En spesiell planet

Forskere tror jorda og månen er et resultat av at to «planetbarn» krasjet inn i hverandre.

For 4,6 milliarder år siden var «vår» sky blitt så tettpakket i midten at den begynte å brenne. Det var starten på sola som fortsatt varmer oss i dag. Etter hvert samlet restene av skya seg til mindre klumper. Det er fristende å kalle dem «planetbarn», for de var mye mindre enn planeter. Men de var store nok til at de ble varme i midten, og noen fikk en fast skorpe utenpå. Disse «planetbarna» krasjet etter hvert i hverandre og ble til større klumper. Nærmest sola var det mest støv og stein, så der ble det dannet steinplaneter. Jorda er en slik steinplanet. De lettere gassene ble slynget lenger ut og ble til gassplanetene ytterst i solsystemet vårt.

På denne tiden var solsystemet vårt et kaotisk sted. Jorda ble bombardert av stein- og støvklumper. Jupiter var en god nabo å ha, for med sin enorme masse trakk den mange av klumpene til seg, eller sendte dem ut av solsystemet. Først da jorda ikke ble bombardert lenger, ble det rolig nok til at det kunne utvikle seg liv.

Men først, et siste, digert krasj.

Månen

Det er mange teorier om hvordan månen og jorda oppsto. De fleste forskere tror at de ble til ved at mindre planetbarn krasjet inn i hverandre.

Trolig er vår planet et resultat av rundt ti sånne kollisjoner. I den siste smellen ble jorda truffet av en klump på størrelse med Mars. Den traff oss med en fart på rundt 10 kilometer i sekundet! Med den farta er det sannsynlig at det ble så varmt at det meste av begge planetbarna smeltet. I sammenstøtet ble biter av begge revet av og slynget ut. Disse bitene samlet seg etter hvert, og ble til månen.

Planetbarna traff hverandre med en vinkel som førte til at jorda spinner litt skeivt. På s. 13 kan du lese om hvorfor vi kan takke dette krasjet for at vi har årstider.

På de fleste bilder der månen og jorda vises sammen, kan en få inntrykk av at de er ganske nær hverandre. Men sannheten er at alle de andre planetene i vårt solsystem ville fått plass mellom oss og månen.

Månen er det mest lyssterke objektet på himmelen om natta, og menneskene har til alle tider vært opptatt av den. Gjennom sagn og fortellinger har vi funnet mange forklaringer på hva månen er, og hva den gjør med oss. Da teleskopet ble funnet opp, kunne vi endelig studere den i detalj, og for over femti år siden klarte vi mennesker for første gang å besøke månen.

Månen er det nærmeste himmellegemet til jorda, og har alltid fascinert oss. I nyere tid har vi klart å reise dit.

Vi vet at månen er «låst» til jorda. Vi ser den samme siden av månen hele tiden, og kun noen få mennesker har sett baksiden med egne øyne: astronautene som har besøkt den. Vi vet at månen bruker 27,3 døgn på en runde rundt kloden, og at den er stor nok til å trekke på havene så det blir høyvann og lavvann. Men månen selv har ikke en dråpe vann.

Vann

Ikke lenge etter den store kollisjonen som skapte månen, fikk jorda flytende vann. Det var da planeten begynte å likne på den vi kjenner i dag.

Vannet var allerede til stede inni den varme, flytende planeten. Da overflaten størknet, fordampet vannet. Dampen steg ut i atmosfæren, som var i ferd med å samle seg rundt den ferske planeten. Der kondenserte dampen, og falt ned igjen på jorda som nedbør. Det kan også tenkes at kometer og asteroider av is som har truffet planeten seinere, har bidratt med vann. Men uten atmosfæren vår ville vannet forsvunnet ut i verdensrommet.

Lenge var jorda den eneste planeten hvor vi visste at det finnes flytende vann på overflaten. Siden vann er så viktig for den typen liv vi kjenner til, har vi lett etter det på andre planeter, også utenfor vårt solsystem. Vi har funnet tegn til vanndamp i atmosfæren til planeter som går rundt andre stjerner. Men jorda er fortsatt det eneste stedet i universet der vi vet at det finnes liv.

71 prosent av planeten vår er dekket av vann. Nesten alt er saltvann. Bare 2,5 prosent er ferskvann. Mesteparten av dette finnes i form av is, og bare en veldig liten del er drikkbart.

Atmosfære

At jorda utviklet en atmosfære, er helt avgjørende for at det er liv her i dag. I tillegg til å holde på vann inneholder atmosfæren oksygen, og beskytter planeten mot stråling fra verdensrommet.

Vann har kjemisk formel H2O. Det består altså av hydrogen og oksygen. Likevel tok det et par milliarder år før vi fikk betydelige mengder oksygengass i atmosfæren vår. Det skjedde da mikrober i havet begynte med fotosyntese. Det skal du lære mer om i kapittel 2.

Årstider og formørkelser

Planetene går i baner som ikke er helt runde som sirkler, men formet som ellipser. De innerste planetene går mye raskere enn de som er lenger ute i solsystemet. I tillegg spinner alle planetene rundt seg selv, som en snurrebass. Det gjør vår planet også – det er derfor vi har dag og natt.

Mange tror at vi er nærmere sola om sommeren og lenger unna om vinteren. Det kan høres logisk ut. Men straks du kommer på at årstidene er motsatt i Australia, slår teorien sprekker. Det er riktig at jordas elliptiske bane noen ganger bringer oss nærmere sola, men det er ikke det som gjør det varmt om sommeren og kaldt om vinteren. Vi er faktisk nærmest sola om vinteren.

Årstidene kommer av at jorda spinner litt skjevt rundt seg selv. Jorda begynte trolig å spinne skjevt etter at den krasjet med et annet himmellegeme. Det gjør at toppen av kloden, her vi bor, noen ganger heller litt i retning sola og andre ganger bort fra den. Den perioden av året da vår del av kloden heller mot sola, får vi mer varme fra sola. Denne perioden, eller årstiden, er vår sommer. Den sørlige delen av kloden, der Australia ligger, heller samtidig bort fra sola og får mindre varmestråling. Da er det vinter hos dem.

Årstidene lages av at jorda spinner «skjevt», slik at vår del av planeten peker litt mer i retning av sola i sommerhalvåret.

En sjelden gang skjer det noe spektakulært med strålene fra sola. De forsvinner, midt på dagen. Det skjer når månen kommer mellom oss og sola. I dag vet vi nøyaktig når og hvor slike solformørkelser kan sees, og mange reiser dit for å oppleve det. Men i tidligere tider må det ha kommet veldig overraskende og gjort sterkt inntrykk på mennesker. Det mest naturlige for dem var å tolke det som et tegn fra gudene.

Det hender også at de innerste planetene passerer mellom oss og sola, og da kan vi med beskyttelsesbriller se dem som en prikk over solskiva. Du kan skade øynene om du ser på sola uten spesielle briller.

Vi opplever også måneformørkelser en gang eller to hvert år. Men hva kan være i veien for månen? Det er oss! Det er jorda. Når jorda kommer mellom månen og sola, får vi en delvis eller hel måneformørkelse. Da ser vi skyggen av jorda på månen, og vi ser tydelig at jorda er rund.

I dag kjenner vi bevegelsene til sola og månen så godt at vi kan forutse nøyaktig når og hvor solformørkelser kan sees. Og folk reiser langt for å oppleve dem, som hit til Svalbard. 1 Hvordan ble månen vår til? 2 Hvorfor er vi så opptatt av om det finnes vann på andre planeter? 3 Hva er det som gjør at vi har ulike årstider?