T YPE-IT AS, 04.06.2020 ORDRE: 50570 (s . 39 av 354)
Litt økonomisk idéhistorie
Vi skal her nevne noen punkter: • Forklaringen på at Phillips-kurven blir vertikal på lang sikt, er de rasjonelle forventningene. Dersom pengemengden øker med 4 prosent, vil prisene og lønningene stige tilsvarende, og dermed blir virkningen nøytral på BNP. Man lar seg ikke lure av nominelle størrelser. • En aktiv motkonjunkturpolitikk vil ikke nødvendigvis fungere, fordi finanspolitikken vil påvirke atferden til husholdningene (Lucas’ kritikk). Det er vanskelig å si hva resultatet blir, fordi en endring i politikken påvirker også insentivene til aktørene. Utfallet kan bli noe helt annet enn hva myndighetene hadde forventet. Økonomisk politikk må ses på som et spill mellom myndighetene og aktørene i markedet.
Tilbudssideøkonomi Ifølge Robert A. Mundell (1932–) forsømte keynesianerne tilbudssiden i økonomien. Han mener det blir feil også på kort sikt å fokusere så mye på etterspørselssiden og tiltak for å påvirke den. Tvert imot er det tilbudssiden som bør stimuleres. Myndighetene har som oppgave å legge forholdene til rette og iverksette tiltak for å skape verdier i samfunnet. Et høyt skattenivå må også vurderes ut fra hvordan det påvirker arbeidsinnsatsen og verdiskapingen i samfunnet. Økonomene Joseph Stiglitz (1943–, nobelprisvinner i 2001) og Edmund S. Phelps (1933–, nobelprisvinner i 2006) mente at bedriftene ikke var tjent med full sysselsetting. Utforming av lønningene kan brukes til å motivere de ansatte til å jobbe mer. Jo høyere arbeidsledigheten er, desto mer motivert vil arbeiderne være. Disse økonomiske forklaringene kom samtidig med endringer i det politiske klimaet. Det var et politisk tidsskille der konservative krefter kom til makten, med frontfigurer som Ronald Reagan og Margaret Thatcher.
Nykeynesianisme (1985–) – Keynesianerne slår tilbake Etter en periode med sterkt preg av nyklassisk tenkning kom tilhengerne av Keynes igjen på banen. De har fått denne benevnelsen først og fremst på grunn av deres reaksjon på tanken om de rasjonelle forventningene og markedsklarering. Viktige bidragsytere her er George Akerlof (1940–), N. Gregory Mankiw (1958–) og Ben Bernanke (1953–). (Bernanke ble i 2006 utnevnt til sentralbanksjef i USA.) Akerlof viste hvordan ulike normer innenfor organisasjonskulturen fikk makroøkonomiske implikasjoner. Begrepet effektivitetslønn ble innført; dette betyr at dersom lønnen er for lav, kan arbeiderne yte mindre. I en slik situasjon vil arbeidsgiver vinne på å heve lønnen. Disse forfatterne har kommet med innspill for å forklare fluktuasjoner i produksjonen. Bernanke tok utgangspunkt i imperfeksjoner ved kredittmarkedet, Akerlof og Mankiw har konkludert med at slike variasjoner kan være forårsaket av lønnsstivhet. Det som skiller nykeynesianismen fra keynesismen i 1960-årene, er økt fokus på arbeidsmarkedet og lønnsstivhet. Det var et viktig poeng i Keynes’ analyse, men keynesianerne i 1960-årene konsentrerte seg i stor grad om etterspørselsrelaterte makromodeller.
39