5.7 Antibiotika

REPETISJON

a Forklar hva vi mener med aktiv og passiv immunitet. b Hvordan virker en vaksine? c Hvordan lages som regel vaksiner? d De fleste i Norge har vært gjennom et barnevaksinasjonsprogram. Hva går det ut på, og hvorfor har vi et slikt program? e Gi to eksempler på bruk av antistoffer.

Alvorlige bakterieinfeksjoner bør behandles med antibiotika. Antibiotika er navnet på en gruppe organiske forbindelser som opprinnelig ble produsert av for eksempel sopparter. Sopparten Penicillium chrysogenum, som blir brukt til å lage penicillin, ble oppdaget i 1928 av den skotske vitenskapsmannen Alexander Fleming (1881–1955). Fra slutten av 1940-årene ble antibiotika alminnelig brukt som medisin. I 1950 ble antibiotika til og med tilsatt i leppestift, og i reklamen stod det at antibiotika garanterte «sikker og smittefri kyssing»!

Antibiotika har ulik virkning på forskjellige bakterier. Noen sorter antibiotika gjør at bakterien ikke klarer å kopiere DNA-et sitt når den skal dele seg, eller de blokkerer bakterienes ribosomer og forhindrer dermed produksjon av nye proteiner. Andre sorter, for eksempel penicillin, gjør at bakterien ikke klarer å lage cellevegg når den skal dele seg i to. Noen sorter antibiotika dreper noen få bakteriearter, andre dreper mange arter. Den første typen sier vi er smalspektret, den andre er bredspektret. Hvis du blir syk og trenger antibiotika, vil legen som regel gi deg en resept på smalspektret antibiotika. Kun hvis dette ikke virker på bakteriene som gjør deg syk, setter man i gang behandling med mer bredspektret antibiotika. Dette gjøres fordi smalspektret behandling er mindre skadelig for nyttige eller ufarlige bakterier, for eksempel i tarmfloraen. Bredspektret behandling virker mot flere bakteriearter og brukes når legen er usikker på hvilken bakterie som har forårsaket sykdommen. For mye bruk av bredspektrede antibiotika kan øke faren for at bakteriearter utvikler resistens.

I 1950-årene trodde legene at alle infeksjonssykdommer ville være utryddet i løpet av noen tiår. Optimismen skyldtes utviklingen av ulike typer antibiotika. Tenk så feil de tok! Selv om vi nå kan lage store mengder kunstig framstilte antibiotika som virker på svært mange bakteriearter, er infeksjonssykdommer som skyldes bakterier fortsatt vanlig. Bakterier som er følsomme for de vanlige antibiotikaene, er etter hvert blitt erstattet av

Skål med bakterier. De hvite, runde lappene inneholder ulike typer antibiotika. Jo tettere opptil den hvite lappen bakterien gror, desto mer resistent er den. Antibiotikumet på lappen oppe til venstre er mest effektivt mot bakteriene. Antibiotikumet på lappen nede til venstre har minst effekt på denne arten bakterier.

Dyrefôr blir tilsatt store mengder antibiotika for at dyrene skal holde seg friske. Friske dyr utnytter dyrefôret bedre, og vokser ca. to–tre prosent raskere. Forbruket er størst bakterier som er resistente mot dem. Hittil har løsningen vært å bruke mer bredspektrede antibiotika. Men hva gjør vi når heller ikke det virker? I dag finnes det flere bakteriestammer som er resistente (motstandsdyktige) mot flere ulike typer antibiotika. Vi sier at de er multiresistente. Særlig på sykehus, hvor det brukes mye antibiotika, er multiresistente bakterier et problem. Men det er også et høyt forbruk av antibiotika generelt i befolkningen. Årsakene til sykehusinfeksjoner er sammensatte. Høyt forbruk av antibiotika er én av årsakene. Bakterier tar opp nytt plasmid-DNA som inneholder gener som gjør at bakterien overlever i et miljø med antibiotika. På sykehusene kommer mange mennesker i kontakt med hverandre, smitte kan lett bli overført, og mange pasienter har et svekket immunforsvar. I Norge er det satt i gang tiltak og retningslinjer for å redusere unødvendig antibiotikabruk.

Det er et stort problem at det blir tilsatt antibiotika i fôret til dyr vi spiser kjøttet fra, som kyr, gris, høns og oppdrettsfisk. Antibiotika tilsettes i dyrefôr for å hindre sykdom hos dyrene og øke kjøttproduksjonen. Det øker også risikoen for at dyrene utvikler antibiotikaresistente bakterier, som igjen kan spre seg til oss gjennom maten vi spiser (for eksempel ost, kjøtt, sjømat og egg). De antibiotikaresistente bakteriene er ofte resistente mot flere typer antibiotika, og de kan bli en del av bakteriefloraen i tarmen. De gjør oss ikke nødvendigvis syke, men øker faren for at slike bakterier skal spre seg, eller at de skal dele antibiotikaresistensgenene med andre bakterier som fører til sykdom.

En gruppe organiske forbindelser, antibiotika, blir brukt til å drepe bakterier. Bakterier kan utvikle resistens, motstandsdyktighet. Da virker ikke antibiotika.

Bakterieinfeksjon eller virusinfeksjon?

Er du syk, men vet ikke om det kommer av en bakterieinfeksjon eller et virus? Hvis du har vært syk en stund, er det tryggest å gå til legen for å få tatt en blodprøve. Uten en blodprøve er det ofte vanskelig å skille virusinfeksjoner fra bakterieinfeksjoner. Legen tar da en såkalt CRP-test av blodet. Testen går under det folkelige navnet «hurtigsenkning». Etter et lite stikk i fingeren blir det tatt ut en bloddråpe. Hvis du har en bakterieinfeksjon, vil bloddråpen inneholde en stor mengde av et spesielt protein. Proteinet kalles C-reaktivt protein (CRP), og testen har altså navnet sitt fra dette proteinet. C-reaktivt protein er en del av det medfødte immunforsvaret og lages i leveren. Produksjonen øker ved en bakterieinfeksjon. Proteinet brukes derfor til diagnostikk ved infeksjoner. CRP-mengden øker mer ved bakterieinfeksjoner enn ved virusinfeksjoner og kan derfor

Bakteriofagterapi

Fordi stadig flere sykdomsframkallende bakterier blir resistente mot antibiotika, har vi behov for å kunne bekjempe bakterier med andre metoder. Bakteriofager er virus som angriper bakterier. De ble først beskrevet av den engelske bakteriologen Fredrick Twort i 1915. Det er estimert at det finnes over 1031 bakteriofagpartikler på jorda. Virus som angriper bakterier, kan være svært spesifikke og målrettede. Virusene er harmløse for mennesker og også for bakterier som er nyttige i kroppen vår. I 1917 oppdaget den franskkanadiske mikrobiologen Félix d’Hérelle at bakteriofager kan benyttes til å behandle bakterieinfeksjoner. Behandlingen kalles bakteriofagterapi. Bakteriofagterapi sparer pasientene for vanlige bivirkninger som oppstår ved antibiotikabehandling, som magesmerter og løs mage, som skyldes at antibiotika dreper bakteriefloraen i tarmen. Fordi virus kan mutere raskere enn bakterier, er det mindre sannsynlig at bakterier utvikler resistens mot bakteriofager. Det som skjer når viruset angriper den sykdomsframkallende bakterien, er at viruset overtar kontrollen over bakterien og produserer svært mange nye bakteriofager. Deretter sprenges bakteriecellen, slik at den dør, og nye bakteriofager slippes ut. Denne formeringsmåten hos virus kaller vi lytisk vekst. De nye virusene vil deretter infisere nye bakterier helt til det ikke er flere sykdomsframkallende bakterier igjen. Det kan imidlertid være utfordrende å finne et virus som passer til den spesifikke sykdomsframkallende bakterien, og som er i stand til å angripe den. Derfor benyttes gjerne blandinger av virus. Fordi sovjetiske forskere ikke fikk vite om framgang i vestlige land innenfor antibiotikaproduksjon i 1940-årene, bygde de i stedet opp en vellykket bakteriofagterapi. I dag er fagterapisenteret i Tbilisi i Georgia verdensledende på området. Bakteriofager brukes i dag til å behandle bakterieinfeksjoner i østlige deler av Europa og Georgia. På grunn av den økende antibiotikaresistensen i verden er bakteriofagterapi mer aktuelt enn noen gang. Vestlige land, som Frankrike, Belgia og USA, bruker bakteriofagterapi. Bakteriofager benyttes blant annet for å ta livet av enkelte bakterier som gir matforgiftning (blant annet E. coli og Listeria-bakterien), og i den senere tid mot multiresistente bakterier. Ulempen med bakteriofagterapi er at det kreves en sikker bestemmelse av den sykdomsframkallende bakterien for å kunne velge rett virus. Ved alvorlige infeksjoner har man gjerne liten tid til å undersøke nøyaktig hvilken bakterieart det dreier seg om.

brukes til å skille mellom disse to typene av infeksjoner. Skyldes infeksjonen bakterier, kan CRP-mengden øke til over 100 mg/l. Ved virusinfeksjoner ligger den oftest under 50 mg/l. Bakterieinfeksjoner som immunforsvaret ikke selv klarer å ta knekken på, bør behandles med antibiotika. Antibiotika dreper ikke virus.

REPETISJON

a Hva slags forholdsregler bør du ta for å unngå bakteriesmitte? b Hva er smalspektret og bredspektrede antibiotika? c Hva betyr det at noen bakterier blir resistente? Hva kan være årsakene til at bakterier blir resistente? d Hva slags test kan avgjøre om infeksjonen skyldes bakterier eller virus? e Hvorfor blir antibiotika i noen land gitt til husdyrene?

Ved hjelp av en liten blodprøve fra fingeren kan legen ofte avgjøre om du har en bakterie- eller virusinfeksjon.