Prosa (noveller og romanutdrag)
nøkkelen til hybelen. Hun fant bagen i skapet og fylte den med klær. Hun kastet van Gogh-solsikkene. Ellers var alt det samme. Det er den andre kvelden hjemme at hun henter ham. Hun har ullgenser på, hun går over tunet, gjennom sprekken i hekken. Gresset er vått under skoene. Det er han som åpner døra når hun banker. – Skal vi gå en tur? sier hun, og han ser på henne og nikker, mange ganger. – Kom da, sier hun, og så slutter han å nikke. Han går bak henne på stien, og kveldssola ligger over barnålene. De kommer til havet og hun begynner å gå mot svabergene, øverst på stranda, langs skogkanten der sanden er blandet med jord. Han følger etter. Når de er ved seljetrærne, sier hun: – Skal du ikke lage fløyter? Han stopper og ser ned i fjeset hennes. – Jeg lager ikke egentlig fløyter lenger, sier han. – Du kan vel gjøre det likevel, sier hun, og setter seg på en stein. Og han velger en grein og begynner å skjære. Hun ser på mens han kutter, mens han sitter på bakken og spikker, mens han slår, gnir, blåser, gnir mer og forsiktig utvider hullet han har laget. Når de er øverst på svaberget legger hun seg på magen. Det går lett, det sitter i kroppen. Hvordan hun skal ake seg ut, når hun skal falle. Hvordan berghylla skal treffe føttene. De setter seg med ryggen mot veggen. – Vi kan sove her i natt, sier hun. – Vi har ikke med sovepose, sier han. – Det gjør ingenting, sier hun, og lener seg mot bergveggen. Det blir kveld. Havet er mørkere blått enn himmelen. – Nå er du ferdig på skolen, sier han. – Ja, det er jeg, sier hun. – Hvor lenge skal du være hjemme? spør han. – Kanskje for alltid, sier hun, og legger hånda si på hans og snur den, løfter seljefløyta ut. Senere ligger han på siden, klapper og klapper hodet hennes. Så sier han at han tenker på henne.
435