Historien om Skandinavia

La oss reise 550 millioner år tilbake i tid. Norge og resten av Skandinavia er et temmelig flatt landskap på den tiden. Og det vokser ingenting her. Ingen trær, ingen busker, ikke et eneste gresstrå. Dette flate landskapet ligger helt på kanten av et kontinent som har fått navnet Baltika.

Vest for dette landskapet ligger havet. Etter hvert stiger havnivået, og det flate, norske landskapet havner under vann. Det vet vi fordi vi på land har funnet rester av slam, leire og dyr som lever i havet.

Omtrent 50 millioner år seinere, for rundt 500 millioner år siden, dukker det opp vulkanske øyer i havet utenfor kysten. Vulkanene ligger pent på rekke, ganske likt øyene på sørsiden av dagens Indonesia. Vulkanene er et tegn på at noe er i ferd med å skje.

Inn mot kontinentet Baltika kommer nemlig kontinentet Laurentia i full fart. Laurentia består av det vi i dag kaller Nord-Amerika og Grønland. Og i geologi er «full fart» ganske langsomt. Kontinenter beveger seg bare noen centimeter i året.

Det kan være en uvant tanke at vi lever livene våre flytende rundt på plater. Men det er tilfellet. Jordas overflate består av kontinentalplater, som flyter rundt på den varme mantelen innenfor.

Men når hele kontinenter krasjer i hverandre, er det snakk om enorme krefter over millioner av år. Selve kollisjonen startet for rundt 425 millioner år siden, og fortsatte i omtrent 20 millioner år.

Resultatet av at de to platene kolliderer med hverandre, er at vestkanten av Baltika blir presset ned og under Laurentia, ned i den myke mantelen. Det vet vi fordi vi finner rester av det i dag. Geologer har funnet bergarten eklogitt mange steder i Sogn, Sunnfjord, Nordfjord og på Møre. Eklogitt dannes under stort trykk inne i mantelen.

Geologer har også funnet andre mineraler og ørsmå diamanter, som må ha blitt presset sammen av trykket vi finner rundt 150 kilometer under jordoverflaten. Det er dypt ned, når vi vet at jordskorpa ellers sjelden blir noe særlig tykkere enn 40–50 kilometer. Kanskje er det verdensrekord?

Jordskorpa er delt opp i kontinentalplater som beveger seg rundt på den mykere mantelen innenfor. Mantelen er den delen av jordkloden som ligger mellom kontinentalplatene og jordas kjerne.

Sju søstre er en fjellformasjon på Helgelands kysten. Fjellene er et resultat av at kontinentene Laurentia og Baltika krasjet i hverandre. De to kontinentene skled ikke pent innunder og over hverandre. Store steinmasser, og små fjell, ble revet løs. Noen ble skjøvet flere hundre kilometer innover på Baltika. Galdhøpiggen og resten av Jotunheimen er for eksempel lagd av bergarter som ble skjøvet innover for 400 millioner år siden.

Også mange andre steder i Norge finner vi rester av kollisjonen mellom kontinentene: Lyngsalpene, en liten kjøretur fra Tromsø, er gammel havbunn som har blitt skjøvet og brettet oppover. Det samme gjelder Gullfjell utenfor Bergen. Mange turister reiser til fjellene Sju søstre i Nordland, men ikke alle vet at de er lagd av bergarter som ble skapt av vulkaner i havet, i tiden før kontinentene kolliderte.

I Alta, Oppdal, Otta, Hardanger og mange andre steder i landet kan vi hente ut stein i tynne skiver. Slik skifer bruker vi som takstein, gulvfliser eller som heller i hagen. Og det kan vi takke kollisjonen mellom kontinentalplatene for, som brettet, knadde og skjøv steinmasser over millioner av år.

Vi kan også se hvordan retningen til skiferen former terrenget. Skifer som peker rett til himmels, gir bratte og avlange fjell, med mange parallelle daler. Der skiferen står på skrå, får vi gjerne lange fjellrygger med bratte, avløsende stup, som nord for Mo i Rana. Mens horisontal skifer gir et platå- og hyllelandskap, som på Hardangervidda.

Men kollisjonen mellom kontinentalplatene gir oss ikke bare håp om den dypeste verdensrekorden. Vi kan ha hatt fjell høyere enn dagens Himalaya.

Hvis vi forenkler det veldig, og ser for oss kontinentalplatene som flytebrygger på et vann, er det lettere å forstå at hvis den ene dyttes ned og litt innunder den andre, vil den øverste løftes ekstra høyt opp. Sånn var det også da Baltika og Laurentia kolliderte.

Resultatet var en fjellkjede som kan måle seg med dagens Himalaya. Kaledonidene, som vi kaller fjellkjeden, strekker seg fra Irland, over Skottland, til Stavanger, og derfra nordover til Finnmark og ut i Barentshavet mot Svalbard. Vi regner med at de høyeste delene av fjellkjeden lå nær dagens norske kystlinje, for det er her vi finner mineraler som er skapt av de høyeste trykkene, langt nede. Og at steinmasser har vært langt nede, betyr at de øverste lagene sannsynligvis var løftet langt opp.

I dag ligger de høyeste fjellene våre mye lenger inn i landet. Og de er ikke i nærheten av høyden til Himalaya. Skandinavia har utviklet seg mye de siste 400 millionene år også. Hele planeten har alltid vært i endring, og vil alltid fortsette å utvikle seg.

1 Fortell hva som skjer når Baltika og

Laurentia kolliderer. 2 Hvor raskt beveger kontinenter seg? 3 Hva menes med jordas skorpe, mantel og kjerne?