Innhold Forord................................................................................................................................ 5 Del 1 FRA NETTVERKSRIKE TIL MONARKISK STAT ..................................................... 11 Kapittel 1 Innledning ........................................................................................................................ 13 Opptakten ........................................................................................................................ 13 Historiografien ................................................................................................................ 16 Opplegget ........................................................................................................................ 20 Kapittel 2 Rikssamling ..................................................................................................................... 25 Norðveg blir Norge ......................................................................................................... 25 Skattlandene .................................................................................................................... 27 Den monarkiske staten .................................................................................................. 36 Del 2 SKATTLANDET ISLAND .............................................................................................. 41 Kapittel 3 Fristaten blir kongelig skattland ................................................................................ 43 De nye kildene ................................................................................................................. 43 Hva skjedde 1262–1264, og hvorfor? .......................................................................... 45 Kapittel 4 Loven og landet .............................................................................................................. 51 Den monarkiske staten erstatter godeveldet ............................................................ 51 Arvemonarkiet ................................................................................................................ 55
7
innhold
Lovgivningsmyndigheten .............................................................................................. 56 Beskatningsretten ........................................................................................................... 61 Straffemyndigheten ........................................................................................................ 63 Norsk-islandsk lovfellesskap eller union? .................................................................. 65 Kapittel 5 Tronskiftene 1299–1533, tronfølgeordning og tronfølgepraksis ....................... 69 Konungstekja ................................................................................................................... 69 Islendingenes kongehyllinger ....................................................................................... 71 Håkon V Magnusson ..................................................................................................... 73 Magnus Eriksson ............................................................................................................. 77 Håkon VI Magnusson .................................................................................................... 81 Fra Olav IV til Christoffer av Bayern ............................................................................ 83 Mellom 1448 og 1533 .................................................................................................... 84 Oppsummering ............................................................................................................... 92 Kapittel 6 Herredømmets fiskale aspekt fram til 1319 ............................................................ 95 Kapittel 7 Herredømmets fiskale aspekt etter 1319 ................................................................. 101 Inntekter på handelen, lisenser og toll ........................................................................ 102 Hirdstjore og finansforvaltning .................................................................................... 105 Kongens avkastning av Island ...................................................................................... 107 Kongsmennenes utbytte ............................................................................................... 109 Kapittel 8 Det kongelige straffemonopolet ................................................................................ 111 Drapsprosessen .............................................................................................................. 111 Innføringen av den norske drapsprosessen på Island .............................................. 114 Islandsk praksis ............................................................................................................... 116 Vargtid .............................................................................................................................. 122
8
innhold
Kapittel 9 Oppsummering .............................................................................................................. 125 Del 3 DE ANDRE SKATTLANDENE ..................................................................................... 129 Kapittel 10 Land og kilder ................................................................................................................. 131 Orknøyene ........................................................................................................................ 131 Kongedømmet Man og Suderøyene ........................................................................... 134 Hjaltland, Færøyene og Grønland ................................................................................ 136 Jemtland ........................................................................................................................... 137 Kapittel 11 Øyenes konge ................................................................................................................. 141 Orknøyene ........................................................................................................................ 141 Grønland og Færøyene ................................................................................................... 143 Hjaltland og Jemtland .................................................................................................... 145 Kapittel 12 Kongens lover ................................................................................................................. 147 Når ble lovbøkene innført? ............................................................................................ 147 Lagmann, lagting og rettsorden ................................................................................... 149 Ble kongen hyllet i disse skattlandene? ...................................................................... 151 Kapittel 13 Skatten og landet ........................................................................................................... 153 Fra tributt til skatt ........................................................................................................... 153 Kongens inntekter av Orknøyene ................................................................................ 156 Orknøykommunen .......................................................................................................... 163 Hjaltland ........................................................................................................................... 166 Jemtland ........................................................................................................................... 171 Færøyene og Grønland ................................................................................................... 174
9
innhold
Del 4 MONARKISK STAT OG NORRØNT SAMVELDE ................................................... 179 Kapittel 14 Statsdannelse og skattland ........................................................................................ 181 Det kongelige herredømmet som prinsipp ................................................................ 182 Loven ................................................................................................................................. 184 Finansene ......................................................................................................................... 184 Kongens refsende myndighet ....................................................................................... 186 Landskommunen ............................................................................................................ 186 Ekskurs ERKEBISKOPENS OVERSJØISKE RIKE .................................................................... 189 Kapittel 15 Nidarosprovinsen .......................................................................................................... 191 Kapittel 16 Grunnlaget for erkebiskopens myndighet ............................................................... 195 De islandske bispedømmene ....................................................................................... 195 Bispedømmet på Orknøyene ........................................................................................ 197 Sodor, Kirkjubøur og Gardar ......................................................................................... 201 Færøyene .......................................................................................................................... 202 Kapittel 17 Den indre krets ca.1230–1370 .................................................................................... 203 Biskopene på Island, Færøyene og Grønland ............................................................. 203 Nidarosnettverket ........................................................................................................... 207
Kapittel 18 Mot slutten .. .................................................................................................................... 211 Island og Orknøyene, reformarbeidet sluttføres ....................................................... 211 Gjenoppbyggingen ......................................................................................................... 212 Referanser ....................................................................................................................... 219 Register ............................................................................................................................ 231
10
Kapittel 1
Innledning Opptakten På 800- og 900-tallet ble det skapt et stort norrønt rom vest i havet som følge av erobring og immigrasjon. De vestskandinaviske immigrantene slo seg i første omgang ned i det nordligste Britannia og rundt Irskesjøen. Noen generasjoner seinere, det vil si mot slutten av 800-tallet, startet emigrasjonen ut til Island for fullt, og omkring år 1000 nådde bosetterne Grønland. Noen forvillet seg også over til dagens Canada, og forbindelsen til det amerikanske fastlandet ble sporadisk opprettholdt til ut på 1300-tallet. De fleste immigrantene kom fra Norge, men mange utvandret også fra det norrøne Britannia; ikke alle som kom sørfra Irskesjøen reiste frivillig. Ifølge Landnámabók var mange av dem træler. De ble kalt vestmenn. Historien om hersen Ketill Flatnefr (flatnese) fra Romsdalen og hans etterkommere, som fortelles i en rekke islandske ættesagaer og i Landnámabók, illustrerer dette migrasjonsmønsteret. Mens Ketills sønner søkte til Island, som var nytt land med fri tilgang på jord og andre naturherligheter, foretrakk Ketill å utvandre til det norrøne Britannia. Der var han godt kjent fra tidligere herjinger, der hadde norrøne menn for lengst bygd samfunn, og der hadde han venner. Ketill og sønnene hans valgte å forlate landet for å komme unna Harald Hårfagres «ofriki» (voldsregime), fortelles det. De regnet med å være trygge for den maktglade norskekongen både i det norrøne Britannia og i det nye landet lenger nord i havet. Det er også en annen islandsk tradisjon om Ketill; i den er han sogning, og han blir sendt vestover av kong Harald, som etter toktet til Vesterhavsøyene hadde fått vite at det fortsatt var uro på Suderøyene. Ketill fikk i oppdrag å sikre øyene for kongen og kreve inn skatt, og han la øyene under seg, men sendte ingen skatt til kong Harald, som konfiskerte all hans eiendom i Norge. Ketill ble 13
kapittel 1
værende på øyene vest for Skottland og i Irskesjøen hvor han gjorde karriere som krigerhøvding med base på Suderøyene 1 Britiske samtidskilder, som sies å være velinformerte, og britiske historikere kan bekrefte at Harald Hårfagre ikke har satt spor etter seg i landene vest i havet, selv om enkelte islandske sagaforfattere på 1200-tallet vil hevde det motsatte.2 Også Narve Bjørgo stiller seg tvilende til Snorri Sturlusons beretninger om kong Haralds ekspedisjoner til Orknøyene-Irskesjøen, men legger til at disse skildringene kan tolkes som «sagaskrivarens helteomskriving for ein nøktern realitet». Med det mener han at kong Harald «ut frå sine norske riksinteresser» har sett med uro på den politisk-kommersielle maktkonsentrasjonen i vikingriket Dublin-York.3 Ketills datter Auð Djúpúgða, (den djuptenkte), fulgte med faren vestover. Der ble hun gift med kong Olav Kvite i Dublin, og med ham fikk hun sønnen Torstein med tilnavnet Raude. Han herjet i Nord-Skottland sammen med orknøyjarlen Sigurd. Men da Torstein døde ble forholdene så vanskelige for Auð, som oppholdt seg på Caithness, at hun valgte å ta med seg barnebarna sine nordover til Island. Underveis stoppet hun først på Orknøyene hvor hun giftet bort sønnedattera Gro. Neste stopp var Færøyene hvor hun giftet bort den andre sønnedattera, Ålov. Resten av ungeflokken ble med til Island. Islandske sagaer skryter av at Auð ble stammor både til orknøyjarlene og den fremste høvdingslekta på Færøyene. Til slutt grunnla hun sin egen koloni på Island; mange av de gjeveste høvdingene i landet skal stamme fra henne. I tradisjonen om Ketill og Auð, som ble nedtegnet på 1200-tallet, framstår det norrøne Britannia som en politisk smeltedigel med flyktige riksdannelser og allianser og aristokratiske nettverk på kryss og tvers over hele regionen, fra Norge til Orknøyene, ned gjennom Skottland og til Irland, hvor den norrøne byen Dublin dannet et politisk og kommersielt knutepunkt. Landene vest og nord i havet var ennå ikke del av et norsk storrike, og utover 900- og 1000-tallet skulle enkelte av disse norrøn-britiske rikene vokse seg mektige. Ennå utgjorde ikke Skottland, England eller Norge noen trussel mot de norrøn-britiske rikene. Omkring 1050 rådde orknøyjarlen Torfinn den mektige over et rike som omfattet store deler av Skottland.4 Leia nedover til Irskesjøen og derfra igjen sør om 1 2 3 4
14
S. Imsen 2015: 65, 73f. C. Downham 2007: 177, jf. ibid: 118; A. Woolf 2007: 277–307; jfr. C. Krag 2003: 302, S. Imsen 2015: 70–76. N. Bjørgo 1995: 23. B.E. Crawford 2014; jf. B. Hudson 2005 og C. Downham 2007.
innledning
England til Frankrike var viktig, og ved slutten av 1000-tallet meldte den norske kongen Magnus Berrføtt seg på i kampen om kontrollen over vestveien til kontinentet og hegemoniet over det norrøne Britannia. Men alt noen tiår før det hadde orknøyjarlen fått et varsel om hva som var i vente da Harald Hårdråde i 1066 tok øyene til base for angrepet på England. Året 1248–49, mange hundre år etter Ketills angivelige flukt fra landet, oppholdt den engelske benediktinermunken Matheus Parisiensis seg i Norge. I sin Chronica Maiora skriver han om oppholdet hos erkebiskop Sigurd i Nidaros, hvor han hadde som oppdrag å reformere benediktinerkonventet på Nidarholmen (Munkholmen). Han kan også ha bistått erkebiskopen i arbeidet med Nidarosdomen, hvor grunnmuren til vestskipet ble lagt den sommeren.5 Matheus var også arkitektkyndig. Deretter reiste han til kong Håkon i Bergen. Håkon Håkonsson omtales som konge over et stort sjørike, og under en tegning av kongens segl, som viser tre vikingskip med kongekrone, kalles han øyenes
Vardø Vågan
Grønland
Hålogaland
Hólar
Ísland
Skálholt Nidaros
Færøyene Kirkjubøur
Vestribygð Eystribygð
Garðar
Hjaltland og Orknøyene Kirkwall
Skottland Man og Suderøyene York
Erkebispesete Bispesete
Peel
Solund Bergen Stavanger Tønsberg
Jemtland
Hamar Oslo
Uppsala Konghelle Lund
Hamburg
Irland Wales England
Den norske kongens skattlandsrike: Orknøyene, Hjaltland, Færøyene, Suderøyene og Man inntil 1260-åra da også Island og Grønland aksepterte den norske kongen som landsherre. Man og Suderøyene ble avstått til den skotske kongen i 1266. Nidarosprovinsen besto fra 1152/53 av bispedømmene Nidaros, Bergen, Stavanger, Oslo, Hamar, Hólar, Skálholt, Gardar (Grønland), Færøyene, Orknøyene og Sodor (Man og Suderøyene). Det norske grenselandskapet Jemtland var en del av Uppsala bispedømme og den svenske kirkeprovinsen fra 1164 til 1570.
5
F. Hødnebø og H. Magerøy 1979c: 258.
15
kapittel 1
konge. Matheus var imponert over Håkon og hans flåtemakt, og han var opptatt av den norske kongens forhold til Skottland og til skotske stormenn. De norrøne landene lenger nord i havet nevnes ikke.6
Historiografien Det er Håkon Håkonssons rike historikerne har hatt i tankene når de skriver om Norgesveldet. Under Håkon var den norske kongens rike på sitt største og mektigste. Men det norgesveldet vi leser om i norske historiebøker er en nasjonalistisk konstruksjon skapt av norske historikere etter 1814. Til drømmen om en norsk gullalder i høymiddelalderen hørte også forestillingen om et stort og mektig Norge som nådde helt ut til Grønland og et godt stykke inn i dagens Sverige. Drømmen drev oss til dristig dåd i Arktisk og Antarktis, og vi fikk internasjonal aksept på å kalle havområdet utenfor Norge for Norskehavet. Etter første verdenskrig fikk vi også forhandlet oss til herredømmet over Svalbard. Men okkupasjonen av Øst-Grønland 1931–33, som vi kalte Eirik Raudes land, ble en flau affære med tap for Danmark ved Den internasjonale domstolen i Haag. Enkelte av aktivistene i Grønlandssaken fant seg noen år seinere godt til rette i Quislings fylking, hvor man fantaserte om et Stor-Norge i øst.7 Fortsatt spøker Håkon Håkonssons norgesvelde i norsk offentlighet. Så seint som 3. november i 2010 uttalte Sverre Lodgaard i et møte i Polyteknisk Forening at «Vi kan si at Norgesveldet nå er på sitt største. Historisk var Norge kanskje på sitt største under Håkon Håkonsson, men når vi nå ser ut over Norskehavet i dag og nordover mot Svalbard og inn i Barentshavet så gjør vi krav på nesten alt sammen». Forhåpentligvis vil denne boka bidra til et mer nøkternt syn på middelalderens Norge som atlantisk stormakt og de norske middelalderkongenes rike som en norsk nasjonalstat. Som de fleste drømmer, rommer også den om et fordums Stor-Norge vest i havet brokker av virkelighet. Begrepet Norgesveldet ble ikke hentet ut av det blå. Også på 1200-tallet talte man om et «Noregs veldi», men da i to ord og ikke som noe slags egennavn. Middelalderens «Norges velde» handlet om de norske kongenes velde, det vil si deres herredømme, over Norge. Det dreide seg altså ikke om et abstrakt Norges eller nordmennenes herredømme over andre folk og land. I norrønt språk var for øvrig velde og rike synonymer. Lovtekster og
6 7
16
R. Vaughan 1993. O. Kolsrud 1988.
innledning
kongebrev fra de siste tiåra av 1200-tallet viser ofte til kongens velde over Norge innenlands og ute i skattlandene. Skattland var fra 1270-åra og fram til midten av 1400-tallet offisiell betegnelse på de oversjøiske landene som betalte skatt til den norske kongen og dermed anerkjente ham som landets herre. Helst forekommer begrepet i bestemt form flertall, «skattlandene». Den norske kongens rike var med andre ord todelt, en fastlandsdel og en insulær del. Her skal det handle om kongens øyrike. Vi skal snart komme tilbake til både skattlandsbegrepet og den skatten kongen gjorde krav på. Det er påfallende at norske historikere i så liten grad har tatt seg bryet med å trenge inn i det politiske forholdet mellom skattlandene og den norske kongemakten. Hvordan kongens velde over skattlandene artet seg er stort sett et ikke-tema i de oversiktsverkene over Norges historie som har bidratt til å forme vår historieforståelse og nasjonale identitet. Og etter 1319 forsvinner Norgesveldet under horisonten for de fleste norske historikere. Unntaket er P. A. Munchs monumentale verk Det norske Folks Historie som utkom i åtte store bind mellom 1852 og 1863. Der er det satt av godt med plass både til Island, Færøyene, Grønland og de norrøn-britiske øyene fra vikingtid til slutten av 1300-tallet og disse øysamfunnenes forhold til den norske kongemakten. Munch ga også ut Cronica Regum Mannie et Insularum, som den siste mankongen Magnus Olavsson fikk skrevet rett før han døde i 1265, og han besøkte Vesterhavsøyene og hadde kontakt med britiske kolleger. Også den seksti år yngre Alexander Bugge var opptatt av historien til de norrøne samfunnene utenfor Norge i vikingtid og middelalder, hans hovedinteresse var imidlertid Norges internasjonale relasjoner, og ikke minst handel og handelsforbindelser. Liksom Munch var han en hund etter kilder som kunne belyse Norges forhold til omverdenen. De fleste av hans kildefunn er publisert i bind 19 av Diplomatarium Norvegicum, men fortsatt er mange av dem upubliserte. I sine to bind av det store norgeshistorieverket som utkom ved hundreårsjubileet for unionsoppløsningen 1814, har han ofret rimelig med plass til forholdet mellom Norge og de norrøne samfunnene utenfor Norge i vikingtid og høymiddelalder, skjønt også her er det Norges internasjonale forbindelser som er hovedsaken når vi kommer til 1100–1200-tallet.8 Bugge har også skrevet den hittil mest omfattende historien om norsk handel fra vikingtida til 1600-tallet.9
8 9
A. Bugge 1910, 1916. A. Bugge 1923.
17
kapittel 1
I det neste norgeshistorieverket, Det norske folks liv og historie, som utkom i 1930-åra, var det arkeologen Haakon Shetelig som fikk ansvaret for å skrive om de norrøne samfunnene i vest. Hans framstilling stopper imidlertid omkring år 1000, det vil si i god tid før den norske kongemakten for fullt gjorde seg gjeldende hinsides havet. Edvard Bull, som i det følgende bindet fører norgeshistorien fram til 1280, er nokså knapp med hensyn til den norrøne diasporaen, med unntak for Island.10 Heller ikke i de historieverkene som er kommet ut etter krigen, har den norske kongemaktens forhold til skattlandene blitt viet mer enn summarisk oppmerksomhet. Narve Bjørgos oversikt over norsk utenrikspolitikk i middelalderen har heller ikke mye å føye til om den norske kongemaktens forhold til skattlandene, forståelig nok, ettersom hans bok primært handler om de norske kongenes forhold til fremmede makter og ikke om interne forhold i kongens vidstrakte rike. Også Sverre Bagge er hovedsakelig opptatt av de utenrikspolitiske aspektene ved det han kaller «The Norwegian Empire» i sin oversiktsframstilling av Norges politiske historie fra ca. 900 og fram til 1350.11 I det hele tatt kan det sies at de utenrikspolitiske sidene dominerer når det gjelder behandlingen av de norrøn-britiske skattlandene i oversiktsverkene over norsk i historie i middelalderen. Det er symptomatisk at det første bindet av The Cambridge History of Scandinavia, som dekker historien fram til 1520, og som bergenshistorikeren Knut Helle var redaktør for, i hovedsak bare følger de norrøne vesterhavssamfunnene fram til ca. 1220, samt ofrer noen få sider på forholdet mellom Norge og skattlandene i siste halvdel av århundret; de fleste av disse sidene dreier seg for øvrig om Island.12 Selv om Norgesveldet stort sett bare er gjenstand for summarisk behandling i de store norgeshistorieverkene, foreligger det en rekke historiske undersøkelser om de enkelte norrøne øysamfunnene i middelalderen. Men disse er for det meste tematisk og kronologisk avgrenset; helheten, og dermed det vi kan kalle det politiske skattlandssystemet, problematiseres ikke. Det store unntaket er Randi Bjørshol Wærdahls doktoravhandling fra 2006. Norges konges rike og hans skattland, som siden er publisert i en revidert engelsk versjon.13 Der gir hun en omfattende framstilling av den norske kongemaktens statsbyggende virksomhet i de oversjøiske områdene fram til 1397. 10 11 12 13
18
H. Shetelig 1930; E. Bull 1931. S. Bagge 2010: 85–101. Magnús Stefánsson 2003: 202–20; K. Helle ibid.: 385–91. R.B. Wærdahl 2011.
innledning
Grønland fikk en periode mye oppmerksomhet fra historiker- og juristhold som følge av striden om Øst-Grønland. Og Helge Ingstad, som for øvrig var sysselmann i det okkuperte Øst-Grønland fra 1932, holdt den historiske interessen for de norrøne samfunnene lengst nord i Atlanterhavet levende helt fram til våre dager. Hans bøker kan for øvrig leses i forlengelsen av Fridtjof Nansens bok Nord i tåkeheimen, om utforskningen av Nordområdene i tidligere tider, som utkom i 1911. Noe er også skrevet om Island og jarledømmet på Orknøyene, et sentralt historikernavn her er Per Sveaas Andersen. Han har blant annet skrevet inngående om både landnåm og samfunnsordning på Man og Suderøyene, samt noen mindre artikler om Hjaltland og Orknøyene, men det aller meste er konsentrert til vikingtid og tidlig middelalder. Noen monografisk behandling av den norske kongemaktens skattland, enkeltvis eller samlet, finnes knapt.14 Et unntak utgjør Edvard Bulls bok Norge og Jemtland fra 1927. Nå var ikke dette grenselandskapet mot Sverige noe skattland i formell forstand, men det ble behandlet som et skattland av de norske kongene, og vi vil i det følgende ta landskapet med i analysen av skattlandssystemet. Bulls bok er ellers utypisk ettersom den er preget av en uttalt antinasjonalistisk holdning, i klar kontrast til samtidas nasjonalistiske diskurs. Bull var ingen tilhenger av grønlandsaktivismen. Nå må det sies at norske arkeologer og filologer har forsket grundig og godt på de norrøne landene i vest. Gravminner, gårdstufter og stedsnavn har vært populære forskningsobjekter. Men arkeologene og stedsnavngranskerne har vært mest opptatt av vikingtid og tidlig middelalder, med andre ord tida før den norske kongemakten etablerte seg i den norrøne diasporaen.15 Også interessen for islandsk kultur og språk har vært, og er fortsatt konsentrert til tida før 1300. For øvrig har heller ikke islandske historikere vært særlig motivert for å skrive om landets forhold til det norske kongedømmet etter overgangen til monarki i 1262. Deres holdning til Norsketida har mye til felles med vårt dansketidssyndrom. Når det gjelder Hjaltland og Orknøyene, har historien om forholdet til Norge og de norske kongene for det meste vært pleiet av akademisk skolerte og dyktige lokalhistorikere. I det siste har også et fåtall skotske universitetshistorikere ytt viktige bidrag til de skotske Nordøyenes historiografi. Sentrale navn er J.S. 14 15
P.S. Andersen 2006: 9 note 1, jfr. samme 1972 og litt. anført der. Begrepet diaspora brukes her i betydningen «the dispersion or spread of any people from their homeland» (Oxford Dictionary of English 2010), se ellers J. Jesch 2015: 68–86.
19
kapittel 1
Clouston, Hugh Marwick, Barbara E. Crawford, William P. L. Thomson og Brian Smith, som vi skal komme tilbake til ved flere anledninger. Hva Man og Suderøyenes norrøne historie angår, er den enda mer eksotisk og fjern, både for norske og britiske historikere, ettersom disse samfunnene i løpet av seinmiddelalderen gikk fra å være norrøn-britiske til å bli noen av de sterkeste gæliske bastionene i Skottland. Til forskjell fra de skotske Nordøyene (the Northern Isles) dyrker man ikke i samme grad den norrøne historien på Vestøyene (the Western Isles), og i skotsk historiografi har det vært en tendens til å redusere den norrøne fortida på Suderøyene til en parentes i øyenes britiske og skotske historie.16 I det siste er det likevel kommet en del interessante undersøkelser om øysamfunnene vest for Skottland og i Irskesjøen i middelalderen, da det norrøne elementet var på vikende front, men fortsatt levende både i levemåte og samfunnsliv.17
Opplegget Målet her er å skissere hovedtrekkene ved det kongelige herredømmet over skattlandene i høy- og seinmiddelalder – hvordan det var tenkt og hvordan det artet seg. Vi skal konsentrere oss om tida etter 1260 da både Norge og skattlandene ble gjenstand for en kongelig styrt statsdannelsesprosess. I det følgende skilles det mellom riksdannelse og statsdannelse. Riksdannelse handler om hvordan konger og andre fyrster i tidlig middelalder underla seg folk og land. Mange av disse rikene var både fleksible og flyktige. Harald Hårfagres samling av Norge var en slik riksdannelse; også hans rike var fleksibelt og uferdig om enn ikke flyktig, i alle fall har sagaforfattere og historikere ment å se opphavet til Norges rike i hans samling av landet.18 Statsdannelse derimot handler om hvordan det etableres politiske, rettslige og forvaltningsmessige strukturer omkring fyrsten som landsherre, og hvordan fyrstemakten legitimeres, dels ved bruk av religion, og dels gjennom formalisert samtykke av undersåttene. Fyrsten er blitt hyllet og han er også ofte blitt kronet, og han omtales som konge av Guds nåde eller Herrens salvede. Med andre ord, statsdannelse dreier seg om rikets omdannelse til politisk samfunn og kongedømmet til embete. Jeg har valgt å kalle sluttproduktet hva middelalderen angår for en monarkisk stat. 16 17 18
20
Skattlandenes historiografi er mer utfyllende framstilt hos Randi Bjørshol Wærdahl 2010. B. Hudson 2005, R. Power 2005, A. Woolf 2007, C. Downham 2007, R.A. McDonald 2007, I. Beuermann 2002 og 2007. S. Bagge 2010: 25f.
innledning
Den monarkiske staten som kongene av Sverreætten sto for var ingen nasjonalstat i vår forstand. Den norske middelalderstaten favnet om mange folk og land. I 1260 var det lenge siden islendinger og orknøyinger hadde følt seg som nordmenn, selv om islendingene svermet for sitt norske opphav og orienterte seg i verden som om de fortsatt var i Norge. For dem var de britiske-norrøne landene fortsatt vesterhavsøyer, selv om de vitterlig lå sør for Island, og de brukte den norske kongerekka som kronologisk rettesnor for å orientere seg i sin egen historie.19 Islendingenes tilknytning til den norske kirkeledelsen var sterk, og mange islandske høvdinger var blitt den norske kongens håndgangne menn før islendingene underkastet seg det norske monarkiet. Ikke desto mindre, på 1200-tallet var det utviklet sterke landsidentiteter i den norrøne diasporaen, og islendingene hadde gjennom hundre år avvist alle kongelige framstøt for å underlegge seg landet. Landets og folkets frihet var fortsatt et sentralt motiv i islandsk offentlighet på 1300-tallet. Også orknøyingene hegnet om sin selvstendighet, og folket på Man og Suderøyene, som i 1300 fortsatt hørte under den norske kirkeledelsen, var som nevnt i ferd med å miste sin opprinnelige norrøne karakter. Den norske fellesstaten var en sammensatt stat liksom mange andre statsdannelser i Europa rundt år 1300. Også kongen i England styrte over mange land og folk, og Frankrike var knapt nok samlet omkring 1300. Der strevde kongene ved slutten av 1200-tallet med å bygge opp en statsmakt som skulle gjøre det mulig å styre dette meget sammensatte og dårlig sammenføyde riket. De norske kongene holdt seg godt orientert om det statsbyggende arbeidet som den franske kongen Filip IV holdt på med. Noe lenger sør var kongene i Aragon i ferd med å bygge et sjøvelde som favnet om øyene i Vest-Middelhavet samt Sicilia og Sør-Italia, mens bystaten Venezia hadde skaffet seg et sjørike langs Adriaterhavet, inn i Egeerhavet og ned mot Midtøsten. I alle disse tilfellene satset man på å bygge riket sammen til en form for stat. De danske kongene derimot, som samlet seg et stort rike i Østersjøen og Finskebukta på 1100–1200-tallet, mislyktes fordi danskene i stedet for en statsløsning satset på å utvikle et nettverk av underordnede lokale fyrster som sverget kongen lydighet og troskap. Det personlige båndet mellom den danske kongen og hans lydfyrster holdt ikke, og etter 1240 gikk Danskeveldet snart i oppløsning.20 Dessuten ble ikke de erobrede
19 20
S. Imsen 2015, jf. E. Mundal 1997. J. Olesen 2010 og 2013; B. Poulsen 2011.
21
kapittel 1
områdene øst for Danmark inkorporert i den danske kirkeprovinsen, til forskjell fra de norske skattlandene som var en del av Nidarosprovinsen fra 1152–53 til 1537. Bare øya Rügen ble lagt under bispestolen i Roskilde. Heller ikke lyktes de danske kongene i å få danske bønder til å flytte østover. I stedet kom tyske bønder i hopetall til å kolonisere områdene øst for Elben. I tysk historiografi tales det om «Der Drang nach Osten». Når det gjelder Sveriges statsdannelse og territorielle ekspansjon i middelalderen, er det et seinere fenomen enn de tilsvarende danske og norske. Den svenske kongemakten, som etter ca. 1250 og utover 1300-tallet underla seg land og folk nordover mot Bottenvika og østover Ålandshavet og inn i Finskebukta, satset på full innlemmelse av de nye områdene i Sveriges rike. Finland ble derfor aldri noe land for seg, men en del av Sverige.
De danske kongenes østersjørike i 1241. I hundreåret som fulgte gikk de fleste av disse erobrede provinsene tapt til framgangsrike tyske fyrster, som hertugene av Mecklenburg og Pommern og grevene av Holstein. Estland ble solgt til Den tyske orden i 1340-åra, og den sørligste delen av Danmark, Sønderjylland/Slesvig, ble på 1300-tallet stadig tettere knyttet til det tyske fyrstedømmet Holstein. Rügen var et såkalt fanelen under den danske krone på begynnelsen av 1300-tallet, og fortsatte som et prosti under biskopen i Roskilde utover i seinmiddelalderen. Håkon V Magnussons dronning, Eufemia, kom fra Rügen.
22
innledning
Den stadige pågangen fra skotsk side ut over 1200-tallet for å skaffe seg kontroll over de norrøne øyene i vest og krigen i 1263 viste hvor sårbart det gamle skattlandssystemet var. For å hindre den løse rikskonstruksjonen fra å gå i oppløsning, satset de norske kongene på å erstatte det gamle nettverket av føydale fyrster og selvstyrte bonderepublikker med et institusjonalisert fellesskap av land med kongen på toppen. Et modernisert kongelig herredømme og direkte kongelig styre skulle med andre ord lime det mangfoldige riket sammen. Her skal vi konsentrere oss om de viktigste elementene i den monarkiske staten slik den framtrer i det enkelte skattland hver for seg. Avslutningsvis har jeg forsøkt å trekke ut noen systemkarakteristiske trekk ved kongens styre av det insulære riket. Det er fire aspekter ved det kongelige herredømmet i skattlandene vi vil ta for oss i denne analysen. Det er spørsmålet om kongemaktens konstitusjonelle forhold til skattland og skattlandsfolk, det er loven og lovgivningen, det er det fiskale aspektet ved statsstyret, det vil si den kongelige beskatningsretten og kongens utnyttelse av skattlandenes ressurser, og det er det kongelige straffemonopolet. Alle disse aspektene vil samtidig handle om kongens enestående rett til å styre og dermed også kongemaktens legitimitet. Det innebærer igjen at vi må ha øye for hvor vidt utøvelsen av det kongelige herredømmet var preget av gjensidighet mellom skattlandsfolkene og den norske kongemakten, eller om det kongelige skattlandsregimet var et slags kolonialt styre ovenfra og nedad. Sentrum-periferi-dimensjonen ved den norsk-norrøne fellesstaten, vil bli en fast ledsager når vi skal gi oss i kast med den norske kongens skattlandsregime. Dessuten må vi være observante med hensyn på dynamikken i systemet. Det kongelige skattlandsregimet var ikke statisk, det var under utvikling helt fram til Norge opphørte å være en egen stat i 1537. Etter det overtok den felles danske staten styret over det som var igjen av middelalderens norske skattland. Først i 1814 ble skattlandene, eller biland som de nå ble kalt, endelig skilt fra Norges rike. Men det var kun en formalitet. Siden da har danskene alene strevd med islendinger, færøyinger og grønlendinger. Undersøkelsen av det kongelige herredømmet i skattlandene vil som nevnt også omfatte Jemtland, som for øvrig ikke ble fullt norsk før i 1570, ettersom landskapet hørte under erkebispesetet i Uppsala fra 1164. Etter reformasjonen måtte jemtene derfor forholde seg til to kongelige herrer: Gustav Vasa, som hadde oppkastet seg til den svenske kirkens overhode i 1527, og hans sønn Erik XIV, som i 1560 åra til og med forsøkte å erobre Jemtland, og de dansk-norske kongene Christian III og Frederik II. 23
kapittel 1
Kongen var imidlertid ikke aleine om å utøve myndighet over nordmennene eller de norrøne folkene i vest. Også de norske erkebiskopene hadde sitt «rike», nemlig kirkeprovinsen, på offisielt hold omtalt som Provincia Nidrosiensis. Nidarosprovinsen var i utgangspunktet mye større enn de norske kongenes rike. Når det gjelder Island og Grønland, lå kirken mer enn hundre år foran kongemakten, og på sett og vis foregrep og forberedte den norske kirkeledelsen kongens herredømme over disse landene. Derfor er det føyd til en ekskurs om Nidaroskirken, som forhåpentligvis vil bidra til å utfylle hovedteksten om det kongelige herredømme vest i havet, og dermed gi et mer fullstendig bilde av forholdet mellom de norske myndighetene og de norrøne landene utenfor Norge i middelalderen.
24