Følsomme spener

SPESIALPRODUSERT: Hesten har ovale spener og kan ikke melkes på samme måte som ei ku. Spesialutstyr måtte til.

10 år som produsent av hoppemelk har gitt Mette Johnson en fantastisk rikdom. Den handler om alt annet enn penger.

Tekst og foto: Mette Sattrup

MELKEDYR: Islandshestene til Mette lever ute hele året, i flokk, på store områder, i pakt med naturen. I 10 år har hun drevet produksjon av hoppemelk.

Mette Johnsson har holdt på med islandshest hele livet, men det skulle være en annen hesterase som satte henne på ideen om å produsere hestemelk. – Det begynte med at jeg ble interessert i hesterasen Bashkir Curly. Den har allergener som er forskjellig fra andre hesters.

Det var i forbindelse med jobb på

Beitostølen at Mette erfarte at det var behov for hester som ikke hadde de samme allergifremkallende egenskapene som mange hester har. Hun begynte å lese om Bashkir Curly-rasen, og tenkte på mulighetene av å importere dem fra

Bashkiria i Russland. – I den forbindelse leste jeg en artikkel som sa noe om at bashkirene mente de hadde verdens beste melkerase på hest. Jeg har også alltid vært opptatt av sammenhengen mellom fysiologi og adferd. Hva er tilpassingen hesten har i naturen som gjør at det er interessant å melke hester? Jo mer jeg leste om det, jo mer opplagt var det at man melker hest. Det handler også om hesten som fluktdyr. Hva er det føllet trenger for å overleve i naturen? Det trenger et immunforsvar som fungerer, trenger næringsmidler som kroppen kan nyttiggjøre seg av også mens den er under belastning. Det trenger en pakke med enzymer som gjør at alt kan skje like fort i føllet som det gjør i hester forøvrig. Det er jo det samme som det moderne mennesket ønsker seg: Det å være i stand til å yte maks til enhver tid. Det var utgangspunktet.

I 1995 fikk Mette og to venner DUmidler til å se på sammensetningen av hoppemelk, om den kunne være interessant for mennesker, og om det var interessant å skape et marked for dette i Norge.

Islandshestforum besøkte Mette på gården hvor melkeproduksjonen fant sted, på Vang på Hedmarken, en sommerdag i juni. Småbruket hun selv har bygd opp er leid ut, snart for salg, men hestene hennes beiter fortsatt i de kupperte skogsområdene som hører til gården.

Helsebringende effekt

En menneskekropp som blir utsatt for belastninger, for eksempel kronisk sykdom, trening, alder, stress, den blir dårligere til å få tak i noen av de marginale næringsstoffene fra maten, forteller Mette. Fordi hoppemelka er laget til en kropp

EGET OPPDRETT: Mette har holdt på med hest i 50 år. Hun rir fortsatt, og hestene hennes er av eget oppdrett.

MELKESTASJON: Her sto hoppene under melkingen. Mette forhandler fortsatt hoppemelk, men ikke fra egen produksjon.

«BARNEHAGEN»: Et åttekantet bygg med flere inn- og utganger fungerte som «barnehage» for føllene mens mødrene ble melket.

som skal tåle belastninger, har den en komplett pakke av det en belastet kropp trenger. – Vi begynte med å tenke ganske vidt, hadde kontakt med idrettsfolk. Skiløperen Hilde Gjermundshaug Pedersen reiste med hoppemelk i kofferten de siste årene hun konkurrerte aktivt. Hun avklarte på forhånd med Olympiatoppen i forhold til antidoping. 2 dl hoppemelk om dagen er utgangspunktet, det man anbefaler. Det er ikke det ernæringsmessige som er det viktige, men de biologisk aktive komponentene. De som påvirker opptak og omsetning i kroppen, forklarer Mette.

Mette søkte til litteraturen: – Jeg var nettopp ferdig på Ås med en Master i husdyrfag, og en av de andre i prosjektet var nettopp ferdig med en doktorgrad i plantekultur, så vi hadde gode forutsetninger for å leite etter det som fantes. Vi så på innholdet av næringsstoffer.

Prosjektgruppa fikk til et samarbeid med en professor i ernæringsfag på Blinderen. – Han var med oss og gjennomgikk hvilke egenskaper det er som skiller seg mest ut. Hvor ligger potensialet her? Vi fant ut at det var flere ting som var spennende. På det tidspunktet, før rapsoljen kom som et alternativ med de samme fettsyrene finnes i hoppemelka, så mongolene, for eksempel, at hestefettet kan de bruke om vinteren, for det fryser ikke. Det kan brukes ved mye lavere temperaturer enn andre dyreslag. Fettet i hoppemelka er veldig tyntflytende, fordi det inneholder mye av de flerumettede fettsyrene. I dag er det funnet andre kilder til disse fettstoffene. Man oppdaget ved et tilfelle at alfalinolensyra var en essensiell for mennesker. Det ble oppdaget ved en tilfeldighet. Et barn som lå på sondeernæring og viste tegn på underutvikling av hjernen ble ved en tilfeldighet tilsatt alfalinolensyre i sondeernæringen. Da endret utviklingen seg dramatisk. Dermed oppdaget man at i tillegg til tranfettsyrene finnes det en annen fettsyre som er essensiell, som kroppen ikke greier å lage selv, som må tilføres. Det var det første «wow!» da vi begynte å undersøke dette. Siden har vi funnet flere aktive komponenter med betydning. Det er mange forhold som påvirker tilgangen av næringsstoffer til cellene. Det viktigste med hoppemelka er ikke enkeltstoffene, men at den er en komplett pakke av lett tilgjengelige næringsstoffer og bioaktive komponenter i fornuftig blandingsforhold.

Føll i «barnehage», mor på jobb På det meste hadde Mette 15 hopper i produksjon. De melket i snitt i spannet

4,5 liter i døgnet. Melkingen foregikk hver tredje time om dagen, mens om natten gikk hopper og føll sammen på beitet: – Klokka fem om morgenen sto vi i grinda og ønsket hoppene velkommen, mens føllene ble henvist til «barnehagen». Hestene vennet seg fort til det.

Til å begynne med var føllene i «barnehagen» fire timer om dagen. Gradvis økte «barnehagetiden» til de på det meste var 12 timer om dagen i «barnehagen». – Da melket vi fire ganger om dagen. Føllene fikk fri tilgang til godt innmarksbeite og kraftfôr og vann. Vi kunne ikke begynne å melke før yngste føll var minimum fem uker gammel. Ved fem uker kan føllet spise nok av gras og korn til å være noen timer uten mamma. Da kan de nemlig nyttiggjøre seg av annen næring. Vi melket fra de yngste føllene var fem uker til de eldste var sju måneder. Da endrer sammensetningen i melka seg såpass mye at det ikke er interessant å melke lenger.

Utviklet eget melkeapparat

Hoppene har små ovale spener. Det var derfor nødvendig å utvikle et spesialutstyr for melking. Det skulle vise seg ikke å være enkelt. Mette dro til Tyskland for å lære, men de var overhodet ikke interssert i å dele sin kunnskap. Hun måtte starte fra scratsch og gjøre det selv: – Vi fikk kontakt med en person i DeLaval som har vært sentral i utviklingen av den moderne melkemaskinen. Han var med og diskuterte problemstillinger og fant løsninger.

Noe av problemet med å melke hest, er at føll i svært liten grad suger. De stimulerer, og så står de bare under og svelger, forteller Mette: – Vi måtte være veldig forsiktige. Det nytter ikke å suge melka ut av ei hoppe. Hesten kan viljeregulere nedgivingsrefleksen, i motsetningen til ei ku som ikke kan stenge krana når den først er åpnet. Den har ingen farer, og trenger ikke være parat på samme måte som hester. Det å jobbe med hoppene, det var helt essensielt.

Hva hemmer og hva fremmer?

Det som var det mest spennende å lære, oppsummerer Mette, var hva det er som hemmer og hva fremmer når det gjelder å få ei hoppe til å gi melk?

Tillit var stikkordet. – Den som skal inn og gjøre jobben må gjøre det med den største selvfølgelighet. Eksempelvis, jeg hadde fått tak i en praktikant. En ung mann som hadde jobbet på geiteseter, hadde jobbet med hest i mange år, og jeg tenkte at han var perfekt. En dag kom han for å se på melkinga. Han var litt forsiktig, sto i et hjørne for å være litt usynlig, og nesten ingen av hoppene ga ned. Da var det signaler om at noe er skummelt, her må vi bare være forsiktige. En ukes tid senere var en snekker her og skar med vinkelsliper på bølgeblikkstaket over melkestallen. Det bråkte som bare det. Alle hoppene ga ned, ingen brød seg. Det sier mye om hva de bryr seg om. Mens vinkelsliperen jobbet, satt de mest sky hoppene nesten på rompa, men likevel ga de melk. Mens da praktikanten sto i et hjørne og prøvde

FLUKTDYRET: Hvordan alt ned i minste detalj i fysiologien er innrettet på det levesettet arten har, det er det mest spennende, synes Mette. Hun har forsket på dette i sammenheng med hoppemelk.

å være usynlig, så de til tilsynelatende ubekymret ut, men de slapp ikke ned en dråpe. – Hvordan tolker du det? – Jeg har vært ridelærer i mange år. Noe av det som vi aldri lærer nok om, er hester som framstår som uinteresserte, vrange, freske på en eller annen måte, hvor ofte de har dårlige erfaringer, er redde eller har vondt. Jeg snakket også med en dyrlege som sa at det største problemet med islandshesten er at de er nesten

døde før vi ser at det er noe galt med dem. Overlevelsesevnen er så framtredende i dem, den blir dominerende i alt, så de lar seg misbruke i stor grad uten at vi ser det. Å lære seg å se etter et smerteblikk, å se etter den type respons som forteller hva som egentlig foregår på innsiden av disse hestene, det er viktig.

Samtidig - hva legger vi i ordet tillit i forhold til hva det er for en hest? De hoppene det var minst problem med å melke, var de sky, litt váre hoppene. Jeg lånte ei hoppe av Christina Lund. Da jeg hentet henne, sa Christina: «Får du melket denne hoppa, får du melket alt, for hun er sånn som når du nærmer deg henne på jordet, så blåser hun i nesa og tar med seg flokken og stikker». Jeg elsket den hoppa i melkingen. Når hun hadde skjønt jobben sin, var det helt problemfritt. I motsetning til andre som kunne fremstå som tøffe i trynet, de kunne være mye vanskeligere.

Andre raser

Det var ikke bare islandshesten som ble melket. Både døl, arabere, travere og flere andre ponniraser ble brukt. Man kunne tro at større hester gir mer melk, men sånn fungerer det ikke. Variasjonen mellom de forskjellige rasene var veldig liten.

Både islandshesten og fjordingen er kjent for å være flinke til å spise. I sammenheng med melking, ble dette en veldig positiv egenskap: – Skal du melke mye, må de spise mye. Dette med at de spiser så fort sjansen er der, det er mye viktigere enn kroppsstørrelsen. Vi hadde ei lita islandshoppe og ei ganske stor fjordingshoppe som ga rekordmye melk. De melket 9 liter i spannet hver seg. Da melker de kanskje det dobbelte når de er sammen med føllet sitt, for føllet drikker jo mye oftere.

Mette Johnson har en Master i husdyrfag og bachelor i psykologi. Hun har drevet med hest i 50 år, og islandshest har vært rasen siden hun var 10. Hun har brukt hesten i forbindelse med rehabilitering, rusavhengige, melkeproduksjon, vært ridelærer, drevet rideleir og avlet hest. Hun bodde 5 år på Seychellene, hvor hun hadde ansvar for å temme en hesteflokk, kjøretemme dem og gjøre dem ridetemt for turisme. Prosjektet ble vellykket, og hestene ble også brukt i rideleir for lokalbefolkningen.

Mette produserte mest på lånte hopper. Hun lånte igjen år etter år av de samme hesteierne. Hestene var i godt hold. – Føllene til fjordingshoppene jeg lånte fikk ord på seg for å være lette å temme når de kom fra meg. Jeg tror noe av sammenhengen er at de gikk i en flokk, og en hoppeflokk er ekstremt gode oppdragere. Vi greier ikke å matche det på noen måte. I tillegg, vi mennesker kunne ta fra dem det viktigste i verden, moren deres, uten at det ble katastrofe, de fikk henne igjen. Det utviklet en type tillit - til å kunne overgi seg.

Produksjon og markedsføring

På det meste ble det produsert hoppemelk på fem gårder i Sør-Norge. Markedsføringen var krevende: – Å markedsføre i Norge var ikke enkelt. Du har ikke lov til å si at et næringsmiddel har helseeffekt, det er det kun medisiner som har - mat har du ikke lov til å uttale det om. Du betaler ikke 250 liter melka fordi det er melk, men fordi det har en helseeffekt, men det har du ikke lov til å si. Det viktigste stuntet var at vi fikk kontakt med en lege som drev med alternativ kreftbehandling. Han gjorde erfaringer med hoppemelk som han også var villig til å gå ut i media om, i Norgesglasset, NRK. Vi har brukt så mye vi kunne av redaksjonell omtale, og fikk til det samarbeidet med legen. Og ordet går. Truls Frogner skrev en bok som het «Lev». Han hadde en livstruende kreftdiagnose, hadde prøvd mange alternative behandlingsmetoder, mange forsøk på økt livskvalitet, og han skriver om hoppemelk i boka si og sier at det var det han landet på for å hjelpe seg til å få best mulig livskvalitet den tiden han hadde igjen å leve. Sånt blir betydningsfullt.

I konkurransen med Tine, tapte Mette kampen om forskningsmidler: – Vi jobbet hardt for å få til forskning, få på plass prosjekter. Det har strandet, for i Forskningsrådet skal alt vurderes ut i fra forskningsmessig og kommersiell interesse. Vi hadde et kjempespennende prosjekt hvor vi hadde et samarbeid med Institutt for næringsmiddelfag på Ås. Hun som var professor der, skrev søknaden vår. Samtidig lå det inne en søknad fra Tine. De skåret likt på de forskningsmessige aspektene, men Tine fikk selvfølgelig avtalen, fordi den kommersielle interessen var så mye større.

Produksjonen av hoppemelk varte til 2013: – Da røk bilen min, og jeg skjønte at jeg måtte begynne å tjene penger, ler Mette. – Det er noe med å få et så stort marked, literprisen må være realistisk, men det må være et volum. Det tar tid, og du skal overleve den tiden. Vi hadde tre andre gårdsbruk som også begynte, men det var ikke mulig å tilby innkjøpsgarantier. Markedet ble litt tyngre etter hvert. Det var fulltids jobb i 10 år, og jeg «sugde på tommelen» de 10 årene. Det var veldig spennende og utrolig lærerikt.

Lærerik tid

Èn ting var å tilegne seg kunnskap om produksjonen av hoppemelk. Men i kjølvannet av melkeproduksjonen synes Mette hun har lært enormt mye om hesten som individ - og om vårt forhold til den: – Jeg har fått en annen ydmykhet for kommunikasjonen hestene imellom. De fleste som har avlet vet at når du skal skille føllet fra hoppa, da kan det bli baluba. Når du har 15 hopper som har vært sammen ei uke eller to for å etablere seg som flokk, og du plutselig tar bort alle 15 føllene, da kan du se for deg at det virkelig kan bli

TIL SALGS: Et kapittel er avsluttet når Mette snart lukker snart grinda til småbruket for siste gang. Den sjarmerende gården hun har bygget opp på Vang i Hedmark fylke skal hun nå selge, hovedsakelig på grunn av all tiden som går med til vedlikehold. Nå vil hun ha tid til å ri, hun og!

baluba. Men når vi hadde med et par av de gode, trauste hoppene som hadde vært med på dette før, tok det fem minutter, så ble det helt stille. Det sier noe med hvor avansert kommunikasjonen hestene imellom er. Når de to klarer å formidle til resten av flokken, - slapp av, spis maten din, ungene kommer tilbake... Hvis vi ikke hadde med de erfarne hoppene, var det annerledes. Da løp de rundt og hylte, og jo mer hoppene hylte, jo mer hylte føllene. Fordi hester er fluktdyr, er de ekstremt gode på å lese andres intensjoner. Når jeg har ridekurs, har jeg hatt mye moro med å se hvordan hestene endrer seg hvis du får rytteren til å tenke annerledes. En rytter kan klage på en hest, men hvis du greier å snu rytterens holdning på ordentlig, så rytteren tenker - dette her, det er ikke noe problem, så endrer hesten seg totalt. Ikke fordi ryteren gjør ting annerledes, men fordi vedkommende tenker annerledes og forventer annerledes. Det er noe av den viktige lærdommen. Det at man kan gjøre noe med det. Det å kunne gjøre ting med den største selvfølgelighet når man jobber med hest. Det går an til en viss grad å fake det. Det handler om kroppsspråk, hvordan du beveger deg, puster, bruker blikket. Å være bevisst de tingene der, tenke igjennom dette før du går inn og setter på melkemaskinen på den hoppa som du tror kanskje ligger oppunder taket, det gjør en forskjell.

I alle årene Mette og andre i Norge har hatt melkeproduksjon som virke, har det aldri skjedd at noen hoppe har forsøkt å angripe dem: – Jeg tror det har sammenheng med at vi la ting til rette så vi visste at det ville gå bra, vi visste at situasjonen var positiv for hoppa. De første gangene de kom inn i melkestallen fikk de igjen føllene sine med én gang. Inn og få kraftfôr, så ut igjen. Da hadde ikke behov for å protestere. Uavhengig av rase, tenker jeg at det var helt uproblematisk. Men det handler om å jobbe på hestens premisser hele veien, gjøre de små justeringene. Hoppene sto alltid løse når vi melket dem. Inn i melkestallen, stå stille selv, bli melket, spise kraftfôr. De sto med hodet mot døra, kunne gå hvis de ville, og alle sto i kø for å bli melket.

Fluktdyret - alt skjer fort

Mens det tar opp til 10 minutter å melke ei ku, tar det kun 20-40 sekunder å melke en hest. Og de gir like mye melk i sekundet, begge rasene. Mette mener at dette har sammenheng med at hesten er et fluktdyr. I en truende situasjon kan kua forsvare seg med horn, mens hesten har flukten som sitt forsvar: – Ikke bare løper de når de blir skremt, men alt går så himla fort. Kumelk er tungt fordøyelig. En kalv kan ligge fem timer i graset og fordøye melka fordi mor har horn å forsvare den med. Men føllet som skal kunne flykte, løpe avsted, må ha et næringsmiddel som er så lett fordøyelig at det veldig fort er gjennom systemet. Fôringen må skje fort, alt må gå fort. Hvordan alt ned i minste detalj i fysiologien er innrettet på det levesettet arten har, det er det mest spennende, sier Mette.

I dag har hun selv ingen melkeproduksjon, men importerer fra en bedrift i Tyskland som har holdt på i 60 år: – De var villige til å selge til meg, men ikke til å dele kunnskapen. Jeg har vært der senere og ser at vi har funnet fram til de samme løsningene. De har 100 hopper i produksjon. Med vårt klima, nytter ikke det. Det blir veldig dyrt.

Gevinsten

Om Mette skal oppsummere det tiden med melkeproduksjon har lært henne om hest, er det å være sensitiv ovenfor det som er hestens virkelighet, hestens natur, og forholde seg til det, som er det viktigste. – I all omgang med hest unngår man da mye motstand og får så mye glede av hestene sine hvis en jobber i overensstemmelse. Bruk tid på kommunikasjonen. Hvordan kommuniserer hestene i flokken? Det er ørsmå signaler, du ser dem ikke hvis du ikke ser etter, og hvis de ikke reagerer, da smeller det ordentlig. Hvis en hest med litt lavere rang ikke hører på neseboret som blir rynket, eller det øret som blir vridd litt den ene veien, så smeller det. Det er hestens språk. Hvis vi vil drive med hest, skylder vi oss selv å forstå det, å anerkjenne det, og å bruke det. Skal vi drive med hest, er det for gleden. Min opplevelse, både for egen del og når jeg har kurs, er at jo mer du kan ri på tanken, jo større er gleden ved å ri.

Og den viktigste læreren er hesten.