Handel og fred: to motsatte syn

President Janukovytsj’ ja utløste store og voldelige demonstrasjoner. Den ukrainske regjeringen gikk av, og presidenten flyktet til Russland. En nyvalgt regjering sa nei til tilbudet, gjenopptok kontakten med EU og undertegnet avtalen. Russland svarte med økonomisk blokade, og varene hopet seg opp på grensen. I løpet av noen måneder brøt det ut krig. EU og USA reagerte med økonomiske sanksjoner mot Russland. Det ble forbudt å eksportere en rekke varer, blant dem norskprodusert utstyr til olje- og gassutvinning.

Ukraina er et eksempel på hvor tett sammenvevd økonomi og sikkerhetspolitikk kan være. Valg av økonomisk partner er noe mer enn bare et spørsmål om eksportmuligheter og fortjeneste. Det handler også om innflytelse. President Vladimir Putin visste at avtalen med EU betydde mindre mulighet til å påvirke utviklingen i Ukraina. Det var også ukrainerne som demonstrerte mot Moskvas tilbud. Det er ikke alltid alternativene er like åpenbare eller har en så sterk appell at de utløser massedemonstrasjoner og regjeringsskifte. Som regel blir de sikkerhetspolitiske konsekvensene av økonomisk samarbeid først synlige i ettertid. Et eksempel på det skriver seg fra 2017, da Hellas blokkerte en uttalelse fra EU om kinesiske menneskerettighetsbrudd.2 Forklaringen var økonomisk. Kina hadde kjøpt selskapet som eide Pireus, landets største havn. De kinesiske investorene hadde kommet med løfter om flere store investeringer. Den greske regjeringen ville ikke risikere at tilbudet ble trukket. En samlet EU-protest ble dermed umulig.

Kinas press viser hvordan økonomisk makt gir sikkerhetspolitisk gevinst. Det var også en vesentlig del av EUs begrunnelse for å tilby Ukraina avtalen i 2013. Tettere økonomisk og politisk kontakt med EU ville bidra til å sikre det unge demokratiet og til å stabilisere økonomien. Avtalen ville også begrense Russlands påvirkning.

Rekkefølgen er verdt å merke seg. I begge tilfeller gir økonomisk samarbeid en sikkerhetspolitisk uttelling. Det motsatte, at sikkerhetspolitiske

2 Reuters 2017

12

endringer brukes til å knytte land tettere sammen økonomisk, er det flere europeiske eksempler på. Marshallhjelpen er antakelig det mest kjente. Den kom i stand etter at USA ble Vest-Europas sikkerhetspolitiske garantist og organisator. Betingelsen for Marshallhjelpen var at mottakerlandene måtte samarbeide økonomisk. Den amerikanske politikken virket. I 1951 undertegnet seks vesteuropeiske land avtalen om Det europeiske kull- og stålfellesskap. Den franske utenriksministeren hadde lansert ideen, og selv om han ikke spesifiserte hvem den var rettet mot, var det liten tvil om adressaten var Vest-Tyskland. Hvis de to erkefiendene kunne bli enige på så viktige økonomiske områder som kull og stål, ville det sikre freden.

Tanken om at økonomisk samarbeid sikrer freden er fortsatt levende. Da EU fikk fredsprisen i 2012, begrunnet Nobelkomiteen tildelingen med at den økonomiske integrasjonsprosessen i unionen hadde gjort krig utenkelig. Også i andre verdensdeler er det satt likhetstegn mellom handel og fred. Economic Community of West African States (ECOWAS) (1975) i Vest-Afrika og Mercosur (Mercado Común del Sur) (1991) i Latin-Amerika er begge regionale forsøk på å binde land sammen økonomisk for å dempe politiske motsetninger. Felles for dem alle er troen på at økonomisk kontakt fører til økt tillit, og på at et samarbeid på lengre sikt vil jevne ut politiske forskjeller. I EUs samarbeidsavtale med Ukraina var det et mål at den ukrainske staten og økonomien skulle reformeres slik at gapet til EU ble mindre. Prosessen hadde kommet et godt stykke på vei før invasjonen i 2022.3

Et siste eksempel skal nevnes fordi det svekker troen på at handel utjevner motsetninger. Da Kina ble medlem av Verdens handelsorganisasjon (World Trade Organization, WTO) i 2000, hevdet president Bill Clinton at ved å åpne opp for frihandel, hadde Kina også åpnet for demokratiske reformer.4 Ingen fra den kinesiske delegasjonen kommenterte presidentens vyer.

Clintons syn står på solid idéhistorisk grunn. To tenkere som begge mente at handel bidro til fred, var Charles Montesquieu (1689–1755) og Immanuel Kant (1724–1804). Deres tanker er fortsatt levende i dag. Det tyske slagordet Wandel durch Handel – endring gjennom handel, brukt som

3 Strategeast 2020 4 Clinton 2000

13

grunnlag for kansler Willy Brandts østpolitikk (ostpolitik) på 1970-tallet og for senere tyske kansleres forsvar for energiimporten fra Russland, er en videreføring av Kant og Montesquieu. Montesquieu hevdet at

handelens naturlige virkning er et bidrag til freden. To nasjoner som handler, blir gjensidig avhengige av hverandre. Er det en fordel for den ene å kjøpe, er det en fordel for den andre å selge. Alle slike forbund vil bygge på felles interesser […].5

Krig bryter det lønnsomme forholdet. Partene har derfor en interesse i å forhindre at noe annet enn profitthensyn skal styre handelen. Dette argumentet høres fortsatt. Da de politiske motsetningene mellom Kina og USA begynte å øke utover 2000-tallet, var økonomer og sikkerhetseksperter overbeviste om at handelen landene imellom ikke ville bli rammet.6 Deres argument var at næringslivet i USA tjente så godt på handelen, noe som gjorde det nærmest utenkelig at politikerne ville legge begrensninger på den. Og hvis de likevel gjorde det, ville det straffe seg ved neste valg.

At den amerikanske administrasjonen likevel innførte straffetoll på enkelte varer i 2019, viser at Montesquieus argumentasjon ikke alltid holder stikk. Men USA er et særtilfelle fordi økonomien der er sterk nok til å kompensere dem som tapte på at den økonomiske kontakten ble begrenset. I et land der det ikke er midler til å dekke slike tap, vil politikerne kvie seg for å bryte handelen uansett hvor ugunstige betingelsene er. Et eksempel er den tyske regjeringens sanksjonsspagat i de første ukene etter Russlands invasjon av Ukraina i februar 2022. EU forsøkte å få medlemslandene med på en rask utfasing av russisk energi.7 Det ville frata Russland en vesentlig inntektskilde og dermed også påvirke evnen til å finansiere krigen. Men for Tyskland var en slik stans vanskelig. Russisk gass holdt industrien i gang. Noen alternativ leverandør som kunne dekke opp bortfallet av russisk gass på kort sikt fantes ikke. Avhengigheten betydde at regjeringen ikke kunne støtte en politikk som utvilsomt rammet russisk økonomi, når skadevirkningene for Tyskland ville bli så store at støtten blant folk flest til en hard

5 Montesquieu 1748: 24. Alle oversettelser til norsk er gjort av forfatteren. 6 Lardy 2001; Tyson 2005 7 Amaro 2022

14

linje overfor Russland kunne forsvinne. Den gjensidige avhengigheten som Montesquieu tar for gitt, er derfor ikke alltid til stede. Russland kan finne andre kjøpere for sin energi, Tyskland kan ikke finne andre selgere som har like mye og like billig gass å tilby.

For regjeringen i Berlin er dette en ny situasjon. Det er en situasjon mange land i det globale sør vil kjenne seg igjen i. De er ofte fanget i en økonomisk felle der de konkurrerer med hverandre om et fåtall kjøpere som kan diktere prisen. I stedet for Montesquieus interessefellesskap, er forholdet preget av en ensidig sårbarhet der selgeren knapt tjener noe. Hans fremstilling av le doux commerce – den siviliserende handelen – fremstilles som området der politikkens uærlighet og skitne triks er bannlyst. Selv om neppe noen i dag vil være enige i en slik skjønnmaling, er tanken om handel som en apolitisk virksomhet levende, og den blir brukt som et argument mot politiske begrensninger som sanksjoner.

Montesquieus samtidige, Immanuel Kant, er også opptatt av handelens fredsskapende rolle. Den er tydelig for alle som deltar i den, men ikke nødvendigvis like tydelig for den politiske ledelsen i et land, det Kant omtaler som staten:

Det er handelsånden som er uforenelig med krig og som før eller siden underlegger seg ethvert folk. Blant alle områdene staten har makt over […], er pengemakten den mest pålitelige. Derfor ser statene seg tvunget (neppe drevet frem av moralens drivkraft) til å fremme den edle freden …8

Igjen er utgangspunktet at krig betyr tapt fortjeneste. Borgerne vil derfor sette alt inn på å stanse politikerne. Kant har rett: Det er eksempler på at krig har kostet så mye at et valg har tvunget regjeringen til å endre politikk. Men her ligger også begrensningen, ettersom det kun er i et demokrati at Kants begrunnelse holder stikk. I en stat der valg ikke avholdes eller ikke teller, kan lederne gjøre hva de vil. Hvis makthaverne tjener på krig, er befolkningens lidelser ikke nødvendigvis god nok grunn til å stanse krigen. Det er nok av eksempler, med Den demokratiske republikken Kongo som kanskje det mest groteske. Siden 1998 har rundt 5,4 millioner men-

8 Kant 1795: 64

15