Fortid og forklaring
Jødene som syndebukker Blant middelalderens mennesker var det mange som mente svartedauden var en straff fra Gud, mens andre mente årsakene skyldtes trolldom eller andre handlinger utført av mennesker som stå i ledtog med djevelen. Det førte igjen til jakt på syndebukker, som ofte rammet jødene. Blant annet ble det hevdet at de hadde forgiftet brønnene. Jødene var en gruppe som skilte seg ut med sin egen religion og sine egne skikker, og som hadde vært utsatt for fordommer, diskriminering, forfølgelser og overgrep siden antikken. Mange steder fikk de ikke eie jord, og de var utestengt fra en rekke yrker i det kristne Europa. Derimot fikk de drive med pengeutlån mot renter, som kirken forbød kristne mennesker å
gjøre. En del jøder klarte på denne måten å skaffe seg mye kapital, noe som gjorde at de ble lagt for hat. Under korstogene i høymiddelalderen økte omfanget av overgrep, og mange steder ble jøder utsatt for de reneste massakrer. I 1215 vedtok et kirkemøte at jøder måtte bære en egen drakt med gult merke og bo i egne jødekvarterer i byene. På slutten av 1200-tallet ble jødene utvist fra England og Frankrike, og på slutten av 1400-tallet fra Spania og Portugal. Jødeforfølgelser var således ikke et fenomen som oppsto med svartedauden, men pesten bidro til å forverre jødenes tilværelse ytterligere. Mange jøder flyktet østover i Europa, til land som Polen, Litauen og Ungarn.
↑ Tysk framstilling av en jøde som blir brent. Jødeforfølgelser i svartedaudens tid. Tegningen er fra ca. 1450.
Husker du? 1 Hvilke hendelser ligger til grunn for tidfestingen av senmiddelalderen? 2 Hva var svartedauden, og når kom den til Europa? 3 Hvilke forhold bidro til at svartedauden spredde seg? 4 Hva vet man om årsakene til svartedauden? 5 Hvilke konsekvenser fikk svartedauden for folketallet? 6 Hvorfor fikk svartedauden ulike økonomiske konsekvenser for bønder og godseiere? 7 Hvorfor hadde godseierne i det østlige Europa en sterkere maktposisjon enn i vest?
Hundreårskrigen Hundreårskrigen er en betegnelse på den langvarige striden mellom England og Frankrike fra midten av 1300-tallet til midten av 1400-tallet. Striden dreide seg om hvem som skulle styre Frankrike, og den ble utløst i 1337 da den franske kongen, Karl 4., døde uten å etterlate seg noen direkte mannlig arving. Det meldte seg da både en fransk og en engelsk tronkrever. Rivaliseringen mellom tronkreverne førte de to landene i krig med hverandre. Stridens røtter gikk tilbake til 1066, da hertug Vilhelm av Normandie erobret England. Siden den gang hadde de engelske kongene i lange perioder kontrollert til dels store områder i Frankrike. Men på 1300-tallet sto engelskmennene svakere i Frankrike ettersom den franske kongemakten var blitt sterkere. Ved å få kontroll over den franske tronen så den engelske kongemakten og adelen muligheten til gjenvinne kontrollen over inntektsbringende områder på fransk jord. Hundreårskrigen førte med seg nye måter å krige på, noe som gjorde kongene mindre avhengige av nettopp adelen. Blant annet ble krutt tatt i bruk. Krutt, som var en
Hundreårskrigen: tidfestes til perioden 1337–1453, selv om det ikke var sammenhengende krig i alle disse årene.
Middelalderen
95