Issuu

Vassilios Papavassiliou

30 steg til hellighet

en guide til kirkens tidløse klassiker

himmelstigen

Oversatt av Øystein Lid

Efrem forlag 2023

30 steg til hellighet

Norsk utgave: © Efrem forlag, 2023

Original tittel: Thirty Steps to Heaven: The Ladder of Devine

Illustrasjon forside: AdobeStock | fottoo Omslag og sats: Efrem forlag Trykk: ScandinavianBook Sett med Caslon Pro 11/14 Papir: 80g Munken Print Cream

ISBN 978-82-92922-80-4

Efrem forlag, Follese post@efremforlag.no www.efremforlag.no

Der ikke annet er oppgitt, er bibelteksten hentet frå Bibel 2011 © Bibelselskapet

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Efrem forlag AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Svanemerket trykksak LaserTrykk.no

MILJØMERKET

Å omvende seg er ikke å se ned på egne svik, men oppover mot Guds kjærlighet. Omvendelse er ikke å se bakover med selv-bebreidelse, men forover med tillit. Det er ikke å se hva jeg ikke har greid å være, men å se hva jeg ved Kristi nåde ennå kan bli.

Hl. Johannes av Stigen (579-649).

Innhold

Forord 9

Del 1: Å bryte med verden

Steg 1: Forsakelse 11

Steg 2: Løsrivelse 17

Steg 3: Eksilet 20

Del 2: De grunnleggende dydene

Steg 4: Lydighet 23

Steg 5: Omvendelse 30

Skriftemålet | Bruk din anger til noe positivt | Omvendelse og lidenskapene

Steg 6: Å huske på døden 37

Steg 7: Å sørge 41

Tre stadier i sorgen

Del 3: De åndelige lidenskapene

Steg 9: Å huske på det onde, ond vilje 57

Steg 10: Baktalelse 62

Steg 11: Pratsomhet og stillhet 68

1. En dårlig eller avslappet livsstil | 2. Æresyke | 3. Fråtseri

Steg 12: Løgn 74

Latter | Rykter og sladder | Falske løfter | Hykleri

Steg 13: Åndelig likegyldighet 80

Hva kan vi gjøre?

Del 4: De fysiske lidenskapene

Steg 14: Fråtseriet 85

Steg 15: Seksuelt begjær og kyskhet 90 Fantasier og «våte drømmer» | Den onde sirkelen av synd | Hva kan vi gjøre? | Menneskekroppen

Steg 16: Pengebegjær 99

Steg 17: Fattigdom 103

Del 5: De åndelige lidenskapene (fortsettelse)

Steg 18: Ufølsomhet / Mangel på oppmerksomhet 107

Steg 19: Søvn, bønn og kirkegang 112

Steg 20: Årvåkenhet 116

Steg 21: Frykt 118

Steg 22: Æresyke 121

Steg 23: Stolthet 127 Blasfemi og blasfemiske tanker

Del 6: De høyere dyder 135

Steg 24: Mildhet / Enfoldighet 135

Steg 25: Ydmykhet 139

Steg 26: Dømmekraft 146

Steg 1: Selvinnsikt | Steg 2: Å skille ondt fra godt | Steg 3: Å fatte Guds vilje | Dømmekraftens ekspertnivå

Del 7: Forening med Gud

Steg 27: Indre stillhet 157

Hva kan vi gjøre?

Steg 28: Bønn 163

De tre nivåene i bønnen | Å be høyt | Mental bønn | Bønn i hjertet

Steg 29: Lidenskapsløshet1 173

Guddommeliggjørelse/theosis | Lidenskapsløs kjærlighet

Steg 30: Tro, håp og kjærlighet 178

Tro | Håp | Kjærlighet | Såret av kjærlighet | Kjærligheten har ingen slutt

Tillegg

De åtte onde tankemønstrene 186

Forord

Hvordan kan vi bekjempe våre egne indre demoner? De som skaper krøll i våre relasjoner og gjør oss egoistiske. Hvordan blir vi fri fra destruktive tankemønstre som fører til selvmedlidenhet, sinne, falskhet og begjær etter rikdom og makt?

Den ortodokse kirkens klassiske svar på dette finnes i boken Κλίμαξ Θείας ανόδου (engelsk: The Ladder of Divine Ascent), på norsk gjerne kalt Stigen til paradis eller Himmelstigen, som denne boken er en gjennomgang og forklaring av.

Med en moderne parallell kan innholdet kalles kognitiv terapi utviklet av kirkens egne psykologer: ørkenfedrene. Og det mer enn 1000 år før Sigmund Freud.

Men den ortodokse «psykoterapien» er ikke grunnfestet i et materialistisk verdensbilde der våre åndelige sider plasseres i en egen skuff eller neglisjeres. Tvert imot er både språkbruken og målet av åndelig karakter: Det gjelder å rense sitt hjerte i samvirke med Guds nåde for å skape mer og mer rom for Den hellige ånd.

Med 30 konkrete steg for åndelig vekst er det kanskje like nærliggende å kalle den verdens første kristne selvhjelpsbok. Selvsagt kan aldri en bok erstatte en levende åndelig veileder, det være seg en prest, en erfaren kristen eller en hellig person. Men i vår tid er hellighet sjelden, åndelige veiledere få og bøker ofte alt vi har.

Forfatteren er Johannes Klimakos (ca. 579–649), en erfaren munk og åndelig veileder. Han var abbed i det berømte Katarina-klosteret ved foten av Sinaifjellet fra rundt år 640 og fram til sin død. 1400 år etter at Stigen ble skrevet, leses den

fortsatt i alle verdens ortodokse klostre før påske.

Verket ble enormt populært i middelalderen, og er oversatt til nesten alle klassiske og moderne språk. Dessverre er ikke norsk blant disse, men det er mitt håp at denne introduksjonsboken kan inspirere noen med tilstrekkelig greskkunnskap til å ta på seg jobben.

Takk til alle som hjalp til med dette bokprosjektet, spesielt forlegger Øyvind Lerø, gresk-konsulentene Kiriaki Papadopoulou Samuelsen og prof. Jon Wetlesen, min far, Petter Lid, for korrekturlesning og f. Kristian Akselberg og f. Theodor Svane for hjelp og rettledning.

Øystein Silouan Lid – på festen for hl. Johannes Klimakos, søndag 3. april 2022

Del 1

Å bryte med verden

Steg 1: Forsakelse

«En Guds venn er en som lever i tråd med alt som er naturlig og uten synd, og som ikke forsømmer å gjøre det gode han kan. Han har selvkontroll og kjemper av all sin makt imot prøvelsene, fellene og støyen i denne verden, og prøver å være en som hever seg over dette.1»

Alle kristne er kalt til et liv i forsakelse. «Om noen vil følge etter meg, må han fornekte seg selv og hver dag ta sitt kors opp og følge meg. For den som vil berge sitt liv, skal miste det. Men den som mister sitt liv for min skyld, skal berge det» (Luk 9, 23–24).

Og før dåpen «forsaker vi satan og alle hans gjerninger og alle hans engler, all hans tilbedelse og all hans prakt». Kristus sier: «Mitt rike er ikke av denne verden. Var mitt rike av denne verden, da hadde mine tjenere kjempet (...) men nå er mitt rike ikke av denne verden» (Joh 18,36). Derfor er de som vil følge Ham, heller ikke av denne verden: «Hadde dere vært av verden, hadde verden elsket sitt eget. Men dere er ikke av verden. Jeg har jo utvalgt dere fra verden, og derfor hater verden

1 Der kildehenvisning ikke er oppgitt, er sitatet hentet fra Stigen. Hvert kapittel startet med et sentralt sitat fra hl. Johannes’ forklaring til hvert av de 30 stegene i Stigen.

dere» (Joh 15,19). Videre advarer Paulus oss: «Skikk dere ikke lik denne verden» (Rom 12,2).

Så det er ganske klart at det å forsake ikke bare er noe som gjelder for munker og nonner. Det er en integrert del av det å være en kristen. Mens klosterlivet innebærer en fysisk separasjon fra verden eller fra andre mennesker, lever de fleste kristne i det vanlige samfunnet. Og dette samfunnet er ofte ikke-kristent, eller til og med fiendtlig innstilt overfor kristen tro og praksis. Men selv om vi bor i en stor by og lever et hverdagslig liv som alle andre, er vi likevel kalt til å forsake verden.

Slik sett betyr «denne verden» alt det som står i opposisjon til Kristus og til vår frelse. «Denne verden» i betydningen den skapte verden, derimot, er god. Og den er vi alle en del av. Uansett hvor fjernt et kloster eller en eneboerhytte måtte ligge, så ligger de alle under den samme sol og måne. De som bor der, puster den samme luften, deler den samme jorda og jordens grøde med resten av menneskeheten. Men på samme måte som en munk forlater en verdslig livsstil – jakten på rikdom, æresyken2, stolthet og kjødelige lyster – så skal også hver kristne avstå fra disse, riktignok i mindre grad for noen av dem. Det kristne ekteskapet involverer for eksempel seksuell nytelse, men ikke utemmet lyst og egoistisk hedonisme. Og selv om vi alle trenger penger for å leve, skal vi ikke være misunnelige eller grådige.

Et asketisk3 liv og sann åndelighet er ikke mulig dersom vi ikke først bryter tvert med verden med tanke på hva vi holder kjært og hvilket fokus vi har i livet. Hl. Johannes nevner

2 Se ordforklaringene i tillegget bakerst; om «De åtte onde tankemønstrene»

3 Askese er å praktisere selvfornektelse for Guds rikes skyld. Det dreier seg om åndelige øvelser som bønn, faste, veldedighet og andre gjerninger myntet på å rense hjertet og skape rom for Den hellige ånd.

tre fundamentale dyder som utgjør grunnlaget i det asketiske livet, og som frigjør oss fra å være slaver av ting i denne verden:

«Uskyldighet, avholdenhet og måtehold er et godt, tredobbelt grunnlag. La alle Guds barn begynne med disse, og ta virkelige barn som forbilder. For blant dem finner du ikke ondskap, ingenting bedragersk, og heller ikke umettelig nytelsessyke eller fråtseri, og intet flammende begjær.»

Vi søker ikke etter det umulige eller ukjente. Vi begynte jo alle livet som fullkomne og syndfrie spedbarn. «Guds rike tilhører slike som dem», leser vi i Markus 10,14. Vi søker tilbake til det vi en gang var, noe vi alle kjenner og har smakt: uskyldigheten.

Når vi snakker om slikt som kjødelig nytelse, er det mange som sier: «Hva er syndig med det? Det er jo helt naturlig.»

Men de glemmer at vår natur faktisk er en fallen natur, en natur som har blitt forvrengt av synd, av kjennskap til det onde. Så når vi vokser til og øker vår kunnskap, mister vi vår uskyld.

Men Gud vil at vi skal ha et barns hjerte. Derfor sier hl. Johannes til nybegynnerne i klosteret at de må ha småbarna som forbilder.

Vi kan overføre dette på den som har blitt troende i voksen alder, eller nominelle kristne som har tatt en beslutning om å starte å leve åndelig. Selv om vi er voksne med et voksent sinn med kunnskap, visdom og forståelse, vil Gud at vi skal være barnlige: «Uten at dere vender om og blir som barn, kommer dere ikke inn i himmelriket» (Matt 18,3).

Kristne forsaker verden ved å leve for noe annet enn verden. Slik blir vi verdens lys. Dette ble vakkert uttrykt i brevet Til Diognet (100-tallet)4:

4 De apostoliske fedre, Luther forlag, 1984, s. 246–247

«Det som skiller de kristne fra andre mennesker, er hverken fedreland, språk eller skikker (...) De lever blant grekere og barbarer, slik det har falt seg for hver enkelt, de følger stedets skikk med hensyn til klær og mat og atferd for øvrig, og likevel er deres vandel slik at den vekker alminnelig undring og beundring. De bor i sine land, men som utlendinger. De tar del i alt som borgere, men finner seg i alt som fremmede. Ethvert fremmed land er for dem et fedreland, ethvert fedreland et fremmed land. De gifter seg som andre og får barn, men setter ikke ut sitt avkom. De deler bord, men ikke ekteseng. De er i kjødet, men lever ikke etter kjødet. De bor på jorden, men har sitt hjem i himmelen. De adlyder de gjeldende lover, men gjør dem overflødige gjennom sin livsførsel.

De elsker alle og blir forfulgt av alle (...) Men de som hater dem, kan ikke forklare årsaken til sitt hat. For å si det enkelt; hva sjelen er i legemet, det er de kristne i verden. Sjelen er spredt i alle legemets lemmer, og de kristne i alle verdens egne. Sjelen bor i legemet, men er ikke av legemet. Og de kristne bor i verden, men er ikke av verden. Usynlig er sjelen og holdes innesluttet i legemet som er synlig. De kristne kan nok kjennes fordi de er i verden, men deres gudsforhold er usynlig.»

Så det er klart at det å forsake verden betyr langt mer enn å forlate et urbant liv til fordel for klosterlivet. Det er selvsagt avgjørende for en munk eller en nonne, men ikke for alle kristne. Resten av oss har en viktig rolle å spille i samfunnet ved å leve et Kristus-sentrert liv, ikke et liv fokusert på verden. Hl. Johannes av Stigen var veldig klar over dette. Når han ble spurt hvordan de som er gift og som lever midt i de hverdagslige bekymringene kan strebe etter kloster-idealene, svarte han:

«Gjør det gode du kan. Ikke snakk ondt om noen. Ikke stjel fra

andre. Aldri si en løgn. Forakt ingen, og bær ikke nag. Hold deg ikke unna når Kirken samles. Vis miskunn mot de trengende. Vær ikke årsak til at andre faller fra. Hold deg unna en annen manns seng, og vær fornøyd med det din egen kone kan skaffe. Dersom du gjør alt dette, vil du ikke være langt unna himlenes rike.»

De ytre omstendighetene i livet er ikke de samme for oss alle. Om vi lever i sølibat eller i ekteskap, om vi lever i et klosterfellesskap eller i en familie, om vi bor i en verdensby med yrende liv eller i en avsidesliggende bygd – så er vi alle kalt til å forsake alt for Kristus. Dette betyr ikke å forlate karrieren, familien eller vennene bare for å gjøre det. Men det betyr at dersom vi ble stilt på valg mellom disse og Kristus – så velger vi Kristus:

«Den som elsker far eller mor mer enn meg, er meg ikke verdig. Den som elsker sønn eller datter mer enn meg, er meg ikke verdig. Og den som ikke tar sitt kors opp og følger etter meg, er meg ikke verdig» (Matt 10, 37–38).

Men la oss ikke glemme at for de fleste av oss er det gjennom disse velsignelsene at vi lærer oss å elske Kristus. Dersom klosteret er arenaen for munkens åndelige trening, så er hjemmet, familien, arbeidsplassen og den travle gaten arenaen hvor de som bor i verden, kan trene. Vi må velge den veien som i størst grad hjelper med vår åndelige progresjon. Som hl. Johannes skriver:

«Kristi sanne tjenere vil, ved hjelp av åndelige fedre kombinert med egen forståelse, gjøre alt for å finne et sted, en livsvei, en tilværelse og de øvelsene som passer dem. Et liv i fellesskap er ikke for alle, på grunn av en tendens til fråtseri, og et liv i ensomhet er ikke for alle, på grunn av en tendens til sinne. La hver og en søke etter den mest passende metoden.»

Tenk ikke at klosterlivet er den eneste veien til hellighet. Selv utenfor klosteret, ved å møte alle livets fristelser og vanskeligheter med tålmodighet, ydmykhet og kjærlighet, er det mulig å nå det dydige livets øverste tinde. Særlig gjelder dette i våre relasjoner til andre, familie, venner, kollegaer, fremmede og selv fiender.

«Det finnes mange veier til hellighet – og til helvete. En vei som er feil for en, vil passe en annen. Det viktige er at enhver gjør det som er Gud til behag.»

Som hl. Simeon den nye teologen skriver: «Gitt at de lever et verdig liv, er både de som velger å leve midt i aktiviteter og støy og de som bor i kloster, fjell og huler, i stand til å oppnå frelse.»

Dersom Gud har kalt deg til å leve i verden, så er du verdens lys. Uansett hvilke ytre omstendigheter du har å forholde deg til i livet, så kan du ha et lite kloster i hjertet ditt, hvor du kan trekke deg tilbake og være alene. Der kan du finne styrke midt i problemene og fristelsene i livet. Husk at «Guds rike er inne i dere» (Luk 17,21).

Steg 2: Løsrivelse

«Selv om du blir gjort til skamme, mobbet og buet på, må du akseptere fornektelsen av din egen vilje. Du må tålmodig møte motstand, du må tåle å bli oversett uten å klage, og holde ut voldsom arroganse. Du må være forberedt på urettferdighet, og ikke sørge når ditt gode navn blir dratt ned i søla. Du må ikke bli sint når du møter forakt, og du må vise ydmykhet når du møter kritikk. Salige er de som følger denne veien, og unngår andre, bredere veier. For riket er deres.»

Når jeg leser dette avsnittet, innser jeg at jeg ikke har kommet forbi steg to i Stigen. Det oppsummerer hva det vil si å fullt ut etterligne Kristus. Og hva er en kristen, om ikke en som prøver å ligne på Kristus?

Men hvorfor hører dette avsnittet hjemme under overskriften løsrivelse? I klosterlivet følger løsrivelse naturlig av forsakelse. Etter å ha forlatt verden må munken vokte sitt hjerte mot å lengte etter det han har forlatt. Han må ikke se seg tilbake, men se framover. Ellers vil sorg og anger overvinne hans ånd. Han vil ende opp med å avsky kallet, og se det som fangenskap og et bortkastet liv. Og grunnen til det er at han ikke ennå helt har tatt farvel med sitt jordiske begjær.

For oss andre er også løsrivelse en avgjørende del av det kristne livet. Jeg har hørt gifte menn og kvinner som klager over at de giftet seg da de var for unge, og at de derfor aldri fikk muligheten til å gjøre de tingene de hadde drømt om. De følte at de hadde gått glipp av noe, fordi de valgte å gi slipp på sin egen vilje og sine egne ønsker til fordel for barna eller ektefellen. Dersom det er viktig for en munk, som har lovet

å leve et liv i fullstendig overgivelse, å ikke se seg tilbake, bør ikke også gifte par holde seg til den samme regelen? «Ingen som har lagt hånden på plogen og så ser seg tilbake, er skikket for Guds rike» (Luk 9, 62).

Mange mennesker, og dette gjelder både munker, nonner og lekfolk, innser ikke at livet i et ekteskap og livet i et kloster har en god del til felles. Begge dreier seg om en livslang forpliktelse til noe utenfor oss selv. Begge krever samme type offer av egenviljen. Begge er middel for å oppnå kontroll over lidenskapene5, og er veier til hellighet og frelse. Hl. Johannes Krysostomos skriver:

«Du lurer deg selv og gjør en stor feil dersom du tror at én ting kreves av en lekmann og noe annet av en munk. Forskjellen ligger i at den ene er gift, og det er ikke den andre. Men i alt annet har de det samme ansvaret. Det er helt snudd på hodet å tenke at bare munken må streve, mens resten får lov til å leve et liv i latskap.»

Disse to velsignede livsveiene – ekteskapet og klosterlivet – er like vanskelige og like givende, dersom de leves i Kristus og for Kristus.

Men løsrivelse handler om mer enn bare å gi slipp på vårt behov for selvtilfredsstillelse. Sitatet jeg begynte med, gjør det klart at vi må kle av oss egoet vårt, stoltheten vår. For det er stolthet som fyller oss med sinne når noen gjør noe galt mot oss. Det er stolthet som gjør at vi tenker: «Jeg fortjener ikke å bli behandlet som dette! Hvordan våger de å snakke

5 Lidenskapene eller lastene som vi ofte sier på norsk, er åtte i tallet i ortodoks tradisjon. I vestlig populærkultur har disse blitt til de sju dødssynder. Opprinnelig dreide det seg om destruktive tankemønstre som en kristen må kjempe mot. De åtte er: Nytelsessyke, seksuelt begjær, pengebegjær (eller grådighet), hovmod (eller stolthet), selvmedlidenhet, sinne, æresyke og åndelig likegyldighet. For en mer detaljert forklaring se et eget tillegg bakerst i boken.

til meg på den måten!»

Løsrivelse fra stolthet er å etterligne Kristus. Dersom det var noen som ikke fortjente å bli gjort narr av, mobbet, slått og drept, så var det Kristus. Hvem er vi som tenker at vi fortjener bedre enn Ham? Likevel får stoltheten oss til å tenke at vi fortjener respekt, verdighet og komfort. Og dersom vi tenker som verden gjør, har vi kanskje rett. Onde mennesker gjør ondskap og får alt de vil ha, mens gode mennesker lider. Hvor er rettferdigheten i det?

Men som kristne som har forsaket verdens veier og verdslig rettferdighet (for Kristi offer var på ingen måte rettferdig, men av nåde), skal vi ikke sammenligne oss med andre, men bare med Kristus. Dette er grunnen til at så mange av kirkens hellige møtte martyriet med glede. For i martyriet visste de at de fulgte etter den korsfestede Kristus uten å ofre en tanke på spørsmålet: «Hva har jeg gjort for å fortjene dette?»

Dersom vi blir forfulgt og hatet uten god grunn, selv om det ikke måtte være på grunn av vår tro, så er det likevel en skjult velsignelse. For i det øyeblikket har vi fått anledning til å etterligne Kristus fullt ut, og i sannhet være hans disipler.

Steg 3: Eksilet

«Eksilet er et disiplinert hjerte, en stille visdom, en hemmelig kunnskap, et skjult liv og tildekkede idealer. Det er usett meditasjon, en streben etter å være ydmyk, en lengsel etter fattigdom og etter det himmelske. Det er en utøst kjærlighet, en fornektelse av tom ære, et dyp av stillhet. Men til tross for alt som gjør eksilet aktverdig, så krever det dømmekraft. For ikke alle former for eksil er av det gode, dersom det dras for langt.»

Dersom vi har tatt farvel med verden og løsrevet oss fra denne verdens måter, da bor vi på denne jorden som i et eksil. «For her på jorden har vi ingen by som består, men vi lengter etter den som skal komme» (Hebr 13,14).

Hl. Johannes Krysostomos skriver: «Hvis du er kristen, hører du ikke til noen jordisk by. Vår by har Gud til byggmester og skaper (Hebr 11,10). Selv om vi fikk hele verden i eie, er vi likevel som fremmede og reisende. Vi står i himmelens manntall og har vår borgerrett der!»

Å leve i åndelig eksil innebærer ofte at vi har veldig forskjellige, ja til og med diametralt motsatte, verdier fra omverdenen. Tenk på passasjen fra Stigen over, hvor uforenlig den er med verdslige standarder. Vi lever i en tid der selv-promotering, konkurranse, rikdom og berømmelse regnes som godt. For noen er disse selve målet med livet. Å leve som i eksil derimot, er å forbli «skjult, hemmelig, gjemt, usett og maskert, og å streve etter å være ydmyk, en lengsel etter fattigdom og fornektelse av tom ære».

Kristne er sjelden unntatt fra begjæret etter berømmelse, selv-promotering og verdslig ære. En stor fristelse for oss

kristne er å bruke vår tro som en from unnskyldning for å tilfredsstille disse lidenskapene, mens vi lurer oss selv til å tro at vi er motivert av et høyere formål. Ofte vil vi at alt vi gjør for kirken, hver god gjerning og innsats vi gjør i Kristi navn skal prises, annonseres og offentliggjøres. Det er så lett å si til seg selv: «Jeg gjør det for Gud», og «Jeg må jo spre evangeliet» eller «Jeg må dele min tro» og «Jeg må være verdens lys». Mens vårt egentlige motiv er å tilfredsstille vårt ego.

Dette er grunnen til at løsrivelsen kommer før eksilet. For bare etter at vi har løsrevet oss fra tingene i denne verden, kan vi med oppriktighet handle i Guds navn, og ikke i vårt eget navn, med «Gud» eller «kirke» bare som en kappe vi dekker til vår ellers nakne æresyke.

Men hl. Johannes advarer oss også mot å søke eksilet uten dømmekraft, siden ikke alle former for eksil er av det gode når det dras for langt. Jeg har hørt om kristne som insisterer på å gjemme unna sine gaver og talenter av hensyn til sin egen ydmykhet. Vi må passe oss slik at vi ikke graver ned talentet i jorden (jf. Matt 25,14–30) på grunn av falsk beskjedenhet. De hellige og fedrene i kirken var ydmyke på ekte, men løp likevel ikke bort fra sine ansvarsområder. De gjenkjente gavene Gud hadde gitt dem, og brukte dem til beste for kirken.

Det er ikke stolthet å anerkjenne dine egne gaver og talenter, så sant du ikke blir oppblåst eller tror at du er overlegen på grunn av dem. Dette viser igjen hvorfor løsrivelse fra verdslige verdier er nødvendig dersom vi vil praktisere å leve i eksil – med dømmekraft og uten å gå til ytterligheter. En ydmyk person nekter ikke å bruke sine evner til gode for kirken. Heller ikke bruker han kirken som en unnskyldning for å tilfredsstille egoet. Dersom du skjuler gavene du har fått for å virke ydmyk, så er du i realiteten stolt. Å ønske å framstå som ydmyk er den verste form for stolthet. Når vi

har revet oss løs fra tanker om egen viktighet, er vi frie til å bruke våre talent uten frykt for synd. Der ligger løsrivelsens og eksilets frihet.