Magasin #7 - Soufflette

Page 1

SOUFFLETTE MAGASIN 7, 2018


Ansvarlig utgiver: Carte Blanche / Hooman Sharifi Gjesteredaktør: Gisle A. Gjevestad Agledahl

I laugh. I pray.

Redaksjonen: Birthe Skotheim Jonas Sharif Hordvik

Bidragsytere: Andreas Breivik, Erik Eikehaug, Kristin Fridtun, Sofie Frost, Sumaya Jirde Ali, Ulrikke Falch, Nils Bech, De Naive, Mari Lilleslåtten, Elwyn Bjerkan Foto: Maria Pasenau Omslagsfoto: Helge Hansen Dansere: Ole Martin Meland, Mathias Stoltenberg, Caroline Eckly, Dawid Lorenc, Noam Eidelman Shatil, Daniel Mariblanca, Olha Stetsyuk, Adrian Bartczak, Anne Lise Rønne, Irene Vesterhus Theisen, Harald Beharie, Timothy Bartlett, Chihiro Araki, Aslak Aune Nygård Design: Knowit Experience Takk til Toneblomst for lån av blomster Kontakt: Carte Blanche Nøstegaten 119, 5011 Bergen T +47 55 30 86 80 E info@ncb.no W carteblanche.no Følg oss: facebook.com/CarteBlancheNorway youtube.com/carteblanche08 twitter.com/CarteBlancheNO carteblanche.no/nyhetsbrev instagram.com/carteblancheno

2

I breathe life into brick I go after what I want, say what I want, do what I want without caring about those who are made uncomfortable by the large space I take I sit like a man Don’t care about those who think it is bothersome I sing, dance and make myself up for the party of life Don’t care about those who shudder at a hijabi’s free choices My screams make the mountains of tradition tremble My self-confidence makes thunder jump Nothing is more dangerous than a woman at one with herself I show no virtue; I am the biggest whore Breathe life into brick and my strength makes it crumble

OM VÅRE MAGASIN Dette magasinet inneholder tekster som tar for seg den samme tematikken som denne produksjonen springer ut fra. Slik kan magasinet fungere som en døråpner til forestillingen og gi deg flere tolkningsmuligheter, eller forestillingen kan være introduksjonen til tekstene og gi farge til tankene du har gjort deg om dansen. Sammen utgjør forestillingen og magasinet et kor av stemmer som vi håper vil utgjøre en større helhet, skape dialog og forlenge ditt minne om kunsten.

3


UOPPDAGEDE UNIVERS Hva hadde du rommet, om du ikke begrenset deg? Hvor hadde du vært, hvis du fikk bevege deg fritt? Hvilke univers finnes i deg, under huden din, inni årene dine? GISLE AUGUST GJEVESTAD AGLEDAHL (F. 1990) er en journalist og programleder fra Larvik. Han har bakgrunn fra Journalisthøgskolen i Oslo og som featurejournalist i Dagbladet Magasinet. Høsten 2017 var han aktuell med dokumentarserien «Jævla homo» på NRK, der han utforsket hvorfor det fortsatt er vanskelig å være skeiv i Norge i dag.

Tematikken i magasinet du holder i hendene dreier seg rundt normer, grenser og forventinger. Selv har jeg alltid vært veldig observant på hvor grensene går. Jeg har fulgt reglene til punkt og prikke, gjort det som har vært forventet, spilt med og nikket og bukket når det har vært nødvendig, når det har passet seg. Av natur justerer jeg meg etter hva som tilsynelatende er rett og galt. Grensene er veldig tydelige for meg, og jeg må kjempe jævlig hardt mot meg selv om jeg skal tørre å tråkke utenfor.

«Inne i dig öppnar sig valv bakom valv, oändligt. Du blir aldri färdig, och det är som det skall.» Tomas Tranströmer, 1989

Kjønn, legning, religion, alder, nasjonalitet. Hvordan du bør leve livet ditt, hvilket kjønn du bør kysse, hvilket bestikk du bruker først. Det er mye å forholde seg til. Grenser er ikke alltid så dumme – de kan virke samlende og være med på å definere oss. For når du kjenner på grensene dine, forstår du også hvem du er. Men noen ganger er de trukket opp for strengt, så rammene blir for trange og kantene for skarpe. Da er det godt med en påminnelse om at grensene er menneskeskapte. For det betyr også at vi kan flytte på dem. Tekstene i dette magasinet er skrevet av dem som gjør nettopp det. Menneskene som utfordrer grensene, som bryter dem, leker med dem eller velger å ikke forholde seg til dem. De som utvider hva det vil si å være menneske. Alt godt fra Gisle, gjesteredaktør 4

5


musikken alle elsket, hvor det å danse uhemmet var det eneste måten å danse på, hvor de utstøtte var de mest velkomne, og de misforståtte var de som satte standarden alt annet ble målet etter. Det var ingen som poserte på Upopulær. Ingen som sto i hjørner og sendte dømmende blikk. På dansegulvet trengte jeg ikke å holde igjen. Jeg lukket øynene, løftet hendene over hodet, lot musikken gjennomtrenge meg. Jeg var grenseløs. Endelig.

UPOPULÆR ERIK EIKEHAUG (F. 1982) har en bachelor i nordisk litteratur fra Universitet i Oslo og en master i Creative Writing and Publishing fra Kingston University, London. Han debuterte med romanen James Franco spytter når han snakker på Gyldendal Forlag i 2017. Han skriver for å konservere og praktisere leserens (og sin egen) evne til empati.

Året var 2008, og selv om det ikke føles lenge siden var verden et annet sted den gang. For det første var det håp. Obama var fersk i ny jobb, Britney Spears hadde fått livet sitt på rett kjøl, smarttelefoner og Facebook ble enda avfeid som døgnfluer. Ok, greit nok, de amerikanske Lehman-brødrene hadde skutt verdensøkonomien i foten, men det berørte ikke meg der jeg satt på kne fremfor Vidar og limte diamanter over ansiktet hans. Inspirasjonen var forøvrig Björks musikkvideo til Oceania. For det var slik vi levde den gangen, vi stjal det vi elsket fra dem vi elsket, brukte det til å dekorere våre egne liv. Mitt uttrykk var mer lavmælt enn Vidars: en t-skjorte med et svarthvitt bilde av Jason Priestley over fronten, svarte skinny jeans og rundt halsen, et kjede bestående av selvlysende plastfrukt, designet av Sol og Dyveke, to av barna på Sagene SFO hvor Vidar og jeg jobbet, han på mandager og onsdager, jeg på tirsdager og torsdager, begge på fredagene. Fredag var vår dag. Etter jobb dro vi hjem til Vidars absurde leilighet i en forfallen bygård i Calmeyers gate, med mørklagte ganger, sementgulv og toalett i kjelleren. Der delte vi en flaske rødvin, hørte på favorittsangene fra oppveksten (Vidars var Voodoo People av The Prodigy, min var Blümchens Boomerang), og hvis det var Upopulærfredag limte jeg diamanter over ansiktet og oppover armene hans. Upopulær var et klubbkonsept inspirert av London-klubber som Boom Box, Family og NagNagNag, og hjernene bak (shout-out til Matthew og Wenche) omtalte det som en polyseksuell klubb hvor alle måtte respektere hverandre og være åpne for andre mennesker. For meg var Upopulær et alternativt univers hvor den sære musikken jeg elsket var

6

Da jeg var gutt påpekte alle måten jeg bevegde meg på, mine flagrende bein og vrikkende hofter. Som en jente. Og når jeg snakket, hvorfor måtte jeg veive så med armene? Og var jeg klar over knekket i håndleddene? Det gjorde pappa flau. Det gjorde mamma skamfull. Det fikk guttene i klassen til å le. På ungdomsskolen, da gymlæreren min tok meg til side og spurte om det var en grunn til at jeg gjorde så mye ut av meg, «ingen liker sånne skruller», føltes det så alvorlig at jeg gråtkvalt lovet ham at jeg skulle gjøre mindre ut av meg. Så jeg holdt armene i ro når jeg gikk. Jeg konsentrerte meg om å ikke vrikke på hoftene. Og når jeg snakket satt jeg på hendene for å forhindre at de veivet og gjorde folk ubekvemme. Da jeg begynte på videregående bevegde jeg meg så lite at jeg hadde blitt usynlig. Jeg var alene på skolen, alene etter skolen, satt alene på rommet mitt om kvelden, spilte musikken jeg elsket, men våget ikke å danse. Skammen over å være en gutt som bevegde seg som en jente satt som en betennelse i kroppen, og jeg var for maktesløs til å kjempe i mot. For Vidar satt skammen enda dypere. Der mine klassekamerater lo av meg, hadde hans gått til fysisk angrep. Der mine lærere ga meg nedlatende tips om hvordan jeg burde oppføre meg for å ikke provosere, hadde hans ignorert hatet han ble utsatt for hver bidige dag. Og der jeg satt stille og alene på rommet mitt og hørt på Blümchen, hadde han låst døren til sitt og kuttet seg. Det var derfor vi dekket armene hans med diamanter. På Upopulær skammet han seg ikke over arrene, eller over hvor høy og spinkel han var. Faktisk hadde han på seg høye hæler, tettsittende, gjennomsiktige klær, og arrene fremhevet vi med diamanter og glitter. Det vakreste hendte alltid før vi ankom Upopulær, da Vidar gikk innom Narvesen ved Brugata for å kjøpe snus. Det var lett å bevege seg ubemerket igjennom mørke bakgater, men å gå inn på Narvesen, stille seg i kø blant baconpølser, rosinboller, blikk og kommentarer, og vente på sin tur, var som å stille 7


seg under verdens flomlys. Vidar nektet å bli ignorert. Og han var derfor tusen ganger modigere enn meg som sto på utsiden med det selvlysende fruktsmykket mitt gjemt under Jason Priestly-t-skjorta. Det var alltid med kriblinger i kroppen vi gikk opp trappene, igjennom gangene, mot den endelige døra som voktet det alternative universet vårt. På innsiden ble vi omfavnet av bassen fra musikken som vibrerte gjennom kroppene våre, lukten av parfyme og svette, de vakre ansiktene til alle disse menneskene vi elsket og som elsket oss, selv om vi bare tilbrakte disse nettene på Upopulær sammen. Og joda, vi drakk alkohol, mange var rusa på andre ting, men det var musikken som løftet oss høyest. The Knife. Peaches. Justice. Fitts for fight. Ladytron. Uffie. Et øyeblikk som overgikk alt var da vi danset til Soulwax-remixen av The Gossips store protestsang Standing in the way of control. Da refrenget traff med four on the floor-trommer og Beth Dittos grandiose vokal, falt en jente ned på kne som i ekstase. Hun kastet på håret, slo knyttnevene fremfor seg, musikken var liksom inne i henne. Og rundt henne danset vi andre mens vi ropte sangteksten som var så uendelig sann for så mange av oss: Standing in the way of control You live your life Survive the only way that you know Selv var jeg aldri den som kastet meg på gulvet. Jeg ønsket å være den personen, øvde meg på det hjemme i leiligheten, men selv på Upopulær våget jeg det ikke. I begynnelsen syntes jeg det var trist, og jeg lurte på om det betydde at jeg egentlig ikke var fri, at jeg kanskje aldri ville være det. Vidar trakk på skuldrene da jeg nevnte dette. «Men vi er i det minste på samme dansegulv med dem som kaster seg på kne. Og vi dømmer dem ikke, vi ler ikke av dem, vi jubler. Dessuten», sa han og pekte på kjedet mitt med ananasene og vannmelonene som lyste i mørket, «du er modig nok som går ut med det forjævlige fruktsmykket.» Det er ikke alle grenser man trenger å sprenge selv. Noen ganger holder det å danse med dem som gjør det.

8

SHAME When you read about me in the paper did you feel ashamed of me? When you read about me in the paper did you feel the same shame as I feel? Is that why you didn't say anything? When you read about me in the paper did you feel ashamed of me? When you see how I perform on stage do you feel ashamed of me ? When you see how I perform on stage do feel the same shame as I feel? Is that why you didn't say anything? When you see how I perform on stage do you feel ashamed of me?

NILS BECH (F. 1981) er en sanger som jobber med å utforske spenningene mellom kunst, dans, pop- og kontemporær musikk. I 2016 ble versjonen hans av «O Helga Natt» norsk allemannseie etter å ha medvirket i NRK-serien Skam. «Shame» er skrevet i 2013 og hentet fra albumet One Year.

I learned this part was wrong at the age of ten I didn't tell at home cause I knew they felt the same So it grew in me this feeling, this feeling of shame and it got nurtured and molded by others, this shame Is that why you didn't say anything, cause it's true what they said, everything? When I sing a song about this subject do you feel ashamed of me? When I sing a song about this subject do you feel the same shame as I feel? Is that why you didn't say anything? When I sing a song about this subject do you feel ashamed of me? I learned this part was wrong from the age of ten and why tell anyone, effeminate, myself to blame and now it's rooted in me I feed it, I feed my own shame Any look and gesture I take as a pledge to my shame Is that why you didn't say anything, cause it's true what they said, everything?

9


DET FÅR DÅ VERA GRENSER Me set grenser heile tida – ofte utan at me merkar det sjølve. Men språket røper oss. «Still deg i hjørnet!» kan me seia, det er ei enkel ordre, alle skjønar kva det tyder. Men når me ser nærmare på formuleringa, er ho ikkje så enkel likevel. Kvar startar og sluttar eit hjørne? Og eit hjørne er då berre to vegger som møtest, ikkje eit omsluttande rom, så korleis kan du vera i hjørnet? Her kjem det grensesetjande talentet vårt inn. Der det ikkje finst noko tydeleg skilje, lagar me eit. Me projiserer ei grense på det som ikkje er avgrensa. I dette tilfellet er det dessutan snakk om meir enn ei grense, for det me eigentleg gjer med hjørnet, er å sjå for oss at det er ein behaldar som me kan gå inn og ut av.

KRISTIN FRIDTUN (f. 1987) er utdanna språk- og litteraturvitar og arbeider fulltid som skribent og forfattar. Koplinga mellom språk, kjønn og seksualitet er eit sentralt tema i forfattarskapen, mellom anna i boka Kjønn og ukjønn (2015). Kristin bur på Lillehammer med kone og katt.

10

Til og med orda våre blir avgrensa på denne måten. Me har seiemåtar som «det var berre tomme ord», «kva legg du i det ordet?», «det var ikkje noko meining i det ho sa». Desse formuleringane botnar i ei vanleg oppfatning, nemleg at meining er eit objekt, og at orda er behaldarar som meininga kan vera i. Men dette er berre éi av fleire førestillingar om kva orda våre er og gjer. I staden for å sjå for oss at orda er behaldarar, kan me sjå for oss at orda er merkelappar som me kan festa på ting og fenomen ikring oss. Dersom me «set merkelappar på folk», klistrar me dei fast til den eigenskapen eller grupperinga som ordet viser til. Slik kan me bruka orda til å sortera og kategorisera, og den aktiviteten blir ofte forstått som at me legg eit objekt i ein behaldar: Me puttar nokon i ein kategori, set dei i bås.

Korleis er det å bli plassert i ein slik behaldar? Det varierer. Nokre synest det er fint å endeleg ha fått ein stad å vera. Dei set pris på fellesskapen med dei andre menneska i behaldaren og kjenner seg heime, rett og slett. Sjølv trivst eg godt i kategoriar som «nynorsking», «homo», «bokorm», «austlending» og «kaffikjerring». Andre som blir plasserte i dei same kategoriane, synest kanskje at det er trongt, trykkjande og avgrensande å vera der. Dei får ikkje armslag og kjenner seg innesperra. Då kan dei prøva å bryta ut og boltra seg ute i det fri, eller dei kan søkja seg mot ein annan kategori – eller laga ein ny. Alt dette er døme på at me teiknar opp grenser der det i utgangspunktet ikkje finst nokon. Me gjev form til noko me ikkje kan sjå og sansa direkte. Kategoriar blir rom med god eller dårleg plass. Ord blir behaldarar og merkelappar – eller objekt med ei sanseleg utside: Me kan seia at orda er stygge, pene, ekle, mosegrodde. Men kvifor førestiller me oss at orda er objekt og lappar og boksar? Det kan sjå ut til at sinnet vårt er programmert til å tenkja biletleg. Mange av dei fenomena og kjenslene me kjem i kontakt med gjennom livet, kan ikkje sansast og forståast direkte. Løysinga vår er då å ta utgangspunkt i noko som er meir grunnleggjande eller konkret, og bruka det til å skapa orden og meining i kaoset. Dette går av seg sjølv, det er som ein eigen sans. Me tenkjer gjennom metaforar, forstår éin ting ut frå ein annan. Ord er merkelappar. Hjørnet er ein behaldar. Me må difor kvitta oss med den utbreidde oppfatninga at metaforar berre er eit språkleg verkemiddel som poetar og retorikarar brukar til å skapa flotte og effektive formuleringar. Det er snarare slik at tenkjemåten vår er metaforisk, og at dei metaforane me tenkjer og lever med, kjem til syne i språket. Uttrykk som «dei har ein fruktbar fantasi», «frøet til denne teorien vart sådd i 70-åra» og «ho plantar idear i hovudet på dei» røper at me førestiller oss tankar som planter. Ein tanke er ikkje ei plante, men omgrepet plante er med på forma oppfatninga vår av kva tankar er og gjer. Det at nokon «plantar ein idé» er altså ikkje berre noko me seier. Me tenkjer at nokon gjer det – og kanskje fryktar me at ideen skal «slå rot» og «slå ut i full blom».

11


Å seia at metaforar er med på å forma forståinga vår av i verda, kan oppfattast som eit knefall for subjektiviteten. Kva skjedde med rasjonalitet og fakta? Eit hjørne er ikkje ein behaldar! Det må då gå an å vera litt objektiv! Nja. Ifylgje metaforforskarane George Lakoff og Mark Johnson bør me slutta å vera så fikserte på kva som er objektivt sant og rett. Absolutt objektivitet føreset at verda er oppbygt av sjølvstendige gjenstandar, og at desse gjenstandane har eigenskapar som ikkje blir påverka av korleis me opplever dei. Absolutt objektivitet føreset òg at dersom me skal seia noko sant om verda, må me bruka presise ord som «passar» med røyndomen, og halda våre eigne kjensler og kulturelle oppfatningar utanfor. Men det er umogleg for oss å stå i ein slik nøytral og tilbaketrekt posisjon. Me forstår verda gjennom å interagera med henne, gjennom å ferdast i fysiske og kulturelle omgjevnader. Heilt objektive og heilt subjektive skildringar av verda finst ikkje. Til dømes slepp me ikkje unna kroppen og opplevinga av å vera i ein kropp. Eit av kjenneteikna til kroppen vår er at han er tydeleg avgrensa frå omverda, ein åtskild eksistens. Det er nok difor me gjerne projiserer grenser og overflater på ting som ikkje har slikt frå før: Me sjølve er skarpt avgrensa, det er den måten me er i verda på. Men denne interessa for tydelege grenser kan bli problematisk. Det er støtt ein fare for at me tek til å vakta grensene strengt og straffa eller sjå ned på folk og fenomen som kryssar dei. Personar som brukar mange engelske slangord når dei snakkar norsk, kan bli skulda for å forsøpla språket: Dei blandar element frå ulike språk, bryt grensene mellom dei. Personar som blir tiltrekte av både menn og kvinner (og eventuelt andre kjønn), får stundom høyra at dei må «bestemma seg». Underforstått: Dei bør halda seg inne i éin kategori, ikkje «hoppa» og «vingla» mellom homo og hetero – det er uryddig og forvirrande.

og mann), er det nok med to pronomen (ho og han). Dei avviser hen fordi ordet ikkje samsvarar med verda deira. Interessant nok finst det òg hen-tilhengjarar som ser for seg at språket er ein spegel. Dei seier at hen matchar identiteten deira, og at språket gjev eit meir korrekt bilete av verda dersom pronomensystemet blir utvida, så me får ho, han og hen. Mange debattantar meiner dessutan at språket er ei formande kraft, men dei er usamde om konsekvensane. Nokre fryktar at hen skal forvirra borna og gjera dei usikre på sin eigen identitet, andre håpar at hen skal gjera kjønnsmangfaldet større og oppmuntra born til å utforska og leika med kjønnsnormene. Sjølv har eg ofte tenkt at språket er ei bygning, og at orda er rom som me kan flytta oss mellom. Då eg fekk høyra om hen, tenkte eg: Hurra! Eit nytt rom! Frisk luft og ny utsikt! Dei siste åra har eg ofte gått inn i dette rommet, utforska det, blitt kjend med andre som òg oppheld seg der. Det er ikkje det at eg synest det er utriveleg i ho-avdelinga, der eg bur til vanleg, men det er litt trongt, og eg har ofte hatt ei kjensle av å ikkje høyra heime der, fordi eg ikkje «ser kvinneleg ut». Hen byd fram eit alternativ, det er ein tilfluktsstad der kategoriar som kvinneleg og mannleg er i flyt. Eg har enno ikkje funne ut om eg vil slå meg til for godt i dette rommet. Men eg har lyst til å kunna gå inn i det av og til, kryssa grensa mellom ho og hen, sjå verda frå ulike utsiktspunkt. For grenser finst og må finnast, men nokre av dei har godt av å brytast og flyttast.

Kva med det omstridde pronomenet hen? Det må då vera det ultimate dømet på rot og grensebryting? Det ser ut til at førestillingane våre om kva språk er, er med på å avgjera korleis me stiller oss til dette nyordet. Ein del av hen-motstandarane ser ut til å meina at språket er ein spegel, og at denne spegelen skal reflektera verda mest mogleg korrekt. Dei argumenterer gjerne slik: Sidan det finst to biologiske kjønn (kvinne

12

13


Dypt og inderlig Og plutselig Setter de Klørne i deg

HUN ER ET HAV Hun kunne ønske hun visste at kroppen hennes var hellig Men fra hun var barn har hennes grenser Blitt tøyd til det ytterste hennes personlige sfære har krympet Og krympet Og krympet Til den ikke lenger eksisterte Og hun Stod igjen Uten våpen Naken Fritt vilt for rovdyr Som så sårbarheten hennes På mils avstand De finner henne, rovdyrene Hele tiden Maskerte som søte hundevalper Valper som bare vil kose og som elsker deg ubetinget Valper som sier at nå er du trygg Valper som får deg til å rive ned din mur av beskyttelse Så du står der åpen, klar for å bli elsket Elsket slik man elskes skal Elsket på ordentlig

14

Hun trodde hun hadde funnet en trygg havn Men rovdyr ser ikke alltid ut som det du tror Klørne er sterke Går dypt og holder grep Slipper ikke taket Uansett hvor mye du roper nei Så hun gir opp Lar de klore, bite og drepe Drepe den siste gnisten Av det barnet hun en gang var Barnet med en hellig kropp En kropp med grenser En kropp av glede En kropp som var hennes En gang Tror hun Men hun kan ikke være helt sikker For den er alt annet enn hennes nå Nå er det rovdyret som råder Fremtiden hennes ble stjålet Av grådige hender Hun synker Ned i et uant mørke Som sluker henne hel Sluker henne halv Kroppen hennes fryser Kroppen er kald Isolert Bombardert av vonde minner

15


Er hun lenger Et menneske Spør hun De stjal De tok De forgrep Lot henne ligge igjen Uten mål Uten vilje Her nede i dypet Det var ikke før hun traff bunn At hun kunne se det Se hva hun har overlevd Se hva hun er lagd av For kroppen hennes ble beslaglagt Okkupert Sinnet hennes kontrollert Demontert Men Hun står fortsatt Lever fortsatt Her nede i dypet På bånn Tar hun sats Hever stemmen sin Den runger ut i uant styrke Rusten Men klar for kamp For hun er et hav Ustoppelig Urokkelig Hun er et hav Et hav med all dens styrke

16

Hun skriker ut At tiden for rovdyr er over For hun har funnet sin stemme Som så mange før henne Hun kan ikke stilnes Rovdyrets rike Skal oversvømmes Med kraften av en bølge For hun er et hav En stemme av mange Havet kan aldri temmes Havet må respekteres Hun er et hav Med tusener av kvinners kamp i ryggen Står hun ikke alene Hun har aldri vært alene Vil aldri være alene For hun er et hav Og sammen er vi den fjerde bølgen

SOFIE FROST (F. 1990) er skuespiller og spoken word-artist utdannet fra NSKI Høyskole med en Master of Arts fra East 15 Acting School i London. Hun er regjerende Norgesmester i slampoesi og ble blant annet nominert til Skamløsprisen 2017 for diktene sine. Sofie bruker poesien til å sette fokus på tabubelagte temaer og bruker sitt eget liv som utgangspunkt.

17


ELWYN, 14 ÅR Det er en stemme i hodet mitt som forteller meg at jeg ikke skal ta på meg den røde jakka i dag heller.

ELWYN BJERKAN MATHIESEN (F. 2003) er en tenåringsgutt som går på Tjodalyng skole i Larvik. Han er veldig glad i filmer, fotografi og tegneserier, og har lyst til å bli regissør eller forfatter.

For gutter skal ikke gå med røde jakker. Gutter skal ikke sitte med jentene i friminuttene, og gutter skal ikke like skolen. Det gutter skal, er å spille basketball. Gutter skal drite i regler og de skal få så mange anmerkninger som mulig. Jeg setter meg ikke ned med jentene. Hvis jeg gjør det, kommer det en lærer og sier «Hvordan går det, jenter?». Det burde ikke plage meg, fordi jeg vet at jeg er en gutt. Men for lærerne vil jeg alltid være eleven som var jente før. Jeg ser på de andre guttene i klassen min, og jeg vet at de kan gå med hvilke jakker de vil. De må ikke tenke på hvordan de går, hvordan de sitter, eller til og med hvordan de skriver. Det må jeg. Det er idiotisk at jeg bruker tid og tanker og krefter på det, men jeg vil heller være idiotisk enn å være annerledes. Det første jeg sier til folk er aldri at jeg er annerledes. Det første jeg sier er for eksempel at jeg er veldig glad i dyr, eller at jeg liker å gå på kino. Jeg er ikke annerledes fordi jeg er trans. Jeg blir annerledes først når andre bruker det imot meg, når de bestemmer seg for at jeg er annerledes. Jeg pleide å være redd for at jeg ikke hadde noe fremtid. Jeg var redd for at ingen var som meg. Men jeg tok feil, for nå har jeg sett mange som meg som har kommet langt i livet. Hvis de kan, kan jeg óg. Hvis jeg en gang i fremtiden får være bare meg, uten å måtte være annerledes, er jeg sikker på at livet kommer til å bli bra.

MARIA PASENAU (f. 1994) er utdannet ved Norsk Fotofagskole og jobber som fotoredaktør i Natt & Dag. Hun har deltatt med verk i en mengde utstillinger i Oslo, Bergen og Paris, og i 2018 stiller hun blant annet ut på Nasjonalmuseet.

Da skal jeg ta på meg den røde jakka.

18

19


20

21


22

23


24

25


HVEM HAR DU BLITT? Kjære Andreas, 39 år Når du leser dette er du snart 40 år. Midtveis i livet. Men i dag er du fortsatt en sjenert liten gutt som forter seg med å gjemme deg bak mammas skjørt. Jeg omgir deg i et skall av forlegenhet, alvor og mørke, ingen slipper til, ingenting lekker ut. Det kan gå dager før du treffer andre. Du krysser heller gata, unngår å si hei. Deler av livet holder du fullstendig skjult.

ANDREAS BREIVIK (F. 1989) er en skribent bosatt i Oslo. Han har studert allmenn litteraturvitenskap og estetikk ved Universitetet i Oslo og University of California, Los Angeles.

Når du leser dette, kjenner du noen som egentlig vet hvem du er? Har du lært å ta vare på de som står deg nær? Jeg bor midt i byen i en leilighet med knirkete gulv. Om kvelden bråker det utenfor, i bakgården bor det rotter, oppgangen er stygg og den lukter gammel frityr. Det siste året har du begynt å kalle deg skribent, endelig er brikkene i ferd med å falle på plass. Du kan være samvittighetsfull, reflektert, intellektuell og klok. Men samtidig syder du av raseri, selvutslettende innfall, streng disiplin. Dumskap og sjalusi. Er du fortsatt arrogant? Jeg håper du har lært å stå opp for deg selv, lært deg å si nei. Du tror jeg har et kommunikasjonsproblem. Jeg håper du har blitt flinkere til å gi slipp, at du inviterer de andre til deg. Nå venter du på at noen skal sparke deg i gang. Du drikker, ruser deg, jukser for å holde tritt. For å slippe begrensningene du har skapt for deg selv. Har du et problem med alkohol? Jeg er redd du kan utvikle et problem med drugs. Jeg tør ikke engang skrive det på norsk. Du kan være høy én gang i uka, andre ganger mer. Her slipper du unna. Det 26

27


vesle hodet ditt, med sitt evige mas, anklagelser og bekymringer, skrur seg endelig av. Så godt! Du kan puste ut, slappe av, smile være glad. Mer gavmild, åpenhjertig, mer deg selv? Tja. La oss kalle en spade for en spade. Du blir høy på MDMA, coke, weed, crystal meth, føkkings ketamin. Ofte mest fordi du har lyst på sex. Et problem med meg selv er at du alltid blir så fort trøtt! Du er en liten morgenfugl som bare vil legge seg så snart det blir mørkt. Du trenger ting som kvikker deg opp. En liten linje, et dropp! Allikevel, sex på dop kan også være uendelig kjedelig, det kan vi begge være enige om. Repetitivt, langsomt, distraherende, til evig tid. Ingen kommer. Er det egentlig godt? Om ikke annet er det spennende og annerledes. Sansene forandres. Skillene mellom meg, deg, de andre fordufter, kroppene går opp. Jeg liker å sitte i stua en tidlig morgen mens andre kommer på jobb, røyke en siste sigarett, se folk som haster forbi. Så kan jeg kan legge meg, eller surrete ta fatt på en oppgave, overbevise meg selv om at jeg fortsatt jobber godt. Jeg regner med at jeg ikke har et problem så lenge det ikke går utover ting jeg må få gjort.

Hva skriver du? Hva tenker du på? Jeg savner å ha en tydeligere retning, du vet ikke alltid hvor du vil. Jeg strever med å finne en stil som er mindre alvorstung, mer lett, ledig og løs. Du kan unne meg å være mer utagerende og mer flamboyant. Jeg håper du arbeider med noe du liker, at livet ditt har mening. Gud, jeg håper jeg ikke røyker. Men at kroppen din er sunn og frisk. Hva du har gjort med håret mitt? Hvordan ser jeg ut? Jeg håper du har et godt sted å leve, med lys og plass, et lite bibliotek. Du trenger ro, kanskje et sted i skogen, utsikt til havet. Noe du kan se på så tankene slipper tak.

Din, Andreas, 29 år

Isolasjon gir meg frihet, for når jeg ikke forteller er det ingen som kan arrestere eller gjøre narr. Jeg slipper unna og gjør som jeg vil. Jeg trenger sjelden å møte opp eller være et sted til avtalt tid, jeg kan sove lenge, slumre, drikke vin. Men pass på. Isolasjon, rus og ensomhet kan lede ned i et dypt, enormt, uendelig stort sort hull. Jeg håper du har sluppet å finne veien dit.

28

29


Og drivkraften vår bør være sinne.

SINT PIKE En gang fortalte faren min meg at sinne er et uttrykk for sorg. Sorg og andre vonde følelser. Han mente sinne helst bør unngås, det må slukkes, det passer seg ikke. Vi har det bedre uten. Vi er bedre uten. Jeg var uenig. For meg er sinne en viktig del av hvem jeg er. Sinne er engasjement, motivasjon, hat og frustrasjon. Det er høylytte diskusjoner og det er meningene mine. Det er respekt, frykt og styrke. Men sinne er også vondt, for det er vondt å være en sint jente. Det blir slitsomt å omgås meg, slitsomt å trøste meg, slitsomt å tilnærme seg meg. Da blir sinne også et grunnlag for selvhat. Sint jente. Høylytt jente. Men også sterk jente. Modig jente.

ULRIKKE FALCH (F. 1996) er en skuespiller og samfunnsdebattant fra Oslo som ble kjent for å spille rollen som Vilde i nettserien SKAM. Hun har valgt å posisjonen sin til å snakke om tematikk som opptar henne, blant annet feminisme og unges psykiske helse.

30

Jeg pleier å oppfordre andre unge til å bli sinte. Bli sinte på forventningene og på samfunnet som hele tiden styrer oss, og som ofte styrer oss i helt feil retning. Vi er fremtiden, men fortsatt er det fortiden som former livene våre. Da er det viktig med sint og engasjert ungdom. Ungdomsopprør i 2018 er ikke lenger sex, dop og rock’n’roll. Vårt opprør består av å sette seg inn i landets politikk, i landets struktur og i landets fremtid. Det består av å tilegne seg enda mer kunnskap, enda mer integritet og enda flere muligheter. Å sørge for å skaffe seg et godt øye for urettferdighet. Så ingen får slippe unna.

Når jeg nevner dette blir jeg ofte fort avbrutt, for de fleste er redde for at sinne begrenser fornuften. At du mister hodet, at du mister kontroll. Og ja, sinne bør ikke være ukontrollert, det bør ikke slippes fritt sløs. Men det må heller ikke stenges inne. Sinne må kanaliseres. Vi må se feilene i samfunnet vårt og vi må bruke sinne som drivkraft til å samle oss, til å engasjere oss – og til å skape endring. Den tyske dramatikeren Bertolt Brecht har skrevet et dikt hvor han gjenforteller Buddhas lignelse om det brennende huset. Om menneskene som blir værende der, i frykt for hva som venter dem utenfor. Det er på tide å bli sint og kjempe for endring, selv om vi enda ikke er sikre på hvordan endringen vil se ut i praksis.

Jeg så nylig et hus. Huset brant. Rundt taket slikket flammene. Jeg nærmet meg og så at det ennå var mennesker i det huset. Jeg ropte i døren at taket stod i brann og oppfordret dem altså til hurtig å forlate huset. Men folk lot ikke til å ha det travelt. En av dem spurte meg med svidde øyenbryn om hvordan det var der ute, om det regnet, om det blåste, om det fantes hus i nærheten og så videre. De der, tenkte jeg, må brenne i hjel før de slutter å spørre. Spør du meg hvorfor jeg er sint? Det er fordi jeg har sett meg rundt. Hold øynene åpne. Og bli sint.

31


HVORFOR DANSER DU, TERJE TJØME MOSSIGE? Fortalt til Gisle A. G. Agledahl – Det skjer noe når jeg er der ute på gulvet, i det improvisatoriske rommet der jeg har bevegd meg i cirka 35 år nå. Der tenker jeg lite og kroppen får i stedet holde på, nesten helt av seg selv. Jeg åpner nye rom, finner steder jeg ikke har vært før og får tilgang til verdener jeg ikke visste fantes. Der er det så fint bare å være. Rote litt rundt, se hva som finnes. Det er jo der jeg liker meg best, mye bedre enn ellers i tilværelsen.

TERJE TJØME MOSSIGE (F. 1961) er utdannet ved Statens balletthøgskole (1984 1987) og har jobbet som dansekunstner i mange ulike konstellasjoner, også med Carte Blanche. Siden 2014 har han jobbet med et improvisasjonsprosjekt som er hoveddelen i et 10-årig stipend for etablerte kunstnere han fikk i 2014.

32

Hvorfor akkurat samtidsdans? – Jeg liker de abstrakte, surrealistiske verdenene som kan være litt vrient å få grep om. For eksempel kan jeg fylle en scene med 150 meter gråpapir og bevege meg rundt inni det. Jeg liker alt det du ser, men som du kanskje ikke helt forstår. Det gjør at du må tenke, du må prøve å finne ut av det, og du må utforske. Jeg liker utforskningen. Det fører til refleksjon, som igjen forhåpentligvis fører til innsikt og til å utvide perspektivene dine. Hva innebærer denne tilværelsen, hvorfor er vi her, hvordan skal vi forholde oss til hverandre? Det er det jeg prøver å finne ut av. Hva kan dans fortelle som ikke tekst kan? – Samtidsdansen snakker om det samme som teksten ofte gjør, bare på sin egen måte. Kroppen er ikke uten videre narrativ i samme forstand som tekst er. Danser legger i stedet igjen noen streker i rommet, noen tegninger, som publikum kan lese dithen de vil. Det er noe med det taktile, det fysisk bevegelige, som ved å se på, og oppleve det, så... Hm.

Nå snakker vi om prosesser det er vanskelig å sette ord på. Og som ikke alltid er verken mulig eller hensiktsmessig å sette ord på. Hva krever samtidsdans av publikum? – Først og fremst åpenhet. Det krever at du ikke forventer at du nødvendigvis skal forstå alt som skjer foran deg. I stedet skal du være åpen for å oppleve dansen på samme måte som du opplever musikk eller abstrakte malerier. Det er typisk norsk, det der, at man skal forstå alt hele tida - vi har problemer med å bare være her, å bare oppleve. Og det er det du skal når du ser dans. Du skal ta inn inntrykkene og reflektere over hva du selv opplever at du ser. Kjenne etter om det er noe som er gjenkjenbart her, noe som setter igang intellektet eller følelsene, kanskje begge deler. Du skal se kropper som gir fra seg energier i rommet, kropper snakke et språk du ikke kan selv, men som du må prøve å tyde. Hva har dansen gjort for deg? – Dansen har sprengt grensene for hva jeg tør og hvem jeg er og hva jeg gjør. Jeg har blitt modigere. For å gå inn i ulik tematikk er du nødt til å utfordre deg selv, det nytter ikke å holde seg på overflaten. Derfor er det nødvendig å jobbe med språket sitt, kontinuerlig. Ikke bare når en produserer. Det bevegelige setter igang bevegelser hos publikum, óg. Jeg tror vi trenger dans og kunst mer enn noen gang, for verden er kompleks og vanskelig. Derfor behøver vi kunsten som kan igangsette noe som gjør at man ser sammenhenger, forstår mer av kompleksiteten. Dansen åpner kroppene våre, får oss til å sprenge oss ut av oss selv, får oss til å se andre ting, til å forstå bedre. Og forhåpentligvis gjør det oss til bedre mennesker. Hvor hadde du vært uten dansen? Da hadde jeg vel sitti fast i en stol på et eller annet kontor. Og jeg er redd jeg hadde vært – både åndelig og sjelelig – ganske fattig.

33


HOW TO

KLANGEN AV NAIV PRETENSIØSITET En hyllest til den demokratiske, frie og naive dansekunsten En hyllest til dansen utenfor store scener og institusjoner En hyllest til de som flytter grenser En hyllest til de som elsker å danse, men ikke tørr å slå seg løs En hyllest til de som trodde de kunne skrive, men som egentlig bare kan danse

Aldri smyg deg inn på folk, du kan risikre at folk blir skremt I den forbindelse ikke dekk hele ansiktet med hvit foundation Husk å le passe høyt, men aldri for lenge Alltid prøv å få folk til å ville ha mer Du kan for eksempel stikke noe langt ned i buksa slik at folk begynner å lure Men da må du huske å kompensere med å ha en fin frisyre

interact / pop up and perform unexpected / create social dance / dance social / naive method for pop up / naiv metode 1. Bruk intuisjon til å gå inn i en situasjon du finner interessant 2. Gradvis inkluder et visuelt og/eller auditivt element; parykk, kostyme, instrument, klapping, heiing, jubelrop, sang (I. vurder bruken av overdrevne visuelle virkemidler, det kan variere hvor mange eksterne elementer en situasjon kan tåle. II. Det overdrevne kan i offentlige rom ta oppmerksomheten vekk fra det aktuelle og spontane i møtet og heller føles iscenesatt og tilgjort) 3. Vær tilgjengelig for de impulsene elementene gir deg. Kanskje valg av sko gjør at du tramper litt ekstra eller fører til et favoritt dansetrinn, om ikke et triks! 4. Inkluder publikum ved vennlig henvendelse; smil, stirr, snakk, kommenter 5. Abrupt avbryter du seansen og løper fra stedet

LET´S GO!

34

35


BLACK BOX-SYNDROMET Er vi control-freaks? Rammer rammer rammer rammer rammer Stage Space Room Box A room with no view - Street Cheer and Support Her kan du støtte folk i “tricky” og problematiske situasjoner med street claps og oppmuntrende rop. Et klapp med hendene kan noen ganger ha en skarp lyd - et lettvint tips er å bruke hansker, som gir en dempet effekt.

- Protection Her tar du et kollektivt ansvar for omgivelsene ved å beskytte viktige og mindre viktige monumenter, plasser eller ting i bybildet. Gjennom intuitive assosiasjoner til det å beskytte noe kan du fungere som en fysisk kroppslig barriere. Du kan her bruke bevegelser som for deg har en beskyttende kraft. - One Take Dette er en improvisert oppgave i hvordan å gjøre en transportetappe i et myldrende byliv mer innholdsrikt. Her kan du ta i bruk dine “street maneuvers” og intuitivt interagere med omgivelsene ved å ta i bruk gjenstander som kommer på din vei f.eks. sykler, fortauskanter, skulpturer, trær. Velg ukjente løsninger for å nå målet ditt, se muligheter i kronglete og ikke-åpenbare veier. NB! Aldri stopp opp og tvil, det viktigste elementet i oppgaven er å insistere uansett hvilken situasjon du ender opp i. 36

- Instrument Interaction Dette er for de aller tøffeste. Gå til anskaffelse av et instrument og interager med en gruppe mennesker (som f.eks sitter på en café) gjennom instrumentets universelle språk. Bruk gjerne et instrument du selv ikke har så mye kjennskap til, da det antagelig vil kjennes mindre skummelt for folk å komme deg i møte når det er synlig at du ikke er dritgod til å spille det instrumentet.

Er alt utenfor standard theatre site-specific? Er ikke alt site-specific? Skjønner ikke hvorfor vi sitter her og ser på noen som later som vi ikke sitter her et levende tv-apparat, eller den opprinnelige tv-skjerm a room with a view et diorama et mørkt lerret kunst i fangenskap carte noir

DE NAIVE VERS stå i pinlig og klein nedbør naive normbrytere til vi dør vær sårbar og flau pakk den ironiske distansen inn i en trang haug og kast den ned i stolthetshullet nå kan vi ruse oss på ærligheten å bli skikkelig fulle

DE NAIVE består av danserne Harald Beharie (f.1992), Julie Moviken (f.1992) og Charlott Utzig (f.1993). Arbeidet deres har et ønske om å kommentere og utfordre sosiale samfunnsstrukturer og etablerte normer gjennom et kroppslig uttrykk med en humoristisk og satirisk tilnærming. Det er også et demokratisk og inderlig sosialt prosjekt som gjør dans og performance tilgjengelig for allmennheten gjennom feltarbeid, offentlige pop-up performancer og aktiv bruk av sosiale medier. Utzig står bak illustrasjonene på disse sidene.

PREMIEREFEST @ Carte Blanche (explicit **) (melodi: Bamsens fødselsdag,Torbjørn Egner)

- Street Maneuvers I en oppfordring til å utvide den hverdagslige kroppens vokabular i street-sammenheng, har vi utarbeidet noen bevegelser for hvordan å manøvrere seg frem i en by; street clap, street roll, street split m.f. Disse bevegelsene kan utføres hvor og når som helst, men oppleves ulikt på bakgrunn av plassering og kontekst.

Premierefest det skulle bli hos CB oppi lia Sylvi fødte baby i fjor omtrent på denne tida. Giske måtte ned på kne Singellivet ble passé. Bryllupsfest det skal det bli med litt metoo på si.

Street Challenges er oppgaver som utfordrer deg til å åpne blikket fra din private sfære og møte omgivelsene og mennesker med en offensiv og intuitiv lekenhet.

Dronning Sonjas kunstnivå var ikke helt som resten (synges i sakte moll) Men korrupt Trude Drevland cashet ut for hele festen. - - Mere vin på oss det blir, når kultureliten uteblir. Vær velkommen, slå deg løs, la festen bli pompøs!

- STREET CHALLENGES -

37


tanker og trash fra et naivt søknadskaos

I d’et siste har De Naive gjort seg bemerket på Instagram for sine sprelske påfunn, intense dansemoves, forkjærlighet for klapping og generelt jøglete oppførsel. (NATT&DAG, 2017)

ETTERDØNNINGER

Harald Beharie, Charlott Utzig og Julie Moviken har blitt De Naive, en avtalt sammenslåing!

det e så rart at det blir bra who said this ain´t physical

Kveldens repertoar er foreløpig kledd i rød sjargong, men med twist og gullbrød kan kvelden transformeres til en uhøytidelig aften

her er en idé dukker plutselig opp med klapping og cheer på en café tar på oss 90 talls-capser og gamle anorakker gjerne kombinert med fake fur-jakker bygger opp til et klimaks som aldri kommer til å skje deretter er det bare å løpe abrupt av sted skikkelig gærne normbrytere som røsker tak i den konforme sfære inviterer til å revidere hvem man kan og vil være

38

LÅNTE FJÆR – Vi tror kanskje vi er mer åpne enn vi er, sier forsker. For hvor blir det av de skeive i norsk popkultur? I norsk historie er vi opptatt av milepæler. Vi forteller om fremskritt, kamper vi har tatt og rettigheter vi har vunnet. Toleranse og mangfold, og ikke minst likestilling, både mellom kjønnene og ulike legninger, er synonymt med norsk kultur og norske verdier. Men er formell likestilling det samme som frigjøring og normendring? Ja, kvinner fikk stemmerett i 1913, homofili ble lovlig i 1972 og transpersoner slapp å kastrere seg for å skifte kjønn i 2016. Men betyr det automatisk at alle kjønnsuttrykk og -identiteter er like mye verdt og eier en like stor del av offentligheten, kulturen, skjermene, scenene og høyttalerne, i dag?

MARI LILLESLÅTTEN (F.1986) er sosialantropolog fra Københavns Universitet. Hun skriver og snakker om kjønn og likestilling i nyhetsmagasinet til Kilden, kjønnsforskning.no, og i podkasten «Kjønnsavdelingen».

Artister som Cezinando, Lars Vaular og for den saks skyld Turboneger bruker sminke og klær tradisjonelt sett brukt av kvinner, og leker dermed med et skeivt uttrykk på scenen. Men hvor mange norske mainstream popartister er egentlig åpent skeive? Vi har ingen Bowie i Norge. Ingen Antony/Anohni. Ingen Elton John. Ikke en gang noen Perfume Genius. Vi har en motvillig åpen Anne Grete Preus. Og tidligere i år fortalte Sondre Justad at han tror han kan forelske seg i både kvinner og menn i sofaen hos Anne Lindmo på NRK. Men det er bare Nils Bech som har klart å nå massene samtidig som han har vært åpent skeiv. Da han spilte i Operaen, rørte mange i TV-serien SKAM,

39


og besøkte selveste Kvelden før kvelden på NRK1, drev han faktisk pionerarbeid. Konform og grensesprengende – Populærkulturen har alltid vært både konform og grensesprengende. Det sier forsker og musikkviter Agnete Eilertsen, som har skrevet doktorgrad om norske artister som bruker skeive uttrykk i sine opptredener. Hun bruker begrepet straight-queering om både Kaja Gunnufsen, KUUK og Lars Vaular. De er altså skeive og streite – i mer enn de norske ordenes forstand – samtidig. Hun tror populærkulturen er fanget i de rådende kjønnsnormene, selv om kunstnere og artister kan pushe grenser. – På den ene siden er kunsten et rom der man kan være friere og mer eksperimentell enn i det daglige, og dermed utfordre normer. Samtidig speiler den de normene som sirkulerer i samfunnet. Kunstnere kan aldri løsrive seg fra sin kontekst, men de kan leke seg innenfor rammene som kulturen setter, forteller hun. Til tross for at skeive er mangelvare på norske scener, er likevel skeivhet en viktig del av populærkulturen. Men hva er egentlig et skeivt uttrykk? Og hva gir det å bruke det? Eilertsen mener de skeive uttrykkene vi ser på scener og TV-skjermer ikke favner bredt nok. – Vi ser noen få stereotypier. Ofte den homofile, feminine mannen, som er litt ekstra opptatt av stil og mote, glam og glitter, men som ellers har de 'rette' familieverdiene. Han er glad i barn og ønsker å leve i langvarige, monogame forhold, sier hun. – Dette er en relativt harmløs stereotypi, fordi den ikke utfordrer grunnstrukturene i samfunnet. Modige Lars Vaular Under Øyafestivalen 2017 entret Lars Vaular scenen i en hvit bløtkake av en brudekjole. Han sang «kroppen min er så politisk», og om stil, sex og mannsrollen. Men Vaular er ikke skeiv, han er ikke trans. Hans offentlige persona innebærer blant annet å tilhøre en hip hop-gjeng fra Bergen og å være småbarnspappa. Han er trygt plassert innenfor den godkjente mannsrollen, trygg nok til å leke med og bryte normer. – Jeg hyller Vaular når han gjør sine ting, sier Reidar Engesbak. Han er redaktør for Magasinet Blikks nettsider, og kjent som DJ Deadswan. Han er positiv til at skeive uttrykk får en større plass, men er samtidig ambivalent når han ser på Lars Vaular. – Det problematiske blir at han forstås som så utrolig tøff og modig. Som at det å bruke feminine sidene sine, er modig. Hvorfor er en hvit, streit, cis-mann som gjør det tøff? Hvis jeg som er skeiv gjør det samme, er det jo forventet. At han leker med femininitet på scenen, eller i musikkvideoen «Det ordner seg for pappa», kunne truet hans maskulinitet. I en video 40

publisert etter nevnte musikkvideo diskuterer Vaular med Leo Ajkic, som er bekymret for hva folk vil tro. «Folk må bli utfordret. Det er deres egen usikkerhet», svarer Vaular. Han er ikke redd. Han er en moderne mann, som viser solidaritet med skeive. Han er progressiv, og går foran. Men Engesbak ser på mottagelsen, og hyllesten av den modige mannen som bruker skeive uttrykk som drag og vogueing, og mener det også sier noe annet.

– Det man egentlig sier, er at det ikke er innafor.

Skeivhet som kreativt konsept Mange måtte google «kulturell appropriasjon» da Siv Jensen stilte seg opp i trappa hos Finansdepartementet med indianerkostyme høsten 2017. Det kan gi en viss bismak å se at noens kultur, enten det er indianerfjær eller samekofte, er karnevalkostyme. Særlig hvis de kostymet tilhører har måttet kjempe for retten til å bruke sitt eget språk, bo på sitt eget land og å leve ut sin kultur – enten det er samer i Norge eller indianere i Nord-Amerika. Streite kunstneres bruk av skeive uttrykk kan også kalles appropriasjon. Men samtidig kan det kalles synliggjøring – eller utfordring av låste kjønnsnormer. Agnete Eilertsen tror streites bruk av skeive uttrykk bidrar til å øke toleransen for det uvanlige, og at det på sikt kan bidra til større aksept for alt som er annerledes. – Lars Vaular viser for eksempel at streite folk ikke alltid følger kjønnsnormene. At en heterofil mann ikke nødvendigvis alltid er maskulin. Hun tviler mer i spørsmålet om den typen skeivhet hjelper marginaliserte grupper. Men Engesbak tror det kan treffe noen. – Kanskje snakker han mest til de som skammer seg? Når unge som skammer seg kikker litt usikkert på de som er skeive i det offentlige? – Og så kommer en som Lars Vaular på banen, så kan det være positivt. Samtidig er han bekymret for hva som skjer når skeivhet brukes som et image. – Hvis du skal bruke våre uttrykk, vår kamp – da må det være mer enn et kreativt konsept. – Vi skal vokte oss for å gjøre skeivhet hipt og kult, for da har det også en holdbarhetsdato. Det kan gå over. Eilertsen er enig med Engesbak. – Det er problematisk at streite artister kan bruke skeivhet til å booste karrieren uten å anerkjenne at de har hentet uttrykket fra et sted. Estetikken blir løsrevet fra den politiske situasjonen det oppstod i, sier hun, og påpeker også at det skeive hos Vaular passer med det maskuline idealet om å være en auteur, en kunstner som gjør hva han vil. – Hans skeivhet signaliserer åpenhet og kunstnerisk frihet. Men han kan gå inn og ut av den skeive personaen etter 41


hva situasjonen krever, fordi han egentlig er en «vanlig» fyr. Dette privilegiet har ikke de som definerer seg som skeive. De er skeive i alle situasjoner. Tror vi er mer åpne enn vi er Så hvor blir det av de åpne skeive artistene i likestilte og tolerante Norge? Hvor blir det av homofili i populærkulturen? Med SKAM, Unge Lovende og Jævla Homo har homofil kjærlighet beveget seg til TV-skjermene – kanskje vil også queer kultur få en større plass? Hvis vi ser til kjønnslikestilling, som er en nærliggende parallell, er det ikke alltid en jevn utvikling fremad. I et post-feministisk samfunn, hvor mange mener at likestilling er oppnådd og at kjønnsnormer ikke lenger styrer oss og skaper ulikhet, kan vi bli blinde for hvilke praksiser som gjeninnfører og opprettholder ulikestilling. Det samme kan gjelde for toleranse for homofili, tror Agnete Eilertsen. – Det at nordmenn har et image som pro-likestilling gjør kanskje at vi tror vi er mer åpne enn vi egentlig er. Mange typer skeivhet er ikke synlige i samfunnet eller i populærkulturen. Noen av dem ville nok utfordret mer. Engesbak mener grunnen til at det er så få åpne skeive artister er at det er et for tydelig stigma rundt homofili i Norge. – Fortsatt blir du en skeiv artist, og det er døllt. Homorapperen Da hip hop-artisten Big Daddy Karsten kom ut som skeiv i 2016, fikk han mye støtte i miljøet. Han fikk nye fans og mange spillejobber på skeive arrangementer. Karsten Marcussen, som han heter, mener både media og musikkbransjen bidrar til å hefte den skeive identiteten til artistene. – De er veldige raske til å hoppe på stereotypene. Til å tenke at fordi en rapper er skeiv passer han bare på skeive steder.

Per nå er Big Daddy Karsten den eneste skeive rapperen som er åpen om at han er nettopp det. Han er forberedt på å ta støyter og kamper som trengs på veien mot en mer åpen scene. Og han tror det blir bedre. – Det virker som jeg er nødt til å være den plogen jeg var redd jeg kom til å bli, men jeg håper flere vil komme ut etter meg. At Sondre Justad sto fram med sin legning i beste sendetid på NRK ser han som en positiv utvikling for norsk musikk. – Jeg er veldig spent på hva som vil skje, hvordan det kommer til å gå. Norsk mainstream er ikke klar Når sosialantropologer fra utlandet studerer Norge finner de at vårt fremste kjennetegn er likhet. Det er ikke ensbetydende med at alle er like mye verdt, snarere kan det tolkes som at alle helst burde ligne på hverandre. Jantelov, konformitet, rasisme – det kommer i mange former. I likhetskomplekset ligger feller for den reelle frigjøringen. Når homofili er normalisert og på overflaten akseptert kan behovet for forbilder som går foran og utvider grensene virke overflødig. Og når homofili formelt sett er likestilt med heterofili, hva så med kulturen knyttet til skeive, marginaliserte miljøer? – Populærkultur må jo kunne selges til og konsumeres av et stort publikum, så hvis den blir for utfordrende faller nok folk av, sier Eilertsen. – Hvis vi definerer skeivt som «alt som er utenfor normen», så er det mye norsk mainstream ikke er helt klar for. Populærkulturen må pushe grenser og være interessant, men ikke gå alt for langt utover det akseptable. Jeg tror at den skeivheten som virkelig utfordrer og flytter grenser er den som vekker ubehag, og som får oss til å reflektere over hvorfor vi reagerer negativt på det.

Engesbak mener rapperen er et godt eksempel på hva skeive artister risikerer. – Selv om han fikk flere spillejobber på skeive arrangementer, forsvant interessen fra andre spillesteder. Ifølge Eilertsen illustrerer dette forskjellen mellom det å være skeiv artist, og det å spille på skeivhet som del av et kunstnerisk uttrykk. – Big Daddy Karsten vil mest sannsynlig alltid være«den homofile rapperen». Privilegiet ved å være en del av den «normale», streite majoriteten er friheten til å kunne bevege seg inn og ut av ulike identiteter uten å bli stemplet for livet. Hos skeive artister blir det ofte en merkelapp som gjør dem synlige og annerledes. Marcussen er enig. – En skeiv rapper i skapet hadde aldri turt å spille i kjole, sier han. 42

43


UNCHARTED UNIVERSES What could you hold if you didn’t limit yourself? Where would you be, if you were free to move around as you pleased? What universes are inside of you, under your skin, in your blood vessels? GISLE AUGUST GJEVESTAD AGLEDAHL (BORN 1990) is a journalist and TV host from Larvik. He studied at the Norwegian School of Journalism in Oslo and has previously worked as a feature journalist in Dagbladet Magasinet. His documentary series ‘Jævla homo’, which explored why it is still difficult to be queer in Norway today, aired on the TV channel NRK in 2017.

The theme of the magazine that you are now holding is norms, boundaries and expectations. I've always been very observant of where the boundaries are set. I've followed the rules to the letter, done what has been expected of me, played along and nodded and bowed as necessary, whenever appropriate. I naturally adjust to what is apparently right and wrong. For me, the boundaries are very clear, and I have to force myself to dare to step beyond them.

‘Inside you, vaults upon vaults open, endlessly. You’re never done, and that’s how it should be.’ Tomas Tranströmer, 1989

Gender, sexual orientation, religion, age, nationality. How you should live your life, which gender you should kiss, what cutlery you should use first. There’s a lot you have to consider. Boundaries are not necessarily a bad thing – they can unite us and help us to define ourselves. Because when you push your own limits, you understand who you are. But sometimes, they’re drawn too tightly, so that the framework become too narrow and the edges too sharp. That’s when you need a reminder that the boundaries are man-made. Which means we can move them. The texts in this magazine are written by those who do just that. People who challenge boundaries, who break them down, play with them or choose to ignore them. Those who expand what it means to be human. All the best, Gisle, guest editor 44

45


SHAME NILS BECH (BORN 1981) is a singer working to explore the tension between art, dance, pop and contemporary music. In 2016 his version of “O Holy Night” became an instant classic with the norwegian people after appearing in the hit NRK TV-series SKAM. “Shame” was written in 2013 and taken from the album One Year.

When you read about me in the paper did you feel ashamed of me? When you read about me in the paper did you feel the same shame as I feel? Is that why you didn't say anything? When you read about me in the paper did you feel ashamed of me? When you see how I perform on stage do you feel ashamed of me ? When you see how I perform on stage do feel the same shame as I feel? Is that why you didn't say anything? When you see how I perform on stage do you feel ashamed of me? I learned this part was wrong at the age of ten I didn't tell at home cause I knew they felt the same So it grew in me this feeling, this feeling of shame and it got nurtured and molded by others, this shame Is that why you didn't say anything, cause it's true what they said, everything? When I sing a song about this subject do you feel ashamed of me? When I sing a song about this subject do you feel the same shame as I feel? Is that why you didn't say anything? When I sing a song about this subject do you feel ashamed of me? I learned this part was wrong from the age of ten and why tell anyone, effeminate, myself to blame and now it's rooted in me I feed it, I feed my own shame Any look and gesture I take as a pledge to my shame Is that why you didn't say anything, cause it's true what they said, everything?

46

47


48

49


50

51


52

53


54

55


56

57


58

59


60

61


UPOPULÆR The year was 2008, and although it doesn’t feel that long ago, the world was a different place back then. For a start, there was hope. Obama was new in the job, Britney Spears had turned her life around, smart phones and Facebook were still being dismissed as passing fads. OK, fine, the Lehman brothers had shot the global economy in the foot, but it didn’t affect me, sitting on my knees in front of Vidar gluing diamonds to his face. The inspiration for which, by the way, was Björk’s Oceania video. That’s how we lived back then, we stole what we loved from those we loved and used it to decorate our own lives. My personal style was more low-key than Vidar’s: a t-shirt with a black and white image of Jason Priestley on the front, black skinny jeans and a necklace of luminous plastic fruit around my neck, designed by Sol and Dyveke, two of the kids at Sagene after school club where Vidar and I worked, him on Mondays and Wednesdays, me on Tuesdays and Thursdays and both of us on Fridays.

ERIK EIKEHAUG (BORN 1982) has a Bachelor’s degree in Nordic literature from the University of Oslo and a Master’s degree in Creative Writing and Publishing from King-ston University, London. His first novel James Franco spytter når han snakkerwas published by Gyldendal Forlag in 2017. He writes to help his readers (and himself) preserve and practice their ability to show empathy.

Friday was our day. After work, we went back to Vidar’s absurd flat in a run-down tenement building in Calmeyers gate, with its dark passageways, cement floor and toilet in the cellar. We would share a bottle of red wine and listen to our favourite songs from when we grew up (Vidar's was Voodoo People by The Prodigy, mine was Blümchen’s Boomerang), and if it was Upopulær Friday, I glued diamonds across his face and up his arms. Upopulær (which means unpopular in Norwegian) was a club concept inspired by London clubs like Boom Box, Family and NagNagNag, and the masterminds behind it (shout-out to Matthew and Wenche)

62

63


referred to it as a polysexual club where everybody had to respect each other and be open to other people. For me, Upopulær was an alternative universe where the weird music I loved was the music everybody loved, where uninhibited dancing was the only kind of dancing, where the outcasts were more welcome than anyone else, and the misunderstood set the bar for everything else.

the dark back streets was easy, but walking into Narvesen, joining the queue among the hot dogs, buns, glances and comments and waiting your turn was like standing on the world’s stage. Vidar refused to be ignored. And that’s why he was a thousand times braver than I was, standing outside with my luminous fruit necklace hidden under my Jason Priestly t-shirt.

There were no posers at Upopulær. No one standing in corners sending judgmental glances. I didn’t have to hold back on the dance floor. I shut my eyes, lifted my hands above my head and let the music flow through me. I was boundless. Finally.

Our bodies always tingled as we walked up the stairs, through the corridors towards that last door to our alternative universe. Inside, we were embraced by the bass of the music that vibrated through our bodies, the smell of perfume and sweat, the beautiful faces of all the people we loved and who loved us, although we only spent these nights together at Upopulær. And yes, we drank alcohol, many people were high on other stuff, but it was the music that lifted us highest. The Knife. Peaches. Justice. Fitts for fight. Ladytron. Uffie. One moment that beat everything was when we danced to the Soulwax Remix of The Gossips’ huge protest song Standing in the way of control. When the chorus came in with four on the floor drums and Beth Ditto’s grandiose vocals, a girl fell onto her knees as if in ecstasy. She flung her hair around, punched the air, it was like the music was inside her. The rest of us danced around her while we shouted the lyrics that were so infinitely true for so many of us:

When I was a boy, everyone used to talk about the way I moved, my gangly legs and wiggling hips. Like a girl. And did I have to wave my arms about so much when I talked? And did I realise my wrists were limp? It embarrassed dad. It made mum ashamed. It made the boys in the class laugh. At lower secondary school, when my gym teacher took me aside and asked if there was any reason I was always making a scene, ‘Nobody likes a pansy’, it felt so serious that, with a lump in my throat, I promised to make less of a scene. So I kept my arms by my sides when I walked. I concentrated on not wiggling my hips. And I sat on my hands when I talked so they wouldn’t wave about and make people feel uncomfortable. When I started upper secondary school, I moved so little I became invisible. I was alone at school, alone after school, sat alone in my room in the evening, played the music I loved but didn’t dare dance. The shame of being a boy who moved like a girl felt like an infection in my body, and I was too powerless to fight it. Vidar’s shame was even more deep-rooted. Where my classmates laughed at me, his had physically attacked him. Where my teachers gave me patronising tips about how I should behave so as not to provoke people, his ignored the hatred he faced every single day. And where I sat alone in my room and listened to Blümchen, he locked the door to his and cut himself. That was why we covered his arms in diamonds. He wasn’t ashamed of his scars at Upopulær, or how tall and thin he was. In fact he wore high heels, skin-tight, see-through clothes and we accentuated his scars with diamonds and glitter. The most beautiful thing always happened before we got to Upopulær, when Vidar popped into Narvesen on Brugata to buy snus. walking through 64

Standing in the way of control You live your life Survive the only way that you know I was never one to throw myself on the dancefloor. I wanted to, I practised back home in my flat, but I didn’t even dare at Upopulær. I thought it was sad in the beginning, and I wondered if it meant that I wasn’t actually free, that I maybe never would be. Vidar shrugged his shoulders when I mentioned it. ‘But at least we’re on the same dancefloor as the people who fall on their knees. And we don’t judge them, we don’t laugh at them, we’re overjoyed. And what’s more,’ he said pointing to my necklace of pineapples and water melons glowing in the dark, 'You’re brave enough to go out wearing that fucking awful fruit necklace’. You don’t have to break every boundary yourself. Sometimes, it’s enough to dance with those who do. 65


THERE MUST BE A LIMIT We set boundaries all the time – often without even noticing. But our language gives us away. ‘Stand in the corner!’ we might say, a simple order that we all understand the meaning of. But when we take a closer look at the wording, it’s not quite as simple as that. Where does a corner start and end? And a corner is nothing more than two walls that meet, not an enclosed space, so how can you be in a corner? This is where our gift at setting boundaries comes in. There is no clear dividing line, we make one. We project a boundary for something that has no boundary. In this case, it’s also about more than one boundary, because what we do with the corner is to see it as a container that we can enter and leave. KRISTIN FRIDTUN (BORN 1987) studied linguistics and literature, and works ­­full-time as a writer and author. The relationships between language, gender and sexuality are a central theme in her work, including in her book Kjønn og ukjønn (2015). Kristin lives in Lillehammer with her wife and cat.

66

We even set boundaries for our words in this way. We have sayings like ‘those were just empty words’, ‘what do you mean by that word?’, ‘what she said had no meaning’. The wording of these phrases is based on a common belief, i.e. that the meaning is in an object, and that the word is the container that can hold the meaning. However, this is just one of many ideas about what our words are and what they do. Instead of envisaging words as containers, we can imagine that words are labels that we can attach to things and phenomena around us. If we ‘label people’, we pin them to the property or grouping the word refers to. In this way, we can use words to sort and categorise, and this activity is often understood as placing an object in a container: We place someone in a category, put them in a box.

What’s it like being placed in a container like that? It varies. Some people think it’s good to finally have somewhere to be. They appreciate the fellowship with the other people in the container, and feel, quite simply, at home. For my part, I am fine about being categorised as ‘Nynorsk fan’, ‘homo’, ‘bookworm’ and ‘coffee addict’. Other people who are placed in the same categories perhaps find them too tight, oppressive and limiting. They have no elbow room and feel confined. Then they can try to break out and enjoy the freedom, or they can try to find another category – or make a new one. These are all examples of us drawing up boundaries where there are none to start with. We give shape to something we can’t directly see and feel. Categories become spaces with plenty of or too little space. Words become containers and labels – or objects with a perceptible exterior: We could say the words are ugly, pretty, nasty, moss-grown. But why do we imagine that words are objects and labels on boxes? It appears our minds are programmed to think figuratively. Many of the phenomena and feelings we come into contact with during our lives can’t be directly felt and understood. Our solution is then to take something that is more fundamental or concrete as our point of departure, and use it to create order and meaning from the chaos. This takes place automatically as if it were a special sense. We think through metaphors, understand one thing based on how we understand another. Words are labels. The corner is a container. We must therefore get rid of the widespread notion that metaphors are simply a linguistic tool that poets and rhetoricians use to create wonderful, effective phrases. It’s more a case of our way of thinking being metaphorical, and that the metaphors we think and live with, are expressed in language. Expressions like ‘you have a fertile imagination’, ‘the seed of this theory was sown in the 1970s’ and ‘she plants ideas in their heads’ reveals that we think of thoughts as being plants. A thought is not a plant, but the plant concept helps to shape our perception of what thoughts are and what they do. That we say ‘plant an idea’ is therefore not just something we say. We think that someone does it – and maybe we fear that the idea shall ‘take root’ and ‘flourish’.

67


Saying that metaphors help to shape our understanding of the world can be seen as bowing to subjectivity. What happened to rationale and facts? A corner is not a container! Surely it’s possible to be a bit objective! Well. According to metaphor researchers George Lakoff and Mark Johnson, we should stop being so obsessed about what’s objectively true and right. Absolute objectivity assumes that the world is comprised of independent objects, and that these objects have properties that are not affected by how we perceive them. Absolute objectivity also assumes that if we are going to say something true about the world, we have to use precise words that ‘suit’ the reality, and keep our own feelings and cultural perceptions out of it. But it’s impossible for us to maintain such a neutral and withdrawn position. We understand the world by interacting with it, by engaging with physical and cultural surroundings. There’s no such thing as completely objective and completely subjective descriptions.

It seems that our notions about what language is help to define our attitude to this new word. Some of those who object to ‘hen’ seem to think that language is a mirror, and that this mirror shall reflect the world as correctly as possible. Their argument is often: Since there are two biological genders (male and female), two pronouns are enough (she and he). They reject ‘hen’ because it doesn’t fit with their world. Interestingly, some of those in favour of ‘hen’ also think that language is a mirror. They say that ‘hen’ matches their identity, and that the language provides a more correct picture of the world if the pronoun system is expanded, so that we have she, he and ‘hen’. Many debaters also think that language is a formative force, but they disagree about the consequences. Some people fear that ‘hen’ will confuse children and make them unsure about their own identity, others hope that ‘hen’ will increase gender diversity and encourage children to explore and play with gender norms.

For example, we can’t avoid the body and the experience of being in a body. One of the properties of our body is that it is clearly detached from the world around us, a separate existence. This is probably why we often project boundaries and superficiality onto things that don’t already have them. We are sharply delineated, and this is how we see the world.

For my part, I have often thought of language as being a building, and that words are the rooms that we can move between. When I heard about ‘hen’, I thought: Hurrah! A new room! Fresh air and a new view! Over the past few years, I’ve often gone into this room, explored it, and got to know other people there. It’s not that being in the ‘she’ wing, where I usually live, is disagreeable, but it’s a bit confined and I’ve often had a feeling of not belonging there because I don’t ‘look like a woman’. ‘Hen’ offers an alternative, it’s a refuge where the categories of male and female intermingle. I still haven’t decided whether I want to stay in this room forever. But I want to be able to go in there sometimes, cross the boundary between she and ‘hen’, see the world from different viewpoints.

This interest in clear boundaries can be problematic however. There’s a constant danger that we might start strictly guarding these boundaries and punish or look down on people and phenomena that cross them. People who use many English slang words when they’re speaking Norwegian may be accused of polluting the language: They mix elements from different languages, break the boundaries between them. People who are attracted to both men and women (and possible other genders), are sometimes told that they have to ‘make up their minds’. Thus implying that they should stick to one category, not ‘jump’ and ‘dither’ between homo and hetero – it’s untidy and confusing.

Boundaries are and should be drawn, but breaking and moving some of them is no bad thing.

And what about the controversial Norwegian gender-neutral pronoun ‘hen’? It must be the ultimate example of confusion and boundarybreaking.

68

69


Deeply and intensely And suddenly They dig their Claws into you

SHE IS AN OCEAN She wished that she had known that her body was sacred But since she was a child Her boundaries Have been stretched to the limit Her personal space has shrunk And shrunk And shrunk Until it no longer existed And she Was left Without armour Naked Fair game for predators Who could see her vulnerability At the greatest distance

She gives up Lets them scratch, bite and kill Kill the last spark Of the child she once was The child with a sacred body

The predators track her down Constantly Masked as cute puppies Puppies who just want to snuggle and love you unconditionally Puppies who say now you’re safe Puppies who make you tear down your wall of protection You’re left open Ready to be loved

Her future was stolen By greedy hands She sinks Down into an undreamed darkness That swallows her whole Swallows her half Her body is freezing

Loved like you should be loved Loved properly 70

She thought she had found a safe harbour But the predators don’t always look the way you think Their claws are strong Dig deep and grasp you tight Won’t let go No matter how many times you shout out no

A body with boundaries A body of joy A body that was hers Once She thinks But she can’t be completely sure Because it’s anything but hers now Now the predator rules

Her body is cold Isolated Bombarded by painful memories

71


Is she still A human She asks They stole They took They abused Left her lying there Without a voice Without a will Down here in the depths It was not until she hit bottom That she could see it See what she had survived See what she is made of Because her body was seized Occupied Her mind controlled Dismantled But She is still standing Still living Down here in the depths At the bottom She leaps with all her migh Raises her voice It rings out with inconceivable strength Rusty But ready for battle Because she is an ocean Unstoppable Unshakable She is an ocean An ocean with all its strength

72

She screams out The time of predators is over Because she has found her voice Like so many before her She cannot be silenced The kingdom of predators Shall be overflooded With the power of a wave For she is an ocean A voice among many The ocean can never be tamed The ocean must be respected She is an ocean With thousands of women’s battles fought before her She is not alone She has never been alone Will never be alone For she is an ocean And together We are the fourth wave

SOFIE FROST (BORN 1990) is an actor and spoken word artist who trained at NSKI Høyskole. She also has a Master of Arts degree from East 15 Acting School in London. She is the current Norwegian champion in slam poetry and was nominated for the Skamløsprisen 2017 for her poetry. Sofie uses her poetry to focus on taboo topics, using her own life as her point of departure.

73


knowledge, even more integrity and even more opportunities. About ensuring we develop a strong sense of injustice. So nobody gets away with anything. And our anger should be what drives us.

ANGRY GIRL My father once told me that anger is an expression of grief. Grief and other bad feelings. He thought it was best to avoid anger, it must be extinguished, it’s not appropriate. We are better off without it. We are better without it. I disagreed. For me, anger is an important part of who I am. Anger is engagement, motivation, hate and frustration. It’s loud-voiced discussion and it’s my opinions. It’s respect, fear and strength. But anger is also painful, because it hurts to be an angry girl. It gets tiresome to be around me, tiresome to comfort me, tiresome to come near me. Then anger also becomes a basis for self-hate. Angry girl. Loud girl. But also strong girl. Brave girl. ULRIKKE FALCH (BORN 1996) is an actor and a social commentator from Oslo. She is known for playing Vilde in the television series SKAM. She has chosen to use her position to talk about topics that she is passionate about, including feminism and young people’s mental health

74

I like to encourage other young girls to be angry. To get angry at the expectations of us and at society constantly trying to control us, and often steering us in the wrong direction. We are the future, but it is still the past that shapes our lives. We therefore need young people who are angry and engaged. In 2018, the youth rebellion isn’t sex, drugs and rock n’ roll any more. Our rebellion is about getting to grips with Norway’s politics, about the country’s structure and about its future. It’s about acquiring even more

When I mention this, I’m usually quickly interrupted, as most people are afraid that anger inhibits our common sense. That you lose your head, that you lose control. And yes, anger shouldn’t be uncontrolled, it shouldn’t be let loose entirely. But nor must it be shut away. Anger must be channelled. We must see the faults in our society and we must use anger as a force that unites us, engages us and brings about change. The German dramatist Bertolt Brecht wrote a poem in which he retells Buddha’s parable of the burning house. About people who remain inside in fear of what awaits them outside. It’s time to get angry and fight for change, even though we don’t yet know what the change will look like.

Lately I saw a house. It was burning. The flame Licked at its roof. I went up close and observed That there were people still inside. I entered the doorway and called Out to them that the roof was ablaze, so exhorting them To leave at once. But those people Seemed in no hurry. One of them, While the heat was already scorching his eyebrows, Asked me what it was like outside, whether there was Another house for them and more of this kind. Without answering I went out again. Those people here, I thought, Must burn to death before they stop asking questions. And you ask me why I’m angry? It’s because I’ve looked around me. Keep your eyes open. And get angry. 75


WHY DO YOU DANCE, TERJE TJØME MOSSIGE? As told to Gisle A. G. Agledahl ‘Something happens when I’m out there on the floor, in the improvisational space I’ve moved around in for around 35 years now. Where I don’t think much and my body does what it does, almost as a matter of course. I open new spaces, find spaces I haven’t been in before and get to visit worlds I didn’t know existed. It’s so nice just being there. Looking around a little, seeing what’s there. That’s where I enjoy being most of all, more than anywhere else in my existence.’

TERJE TJØME MOSSIGE (BORN 1961) trained at the Norwegian Ballet Academy (1984 –1987) and has worked as a dance artist in many different constellations, including Carte Blanche. He has worked since 2014 on an improvisation project that forms the main part of a ten-year grant for established artists that he received in 2014.

76

Why contemporary dance? ‘I like the abstract, surrealistic worlds that can be a little tricky to get hold of. For example, I can fill a stage with 150 metres of brown paper and move around inside it. I like everything you see, but that you maybe don’t quite understand. It means you have to think, you have to try and work it out and you have to explore. I like exploring. It leads to reflection which, in turn, leads to insight and to broadening your horizons. What’s existence all about, why are we here, how are we supposed to relate to each other? That’s what I’m trying to find out.’ What can dance tell us that text can’t? ‘Contemporary dance speaks about the same stuff as text often does, just in a different way. The body isn’t necessarily narrative in the same way as text. Instead, the dancer leaves lines in the room, a few sketches that the audience can read however they want. It’s about the tactile, the physical movement, of watching it, experiencing it, and... hmmm. These processes are difficult to describe. And as ever, it’s neither possible nor appropriate to put them into words.’

What does contemporary dance require of the audience? ‘First and foremost, to be open. That means not to necessarily expect to understand everything happening in front of you. Instead, you have to be open and experience dance in the same way as you do music or abstract paintings. It’s a typical Norwegian thing to feel that you have to understand everything all the time – we find just being, just experiencing, difficult. And that’s what you have to do when you watch dance. You have to absorb the impressions and reflect on what you feel that you’re seeing. See if you can find something that you recognise, something that stimulates your intellect or feelings, or maybe both. You see bodies expending energy in the room, bodies speaking a language that you don’t, but that you have to try to decipher.’ What has dance done for you? ‘Dance has torn down the barriers for what I dare to do, who I am and what I do. It’s made me braver. To be able to study different themes, you have to challenge yourself, you can’t just scratch the surface. That’s why you have to keep working on your language, continuously. Not just when you’re producing dance. Physical movement makes the audience move too. I think we need dance and art more than ever, because the world is complex and difficult. That’s why we need art to initiate something that enables us to see the relationships between things, understand more of the complexity. Dance opens our bodies, makes us burst out of ourselves, makes it possible for us to see other things, to understand more. Hopefully, it enables us to be better people.’ Where would you be without dance? ‘I suppose I would be stuck to a chair in some office or another, and I’m afraid I would have been – both spiritually and mentally – rather poor.’

77


ELWYN, AGED 14 There’s a voice in my head that tells me not to put on the red coat today either.

ELWYN BJERKAN MATHIESEN (BORN 2003) is a teenage boy from Larvik. He loves films, photography and comics, and wants to be a director or writer.

Because boys shouldn’t wear red coats. Boys shouldn’t sit with the girls at break-times, and boys shouldn’t like going to school. What boys are meant to like is playing basketball. Boys aren’t meant to care about rules and should get as many reprimands as possible. I don’t sit with the girls. If I do, a teacher comes over and asks ‘How’s it going girls?’. It shouldn’t bother me, because I know I’m a boy. But for the teachers, I’ll always be the pupil that used to be a girl. I look at the other boys in my class and I know that they can wear whatever jacket they like. They don’t have to think about how they walk, how they sit or even how they write. I have to. It’s ridiculous that I spend time and effort thinking about these things, but I would rather be ridiculous than different. The first thing that I say to people is never that I’m different. The first thing I say might be that I love animals or that I like going to the cinema. I’m not different because I’m trans. I’m only different when others use it against me, when they decide that I’m different. I used to be scared that I had no future. I was scared that no one was like me. But I was wrong because now I’ve seen many people like me who’ve done well in life. If they can, so can I. If I get to be just me in the future, without having to be different, I’m sure life will be good. That’s when I’ll put on that red coat.

78

79


80

81


82

83


84

85


WHO HAVE YOU BECOME? Dear Andreas, age 39 When you read this, you’ll be almost 40 years old. Halfway through life. But today, you’re still a shy little boy who runs and hides behind his mother’s skirts. I envelop you in a shell of awkwardness, gravity and darkness, no one is allowed in and nothing is allowed to slip out. Days can go by without you seeing anyone. You cross the road to avoid saying hello. Parts of your life are completely hidden away.

ANDREAS BREIVIK (BORN 1989) is a writer who lives in Oslo. He has studied literature and literary sciences and aesthetics at the University of Oslo and the University of California, Los Angeles.

When you read this, will you know anyone who actually knows who you are? Have you learned to appreciate those close to you? I live in the middle of the city in a flat with a creaky floor. It's noisy outside in the evening, there are rats in the backyard, the stairwell is ugly and smells of frying fat. You’ve been calling yourself a writer for a year, the pieces are finally falling into place. You can be conscientious, reflected, intellectual and wise. But you are also full of rage, selfdestructive ideas and strong discipline. Stupidity and jealousy. Are you still arrogant? I hope that you’ve learned to stand up for yourself, learned to say no. You think I have a communication problem. I hope that you’ve got better at letting go, that you invite others to you. Now, you need someone to give you a push. You drink, get high, you cheat to keep up. To get around the limitations you’ve placed on yourself. Do you have an alcohol problem? I’m worried that you might develop a drug problem. I almost didn’t dare to write that sentence. 86

87


You get high once a week, sometimes more. To let go. Your little head, with its non-stop fussing, accusations and worries, finally switches off. The relief! You can breathe, relax, smile, be happy. Be more generous, open-hearted, more yourself? Well... Let’s call it as it is. You get high on MDMA, coke, weed, crystal meth, fucking ketamine. Often because you actually want to have sex. One problem I have with me is that you always get so tired. You’re a little early bird who wants to go to bed as soon as it gets dark. You need something to pick you up. A little line, a drop! But let’s face it, sex on drugs can be a crashing bore, we can both agree on that. Repetitive, slow, distracting, never-ending. Nobody comes. Is it actually good? It’s exciting and different, if nothing else. The senses change. The lines between me, you, the others disappear, our bodies work together. I like sitting in the living room in the early morning while other people go to work, smoking a last cigarette, watching people hurry past. Then I can go to bed, or start on another task with a muddled head, and convince myself that I’m still working well. I don’t believe I have a problem as long as it doesn’t affect the things I have to get done.

What are you writing? What are you thinking? I miss having a clearer direction, you don’t always know where you want to go. I struggle to find a style that is less grave, more easy, free and fluid. You can allow me to be more wild and flamboyant. I hope you’re working on something you like, that your life has meaning. God, I hope I don’t smoke. But that your body is healthy and strong. What have you done with your hair? What do I look like? I hope you have a nice place to live, with plenty of light and space, a small library. You need peace, maybe somewhere out in the forest, a view of the sea. Something you can look at that frees you from your thoughts.

Yours, Andreas, age 29

Isolation gives me freedom, because when I don’t say anything no one can question or make fun of me. I get away with it and do as I please. I rarely need to be anywhere at a given time, I can sleep in, snooze, drink wine. But watch out for yourself. Isolation, drugs and loneliness can lead you down into a huge, deep, never-ending black hole. I hope you haven’t gone down that path.

88

89


HOW TO

THE CLANG OF NAÏVE PRETENTIOUSNESS A homage to the democratic, free and naïve art of dance A homage to dance away from big stages and institutions A homage to those who move boundaries A homage to those who love to dance, but don´t dare let go A homage to those who thought they could write, but who can really only dance LET´S GO!

90

Never sneak up on people, there’s a risk they’ll be frightened With that in mind don’t cover your whole face in white foundation Remember to laugh just loud enough, but never for too long Always try to make people want more You can for example stick something long down your trousers so that people start to wonder But then you must remember to compensate by having a nice hairstyle

interact / pop up and perform unexpectedly / create social dance / dance social / naive method for pop up / naiv metode 1. Use your intuition to go into a situation you find interesting 2. Gradually include a visual and/or auditive element; wig, costume, instrument, clapping, cheering, shouts of joy, song (I. consider using exaggerated visual tools, it varies how many external elements are appropriate in a situation. II. In public spaces, anything exaggerated can detract attention from the relevant and spontaneous aspects of it and make it seem more staged and artificial) 3. Be open to the impulses you get from these elements. Maybe the choice of shoes makes you tramp a little extra or makes you do a favourite dance step, if not a little trick! 4. Include the audience with friendly gestures; smile, stare, talk, comment 5. Stop the dance suddenly and run off

91


- Street Cheer and Support Here you can support people in tricky and problematic situations with street claps and encouraging shouts. Clapping your hands can sometimes produce a very sharp noise – an easy way of preventing this is to use gloves, which gives a softer effect.

- Protection Here, you take a collective responsibility for your surroundings by protecting important and less important monuments, places or things in the urban landscape. Through intuitive associations with the act of protection, your body can act as a physical barrier. Here, you can use moves that you think have a protective force. - One Take This is an improvised lesson in how to make a journey through a busy urban area more interesting. Here you can use your street manoeuvres and intuitively interact with the surroundings by using objects in your path e.g. bikes, the edges of pavements, sculptures, trees. Choose unknown solutions to reach your goal. See the opportunities in crooked and non-obvious routes. NOTE – never hesitate and doubt, the most important element in this task is to persist no matter what situation you end up in.

92

- Instrument Interaction This is for the toughest among us. Procure an instrument and interact with a group of people (sitting in a café for example) through the universal language of the instrument. Feel free to use an instrument that you have little knowledge of, as people will find you more approachable if it is evident that you do not have a gift for playing the instrument.

Is everything outside standard theatre site-specific? Isn’t everything site-specific? I don’t get why we’re sitting here watching someone acting like we’re not sitting here a living TV set or the original TV screen a room with a view a diorama a dark canvas art in captivity carte noir

NAÏVE VERSE stand in awkward and embarrassing precipitation naïve norm breakers until we die be vulnerable and gawky pack the ironic distance into a tidy pile and throw it down the pride hole now we can get high on honesty and continue to roll

DE NAIVE (THE NAIVE) consists of the dancers Harald Beharie (b.1992), Julie Moviken (b.1992) and Charlott Utzig (b.1993). Their work is permeated by a desire to comment and challenge social social structures and established norms through bodily expression with a humorous and satirical approach. It is also a democratic and profoundly social project that makes dance and performance available to the public through field work, public pop-up performances and active use of social media. Utzig is behind the illustrations on these pages.

PREMIERE PARTY @Carte Blanche (explicit **) (melody: Bamsens fødslesdag, Torbjørn Egner)

- Street Manoeuvres In an effort to expand the everyday body’s vocabulary in a street context, we have devised some moves for how to manoeuvre in a city: street clap, street roll, street split etc. These moves can be done wherever and whenever, but will feel different based on the location and context.

THE BLACK BOX SYNDROME Are we control freaks? Frameworks frameworks frameworks frameworks Stage Space Room Box A room with no view

Carte Blanche was to hold a premiere party over here Sylvi had a baby around about this time last year Giske had to bend the knee He was no longer free Wedding bells are ringing loud With a bit of metoo around

Street Challenges are tasks that challenge you to lift your gaze from your private sphere and meet surroundings and people with a proactive and intuitive playfulness.

Queen Sonja’s art prowess was really different from the rest (sung in a slow minor key) But corrupt Trude Drevland forked out for the whole fest - - More wine will come our way When the cultural elite stay away Welcome one and all, let the party be a pompous ball!

- STREET CHALLENGES -

93


thoughts and trash from a naïve application chaos

Recently, De Naive has gained a lot of attention on Instagram for their playful ideas, intense dance moves, love of clapping and general clownish behaviour (NATT&DAG, 2017)

REPURCUSSIONS

Harald Beharie, Charlott Utzig and Julie Moviken have become De Naive, a voluntary merger!

it’s so strange it’ll be good who said this ain´t physical

The evening’s repertoire is currently dressed in a red jargon, but with some standard confectionery, the evening can be transformed into an informal night

here’s an idea appear suddenly clapping and cheering in a café put on some 90s caps and old anoraks preferably combined with fake fur jacks build up to a climax that is never going to be and then just suddenly run away from the scene really crazy norm-breakers who tug at the conformist sphere inviting people to reconsider who they want to be this time of year

94

BORROWED FEATHERS – Maybe we think we’re more open than we are, says the researcher. Because where are the queers in Norwegian pop culture? We’re very interested in milestones in Norwegian history. We like to talk about progress, battles we have fought and rights we have won. Tolerance and diversity and, not least equality, between genders and different sexual orientations are synonymous with Norwegian culture and Norwegian values. But is formal equality the same as emancipation and norm changes? Yes, women got the vote in 1913, homosexuality was legalised in 1972 and transgender people no longer had to undergo castration to change sex in 2016. But does that automatically mean that all gender expressions and identities are worth the same and have the same stake in public life, culture, on our screens, stages and loudspeakers, today? Artists like Cezinando, Lars Vaular and, for that matter, Turboneger use make-up and wear clothes traditionally worn by women and thus play with a queer look on stage. But how many mainstream pop artists are actually openly queer? We have no Bowie in Norway. No Antony/Anohni. No Elton John. Not even a Perfume Genius. We have a reluctantly open Anne Grete Preus. And earlier this year, Sondre Justad said on the TV chat show Lindmo on the TV channel NRK that he thought he could fall in love with women and men. But only Nils Bech has reached the masses while being openly gay. When he sang

MARI LILLESLÅTTEN (BORN 1986) has a social anthropology degree from the University of Copenhagen. She writes and talks about gender and equality in the Kilden newsletter, at kjønnsforskning.no, and in the kjønnsavdelingen podcast.

95


at the Opera, moved many people in the TV series SKAM and visited the big ‘Kvelden før kvelden’ Christmas show on NRK, he was actually something of a pioneer. Conformed and ground-breaking – Popular culture has always conformed and been groundbreaking at the same time, according to researcher and music scholar Agnete Eilertsen, who has written a PhD on Norwegian artists who use queer expressions in their performances. She uses the term straight-queering about Kaja Gunnufsen, KUUK and Lars Vaular, i.e. that they’re queer and straight – in more than the sense conveyed in the words. She believes popular culture is trapped in the governing gender norms, although artists and performers can push boundaries. – On the one hand, art is a space in which people are more free and experimental than in ordinary daily life, and it thereby challenges norms. At the same time it reflects the norms circulating in society. Artists can never break away from their context, but they can play within the framework dictated by culture, she says. Although queer people are in short supply on Norwegian stages, queerness still plays an important part in popular culture. But what is a queer expression? And what does using it do? Eilertsen believes the queer expressions we see on stages and TV screens don’t go far enough. – We see a few stereotypes. Often the archetypical homosexual, feminine man, who is very interested in style and fashion, glam and glitter, but who otherwise has the ‘right’ family values. He loves children and wants to live in a long-term, monogamous relationship, she says. – This is a relatively harmless stereotype, because it does not challenge the fundamentals of society. Brave Lars Vaular During the Øya Festival in 2017, Lars Vaular entered the stage wearing a white meringue of a wedding dress. He sang ‘my body is so political’ and about style, sex and the male role. But Vaular is not queer, he is not trans. His public persona revolves, among other things, around belonging to a hip hop gang from Bergen and being the father of small children. He is safely placed within the approved male role, safe enough to play with and challenge norms. – I applaud Vaular when he does his thing, says Reidar Engesbak, editor of the magazine Blikk’s website and also known as DJ Deadswan. He is positive to queer expressions gaining ground, but is ambivalent, at the same time, when he sees Lars Vaular. – What is problematic is that he is seen as being really daring and brave. As if using your feminine sides is brave. Why is it brave when a white, straight, cisgendered man does it? If I, as a queer man, do it, it’s expected. 96

That he plays with femininity on stage or in the music video, ‘Det ordner seg for pappa’ could have threatened his masculinity. In a video published after the release of the above-mentioned video, Vaular discusses the issue with Leo Ajkic, who is worried about what people might think. ‘People must be challenged. It’s their own uncertainty,’ Vaular says. He’s not afraid. He’s a modern man showing solidarity with the queer. He’s progressive and is leading the way. However, Engesbak regards the reception, and praise of the ‘brave’ man who uses queer expressions such as drag and vogueing, as saying something else. – What it actually says, is that it is not OK. Queerness as a creative concept Many people had to google ‘cultural appropriation’ when Siv Jensen posed on the Ministry of Finance steps wearing a Native American costume in autumn 2017. Seeing a people’s culture, be it Native American feathers or a Same jacket, used as a fancy dress costume may well leave a bad taste in the mouth. Particularly if the people to whom the costume belongs have had to fight for the right to use their own language, live on their own land and live out their own culture – be it Same in Norway or Native Americans in North America. Straight performers’ use of queer expressions can also be called appropriation. But it can also be called highlighting, or challenging, established gender norms. Agnete Eilertsen believes the use of queer expressions helps to increase tolerance of the unusual, and that, in the longer term, this can lead to greater acceptance of everything that is different. – Lars Vaular shows for example that straight people don’t always follow the gender norms. That a heterosexual man isn’t always necessarily masculine. She is more doubtful about whether this type of queerness helps marginalised groups. But Engesbak thinks it may help some. – Maybe he’s trying to reach those who are ashamed? For young people who feel ashamed and glance uncertainly at people who are queer in the public sphere, then someone like Lars Vaular making a statement can be positive. At the same time, he’s worried about the consequences of queerness being used as an image. – If they are going to use our look, our battle – then it must be more than just a creative concept. – We must take care not to make queerness hip and cool, because that will also give it a best-before date. It can go out of fashion. Eilertsen agrees with Engesbak. – It is problematic that straight artists can use queerness as a means of boosting their career without acknowledging that they’ve taken the look from somewhere else. The aesthetic is torn away from the political situation in which it arose, she says, pointing out that the 97


queerness of Vaular is in keeping with the masculine ideal of being an auteur, an artist who does what he wants. – His queerness is a sign of openness and artistic freedom. But he can slip in and out of the queer persona depending on the situation, because he’s really an ‘ordinary’ guy. Those who define themselves as being queer don’t have that privilege. They are queer in every situation. Think we’re more open than we are So where are the openly queer artists in Norway, land of tolerance and equality? Where can we find homosexuality in popular culture? The television programmes SKAM, Unge Lovende and Jævla Homo have brought homosexual love to our television screens – maybe queer culture can also win more space? If we look at gender equality as an example, which is a suitable parallel, it doesn’t always develop steadily forward. In a post-feminist society, where many people believe that we have achieved full equality and that gender norms no longer govern us and create differences, we can become blind to the practices that reintroduce and maintain inequality Agnete Eilertsen believes that the same can apply to tolerance of homosexuality. – The fact that Norwegians have an image of being pro-equality maybe makes us believe that we’re more open than we actually are. Many types of queerness are not visible in society or in popular culture. Some of them would be perceived as more challenging. Engesbak thinks the reason there are so few openly queer artists is that there is a clear stigma attached to homosexuality in Norway. – You’re still considered a queer artist, and that’s annoying. Homo rapper When hip hop artist Big Daddy Karsten came out as queer in 2016, he received a lot of support from the gay community. He gained new fans and got many gigs at queer events. Karsten Marcussen, his real name, thinks that both the media and the music industry contribute to cementing artists’ queer identity. – They’re really quick to jump on stereotypes. To think that if a rapper is queer, he can only play at queer venues. Engesbak thinks the rapper is a good example of the risk queer artists run. Although he got a lot of gigs at queer events, other venues lost interest.

for life. For queer artists, it’s often a label that makes them different and stand out. Marcussen agrees. – A queer rapper who hasn’t come out would never dare play in a dress, he says. Today, Big Daddy Karsten is the only queer rapper who is open about being just that. He is prepared to take the knocks and fight the battles necessary to create a more open scene. And he thinks things will improve. – It appears I’m going to have to be the plough that I was afraid I would have to be, but I hope more people will come out after me. He regards the fact that Sondre Justad came out during the top time slot on national TV as positive for the Norwegian music scene. – It will be very interesting to see what happens, how things go. The Norwegian mainstream is not ready When social anthropologists from abroad study Norway, they find that our most prominent characteristic is equality. This does not mean, however, that everyone is of equal worth. It can rather be interpreted as meaning that everyone should preferably be similar to each other. The Law of Jante, conformity, racism – it has many different forms. This equality hang-up lays traps for our actual emancipation. When homosexuality is normalised and, on the face of it, accepted, there no longer seems to be a need for role models to lead the way and for us to expand our boundaries. And when homosexuality is formally equal to heterosexuality, what then happens to the culture of queer, marginalised communities? – Popular culture must be able to be sold to and consumed by a large audience, so if it is too challenging, people lose interest, says Eilertsen. – If we define queer as everything outside the norm, then there’s a lot the Norwegian mainstream simply isn’t ready for. Popular culture must push boundaries and be interesting, but it mustn’t go too far outside what is deemed acceptable. I think that the queerness that really challenges and redefines boundaries is the queerness that provokes aversion and makes us reflect on why we react so negatively towards it.

This, according to Eilertsen, illustrates the difference between being a queer artist and playing on queerness as part of an artistic expression. – Big Daddy Karsten will probably always be ‘the gay rapper’. The privilege of being part of the ‘normal’, straight majority is the freedom to slip in and out of different identities without being marked 98

99


WOMEN WHO HATE MEN The lines are drawn, there is a boundary They push and spit us away The lines are drawn there is an us and a them — The war rages around me I am the battlefield the target the victim I am the other the other girl without lines to say with tape across my mouth Muzzled on days I am especially disobedient Everything about me provokes my aura my squint, wide smile my hips my confident walk my joy it all boils down to naivety because I don’t understand how my black abaya or hijab or Allah who I kneel for on the prayer mat can oppress me I am naive and cowardly And I can be shameless and free but not before I kneel to the white man not the brown When he can see my hair when he can touch my warm and wet sexuality

100

when I flutter and air my curves for him alone I don’t smell of spice when I’m naked I won’t be free before I become a liberal Muslim When I give in to xenophobia let it swallow me discipline me embrace me control me When I like a quisling pick out those who do misdeeds behind long dark curtains when I piss on my own shadow own reflection when I piss on everything that makes me Sumaya Only then will I be good enough — ‘Muslim women are oppressed’ I am free but chained to full-figured prejudices. I am seen as a temporary extra in my own life. Chained to a cold hell. A beautiful abomination. A living death. I am always reduced to someone in need.

SUMAYA JIRDE ALI (BORN 1997) is a Norwegian-Somali voice in political and social debate, poet and columnist in Klassekampen newspaper. She made her debut in 2017 with the collection of poetry ‘Kvinner som hater menn’. In 2018, Jirde Ali released a work of Nynorsk non-fiction ‘Ikkje ver redd for sånne som meg’, and her second collection of poetry ‘Melanin hvitere enn blekemiddel’.

You ask me to show skin so I can prove a shaky relationship with God. Then you will like me better you like to degrade me.

101


You show your teeth and forget in a second that I haven’t opened my mouth. Why do you assume that I hate your dog? I am free, I repeat endlessly so that one day it becomes unforgettable. I close my eyes. I hold my head high. My soul is protected. Have I told you about my mother? Who said no to four before she said yes to my father. Who understood early how powerful her no was. Or my aunt? Who ran away with love held close to her breast. She understood early that she is no shoreline. She is a far-reaching land. Have I admitted the strength I have flirted and danced with? You know, the one that refuses to bow down.

I laugh. I pray. — I breathe life into brick I go after what I want, say what I want, do what I want without caring about those who are made uncomfortable by the large space I take I sit like a man Don’t care about those who think it is bothersome I sing, dance and make myself up for the party of life Don’t care about those who shudder at a hijabi’s free choices My screams make the mountains of tradition tremble My self-confidence makes thunder jump Nothing is more dangerous than a woman at one with herself I show no virtue; I am the biggest whore Breathe life into brick and my strength makes it crumble

I have looked fire in the eye and asked it to dance yet you believe it is I who am trapped in a dreamlike trance. I know you make me small so you can be big but don’t you understand that I grow bigger, when you don’t let me sit at your table?

102

103


carteblanche.no