Page 1

WHILE THEY ARE FLOATING MAGASIN 5/2, 2017


Ansvarlig utgiver: Carte Blanche/Hooman Sharifi Redaksjonen: Melanie S. Fieldseth, Åsne Bruvik Lie, Jonas Sharif Hordvik, Kristin Lytskjold Raknes, Birthe Skotheim Bidragsytere: Nuray Yildirim Gullestad, Manal Al-Sheikh, Mia Habib, Helle Siljeholm, Sara Christophersen, Jette F. Christensen, Demian Vitanza, Rune Salomonsen Foto: Arash Nejad Dansere: Guro Rimeslåtten, Ole Martin Meland, Mathias Stoltenberg, Caroline Eckly, Dawid Lorenc, Noam Eidelman, Daniel Mariblanca, Olha Stetsyuk, Adrian Bartczak, Einar Anton Aas Nikkerud, Anne Lise Rønne, Jack Lorentzen, Yousef Sbieh, Irene Vesterhus Theisen, Harald Beharie, Timothy Bartlett

WHILE THEY ARE FLOATING

Design: Knowit Experience Kontakt: Carte Blanche Nøstegaten 119, 5011 Bergen T +47 55 30 86 80 E info@ncb.no W carteblanche.no Følg oss: facebook.com/CarteBlancheNorway youtube.com/carteblanche08 twitter.com/CarteBlancheNO carteblanche.no/nyhetsbrev instagram.com/carteblanche

2

3


Nuray Yildrim Gullestad lar oss få et innblikk i hennes opplevelse av å ankomme Norge etter to år på flukt. Manal Al-Sheikh skriver om hvordan inndelingen av verden med grenser har gjort det vanskeligere for folk å forflytte seg fra farer, og om konsekvensene ved å ikke ta ansvar for mennesker som er på flukt.

MAGASIN 5/2 Magasin 5/2 er en forlengelse av Magasin 5 og temaet forflytning. Til stykket While they are floating er det to magasiner, det første var i sin helhet viet sterke og personlige fortellinger til ni flyktninger, nedskrevet av forfatter Odveig Klyve. I dette magasinet møter du andre stemmer og skribenter som med forskjellige perspektiver og erfaringer har reflektert over det samme temaet, forflytning:

Mia Habib viser hvordan hun i sine kunstprosjekter oppsøker grenser, forflytter seg mellom dem og søker å forskyve dem, både de fysiske og mentale. Helle Siljeholm og Sara Christophersen tar oss med til Palestina og forteller om deres arbeid for å skape nettverk mellom palestinske dansekunstnere på tvers – og på tross – av grensene og okkupasjonen de lever under. Jette F. Christensen lar oss også få bli med på hennes reise til Palestina i sin tekst, der hun skriver om viktigheten av å føle at man hører til et sted, en trygghet politikerne skal legge til rette for, men også kan ødelegge fullstendig. Demian Vitanza skriver om hvordan ideen om et hjemland og det imaginære hjemmet er noe som skiller sigøynernes og jødenes forhold til sin egen flukt og forfølgelse. Rune Salomonsen drar til slutt linjer mellom Hannah Arends tanker og krigen i Syria med den påfølgende flyktningkrisen.

OM VÅRE MAGASIN Dette magasinet inneholder tekster som tar for seg den samme tematikken som denne produksjonen springer ut fra. Slik kan magasinet fungere som en døråpner til forestillingen og gi deg flere tolkningsmuligheter, eller forestillingen kan være introduksjonen til tekstene og gi farge til tankene du har gjort deg om dansen. Sammen utgjør forestillingen og magasinet et kor av stemmer som vi håper vil utgjøre en større helhet, skape dialog og forlenge ditt minne om kunsten.

4

5


VISNING I EN ­ LYKTNINGBOLIG F Visning 2. april 1998, kl. 14.00. Velkommen til min flyktningbolig. Kom inn! Dere trenger ikke å ta av dere skoene. Jeg er vant til at folk setter fotspor etter seg overalt. Dette er mitt hus, mitt nye hus her i dette nye landet. Inn i dette huset som kommunen har valgt for meg, har jeg brakt min selvvalgte ensomhet og min slitne kropp. Bare fortsett innover og sett dere ned, jeg har noe å fortelle! Den første natta i det nye huset (mitt) flyttet jeg den tynne skumgummimadrassen til gulvet og sov på den der. Jeg lå på gulvet andre natta, tredje natta og fjerde natta og alle nettene som kom etter det. Jeg plasserte madrassen min tett inntil den fine, grønne sofaen og lente meg mot sofabeina som ryggstøtte. Det var kanskje ikke meningen å bruke sofaen på denne måten. Jeg fremsto sikkert som et usivilisert menneske som ikke mestret det nye livet.

6

Nuray Yildirim Gullestad

NURAY YILDIRIM GULLESTAD (1978) kom til Norge alene som kvoteflyktning da hun var i 20-årene. Hun har jobbet med flyktninger siden og er i dag regional koordinator i Integreringsog mangfoldsdirektoratet. Gullestad har vært gjestespaltist i Bergens Tidende og skriver ellers om å være flyktning og om å være kvinne.

7


Men etter å ha sovet på gulvet, spist på gulvet og sittet på gulvet i to intense år på flukt, klarte jeg ikke lenger å sitte eller ligge i en sofa. Jeg hadde rett og slett glemt hvordan man bor i et hus som dette. Jeg forsto ikke meningen med alle møblene som jeg var omringet av. Jeg var vant til at avstanden mellom kroppen og gulvet alltid var kort, selv om øynene mine søkte både høyt og lavt. Øynene som jeg hadde trent til å scanne alt, hvilte aldri når jeg kom inn i et rom med vinduer og dører. Jeg var alltid på vakt og levde i en unntakstilstand. Hvordan skulle jeg lære denne slitne kroppen å leve annerledes nå? Dette huset, denne flyktningboligen er ikke laget for å bo på gulvet. Jeg undret meg over om dette egentlig var et dukkehus. Alt var så uvirkelig pent og nytt. Rosa og blankt utvendig, gult og oransje innvendig. Akkurat som en aprikos. At noen kunne stole nok på meg til å overlate meg dette fine huset. Så underlig! Dette kunne ikke være mitt, nei. Denne utsikten med fjell og hav, det kunne ikke være mitt. Noen må ha limt bilder av naturen utenfor vinduet mitt for at jeg skulle legge alt det onde bak meg. Jeg kunne til og med høre lyden av vannet som lå i nærheten. Jeg kom til å tenke på fotostudioene med bilder av fosser og fjell som jeg husket fra barndommen min. Var de blitt virkelige? Noen prøver å lure meg inn i roen her, tenkte jeg. Jeg blir dratt inn i et stille spill. Gradvis blir jeg renset av naturen, av trærne, bladene og vannet rundt meg. Som om jeg allerede var død og skulle begraves her i dette huset. I dette likhuset! Hva skal jeg med et hus med rosa fasade? Jeg har ikke bedt om en prinsessebolig. Hva skal jeg med møblene det er meningen at man skal sitte eller ligge på? Hva skal jeg med det store klesskapet som jeg ikke kan fylle? Jeg har to bukser, to gensere, to truser og et par sko. Det er alt jeg har eid de siste to årene av mitt korte liv.

Dette er å flykte. Å sitte for meg selv og snakke til meg selv og høre på meg selv. Jeg har ikke vært alene med meg selv før. Bortsett fra i dagdrømmene mine, som så vidt fikk oppstå i det lille mellomrommet på fem centimenter som var mellom kroppen min og de kalde veggene jeg snudde meg mot for å få sove. Denne kroppen som jeg overhodet ikke kjenner igjen, er det eneste vitnet til mitt eksil. Jeg har for første gang flyttet for meg selv, men jeg har ikke engang fått velge møblene. Er dette fortsettelsen, eller er dette slutten? Jeg vet ikke. Kan jeg legge meg ned nå og regissere mine egne drømmer? Regissere dem mens jeg er våken, kan jeg det? Kan jeg nå fullføre alle de avbrutte øyeblikkene, og gi et svar på de ubesvarte spørsmålene før jeg plutselig forsvinner? Kan jeg få lov til å gi meg hen og kjenne på huden til et annet menneske før jeg dør? Er dette fortsettelsen, eller slutten? Det var noe jeg skulle si den siste dagen da jeg tok farvel med alle de som ble igjen. Kan jeg bare si det jeg skulle ha sagt selv om de ikke lenger kan høre meg? Kan jeg si det usagte selv om jeg er den eneste som kommer til å høre det? Kan jeg, for en gangs skyld, si det jeg tenker, gjøre det jeg vil og oppleve at jeg nyter øyeblikket, før jeg forsvinner inn i det ukjente? I mitt selvvalgte eksil løper jeg stadig mens jeg samtidig står i veien for meg selv. Jeg har flyktet, men ikke nødvendigvis i håp om å leve videre. Flukten var kroppens svar på det jeg ikke kunne akseptere. Jeg rakk ikke å tenke på hva som kommer etter. Om dagene fortsetter marerittene jeg har om nettene, og dette huset og denne utsikten hjelper meg ikke til å glemme.

Hva skal jeg med spisebordet uten mennesker å sitte rundt bordet sammen med? Hva med pinnestolene av furu? Hvem sine rumper skal sette seg der? Skal jeg bare dekke på til meg selv? Denne kroppen er ikke vant til å sitte rolig ved et spisebord og fordøye maten. Hele livet har jeg spist brødskivene mine i farten, stående eller sittende på gulvet. Hvorfor skal jeg sitte ved et bord nå? Dagene går i det nye huset. Jeg har glemt hvordan jeg kom hit. Jeg har glemt navnene på mine aller nærmeste og aller kjæreste allerede. De ble visket ut av hukommelsen min, en etter en, så fort, så veldig fort, som om jeg ikke fikk lov til å ta med meg fortiden hit. Alt det gamle skal bort! Jeg må lære meg å si mor og far, søster og bror på nytt. Kom og gå, bli og forlat på nytt. Brød og melk, høyre og venstre, liv og død på nytt. Snart kommer jeg ikke til å vite hvem jeg er og hvorfor jeg er her. Hvem har tegnet meg inn i dette snølandskapet? Ser dere ikke at jeg blør?

8

9


10

11


EN TRYGG HAVN FOR MENNESKEHETEN Manal Al-Sheikh

MANAL AL-SHEIKH (1971) er en irakisk poet, skribent og journalist som ble født i Nineveh i det nordlige Irak. Hun er utdannet fra Universitetet i Mosul med en bachelorgrad i engelskarabisk oversettelse. Hun har forfattet seks bøker, dikt og novellesamlinger, og er mye publisert i irakisk, arabiske og europeiske aviser og magasiner. Hun bor i Stavanger.

12

Reise og forflytning var og er uttrykk for menneskets trang til oppdagelse og forandring, og historisk utgjorde ikke «hellige» grenser mellom folkeslag og mennesker basert på utseende og hudfarge noe hinder. Individer og grupper fant seg passende, beskyttede områder hvor de kunne leve og forsvare seg mot farer og trusler. Men nå som antikkens tidsalder ligger flere tusen år bak oss, er alt forandret: Alt har fått et navn og en grense, og tilhører en stat. Dermed står ikke mennesker og individer lenger fritt til selv å velge seg et beskyttet område eller en hule hvor de kan skjerme seg mot kulde, regn, sult eller blodtørstige villdyr. Nåja, vi har ikke så mange ville dyr blant oss lenger, men vi har noe som er farligere: krig. Noen forlater hjemlandet for å studere, arbeide eller endre sivilstatus, av helsemessige grunner eller av andre årsaker. Andre blant oss blir tvunget til å dra når landet vårt går gjennom vanskelige perioder på grunn av krig, sult eller naturkatastrofer. Men uansett hvilke grunner folk på jorda har for å flytte på seg, så er det underliggende målet nesten alltid det samme: et bedre liv. Liv er altså målet for reisen, å finne et bedre liv. Migranter har følgelig ett felles mål, så hvorfor er det så vanskelig for noen og så enkelt og greit for andre? Vanlige migranter møter ikke de samme vanskene og hindrene som for eksempel flyktninger gjør. Flyktninger må betale dobbelt i den vanskelige situasjonen de befinner seg i: først når de tvinges til å reise fra hjemmet sitt, landet sitt og historien sin, og en gang til når de må gjennom en kjede av årelange, tunge tiltak for å reetablere seg og finne ro. Og finner de roen til slutt? Jeg vet ikke.

Vi kan alle oppleve situasjoner som gjør at vi må endre livene våre en dag, tidvis uten at vi har noe ønske om det. Plutselig må vi ta en beslutning om å reise, før døden innhenter oss. Hundretusener står i den situasjonen fordi de lever i krig i Syria, Irak, Jemen, Libya eller andre krigsherjede land i Asia eller Afrika. Tusener utvandrer over land og hav, noe vi ser på tv-skjermene og i livene våre. Flyktningkrisen i verden har blitt en del av dagliglivet vårt. Noen tar det inn over seg og viser empati, mens andre nekter å godta det og reagerer med avvisning. Enkelte har gått så langt som til å etablere grupper som både vil forsvare seg mot og angripe flyktningene og migrantene som strømmer til Europa og USA. Men hvordan kan det å anspore andre til å reagere med avsky være noen løsning på flyktningstrømmen? Vil det å stenge porten rett foran ansiktet på verdens trengende kunne løse disse landenes innenrikspolitiske problemer? Gjør likegyldighet og ansvarsfraskrivelse oss i stand til å benekte at vi utgjør en del av årsaken til slike kriser? Da jeg kom til Norge, først som flyktning og så som fribyforfatter, ble jeg oppmerksom på et norsk munnhell jeg ser som en slags Diogenes’ lampe, egnet til å opplyse menneskelige dilemmaer jeg opplever: «Mistak er alle manns sak.» Det er et enkelt uttrykk, men inneholder både sunn livsfilosofi og en spore til kriseløsning: når vi regner oss som en del av et problem eller medansvarlige for en krise, blir det enklere å ta fatt i utfordringen. Noen samfunn glemmer historien, men historien glemmer ikke samfunnene som formet den. La oss ta et kort skritt tilbake til andre verdenskrig, da både det norske folk og samfunnsengasjerte nordmenn led under nazismen. Den gangen flyktet nærmere femti tusen nordmenn bare til Sverige, i tillegg til Storbritannia og andre land. Da jeg satte meg inn i norsk litteratur og poesi, både med tanke på egen lesning og på oversettelse, ble jeg oppmerksom på en gruppe forfattere og kunstnere som ble flyktninger i Sverige og USA på grunn av synet deres på nazismen. Flere av disse var kjente forfattere og diktere som symboliserer norsk litteratur – nobelprisvinneren Sigrid Undset, lyrikeren Inger Hagerup, forfatterne og skribentene Sigurd Hoel og Helge Krog, og til slutt den norsk-danske forfatteren Aksel Sandemose. Verken disse eller flere titalls andre kunstnere som sto opp mot nazisme og fascisme, eller de titusenene andre som ble nødt til å flykte, valgte å bli flyktninger: det var krigen som tvang dem til det. Og jeg spør meg selv, hva om Sverige, Storbritannia eller USA hadde stengt porten for disse flyktningene? Hvordan hadde historien og krigen utviklet seg da? For meg er svaret klart: da ville vi mistet mange kunstnere og personer som bidro til å gjenoppbygge samfunnet etter krigen, og vi ville mistet mange uskyldige. Mennesker hvis eneste synd var å reise seg mot fascisme, og som plutselig var i strid!

13


En person behøver ikke å ha tatt politisk stilling til det som skjer i hjemlandet for å defineres som flyktning, tusener av mennesker lider fordi de brått befant seg i områder herjet av krig. Noen ganger gjør det landene og organisasjonene våre moralsk forpliktet til å forholde seg til og til å ta imot flyktninger. Jeg tror vi de senere årene er blitt brutalt konfrontert med selvtilfredsheten og vår moralske tilnærming til menneskeheten. Fordrer humanitær handling virkelig alle disse lovene, forholdsreglene og tiltakene, hele dette byråkratiet som direkte bidrar til tragedien disse menneskemassene lider under? Det er forståelig at land setter betingelser for å åpne grensene sine for flyktninger og at de frykter for sikkerheten til sin egen befolkning, for et lands fremste forpliktelse er å sikre tryggheten til sitt folk. Like fullt er det høyst nødvendig å gjennomgå lovverket som gir rammene for asyl og migrasjon.

GRENSER

For som en flyktning har sagt: Ingen velger å krysse havet i gummibåt hvis han føler seg trygg på land. Oversatt fra arabisk til norsk av Geir Skogseth.

2009, Mexicali, Mexico. We Insist (kunstnerne Rani Nair, Jassem Hindi, Mia Habib). Jeg lener meg over grensegjerdet mellom Mexico og USA. Balanserende på en pall. Forsøker å få en skrue gjennom gjerdet for å feste deler av speilinstallasjonen vår. Over meg henger det amerikanske grensepolitiet i et helikopter. Snart står de stille i luften like over hodet mitt. Det er deres måte å vise sin misnøye med vår tilstedeværelse på. Vi har tillatelse fra meksikansk side. Øredøvende støy fra helikopteret. Vind. Vanskelig å jobbe. Etter en stund forsvinner de tilbake mot Calexico. Der de kom fra. Rundt oss opererer «hopperne». De hopper frem og tilbake over det høye gjerdet. Forsøker å avlede grensepolitiet slik at andre kan forsøke å passere grensen uten å bli oppdaget. Det er deres jobb. Å hoppe. Her er også narkolangerne. Irriterte over at vi har invadert området deres. Og her er ungene. Som assisterer oss. Vår speilinstallasjon blir ferdig. På avstand ser den ut som et hull i gjerdet. En åpning til den andre siden. 2007, Jenin, Vestbredden. I bilen sammen med Juliano Mehr Khamis. Den tidligere lederen av The Freedom Theatre i den palestinske flyktningleiren i Jenin. Siden drept utenfor teateret. Jeg har sagt farvel til ungene ved teateret etter noen dagers workshop. Det er sen kveld. Vi skal gjennom en provisorisk kontroll. Kun bosetterne får passere. Vi stopper. Blendes av et sterkt lys. Bakenfor vet vi at det finnes en stridsvogn. Vi vet at noen har et våpen rettet mot hver og en av oss. Ingen brå bevegelser. Vi vinkes gjennom. Vi ankommer Tel Aviv. Neste natt overnatter jeg hos noen som har gitt tak over hodet til 60 bosettere som Sharon kastet ut fra Gaza. Jeg kjenner dem godt. Jeg orker ikke stå opp.

14

Mia Habib

MIA HABIB (1980) er en koreograf og danser som arbeider i skjæringspunktet mellom forestillinger, utstillinger, publikasjoner, undervisning og veiledning, alltid med utgangspunkt i en koreografisk logikk. I 2016 skapte hun produksjonen Gjallarhorn for Carte Blanche, hvor hun også har arbeidet som danser. Habib har mastergrad i konfliktløsning og mekling fra Universitetet i Tel Aviv. Hun deltar i laboratorier og forskning sammen med ulike spesialister som kunstnere, forskere og politiske aktivister.

15


2005, grenseovergang mellom Tyrkia og Irak. Den amerikanske invasjonen. 45 varmegrader. Her er ingenting. En fryseboks med smørbrød. Ingen skygge. Vi gjør research til et nytt prosjekt. En amerikaner, en nordmann og en kurder. Grensepolitiet tar en av oss. Kurderen. Holder ham inne på et kontor hele dagen. Han tvinges til å se porno en hel dag. Vi venter. Arbeidsdagen er over. Han slippes fri. Vi kan forflytte oss inn i Irak. 2009, Damaskus, Syria. We Insist med Reloading Images-prosjektet. Kunstprosjekter, hemmelige agenter og re-enactments. Virkelighet og fiksjon møtes. Grensene mellom kunstprosjekt og alt annet viskes ut. Ingen stoler på noen. På tross, vennskap formes. Vi ønsker oss tilbake. Fortsatt. 2006, grenseovergangen Storskog mellom Norge og Russland. Standing kalte jeg det etterpå. I en time står jeg foran gjerdet på norsk side. Det blir aktivitet på den norske grenseposten. Flere militære kommer for å kikke på meg. Etterhvert kommer en norsk soldat mot meg. Han snakker til meg på engelsk gjennom gjerdet. Jeg svarer ikke. Han spør hva jeg gjør. Jeg svarer at jeg står. Han snakker litt til. Jeg svarer at jeg står. På engelsk. Han går sin veg. Grensegjerdet er utrustet med varmedetektorer. Det er massivt. Det er grensen inn til Europas høyborg. Det er et Schengen-gjerde. Jeg oppdaget det først nå. At vi har en slags høyteknologisk grensemur i Norge. Jeg skammer meg. Noen år senere kommer flyktninger syklende over denne grenseovergangen. De fleste er syrere. Helt nord. Helt oppe i intet. Mange blir tvangsreturnerte. Tvangsforflyttet. Noen forsvinner. Med meg. Det går bra hver gang. Selvfølgelig. Jeg er hvit. Jeg har et pass. Det riktige. Jeg er privilegert. Jeg kommer inn der jeg vil. I alle fall nesten. Jeg kan dra ut. Jeg forflytter meg med mine kunstprosjekter. Med Den norske stats støtte i ryggen. Adrenalinkickkunstneren. Må dra inn i konfliktområder for å få et kick. En helt som redder verden. Får kunstprosjektene til å høres bra ut. Halsbrekkende. Nei. Mange av oss har en forelder, en besteforelder eller en lang familiehistorie av mennesker som har forflyttet seg over avstander. Migrert. Flyktet. Reist. Vi vet at vi er privilegerte. Vi skal ikke glemme.

skiftene. Dette er øvelsen vår. Som vi gjør om og om igjen. Øvelsen på å tåle. Å være i gråsonen. På å finne den lille sprekken ved grensen. Det som kan forskyve noe. Om enn så lite. Kanskje bare inni hodene våre. En anelse av en åpning. Ved å insistere på et punkt ved disse grensene trigges og synliggjøres et helt maktsystem som for mange av oss privilegerte ligger godt skjult. Og bortgjemt. Denne øvelsen. Kan gjøres av alle. Oss. Øvelsen vi trenger mer enn noen gang. Ulike poler forsøker å utrydde gråsonen. Fjerne rommet hvor spørsmål stilles og undring får plass. Hvor tvil, konfrontasjon, utopi, fantasi og rå virkelighet får lov å sameksistere uten å drepe hverandre. Hvor noen grenser kan forflyttes. Noen kan mykes opp. Noen kan opphøre. En insistering inn i det ukjente. Opparbeide en utholdenhet i å forflytte seg på ustabil grunn. Forsøke å åpne et rom hvor usikkerhet, spørsmål og tvil kan deles. Vi. De privilegerte. Vi kan la være. Bli der vi er. Men. Forflytningen vil innhente oss. Den kommer. Eg kunne ha halde fram. Ja. På eit vis kunne eg ha halde fram. Denne teksten kan jo gjera sprang. Han kan flytta seg i tid og rom på ein blunk. Han kan gjera plutselege krumspring. Og når me les han kan han flytta assosiasjonane våre på brøkdelen av eit sekund. Men det kan ikkje kroppen. Kroppen må halda seg til eit sett av fysiske lovar om tid og rom. Kroppen må fullføra heile rørsla. Han kan ikkje flytta seg på eitt millisekund frå denne teksten, opp til månen, til Minos sin labyrint via ei fjellstove i Jotunheimen. Eller inn i ein kval via ein kalashinikov. Han må ha tid, kroppen. Han må gå, han må springa, han må krypa, han må svømma. Han må sitja på ein buss, ein båt, eit fly. Eller ein hest. For å flytta seg frå ein stad til ein annan. Det finst ingen snarveg. Og møter han eit fysisk hinder så kan han ikkje teleportera seg sjølv forbi. Han må klatra over, grava seg under, stoppa eller snu. Det er ei anna form for flytting. Som når me dansar … Den dansande kroppen kan ikkje redigerast frå ein stad i rommet for så å plutseleg henga i taket i rommet ved sidan av. Det kan gjerast på film. Men i røynda tar det den tida det tar. Å flytta seg krev tid. Det finst ingen snarveg.

Vi forsøker. Vi søker. Mellomrommene, grensene, ytterpunktene. Vi forflytter oss mellom. Ulike virkeligheter, ulike geografier og ulike kropper. Grenser. Fysiske grenser. Mentale grenser. Ideologiske grenser. Vi er i en pågående forflytning. Det er her jobben vår ligger. Oss. De privilegerte kunstnerne. Som har friheten til å følge disse

16

17


18

19


«Palestiner skutt og drept i knivstikkingsforsøk på soldat, sier det israelske militæret.»

KOREOGRAFI I STILLSTAND Helle Siljeholm og Sara Christophersen

SILJEHOLM/ CHRISTOPHERSEN er et prosjektbasert dansekompani bestående av Helle Siljeholm (1981) og Sara Christophersen (1981). De arbeider gjerne med tverrkunstneriske metoder, i forhandling med den aktuelle konteksten for verket. Siden 2008 har de vært delaktige i flere ulike samarbeidsprosjekter i Libanon, Jordan og Øst-Afrika. De arbeider for tiden med et treårig prosjekt for å utvikle den profesjonelle dansescenen i Palestina. I 2015 mottok de Hans Christian Ostrøs minnepris for sitt særegne arbeid i Palestina og Midtøsten.

20

Vi hører tunge støvler som treffer asfalten. Først langt unna, så blir lydene mer og mer intense. Det myldrer rundt oss, som om vi er i en maurtue. Det går etterhvert opp for oss at huset vi bor i under vårt månedslange opphold i Ramallah, sommeren 2016, er omringet av israelske soldater. Som i Norge, er sommeren årstiden da flest palestinere gifter seg. Ofte holdes større fester i gatene. Kvelden gjennom har vi hørt den tradisjonelle festmusikken, fyrverkeri og lystige stemmer. Bryllupsfestene varer sjeldent til sent på kveld, da gjestene ofte bruker lang tid på hjemreisen, forbi de mange sjekkpunktene. Rundt midnatt roer det seg. Så begynner skuddsalvene. Med et utrent øre kan en fortsatt tro det er fyrverkeri, men forskjellen er en egen skarphet og intensitet. Raidet, som foregår fem minutter unna Ramallahs hovedgate, varer i flere timer og er kun ett av mange denne sommeren. Neste morgen sjekker vi nyhetene. I norske medier står det ingenting. Ikke så overraskende. Det har knapt stått noe om det som skjer i Palestina siden den såkalte «kniv-intifadaen» startet høsten 2015. Fra avisen Haaretz har det derimot tikket inn daglige meldinger hele høsten og våren: «Bevæpnet palestiner drept på Vestbredden i skuddveksling med israelske soldater.» «Palestiner skal være skutt og drept i sammenstøt med israelske soldater på Vestbredden.»

Men også Haaretz sine push-varsler har stilnet denne sommeren. Vi googler og finner til slutt informasjon om nattens hendelser på et palestinsk nettsted. Nattlige militærraid har blitt hverdagskost for palestinerne. FN rapporterer om et gjennomsnitt på 95 raid i uken på Vestbredden alene i 2016, og tallene har steget så langt i 2017. Raidene fører nesten alltid til arrestasjoner. Få av disse når internasjonale medier. Bare i februar 2017 rapporterer Maan News at 498 palestinere har blitt arrestert, av disse var 108 barn. Samidoun, solidaritetsnettverk for palestinske fanger, kan fortelle i sin årsrapport for 2016 at 6 440 palestinere ble arrestert i løpet av fjoråret, de fleste som følge av nattlige raid. Blant disse var 1 332 barn. Palestinere opplever i økende grad et dobbelt press, ettersom arrestasjoner fra egne myndigheter også øker. Ytringsrommet blir stadig mindre. Avisen The Independent skriver at siden oktober 2016 har det vært en økning i arrestasjoner på bakgrunn av såkalte eggende oppfordringer og ytringer på Facebook og andre sosiale medieplattformer, av både israelske og palestinske myndigheter. I en service (delt taxi) på vei til jobb neste morgen, får vi mer informasjon fra en lokal radiostasjon. I samarbeid med etterretningstjenesten Shin Bet har soldatene arrestert en representant for det politiske partiet Hamas som hadde bostedsadresse i Ramallah. Sommeren 2016 ble flere Hamasrepresentanter arrestert av det israelske militæret på grunn av det planlagte lokalvalget for palestinerne i oktober 2016. Valget ble til slutt utsatt. Samme natt gikk det israelske militæret inn i to flyktningleirer i Ramallah. De var på jakt etter våpen som kunne bli brukt i mulige angrep mot israelere. I dette møtet ble flere palestinere skutt, hvorav de fleste var barn. Men den gode nyheten, forteller taxisjåføren, er at barna bare ble skutt i beina. Vi nevner at vi ikke hørte noen ambulanser under nattens aksjon. Sjåføren svarer at det israelske militæret ikke gir ambulansepersonell tilgang under raidet, de må vente til det hele er over. I servicen sitter også to eldre palestinske kvinner, i tradisjonell palestinsk drakt. I fanget har de noen små bamser og en pose med Snickers. De skal besøke barnebarna sine, skutt og skadet under raidet. Sjåføren slipper dem av ved hovedinngangen til sykehuset. Noen minutter senere ankommer vi Sareyyet Ramallah, en palestinsk ikke-statlig organisasjon som er en av de største kulturaktørene på Vestbredden, og som blant annet har en avdeling for dans.

21


Sareyyet Ramallahs avdeling for dans er under kunstnerisk ledelse av Khaled Elayyan. Han er også direktør for hele organisasjonen. Vi har samarbeidet med Sareyyet Ramallah siden 2010, og fra 2014 har vi vært involvert i et treårig prosjekt som har som mål å styrke den palestinske dansescenen. Prosjektet er omfattende, ambisiøst og mangefasettert. Det slynger seg utover, både i geografi og spennvidde. Vi prøver å arbeide forbi territorier og grenser. Det vil si å finne strategier for hvordan vi kan arbeide forbi okkupasjonen, og skape nettverk mellom palestinere som bor på Vestbredden, i Gaza, i Israel og den palestinske diasporaen. Vi søker også å skape koblinger til regionale og internasjonale arenaer. Prosjektet inkluderer produksjon av forestillinger for voksne, barn og unge, som skal fungere lokalt, regionalt og internasjonalt, workshops, residenser og diskusjonsfora, i tillegg til å tilby undervisning for profesjonelle, semi-profesjonelle og unge dansere. Gjennom å skape ulike lokale møteplasser, og ikke minst hyppigere lokale arbeidsmuligheter, forsøker prosjektet å skape en mindre sårbar situasjon for den enkelte dansekunstner sin utvikling og praksis. Sommeren 2016 arrangerte vi en sommerskole for dans, i samarbeid med den palestinske dansekunstneren Farah Saleh og Sareyyet Ramallah. Skolen skal være et tilbud til semi-profesjonelle og profesjonelle dansere, koreografer og pedagoger. Det var over 40 påmeldte deltagere fra Gaza, Nablus, Jenin, Hebron, Kufur Yasif, Nazareth, Qalqilia, Ramallah og Jerusalem i tillegg til deltakere fra Jordan, Belgia og USA. For oss og våre kollegaer var dette en stor seier. Områdene deltakerne kom fra ligger ikke så langt fra hverandre i kilometer hvis man ser på et kart, men det er ytterst sjelden at palestinere fra byer og landsbyer i Israel og store deler av Vestbredden og Gaza, har muligheten til å møtes på denne måten. Et skår i gleden var at danserne fra Gaza ble nektet innreisetillatelse av israelske myndigheter. De fikk ikke deltatt på skolen. Khaled Elayyan vinker oss inn på kontoret. I hånden holder han en avisutskrift. Lederen av Hamas har skrevet en kommentar om skolen. Han retter en kritikk mot Fatah, partiet til den palestinske presidenten Mahmoud Abbas. Ingen vil direkteoversette for oss, da de synes innholdet er noe upassende, men han skriver noe slikt som «våre martyrers blod virker ikke å ha noe effekt på Fatah, de bruker heller tiden på å arrangere en skole for dans i Ramallah». Fatah har ingenting med skolen å gjøre. Sommerskolen blir brukt som valgpropaganda. De første klassene denne morgenen setter i gang. Sareyyet Ramallah har tre dansestudioer og alle benyttes. Denne dagen er det en klasse som kombinerer samtidsdans og palestinsk folkedans (Dabke), en stil

22

som er utviklet av Yazan Iwidat, pilates med Samar King og hiphop med Mohammed Bargis Samahneh, alle palestinske dansekunstnere. Det tilbys også kurs i koreografi, improvisasjon, scenografi, lysdesign, lesegrupper med mer. Etter to uker ender skolen i en minifestival hvor arbeider i ulike stadier av prosess, blir vist. De fleste inviterte lærerkreftene på skolen var palestinske. Noe som er uvanlig ettersom flere internasjonale kultur- og bistandsmidler ofte kommer med «føringer», hvor eksperter og profesjonelle aktører fra landet som gir bistand, skal bidra med å undervise og kurse lokale aktører – ikke motsatt. Dette har ført til at lokale profesjonelle får færre arbeidsmuligheter hjemme, en effekt av føringene som er lite diskutert. Et av målene med sommerskolen er å skape en kollegial møteplass, en arena hvor lokale profesjonelle får muligheten til å undervise andre profesjonelle, i et lokalt og internasjonalt forum. Vi arbeider for at skolen skal bli en årlig begivenhet, og i 2017 er det planlagt at den skal finne sted siste uka i juli og første uka i august. Vi ser på hele det treårige prosjektet som utvidet koreografisk arbeid. En koreografi av mennesker og møter, hvor vi i fellesskap opparbeider kunnskaper og erfaringer innenfor ulike strukturer og i møte med ulike barrierer. Organisasjoner som Sareyyet Ramallah og prosjektet vi samarbeider om, er under hardt press fra konservative krefter i Palestina. De ser på samtidsdans og andre kunstneriske uttrykksformer som et onde. Samtidig oppleves okkupasjonen som en kvern som maler kontinuerlig, bevisst og strategisk, og tilstedeværelsen av en intens, strukturell vold gjennomsyrer det meste av det palestinske samfunnet. Det palestinske samfunnet lider under okkupasjonen, og under det internasjonale samfunnets politisk sett unnvikende holdninger til den. Den politiske fragmenteringen internt forsterker lidelsen. Eskaleringen av vold, som en konsekvens av okkupasjonen, både synes i landskapet og kjennes på kroppen, og vi diskuterer det, hele tiden. En kollega bosatt i Ramallah kommenterte: «Det er rart å tenke på at situasjonen er slik at om jeg i dag fikk lyst til å kjøre til Nablus for å spise Knefe (en populær arabisk kake), så kan jeg risikere å bli drept.» Våre palestinske kolleger er flinke til å fortelle oss at håpet om et fritt samfunn ligger i de små mulighetene: hvordan en fortsetter å arbeide, hvordan en kan skape små krusninger i overflaten, når «situasjonen» virker ubevegelig. Når det kjennes som det stadig blir litt mindre rom, litt mindre luft, litt færre muligheter, må man forsøke å koreografere med stillstanden.

23


24

25


de har fått gjennom tillit for å undertrykke eller føre krig mot sin egen befolkning eller sine naboer. For ikke så lenge siden var jeg på et nytt besøk i Palestina og Israel og fikk oppleve dette igjen. Det sterkeste møtet var med en tidligere kommandant for IDF, det israelske militæret, utplassert i Hebron. Hebron er okkupert og lider under uroligheter og vold som følge av de mange ulovlige bosettingene der. Nå er størsteparten av butikkene konkurs og i underkant av halvparten av palestinerne har flyktet. I byen som før var Vestbreddens nest største handelsby er gatene like tomme som øynene til de få butikkeierne som er igjen og teller en tom kasse før de stenger hver kveld. Noen av de jeg traff der sa at den eneste grunnen til at de blir er at de ikke har et annet sted å dra.

FØLELSESVÅPEN Jette F. Christensen

En av de viktigste oppgavene vi som politikere har er å beskytte folk. Det rent fysiske dreier seg om å beskytte mot krig og i kriser. Vi skal gjøre folk trygge på at vi er på jobb hver eneste dag for oss alle. Makt skal brukes for å gjøre endringer til det gode. Tilliten til at det skjer er en sårbar størrelse. I Norge er den sterk, derfor stoler vi også på folk vi ikke kjenner. Vi stoler på at politi, forsvar, politikere og institusjoner er der for oss. Vi stoler på hverandre i trafikken og vi stoler på at de fremmede vi leverer barna våre til hver morgen tar vare på dem. Forskjellen på land og samfunn ligger nettopp i denne tilliten og hvordan den forvaltes. Den er så viktig at den kan brukes som våpen i krig. Har du tenkt på hvor sterk følelsen av å høre til er? Den er ikke knyttet til et bestemt sted, det er noe vi har i oss, og stedene vi er og menneskene vi møter gir den en ramme. Det er derfor vi kan flytte og finne den samme følelsen et nytt sted. I generasjoner har noen kjempet for at vi kan gjøre nettopp det. Være frie til å bygge det livet vi ønsker oss. Men hva skjer når vi ikke flytter, men drives på flukt? Hva skjer når vi blir jaget der vi hører til?

JETTE FUGELSNES CHRISTENSEN (1983) er en norsk Arbeiderparti-politiker. Hun er nestleder i Hordaland Arbeiderparti og representant til Stortinget hvor hun er medlem i Utdannings- og forskningskomiteen.

26

Opplevelsen av å være trygg er en av de mest kraftfulle. Er man trygg, er man rolig. Det er lettere å bli lykkelig og det er lettere å våge om man vet noen er der for deg om det går skeis. For meg er det hele poenget med politikk; å gjøre folks liv litt friere og litt enklere. Siden tillit og trygghet er to så sterke og viktige følelser er de effektive våpen. Jeg slutter aldri å bli rystet over politikere som bruker makt

Etter å ha ferdiggjort militærtjenesten satte kommandant Yehuda seg ned og så på bildene han hadde tatt. Han så glade kollegaer. Han så gutter bli menn og jenter bli kvinner. Han så våpen. Han så alt for store uniformer som slang rundt de unge beina. Han så sol og chipsposer og avstraffelse. Han så husstorminger og lipgloss. Han så redde gamle menn og leende jenter. Han så feil. Han så virkeligheten. Som han fortalte meg: «Jeg er villig til å dø for landet mitt, Israel. Men det er ingen grunn til at vi skal være de eneste i historien som vil kunne oppnå stabilitet ved å undertrykke et helt folk. I militæret fikk jeg en oppgave; skap følelsen av å være jaget. Da jeg så frykten som kommer av den følelsen jeg hadde som oppgave å skape, ble det oppdraget min største fiende. Nå vier jeg livet mitt til å fortelle historiene om hva som blir gjort feil, så vi kan begynne å gjøre det riktige.» Gå ut og skap følelsen av å være jaget. I det man gir noen det oppdraget, flytter man krigen inn i folk. Da står ikke slaget om grenser, bygg eller land. Det står om hjertene. Å være jaget er det motsatte av å være trygg. Det er en kontinuerlig frykt for hva som kan komme. Fremtiden blir ikke noe ubeskrevet og lyst, den blir bare skremmende. Står huset mitt i morgen? Får jeg bli? Må jeg dra? Er jeg fri eller fengslet? Den uroen kan ta bolig i et menneske og gjøre det farlig. Å være redd og å ha et ønske om å beskytte seg mot noe man ikke ser, gjør at man kan få behov for å angripe – hva som helst. Det ligger i oss å kjempe mot det som gjør oss redde. Det er sterkt å se hva følelser helt konkret gjør med omgivelsene. Dersom man ikke har følelsen av å høre til noe sted, vil man ikke skape gode rom der man er. Det er få grønne lunger og parker og steder å hoppe «paradis» ingen føler eierskap til. Hvorfor skal du sette ut blomster på trammen om du ikke har noen garanti for om trammen er der i morgen? Har man ikke tro på fremtiden, fordi man er usikker på om man har den, planlegger man heller ikke for den. Oliventrær tar årevis å vokse seg store. Du planter ikke nye trær når

27


de du hadde er klippet bort, og du ikke vet om du er der selv når de første olivenene kan plukkes. Noen ganger har jeg hørt folk si «det er bare følelser». Det er ikke sant. Følelser er det vi opplever og det virkeligste vi har. Vi bygger hele livene våre rundt dem. Følelsene påvirker også hvordan verden ser ut. De kan gjøre deg til den sterkeste og svakeste versjonen av deg selv. Politikkens viktigste oppgave er å få folk til å føle seg trygge nok til å være frie. Derfor er politikk som brukes til å jage mennesker innenfra det største sviket av alle.

DET IMAGINÆRE HJEMMET To folkegrupper har kanskje mer enn noen andre merket de europeiske eksklusjonsmekanismenes historie. Ja, man kan nesten si at et relieff av Europas renhetsnevroser opptegnes gjennom disse folkenes flukt og forfølgelse. Jeg tenker på sigøynerne og jødene. Sigøynerne flyktet fra India, trolig på grunn av krig, for omkring tusen år siden. De første tegnene til sigøynere i Europa er fra 1322, og i løpet av de neste hundre årene begynte diasporaen å strekke seg inn mot Sentral-Europa. Mange endte opp i dagens Romania, ikke nødvendigvis av eget valg, men fordi ryktet spredde seg om at man kunne fange dem og sende dem dit som slaver mot god fortjeneste. Da slaveholdet opphørte på midten av 1800-tallet, skjøt det ut en ny flyktningestrøm av sigøynere i Europa. Jødenes migrasjon til kontinentet er betraktelig eldre og knyttes særlig til romernes beleiring av Jerusalem og ødeleggelsen av Det andre tempelet, 70 år etter vår tidsregning. Da ble jødene fordrevet fra Jerusalem, og mange ble tatt som slaver og sendt til forskjellige deler av Romerriket. Senere skulle disse slavene danne utgangs­ punktet for den jødiske diasporaen i Europa. Jeg har ikke tenkt å gi en videre beskrivelse av de to folkenes flukt og forfølgelse, men snarere poengtere en fundamental forskjell i deres forhold til sin egen flukt og hjemstedet de forlot. For to år siden var jeg på rundreise i Europa. Da jeg ankom Krakow, bestemte jeg meg for å lære om jødenes kultur snarere enn å besøke dødsmaskineriet i Auschwitz, så jeg besøkte Galicia Jewish Museum.

28

Demian Vitanza

DEMIAN VITANZA (1983) er en norsk forfatter og dramatiker. Han debuterte i 2011 med den kritikerroste romanen urak, og har senere gitt ut romanene Sub rosa og Dette livet eller det neste og skuespillet Londinium. Som scenekunstner har han blant annet jobbet med Papirløse fortellinger på Nationaltheatret, med skriveprosjektet Stemmer fra innsiden for fengselsinnsatte – og dramatisert Jan Roar Leikvolls roman Songfuglen for Det Norske Teatret.

29


Direktøren, Tomasz, var tilfeldigvis ledig og viste meg fotografi­ samlingen som avbildet spor etter den jødiske kulturen, som sto veldig sterkt i Polen og Ukraina før nazistenes holocaust. Vi gikk gjennom bilder av synagoger og gravstøtter som hadde forfalt. Noen av ruinene var bevart, andre var malt over, bygget om eller grodd igjen. Utstillingens tittel var «Spor av minner». Disse stikkordene er vitale i jødisk kultur. Imperativet er: Man må ikke glemme hvor man kommer fra, hvor man har vært, hva man har vært gjennom. Etter å ha besøkt museet, gikk jeg innom en bokhandel full av bøker om jødisk kultur. På bokryggene gikk de samme stikkordene igjen: «spor», «minner», «glemsel», «erindring». Mye av den jødiske kulturen er i seg selv knyttet til erindringsprosessen. Måten man minnes det som var, definerer det som er. Det kan man vel egentlig si om alle kulturer, men sjelden møter man et folk med så stor historiebevissthet og historisk praksis som jødene. Skriftkulturen har vært sentral og høyt verdsatt i jødedommen, og hele tiden har man referert til Judea eller Israel som et hjem. Allerede i tiden etter ødeleggelsen av Det andre tempelet, skal det ha vært en bevissthet blant de jødiske slavene rundt omkring i Romerriket om at de ikke måtte glemme sitt hjemland og utdrivelsen derfra. Romerne på sin side forsøkte å undergrave minnet ved å endre provinsens navn fra Judea til Syria Palaestina. Det er vanskelig å ikke assosiere den jødiske historiebevisstheten med sionisme og etableringen av det moderne Israel, med alle dets problematiske aspekter. Som et vrengebilde på jødenes idé om Israel som hjem, har mange fordrevne palestinere med seg sine nøkler fra husene de en gang bodde i før de ble fordrevet i 1948. Rustne nøkler som går i arv, som passer perfekt inn i et imaginært nøkkelhull, for å åpne en imaginær dør og tre inn i et imaginært hus. Jeg tviler på at de fleste hjemmene de forlot fortsatt finnes i dag, annet enn som en mental konstruksjon bygget rundt den rustne nøkkelen. Men hvis vi legger vekk det storpolitiske aspektet et øyeblikk og fokuserer på den eksistensielle dimensjonen av et liv på flukt: Hvordan påvirkes den av ideen om et hjem? Hvordan er det å vandre rundt med en rusten nøkkel i lomma? Og hvordan er det å vandre uten?

30

dessuten til gode å møte en sigøyner som ønsker seg tilbake til India for å samle folket sitt der, eller noe annet sted for den saks skyld. Det finnes åpenbart stolthet og identitetsbevissthet blant sigøynere, med visse tilløp til politisk organisering, men det kan knapt kalles nasjonalisme. Sigøynere har kontinuerlig spredd seg og dannet nye undergrupperinger i kontakt med de kulturene de har møtt – eller snarere i deres skygge. I 1971 ble den første internasjonale romanikonferansen holdt i London, hvor man forsøkte å finne noen samlende symboler. Når de skulle velge et flagg, falt motivet på en blodrød chakra, altså et hjul, som symboliserer selve reisen og smerten forbundet med denne. Identiteten knyttes ikke til et sted eller en opprinnelse, men til en bevegelse. Hjulet på hestekjerra som spinner rundt og rundt på landeveien. Men det skal sies, at selv ikke dette flagget ble anerkjent av alle sigøynerne. Noen vil at det skal være et hestehode istedenfor et hjul på flagget. Og uansett, hvor mange sigøynere har egentlig et sterkt forhold til den ene eller andre versjonen av flagget? Det mest opplagte er å sette den sprikende identitetsfølelsen i sammenheng med manglende statsdannelse som kan diktere et felles nasjonalt narrativ. Men jeg tror motstanden mot å samles også henger sammen med manglende dyrking av et opphavsnarrativ. Fraværet av ideen om et hjemland. Man har ingen gammel nøkkel i lomma. Nå er myten om den nomadiske sigøyneren også utdatert, siden hele 95 % av dagens sigøynere er bofaste. Likevel er identiteten fortsatt nærmere knyttet til et hjul en til en jord. Jeg vet ikke hvor lenge jeg ville ha båret på nøkkelen til et hjem jeg hadde måttet flykte fra. I hvor mange generasjoner skal man la den rustne nøkkelen gå i arv, med blikket vendt tilbake dit man kommer fra, i håp om å vinne tilbake et hjemland på samme måte som jødene? Og er det egentlig samme sted man kommer tilbake til etter å ha vært borte? Kanskje poenget med å ta vare på nøkkelen i noen tilfeller ikke er at man skal vende tilbake, men snarere fordi man vil være sikker på å ha minnet om et hjemsted med seg.

Sigøynernes forhold til egen historie skiller seg markant fra jødenes. Der hvor jøder har vært opptatte av å nedfelle historien i skrift, har sigøynere vært mindre opptatte av det skrevne ord. Dette har ledet dem på ulik kurs i historiens gang.

Sett fra et rent maktperspektiv, er det åpenbart en styrke å samles omkring dyrkelse av ideen om et hjemland, men fra et mer eksistensielt perspektiv, er det imaginære hjemmet mer ambivalent som størrelse. Hvor ofte skal man vende blikket og se bakover?

Man kan selvfølgelig si at sigøynernes historie ligger innbakt i språket, eller i musikken, og det er riktig at hoveddelen av ordene i romanés stammer fra sanskrit. Men dette er noe ganske annet enn å ha en uttalt bevissthet om at man kommer fra India. Jeg har

Grunnen til at jeg begynte å tenke på dette, er at jeg hørte om en ung jezidi-kvinne som studere i London da IS invaderte landsbyen hennes i Irak. Jeg forestiller meg hvordan hun fulgte med på nyhetene de dagene i august 2014, prøvde å ringe familien

31


uten å få svar. Så fikk hun høre om folket sitt, kanskje gjennom mediene eller fra noen hun kjenner. De som kunne, hadde flyktet opp på Sinjar-fjellet, andre ble drept eller tatt som slaver, alt mens hun selv var langt borte. Et trygt sted. Hun visste med sikkerhet hvor hjemmet hennes var. Det er ikke sikkert hun hadde tenkt å flytte tilbake etter studiene, kanskje hadde hun andre planer, men det var ingen tvil om hva som var hjemme. Og så var hun plutselig hjemløs, hun var teknisk sett en flyktning, uten å ha vært med på flukten. Det er fortsatt lenge til hun må ta stilling til spørsmålene over. Fortsatt er det opplagte at hun ønsker hjemmet sitt tilbake. For hennes del er spørsmålet det motsatte: Klarer hun egentlig å ta innover seg at hun i det hele tatt har mistet det? Ideen om et hjem er knyttet til ideen om hvem man er. Fleksibilitet i det ene henger til en viss grad sammen med fleksibilitet i det andre, men disse ideenes fleksibilitet eller rigiditet må kontinuerlig justeres i møte med hva man kan forvente, hva man orker å håpe, hva man klarer eller ønsker å gi slipp på, hvilke nye muligheter man møter, og – ikke minst – hvilke verktøy man har for å støpe noe fast i erindringens nedbrytbare kartotek.

ULYKKENS BUDBRINGER Det var en kveld i desember 2015 hvor jeg som jeg vanlig tok oppvasken med et halvt øre til radioen. I programmet snakket Ole Jørgen Anfindsen om hvorfor han var blitt muslim. Jeg trodde først det handlet om Ole Edvard Antonsen, han som akkompagnerer norske F-16 fly over øde landskap, og som tidligere den høsten hadde lånt sin trompet til avdukingen av det første norske F-35 flyet i Texas.1 Men så var det altså redaktøren for det fremmedfiendtlige nettstedet Honest Thinking som bekjente at han hadde vært troende muslim i 10 år. 2 Anfindsen la vekt på at han fortsatt vil ekstremistene til livs, muslimske ekstremister, før han bestemte sin nye tro noe nærmere som «muslimsk kristen», en betegnelse han hadde fra en katolsk prest kjent som Father Paolo. Her spisset jeg ørene. Anfindsen fortalte at denne presten var tatt til fange av IS i Syria for to år siden, og at man foreløpig ikke vet om han er død eller levende. Etter noen kjappe søk på nettet ble jeg kastet 15 år tilbake i tid. Dette var det samme mennesket jeg hadde småpludret med i solveggen ute i ørkenen i Syria. Jeg kom i et slags samvittighetssjokk. Kanskje litt forfengelig, som når en av mine onkler en gang skrøt av å ha tatt kongen i hånda som tilskuer i 17. mai-toget i Oslo utenfor slottet. Jeg følte meg i ett med verdenshistoriske begivenheter. Krigen i Syria kom plutselig mye nærmere, den ble personifisert og personlig. Paolo Dall'Oglio hadde blitt selve symbolet på den syriske revolusjonen da den fortsatt var en menneskerettighetskamp.

32

Rune Salomonsen

RUNE SALOMONSEN (1971) har hovedfag i filosofi fra Universitetet i Bergen og er medlem i Norsk faglitterære forfatter- og oversetterforening. Han arbeider i administrasjonen hos BIT Teatergarasjen og som selvstendig næringsdrivende tømrer.

33


34

35


FLYKTNINGENES FILOSOF – HANNAH ARENDT Jeg hadde bare fulgt sånn måtelig med på utviklingen i Syria; fått med meg at kristne ble forfulgt og at prester var forsvunnet, men ble først grepet da IS erobret alle nyheter med forfølgelsen av jezidiene. Så kom flyktningene. I løpet av det siste året hadde jeg tilbrakt mange sene kveldstimer på et selvstudium i Hannah Arendts filosofi, og i kjølvannet av diskusjonen om å ta imot det vilkårlige tallet på 10.000 flyktninger i Norge utpå våren 2015, valgte jeg – i et fortvilt forsøk på å melde inn et alternativt perspektiv – å oversette et av hennes essay fra 1943 om jødiske flyktninger i mellomkrigstiden, «Vi flyktninger» kan leses på Vagant.no3. Arendt skrev denne teksten for et amerikansk-jødisk tidsskrift like før nyheten om gasskamrene nådde New York. Det er et sarkastisk oppgjør med hvor ivrig den jødiske befolkningen lot seg assimilere i de landene de flyktet til. Og hun berømmer de få som sto frem som flyktninger, og som ikke gikk opp i sin nye kultur som om ingenting var hendt: «… historien er ikke lenger en lukket bok for dem, og politikk er ikke lenger et privilegium for ikke-jødene. De vet at like etter at det jødiske folk ble erklært fredløse i Europa, ble de fleste europeiske nasjoner erklært fredløse.» Hun avslutter essayet med å hevde at flyktninger er vår tids avantgarde, – men det er bare om de holder på sin identitet. Jeg tror Hannah Arendt kan hjelpe oss å se noen andre farer ved dagens flyktningkrise enn slik den gjerne blir fremstilt av de som frykter den mest. Arendt var selv flyktning og statsløs i 18 år. Hun hadde et kort opphold, en knapp måned, i en interneringsleir i Frankrike; opprinnelig en leir for folk på flukt fra borgerkrigen i Spania, men som under Vichy-regimet, og i samarbeid med tyskerne, ble reservert for jøder. Arendt og flere andre kom seg ut av leiren i Gurs i denne overgangsfasen, like før tyskerne i samarbeid med franske myndigheter juridisk pertentlig og effektivt fratok franske jøder statsborgerskapet, la jernbanespor fra leiren, koplet seg på skinnegangene som gikk videre til konsentrasjonsleirene i Polen, og tømte leiren. Det Arendt skriver om nasjonalstatenes håndtering av flyktninger og statsløse har fått ny aktualitet. Når hun skriver om menneskets vilkår i arbeid, fremstilling og politikk i boken Vita Activa – Det virksomme liv, og hevder at det unikt menneskelige først kommer til uttrykk i tale og handling, så har det nærmest gått upåaktet hen at tankegangen først og fremst er drevet frem av motsetningen til de vilkår som mennesker levde under i internerings- og konsentrasjons­leirene før og etter Andre verdenskrig. Verdens­samfunnet har etablert flere sterke overnasjonale organer for håndhevelse av menneske­ rettighetene etter at Arendt skrev The Origins of Totalitariansim i 1951, en bok hun selv ville kalle «The Burden of Our Time»,4 og

36

kritiserte menneskerettighetenes forkjempere for å være profesjonelle idealister med realitetsbrist. Flere nasjoner, deriblant Norge, har implementert menneskerettighetene i sin grunnlov. Men fortsatt lever de statsløse5 i et rettslig vakuum i forhold til nasjonalstaten og dens lovverk. FN opererer med tall på rundt 24 millioner flyktninger verden over, 40 millioner internt fordrevne og 10 millioner statsløse. Mange av disse bor nå i flyktning- eller interneringsleirer. De elendige levekårene til disse menneskene er svært bekymringsfulle – hvor de flere steder lever fredløst uten å ha begått noen forbrytelse, og overalt nektes både arbeid og politisk innflytelse. I beste fall blir de forsørget og gjort avhengige av humanitær hjelp i årevis. I verste fall blir de utsatt for tvangsarbeid og tilfeldig vold fra væpnede grupper og sikkerhetsstyrker, som i EU-finansierte leirer i Libya.6 Den blotte eksistensen av interneringsleirer er direkte illevarslende i seg selv. Forskjellsbehandlingen og den midlertidige utestengningen av overflødiggjorte mennesker som kan vare i årevis, har en destruktiv virkning på omverden. Det underminerer rettsvesen, demokrati og menneskeverd både nasjonalt og internasjonalt. Arendt skrev for en annen tid, men det hun var opptatt av er fortsatt the burden of our times. Arendt skriver: Etter krigen viste det seg at det jødiske spørsmålet, det som ble sett på som det eneste uløselige, virkelig var blitt løst, – nemlig ved hjelp av et kolonisert og siden erobret territorium. Men dette løste hverken problemet for minoritetene eller de statsløse.Tvert imot, som nær sagt alle andre hendelser i vårt århundre, produserte løsningen på det jødiske spørsmålet bare nok en ny kategori flyktninger, nemlig araberne, og økte dermed antallet på de statsløse og rettsløse med enda 700.000 til 800.000 mennesker. [...] Flyktningene og de statsløse har etter fredsavtalene i 1919 og 1920 klebet seg som en forbannelse på alle nye statsdannelser på jorden som ble skapt i nasjonalstatens bilde. Denne forbannelsen bærer med seg bakterier fra en dødelig sykdom for disse nye statene. For nasjonalstaten kan ikke bestå så snart dens prinsipp om likhet for loven er brutt sammen ... Lover som ikke er like for alle forfaller til rettigheter og privilegier, noe som står i et motsetningsforhold til selve nasjonalstatens natur. Jo tydeligere bevisene er for statenes manglende evne til å behandle de statsløse som rettssubjekter (legal persons) og jo større utbredelsen av tilfeldig styring gjennom politidekreter, jo vanskeligere vil det bli for statene å motstå fristelsen til å frata alle innbyggerne rettslig status og styre dem ved hjelp av et eneveldig politi.7

37


HÅPETS MARTYR – PAOLO DALL'OGLIO Vinteren 2000/01, altså et halvt år før starten på den skjebnesvangre krigen mot terror, reiste jeg og tre venninner gjennom Egypt, Jordan, Syria og Tyrkia – en uforglemmelig reise på to måneder. Vi feiret julen i Petra i Jordan, en kjent kulisse fra blant annet filmen Indiana Jones og det siste korstog, med sine imponerende byggverk gravd ut i fjell av mangefarget sandstein. Vi hang rundt i flere dager, ble invitert på te av beduiner som fortsatt bodde på plassen, og traff noen lett alkoholiserte jevnaldrende som tok oss med på klatretur i monumentene. Her hadde de utrolig nok vokst opp. De hadde hatt stedet som lekeplass da de var barn, men var nå henvist til rekkehus på åskammen til fordel for turisme på stedet. Etter å ha dratt videre til Damaskus i Syria og feiret nyttårsaften i Palmyra, fant vi en beskrivelse av et kloster langt ute i ørken, et sted hvor man som besøkende ble oppfordret til å ta med seg godsaker fra byen. Vi dro dit for å oppleve noe annet enn de mange utendørsmuseene – et sted med en mer levende og samtidig kultur.8 Deir Mar Musa er et katolsk kloster et stykke nord for Damaskus, som i løpet av 2000-tallet ble et kjent pilegrimssted for kristne og muslimer, og som før krigen tok imot 50.000 besøkende i året. Vi tok en av disse bussene som gikk når det var tilstrekkelig med passasjerer, måtte haike det siste stykket og fikk sitte på tilhengeren til en traktor. Ved fotenden av klippene sto en kompressor og durte, og etter å ha klatret de mange steintrappene opp til klosterbygningen ble vi ønsket velkommen og servert verdens beste hummus. Sjokolade, kaffe og andre godsaker hadde de nok av. Paolo var en ruvende kjempe, en dedikert katolsk jesuittprest fra Roma med mye luft på en kraftig stemme. Han fortalte at han hadde funnet dette stedet i ruiner på 1980-tallet. At hele Midtøsten er fullt av tusen år gamle ruiner i utmarka, hadde vi selv fått oppleve, men dette stedet, oppkalt etter en etiopier ved navn Moses som slo seg til i en av hulene og levde som hellig eremitt en gang på 500-tallet, det var spesielt. Her ble det drevet klostervirksomhet inntil 1800tallet, og det er funnet rester av steinsirkler og graver i nærheten som kan være 9000 år gamle. Paolo dro ut hit som et avbrekk på arabiskstudiene. Og tilfellet ville at han brakk beinet og måtte overnatte i restene av kirka med himmelen som tak. Den natta knyttet han seg til stedet og tok en beslutning. Deretter brukte han omtrent ti år på å etablere et klosterliv her, og de følgende ti årene på restaurering. Da vi besøkte stedet hadde de en kirkevegg med fresker fra 1000-tallet under restaurering.

38

Denne historien var imponerende. Det var også imponerende at Paolo hadde skrevet sin doktoravhandling i teologi om begrepet håp i islam, og nå drev omfattende dialogarbeid og reiste rundt for å bygget broer mellom de tre abrahamittiske religionene jødedom, kristendom og islam. Han fortalte mye om dette arbeidet og om den eldgamle kunsten å leve side om side. Og han sa han gikk barbent hele året og derfor aldri ble forkjølet. Jeg har aldri glemt dette møtet, dette stedet eller denne mannen. Et halvt år etter at vi var hjemme igjen kom 11. september-angrepet på New York. Bush-administrasjonen bombet Afghanistan etter å ha bedt om å få Bin Laden utlevert. Senere ble Irak invadert etter fabrikkerte nyheter om masseødeleggelsesvåpen. Det som gikk opp for meg nå, 15 år senere – to år etter at Paolo var forsvunnet – var at han ble trukket inn i disse fatale verdenshistoriske begivenhetene i kraft av sitt kall. Den arabiske våren som den lenge ble hetende, spredte seg til Syria i 2011. Det startet med fredelige demonstrasjoner, noe Assad slo hardt ned på. Han fengslet og torturerte studenter. Utbrytere fra Assads hær dannet Den frie syriske hær og sluttet seg til opprøret. Assad svarte med å løslate ekstremistiske jihadister fra fengslene, som for å sanne sine ord om at opprøret var infisert av islamske terrorister. Paolo hadde et godt samarbeid med syriske myndigheter inntil han begynte å ytre seg om korrupsjon og politikk. I 2010 ble det forbudt for klosteret å arrangere interreligiøse konferanser. To år senere vant Paolo en italiensk fredspris for sin innsats i regionen. Samme år ble han utvist av Assad. Han hadde skrevet et brev til FNs høykommissær hvor han anbefalte FN å stille med et stort antall observatører og et mindre antall fredsbevarende styrker i prosessen med å erstatte det sittende regimet. Det ble ingen innsats fra FN i Syria. Midtøstenforsker Cecilie Hellestveit sa det på denne måten: «Libya var testen for Russland og Kina som hele tiden var prinsipielt imot intervensjonen [i 2011]. De mente at mandatet kunne bli misbrukt til regimeendring, og de fikk rett. Vi ser en pervers effekt av Libya som har spilt inn på feil måte for Syrias del».9 Etter å ha blitt utvist oppholdt Paolo seg mye i et kloster i det kurdiske Nord-Irak, bygget etter inspirasjon fra Deir Mar Musa. Han reiste også rundt i USA og Europa for å snakke om konflikten. Han var på CNN, talte for FN, og han var i Norge. Avisen Dagen skrev mye om ham og Morgenbladet gjorde et intervju.10 Jeg kjenner meg godt igjen i noe han sa til det New York baserte nettstedet Syria Deeply i Paris: Mitt standpunkt er at vi trenger å få alle sektorene tilbake – alle nyanser i den syriske befolkningen, for å gjenskape den harmonien som var hele dette landets stolthet. At så mange småsamfunn var

39


40

41


i stand til å leve sammen i samme samfunn ... det er absolutt en av grunnene til at jeg forelsket meg i landet. Og også fordi det ennå sto utenfor levemåten i Vesten. Det var mindre konsumkultur, tradisjonene var så levende, slik en stor gjestfrihet og forståelse for hvordan leve sammen. Alt dette er tapt nå, og vi må bygge det opp igjen på solid grunnlag. 11 I et kort filmklipp fra Virginia kalt «Please Take Care of Syria», som ligger på YouTube, forteller han om Syrias betydning for de tre bøkenes religioner og om sin plan for FN, med følgende profetiske advarsel: «Kampen for frihet vil forvandles i en borgerkrig, noe som vil skape rom for alle slags ekstremismer».12 Våren 2013 tok Den frie syriske hær og flere andre fraksjoner, deriblant al Nusra, kontroll over byen Raqqa langt øst i Syria. Menneskerettighetsaktivister skrev optimistisk om nærdemokrati og borgerråd, men også om kontinuerlig bombing fra luften. Paolo lot seg smugle inn fra nord ved hjelp av kurdere for å samtale og megle mellom alle parter, spesielt mellom kurdere og islamister. Sent på sommeren deltok han på en bankett – eller et folkemøte – holdt av en rik, lokal saudiaraber som var parlamentsmedlem og en sentral skikkelse i overtakelsen av Raqqa. Herfra fant jeg to korte filmklipp med appeller fra Paolo. Det ene er tatt 28. juli 2013, klokka halv elleve om kvelden. Her berømmer han tilstedeværelsen av studentunionen i byen, både fordi de er en sammenslutning som representerer hele landet, og fordi de representerer utdannelse og vitenskap og dermed grunnsteinen for et fritt Syria.14 Tonen er forsonende og optimistisk. Dagen før hadde han snakket for flere tilhørere. Bifallet var øredøvende: Fred og Guds nåde være med dere. Jeg er så glad for å møte disse frie menneskene, mennesker i frie, frigjorte Raqqa. Om Gud vil, blir Raqqa den første hovedstaden i det frigjorte Syria. Neste ut er Damaskus. Og om Gud vil, vil det skje veldig snart.15

LANDFLYKTIGHETENS DJEVELSKE IRONI – SAMAH Gud ville ingen av delene, men dette må være de aller siste bildene som finnes av Paolo Dall'Oglio i live. Dagen etter hadde han en avtale med representanter fra IS for å forhandle om løslatelsen av to journalister. Så forsvant han, og i løpet av få dager oppnådde IS å kuppe hele opprøret i Raqqa. Appellene var på arabisk, og det var i forsøket på å få dem oversatt at jeg traff Samah. Det føltes veldig viktig å få vite hva disse appellene handlet om, så jeg forhørte meg litt rundt. Arabisk er et skriftspråk

42

som er likt i alle arabisktalende land, men som derimot snakkes svært forskjellig. Det viste seg snart at samboeren min nettopp hadde truffet en jente fra Syria på et julebord. Det er hun som har hjulpet meg med å oversette det Paolo sa på de to filmklippene. Samah fikk raskt oppholdstillatelse da hun kom til Norge, og bodde på mottaket i Ytre Arna da vi ble kjent. Hun var blant dem som fulgte den såkalte Balkanruten16 hit. På arrangementet «Flyktninger forteller» under Kulturdagar i Arna, da vi gikk langs Storelva som renner gjennom dalen, kunne hun fortelle at hun hadde gått tre dager langs en tilsvarende elv i Bosnia. De hadde vært to hundre stykker som gikk i samlet flokk. Det eneste de fryktet var politiet. Samah var lærer på en barneskole i Syria. Hun er født og oppvokst sør i Damaskus, men presenterer seg selv som palestiner. Dette fordi besteforeldrene er fra Palestina – flyktninger de også fra 1948. Selv har hun aldri vært der. Fra Syria hadde hun innreiseforbud til Israel, men så snart hun får et norsk pass derimot, kan hun ironisk nok få oppfylt en gammel drøm. Jeg ble invitert på en forsinket nyttårsfest på mottaket i Ytre Arna etter det første møtet med Samah. Det er ikke så langt fra der vi bor. Vi dro dit hele familien, fikk god mat og en eksotisk fest. Jeg danset folkedans med Muhaimen fra Raqqa til stor fornøyelse for beboerne. Jeg slet virkelig med fotarbeidet. Vi fikk også mange historier fra folk på festen. Dette var den 10. januar 2016, og en eldre dame fra Aleppo viste meg de skrekkelige bildene fra den beleirede byen Madaya på telefonen sin, hvor voksne og barn døde av sult. En vi ble litt bedre kjent med noe senere, kanskje fordi vi hadde felles bekjente i Bergen, fortalte at han var kommet over Storskog. Han var også palestiner, ergo var han statsløs. Det han hadde var et russisk turistvisum, men det var utgått på dato. Brevet han fikk fra UDI etter denne festen var et avslag. Problemet var at også dette var utgått på dato. Han fikk ikke brevet før ankefristen var gått ut. I denne tiden så vi lite til ham. Muligens ble han prisgitt tilfeldigheter. Han klagde på avslaget, fikk oppnevnt advokat, og prosessen tok den tiden som trengtes før myndighetene modererte den ugilde behandlingen som de på Storskog fikk som ble fraktet i buss tilbake til Russland. Avslaget ble omgjort og han har nå fått oppholdstillatelse. Samah bor i Haugesund nå. Hun har fått innvilget familiegjenforening med sin bror, men avslag for gjenforening med sin mann. Den syriske ambassaden i Jordan har visstnok gitt feilaktige opplysninger om ham. Hun har sendt en klage, og venter på svar fra UDI. Samah fortalte at mannen jobber som menneskerettighetsaktivist, og har oppholdt seg lenge i Tyrkia. Da vi møttes første gang viste hun meg stolt et bilde av sin ektemannen, utrolig nok ved siden av en bredt smilende Paolo. Bildet er tatt i anledning av at Paolo besøkte den tyrkiske grensebyen

43


Reyhanli, en av disse byene som nå har flere syrere enn tyrkere. Jeg fikk vite at han hadde vært der med den kurdiske TV-kanalen Orient for å gjøre en reportasje om sykehusene for syrere i byen, samme sted som Samahs mann jobbet. Paolo hadde snakket med de skadde og forrettet en begravelse sammen med det medisinske personalet. Det var to journalister fra nettopp denne TV-kanalen, som Paolo dro for å forhandle med IS om den dagen han ble bortført eller drept.

BUDSKAPET Hannah Arendt fremhever et sted et dikt hvor Bertolt Brecht kaller flyktningen for ulykkens budbringer. Poeten Brecht oppholdt seg for det meste i Danmark og Sverige etter å ha flyktet fra Tyskland i 1933, men Arendt møtte ham flere ganger i Paris, og de hadde kontakt per brev og via venner.17 Da tyskerne invaderte Danmark og Norge flyktet Brecht til Finland, og i 1941 fikk han innvilget visum til USA. Han dro dit via Vladivostok og Filippinene, som da var amerikansk koloni. Reisen over havet er beskrevet i dette diktet. Det var ikke oversatt da jeg jobbet med denne teksten og jeg dristet meg til å gjøre det selv – med gode innspill fra poeten Øyvind Berg:18 Landskap i eksil Men på den siste båten så også jeg morgengryets iver i riggen, og delfinenes grå kropp flyte opp av Japanhavet. Og de små hestekjerrene med gullbeslag, og de rosa ermene til matronene i smuga til fordømte Manila, så flyktningen også på med glede. Oljepumper og tørste hager i Los Angeles og ravinene i California om kvelden og fruktmarkedet, lot ikke ulykkens budbringer ubeveget.19 Når Arendt skriver om dette diktet i sitt essay om Brecht og politikken, blåser hun opp den siste verselinjen og gir hele diktet en temmelig dyster, men sterk tolkning. Den ulykken som budet bærer frem gjelder selvsagt ikke ham selv, sier hun: «for det er ikke bare deres egen ulykke som flyktningene bærer med seg fra land til land, fra kontinent til kontinent – der de «skifter land oftere enn de skifter sko» – men hele verdens begredelighet.»20

44

https://forsvaret.no/aktuelt/her-er-norges-foerste-f-35 https://radio.nrk.no/serie/verdiboersen/mktr04005015/12-12-2015#t=1m20s 3 http://vagant.no/vi-flyktninger/ 4 The Origins of Totalitarianism (Schocken Books, New York 1951) ble gitt ut under den tittelen i Storbritannia samme år, på Secker & Warburg, London. 5 http://www.fn.no/Tema/Flyktninger og https://www.ssb.no/befolkning/artikler-og-publikasjoner/ statslose-mange-i-verden-fa-i-norge 6 https://www.bistandsaktuelt.no/nyheter/2017/fn-uholdbare-forhold-for-migranter-i-libya/ 7 Min oversettelse. Fra Arendt, Hannah (1951). The Origins of Totalitarianism. New York 1951: Schocken Books, s. 170. 8 De som er interessert i tema av typen organizations as communities, kan lese mer om Mar Musa her: https://opendemocracy.net/transformation/alessandra-pigni/organizations-ascommunities-lessons-from-deir-mar-musa-in-syria 9 http://fn.no/Aktuelt/Nyheter/Gaar-Midtoesten-i-opploesning 10 Det foreligger også en bok på norsk av Paolo med den svulstige tittelen Kjærligheten til islam i troen på Jesus (Portal forlag, 2013). I boken redegjør han for sin teologi dypt forankret i den syriske erfaringen sin, og som en videreutvikling av to store inspirasjonskilder, nemlig Charles de Foulcauld og Louis Massignon. Her har Harald Olsen, tidligere direktør for Kunsthøgskolen i Oslo, skrevet forordet. Han har de mest oppdaterte innleggene om klosteret Mar Musa i de seneste årene. Forordet kan leses her: https://www.portalforlag.no/filer/dokumentarkiv/20131119_ faderpaolonettside.pdf Se ellers gjerne http://verdidebatt.no/haraldolsen 11 Min oversettelse. http://syriadeeply.org/articles/2013/07/2392/father-paolo-dalloglio-syriasdisappearing-priests/ 1 2

Min oversettelse. Bruk gjerne 3 minutter på denne videoen: https://www.youtube.com/ watch?v=SqiekDdwAWI 13 http://news.va/en/news/asiasyria-the-turbulent-context-of-raqqa-and-the-m 14 http://belfasttelegraph.co.uk/video-news/video-father-paolo-dalloglio-at-raqqa-rally-beforekidnap-29459940.html 15 Oversatt fra Samas engelske oversettelse av arabisk. https://youtube.com/ watch?v=6xwrC76gtqM&feature=youtu.be 16 Her med kart: http://aftenposten.no/verden/Ingen-av-tiltakene-mot-flyktningstrommenfungerer-Na-kan-Hellas-bli-vraket-fra-Schengen-12276b.html 17 I 1939 hadde Walter Benjamin med seg et nytt dikt etter et besøk i Danmark, skrevet av Brecht; «Legende om hvordan Taos bok ble til da Laotse var på vei i landflyktighet» (oversatt av Georg Johannessen i 100 dikt). Det forteller om en grensevakt som avkrever tanker fra en vis mann som ellers ikke har annet å fortolle, og gir håp om at mykt vann kan bryte ned hard stein. «’Mykt er sterkt, han sier, steiner holder/ikke ut mot drypp fra vann./Hardt er svakt. Det lærer han.’» Diktet var «et rykte om gode nyheter» i et tysk eksilmiljø, hvor franske myndigheter nettopp hadde bestemte seg for å plassere tyske flyktninger i konsentrasjonsleirer. Arendt lærte seg det utenat. Benjamin møtte en mindre storsinnet grensevakt da han selv et år senere skulle krysse grensen over til Spania i Portbou, og tok sitt eget liv. 18 Etter at denne teksten var skrevet ferdig, kom Johann Grip ut med en rekke gjendiktninger av Brecht i en bok med samme tittel som nettopp dette diktet, utgitt på Kolon Forlag, 2017. Hans versjon kan leses der. 19 Originalen kan leses her: http://www.gedicht-schreiben.de/Die-Landschaft-des-Exils 20 Min oversettelse. Arendt, Hannah (1968). Men in Dark Times. San Diego: Harcourt Brace & Company, s. 226. 12

45


46

47


Nuray Yildrim Gullestad gives us an insight into how she experienced arriving in Norway after two years’ in flight. Manal Al-Sheikh writes about how the borders that divide up the world have made it more difficult for people to flee from danger, and about the consequences of not taking responsibility for people who have fled.

MAGAZINE 5/2 Magazine 5/2 is a continuation of Magazine 5, which was devoted to the topic of movement. Two magazines accompany the production While they are floating. The first one was devoted in its entirety to the strong, personal stories of nine refugees, written down by the author Odveig Klyve. In this magazine, you will meet other voices and writers with different perspectives and different experiences, who have reflected on the same topic, movement:

48

Mia Habib tells us about how she visits borders in her art projects, moves between them and tries to shift both physical and mental borders. Helle Siljeholm and Sara Christophersen take us to Palestine and tell us about their endeavours to create networks between Palestinian dance artists across – and despite – the borders and occupation they live under. In her text, Jette F Christensen describes her journey to Palestine and writes about the importance of feeling that we belong somewhere, which is something politicians are supposed to ensure, but can also completely destroy. Demian Vitanza writes about how the idea of a homeland and the imaginary home gives rise to differences in how Gypsies and Jews relate to their own experience of flight and persecution. Finally, Rune Salomonsen draws parallels between Hannah Arendt’s ideas and the war in Syria and ensuing refugee crisis.

ABOUT OUR MAGAZINES This magazine features texts which address the same theme this production originates in. The magazine will therefore serve as a door opener to the performance and give you several possible interpretations, or the performance may serve as an introduction to the texts, adding colour to your thoughts about dance. Together, the performance and the magazine make up a choir of voices that we hope will form a greater whole, create dialogue and make your memory of the art linger.

49


VIEWING IN A REFUGEE’S HOUSE Viewing 2 April 1998 at 14:00. Welcome to my refugee’s house. Come in! You don’t need to take your shoes off. I’m used to people leaving footprints everywhere. This is my house, my new house in this new country. Into this house that the local authority has chosen for me, I’ve brought my self-imposed loneliness and my tired body. Just go on in and sit down, I have something to tell you! The first night I spent in this new house, I moved the thin foam mattress onto the floor and slept on it there. I slept on the floor the second night, the third night and the fourth night, and all the nights that followed. I placed the mattress as close as I could to the nice, green sofa and used the leg of the sofa as support for my back. Maybe that wasn’t how the sofa was intended to be used. I probably seemed like an uncivilised person who couldn’t master this new life. But after

50

Nuray Yildirim Gullestad

NURAY YILDIRIM GULLESTAD (1978) came alone to Norway as a resettlement refugee when she was in her 20s. She has worked with refugees since then and is now Regional Coordinator at the Directorate of Integration and Diversity. Gullestad has been a guest columnist in the newspaper Bergens Tidende, where she writes about being a refugee and about being a woman.

51


two intense years of flight during which I slept on the floor, sat on the floor and ate while sitting on the floor, I was no longer able to sit or lie on a sofa. I had quite simply forgotten how to live in a house like this one. I didn’t understand the point of all the furniture that surrounded me. I was used to the distance between myself and the floor always being short, even though I searched both high and low with my eyes. The eyes that I had trained to scan everything never rested when I entered a room with windows and doors. I was constantly on guard and living in a state of emergency. How was I to teach this tired body to live differently now? This house, this refugee’s house, was not built for living at floor level.

left, life and death again. Soon, I won’t be able to remember who I am and why I’m here. Who has painted me into this snowy landscape? Can’t you see that I’m bleeding?

I wondered whether it was really a doll’s house. Everything was so nice and new that it was unreal. Pink and shiny on the outside, yellow and orange on the inside. Just like an apricot. How strange that someone would trust me with this lovely house! It couldn’t be mine, surely. This view of the mountains and the sea, that couldn’t be mine. Someone must have glued pictures of nature to the outside of my window to help me to put all the bad things behind me. I could even hear sounds of water from the nearby lake. That got me thinking about the photographers’ studios with backdrops featuring waterfalls and mountains that I remember from my childhood. Had they come to life? Someone’s trying to trick me here, I thought. I’m being drawn into a silent game. I'm gradually being cleansed by nature, by the trees, the leaves and the lake around me. As if I was already dead and would be buried here in this house. In this mortuary, this house of the dead!

Is this the continuation, or is it the end? I don’t know. Can I lie down now and direct my own dreams? Direct them while I’m awake, is that possible? Can I now finish all the interrupted moments, and answer all unanswered questions before I suddenly disappear? Can I be permitted to give myself to another person and feel their skin against mine before I die? Is this the continuation, or is it the end?

What am I supposed to do with a house with a pink facade? I haven’t asked for a princess’s palace. What am I supposed to do with furniture that is intended for sitting or lying on? What am I supposed to do with the big wardrobe that I cannot fill? I have two pairs of trousers, two jumpers, two pairs of underpants and one pair of shoes. That’s all I’ve owned for the last two years of my short life.

This is what it means to flee. To sit by myself, talking to myself and listening to myself. I haven’t been alone with myself before. Except for in my daydreams, which only just managed to find room to exist in the five centimetres of space between my body and the cold walls I turned towards to sleep. This body, which I do not recognise at all, is the only witness to my exile. I’ve moved into a place of my own for the first time, but I wasn’t even allowed to choose the furniture myself.

There was something I was going to say on that last day when I said goodbye to all those who stayed behind. Can I just say what I should have said even though they can no longer hear me? Can I say the unsaid even though I’m the only person who will hear it? Can I, for once, say what I think, do what I want and enjoy the moment before I disappear into the unknown? In my self-imposed exile, I'm always running while at the same time being in my own way. I have fled, but not necessarily in the hope of carrying on living. Flight was the body’s answer to what I couldn’t accept. I didn’t have time to think about what would come later. As the days pass, the nightmares I have at night continue, and this house and the view do not help me to forget.

What am I supposed to do with a dining table without people to join me around it? What about the pine straight-backed chairs? Whose behinds are going to sit on them? Shall I just set the table for myself? This body isn’t used to sitting quietly at a dining table digesting food. All my life, I’ve eaten my sandwiches on the go, standing or sitting on the floor. Why should I start sitting at a table now? The days pass in the new house. I’ve forgotten how I came here. I’ve already forgotten the names of my nearest and dearest. They were erased from my memory, one after the other, so quickly, so very quickly, as if I wasn’t allowed to bring my past with me. All things past have to go! I must learn to say mother and father, sister and brother again. Come and go, stay and leave again. Bread and milk, right and

52

53


54

55


A SAFE HAVEN FOR HUMANITY Manal Al-Sheikh

MANAL AL-SHEIKH (1971) is an Iraqi poet, writer and journalist who was born in Nineveh in northern Iraq. She has a bachelor’s degree in English-Arabic translation from the College of Arts, Mosul University. She is the author of six books, poetry and short story collections, and has published texts in many Iraqi, Arab and European newspapers and magazines. She currently resides in Stavanger, Norway.

56

Departure and mobility have always been typical of a person with a passion for exploration and change. There has not been any historical record of ‘holy’ borders dividing people according to their shapes and colours. Individuals or groups used to form their own sanctuaries where they can live and defend themselves against any possible attack. However, after the passage of hundreds of centuries the situation has changed completely. Everything has got a name, a border and a state. Those individuals are no longer free to choose their ‘sanctuary’ or the cave that protects them against cold, wet, starvation and monsters. Monsters disappeared to give way to what is more devastating: wars. Some leave their countries for study, work and change in marital status, health or for other reasons. Others are forced to leave when their countries encounter very difficult circumstances such as war, famine and natural disasters. Regardless of the reasons behind migration the aim is almost the same at all times: a better life. So, the ultimate goal behind migration is life or the search for a better life. If this is what every migrant is looking for why then it is so hard for some and so straightforward for others? Unlike the refugee, who confronts several obstacles and hardships, the usual migrant, for instance, does not confront similar difficulties. That is, refugees have to pay a double price. First, by leaving their houses, homes and history against their will. Second, by going through harsh processes that might last for years, before they eventually settle and rest. But do they ever settle? I am not so sure.

Each one of us has specific conditions that might compel us to take a different course in life at some stage. Some of these conditions are beyond our control. When threatened by death we find ourselves in a situation where we need to make an extremely quick decision to flee. This situation confronts hundreds of thousands of people witnessing war in Syria, Iraq, Yemen or Libya and some of the countries under conflict in Asia and Africa. The scene of thousands of migrants crossing the sea and land has become so familiar on our TV screens. The global refugee crisis has become part and parcel of our daily life. While some have been able to absorb and empathize with the crisis, others have rejected the crisis and opposed it. Some have gone even further by forming defensive and offensive fronts to curb the influx of refugees and migrants into Europe and USA. But, is instigating hate an ideal key to solving the issue of the flow of refugees? Will closing doors in the face of the desperate victims help to solve the domestic problems of countries? Will acting indifferently and irresponsibly to all crises, spare us from responsibility in relation to any of them? Since I arrived in Norway, as a refugee in the first place and a writer in the cities of refuge programme in the second, I have been attracted by a Norwegian saying that has worked like the lamp of Diogenes for me when dealing with humanitarian issues: ‘Mistak er alle manns sak’. That is, we must acknowledge our responsibility for the problems. This simple phrase is rich with philosophical implications for dealing with crises. Once we admit our accountability for the mistake, we will be able to deal with it smoothly. Some societies tend to forget historical occurrences. Yet, history has a sound memory. Let’s reconsider how the people of Norway and its elite dealt with the conditions of World War II. Records have shown that almost 50,000 Norwegians fled to Sweden, let alone England, Scotland and other countries. While I was looking for Norwegian writers and poets to read or to translate I came across a group of writers and creative talents who became refugees in Sweden and USA for their anti-Nazi stances. These elite consisted of a number of established writers and poets who have become icons of Norwegian literature, namely: Sigrid Undset; a Nobel Prize-winning novelist, Inger Hagerup; a poet, Sigurd Hoel; a writer, Helge Krog; a journalist and finally Aksel Sandemose; a Danish-Norwegian writer. These writers and the many artists who opposed Nazism and Fascism, along with tens of thousands of people, had no other choice but to leave their country because of war. That is, they did not choose to be refugees but were forced to. I wonder what would have become of all of the Norwegian refugees had Sweden, England, Scotland or USA closed doors in their faces? Would such an act transform history or change the outcome of the war? The answer is clear, I guess: We

57


would have lost many creative thinkers and many more figures who contributed to the rebirth of their society afterwards, and we would have lost many of the innocents whose only fault was to oppose fascism or to be there in the war zone! To gain the status of refugee, one does not have to hold a certain political view towards the state of one’s country. Actually, thousands of people have been affected by war because they happened to be in the war zone. This fact raises questions to the approach and morals undertaken by some countries and organizations when dealing with refugee admissions. I believe that we have recently been in a real confrontation with our beliefs towards humanity. Does humanity necessitate all these laws, bureaucracies and securities, which directly intensify the suffering of these masses? No country is expected to admit refugees without regulating such admissions in a way that ensures the security of its borders and its people in the first place. Yet, these laws and regulations should be reconsidered. As someone once said: No one would choose to cross the sea by rubber boat unless it was safer than on land. Translated from Arabic to English by Angham A. Abdullah.

BORDERS 2009, Mexicali, Mexico. We Insist (artists Rani Nair, Jassem Hindi, Mia Habib). I lean across the border fence between Mexico and the USA, balancing on a pallet. I am trying to get a screw through the fence to fasten parts of our mirror installation. The American border police are up above me in a helicopter. Soon they are hovering directly above my head. It is their way of showing their displeasure at our presence. We have permission from the Mexican authorities. Deafening noise from the helicopter. Wind. Difficult to work. After a while, they disappear back to Calexico, where they came from. The ‘jumpers’ are in action around us. They jump back and forth across the high fence, trying to distract the border police so that others can try to cross the border unnoticed. That’s their job – to jump. There are drug dealers as well. Annoyed at us for invading their territory. And here are the kids, who help us. Our mirror installation is completed. From a distance it looks like a hole in the fence, an opening through to the other side. 2007, Jenin, the West Bank. In a car together with Juliano Mehr Khamis, the former director of The Freedom theatre in the Palestinian refugee camp in Jenin. He was later killed outside the theatre. I’ve said goodbye to the kids at the theatre after a workshop lasting a few days. It’s late evening. We are going to pass a provisional checkpoint. Only settlers are allowed through. We stop, blinded by a bright light. We know that there is a tank behind us. We know that someone has a weapon trained on each of us. No sudden movements. We are waved through. We arrive in Tel Aviv. The next night I stay with some people who have housed 60 settlers who Sharon threw out of Gaza. I know them well. I don’t have the energy to get up.

58

Mia Habib

MIA HABIB (1980) is a choreographer and dancer working at the intersection of performance, exhibitions, publications, teaching, mentoring and curating, always guided by a choreographic logic. In 2016, Habib created the piece Gjallarhorn for Carte Blanche, and has also been a dancer in the company. Habib holds a master’s degree in conflict resolution and mediation from Tel Aviv University. She engages in labs and research with a variety of specialists including artists, scientists and political activists.

59


2005, a border crossing between Turkey and Iraq. The American invasion. It’s 45 degrees. There's nothing here. A freezer with sandwiches. No shade. We are doing research for a new project. An American, a Norwegian and a Kurd. The border police take one of us – the Kurd. They keep him in an office all day. He is forced to watch porn for a whole day. We wait. The working day is over. He is released. We can move into Iraq.

are free to follow these shifts. That is our practice, which we do again and again. Practising speaking, being in the grey zone, finding that little crack at the border. The crack that can shift something, even if only a little bit. Perhaps just inside our heads. A hint of an opening. By insisting at a point at these borders, a whole power system is triggered and revealed that is normally well hidden for most of us, the privileged, and concealed.

2009, Damascus, Syria. We Insist with the Reloading Images project. Art projects, secret agents and re-enactments. Reality and fiction meet. The boundaries between art project and everything else are rubbed out. No one trusts anyone else. Friendships are formed despite this. We want to go back. Still.

This exercise is something everyone can do. Us. We need this more than ever. Opposing poles are trying to eliminate the grey zone and remove the space in which questions are asked and where there is room to wonder, where doubt, confrontation, utopias, imagination and raw reality can coexist without killing each other, where some borders can be moved, and others made more flexible, while some cease to exist.

2006, the Storskog border crossing between Norway and Russia. Standing is what I called it afterwards. I stand there for an hour in front of the fence on the Norwegian side. There is activity at the Norwegian border checkpoint. Several soldiers come to take a look at me. After a while, a Norwegian soldier comes towards me. He speaks to me in English through the fence. I don’t reply. He asks what I’m doing. I tell him I’m standing. He talks a bit more. I tell him I’m standing. In English. He goes away. The border fence is equipped with heat detectors. It’s massive. It is the frontier of the European stronghold. It is a Schengen fence. I hadn’t realised it before, that we have a kind of high-tech border wall in Norway. I feel ashamed. Some years later, refugees pass through this border crossing on bikes. Most of them are Syrians. In the Far North, where there is nothing. Many of them are forcibly returned, displaced. Some of them disappear. With me. It goes fine every time. Naturally. I’m white. I have a passport. The right one. I’m privileged. I can enter wherever I want. Almost, at least. I can leave. I move around with my art projects. With the Norwegian State backing me up. The adrenalin kick artist, who has to travel to conflict zones to get a kick. A hero who saves the world, and manages to make the art projects sound good, daring. No. Many of us have a parent, a grandparent or a long family history of people who have moved over great distances. Migrated. Fled. Travelled. We know that we are privileged. We must not forget. We try. We seek. The spaces between, the boundaries, the extremities. We move between them, between different realities, different geographies and different bodies. Borders. Physical borders. Mental borders. Ideological borders. We are in an ongoing process of movement. That is where our job lies. Us, the privileged artists, who

60

An insistence into the unknown. Developing the stamina needed to move on unstable ground, to try to open a room where uncertainty, questions and doubts can be shared. We, the privileged, we don’t have to move. We can stay where we are. But the movement will catch up with us. It’s coming. I could continue. Yes, in a way, I could keep going. This text can make leaps. It can move in time and space at any moment. It can take sudden unexpected twists. And when we read it, it can alter our associations in a fraction of a second. But the body cannot. The body has to comply with a set of physical laws governing time and space. The body has to complete a whole movement. It can’t move from this text in a millisecond, up to the moon, to King Minos’s labyrinth via a mountain lodge in Jotunheimen. Or go inside a whale via a Kalashnikov. It needs time, the body. It has to walk, it has to run, it has to crawl, it has to swim. It has to sit in a bus, a boat, a plane – or on a horse – to move from one place to another. There are no shortcuts. And if it meets a physical obstacle, it can’t teleport itself past it. The body has to climb over or dig under it, stop or turn back. That is another form of movement. Like when we dance... The dancing body cannot be edited out of one part of a room and then suddenly reappear hanging from the ceiling in the room next door. You can do that in films. But in reality, it takes as long as it takes. Moving takes time. There are no shortcuts.

61


62

63


‘Palestinian said to have been shot and killed in skirmish with Israeli soldiers on the West Bank.’ ‘Palestinian shot and killed in attempted stabbing of soldier, say the Israeli military.’

CHOREOGRAPHY IN A STANDSTILL Helle Siljeholm and Sara Christophersen

SILJEHOLM/ CHRISTOPHERSEN is a project-based dance company that consists of Helle Siljeholm (1981) and Sara Christophersen (1981). They often use interdisciplinary methods in a negotiation with the context in which the work is produced. Since 2008, they have taken part in several different collaborative projects in Lebanon, Jordan and East Africa. They are currently working on a three-year project aimed at developing the professional dance scene in Palestine. In 2015, they were awarded the Hans Christian Ostrø Memorial Award for their distinctive work in Palestine and the Middle East.

64

We hear the sound of heavy boots against the tarmac. First far away, before the sounds become more and more intense. It is teeming, as if we were inside an anthill. It gradually dawns on us that Israeli soldiers have surrounded the house we are living in during our monthlong stay in Ramallah in summer 2016. Just like in Norway, summer is the season when most Palestinians get married. They often have big parties on the streets. All evening long, we have heard traditional celebratory music, fireworks and happy voices. Wedding celebrations rarely last until late because the guests often take a long time getting home past the many checkpoints. Things quiet down around midnight. Then we hear gunshots. To an untrained ear, it might sound like more fireworks, but there is a difference in the sharpness and intensity of the sound. The raid, which takes place five minutes from Ramallah's main street, lasts for several hours and is just one of many this summer. We check the news the next morning. There is nothing about it in the Norwegian media. Not surprising, since there has hardly been any coverage of events in Palestine since the so-called ‘Knife Intifada’ started in autumn 2015. In the Israeli newspaper Haaretz, on the other hand, daily reports have been ticking in throughout the autumn and the whole spring: ‘Armed Palestinian killed on the West Bank in exchange of fire with Israeli soldiers.’

But even the push messages from Haaretz have petered out this summer. We use Google and finally find some information about last night’s events on a Palestinian website. Night-time military raids have become everyday fare for Palestinians. The UN reports an average of 95 raids a week on the West Bank in 2016 alone, and the number has increased so far in 2017. The raids nearly always end in arrests. Few of them reach the international media. In February 2017 alone, Maan News reported that 498 Palestinians were arrested, 108 of them children. In its annual report for 2016, Samidoun, a solidarity network for Palestinian prisoners, states that 6,440 Palestinians were arrested last year, most of them as the result of night raids. Among them were 1,332 children. Palestinians increasingly find themselves under pressure from two sides, because arrests by the Palestinian authorities are also increasing. There is less and less freedom of expression. The newspaper The Independent writes that, since October 2016, there has been a rise in arrests on grounds of ‘inciting statements and utterances’ on Facebook and other social media platforms, by both the Israeli and the Palestinian authorities. In a service (shared taxi) on our way to work the next morning, we get more information from a local radio station. In collaboration with the intelligence service Shin Bet, the soldiers have arrested a member of the political party Hamas who lived at an address in Ramallah. In summer 2016, several Hamas representatives were arrested by the Israeli military because of the local election among Palestinians planned for October 2016. In the end, the election was postponed. The same night, the Israeli military entered two refugee camps in Ramallah. They were looking for weapons that could be used in possible attacks on Israelis. Several Palestinians were shot during the raid, most of them children. The taxi driver tells us that the good news is that the children were only shot in the legs. We mention that we did not hear any ambulances during the night raid. The driver tells us that the Israeli military do not allow ambulance personnel access during a raid; they have to wait until it is over. In the service, there are also two elderly Palestinian women passengers wearing traditional Palestinian dress. In their laps, they have some small teddy bears and a bag of Snickers. They are going to visit their grandchildren, who were shot and injured during the raid. The driver lets them off at the main entrance to the hospital.

65


A few minutes later, we arrive at Sareyyet Ramallah, a Palestinian non-governmental organisation (NGO) that is one of the biggest cultural institutions on the West Bank, and, among other things, has a dance department. Sareyyet Ramallah’s dance department is under the artistic leadership of Khaled Elayyan. He is also director of the whole organisation. We have collaborated with Sareyyet Ramallah since 2010, and, since 2014, we have been involved in a three-year project aimed at strengthening the dance scene in Palestine. The project is comprehensive, ambitious and multi-facetted. It winds and twists both geographically and in terms of its range. We try to work beyond territories and borders. That means finding strategies for how we can work past the occupation and create networks between Palestinians who live on the West Bank, in Gaza, in Israel and in the Palestinian diaspora. We also endeavour to link up with regional and international arenas. The project includes the production of performances for adults, children and young people that can function locally, regionally and internationally, in addition to offering education for professional, semi-professional and young dancers. By creating local arenas, and not least more frequent opportunities to work, the project attempts to make the situation less precarious in relation to the individual dancers’ development and practice. In summer 2016, we organised a summer school for dance in cooperation with the Palestinian dance artist Farah Saleh and Sareyyet Ramallah. The target group for the summer school consists of semi-professional and professional dancers, choreographers and teachers. More than 40 participants had signed up – from Gaza, Nablus, Jenin, Hebron, Kufur Yasif, Nazareth, Qalqilia, Ramallah and Jerusalem, in addition to participants from Jordan, Belgium and the USA. This felt like a great victory for our colleagues and for us. The areas where the participants come from are not so many kilometres apart if you look at a map, but it is very rare for Palestinians from towns and villages in Israel, large parts of the West Bank and Gaza to be able to meet in this way. One big disappointment was that the dancers from Gaza were refused entry by the Israeli authorities. They were unable to participate at the summer school. Khaled Elayyan waves us into his office. He is holding a newspaper clipping in his hand. The leader of Hamas has written a comment on the school. He criticises Fatah, the party the Palestinian president Mahmoud Abbas belongs to. No one will translate directly for us because they think that the content is a bit inappropriate, but he writes something to the effect that ‘our martyrs’ blood seems to have

66

no effect on Fatah, they prefer to spend their time organising a dance school in Ramallah’. Fatah has nothing to do with the school. The summer school is being used as election propaganda. The first classes of the morning start. Sareyyet Ramallah has three dance studios and they are all in use. On this particular day, there is a class combining contemporary dance and Palestinian folk dance (Dabke), a style being developed by Yazan Iwidat, Pilates with Samar King and hip hop with Mohammed Bargis Samahneh. They are all Palestinian dance artists. Courses are offered in choreography, improvisation, scenography, lighting design, reading groups etc. After two weeks, the school ended with a mini-festival where works at different stages of process are shown. Most of the teachers invited to teach at the school were Palestinians, which is unusual because cultural and aid funding often comes with ‘strings attached’, whereby experts and professionals from the country providing the funding are expected to attend to the teaching of local participants – not the other way round. This has led to fewer work opportunities for local professionals at home, an effect of the ‘strings’ that there has been little debate about. One of the goals of the summer school is to create a meeting place for colleagues, where local professionals have an opportunity to teach other professionals in a forum that is both local and international. Our aim is to make the school an annual event, and in 2017 the plan is that it will be held in the last week in July and first week in August. We regard the whole three-year project as an extension of our choreographic work. A choreography of people and meetings, where we together acquire knowledge and experience within different structures and in the encounter with different barriers. Organisations like Sareyyet Ramallah and the project we collaborate on are under strong pressure from conservative circles in Palestine. They regard contemporary dance and other artistic forms of expression as an evil. At the same time, the occupation is like a mill that continuously grinds people down, deliberately and strategically, and the presence of intense structural violence permeates most of Palestinian society. Palestinian society suffers under the occupation, and the international community’s political evasiveness in relation to it. Internal political fragmentation reinforces this suffering. The escalation of violence as a consequence of the occupation is both visible in the landscape and physically noticeable, and we discuss it all the time. A colleague who lives in Ramallah commented: ‘It is strange to think that the situation is such that, if I feel like driving to Nablus one day to eat Knefe (a popular Arabic cake), I risk being killed.’

67


Our Palestinian colleagues are good at telling us that the hope of a free society lies in the small possibilities: in keeping on working and creating small ripples on the surface when the ‘situation’ seems deadlocked. When you feel that there is less and less space, less air to breathe, fewer possibilities, you have to try to choreograph the standstill.

FEELINGS AS A WEAPON One of our most important tasks as politicians is to protect people. In physical terms, this is about protecting people against war and during crises. We need to make people feel that we are working every single day on their behalf. Power must be used to change things for the better. Trust in this happening is fragile. In Norway, it is strong, which is why we also trust people we don’t know personally. We trust that the police, the armed forces, politicians and institutions are there for us. We trust each other in traffic and we trust the strangers we hand over our children to every morning to look after them. The difference between countries and societies lies in precisely this trust and how it is nurtured. It is so important that it can be used as a weapon in war. Have you thought about how strong the feeling of belonging is? It is not linked to a specific place, it is something we carry inside ourselves, and the places we inhabit and the people we meet form a framework for it. That is why we can move house and find the same feeling somewhere else. People have fought for generations to ensure that we can do just that – be free to build the life we want for ourselves. But what happens when we don’t just move house, but are driven from our homes? What happens when we are persecuted in the place we belong to? The feeling of being safe is one of the most powerful feelings of all. If you are safe, you have peace. It's easier to be happy and it's easier to dare if you know that someone is there for you if things go wrong. To me, that's the whole point of politics: to make people’s lives freer and a bit easier.

68

Jette F. Christensen

JETTE FUGELSNES CHRISTENSEN (1983) is a Norwegian Labour Party politician. She is deputy leader of Hordaland Labour Party, a member of the Norwegian parliament, the Storting, and a member of its Standing Committee on Education and Research.

69


Since trust and a sense of security are two such strong and important feelings, they are also effective weapons. I never cease being shocked by politicians who use the power they have been entrusted with to oppress or wage war on their own people or their neighbours. Recently, I revisited Palestine and Israel and experienced this once again. The strongest meeting I had was with a former commander in the IDF, the Israeli military, who had served in Hebron. Hebron is occupied and suffers greatly from unrest and violence as a result of the many illegal settlements there. Now the majority of the shops have gone bankrupt and almost half of the Palestinians have fled. In this city, which used to be the second biggest commercial centre in the West Bank, the streets are as empty as the eyes of the shop owners who remain and who count empty tills before they close every evening. Some of the people I met there said that the only reason they stay is that they have nowhere else to go. After having completed his military service, Commander Yehuda sat down and looked at the photos he had taken. He saw happy colleagues. He saw boys becoming men and girls becoming women. He saw weapons. He saw far too many big uniforms hanging loosely on young legs. He saw sunshine and crisp packets and punishment. He saw houses being stormed and lip gloss. He saw fearful old men and laughing girls. He saw mistakes. He saw reality. As he told me, ‘I’m willing to die for my country, Israel. But there's no reason why we should be the only people in history to achieve stability by oppressing a whole people. In the military, I was given a task: to make people feel hunted. When I saw the fear that comes from the feeling it was my job to create, that task became my biggest enemy. I now devote my life to telling stories about what is being done wrong, so that we can begin to do what is right.’

There are few green oases and parks and places where children can play hopscotch that do not arouse a sense of attachment. Why should you put out flower pots on your front step if you have no guarantee that the front step will still be there tomorrow? If you have no belief in the future because you are uncertain about whether you have one, you won’t plan for one either. Olive trees take many years to grow big. You don’t plant new trees when the ones you had have been cut down, and you don’t know whether you will be there when the first olives are ready for picking. I’ve sometimes heard people say ‘It’s just feelings’. That's not true. Feelings are what we experience and are the most real things we have. We build our whole lives around them. Feelings also influence what the world looks like. They can make you the strongest or the weakest version of yourself. The most important thing politics can do is to make people feel safe enough to be free. That is why using politics to hunt people from the inside is the biggest betrayal of all.

Go out and create a feeling of being hunted. When you give someone that task, you move the arena of war to a place inside people. Then the battles are no longer about borders, buildings or land. They are about hearts. Being hunted is the opposite of being safe. It is being continuously afraid of what is coming next. The future is no longer something yet unwritten and bright, it's just frightening. Will my house still be standing tomorrow? Will I be allowed to stay? Will I have to leave? Am I free or captive? That feeling of unrest can take hold of people and make them dangerous. Being afraid and wanting to protect yourself against something you cannot see can make you feel the need to attack – anything at all. It's in our nature to fight against what makes us afraid. It makes a strong impression to see what concrete effects feelings have on people’s surroundings. If you don't have a feeling of belonging anywhere, you will not create good spaces where you are.

70

71


72

73


THE IMAGINARY HOME Demian Vitanza

DEMIAN VITANZA (1983) is a Norwegian author and playwright. He made his debut in 2011 with the critically acclaimed novel urak. He has since published the novels Sub rosa and Dette livet eller det neste, and the play Londinium. In the theatrical context, he has worked on Papirløse fortellinger at Nationaltheatret, on the writing project Stemmer fra innsiden for prison inmates, and he has dramatised Jan Roar Leikvoll’s novel Songfuglen for Det Norske Teatret.

74

Two ethnic groups have perhaps felt the effects of the European exclusion mechanism more strongly than any others. We could almost say that the flight and persecution paths followed by these two peoples would make a good relief map of Europe’s obsession with purity. I am thinking of the Jews and the Gypsies. The Gypsies fled from India, probably because of war, around a thousand years ago. The first traces of Gypsies in Europe date from 1322. During the next hundred years, the diaspora began to extend into Central Europe. Many of them ended up in what is now Romania – not necessarily by choice, but because rumours spread that they could be captured and sent there as slaves at a good profit. When slavery came to an end in the mid-19th century, a new wave of Gypsy refugees spread through Europe. The Jewish migration to Europe is considerably older. It is particularly linked to the Roman siege of Jerusalem and the ensuing destruction of the Second Temple in AD 70. The Jews were expelled from Jerusalem, and many of them were enslaved and sent to different parts of the Roman Empire. These slaves would become the foundations of the Jewish diaspora in Europe. I do not intend to describe the flight and persecution of these two peoples any further here. Instead, I wish to highlight a fundamental difference in how they view their own flight and the homeland they left behind. Two years ago, I went on a round trip of Europe. When I arrived in Krakow, I decided to learn about Jewish culture instead of visiting the killing machine at Auschwitz, so I visited Galicia Jewish Museum. The director, Tomasz, happened to have time to show me the museum’s

collection of photographs showing traces of the Jewish culture, which had been very strong in Poland and Ukraine before the Nazi holocaust. We looked through photos of synagogues and headstones that had fallen into disarray. Some of the ruins had been preserved, others painted over, converted or become overgrown. The title of the exhibition was ‘Traces of Memories’. These are keywords that play a vital role in Jewish culture. The following is imperative: You must never forget where you come from, where you have been, what you have undergone. After visiting the museum, I popped into a bookshop full of books about Jewish culture. The same keywords cropped up again and again on the spines of the books: ‘traces’, ‘memories’, ‘oblivion’, ‘remembrance’. A large part of Jewish culture is related to the process of remembering. The way one remembers what once was defines what is today. The same could probably be said about all cultures, but it is rare to meet a people with such a strong historical consciousness and historical practice as the Jews. Written culture has played a key role in and enjoyed high status among Jews, who have always referred to Judea or Israel as a home. Already during the period after the destruction of the Second Temple, the Jewish slaves who had been spread throughout the Roman Empire are said to have been very conscious that they must not forget their homeland and their expulsion from it. The Romans, on their part, endeavoured to undermine this memory by changing the name of the province from Judea to Syria Palaestina. It is difficult not to associate the Jews’ historical consciousness with Zionism and the establishment of modern-day Israel, with all its problematic aspects. Like a distorted mirror image of the Jews’ idea of Israel as a home, many banished Palestinians carry with them the keys to the houses they once lived in before they were expelled in 1948. These rusty keys are passed from one generation to the next and fit perfectly into an imaginary keyhole, allowing their bearer to open an imaginary door and enter an imaginary house. It is doubtful whether many of these homes are still standing today, except as mental constructions built around these rusty keys. But if we lay aside the geopolitical aspect of this for a moment and focus on the existential dimension of a life in flight: How is it influenced by the idea of a home? What is it like to wander around with a rusty key in your pocket? And what is it like to wander without one? The Gypsies' view of their history differs markedly from how the Jews view theirs. Where Jews have been concerned with recording their history in writing, Gypsies have been less concerned with the written word. This has led them to take different paths as history has unfolded.

75


Naturally, we could say that the history of the Gypsies is enshrined in their language or in their music, and it is true that most of the words in the Gypsy (or Romani) language stem from Sanskrit. But that is very different from having a clear awareness of originally coming from India. Moreover, I have yet to meet a Gypsy who wants to return to India to reunite his or her people there, or anywhere else for that matter. There is clearly pride and a sense of identity among Gypsies, and there is some nascent political organisation, but this can hardly be called nationalism. Instead, Gypsies have spread out continuously, forming new sub-groups in contact with the cultures they have encountered, or rather in the shadows of these cultures. At the first International Romani Conference, which was held in London in 1971, endeavours were made to find some unifying symbols. When it came to choosing a flag, they decided on a blood-red chakra, i.e. a wheel, as the motif. It symbolises their journey and the pain associated with it. Their identity is not linked to a place or an origin, but to a movement. The wheel on a horse-drawn cart that spins around and around on country roads. It must be said, however, that not even this flag was recognised by all Gypsies. Some of them want a horse’s head instead of a wheel on the flag. And, in any case, how many Gypsies really have strong feelings about the flag, regardless of which version they prefer? The most natural thing might be to see this diverging sense of identity as being linked to the absence of a state that can dictate a shared national narrative. But I believe that the resistance to unification is also related to Gypsies’ lack of interest in cultivating a narrative about their origins. The absence of the idea of a homeland. They have no old key in their pockets. The myth of the nomadic Gypsy is also outdated now, since as many as 95% of today’s Gypsies are sedentary. Their identity is nonetheless more closely linked to a wheel than to a particular land.

The reason why I started thinking about this is that I heard about a young Yazidi woman who was studying in London when IS invaded her village in Iraq. I can imagine her following the news on those days in August 2014, trying to phone her family, but without getting any answer. Then she got news of her people, perhaps through the media or from someone she knows. Those who could fled up to Mount Sinjar, other were killed or taken as slaves, while she was far away. In a safe place. She knew with certainty where her home was. She might not have planned to return after completing her studies – perhaps she had other plans – but there was no doubt about where her home was. And then she was suddenly homeless, technically a refugee, without having taken part in the flight. It is still a long time until she has to reach a decision on these matters. It is still natural for her to want her home back. For her, the question is the opposite, however: Is she really able to acknowledge that she has even lost it? The idea of a home is linked to the idea of who one is. Flexibility in relation is to the former is to some extent linked to flexibility as regards the latter, but the flexibility or rigidity of these ideas must be continuously adjusted in relation to what one can expect, what one can dare to hope, what one manages or wishes to let go of, what new opportunities arise, and, not least, what tools one has to cement something in the degradable catalogue that is remembrance.

I don’t know how long I would have carried around a key to a home I had to flee from. For how many generations should the rusty key be passed down, with one’s gaze fixed on the place one came from, in the hope of winning back a homeland as the Jews did? And is it really the same place one returns to after being away from it? Perhaps, in some cases, the point of holding onto the key is not to return, but rather that people want to be sure that they carry the memory of a home with them. From a power perspective, it is clearly a strength to unite around the cultivation of the idea of a homeland, but, from a more existential perspective, the imaginary home is a more ambivalent matter. How often should we turn out gazes back to the past?

76

77


78

79


THE REFUGEES’ PHILOSOPHER – HANNAH ARENDT

MESSENGER OF ILL TIDINGS Rune Salomonsen

RUNE SALOMONSEN (1971) has a master’s degree in philosophy from the University of Bergen and is a member of the Norwegian Non-fiction Writers And Translators Association (NFF). He is part of administrative staff of BIT Teatergarasjen and a selfemployed carpenter.

80

One evening in December 2015, I was, as usual, doing the washing-up while half-listening to the radio. In this programme, Ole Jørgen Anfindsen was talking about why he had become a Muslim. At first, I thought it was about the trumpet player Ole Edvard Antonsen, he who accompanies Norwegian F-16 fighter planes across deserted landscapes and who, earlier that autumn, had lent his trumpet to the unveiling of the first Norwegian F-35 in Texas.1 Instead, however, it was the editor of the xenophobic website Honest Thinking who confessed to having been a convinced Muslim for ten years.2 Anfindsen emphasised that he still wanted to get rid of the extremists, Muslim extremists, before defining his belief as something closer to ‘Muslim-Christian’, a designation he had from a Catholic priest known as Father Paolo. Here, I pricked up my ears. Anfindsen told about how this priest had been taken prisoner by IS in Syria two years before, and that it was still unclear whether he was dead or alive. A few quick searches on the Internet took me 15 years back in time. It was the same person I had talked to while taking some sun out in the Syrian desert. It came as something of a jolt to my conscience. Perhaps rather vainly, like when one of my uncles bragged about having shaken the King’s hand when watching the 17th May procession outside the royal palace, but I felt I was part of important events in world history. The war in Syria suddenly felt much closer to home. It was personalised and personal. Paolo Dall'Oglio had become the very symbol of the Syrian revolution when it was still a struggle for human rights.

I had only followed developments in Syria fairly superficially, had picked up that Christians were being persecuted and that priests had disappeared, but I did not become really engrossed until IS were all over the news because of their persecution of the Yazidis. Then the refugees arrived. During the previous year, I had spent many late evening hours studying Hannah Arendt’s philosophy, and, in the wake of the debate about Norway saying yes to the randomly selected number of 10,000 refugees, I decided – in a desperate attempt to put forward an alternative perspective – to translate one of her essays from 1943 on Jewish refugees in the interwar years. You can read «Vi flyktninger» (We Refugees) at Vagant.no. 3 Arendt wrote the essay for an American-Jewish journal just before the news of the gas chambers reached New York. It is a sarcastic critique of the eagerness of the Jewish population to become assimilated in the countries they fled to. She praises the few who identified themselves as refugees and didn’t blend into their new culture as if nothing had happened: ‘history is no longer a closed book to them, and politics is no longer the privilege of gentiles. They know that the banishment of the Jewish people in Europe was followed immediately by that of the majority of European peoples.’ She concludes by saying that refugees are the avant-garde of our age, but only if they hold onto their identity. I believe that Hannah Arendt can help us to understand the dangers of the current refugee crisis in a different way than it is often portrayed by those who fear it. Arendt was herself a refugee and stateless for 18 years. She stayed briefly, for just short of a month, in an internment camp in France. It was originally a camp for people fleeing from the Spanish Civil War, but had been reserved for Jews under the Vichy regime in collaboration with the Germans. Arendt and several others managed to get out of the camp in Gurs during this transitional phase, just before the Germans, in cooperation with the French authorities, orderly and efficiently, stripped French Jews of their citizenship, laid railway tracks from the camp, connected them to the rail network that led to the concentration camps in Poland, and emptied the camp. What Arendt wrote about how nation-states treat refugees and stateless persons has again acquired topical relevance. In Vita Activa, Arendt writes about the human condition in terms of labour, representation (in handcraft, manufacturing and art) and politics, and claims that the uniquely human finds its original expression in speech and action. It is not well known that these views and claims were formed in opposition to the conditions people had to endure in internment and concentration camps prior to and just after World War II. Arendt wrote about the origins of totalitarian states in 1951.

81


Since then, the global community has managed to establish supranational bodies to enforce human rights. In the book she intended to call “The Burden of Our Time”, she criticised human rights activists for being professional idealists with a distorted image of reality. Several nations, including Norway, have implemented human rights in their constitutions. But still the stateless live in a legal vacuum in relation to the nation-state and its laws. The UN puts the figure at 24 million refugees worldwide, 40 million internally displaced persons and ten million stateless persons.4 Many of them live in refugee or internment camps. The abysmal living conditions of these people are troubling. In some places they live as outlaws without having committed any crime, and nowhere can they find work or vote. At best, they are provided for and become dependent on humanitarian aid for years. At worst, they are subject to forced labour and random violence from armed groups and security forces, for example in the EU-financed camps in Libya.5 The very existence of internment camps is worrying in itself. Discrimination and the temporary exclusion of these ‘surplus’ people, which can last for years, affect the societies around them. It undermines the rule of law, democracy and human decency nationally and internationally. Arendt wrote for a different time, but what she was concerned with is still the burden of our times. Arendt writes: After the war it turned out that the Jewish question, which was considered the only insoluble one, was indeed solved – namely, by means of a colonized and then conquered territory – but this solved neither the problem of the minorities nor the stateless. On the contrary, like virtually all other events of our century, the solution of the Jewish question merely produced a new category of refugees, the Arabs, thereby increasing the number of the stateless and rightless by another 700,000 to 800,000 people. [...] Since the Peace Treaties of 1919 and 1920 the refugees and the stateless have attached themselves like a curse to all the newly established states on earth which were created in the image of the nation-state. For these new states this curse bears the germs of a deadly sickness. For the nation-state cannot exist once its principle of equality before the law has broken down. [...] Laws that are not equal for all revert to rights and privileges, something contradictory to the very nature of nation-states. The clearer the proof of their inability to treat stateless people as legal persons and the greater the extension of arbitrary rule by police decree, the more difficult it is for states to resist the temptation to deprive all citizens of legal status and rule them with an omnipotent police.6

82

THE MARTYR OF HOPE – PAOLO DALL'OGLIO In winter 2000/2001, i.e. six months before the start of the ghastly war on terror, I travelled with three female friends through Egypt, Jordan, Syria and Turkey – an unforgettable journey lasting two months. We celebrated Christmas in Petra in Jordan, which, with its impressive monumental buildings carved out of multi-coloured sandstone, has been a much used backdrop in films, for example in the film Indiana Jones and the Last Crusade. We hung around there for several days, were invited for tea by Bedouins who still lived there, and met some locals of our own age who liked a drink and who took us on a climbing trip among the monuments. Believe it or not, they had actually grown up there. As children, the site had been their playground, but now they had been moved to terraced houses up on the hill to make room for the tourists. After having continued to Damascus in Syria and celebrated New Year’s Eve in Palmyra, I found a description of a monastery far out in the desert, a place where visitors were encouraged to bring along delicacies from the city. We went there to experience something different from the many open-air museums, a place with a more living and contemporary culture.7 Deir Mar Musa is a Catholic monastery north of Damascus that became a well-known pilgrimage destination for Christians and Muslims in the 2000s, welcoming 50,000 visitors a year before the war. We took one of those buses that departed once it had enough passengers and had to hitchhike the last part of the way, sitting on a trailer pulled by a tractor. A compressor stood droning away at the foot of the cliffs, and after having climbed the many stone steps up to the monastery building, we were given a warm welcome and served the best hummus in the world. They had plenty of chocolate, coffee and other delicacies. Paolo is a towering giant of a man, a dedicated Jesuit priest from Rome with a powerful voice. He told us how he had found this place in ruins in the 1980s. We had seen for ourselves that rural areas throughout the Middle East abound in ruins that are thousands of years old, but this place was very special. It was named after an Ethiopian called Moses, who had settled in one of the caves here and lived as a holy hermit some time in the sixth century AD. It served as a monastery until the 19th century, and remains of stone circles and graves have been found nearby that could date back 9,000 years. Paolo came here to take a break from his Arabic studies. As chance would have it, he broke his leg and had to stay overnight in the ruins of the church under the open sky. He formed an attachment to the place that night, and he made a decision. He then spent about ten years establishing monastic

83


84

85


life there, and the next ten years on restoration work. When we visited the place, a church wall with 11th century frescoes was undergoing restoration. It was an impressive story. It was also impressive that Paolo had written his doctoral thesis in theology about the concept of hope in Islam, and that he was now strongly engaged in promoting dialogue, travelling around building bridges between the three Abrahamic religions: Judaism, Christianity and Islam. He spoke a lot about this work and about the age-old art of living side by side. And he said that he went barefoot all year round and therefore never caught a cold. I have never forgotten that meeting, that place or that man. The 9/11 attack in New York happened six months after we returned home. The Bush administration bombed Afghanistan after having demanded that Bin Laden be handed over. Iraq was later invaded on the false pretext of weapons of mass destruction. What I now realised, 15 years later – two years after Paolo disappeared – was that he had been drawn into these world events by dint of his calling. The Arab Spring, as it was called for a while, spread to Syria in 2011. It started with peaceful demonstrations that Assad brutally suppressed. He imprisoned and tortured students. Defecting officers from Assad’s army formed the Free Syrian Army and joined the rebellion. Assad responded by releasing Jihadist extremists from his prisons, as if to prove his claims that the rebellion was infested by Islamic terrorists. Paolo enjoyed good relations with the Syrian authorities until he started voicing opinions about corruption and politics. In 2010, the monastery was prohibited from organising inter-religious conferences. Two years later, Paolo won an Italian peace prize for his efforts in the region. Assad expelled him that same year. He had written a letter to the UN High Commissioner in which he recommended that the UN send a large number of observers and a smaller number of peacekeeping troops as part of the process of replacing the regime. No such initiative was taken by the UN in Syria. Middle East expert Cecilie Hellestveit took the following view: ‘Libya was the test for Russia and China, which had all the time been against the intervention [in 2011] on principle. They believed that the mandate could be misused to pursue regime change, and they were proved right. We are witnessing a perverse effect of Libya, which is being used in the wrong way in Syria.’8

Morgenbladet also interviewed him.9 I can identify with what he said to the New York-based website Syria Deeply in Paris: My position is we need to bring back all the sectors, all the facets of the Syrian population, in order to bring back this harmony that was the pride of the whole country. That so many communities were able to live together in the same society… it’s certainly one of the reasons why I fell in love with the country. And also because it was still outside the Western way of life, there was less consumerism, and traditions were so alive, such great hospitality, such an understanding of how to live together. Everything is lost now, and we need to rebuild on a solid foundation.10 In a short video from Virginia called ‘Please Take Care of Syria’, available on YouTube, he speaks about Syria’s importance to the books of three religions and about his plan for the UN. It contains the following prophetic warning: ‘The fight for freedom will be transformed in a civil war, and this will create space for all kinds of extremisms.’11 In spring 2013, the Free Syrian Army and several other factions, including the al Nusra Front, took control of the city of Raqqa in the far eastern part of Syria. Human rights activists wrote optimistically about local democracy and citizen councils, but also about continuous aerial bombardment. Paolo was smuggled in from the north with the help of Kurds in order to speak to and mediate between all the parties, particularly between the Kurds and the Islamists. Late that summer, he attended a banquet – or a rally – hosted by a rich local Saudi Arabian who was a member of parliament and a key figure in the takeover of Raqqa.12 I found two short videos from that event containing speeches by Paolo. One of them is from half past ten in the evening on 28 July 2013. He praises the presence of the student union in the city, both because it is a union that represents the whole country and because it represents education and science, and thereby the foundation of a free Syria.13 The tone was conciliatory and optimistic. The day before, he had spoken to a bigger audience, and the applause was deafening: Peace and mercy of God be upon you. I feel so happy that I meet these free people, people of free, liberated al-Raqqa. God willing, al-Raqqa will be the first capital of liberated Syria. Waiting for opening of Damascus. God willing, it will be very close.14

After his expulsion, Paolo spent a lot of time in a monastery in Kurdish Northern Iraq, which had been built with Deir Mar Musa as its inspiration. He also travelled around the USA and Europe to talk about the conflict. He was on CNN, spoke at the UN and he visited Norway. The newspaper Dagen wrote a lot about him and the weekly

86

87


THE DIABOLIC IRONY OF EXILE – SAMAH God proved not to be willing, and these must be the very last images of Paolo Dall’Oglio alive. The next day, he had arranged to meet representatives of IS to negotiate for the release of two journalists. Then he disappeared and, in the space of just a few days, IS had managed to take over the whole uprising in Raqqa. Paolo’s speeches were in Arabic, and it was while trying to have them translated that I met Samah. It felt very important to know what his speeches said, so I asked around. Arabic is a written language that is the same in all Arabic-speaking countries, although its spoken versions differ greatly. It turned out that my partner had just met a girl from Syria at a Christmas party. She helped me translate what Paolo said in the film clips. Samah was soon granted a residence permit when she came to Norway, and she was living in a reception centre in Ytre Arna when we got to know each other. She was among those who had taken the Balkan route15 here. At the event ‘Refugees tell their stories’ during Arna culture festival, as we walked along the Storelva river, which runs through the valley, she told me that she had walked for three days alongside a similar river in Bosnia. They had been about 200 people walking together. The only thing they feared was the police. Samah was a primary school teacher in Syria. She was born and brought up south of Damascus, but calls herself a Palestinian. That’s because her grandparents are from Palestine. They became refugees in 1948. She has never been there herself. Being from Syria, she was prohibited from entering Israel. Ironically, however, as soon as she is granted a Norwegian passport, she may be able to see an old dream come true.

did not receive the letter until after the deadline for appealing had expired. We saw little of him during this period. Possibly his fate was decided by chance. He appealed against the rejection and was assigned a lawyer. The legal process took long enough for the authorities to moderate their policy and their harsh treatment of the asylum seekers at Storskog, who were sent back to Russia on buses. His rejection was reversed and he has been granted a residence permit. Samah lives in Haugesund now. She has been granted family reunification with her brother, but her application for reunification with her husband has been rejected. The Syrian embassy in Jordan has allegedly provided incorrect information about him. She has lodged an appeal and is waiting for an answer from the UDI. Samah told me that her husband works as a human rights activist and has been staying in Turkey for a long time. Amazingly, she proudly showed me a photo of her husband beside a smiling Father Paolo. The photo was taken in connection with Paolo visiting the Turkish border town of Reyhanli, one of the towns where there are now more Syrians than Turks. He was there with the Kurdish TV channel Orient to report on hospitals for Syrians in the town, the same place where Samah’s husband worked. Paolo had spoken to the injured and officiated at a funeral together with medical personnel. It was the release of journalists from Orient that Paolo was going to negotiate with IS about the day he was kidnapped or killed.

I was invited to attend a belated New Year celebration at the reception centre in Ytre Arna after my first meeting with Samah. It is not far from where we live. Our whole family went, and we were served good food and enjoyed an exotic celebration. I danced folk dances with Muhaimen from Raqqa to the great amusement of the residents. I really struggled with my footwork. The people at the party told us many stories. This was on 10 January 2016, and an old woman from Aleppo showed me terrible photos on her phone from the besieged city of Madaya, where adults and children were dying of hunger. One person we got to know a bit better later, perhaps because we had some acquaintances in common in Bergen, said that he had come via Storskog. He was also a Palestinian, i.e. he was stateless. He had a Russian tourist visa, but it had expired. The letter he received from the Norwegian Directorate of Immigration (UDI) after the party was a rejection letter. The problem was that it had also expired. He

88

89


THE MESSAGE Somewhere Hannah Arendt mentions a poem in which Bertolt Brecht refers to the refugee as a messenger of ill tidings. The poet Brecht mostly stayed in Denmark and Sweden after fleeing Germany in 1933, although Arendt met him several times in Paris.16 When the Germans invaded Denmark and Norway, he fled to Finland, and in 1941 he was granted a visa to the USA. He travelled there via Vladivostok and the Philippines, which was an American colony at that time. His journey across the ocean is described in this poem. Landscape of Exile But even I, on the last boat saw the gaiety of the dawn in the rigging And the grayish bodies of dolphins emerge From the Japanese Sea.

https://forsvaret.no/aktuelt/her-er-norges-foerste-f-35 https://radio.nrk.no/serie/verdiboersen/mktr04005015/12-12-2015#t=1m20s 3 http://vagant.no/vi-flyktninger/ 4 http://www.fn.no/Tema/Flyktninger and https://www.ssb.no/befolkning/artikler-ogpublikasjoner/statslose-mange-i-verden-fa-i-norge 5 https://www.bistandsaktuelt.no/nyheter/2017/fn-uholdbare-forhold-for-migranter-i-libya/ 6 Arendt, Hannah (1951). The Origins of Totalitarianism. New York: Schocken Books, p. 170. 7 People who are interested in topics like organisations as communities, can check out this site: https://opendemocracy.net/transformation/alessandra-pigni/organizations-as-communitieslessons-from-deir-mar-musa-in-syria 8 http://fn.no/Aktuelt/Nyheter/Gaar-Midtoesten-i-opploesning 9 There is also a book in Norwegian by Paolo with the rather bombastic title Kjærligheten til islam i troen på Jesus (Love for Islam, believing in Jesus) (Portal forlag, 2013). In the book he explains his theology, which has deep roots in his Syrian experience, as a further development of two major sources of inspiration, Charles de Foulcauld and Louis Massignon. Harald Olsen, former director of Oslo National Academy of the Arts, has written the preface. He has the most updated information about Mar Musa in recent years. http://verdidebatt.no/haraldolsen 10 http://syriadeeply.org/articles/2013/07/2392/father-paolo-dalloglio-syrias-disappearingpriests/ 1 2

The little horse carts with gilt decorations And the pink sleeves of the matrons In the alleys of doomed Manilla The fugitive beheld with joy. The oil derricks and the thirsty gardens of Los Angeles And the ravines of California at evening and the fruit market Did not leave the messenger of ill tidings unmoved.17 When Arendt writes about this very poem in her essay on Brecht and politics, she gives extra emphasis to the last line in a very gloomy, but strong interpretation of the poem as a whole. The ill tidings the messenger brings do not concern himself, of course, ’because it is not just their own misfortune that refugees carry with them from land to land, from continent to continent – where they “change countries more often than they change shoes” – but the great misfortune of the whole world.’18

90

Take three minutes and watch this video: https://www.youtube.com/watch?v=SqiekDdwAWI http://news.va/en/news/asiasyria-the-turbulent-context-of-raqqa-and-the-m 13 http://belfasttelegraph.co.uk/video-news/video-father-paolo-dalloglio-at-raqqa-rally-beforekidnap-29459940.html Samah’s translation: ‘Peace be upon you, I'm so happy for the students' union being in al-Raqqa city for two reasons. First, because it's a union – that means it's union of all Syrians. Second, because it's the students’ union and we want to continue to learn and complete science, and to make the new and free Syria very educated and committed to science and, God willing, we see the beginning of the launch of the freedom of the whole of Syria.’ 14 https://youtube.com/watch?v=6xwrC76gtqM&feature=youtu.be 15 Here with a map: http://aftenposten.no/verden/Ingen-av-tiltakene-mot-flyktningstrommenfungerer-Na-kan-Hellas-bli-vraket-fra-Schengen-12276b.html 16 In 1939 Walter Benjamin took along a new poem by Bertolt Brecht on a visit to Denmark, ‘Legend of the Origin of the Book Tao-Te-Ching on Lao-Tsu's Road into Exile’. It tells of a border guard who demands thoughts from a wise man who has nothing else to be taxed, and ignites hope that soft water can erode hard stone. ‘“Like that water, the softest of all substances, excavates the hardest rocks. He taught that the soft and pliable overcome the hard and rigid.”’ The poem was ‘a rumour of good news’ among exiled Germans, who French authorities had recently decided to inter in concentration camps. Arendt memorized the poem. Benjamin met a less generously inclined border guard when he, a year later, crossed the border into Spain at Portbou, and took his life. 17 Translated by H.R. Hays. You can read the original here: http://www.gedicht-schreiben.de/DieLandschaft-des-Exils 18 Arendt, Hannah (1968). Men in Dark Times. San Diego: Harcourt Brace & Company, p. 226. 11

12

91


92

93


Carte Blanche - Magasin nr. 5/2 - 2017

Carte Blanche Magasin 5/2