Les og lær! Det ble helt stille. Det virket i hvert fall som om det ble helt stille. Som om hele verden også sto stille. Det var som en sakte film der lyden var visket bort. Det føltes som om det varte en halv dag. Ordentlig tid. Relativ tid. Ordentlig tid. Relativ tid … – Di røtte? Anne kokk så på meg med smale øyne. Jeg nikket. – Ka meine du? – At den er min. Halvorsen er min. Rotta … Jeg tok han med meg. Han har ligget i lakenposen min, men så rømte han. Jeg skal få tak i han. Han er ikke farlig. Han biter ikke. Det siste sa jeg høyt og tydelig så jeg var sikker på at de hørte det oppe i køyesengene og i krokene i den andre enden av rommet. Så de skulle forstå at det ikke var grunn til panikk. Slett ingen grunn til panikk. – Halvorsen … Røtta di? Nei nå … Anne kokk ristet på hodet. – Ja, ja. Få tak i’n du. Så fær me talas ve’. Alle stirret på meg. Absolutt alle. Jeg følte meg som et trafikklys. Helt rød i toppen. Eller som om det var juletretenning midt på sommeren og alle gikk rundt meg og sang: «Så går vi rundt om en erkeidiot, erkeidiot, erkeidiot … tidlig en tirsdags morgen.» Det var bare andre dagen på leiren, og jeg hadde allerede greid å rote til det som var av timeplaner og ordensregler. Før klokka var 07.00, satt alle ungene i huset og spiste frokost, noe de egentlig ikke skulle ha gjort før klokka 08.30. Og jeg sto på hodet i jenterommet og forsøkte å lokke til meg Halvorsen. Stakkars Halvorsen. Det var ikke
29
OrdForAlt5-tekstbokKap1.indd 29
30.05.2006 11:28:40