TIL ALLE Det ble pratet mye i barndomshjemmet til Un-Magritt Nordseth, kunstnerisk leder ved Dansens Hus. Mye og høyttravende. Det er muligens derfor det ble den ordløse dansen. TEKST: RAGNHILD TOFT BROCHMANN FOTO: TALE HENDNES
54
LATTERMILD BILTUR. De morsomste delene av inter-
FRA NIETZCHE TIL WHICH WITCH. – Hvorfor ble det
vjuet får dere aldri lese. De finner sted i elbilen på vei fra Dansens Hus til Nesøya; mens vi parkerer for å kjøre ti meter med kabelferge over til huset på Brønnøya, og ikke minst mens vi – Un-Magritt, fotografen og jeg – går mot huset hennes langs velholdte jordveier og alt er så idyllisk at det ikke hadde overrasket meg om rådyret ute på jordet lå og gråt sine modige tårer over den uberørte naturen og den søte lukten av nytt gress. Det er her, mens hun forteller om danseutdanningen, om året hun studerte dans i New York, turene i Europa, om utelivet i 80-talls-Oslo, om da hun møtte mannen sin og om familielivet, at vi ler mest og prater fortest. Og det er her vi får høre at det kanskje ikke er så smart å gifte seg med en skuespiller (hvis vi lurte?), siden de jobber hver kveld og noen ganger hver morgen også, med tanke på barn og sånn. Men så har hun ikke akkurat jobbet ortodokse timer selv heller. Eller bare holdt seg i Norge, eller sluttet å søke utover. Da vi kjører tilbake til Dansens Hus, åpner hun munnen et par ganger uten å si noe; men sier til slutt: «Jeg er helt stiv i kjeven av å ha pratet så mye». Litt sliten, mest fornøyd. Ikke så rart. Noen har stilt henne veldig mange spørsmål, og hun har svart. Godt.
akkurat dans? – Jeg pleier å si at jeg kommer fra et akademikerhjem – ekstremt radikalt og på venstresida – og de snakket jo så mye hele tiden... Moren min studerte først grunnfag psykologi, og så mellomfag filosofi og antropologi og så videre. Hun siterte Nietzsche ved middagsbordet, så jeg fikk en slags aversjon mot akademia, tror jeg. Dansen ble et fluktsted, har jeg tenkt etter at jeg ble voksen. – Dans for å ta avstand? – Ja, jeg flyktet inn i dit, på en måte. Det var et sted jeg kunne være meg selv og holde på med mitt. – Og slippe snakkinga til foreldrene dine? – ... Ja, jeg meldte meg litt ut hjemme, som mange ungdommer gjør, og gikk til dansen i stedet. – Det som er så interessant med deg, er at du har en sjeldent mangslungen karriere: fra klassisk utdannelse på Statens Balletthøyskole til ditt eget moderne kompani, til Dollie de Luxe sin «Witch Witch» til Ibsens Nora spilt av en transe på turné i Kina. Hvorfor ble det sånn? – Altså, hvis du stiller alt ved siden av hverandre ser det veldig rart ut. Men det har jo ikke skjedd samtidig, det har vært en utvikling. En periode på 90-tallet lagde
DA NS // HØST 2015