I skyggen av Monte Stello | roman

På østsiden av Korsika, litt nord for Bastia, går en smal vei innover mot landsbyen Sisco. En hund bjeffer kanskje på et villsvin, men ingen er å se. Kastanjetrær, mariatistler, og villroser, det er alt. Men like før veien slutter, vil besøkende oppdage en storslått bygning.

En monumental trapp fører opp til en vid terrasse hvor romanske pilarer rammer inn en åpen loggia. Og øverst, på den kunstferdig buede gesimsen kan man lese årstallet 1883. Det sies at fasaden er en tro kopi av operaen i Ciudad Bolivar i Venezuela. Men hvordan er bygningen havnet i denne bortgjemte dalen?

Dette ga Andreas Markusson idéen til romanen I skyggen av Monte Stello.

I skyggen av Monte Stello

ANDREAS MARKUSSON

I skyggen av Monte Stello Roman

Efrem 2024

© Efrem forlag 2024 Design, illustrasjon og foto omslag: Klara Markusson Trykk: Scandbook, Falun Papir: 100 gram Munken Premium Cream, ISBN 978-82-92922-98-9 Efrem forlag, Follese post@efremforlag.no www.efremforlag.no

«For den som er vant til bønn, er refleksjon altfor ofte bare et alibi, et lumskt middel til å få bekreftet noe en alt har bestemt.»

Georges Bernanos, En landbyprests dagbok

Første del

Da jeg våknet i morges, kjente jeg meg så lett og fin. Jeg tok med myrteteen min ut på den stensatte enden av stien som jeg kaller for terrassen. Nedenfor lekte solen allerede med de rosa blomstene på mandeltreet til Vanina. Det er så vakkert nå i januar. Før bladene kommer. En dag er blomstene bare der, som om de kommer ingensteds fra.

Jeg liker å sitte her og la tankene følge blikket. Ser jeg nordover mot Orneto, kan jeg skimte kirken vår. Den er forresten altfor stor for oss. Selv ikke på de store høytidene er det fullt der lenger.

På den andre siden av den gruslagte plassen ligger baren, Cinto. Og i svingen nedenfor kan jeg skimte bekken med stenhellene der kvinnene pleier å vaske klær, og enda lenger nede jordlappen der Gilbert dyrker løk.

7

I øst ser jeg takene på de få husene i Crosciano, og bak der igjen, som en blå stripe, havet. På klare vinterdager er det mulig å få øye på både Capraia og Elba og til og med det italienske fastlandet. Jeg har aldri vært der. Men det gir en følelse av å tilhøre noe større, selv om vi bor på en øy.

Det er forresten den hellige Thomas fra Aquinos dag i dag. Han som klarte å bevise at Gud eksisterer. Ikke at jeg noen gang har tvilt på det. Men når jeg tenker på den hellige Thomas, er jeg likevel takknemlig for at Herren i sin nåde sendte oss en helgen med sånne evner.

Jeg var heldig med at presteboligen vendte mot øst. I snart 60 år nå har jeg kunnet glede meg over morgensol.

Jeg liker det fortsatt, det er bare at jeg ikke våkner før det er blitt lyst lenger. Og så tenker jeg at det kanskje ikke er så farlig. Hvem i alle dager skulle jeg skape meg for? Så venter jeg heller med å stå opp til solen har fått tak og det blir godt å sitte i den lune veggen med natten bak meg og utsikt til mandeltreet.

Den eneste som kan se meg er uansett Vanina.

8

*** Se på ham, møkkapresten. Nå har han tatt med morgenbrygget ut og sitter der og varmer seg. Skjønt morgenbrygg? Solen er jo oppe for lenge siden. Er det en tid å stå opp på?

Og hva er det han drikker? Et avkok av noe han finner i skogen? Som om han ikke har råd til annet?

Jeg tror forresten ikke Angelo liker ham. Hver gang han ser ham, bøyer han hodet og stikker fram hornene som om han gjør seg klar til å stange.

Og likevel er det noen som sier at dyr ikke har sjel.

Presten skjønner i hvert fall ikke noe av det. Kanskje han ikke liker menn i kjole, sa han en gang. Som om det skulle være på grunn av den sorte kjolen at han ville stange. Så lite vet han om geiter.

Egentlig tror jeg han bare synes det er festlig. Når Angelo bøyer hodet truende mot ham, så smiler han. Det veike smilet sitt, med spytt i den ene munnviken.

Jaja. Det er vel ikke hans skyld at han ser sånn ut.

Men jeg har aldri kunnet med det smilet hans. Det er noe unnvikende ved det. Og samtidig innsmigrende og selvrettferdig. Som om han ikke har gjort noe galt. Og han! Han av alle!

Og denne vanen hans med hele tiden å stirre nedover hit. Han kunne vel sett en annen vei? Nordover mot korkekene til Ernest eller vestover mot der Juacino har sauene sine. Eller rett inn i fjellveggen for den saks skyld. Skjønt egentlig burde han vel stirret oppover, mot himmelen. Mot denne guden som han holder seg til.

Og den strikkejakken han har utenpå prestekjolen, 9

hvor har han den fra? Han som ikke har lov til å eie noe.

Men en kostbar strikkejakke, det har han altså lov til?

Så sitter han der uten tanke på annet enn sol og nytelse og later som ingen ting.

Men en prest skal vel ikke bare snakke om Guds tilgivelse. Han skal vel også bekjempe det onde? Det gjør han ikke. Hender det at han tenker på det? Kanskje han til og med ber om tilgivelse for det. Eller regner med at han allerede har fått det. Det er kanskje derfor han sitter der med det ekle smilet sitt. Fordi han har fått tilgivelse av Gud. Ja, kanskje Gud smiler han og. Kanskje de er like?

Når jeg tenker meg om, tror jeg nesten det. De har liksom ikke gjort noe galt noen av dem. Enda det er Gud som har skapt alle ting. Den allmektige. Men hvorfor skaper han da mennesker med bare et hull der andre har overleppe? Hvem kan svare på det. *** Jeg hadde satt meg til med søndagens prekentekst. «Hva gagner det et menneske om han vinner hele verden, hvis han tar skade på sin sjel?» Nok en gang dette. Hvor ofte har jeg ikke stilt det spørsmålet til mine sognebarn?

Selvsagt kunne jeg ønsket dem alt godt av hva verden kan tilby. Selv har jeg valgt fattigdommen og kyskheten, men det var mine valg. Jeg kan ikke velge for andre.

Kristus selv fikk tilbud om hele verden 10

da djevelen ville friste ham. Hadde den onde vært listigere, ville han kanskje lokket med andre ting. Jeg tror ikke valget var vanskelig å ta for vår Herre. For meg har det heller ikke vært vanskelig.

Eller kanskje jeg ikke har hatt noe valg.

Ingen har noensinne tilbudt meg overflod av verken det ene eller det andre. Nei, det er nok sånn. Fattigdommen ville vel innhentet meg uansett.

Med kyskheten er det kanskje annerledes. Jeg så vel ikke verre ut i min ungdom enn at jeg kanskje kunne fått en livsledsager jeg og.

Men jeg har hatt et godt liv. Stille og lykkelig fritt for ytre hendelser. Dager og uker og måneder og år. Uten at noe har hendt. I hvert fall ingen ting av betydning. Det er jeg takknemlig for.

Alt dette satt jeg og tenkte på da jeg fikk øye på Nicolas med postvesken sin på vei oppover hit. Straks ble jeg urolig.

Jeg pleier jo aldri å få brev. Han kunne jo selvsagt vært på vei til Vanina. Men det var meg han hadde ærend hos.

Jeg bød ham inn, som seg hør og bør, men han takket nei. Han liker å bli tidlig ferdig. Han ville nok ut og se etter snarene sine.

Brevet var fra utlandet.

11

– Du gjetter vel selv hvem det er fra, sa han. Men før jeg rakk å si noe føyde han til: – Du ser jo frimerket.

Det var postlagt i Ciudad Bolivar.

*** I dag fikk presten brev fra Venezuela. Jeg hadde vært ute i skjulet og hentet pinjekongler til å tenne opp med da Nicolas kom forbi på vei nedover. Han stanset da han så meg.

– Det var brev til presten fra Pascalino, sa han.

– Fra Pascalino?

– Jeg har vært oppe med det nå.

– Hva var det han ville da?

– Jeg aner ikke. Han åpnet det ikke.

– Å?

– Bare stakk det inn i prestekjolen sin. Som om det skal være hemmelig. At det ikke angår noen andre enn ham.

Han så nesten litt fornærmet ut da han sa det. Og jeg kan i grunnen skjønne det. Det er vel ikke så stas å være postbud heller. I hvert fikk ikke i en dal hvor nesten ingen får brev.

– Han kommer vel til å fortelle det på Cinto, tenker jeg, føyde han til. – Så får alle vite det samtidig.

– Kanskje det, svarte jeg.

– Jaja, jeg har jo ikke noe med det. Det var jo ikke til meg.

Det hadde jeg ikke noe å svare til.

12

– Har du hørt om sånt før i livet ditt, sa han henvendt til Angelo mens han klødde ham mellom hornene. – Ikke åpne det engang.

Han ristet på hodet da han gikk videre med postvesken sin.

Det er klart presten kunne ha lest det. Hvorfor kunne han ikke unnet Nicolas å ha noe å fortelle?

Nå vil han i stedet finne fram de gamle brillene han har arvet og lese det både en og to og tre ganger, før han legger det bort. Eller gjemmer det er kanskje rettere sagt. I hvert fall kommer han til å passe på at ingen andre får se det. Eller kanskje han lar det ligge framme når Laititia kommer for å stelle hos ham. Lar det ligge på bordet, så hun kan se på det så mye hun vil. Fra henne har han intet å frykte. Hun kan jo uansett ikke lese.

Så kommer han sikkert til å fortelle om det på Cinto når de andre mannfolkene står der ved zinkdisken med kortstokkene og den grønne absinten. Dermed får alle vite hva det er Pascalino vil, og jeg blir selvsagt den siste.

Hvor mange år kan det være siden han dro? Kanskje 50? Eller enda mer? 60? Og likevel blir jeg opprørt. Enda brevet slett ikke var til meg.

Jeg husker godt da han fortalte at han skulle dra. Han hadde nettopp kneppet igjen buksene.

– Jeg har forresten tenkt å reise, sa han bare.

– Å reise?

– Tenkte det var best at du fikk vite det.

Hva han mente med «best» er jeg ikke sikker på. Bedre enn hva?

– Du husker kanskje onkel Sampiero. Han som bodde i Molino. Han har visst gjort det godt der borte. På 13

Trinidad, vet du.

Jeg husket ikke onkelen hans. Det var kanskje lenge siden han var reist.

– Nå vil han ha meg over.

Jeg visste ikke hvor Trinidad var heller. Men det var altså dit han hadde tenkt seg.

– Så dette blir kanskje siste gang, sa han. – Men det er kanskje like greit.

– Ja, kanskje det.

– Det er jo ikke helt... ikke helt... det er kanskje like greit, sa han igjen.

Det var kommet en melkeaktig flekk på det sorte skjørtet mitt.

– Du får ha god tur da, sa jeg bare.

– Ja. – Skal vi gå?

Han nikket, men det var som om han hadde noe mer han skulle sagt likevel.

– Du får heller skrive.

Da måtte jeg nesten le. Vi hadde gått på skolen sammen og hadde lært å skrive navnet vårt. Men noe mer kunne verken han eller jeg.

– Hva skal jeg skrive da? Vanina?

– Nei. Det er sant.

Noe mer sa vi ikke.

Så en dag bare dro han.

Jeg husker at han snudde seg på stien nede ved akasietreet til Filippo og vinket. Men jeg vinket ikke tilbake.

Det syntes jeg ikke han hadde fortjent. Men presten vinket. Han så til og med fornøyd ut.

– Skal tro om vi noen gang får se ham igjen, sa han.

14

Jeg svarte ikke på det. For hvilken rolle spilte det, om vi aldri fikk se ham igjen? Men det er kanskje sånt man sier. Bare for å fylle et tomrom. Slike ord som bare er der for å lage en overgang. Et skille mellom før han dro og etterpå.

Men jeg husker ennå hvor fornøyd presten virket da han sa det. Og det kan jeg jo forstå. For med Pascalino forsvant samtidig synden. Hvis han visste om den.

Der og da bestemte jeg meg for aldri mer å sette min ben i den bedritne kirken hans. Et løfte jeg har holdt til denne dag og har tenkt å være trofast mot de få årene jeg ennå må streve meg gjennom. *** Kjære fader!

Tiden er gådt siden sist du hørte av meg. Mange år er det blit og jeg har stadig hadt fremgang. Du har sikert hørt om mitt hell med gullgruvene. Min kone har føtt meg syv barn og fire barnebarn har jeg ågså fåt. Men ingen fremgang i livet har klart å få mig til at glæmme Sisco. Jeg længter hjemm. Og derfor har jeg bestemmt meg får at kome. Jeg tænker at bygge meg et hus og forblive resten af mine dager i landbyen. Jeg vil gærne at det skal ligge på høyden der Giovanno har sauefjøset sit. Ved siden av steneken til Toussaint, som du vet.

Jeg betaler ham va det skal være. Hvis du kann spøre han. Jeg er blit glad i opera her og huset skal utenfra ha samme fascade som operaen her i Ciudad Bolivar. Kann du kjøpe tomten for mig så sender jeg penger og 15

tegninger. Kanskje du kan skafe er god murermester også? Kanskje i Bastia? Jeg skal lønne dig gott for tjenesten.

Din hengivne Pascalino.

Jeg pusset brillene med prestekjolen min, men den var så skitten at de ikke ble noe bedre av det.

Tenk at Pascalino akter seg hjem igjen?

Han og hele familien. Hvem skulle trodd det?

Tomten han har sett seg ut, er det ingenting å si på. Bortsett fra at det sikkert er litt vindfullt der oppe. Men han tenker vel kanskje mest på utsikten. Hvis det blir kaldt der om vinteren, har han vel råd til å fyre uansett.

Ellers er han like dårlig til å skrive som før. Men han gjør seg jo forstått.

I hele dag har jeg gått og tenkt på dette. Jeg gikk ikke ut slik jeg pleier ved elleve-tiden heller. Ble bare sittende her inne og tenke. Enda jeg nesten ikke har kastanjer igjen.

Jeg likte forresten ikke det han skrev om at han skal lønne meg godt. Han vet jo at jeg er prest. Eller tenkte han ikke på det?

Og så er det det han skriver om at han skal bygge et lite hus, og samtidig skal 16

fasaden være maken til operaen i Venezuela? Kan det være en spøk? Jeg er alltid den siste til å forstå sånt.

Jeg ble gående og grunne på alt dette.

Og i tillegg er det liksom noe som mangler. Det var først da jeg leste brevet for tredje gang, at det slo meg: Han spør ikke etter noen her. Verken familien eller andre.

Jaja. Det var jo et kort brev. Jeg vet ikke hvorfor jeg ble opptatt av det.

*** Jeg husker ennå det rue stoffet i buksene hans mot lårene mine, den stakkete pusten hans, og lukten av svette når han kom fra vedskogen. Hvordan har det seg at jeg stadig minnes alt dette så klart?

Jeg glemmer jo ellers både det ene og det andre. Kan finne på å glemme å rydde bort brødet for eksempel, og morgenen etter har musene vært der og spist på det. En gang glemte jeg til og med å ta inn fikenene som lå til tørk på terrassen. Dagen etter var de borte.

Til og med min egen mor har jeg glemt. I begynnelsen måtte jeg skyve minnene bort, men det gikk ikke lenge før jeg var kvitt dem. Jeg hadde jo ikke bruk for dem.

Da hun falt av eselet og knuste hodet mot en sten, var jeg bare 14 år. Dermed ble jeg alene. Noen far hadde jeg heller ikke. Han skal ha vært en omreisende maler. Engelen som blåser i basun på veggen ved alteret i kirken er visstnok hans verk. Men meg har han aldri sett.

17

Da mor fikk meg, tenkte hun at det var straffen? At det var prisen hun måtte betale for sin kjærlighet? For mor var jo ikke sånn. Det var ikke noe galt med henne.

Og maleren? Ville hun gitt seg hen til ham om han ikke kunne kysse?

Skal tro hva hun tenkte da maleren var dratt og hun fødte barnet hans. En vanskapt pike som hver dag skulle minne henne på hennes synder. Det var kanskje derfor hun var så hardhendt når hun flettet håret mitt. Men verst var det når hun klippet neglene mine. Alltid for kort.

Pascalino likte heller ikke å se på meg. Det var vel derfor han bestandig tok meg bakfra. Brettet opp serken og trengte seg inn og gjorde seg ferdig.

De første gangene var jeg litt usikker på hva han ville.

Men jeg lærte meg det snart. Det var jo ikke noe vanskelig å skjønne.

Og forresten var det det samme hver gang. Når jeg melket sauene i skumringen, kom han bare og stilte seg opp ved stolpen bak fjøset og ga seg til å klappe eselet mens han så på meg. Eller han satte seg på en sten og røkte mens jeg gjorde unna melkingen. Som regel sa vi ikke noe.

Da jeg var ferdig og hadde skylt trauet, stilte jeg meg med hendene på stengjerdet og bøyde meg fram. Av og til peste og stønnet han litt mens han holdt på. Og snart etter hadde han gjort seg ferdig.

Etterpå rant klisset hans nedover lårene mine. Jeg husker jeg syntes det liknet på snørr. Men jeg likte det likevel. Likte at han gjorde det.

18

*** Jeg må komme meg ned på Cinto nå og få fortalt om brevet.

Alle vet sikkert allerede at Pascalino har skrevet til meg og lurer på hva det er han vil.

Dessuten må jeg innrømme at jeg alltid trekkes mot ovnen der. Den runde vedovnen midt i rommet med det blanke røret som tjener som pipe. Det er godt å stå der og varme hendene. Uansett blir jeg jo nødt til å snakke med Giovanno om tomten og sauefjøset.

Ikke engang da jeg forrettet morgenmessen i dag, klarte jeg å konsentrere meg om noe annet enn dette brevet.

Skal jeg være ærlig, skulle jeg ønske at Pascalino aldri hadde fått dette for seg. Hva skal han komme tilbake hit for etter alle disse årene?

Da jeg hadde lest innstiftelsesordene, glemte jeg helt å ringe med sakraments­ klokken. Det har ikke hendt meg før. Heldigvis var det ingen andre der.

Det er det forresten nesten aldri. Ikke på hverdager. Søndager derimot, da er det nesten bare Vanina som aldri viser seg.

Jeg har forsøkt å snakke med henne om det, men hver gang ser hun bare bort og kommer med en eller annen dårlig unnskyldning.

19

Jaja, se bort har hun jo alltid gjort.

Og det har hun sine grunner til. Men hun som virkelig kunne trenge Guds trøst, hvorfor vil hun ikke ta imot? Eller er det bare meg hun ikke orker?

Jeg kom meg ikke til Cinto etter messen heller. Tanken på dette operahuset fylte hele hodet. Så i stedet for å gå dit og fortelle de andre om det, gikk jeg oppover mot der han ønsker at huset skal ligge.

Stedet han har valgt seg ut, ligger på et lite platå med vid utsikt nedover dalen mot Poggio og enda lenger ned Moline.

Man kan til og med skimte havet. I nord kan man så vidt få øye på klokketårnet på kapellet i San Martino, mens man i sør ser både Barrigione og Pietrapiana.

Bakenfor tomten er det ennå noen tilplantede terrasser, men ikke mange. Ovenfor dem igjen er det ingen ting. Bare noen villsvintråkk som snart stanser mot Monte Stello de også.

Det er en vakker dal vi har. Siden jeg ikke er født her, kan jeg si det uten å være forutinntatt. Da jeg kom hit etter presteseminaret, var jeg naturlig nok oppspilt og spent på den gjerning som ventet meg. Men jeg husker at jeg allerede 20

da la merke til hvor vakkert den grønne dalen buktet seg innover.

Fra havet er det en halv dagsmarsj for en ung mann. Og selv var jeg så vidt fylt 22. Siden har jeg vært her.

Hvis noen hadde sett meg i dag, ville de sikkert lurt på hva jeg hadde å gjøre oppe ved sauefjøset til Giovanno. Det finnes ikke kastanjer der engang. Jeg angret forresten på utflukten selv. Prestekjolen min hang seg opp i noen villroser, og før jeg fikk sanset meg, rev jeg opp en flenge på flere centimeter. Nå må jeg til med den sorte tråden igjen. Men det er lenge siden prestekjolen min var noe presentabelt plagg. Ren er den jo heller ikke.

Før var jeg nøye med slikt. Jeg tenkte at selv den fattige har råd til å holde seg ren. Lappene og de sammensydde flengene så jeg på som et adelsmerke. Fattigdommens krone. En fattig landsens prest som etter beste evne bøtte sin sorte kjole. Det var slik jeg likte å se på meg selv. Det lå vel en slags stolthet i det også. Fattig, men ren.

Men fattigdommen som jeg i yngre dager holdt som mitt kjæreste eie, har bleknet bort for meg.

Det er vel kanskje sånn med renheten også. Når jeg tidligere sølte meg til 21

på de våte veiene om høsten, passet jeg alltid på å skylle den nederste delen av kjolen når jeg kom hjem. Det var litt kaldt på bena med den våte kjolen rundt anklene og leggene, men så ble jeg glad for det og. For at Herren tuktet meg så mildt. Og hendte det at jeg sølte på meg når jeg spiste suppen om kvelden, var jeg alltid påpasselig med å tørke av med en våt fille med en gang. Nå bruker jeg for det meste bare håndbaken. Og resultatet er ikke det samme.

Forresten søler jeg også mer på meg enn før. Det er kanskje alderen? Det er som om skjeen ikke lenger søker munnen av seg selv, men må passes på som et barn som kan finne på å gjøre hva som helst.

*** Først trodde jeg at jeg måtte ha spist fordervet mat. Jeg hadde fått byttet til meg noen blodpølser fra konen til Ange som drev møllen. Men det var ikke det.

I flere dager kastet jeg opp. Og da brystene mine ble like harde som granateplene i hagen, skjønte jeg snart hva som var fatt. Jeg klarte riktignok ikke helt å se for meg følgene. Egentlig tenkte jeg mest på hvor heldig jeg var at mor var død. Ellers ville jeg fått høre dette også.

Det var ille nok at jeg var født.

Selv var hun overbevist om at noen hadde kastet det onde øyet på henne. Det var bare å se på meg, så 22

skjønte jo alle det.

For å beskytte seg mot ytterligere ulykker hadde hun kjøpt en liten hånd som var skåret ut av en korallkvist. Fatimas hånd. Den hang alltid rundt halsen hennes.

Da hun døde, hektet jeg den av henne. Jeg følte det litt høytidelig og rart da jeg tok den på selv. Det var som om jeg ble litt lik henne. Og det var det siste jeg ville.

Men jeg fikk meg ikke til å ta den av igjen heller. Og siden jeg alltid bar den inne på brystet, var det ingen som så den.

Bare en gang, senere, da jeg traff Pascalino, lot jeg den henge utenpå kjolen. Jeg var spent på om han ville legge merke til den. Han satt og røkte som han pleide.

– Hva er det for noe, spurte han.

– Det ser du vel, sa jeg. – En hånd.

– Få se.

Jeg gikk bort til ham, og han snudde den mellom fingrene sine.

– Den likner ikke så veldig.

– Syns du ikke? Det var mor sin.

Men han hadde rett. Da jeg var liten, syntes jeg den var fin. Men hadde det ikke vært fordi hun sa det var en hånd, vet jeg ikke om jeg hadde sett det. Den så i hvert fall ikke naturlig ut.

– Den skal beskytte mot det onde øyet, sa jeg.

– Det ser ut som om kniven har glidd, svarte han bare.

– Tror du?

– Jaja. Snu deg rundt da.

Selv tror jeg ikke på noen Gud. I hvert fall ingen kjærlig 23

Gud. Men på den annen side tror jeg ikke på spøkelser og onde krefter og det onde øye og sånt sludder heller.

Var det derfor Fatimas hånd ikke beskyttet meg? Må man tro på det for at det skal virke?

Uansett, barnet fortsatte å vokse i magen min. Og heldigvis var jeg stadig tynn. Ingen kunne se noe på meg. Og siden jeg var født som jeg var, hadde jeg alltid holdt meg unna folk. Så ingen savnet meg heller. De siste ukene gikk jeg ikke engang ut. Det var best sånn.

Jeg var ikke redd for fødselen. Utallige ganger hadde jeg sett hvordan søyene gjorde det. Så veldig annerledes kunne det vel ikke være.

Jeg var sterk og sunn med en velskapt kropp. Sett bakfra kunne noen kanskje til og med synes jeg var pen.

Pascalino likte i hvert fall det han så. Kjønnet hans svulmet hver gang jeg bøyde meg fram.

Men tenkte han noen gang på at det kunne få følger det vi drev med? Kanskje han ikke tenkte lenger enn meg. Og hvem kan bebreide ham for det? I hvert fall ikke jeg.

I de siste ukene lurte jeg på hva jeg skulle kalle barnet.

Hvis det ble en jente, visste jeg bare at det ikke skulle hete Marie-Agathe. Når jeg endelig var kvitt mor, skulle hun ikke få gjenoppstå så enkelt.

Hvis det ble en gutt, var valget heller ikke så enkelt.

Jeg hadde lyst til å kalle ham Pascal. Men det ville jo være som å sladre. Jeg ville ikke at noen skulle vite at Pascalino var faren.

Og min egen far hadde jeg aldri truffet. Jeg aner ikke hva han het. Det eneste jeg forbant med ham var en engel på veggen i kirken.

24

Men egentlig bekymret dette med navnet meg ikke så veldig. Det var mer et slags tidsfordriv jeg holdt på med.

Det var som om noe i meg hvisket at dette barnet aldri ville trenge noe navn. *** I dag kom Laititia for å stelle huset for meg. Jeg hørte henne allerede nede på stien. Hun synger alltid. Jeg satt og så på flengen i prestekjolen da jeg hørte henne.

– God morgen, Monsieur, er det ikke herlig med gyvelen?

– Med gyvelen, spurte jeg forvirret.

– Neimen, Monsieur da. Det lyser jo gult over hele dalen. Og forresten vrimler det av firfisler på stien også.

Jeg hadde ikke lagt merke til noe av det. Men kunne ikke unngå å bli smittet av det gode humøret hennes.

– Det er blitt varmere i været ja, svarte jeg. – Og du er like tidlig som alltid.

– Den som vil bli rik, kan jo ikke ligge på latsiden, sa hun og lo.

Jeg måtte smile. Noen særlig sjanse for å bli rik hadde hun nok ikke. Det var i hvert fall ikke ved å vaske for meg at hun ville sanke seg skatter på jorden.

– Vi gjør vel som vi pleier, sa hun.

25

Da jeg våknet i morges, kjente jeg meg så lett og fin. Jeg tok med myrteteen min ut på den stensatte enden av stien som jeg kaller for terrassen. Nedenfor lekte solen allerede med de rosa blomstene på mandeltreet til Vanina. Det er så vakkert nå i januar. Før bladene kommer. En dag er blomstene bare der, som om de kommer ingensteds fra.

Landsbypresten i Sisco får sin fredelige tilværelse forstyrret av et brev fra en aldrende Pascalino; han vil vende hjem. Pur ung forlot han Korsika for å krysse Atlanterhavet. Vanina, 17 år den gang og vansiret fra fødselen av, sto taus og så langt etter ham. Presten vinket Pascalino smilende farvel. Der og da bestemte Vanina seg for aldri mer å sette sine ben i kirken hans. Pascalino er blitt rik, og innen han kommer, vil han ha oppført en storslagen bolig i Sisco for seg og familien. Fasaden skal være en tro kopi av operaen i Ciudad Bolivar i Venezuela! Arbeidet skal vise seg å avdekke noe som i et halvt hundreår har ligget skjult i skyggen av Monte Stello.

Andreas Markusson har med et originalt persongalleri skrevet en ny roman med handling fra Korsika. En historie om tap og fordømmelse, men også om storsinn og offervilje, og med en slutt som overrasker selv romanens hovedpersoner.

efremforlag.no ISBN 978-82-92922-98-9

9 788292

922989