ANTIKKEN – VG2
som holdt det gående i nesten 1000 år. Platon er mest kjent for sin idélære. Den går ut på at alt vi ser og opplever i det jordiske livet, bare er en avglans av det perfekte som eksisterer i en åndelig, ideenes verden. Et menneskes sjel tilhører egentlig ideenes verden, og etter døden vil sjelen unnslippe kroppens fengsel og søke tilbake til ideene. Platons lære fikk seinere stor innflytelse på kristne tenkere. Platon mente også at en stat ville bli best styrt dersom eldre menn med filosofisk utdannelse hadde mest makt. Med tanke på kvinnenes lave status i Aten var det sensasjonelt at han likestilte kvinner og menn i den samfunnsgruppen som skulle forsvare staten. Platon kritiserte demokratiet i Aten fordi det gav ulærde folk for mye makt. Han har derfor seinere blitt beskyldt for å inspirere til diktatoriske styreformer. Antikkens mest berømte filosof, Aristoteles, var elev av Platon. I motsetning til sin lærer var han mest opptatt av å utforske og forstå verden vi lever i, og menneskenes plass i den. Når det gjaldt styret av staten, var også Aristoteles skeptisk til et demokrati dominert av uopplyste og lett påvirkelige folkemasser. Det beste ville være et styre av borgere som stod mellom de rikeste og de fattigste – «en gyllen middelvei». I motsetning til Platon var Aristoteles helt imot at kvinner skulle delta i styret av staten. Han mente at kvinnene fra naturens side ikke var fullverdige mennesker. De måtte underordnes menn slik barn og unge var underordnet voksne. Aristoteles skrev om alt fra biologi og politikk til diktekunst, og han var opptatt av at vi skulle bruke fornuften og tenke logisk for å skape orden og system. Det er dette vi i dag kaller vitenskapelig tenkemåte. Også Aristoteles ble til slutt anklaget for ugudelighet, og for at ikke atenerne igjen skulle «forbryte seg mot filosofien», reiste han fra byen. Den frie, kritiske tenkningen som greske filosofer stod for, er i moderne tid selve bunnplanken i det vi vanligvis kaller Vestens kultur. HERODOT OG TUKYDID Viktige kilder til både perserkrigen og Peloponneskrigen har vi fra de første som blir kalt historikere (gresk for undersøkere): Herodot og Tukydid. Det som gjør dem til noe som likner moderne historikere, er at de ikke bare skildret krigene, men forsøkte å gi ulike forklaringer på hvorfor krigene brøt ut, og hvilke virkninger de fikk. De forsøkte også å se det som hendte, fra synsvinkelen til grekernes motstandere.
32
Peloponneskrigen (431–404 f.Kr.) Atens storhetstid ble avbrutt ved at det brøt ut en nesten 30 år lang krig mellom Sparta og Aten og deres allierte. En sannsynlig årsak var at spartanerne fryktet at atenerne skulle bli for mektige fordi de tok kontrollen over stadig flere mindre polisstater. Krigen kom til å bli ødeleggende fordi den ble ført med uvanlig stor brutalitet. Det hendte at befolkningen i mindre polisstater ble slaktet ned eller solgt som slaver. Under krigen brøt det ut pest i Aten, og Perikles døde. Spartanerne mistet så mange hoplitter at det bare var 2000 igjen med borgerrett. Til slutt søkte Sparta hjelp fra perserne mot at perserkongen igjen fikk kontrollen over de greske polisene i Lilleasia. Atenerne tapte og måtte ødelegge krigsflåten sin. Sparta var så svekket at andre grekere noen tiår seinere invaderte staten og frigjorde helotene. Med Aten og Sparta ute av bildet som krigsmakter lå veien åpen for en erobring av Hellas nordfra.