30 kapittel 1
Samfunnsoppdraget – legitimitet og relevans Reformene i utdanningspolitikken er en følge av samfunnsendringene. Teknologiutviklingen har blant annet ført til at økonomien er blitt global, vi har fått økt mobilitet av arbeidskraft og økt internasjonalisering gjennom samarbeid, utdanning og verdiskaping. I kjølvannet av dette har menneskelige kvaliteter som kunnskap, evner og egenskaper når det gjelder å kunne mestre endringer og omstilling fått stadig større betydning. Entreprenørskap har derfor blitt et sentralt tema i hele Europa (European Commission 1996 og 1998; OECD 1998). Det synes å være bred politisk enighet om at menneskelig kapital spiller en nøkkelrolle i samfunnets framtidige utvikling. For å bidra til dette framheves blant annet entreprenørskap i utdanningen som en hensiktsmessig strategi. Gjennom denne strategien tror man at barn og ungdom får utviklet evnen til å oppdage og utnytte ressurser og muligheter i omgivelsene på en meningsfull og produktiv måte, og at de vil lære å bli nyskapende i arbeidsliv og samfunnsliv, å ta konsekvensene av egne valg, å samarbeide med andre og å ta ansvar for både seg selv og fellesskapet (KD 2006, LK06). Nasjonale føringer fremmer satsing på entreprenørskap i utdanningen i et videre perspektiv enn kun relasjonen skole-næringsliv, fordi utdanningens oppgave er å vektlegge utvikling av ferdigheter og holdninger som skal forberede den oppvoksende generasjon til å bli gode medlemmer i et demokratisk samfunn. Skolens og utdanningens legitimitet er avhengig av at samfunnsrelevansen gjenspeiles i resultatene. Det innebærer at utdanningen skal representere noe som både individ og samfunn har nytte og glede av. Utdanningsløpet skal gi elevene grunnlag for både å skape nye yrker og å kunne gå inn i yrker som genereres av innovasjon og endring i samfunnet. Som samfunnsaktører bør de kvalifiseres til å håndtere kontinuerlig forandring både faglig og personlig, bli sosiale autonome mennesker. Det innebærer å ha evne til selvregulering i betydningen å være fleksibel, kunne tilpasse seg, være utholdende og forholde seg konstruktivt til nye situasjoner. Evnen til selvregulering kan trenes, og slik trening i skolen kan gi vesentlige samfunnsøkonomiske forbedringer innen så vel helse som kriminalitet (McClelland og Tominey 2013). Individenes selvregulering og sosiale ansvarlighet kan sies å være en forutsetning for at samfunnet kan fungere demokratisk. I likhet med aktører på alle samfunnsarenaer vil også læreren måtte forholde seg til omstillinger som krever personlig tilpasningsevne og vilje til organisatoriske forandringer, hun eller han blir utfordret til å tenke nytt i sin praksisteori. Det vil være behov for at læreren får utviklet dilemmakompetanse, i betyd-
105429 GRMAT Grunnskolelaererutdanning gjennom pedagogisk # 150101.indd 30
18.05.15 08.46