Augustin: Tro, håp og kjærlighet by Efrem forlag

Augustin

Tro, håp og kjærlighet

En håndbok i kristendom

Dagfinn Stærk (red.)

efrem 2024

Illustrasjon forside: Augustin i studerkammeret, ca 1480, Sandro

Botticelli (1445–1510), Wikimedia commons

Omslag og førtrykk: Lerø design

Satt med Garamond Premier Pro 11/14

Trykk: ScandinavianBook

Papir: 80 gram Munken Print Cream 1,5

ISBN 978-82-92922-91-0

Efrem forlag, Follese post@efremforlag.no www.efremforlag.no

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.

Uten særskilt avtale med Efrem forlag AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Svanemerket trykksak LaserTrykk.no MILJØMERKET

Guds tjeneres tjener

Av Dagfinn Stærk

Augustin

Tro, håp og kjærlighet

Tro, håp og kjærlighet – En håndbok i kristendom av Augustin ble første gang utgitt på norsk i 1884 under tittelen Enchiridion. En kort haandbog om tro, haab og kjærlighed. Sokneprest i Petri menighet i Christiania, Daniel Thrap, sto for oversettelsen, og boken var en del av det 19 bind store verket Vidnesbyrd af Kirkefædrene. Det var Mallings Boghandels Forlag som sto bak denne serien som kom ut i årene 1880–1897.

Tro, håp og kjærlighet ble skrevet av Augustin antagelig like etter år 420 og har fra middelalderen av vært delt opp i 122 avsnitt. Senere ble det også gjort en inndeling i 33 lengre kapitler.

Denne utgivelsen er en språklig modernisering av utgaven fra 1884, men med et samtidig sideblikk til andre nyere og eldre oversettelser på svensk, engelsk og tysk. Noen av fotnotene er hentet fra Thraps oversettelse fra 1884, mens flere andre har blitt lagt til. Undertegnede står derfor helt og holdent ansvarlig for disse.

Om ikke annet er angitt, er bibelsitatene hentet fra Bibelselskapets 2011-utgave.

En arbeidsgruppe bestående av Lauritz Pettersen, Johannes Hvaal Solberg samt undertegnede redaktør ble i sin tid dannet med tanke på å utgi de viktigste skrifter fra Malling Boghandels serie på nytt; med modernisering av tekster som redaktørens ansvar, mens de to øvrige i gruppen skulle være behjelpelige med gjennomlesning og kommentarer av moderniserte utgaver.

Etter råd fra professor Oskar Skarsaune fant vi fram til fire av skriftene som vi mente burde utgis på nytt. Forlagssjef i Luther forlag dengang, Asle Dingstad, våget å satse på prosjektet, og nyutgivelser av fire skrifter ble tilgjengelige i årene 2010–2014.

Dette er tidløs litteratur. Da bøkene i serien etter hvert ble utsolgt, var det derfor ønskelig å trykke dem i nytt opplag.

Rettighetene er velvillig blitt gitt videre til Efrem forlag som nå igjen gjør serien tilgjengelig, til glede for nye lesere.

Alle som her er nevnt, takkes for verdifullt arbeid og hjelp.

Serien Vitnesbyrd fra kirkefedrene anno 2024 består av de samme fire skriftene: Dåpskatekeser av Kyrill av Jerusalem, Forsvarsskrift for de kristne av Tertullian, Guds Ord ble menneske av Athanasius den store og Augustins Tro, håp og kjærlighet – En håndbok i kristendom.

Når det gjelder en nærmere innføring i hvem Augustin var og hva vi kan lære av ham og hans forsvarsskrift, henvises det til det innledende kapittelet, «Guds tjeneres tjener».

Augustin har hatt enorm betydning for så vel sin samtid som ettertid. Historikere i litteratur, filosofi og teologi peker alle på hvordan Augustin har påvirket vår vesterlandske kultur. Men kanskje det ville gledet ham aller mest hvis et lite skrift som dette kan få deg som leser til å forstå litt mer av hva som er kjernen i en sann gudsdyrkelse, nemlig tro, håp og kjærlighet.

Halden, pinse 2013 / januar 2024

Dagfinn Stærk

Guds tjeneres tjener

Av Dagfinn Stærk

Et urolig hjerte finner hvile

«Du har skapt oss til deg, og hjarta vårt er uroleg til det finn kvile i deg.»1 Slik oppsummerer Augustin hvordan han hos Gud fant svaret på det han lenge hadde søkt etter. I en åndelig dialog mellom seg selv og Gud skildrer Augustin i boken Confessiones2 sin omvendelse og første delen av sitt liv. Lenge hadde han søkt etter den sanne visdom, den som kunne gi sjelen harmoni og lykke. Men svaret fant han først i Milano en høstdag i 386. Da var Augustin 32 år. Dette vendepunktet i Augustins liv er en av historiens mest kjente omvendelser.

Eg sa til meg sjølv: No skal det bli! No skal det bli! Men det vart berre med ord og forsett. Avgjersla var nær, men eg avgjorde ingen ting. Likevel gleid eg ikkje attende i det gamle, men stod og tok etter anden føre det siste steget. Atter gjorde eg ein freistnad og var rett ved målet. Snart var eg framme, eg kunne mest ta i det. Men endå var eg like nær, og kunne ikkje nå det eg greip etter. Eg stod uviss, redd for å døy frå døden og leva for livet.

1 Confessiones, Augustin. Omsett av Åsmund Farestveit. Det Norske Samlaget, Oslo, 1943/1965/2009, s. 19.

2 På norsk oversettes tittelen ofte med «Bekjennelser». Men det leder våre tanker mest til en bekjennelse av synder. Det latinske Confessiones innebærer like mye en lovprisning av og takk til Gud.

Gamle syndevanar stengde meg ute frå den nye sanningsvegen. Dess nærare den stunda kom då eg skulle bli eit nytt menneske, dess meir reddast eg og skalv for det nye. Men kor mykje eg grua, så gjekk eg korkje attende eller bøygde unna. Eg vart berre ståande og eva meg. (…)

Eg kasta meg ned under eit fikentre, korleis eg no var komen dit. Tårene fekk renna fritt, og dei fløymde or augo, til eit hugnadleg offer for deg. Mykje hadde eg å seia deg, og om det ikkje var nett desse orda, så var likevel meininga denne: «Og du, Herre, kor lenge?

Kor lenge, Herre, vil du æveleg vera vreid? Kom ikkje i hug dei gamle misgjerningane våre!» (Sal 6,4; 79,5.8).

For eg kjende at det var dei som heldt meg att. Eg klaga og ropa høgt: «Kor lenge, å kor lenge skal det støtt heita: i morgon, ja, i morgon? Kvifor ikkje straks? Kvifor ikkje gjera ein ende på elendet mitt i denne stunda?»

Slik tala eg, og gret i såraste hjarteverk og vonløyse.

Då brått høyrer eg ei røyst, som frå ein gut eller ei jente, ut frå næraste huset; atter og atter syng ho same orda: «Tak og les! Tak og les!» (…)

Eg skunda meg no attende til den staden der Alypius sat. Der ligg Paulusbreva, som eg hadde lagt etter meg. Eg riv boka til meg, opnar henne og les stilt det fyrste ordet som auga fell på: «Ikkje i svir og drykk, ikkje i utukt og lauslivnad, ikkje i kiv og avund. Men kle dykk i Herren Jesus Kristus, og hav ikkje såleis omsut for kjøtet at det vekkjer lyster» (Rom 13,13f).

Meir ville eg ikkje lesa, og det trongst ikkje heller. Straks eg hadde lese dei ord til endes, strøymde lys og visse inn i hjarta mitt, og tvilen og mørkret veik ifrå meg. 3

3 Confessiones, s. 177–180.

Augustins søken etter visdommen og lykken hadde tidligere drevet ham inn i ulike filosofier og trosretninger. Men nå hadde hans urolige hjerte endelig funnet hvile. Han fant det han lette etter hos Gud, slik Augustin møtte ham i Skriften og i Kirken.

Augustins liv

Aurelius Augustinus ble født 13. november 354 i den nordafrikanske byen Tagaste. I dag ligger det i Algerie, mens byen den gang tilhørte den romerske provinsen Africa Proconsularis. Faren Patricius var ikke kristen, men ble døpt på sitt dødsleie. Moren Monica var derimot en meget from kristen.

Augustin var ikke døpt som barn, men ble som liten innlemmet i Kirken som katekumen ved at han ble merket med korsets tegn i pannen og fikk salt på tungen. I barndommen ble Augustin alvorlig syk og trodde han kom til å ville dø. Han ba innstendig om å bli døpt. Men da han frisknet til igjen, ble dåpen utsatt. Augustin forklarer datidens motvilje mot å døpe noen for tidlig, slik: «For etter vanleg meining var det mykje verre og farlegare med den synde-ureinska ein drog på seg etter dåpen enn med den gamle.»4

Som selveiende småbonde tilhørte Patricius og Monica middelklassen. De satset mye for å gi Augustin en god utdannelse; til beste for sin sønn, men sikkert også med tanke på å trygge egen alderdom. For å fullføre utdannelsen dro Augustin til storbyen Kartago, der han studerte retorikk. Da Patricius døde, ble Monica desto mer oppsatt på å følge opp sin evnerike sønn. Augustin steg stadig i gradene, og han ville derfor til Italia. Dette var ikke moren noe begeistret for, så Augustin måtte lure seg om bord på et skip om natten uten hennes viten. I Italia søkte han først lykken i Roma, før han

4 Confessiones, s. 30.

endte opp som professor i Milano der keiseren holdt hoff.

Ytre sett hadde Augustin stor suksess. Men når han i Confessiones ser tilbake på sitt liv, synes han at han den gang levde et tomt liv og var slave av sitt begjær, ikke minst seksuelt. Som syttenårig student i Kartago hadde Augustin funnet seg en kjæreste og blitt samboer med henne. Det innebar nemlig store forpliktelser å gifte seg, og det var viktig hvilket sosialt lag ektefellen kom fra. Vi kjenner ikke kvinnens navn, men de elsket hverandre inderlig, og sammen fikk de sønnen Adeodatus.

I studietiden mente Augustin å ha funnet visdommen og den sanne lykken i manikeismen5. Hans skarpe intellekt var et nyttig bidrag for denne retningen som så på tilværelsen som en kamp mellom det onde og det gode, men der den gode Gud var fraværende. Men det var også Augustins skarpe intellekt som gjorde at han etter hvert fant denne retningen ulogisk. Monica flyttet etter sin sønn til Milano. Der ble hun en trofast del av kirken som ble ledet av biskop Ambrosius. Hun så hvordan sønnens søken og hans livsførsel hadde ført ham vekk fra den kristne tro. Men Monica ba trofast for sin sønn, og hun gråt mange tårer for ham. En biskop trøstet henne med ordene: «Så visst som du lever, må du lita på at ein slik tåreson ikkje kan gå fortapt.»6

Også Augustin begynte å gå til gudstjenestene for å lytte til Ambrosius. Først var det interessen for retorikk som dro ham, for Ambrosius var en utmerket taler. Men han ble også mer og mer opptatt av talenes innhold. Augustin hadde problem med mange av Bibelens fortellinger, ikke minst fra Det gamle testamentet. Ambrosius utla disse på en allegorisk7 måte, noe Augustin følte ga ham en ny forståelse av Bibelens budskap. Men

5 Se eget avsnitt om manikeismen og andre retninger Augustin møtte.

6 Confessiones, s. 68.

7 Allegori, fra gresk «allos agorein», å si noe ved å si noe annet. Teksten skal ikke først og fremst forstås bokstavelig, men man søker isteden etter en dypere mening.

nærmere han kom det kristne budskapet, mer fortvilet ble han over hvor spaltet og viljeløs han selv var.

Monica overtalte sønnen til å sende fra seg kjæresten. Moren hadde nemlig funnet en pike han kunne gifte seg med, en som kom fra et høyere sosialt lag. Med tårer skiltes Augustin og hans samboer. Men hans kommende kone var bare 12 år gammel, og Augustin måtte vente i to år på at hun skulle nå gifteferdig alder. Han fant det vanskelig å leve avholdende og tok seg derfor en ny samboer i ventetiden.

I 386 skjer altså vendepunktet, det Augustin detaljert skildrer i Confessiones. Året etter ble både han og sønnen døpt av Ambrosius i Milano. Sammen med sin mor og sin sønn reiser han hjemover mot Tagaste. Men underveis dør Monica, og ikke lenge etter dør også sønnen Adeodatus.

Mens Augustin var i Tagaste, hørte han om en gruppe menn som ønsket å danne et klosterfellesskap i Hippo Regius, og han dro dit for å slutte seg til dem. Men da menighetens biskop, Valerius, så Augustin i kirken, benyttet han anledningen til å tale kraftig om behovet for flere prester. Deretter ble Augustin valgt til prest i menigheten, visstnok mot hans heftige protester. Men som flere andre, opplevde han at Kirkens vilje var Guds vilje, og den kunne han ikke si imot. Biskop Valerius lot imidlertid Augustin få danne sitt klosterfellesskap nært inntil domkirken, og han startet dermed tradisjonen med å være både munk og prest.

Valerius skjønte fort at Augustin hadde bedre forutsetninger for oppgavene enn ham selv. I motsetning til biskopen, snakket Augustin både det offisielle latinske språket og det folkelige puniske. Derfor var det Augustin som nå ble hovedpredikant i kirken. Etter fire år ble han først hjelpebiskop før han overtok som menighetens biskop i 396, et embete han hadde fram til sin død i 430. Mange oppsøkte Augustin for å studere og diskutere. På Augustins bord sto det skrevet et uttrykkelig forbud mot å si noe negativt om mennesker som ikke var til stede.

Augustin har blitt beundret og høyt verdsatt av så vel samtid som ettertid. Men biskopens daglige virke var ikke alltid like gloriøs. Til å begynne med var byens katolske kristne tallmessig underlegne donatistene. Og innad i menigheten var det så som så med den åndelige standard. I sin bok om Augustin, Det urolige hjerte, skildrer Trond Berg Eriksen utfordringene slik:

Mange hadde trukket med seg vaner fra de hedenske feiringene over i kristendommen, og nettopp martyrfestene var vel det i Kirkens liv som lignet mest på de gamle offerfestene.

Nå oppfordret Augustin de troende til «å knuse avgudsbildene i sitt eget indre», som han sier (en. PS. 80, 14). Man kan ikke annet enn å synes synd på den intellektuelle mystiker som plutselig var blitt politikonstabel for en gjeng villstyrige bøller.8

Dette la likevel ingen demper på Augustins nidkjærhet i tjenesten. Selv beskrev han seg som «Guds tjeneres tjener», et uttrykk alle paver fra og med Gregor den store har brukt om seg selv.

Selv om ikke Hippo var av de viktigste bispesetene, virket Augustin med stor innflytelse. Ifølge Possidius, en samtidig som skrev hans første biografi, skrev Augustin mer enn 1030 skrifter, inkludert 242 bøker. Hans prekener ble gjerne nedskrevet og distribuert. Opprinnelig utgjorde dette kanskje så mange som 3000–4000. Men i dag har vi bevart bare 600 prekener og dessuten 300 brev.

I tillegg til Confessiones, er det De Civitate Dei, «Guds stat», som er mest kjent. Det er på mange måter et forsøk på å forstå historien, filosofisk og teologisk. Augustin startet å skrive den som et forsvar mot beskyldningene om at det var kristendommens skyld at Romerriket nå mistet sin makt. Først inntok

8 Augustin – Det urolige hjerte, Trond Berg Eriksen. Universitetsforlaget, Oslo, 2000, s. 144–145.

goterne Roma, og på slutten av Augustins liv herjet vandalene Hippo. Augustin sier at Romerriket faller på grunn av sine egne feil, men Guds rike vil seire til slutt.

Augustin døde 28. august 430, 75 år gammel. En håndbok i kristendom

Augustin omtaler sin bok som Enchiridion, og dette er også det mest brukte navnet på skriftet. Ordet har gresk opphav og betegner en håndbok eller en manual, noe man lett kan ta med seg overalt.

Som mottaker nevnes en for oss ukjent Laurentius, antagelig en lekmann. Mange henvendte seg til Augustin og ba om råd. Gjennom småskrifter og brev ga Augustin så sitt svar.

Vi vet ikke eksakt når Tro, håp og kjærlighet ble skrevet. Men i kapittel 87 omtaler han Hieronymus og legger til et «velsignet være hans minne». Hieronymus, som bl.a. er kjent for å ha oversatt Bibelen til latin, den såkalte Vulgata, døde 30. september 420. Tro, håp og kjærlighet er antagelig skrevet rett etter dette.

Tro, håp og kjærlighet er skrevet på fremragende latin. Som i tale og skrift ellers viser Augustin seg også her som en stor retoriker. Selv om tittelen tilsier en enkel og kortfattet fremstilling, sjonglerer Augustin med stor selvfølgelighet de mest innviklede problemstillinger. Oftest forklarer han leserne hvordan tingene egentlig er, men noen ganger legger han også spørsmålet til side med en kommentar om at dette er unyttig å grunne videre på.

Mange andre har gjort lignende forsøk på å gi en kortfattet fremstilling av troen. Ikke minst ble det på reformasjonstiden laget flere katekismer. I 1529 skrev Luther den store katekismen, beregnet for prester, og den lille katekismen, beregnet for kristendomsundervisning i hjemmet. På samme måte har de re-

formerte kirkene sine katekismer; Genève-katekismen av Calvin og den mer utbredte Heidelberg-katekismen.

Den som vil lage en sammenfatning av den kristne tro, står i fare for å havne i en av to grøfter. Noen skriver så enkelt at det kan virke banalt, mens andre graver seg så dypt ned at det kan være vanskelig å forstå meningen.

Tro, håp og kjærlighet nærmer seg begge yttergrensene. Her finner vi både det enkle og det dyptpløyende. Enkelt, allikevel uten å bli banalt. Dyptpløyende, men Augustin finner alltid en vei ut av problemene. Der han graver som dypest er formålet kanskje ikke bare å gi veiledning for Laurentius, men like mye en hjelp for Augustin selv til å komme til klarhet i sitt eget syn.

Håp og kjærlighet, men mest om troen

Augustin kaller sin lille håndbok for Tro, håp og kjærlighet. Men disse tre emnene blir ulikt behandlet. I kapittel 8 drøfter Augustin det innbyrdes forholdet mellom troen, håpet og kjærligheten. Men med unntak av på slutten nevner han deretter håpet og kjærligheten bare mer sporadisk. Håpet knytter han til en kort gjennomgang av Fadervår. Mest plass bruker han imidlertid på å utlegge troen, og han følger hovedsakelig leddene i trosbekjennelsen.

Ingen kan beskylde Augustin for å være redd for å ta opp vanskelige spørsmål. «Hvorfor har Gud tillatt det onde?» spør han i kapittel 11 og utdyper deretter forholdet mellom det gode og det onde. I kapittel 47 diskuterer han hvorvidt barna blir delaktige i alle forfedrenes synder eller bare Adam og Evas. I kapittel 59 er han inne på «Uviktige spørsmål om englenes kropper». Om Augustin anser spørsmålet for aldri så uviktig, ønsker han like fullt å kommentere det.

Augustin skriver mye om troen, men han er også opptatt av å sette en grense for troens område. I kapittel 9 skiller han mellom

hva en kristen tror på ut fra Bibelen, og hva de greske naturfilosofene med mer eller mindre sikkerhet har funnet fram til.

For den kristne er det nok å tro at Gud har skapt alt, og det gjør ingenting om han ikke vet så mye om elementenes antall eller dyreartene. I et annet skrift advarer Augustin mot at kristne taler tøv om vitenskap ut fra Bibelen.

Vi bør alle gjøre hva vi kan for å forhindre en så pinlig situasjon, der folk oppdager så stor uvitenhet hos en kristen at de ler av og latterliggjør det hele. Skammen skyldes ikke så mye at en enkeltperson blir pekt nese til, men at folk som ikke er troende, tror at de som skrev våre hellige skrifter, står for dette. Det er til skade for dem vi ønsker skal bli frelst, når de som står bak våre hellige skrifter, blir kritisert og fornektet som uvitende. Hvis de oppdager at en kristen tar feil på et område som de selv kjenner godt, og hører at han står fast ved sine tåpelige oppfatninger om våre skrifter, hvordan skal de da tro på de samme bøkene når de forteller om oppstandelsen fra de døde, håpet om evig liv og Guds rike, hvis de tror at disse sidene er fulle av feil om fakta som de selv har lært av erfaring og sin fornuft?9

Tro, håp og kjærlighet er det skriftet der Augustin kommer nærmest til å skrive en dogmatikk. Men han skrev også andre småskrifter om tro. Eksempelvis kan nevnes Kristendomsundervisning for begynnere; Den sanne religion; Nytten av å tro; Troen og trosbekjennelsen; Troen på ting man ikke ser.10

9 Den bokstavelige betydning av Genesis, bok 1, kapittel 19. Sitert fra Da jorden ble flat – Mytene som ikke ville dø, Bjørn Are Davidsen. Luther Forlag, 2010, s. 26.

10 Disse er utgitt på dansk av Forlaget Anis under tittelen Augustins småskrifter om troen

I retoriske ordkamper

For den som skulle utdanne seg til offentlige verv i staten, var retorikk et grunnleggende fag. Da Augustin ble kristen, brukte han sine retoriske kunnskaper i Kirkens tjeneste. Han skrev også en bok om behovet for en kristen retorikk.11 Selv om det for retorikere som Augustin egentlig var viktigere å tale sant enn skjønt, hindret ikke det ham fra å tale motstandere i senk med sin talekunst.

Det er trosbekjennelsen som er hovedinnholdet i Tro, håp og kjærlighet. Men Augustin skriver her ikke bare om hva Kirken selv tror og bekjenner. Uten å navngi dem, går han også imot vranglæren til manikeerne, apollinarerne, arianerne og pelagianerne. Men den gruppen han aller mest kjempet mot, var donatistene.

Donatistene var oppkalt etter Donatus som fra 313 var gruppens fremste biskop. Etter forfølgelsene under keiser Diokletian ble det strid da nye biskoper skulle velges. Donatistene mente at vigslingen av den nye biskopen i Kartago var ugyldig. En av de medvirkende biskopene hadde nemlig sviktet under forfølgelsene og overgitt Kirkens hellige skrifter til hedningene. Kirkelige handlinger, også dåp og nattverd, var bare gyldige når de ble foretatt av biskoper og prester som var rene. De mente å representere en afrikansk tradisjon fra Tertullian og Cyprian. Donatistene var dessuten nærmere knyttet til den afrikanske lokalbefolkningen og så med skepsis på landets romerske elite og dens romerske kirke.

Da Augustin kom til Hippo, tilhørte majoriteten av byens kristne donatistene. De katolske kristne, og Augustin med dem, mente han at når feilende biskoper og prester hadde gjort bot, kunne de tas inn i Kirken igjen og fortsette sin tjeneste. Sakramentenes gyldighet var ikke avhengig av sakramentforvalterens

11 De doctrina christiana – En kristen retorikk. Omsatt av Hermund Slaattelid. Det Norske Samlaget, Oslo, 1988.

renhet, men av Kristus selv. Kirken kunne heller ikke splittes opp med en afrikansk avdeling med egen kirke og teologi. For å gjendrive deres lære, skrev Augustin en sang han kalte ABC mot donatistene. På hans oppfordring ble det populært å synge denne i kirkene.

Donatistene svekket selv sin stilling ved å splittes opp i stadig mindre grupper. Noen av disse gjorde også voldelig opprør mot keisermakten og dens kirke. I 411 innkalte keiser Honorius til en høring i Kartago. Flere hundre biskoper fra begge sider møtte opp. Med Augustin i spissen ble donatistenes synspunkter gjendrevet, og den keiserlige representanten, Marcellinus, tilkjente den katolske kirke seieren. Etter dette avtok donatistenes innflytelse raskt.

Donatistene omtales i kapittel 17, der Augustin forteller hvordan de planla å overfalle ham.

Manikeerne var oppkalt etter Mani, en perser født i 216. De hadde et dualistisk syn på tilværelsen; at det er en konflikt mellom lys og mørke. Det onde og det gode må derfor ha forskjellig opphav. Det stofflige tilhører mørkets onde fyrste, mens den gode Gud har hånd om alt som er av åndelig natur. Manikeerne avviste derfor inkarnasjonen; at den gode Gud ble menneske i Jesus Kristus. Kristus ble sett på som et spøkelse fra lysets verden, et spøkelse uten virkelig kropp, og som derfor verken kunne dø eller oppstå. Det var under studietiden i Kartago at Augustin sluttet seg til deres fellesskap. Men ni år senere forlot han bevegelsen, da han mente å gjennomskue svakhetene i deres lære. Senere forsto han at det onde ikke er noen selvstendig makt, men fravær av det gode som Gud har skapt. Mennesket er ikke delt, men en helhet. Arvesynden gjør at det onde sitter både i menneskets vilje og dets sjel. Men Gud har aktivt grepet inn i vår verden og sendt sin sønn i kjøtt og blod for å frelse oss.

Augustins fortid som manikeer gjorde at han gang på gang

vendte tilbake til skapelsesberetningene, både slik den står i første Mosebok og i Johannesevangeliet første kapittel.

Manikeerne er nok bakgrunnen for det Augustin skriver i kapittel 9 om den gode skaperen, i kapittel 10 om det gode skaperverket og i kapitlene 12–24 om det ondes problem.

Apollinarerne fulgte læren til Apollinarius, født i 310 i Syria. Han lærte at Jesus ikke hadde en menneskelig sjel, men at den guddommelige Logos ble ett med hans kropp i Maria og ble dennes sjel. Jesus var bare guddommelig og hadde ingen menneskelig natur. Han kunne derfor ikke fristes.

Apollinarius lære blir imøtegått i kapitlene 34–40, der Augustin skriver om Jesus som både sann Gud og sant menneske.

Arianerne var en retning som fulgte Arius i synet på hvem Jesus var. Arius, en prest i Alexandria, hevdet i 318 at Jesus ikke var Gud fra evighet av. Siden Sønnen kom fra Faderen, måtte det være en tid da Sønnen ikke hadde vært til. Jesus kunne derfor heller ikke være Gud på samme måte som Faderen. Dette førte til en stor splittelse i Kirken.

Imot Arius ble det sagt at dette ikke stemte med Bibelen og Kirkens tradisjonelle forståelse av hvem Jesus var. Hvis Jesus ikke fullt ut var Gud, kunne han heller ikke frelse oss. Arius og hans lære ble fordømt på kirkemøtene i Nicea i 325 og Konstantinopel i 381. Men i lang tid etterpå fantes det like fullt arianske kirker. Særlig gjaldt det blant goterne, en folkegruppe som blant annet erobret Roma i 410. På mange måter sa arianerne det motsatte som apollinarerne. Også deres lære blir imøtegått av Augustin i kapitlene 34–40 og dessuten i kapittel 108.

Pelagianerne delte synet til Pelagius, en samtidig med Augustin. Pelagius reagerte mot halvhjertet kristendom. Han ville stramme opp sløve kristne så de levde et mer hellig liv. Adams fall fikk ikke konsekvenser for andre enn ham selv. Pelagius mente at synden

ikke er en del av menneskets natur, men noe tillært. Menneskene kan derfor la være å synde. De har en fri vilje, og derfor både kan og bør de leve et hellig liv. Kristi oppgave var ikke å forløse menneskene, men å gi dem et forbilde så de søker etter fullkommenhet.

Mot Pelagius hevdet Augustin tanken om arvesynden, at menneskene har arvet en ond vilje. Ingen kan derfor rose seg av egen fortjeneste og gode vilje, men alt avhenger av Guds nåde. Kirken støttet Augustin i striden ved at flere kirkemøter fordømte Pelagius som kjetter.

Pelagius lære blir tilbakevist av Augustin flere steder i kapitlene 26–53.

Hvilken trosbekjennelse?

Det vi kaller Den apostoliske trosbekjennelse er egentlig en fransk variant fra 600-tallet. Karl den store trumfet igjennom denne versjonen som den offisielle apostoliske trosbekjennelse, og den brukes i dag av Den katolske kirke og protestantiske kirker. Men her, i Tro, håp og kjærlighet, er det ikke denne versjonen Augustin bruker.

På kirkemøtene i Nicea i 325 og Konstantinopel i 381 vedtok Kirken en trosbekjennelse, gjerne kalt Nicenum. Mange kirker bruker denne som menighetens trosbekjennelse i gudstjenestene. Men både før og etter Nicenum vokste det i Kirken fram ulike utgaver av en trosbekjennelse til bruk ved dåp og opplæring. Den mest fyldige dåpsopplæringen vi kjenner, er Kyrill av Jerusalems Dåpskatekeser fra 350.12 Det kan nesten virke som om hver biskop hadde sin egen versjon av trosbekjennelsen. I Tro, håp og kjærlighet ser Augustin ut til å sitere fra litt forskjellige utgaver. Ved en gjennomgang av Augustins verker har man funnet mer eller mindre tydelige spor etter tre former for trosbekjennelser.

12 Dåpskatekeser av Kyril av Jerusalem, Dagfinn Stærk (red.). Efrem forlag, 2024.

Først trosbekjennelsen fra Milano, som Augustin selv bekjente da han ble døpt. Dernest trosbekjennelsen fra Hippo, der Augustin var biskop i mer enn 30 år. Til sist også det som kan være en variant av den romerske trosbekjennelsen.13 Selv om det fantes flere lokale varianter av trosbekjennelsen, ble den romerske utgaven, Symbolum Romanum, av mange regnet som den mest toneangivende. Rufinus i Aquileia i Nord-Italia var en av dem. Han mente at mer enn noen andre hadde kirken i Roma beholdt den rene lære fra apostlene. Han gir også en forklaring på hvorfor trosbekjennelsen kalles apostolisk. Før apostlene skilte lag for å dra hver sin kant for å forkynne evangeliet, laget de et kort sammendrag av troen. Fylt av Den hellige ånd bidro hver av apostlene med et ledd til det som da ble Den apostoliske trosbekjennelse.14 Denne forklaringen deler Rufinus med flere andre i oldkirken. Historien er god, men gir like fullt ikke et riktig bilde av hvordan trosbekjennelsen ble til.15

Hvilken Bibel?

Augustin siterte Bibelen flittig. Trond Berg Eriksen sier at «To tredjedeler av hele Bibelen lar seg rekonstruere ut fra Augustins sitater av Skriften».16 Augustins sitater fra Det nye testamentet er i denne boken som regel gjengitt etter bibeloversettelsen fra 2011. Derimot avviker sitatene fra Det gamle testamentet en del ganger fra våre vanlige bibeloversettelser. Årsaken er ulik bruk av bibelutgaver.

13 Joseph T. Lienhard, S.J. i Augustine Through the Ages: An Encyclopedia, Allan D. Fitzgerald, O.S.A (redaktør). Win B. Eerdmans Publishing Company, Grand Rapids, 2009, s. 254.

14 A Commentary on the Apostles Creed, i serien Ancient Christian Writers, oversatt og med kommentarer av J.N.D. Kelly, Newman Press, New York, 1954, s. 29.

15 For en god gjennomgang av de oldkirkelige trosbekjennelser og hvordan de ble til, se: Troens Ord, De tre oldkirkelige bekjennelsene, Oskar Skarsaune. Luther Forlag, Oslo, 1997.

16 Augustin – Det urolige hjerte, s. 223.

Augustin foretrakk å bruke Vetus Latina. Dette er en betegnelse på flere latinske bibeloversettelser som ble brukt av den vestlige kirken i perioden mellom man sluttet å bruke den greske utgaven og man tok i bruk Hieronymus standardiserte oversettelse, Vulgata.

Det var pave/biskop Damasus av Roma som hadde gitt den lærde Hieronymus i oppgave å lage en ny oversettelse av Bibelen på latin. Arbeidet pågikk i over 20 år og ble avsluttet i 405. Mens tidligere latinske utgaver hadde basert seg på den greske oversettelsen av Det gamle testamentet, kalt Septuaginta17, gikk Hieronymus tilbake til den hebraiske originalteksten. Dette vakte motstand hos flere.

Augustin var en av dem som oppfordret Hieronymus til heller å oversette fra Septuaginta. Da ville kirkene både i øst og vest ha den samme utgaven. Den hebraiske teksten var ikke mer guddommelig inspirert enn den greske. Dessuten mislikte Augustin enhver ny oversettelse, for det kunne skape problemer hos svake brødre.18

Augustin fikk støtte fra sin samtidige, Rufinus fra Aquileia. Det var blasfemisk å forkaste den utgaven av Den hellige skrift (Septuaginta) som hadde blitt godkjent av apostlene selv og som Peter sannsynligvis hadde overlevert til kirken i Roma. Når Paulus, en hebreer av hebreere, hadde foretrukket Septuaginta fremfor den jødiske originalen, burde det forhindret noen fra å komme med vanhellige nyskapninger. Hedningene ville bare trekke den konklusjon at de kristne var usikre og at deres hellige bøker ikke var til å stole på.19 Men etter hvert ble Hieronymus sin oversettelse utbredt og anerkjent i hele den vestlige kirken. Den ble derfor kalt for Vulgata, «Den alminnelige Bibel».

17 Ifølge en tradisjon ble den hebraiske bibelen oversatt til gresk av 70 menn, derav det greske navnet Septuaginta (sytti). Det betegnes gjerne med de latinske bokstavene for 70, LXX

18 A Commentary on the Apostles Creed, s. 96.

19 Ibid, s. 19.

Synd og arvesynd

I sin kamp mot manikeerne understrekte Augustin menneskets ansvar for sine handlinger. Vi kan ikke unnskylde oss med at vi er viljeløse slaver av synden og derfor ikke har ansvar for det vi gjør. Men så ble Augustin kjent med Pelagius lære om at et menneske med sin frie vilje kan velge å leve et fullkomment liv. Da ble han mer opptatt av å understreke at menneskets frie vilje tross alt ikke strekker til. Etter syndefallet har mennesket mistet deler av sin frie vilje. Adam og Evas ulydighet har ført hele menneskeslekten inn under Guds dom og straff. Ved samleie og medfølgende fødsel blir synden ført videre fra generasjon til generasjon.

Som biskop så Augustin det som sin oppgave å ta seg av kristne som strevde i sitt daglige liv. Når Pelagius ivret for det hellige livet, mente Augustin at han samtidig fornektet det virkelige. Så vel manikeerne som Pelagius hadde en todeling av menneskene, både mellom kristne og innad i mennesket. Men Augustin ville ikke ha noe skille mellom vanlige kristne og elitekristne. Han ville heller ikke innsnevre synden til visse deler av mennesket eller det menneskelige liv. Til det sitter synden altfor rotfestet i menneskenaturen.

I møtet med kristnes streben etter hellighet og et fullkomment liv, fremholdt Augustin arvesynden (latin: originale peccatum, dvs. den opprinnelige synd). Augustins syn på hvordan arvesynden var blitt en del av menneskets natur fant sin motsats i understrekningen av Guds nåde. For Pelagius var Jesus det store etiske forbildet, mens han for Augustin var frelseren. Det er viktig at kristne gjør gode gjerninger. Men all verdens godhet kan ikke frelse oss, det kan bare Guds nåde. Uansett god vilje og høye idealer klarer ikke menneskene å fri seg fra sin onde fortid. Men vi blir rene ved dåpens rensende bad og Guds nåde.

Også andre hadde vært inne på tanker som leder til arvesynden, ikke minst Cyprian av Kartago rundt 250. Men det er først med Augustin at vi finner en fullt utviklet læren om arvesynd.

Augustin mente imidlertid at dette var den sanne kristne tro, overlevert gjennom skriftene og kirkefedrene. Men det er nok riktig som Jaroslav Pelikan sier i sin gjennomgang av Kirkens dogmeutvikling.

I stor grad framstår definisjonen av synd i kirkelæren å ha utviklet seg som resultat av en prosess som med utgangspunkt i frelsen i Kristus og barnedåp lot diagnosen tilpasses botemidlet.20

Augustins syn på synd og arvesynd og hvilke konsekvenser dette får, har opp gjennom kirkehistorien i varierende grad både blitt etterfulgt og motsagt.

Roser blant tornene

Den som vil plukke roser, risikerer å stikke seg på tornene. Slik er det også når vi leser kirkefedrene. Vi finner enkeltutsagn vi trykker til vårt hjerte og synspunkter vi tar avstand fra. Også når vi leser Tro, håp og kjærlighet, vil mange få lyst til å notere både utropstegn og spørsmålstegn i margen og å understreke og stryke over noe av det som Augustin skriver. Det er ikke nok å si at Augustin og de andre kirkefedrene var barn av sin tid. For om de var det, er ikke vi det mindre. Vi må heller se om Kirkens historie selv kan hjelpe oss.

Ikke alt som sies av kirkefedrene, har blitt godkjent av Kirken selv. Flere kirkemøter har derimot advart mot synspunkter og praksis vi kan finne hos lærere som på andre områder har gitt svært verdifulle bidrag til Kirken. Mest kjent er vel Origenes

20 The Christian Tradition. A History of the Development of Doctrine.1 The Emergence of the Catholic Tradition (100-600), Jaroslav Pelikan. The University of Chicago Press, Chicago and London, 1971, s. 204, min oversettelse.

(185–253) og Tertullian (ca. 155–ca. 220). Til tross for sine skarpe hjerner og viktige bidrag til teologien, ble de allikevel korrigert av Kirken på grunn av læremessige avvik.21

Mellom tornene, dvs. utsagn og synspunkter Kirken ikke har sluttet seg til, finner vi altså mange vakre roser. Men hvordan bedømme hva som er hva? Når man i oldkirken og middelalderen skulle avgjøres hva som var rett, apostolisk lære, ble det henvist til hva kirkemøtene hadde sagt. Dessuten viste man til hva kirkefedrene var enige om.

Etter å ha kommet hjem fra kirkemøtet i Efesus i 431, skrev Vincent av Lerin om hva som var den rette kristne tro. Selv formulerte han det slik: «I den katolske kirke må alt gjøres for å holde fast ved den tro som har blitt trodd overalt, alltid, av alle.»22 Når det gjelder spørsmål som ikke er berørt av kirkemøtene, henviste Vincent til de fremste fromme lærere i den kristne tradisjon, som har levd i ulike tider og på ulike steder, men som like fullt har vært i overensstemmelse med den verdensvide tro.23

På kirkemøtet i Efesus i 431 henviste man til læren fra fire ledende biskoper fra Alexandria.

I et pavelig dekret fra Gelasius 1. i 495 vises det til Kirkens samstemmige lære fra de store kirkemøtene, og det henvises også til skriftene til tolv av kirkefedrene.

På kirkemøtet i Konstantinopel i 553 oppfordret man de troende til å holde fast ved bekjennelsen fra de tidligere kirkemøtene og å følge de hellige fedrene. Også her listes det opp navnene på tolv kirkefedre.

21 Origenes lærte apokastasis, at dommen ikke vil vare evig, men at Gud til slutt vil gjenopprette alle ting og la alle få del i saligheten. Tertullian sluttet seg til montanistene. Disse ble avvist av Kirken fordi de satte for strenge krav til de kristne og satte egne profetier over det kirkelige embete.

22 The Commonitory of Vincent of Lérins, kapittel 2, http://biblestudy.churches.net/ CCEL/FATHERS/NPNF211/VINCENTL/COMMONIT.HTM. (29.1.2013).

23 Til dette og resten av avsnittet, se Thomas C. Oden i The Rebirth of Orthodoxy, Harper, San Francisco, 2003, s. 169–171.

Etter hvert stanset man særlig ved åtte ledende navn, fire fra østkirken og fire fra vestkirken. Disse ble gjerne kalt «Kirkens doktorer». Fra østkirken: Athanaius den store av Alexandria, Basil den store av Cæcarea, Gregor av Nazianz og Johannes Chrysostomus av Konstantinopel. Fra vestkirken: Ambrosius av Milano, Augustin av Hippo, Hieronymus og Gregor den store. Gregor den store levde på 500-tallet, de andre på 300-tallet. Disse regnes som troverdige fortolkere av apostlene, og det disse åtte samstemmig lærer, har blitt ansett for også å være rett kristen lære.24

Vi kommer ikke utenom Augustin

I skrivingen av Vestens historie kommer vi ikke utenom Augustin. Lik en koloss med føttene på to kontinenter står Augustin som den siste av oldkirkens kirkefedre og den første av middelalderens fedre.

I sine ukentlige taler i 2007–2008 om kirkefedrene, sa pave Benedikt XVI bl.a. dette om Augustin:

Denne store helgenen og kirkelæreren – en mann av lidenskap og tro, av svært høy intelligens og utrettelig pastoral omsorg – er ofte kjent også av dem som overser kristendommen, eller som ikke har kjennskap til den, for han etterlot et dypt spor på Vestens og hele verdens kulturelle liv. (…)

Sjelden har en sivilisasjon funnet en ånd som er så stor, som evnet å ta opp i seg alle dens verdier og opphøye dens innerste rikdom, som skapte ideer og former som etterkommerne kunne benytte seg av.25

24 Den romersk-katolske kirke har etter hvert utvidet denne listen med de opprinnelige åtte fra oldkirken til i alt 35. De to siste ble utnevnt i 2012: Hildegard av Bingen (1098–1179) og Johannes av Ávila (1499–1569).

25 Kirkefedrene – fra Klemens av Roma til Augustin, Benedikt XVI. Oversatt av Maria Junttila Sammut, St. Olav forlag, 2010, s. 215.

Både Luther og Calvin brukte Augustin som argumenter for sin reformasjon. Luther, som opprinnelig var augustinermunk, anså Augustin som den fremste kirkelæreren etter apostlenes tid. Samtidig er det vanskelig å finne konkrete spor etter Augustins innflytelse hos ham. Det som ble viktigst for Luther, rettferdiggjørelse ved troen alene, kom han heller ikke fram til ved å studere Augustin, men Paulus. I sitt tilbakeblikk fra 1545 skriver Luther at det var først etterpå han leste at også Augustin hadde forstått Guds rettferdighet på samme måte, men uten å uttrykke det like fullkomment og klart.26

Augustin fikk enda større betydning for Calvin. I hans skrifter kan vi finne 3000 henvisninger til kirkefedrene, derav halvparten til Augustin.27 Calvin ønsket å føre Kirken tilbake til oldkirkens rene lære, og da særlig Augustins. Der Calvin var uenig med Augustin, kritiserte han selve meningen, men nevnte sjelden Augustin ved navn.

Augustin var en stor Kirkens mann. Men hans verker har også stor litterær betydning. Confessiones blir i litteraturhistorien betegnet som den første psykologiske selvbiografi.28

Sammen med Ambrosius la Augustin grunnlaget for mye av middelalderens filosofi. Bjørn Thommessen, professor emeritus i filosofi, beskriver Augustins innflytelse slik:

Augustin er den vestlige kristendoms i særklasse mest innflytelsesrike teolog. Hans føringer på vestens intellektuelle og politiske kultur har gjort seg gjeldende fra middelalderens begynnelse til våre dager.29

26 Albrecht Beutel i Augustin Handbuch, Volker Henning Drecoll. Mohr Siebeck, Tübingen, 2007, s. 620.

27 Anthony N.S. Lane i Augustin Handbuch, s. 622.

28 Augustin av Hippo. I Store norske leksikon. Hentet fra: http://snl.no/Augustin_ av_Hippo. (29.1.2013).

29 Minerva 2/2007.

I sin bok om Augustin hevder Trond Berg Eriksen at i vår tid er Augustin mer aktuell enn på lenge.

Internasjonalt er interessen for Augustin åpenbart stigende. Han har i mer enn tusen år hatt en liten, trofast gjeng av ordensbrødre som har reklamert for ham. Men nå synes tenkeren Augustin å sprenge sine kirkelige lenker og siteres like hyppig av språkfilosofer, retorikkhistorikere, estetikere og psykologer. (…)

Også de siste tiårenes økumeniske interesse har kommet Augustin til gode, fordi han er den eneste av Kirkens tidligere representanter som er like populær i den katolske som i den protestantiske og reformerte leiren. Augustins mystikk slår dessuten en bro mellom den vestlige og den østlige kristendommen. Men ganske særlig kan Augustin leses som en forløper for moderne, religiøse individualister. (…)

Augustin er den som i sterkest grad har preget den store fortellingen om historien som har vært en del av den kristne tradisjonens mytologiske repertoar.30

Etter all disse lovprisningene av Augustins betydning er det grunn til ettertanke at en slik stor personlighet tilbrakte sitt liv som biskop i en forholdsvis mindre by. Han anså det heller ikke for smått å svare på forespørselen fra denne Laurentius om å skrive en håndbok i kristendom. Kanskje kan også all hans filosofi og teologi sammenfattes i det han skriver i kapittel 3 til Laurentius, at Gud bør tilbes med tro, håp og kjærlighet. Enklere og sannere kan det ikke sies. Og nettopp i dette ligger vel også Augustins virkelige storhet.

30 Augustin – Det urolige hjerte, s. 5–6.

Augustin Tro, håp og kjærlighet

En håndbok i kristendom

Ønske om visdom

Min elskede sønn Laurentius, jeg kan ikke godt nok få sagt hvor mye jeg gleder meg over din lærdom og hvor høyt jeg ønsker at du skal bli en vis mann. Ikke en av dem det sies om: «Hvor er da de vise, hvor er de skriftlærde, hvor er denne verdens kloke hoder?

Har ikke Gud vist at verdens visdom er dårskap?»31 Men heller en av dem som dette blir sagt om: «Jo flere vise, desto tryggere er verden.»32 En av dem som ifølge Paulus ord er «kloke i det gode, men enfoldige i det onde».33

[Men slik ingen kan eksistere av seg selv, kan heller ingen være vis av seg selv, men blir opplyst av ham som dette står skrevet om: «All visdom kommer fra Herren, og evig er den hos ham.»34]35

31 1 Kor 1,20.

32 Visd 6,24 (Visdommens bok, en av de deuterokanoniske bøker, fra tiden mellom Det gamle testamentets siste profet og Det nye testametet).

33 Rom 16,19.

34 Sir 1,1 (Siraks bok, en av de deuterokanoniske bøker).

35 Dette avsnittet står ikke i de eldste håndskriftene.

Sann visdom vises i gudsfrykt

Menneskets visdom vises i gudsfrykt, slik det står i Jobs bok at visdommen sier til mennesket: «Å frykte Herren, det er visdom.»36 Men hvis du spør hva slags frykt som her menes, kan det uttrykkes tydeligere med det greske ordet theosebeia som betyr «gudsfrykt». På gresk kalles gudsfrykt noen ganger også for eusebeia, som betyr «rett dyrkelse», og handler mest om å dyrke Gud. Men det første er best, for det uttrykker klart at det er gudsfrykten som er menneskets sanne visdom.

Du ber meg forklare dype sannheter med få ord. Men kan du forvente noe som er kortere? Eller er det slik at det du ber om, egentlig er en kortfattet fremstilling av meg om hvordan man skal dyrke Gud?

36 Job 28,28.

Kapittel 3

Gud bør tilbes med tro, håp og kjærlighet

Hvis jeg så svarer at Gud bør tilbes med tro, håp og kjærlighet, vil du vel si at et slikt svar er altfor kort. Du vil da be meg utdype nærmere hva dette innebærer. Hva skal vi tro? Hva skal vi håpe på? Hva skal vi elske? Når jeg har forklart dette, vil du ha fått svar på det du spurte om i ditt brev. Har du tatt avskrift av brevet, kan du lett ta det fram og lese det på nytt. Hvis ikke, vil du få en påminning om det her.

De stilte spørsmålene og hvordan de vil bli besvart

Etter hva du skriver, ønsker du en liten bok fra meg, en slags Enchiridion37 som det kalles, som du alltid kan ha for hånden og som gir svar på de spørsmålene du stiller. Hva bør man særlig trakte etter? Hvilke av de mange vranglærene bør man særlig vokte seg for? Stemmer religionen med fornuften, eller er den kanskje bare i strid med denne når det gjelder troen? Hva er begynnelsen, hva er målet og hva er hovedinnholdet i den faste og sikre katolske38 tro? Dette er spørsmål du vil få svar på når du vet klart hva vi skal tro, håpe og elske. For dette er nemlig det viktigste, ja det eneste vi virkelig skal være opptatt av i religionen. Er noen uenig i dette, er han enten ukjent med Kristi navn eller han er en heretiker39. Vi skal forklare det med fornuftige argumenter som tar utgangspunkt i menneskets sanser eller forstand. Men det vi verken kan erfare med våre sanser eller tenke ut med vårt intellekt, må uten tvil bli trodd på grunn av vitnesbyrdet fra dem som har forfattet de skrifter som med rette kalles guddommelige. Enten de nå erfarte det gjennom sine sanser eller fikk en tankemessig forståelse av det, fikk de innsikt fra Gud i det de vitnet om.

37 Gresk betegnelse for en håndbok eller manual.

38 Katolsk, fra gresk kath-holon, «det som overensstemmer med helheten». Flertallskirken mente seg å holde fast ved den katolske tro, den helhetlige tro de hadde fått overgitt fra apostlene,

39 Heretiker, fra gresk haeromomai, «jeg velger meg». Brukt om dem som kom med egne tolkninger og tillegg til den overleverte tro, eller som helt avvek fra denne. Disse avvek altså fra den katolske tro og kirke.

Et foreløpig svar i korthet

Har sjelen først fått smak på den tro som er virksom i kjærlig het,40 vil den også ved en god livsførsel strebe etter det som de hellige og fullkomne hjertene på åndelig vis erfarer; det er en uutsigelig skjønnhet som fullendes i den høyeste salighet når vi ser ansikt til ansikt. Her finner du svar på ditt spørsmål om hva man skal holde fast på som det første og det siste: Vi begynner i tro og ender med å erkjenne fullt ut.41 Dette er også hele vår tro i en sum. Men den katolske kirkes sikre og faste grunnvoll er Kristus. For, som apostelen sier: «Ingen kan legge noen annen grunnvoll enn den som alt er lagt, Jesus Kristus.»42 Selv om det innvendes at noen kjettere har dette felles med oss, kan det likevel ikke benektes at dette er karakteristisk for den katolske tro. For tenker vi oss om, ser vi at selv om også kjetterne vil kalle seg kristne, er Kristus bare tilstede i navnet, men ikke i virkeligheten. Men det vil ta for lang tid nå å påvise dette. Da måtte vi nemlig gjennomgått alle kjetteriene, både de som har vært, de som er og de som kunne eksistert under betegnelsen «kristen». For hver av dem måtte vi ha påvist sannheten i det vi nå har sagt om dem alle. Men en slik undersøkelse ville altså krevd så mange bøker at vi antagelig aldri ville blitt ferdig med det.

40 Gal 5,6.

41 Sml. 1 Kor 13,12.

42 1 Kor 3,11.

Serien Vitnesbyrd fra kirkefedrene henter fram tekster fra oldkirken med perspektiver som har fått sin renessanse i vår tid.

augustin skrev Tro, håp og kjærlighet like etter år 420. Skriftet har fra middelalderen av vært delt opp i 122 avsnitt. Boken er nærmest en liten dogmatikk som beskriver hva som er kjernen i en sann gudsdyrkelse, nemlig tro, håp og kjærlighet. Derfor fikk den under tittelen: En håndbok i kristendom.

Tro, håp og kjærlighet

«… Hvis jeg så svarer at Gud bør tilbes med tro, håp og kjærlighet, vil du vel si at et slikt svar er altfor kort. Du vil da be meg utdype nærmere hva dette innebærer. Hva skal vi tro? Hva skal vi håpe på? Hva skal vi elske? Når jeg har forklart dette, vil du ha fått svar på det du spurte om i ditt brev.»

Det er andre skrifter biskopen av Hippo i Nord-Afrika, dengang en del av Romerriket, er mest kjent for. Hans selvbiografiske

Bekjennelser står her i en særstilling. Augustin har hatt enorm betydning for teologi så vel som filosofi siden tidlig middelalder. I nyere tid har tenkeren fått sin renessanse, ikke bare innen kirkelige sammehenger, men siteres i dag like hyppig av språkfilosofer, retorikkhistorikere, estetikere og psykologer.

Redaktør for serien, Dagfinn Stærk, presenterer Augustin og setter hans skrift inn i en større ramme i et innledende kapittel, «Guds tjeneres tjener».

ISBN 978-82-92922-91-0

9 788292 922910 efremforlag.no