Vitenskapsfilosofi for humaniora av Stefán Snævarr: Utdrag

14 kapittel  1 Formalvitenskapene kan kalles «fornuftsvitenskaper» fordi man utelukkende anvender fornuften når man driver med logikk og matematikk. Erfaringen spiller ingen rolle, da formalvitenskapenes objekter er rene tankeobjekter som ikke kan erfares med sansene. Formalvitenskapene regnes derfor ikke som erfaringsvitenskaper, i motsetning til de tre andre typene vitenskaper. Striden står gjerne om hvorvidt den naturvitenskapelige erfaring er av samme slag som samfunns- og humanvitenskapelig erfaring. Noen foretrekker å gruppere samfunns- og humanvitenskapene sammen, og bruke fellesbetegnelsen «menneskevitenskapene».

Men hva mer presist er humaniora/humanvitenskap? Det kan være vanskelig å definere begrepet. Vi kan i hvert fall være sikre på at humanvitenkapene studerer menneskelig kultur. Sagt på en litt pompøs måte så studerer humanvitenskapene menneskets åndelige frembringelser (produkter), altså det vi skaper ved hjelp av vår fornuft og våre følelser. Blant disse «frembringelsene» kan vi nevne kunst, vitenskap, filosofi og religion.

Så til denne boken. Noen stusser kanskje over tittelen, Vitenskapsfilosofi for humaniora. Innebærer den at boken bare handler om humanioras vitenskapsfilosofiske problemer? Det ville være å gjøre dens ramme for snever. Boken handler ikke bare om humanioras helt spesielle problemer, men også om vitenskapsfilosofiske problemer generelt. Fokuset er filosofisk, snarere enn vitenskapsteoretisk. Jeg drøfter generelle filosofiske tanker som vedrører humaniora og dets studieobjekter. Samtidig prøver jeg å vise hvordan vitenskapsfilosofi (og filosofi generelt) spiller en viktig rolle for humanvitenskapelig forskning.

Jeg bruker tallrike eksempler fra slik forskning, spesielt historisk forskning, litteraturvitenskap, filmvitenskap og språkvitenskap. Merk at jeg i denne boken bruker ordet «humanist» som betegnelse på dem som driver med humaniora og «humanistisk forskning» for forskning innenfor humaniora.

Jeg legger vekt på å redegjøre for enkelte vitenskapsfilosofers syn. Dette gjør jeg for å minne leseren om at filosofiske tanker alltid tenkes av individer med spesifikke agendaer. Jeg fokuserer også på sentrale, filosofiske debatter som spiller en viktig rolle for humanvitenskapene. Blant dem er debatten rundt positivismen, debatten mellom Karl Popper og Thomas Kuhn, samt diverse debatter rundt hermeneutikk og poststrukturalisme. I tillegg lager jeg fiktive dialoger mellom både virkelige og tenkte debattanter. Denne debatt-tilnærmingen er i samsvar med min kullsviertro på filosofien som en dialogisk disiplin.

Bokens første seksjon er viet analytisk og pragmatisk vitenskapsfilosofi. Analytisk filosofi oppstod rundt århundreskiftet 1900 og står sterkest i engelsk­