Det Ä uttrykke menneskets indre fÞlelsesliv stÄr sentralt i HÞyers dikt og i hele den modernistiske tradisjonen. Diktene i samlingen er skrevet i en fri form, uten fast strofedeling eller rimmÞnster. Det er innslag av store bokstaver, ufullstendige setninger og utropstegn. Eksperimentering med skrivemÄter utgjÞr ogsÄ en sentral del av den modernistiske tradisjonen. Formen til diktet er med pÄ Ä underbygge det lyriske jegets tankespinn og fÞlelse av sjokk. De fleste av oss kan nok kjenne oss igjen i Þnsket om Ä stenge verden litt ute, slik det lyriske jeget hos HÞyer gjÞr: S K
F UT O
R
Lytt til «T-banematrisen» pÄ Spotify eller ferdig-snakka.no.
DU er jo ikke klar for dette? Og drar hetta over hodet â prĂžver Ă„ sette pĂ„ en sang. Ikke angste, ikke tenke noe mer pĂ„ det, men det skjer nĂ„! Det er allerede i gang (HĂžyer, 2016)
Knut Hamsun og «Fra det ubevisste sjeleliv»
I 1890 publiseres artikkelen «Fra det ubevisste sjeleliv» i tidsskriftet Samtiden. Den unge og ambisiĂžse forfatteren Knut Hamsun (1859â1952) stĂ„r bak teksten. Ă ret etter reiser han rundt med et foredrag om samme tema, nemlig sin visjon for en ny og mer psykologisk orientert litteratur. Du husker kanskje at Georg Brandesâ forelesninger «HovedstrĂžmninger i det nittende aarhundres litteratur» regnes som en programerklĂŠring for realismen 20 Ă„r tidligere? PĂ„ samme mĂ„te blir Hamsuns artikkel og foredrag viktige for starten pĂ„ den modernistiske tradisjonen i Norge. Hamsun mener at litteraturen mĂ„ handle om menneskets indre natur og om hvordan sanseopplevelser kan fĂžre til irrasjonelle reaksjoner hos ekstra fĂžlsomme enkeltindivider. KRITIKK AV DEN KRITISKE REALISMEN Hamsun kritiserer ogsĂ„ den realistiske litteraturen, slik Brandes kritiserte den romantiske. Han gĂ„r hardt ut mot Alexander Kielland og Henrik Ibsen og omtaler Ibsens karakterer som «dramatisert tremasse» (Hamsunsenteret, u.Ă„.). Med dette mener han at skikkelsene i litteraturen ikke har noen indre psykologi, de er like dĂžde og endimensjonale som trĂŠr. Hamsun Ăžnsker seg karakterer som kun representerer det individuelle i seg selv. I den kritiske realismen var det et poeng at karakterene skulle vĂŠre representanter for grupper. Dette misliker Hamsun. Han stiller et retorisk spĂžrsmĂ„l knyttet til den kritiske realismen i «Fra det ubevisste sjeleliv»: Hva om nĂ„ litteraturen i det hele tatt begynte Ă„ beskjeftige seg litt mer med sjelelige tilstander enn med forlovelser og ball og landturer og ulykkeshendelser som sĂ„danne? Man mĂ„tte da ganske visst gi avkall pĂ„ Ă„ skrive «typer» â som alle sammen er skrevet fĂžr â «karakterer» â som man treffer hver dag pĂ„ torget. (Hamsun, 1890. SprĂ„klig modernisert) Hamsun ser pĂ„ den realistiske litteraturens typer som kjedelige og lite menneskelige og vil ha noe annet â «sjelelige tilstander»:
216
