Med saltvann i stetoskopet

Arne Nakling er født med bølgeskvulp i blodet. Bare 16 dager gammel hadde han sin første seiltur. I dag er han skipslege på Statsraad Lehmkuhl, der hans største oppgave er å få deg til å føle deg trygg om bord. En oppgave den erfarne legen tar på største alvor.

Tekst: Susann Hellesnes

Skipslegekunsten er et eldgammelt virke med lange tradisjoner. Allerede da Ferdinand Magellan krysset verdenshavene lå han langt foran med ernæringskunnskap vi fortsatt benytter oss av i dagens medisin. Både Magellan og Captain Cook visste nemlig at C-vitaminmangel var en av de største utfordringene mannskapet møtte til sjøs. Også da visste de at C-vitamin finnes i de fleste frukter, men ikke alt holder seg like godt på sjøen. Det var slik de oppdaget surkålen.

– Og det var bare de klokeste legene som visste at surkålen kunne holde seg lengre, sier Arne Nakling, skipslege om bord i Statsraad Lehmkuhl.

All grunn til å føle seg trygg til sjøs Arne er lege og spesialist i indremedisin og geriatri. Doktorgraden han tar i Alzheimers kombinerer han med å være vikarierende lege rundt om i landet når han ikke er på Statsraaden.

– Jeg kan bli kalt ut når som helst. Hovedjobben er at du er stand-by.

Men skipslege betyr ikke det samme som et døgnåpent legekontor.

– Vi behandler først og fremst de akutte tingene. Vi har også løpende dialog med Radio Medico om noe alvorlig skulle skje. Da flyttes bommen på akterdekket slik at helikopteret kommer til og får hentet pasienten. Vi har veldig lav terskel for å kontakte dem, opplyser han. Rutinepliktene som skipslege består i å oppdatere medisinbeholdningen, være ajour til enhver tid med overstyrmann og fylle på førstehjelpsskrinene.

– Og når vi har god tid lærer jeg bort å legge veneflon.

– Det handler om menneskene Han er godt kjent med livet på sjøen. Bare 16 dager gammel ble lille Arne tatt med i familiens seilbåt. Faren hadde selv begynt å seile som femåring, og nå var det Arnes tur. På den første seilturen plasserte moren han i en pappkasse, og fra den lille kassen ble lyden av sjø noe han aldri skulle glemme. Lite visste Arne den gang at han selv skulle jobbe på skip som voksen. Og turene har blitt mange.

– Jeg husker spesielt godt en solskinnsdag i 2016. Forholdene var perfekte over Biscayabukta på vei ned mot Vest-Frankrike. Han drømmer seg vekk og legger til:

– Men det har vært mange fine turer, altså. Jeg har jo vært med Statsraaden i 13 sesonger nå, så jeg kjenner meg ganske erfaren.

Mektige hav og den magiske kraften av århundrer med kunnskap om seilkunst er ikke grunn alene til at Arne fortsatt ønsker å være med på eventyrene. – Det er menneskene som er grunnen til at jeg fortsatt har lyst til å være med, sier han og tar en tenkepause.

– Først og fremst er det dyktige fagfolk, og et miljø som er veldig sammensveiset. Vi har det knakende artig sammen, avslutter han.

Det var bare de klokeste legene som visste at surkålen kunne holde seg lengre