Page 1


ROSENS VINGER Marita Wennevold Hollen & Øivind Kylstad

Bakgrunn:

Romanen er tuftet på et gammelt sagn om at det skal befinne seg en gedigen forekomst av edle metaller i et område nord for Kongsberg og nordover mot Nore i Numedal. Ved forfatterens familiested i Numedal ligger en gruve hvor det i gammel tid ble drevet gruvedrift og hvor en av eierne vitterlig var Bernt Anker. Sagnet relateres også til denne gruven. Dette dannet opptakten til forfatterens interesse og research gjennom 12 år, og videre ideen til romanen. Våpenskjoldet til erkebiskop Erik Valkendorf bestod av en rose omkranset av vinger. Hans virke var i Nidaros og det befinner seg den dag i dag avtrykk av hans våpenskjold, rosens vinger, på innerveggene i Nidarosdomen. Også et messehagl bærer motivet. Det historiske innholdet i romanen er verifiserbart. Manuset var blant de nominerte manusene i Cappelens Kriminalromankonkurranse 2013/14.


Beaulieu-Sur-Mer, Frankrike

Beslutningen var nå fattet. Definitivt. Det var ingen vei tilbake. Alle broer var brent. Han hadde stått ytterst på stupet og følt at verden var i ferd med å rase sammen rundt ham. Han hadde kun denne muligheten til å komme seg på fote igjen. Hvis han lyktes ville han til gjengjeld kunne bli den mektigste i dynastiet og fremtiden ville være sikret for alltid. Hvis han mislyktes, ville han vite med seg selv at han hadde gjort det som var mulig for å komme i den posisjonen som var hans rettmessige. Han hadde ingenting å tape. De som hadde utstøtt ham, skulle få se hvem de hadde med å gjøre. Ydmykelsen han hadde følt som utstøtt fra familien hadde gjort ham bitter, uregerlig og sterk. Veldig sterk. Ingenting kunne stoppe ham nå. De siste årene hadde han eksistert i en ugjennomtrengerlig sort tåke. Husket knapt noe, bare vage erindringer av bruddstykker fra sitt eget miserable liv, som kun hadde bestått av å overleve fra en dag til den annen, uten evne til å ense andre ting. Dette livet stod i kraftig kontrast til det som egentlig var ment for ham. Han visste at han skulle igjennom mye grusomt for å komme frem til det endelige målet, men dette var han innstilt på. Dette pliktet han å utføre på sine forfedres vis og ingenting kunne stoppe ham.


Oslo, mandag 13. juni

Pulsslagene slo hurtigere. Hun hørte sin egen pust. Slik var det hver gang hun forsøkte å yte maksimalt med intervalltreningen det siste stykket før hun var ferdig med løpeturen etter den sparsommelige frokosten. Anna Granath hadde alltid hatt et behov for å holde seg i form. Hun hadde funnet seg en passende lang løype ute på Bygdøy som hun kunne jogge før jobb, rett ved leiligheten hun delte med en kollega på Skøyen. Hun likte å komme i gang på morgenkvisten. Stillheten og roen som lå over denne delen av byen i morgentimene sto i sterk kontrast til stresset og maset som gjorde Bygdøylokket til en av de mest trafikkerte knutepunktene på vei inn til Oslo sentrum bare noen timer senere. I dag var hun ekstra tidlig ute. Før klokken var 05.45 hadde hun vært i treningsklær og joggesko. Allerede nå lå et tynt lag av eksosstøv og svevde over stålbroen ved E18. Et lite stykke med by og larm måtte passeres før hun bare noen meter senere ble omsluttet av den dunkle, tette skogen som skjulte en smal bygdevei som slynget seg gjennom det frodige landskapet. Første gang hun hadde løpt her hadde hun trodd at en slik fredelig natur bare eksisterte langt ute på landet. Den første bakken ble lagt bak henne, trekronene åpnet seg opp, store jorder, blomsterenger og et hav av landsens dufter slo mot henne da hun skuet utover mens hun beveget seg i sitt faste tempo. Anna åndet inn og mintes oppveksten sin i Småland i Sverige. Hun hadde latt seg friste av høyere lønn og spenning ved nye opplevelser da hun sammen med en venninne hadde flyttet til Oslo for et par år siden. Nå hadde hun en utfordrende jobb i et media-og kommunikasjonsbyrå og angret aldri på at hun hadde bosatt seg her. Disse morgenstundene for seg selv på Bygdøy ga henne ekstra energi for å kunne yte maksimalt i den krevende jobben. Den slanke, veltrente kroppen var, sant nok, den største motivasjonen, hun kunne ikke akkurat skjule det for sin egen forfengelighet. Hun forserte den harde kneika langs den bratte strandkanten og skimtet forretningsbyggene som reiste seg som klipper langs Lysakersiden på den andre siden av fjorden. En yr glede strømmet gjennom henne da hun nådde Paradisbukta og løp lett i den myke sanden der


landskapet hadde skiftet til en av byens videste fjordutsikt. En enslig reketråler gled der ute i den lettende morgendisen som lå over den speilblanke fjorden, sikkert på vei tilbake fra dagens tidlige fangst. Hun hørte ikke duren fra den, i ørene klang det overdøvende og mektig fra Widors orgeltoccata. Musikken drev henne frem og forsterket alle inntrykk. Den salte sjøluften slo mot henne da hun passerte minnesmerket for tsunami-ofrene, på spissen av en odde. Et lite vemod satt enda i henne; en nær venninne forsvant den gangen i bølgene der nede. Nå vendte kongeløypen innover i tettere skog igjen før hun krysset veien ved Folkemuseet og tok stikkveien innover mot Oscarshall. Pulsslagene slo fremdeles hurtig og et raskt blikk på klokken viste at hun var noen sekunder foran sitt eget skjema. I skogen mellom Folkemuseet og Oscarshall så hun plutselig en rødrev som snek seg langs et gjerde. Det hadde hun aldri støtt på her ute, slo det henne, selv så ofte hun løp her. For å presse seg maksimalt den siste økten løp hun på nytt intervaller. For å kunne klare å holde samme høye tempo fokuserte hun blikket på sine egne, ganske så utslitte joggesko. Hun tok et steg av gangen og bet tennene sammen. Hun nærmet seg en åpning i skogen da hun i ren refleks løftet blikket fra bakken. En flokk sorte kråker sirklet over et tett kratt lengre der fremme. Hun fornemmet noe, dro instinktivt ut øreproppene og hørte de grådige hylene og illevarslende skrikene fra den sultne flokken. Trinnene sakket. Hun måtte hive etter pusten. Hun nærmet seg et kratt rett bak inngjerdingen til Oscarshall. Diffust skimtet hun at flokken flakset rundt en stake. Svetten silte i pannen, ned i øynene. Hun tørket seg raskt med håndbaken. Hun sto urørlig og prøvde å fokusere. Kråkenes flaksende vingeslag herjet vilt i det grønne løvet. Andpusten gikk hun rolig, søkende fremover. For hvert skritt nærmet hun seg noe uforklarlig gjørmete; brunt, rødt, en stor bylt, noe…. blodig. Så bråstoppet hun av det grusomme skuet. Det synet som møtte Anna Granath denne juni morgenen var såpass sjokkerende og rystende at hun senere hadde store problemer med å beskrive hva hun egentlig hadde sett.

ROMA anno 1522


I den evige stad hadde pesten brutt ut og sykdom og nød preget byen. Pave Hadrian VI skulle innsettes etter den forrige pave Leo X` død i desember 1521. Michelangelo hadde fullført takmaleriene i det Sixtinske kapell 10 år tidligere og Leonardo DaVinci var død for 3 år siden. På et herberge sentralt i Roma godt skjermet for byens støy, men hvor kirkeklokker lød gjennom det åpne vinduet, lå et menneske urørlig i en enkel sprinkelseng. Man kunne høre hans ujevne pust og innimellom klynk og rop som kjennetegnet feberfantasier. Rommet var lite og sparsomt møblert med en pinnestol i det ene hjørnet og et krusifiks på veggen. Ved siden av sengen stod et nattbord med vannglass og karaffel. De tynne gardinene blafret forsiktig idet et vindpust smøg seg langs husveggen. Det var fremdeles varme i luften og ettermiddagssolen var på vei ned. I dette lille herberget styrte Den Hvite Munk dette og fire andre rom forbeholdt geistlige på besøk eller gjennomreise. Bestyrerens navn var egentlig Antonius Furstenberg. Han var tidligere besitter av danske Børglum Kloster, men ble forvist fra landet og tatt under beskyttelse av paven. Furstenbergs gjester og pasienter var fortrinnsvis fra Skandinavia og Nederlendene. Her var ofte langtidsboende som venter på å få sine saker opp for Paven. Til tross for pestens herjinger var det kun et menneske losjerende i Furstenbergs herberge denne tidlige høstdagen. Ropene og den ujevne pust ble høyere. Furstenberg ilte til sin gjest med bekymring i blikket. Pasienten hadde åpenbart behov for mer hjelp og bistand enn det som kunne ytes herifra. Det var på tide å flytte ham til et hospital med større ressurser og bedre ekspertise enn ren barmhjertighet. Det var pesten som har kommet innenfor herbergets vegger. Pasienten våknet og Furstenberg forsøkte å få kontakt : «Erich! Hvordan har I det?» Hans syke gjest klarte ikke å svare, men så på Furstenberg med sløret blikk. Han strakk seg mot vannglasset. Trakk glasset til seg og tok en forsiktig slurk. Vannet rant fra lepper og kinn ned på puten som ble fuktig. Furstenberg lente seg over pasienten og tørket bort væsken. Mannen i sengen forsøkte å mumle noe: «Takk,» sa han og forsøkte å reise hodet. Furstenberg løftet puten bak ryggen hans slik at han kunne få satt seg opp. Det var som regel om ettermiddagen og natten at mannen i sengen hadde sine våkne øyeblikk. Det var da han maktet å kommunisere med de besøkende som kom innom. Men pesten hadde allerede satt sine spor og det var ikke lenger kraft i ham til å føre en samtale på normalt vis.


Antonius Furstenberg hadde i løpet av de tre måneder som hadde gått siden pasienten ble henvist til hans herberge fra de sentrale makter i pavestaten vært med på en uvirkelig reise med et menneske som hadde levd et ekstraordinært liv. Pasienten hadde fortalt, brokete og usammenhengende om sitt liv til Furstenberg og deres felle bekjente, kartmakeren Jakob Ziegler som tilhørere.

Mannen i sengen var den norske erkebiskopen Erik Valkendorf som etter måneder på flukt fra kong Christian II nå ventet på at den nye paven skulle innsettes i sitt embete. Imens var han innlosjert hos Furstenberg, men var nå smertelig klar over at de siste krefter var i ferd med å ebbe ut. Valkendorf, opprinnelig av dansk adelsslekt, ble innsatt som erkebiskop i Norge etter godkjennelse av pave Julius II den 16. august 1510. Han hadde frem til dette tidspunktet jobbet som kansler for den norske hertug og tronfølger Christian, sønn av kong Hans. Valkendorf hadde selv ikke hatt lyst på denne oppgaven, men ble overtalt av hertugen til å søke utfordringen. Valkendorfs skepsis til jobben som erkebiskop knyttet seg i første rekke til hans kjennskap til kongehusets ønske om å begrense kirkens makt. Som erkebiskop ville han fort komme i en vanskelig situasjon i forhold til kongen og hans menn. I tillit til hertugens løfter om arbeidsro for de kirkelige saker, gikk han likevel i gang med arbeidet i Nidaros med liv og lyst. I tillegg til å være overhode for de geistlige i Norge, fikk han også mulighet for å utforske et ennå uoppdaget område av det europeiske kontinent. Dette var innenfor hans interessefelt og føltes dermed ikke som noe stort offer. Han gjorde flere lange reiser i Norge, både sønnenfjelds mot Telemark og Buskerud spesielt og nordover mot Finnmark hvor han rapporterte til daværende pave Leo X om topografi og dyreliv på disse breddegrader. Allerede fra studietiden i Køln og Greifswald hadde imidlertid en helt spesiell interesse åpenbart seg for Valkendorf. Nemlig ønsket om å kunne finne edle metaller i fjell. Han hadde lest om store uoppdagede kilder som ennå ikke hadde sett dagens lys. Han anså derfor de omfattende fjellmassiver i Norge som et fabelaktig utgangspunkt for å dyrke denne interessen. Drift av bergverk som økt inntektskilde for kirken falt også sammen med kongens ønske om å få frem rikdommen som lå skjult for dagen. Kongen hadde under herredagen i København i


1515 foreslått for ham at potensialet for drift av bergverk burde være en prioritert oppgave å få til. En kartlegging av aktuelle områder skulle således gjennomføres i løpet av perioden frem til 1520. Kongen hadde selv fått høre hvordan drift av bergverk hadde gitt store ekstrainntekter for den svenske stat og han hadde et ønske om at dette skulle lykkes også i Norge. Her var det fremdeles ikke iverksatt drift av dette slaget. Valkendorf jobbet i flere år svært grundig med innhenting av topografisk materiale og analyser av sagn og historier om aktuelle områder egnet for utvinning. Dette førte ham ut på stadige reiser rundt omkring i landet og til slutt hadde han en god oversikt over hvilke områder hvor det var mest aktuelt å starte skjerping og muting. All informasjon som var samlet opp hadde han nedtegnet i detalj for senere bruk. I perioden fra 1515 hadde det imidlertid utviklet seg et kjøligere klima mellom kirke og kongehus i Norge. Valkendorfs tidligere antagelser og frykt for at Christian II skulle kneble kirken i Norge var i ferd med å materialisere seg. Dette kom til uttrykk ved at erkebiskopens bitre fiende Hans Mule også hadde fått samme oppdrag som Valkendorf, nemlig å tilrettelegge for bergverksdrift styrt av kongehuset. Valkendorf oppfattet dette som om kongehuset selv skulle ta inntektene fra bergverksdrift i konkurranse med kirken. Mule hadde visshet om Valkendorfs betydelige materiale og forsøkte ved flere anledninger å tilrøve seg dette. Situasjonen tilspisset seg da Valkendorf en morgen oppdaget at Mule og en annen av kongens lensmenn, Jørgen Hanssøn, gikk til fysisk angrep på hans assistenter for å få ut all informasjonen knyttet til bergverksdrift som var innsamlet i løpet av flere år. Etter dette angrepet følte Valkendorf utrygghet i forhold til egen sikkerhet og bestemte seg for å flykte fra Nidaros for godt. Han kjente alt for godt til kong Christian II`s temperament og upredikerbarhet til å tørre å bli boende i Nidaros. Assistentene hadde jobbet nær Valkendorf de siste årene, og alle var opprørt over det overraskende angrepet. De hadde samlet seg rundt det kraftige langbordet. De store krusene i tinn var overfylt av skummende øl, ovale fat bugnende av kraftig kjøtt var satt frem for de sultne mennene, de fleste i 20 årene, eventyrlystne og svært dedikert sin leder. Guttene elsket disse stundene, hvor Valkendorf samlet dem for en eller annen dåd. Valkendorf var høyt ansett i de høyere kretser, men også elsket av sine medhjelpere. Det var en ære å kunne jobbe for ham, og de gjorde alt som stod i deres makt for å beskytte ham. Det summet livlig rundt bordet. Samtalen var preget av angrepet; de hadde kjempet imot Mules og Hanssøns menn, og


klart å beholde det meste av informasjonen, men nå hadde Valkendorf besluttet at han ville forlate landet. Denne middagen var tidspunktet for å informere sine tolv unge menn om den videre reisen, de satt alle spente og stille rundt bordet da Erik Valkendorf reiste seg, med ølkruset i høyre hånd. Den høye atletiske skikkelsen ruvet ved enden av bordet. Han utstrålte en kombinasjon av makt, og en så sjeldenhet som vennlighet og fromhet. De lyse blå øynene fanget blikket til de unge mennene. De følte seg alle betydningsfulle. Den voksne, eldre mannen løftet kruset: «Skål, alle mine dyktige menn. Vel overstått kamp! Jeg vet dere gjorde alt som stod i deres makt. Hør gutter, hvorfor angrep Christian II oss, hvorfor sendte han sine menn for å rane til seg vår dyrebare viten? Mon tro om min gratulasjon til den nyinnsatte erkebiskop Gustav Trolle i Sverige opprørte vår konge slik?» Samlingen av de unge mennene skålte, brølte og ristet på hodet. De trodde ikke på at kongen ville reagere slik, selv om det kunne oppfattes som en støtte til unionen. Mumlingen var høy og ingen klar tale kom ut av den, men den var ladet som om de var svært uenige. De visste at Valkendorf ville prøve ut de forskjellige teoriene. Han hadde selv også vært inne på tanken om det var en sammenheng med Sigbrit. Dyvekes mor hadde betraktet Valkendorf som en skurk og morder etter sin datters død. Han hadde overtalt Habsburgerne om å få Elisabeth av Burgund gift med Christian II, og dette falt Sigbrit svært tungt for hjertet. Hun hadde lovet hevn. Tankene hadde han likevel raskt skjøvet fra seg. «Mine menn, denne hendelsen retter seg mot vår oppdagelse, den enorme forekomsten av årer av edle metaller et sted sør i Norge. Det er denne store skatten de jakter på. Kongen har fått deler av denne viten, og trenger kun vårt detaljerte kart for å gjøre Norge til et av de rikeste land.» Krusene hevet seg, faklene langs veggen blafret av de ville, unge mennene, som runget med i det de alle visste var sannheten. «Skååål!» Det var en stemning uten like da Valkendorf igjen reiste seg og ropte ut i en befalende tone: «Dere er alle 12 med meg på min reise, gjør dere klare, vi flykter nå straks når solen står opp. Ved morgengry samles vi for å redde dette store!» De skålte stolte og bevegede, og kunne ikke tro at de var utpekt som Valkendorfs garde på reisen nedover i Europa. Erkebiskopen var trygg på at den siste teorien var den riktige. Han innså sitt store ansvar for å forvalte de uhyre verdifulle nedtegnelsene og betydningen av å ikke bli frarøvet dette som


kunne berike den det tilfalt med enorme rikdommer. Han var overbevist om at valget om å forlate landet var riktig. Mange i Valkendorfs omgangskrets hadde direkte kontakt med kongen og enkelte av de var antatt å være spioner for den etter hvert nesten sinnssyke kongen. Dersom informasjonen om denne gedigne åren var sann, ville antagelig hele kongeriket få frem verdier og rikdom som ville sette nabolandet Sveriges funn fullstendig i skyggen. Valkendorf og hans 12 menn tok fatt på flukten sydover. De tok med seg et minimum av bagasje for å kunne rykke hurtigst mulig frem. Av spesiell betydning var en håndskrevet bibel og hans egne nedtegnelser knyttet til forekomsten. Nedtegnelsene var håndskrevet av erkebiskopen selv og prydet med Valkendorfs våpenskjold - tre vinger som omkranser en rose. Overfarten til kontinentet endte i Amsterdam der erkebiskopen og hans følge tok inn hos bankieren Popius Occo i hans formidable palass i Kalverstraat. Occo var kjent for Valkendorf fra tidligere på bakgrunn av dennes finansielle arbeide for kong Christian. Popius Occo var ansvarlig for det store handelshuset til Jakob Fugger, kjent som verdens rikeste noen sinne. Occo hadde via sitt handelshus vært med på å finansiere mye av kong Christian II s aktivitet i Norge og det ble antatt at han egentlig var hjernen bak Christians ide om å kartlegge mineralog metallforekomster i de norske fjell. Occo`s mottagelse var heller kjølig. Valkendorf antok at dette skyldtes kongens etter hvert store gjeld til handelshuset og at han på mange måter fremdeles identifiserte Valkendorf med Oldenborgerne*. Occo kunne også fortelle Valkendorf at kongen selv var ventet inn til hans residens i løpet av noen dager, men at han skulle holde sin beskyttende hånd over ham dersom det kom til en konfrontasjon. Valkendorf som følte seg presset og var fullstendig uten kapital til å foreta sin videre reise til paven i Roma, inngikk en avtale med Occo om at den verdifulle håndskrevne bibelen og kartnedtegnelsene som var tatt med på reisen skulle overlates til Occo. Til gjenytelse skulle Valkendorf få dekket reisen til Roma for å få tatt sin sak opp med paven. Da kong Christian II nådde frem til Occo`s hus etter noen dager, oppsto en kraftig konfrontasjon hvor Occo måtte tilkalle deler av sin private vaktstyrke for å skape fred. I løpet av det knappe døgnet som kongen og erkebiskopen var samlet i Kalverstraat ble det også klart for Valkendorf om hva som var hovedårsaken til kongens vrede og antipati mot ham. Det var som antatt kartnedtegnelsene over mineral- og metallforekomstene i Norge. Kongen gav de en


frist på to timer til å komme seg ut av landet.

Valkendorf og hans menn hadde berget livet, men sto fullstendig ribbet tilbake. Erkebiskopens følge reiste først til kirkebyen Utrecht hvor de oppholdt seg frem til november 1521. Reisen videre til Roma var strabasiøs og Valkendorf var svært medtatt da de red inn i den evige stad 2. februar 1522. * Den norsk-danske kongefamilien . «Erich !» ropte Furstenberg inn i øret på erkebiskopen. «Jakob kommer!» Valkendorf støttet seg opp i sengen og forsøkte å sentrere blikket mot en skikkelse som nærmet seg sengen. Jakob Ziegler, en hvithåret eldre mann, hilste og satte seg ned på pinnestolen ved sengen. Han hadde hatt sin faste plass her de seneste åtte ukene. Han dro opp skrivesaker og satt umiddelbart i gang med skisseblokken. Han var i ferd med å avslutte et større kartverk over Europa og holdt nå på med den skandinaviske delen. Her trengte han innspill fra best mulig hold og Valkendorf besatt det som trengs av kompetanse på området. Mye var fremdeles usikkert med hensyn til Skandinavia på Zieglers kart. Blant annet var det usikkert om Grønland tilhørte fastlandet eller om dette var en egen separat øy ute i havet. Andre vanskeligheter ved utformingen av kartet hadde vært knyttet til fjellkjeden i Norge som nesten så ut til å strekke seg helt fra det sydligste og opp mot det høyeste nord. Fjellene var høye og utfordringen hadde vært å få markert dette på kartet. «Jeg har bestemt meg for navnet på verket,» sa Jakob. «Hva?» hvisket Erik. «Navnet skal være Schondia,» sa Jakob. «Hm, javel?» sa Erik. «Husk å få med mine detaljer». «Vel, vi får se,» svarte Jakob. Jakob Ziegler hadde bestemt seg for å begrense den detaljrikdommen Erik Valkendorf hadde kommet med til ham. All denne informasjonen hadde vært overveldende og til tider spektakulær. Ofte hadde Valkendorf hatt feberfantasier


under deres samtaler og han hadde måttet avbryte for å fortsette dagen derpå. Ziegler var spesielt skeptisk til Valkendorfs stadige gjentagelser om de enorme sjømonstrene med dragelignende hoder som han syntes måtte med på kartet. Likeledes hørtes det uvirkelig ut for ham at det skulle være så enorme avstander i den nordligste delen av landet. Det siste momentet som han ville ta opp med Valkendorf denne dagen var den såkalte Argenti Fodina, sølvåren, som han påstod skulle være av voldsomme dimensjoner og dekket store deler av den sydlige fjellkjeden i Norge. Etter hva Valkendorf hadde fortalt var det snakk om en åre som strakk seg ca. 8- 10 mil fra syd mot nord. Årens endepunkter, både nord og syd, lå oppe i dagen og det var her de to store drivverdige områdene skulle befinne seg. Åren i mellom de to ytterpunktene lå dypere og var ikke fullt så rikholdige. «Hva med Argenti Fodina, Erich?» spurte Jakob. Han fikk ikke svar, kun svak mumling tilbake fra mannen i sengen. Det var tydelig at Erik Valkendorf nå ikke lenger hadde særlig mye mer å bidra med for Jakob Ziegler. Det samme spørsmålet stillet på nytt, ga heller ikke svar. Jakob ropte på Furstenberg som kom ilende til. De så på hverandre og nikket som bekreftelse på at seansen var over for i dag. På vei ut i Romas gater hadde Jakob Ziegler allerede bestemt seg for å trykke Argenti Fodina – Sølvåren, med kraftige typer på kartet Schondia. Sjømonstrene ville derimot ikke få plass på et kartverk av såpass seriøs karakter.

Valkendorf døde mot slutten av året ( 28. november 1522) uten å ha kunnet fremlegge sin sak for pave Hadrian VI. Jakob Ziegler ferdigstilte kartverket Schondia og ga det ut ti år senere, i 1532.

Oslo, mandag 13. juni I grøftekanten foran inngangsporten til Oscarshall Slott satt Anna Granath sammenkrøpet og kastet opp. Paralysert lot hun blikket søke mot det grufulle synet: en maltraktert og knust kropp hengende opp ned på et kors, et hode presset ned på en påle ved siden av den barbariske levningen. Kaldsvett lirket hun febrilsk, skjelvende ut mobilen fra den trange lommen. Gang på gang forsøkte hun å touche nummeret til politiet, fingrene lystret ikke. 112


eller var det 110? Hun hvisket, stemmen bar så vidt, ba de innstendig om å komme. Da den første eskorten, en politimotorsykkel, ankom etter bare noen minutter, men for henne en evighet, lå hun og klamret seg til den fuktige åkerbunnen.

Kriminaletterforsker Trond Mikkelsen løsnet seg forsiktig ut av hans klamrende Nanna, som hadde for vane å vikle seg rundt ham på morgenkvisten. Han skjøv forsiktig til side den dovne armen og skuffet mykt bort det veltrente låret som lå kneblet over magen hans. La dynen omsorgsfullt rundt henne, før han listet seg ut av soverommet. Han lykkes med å ikke vekke henne, hadde hun våknet visste han om hennes utømmelige behov for morgensex, derav klamringen hennes, men i dag ville han prioritere trening. Med et stikk av dårlig samvittighet gikk han ut på badet og samlet treningstøyet og sjampoen i bagen. Det var jo en drøm å ha en så villig kvinne, men til sin såre skuffelse hadde han oppdaget at han ikke hadde kapasitet til å alltid være beredt henne. Han tuslet ut på det minimalistiske sorte kjøkkenet som var en del av stuen. Nespressomaskinen brygget høylytt en dobbel ekspresso, før han gikk mot de store panoramavinduene som vendte ut på terrassen. De hadde kjøpt leiligheten ute på Fornebulandet for bare noen måneder siden, og knappe fire uker før det hadde de truffet hverandre for første gang. Gjennom nettdating. Helt utrolig og patetisk, han klarte ikke å bestemme seg for hvilke uttrykk som passet best. Prosessen hadde gått i forrykende tempo, men han var fornøyd, om fortsatt noe skeptisk til de raske avgjørelsene om samboerskap. Var det hennes tikkende klokke om ønske om barn som avgjorde hennes svært så raske binding? For Guds skyld, han kunne gjerne ha brukt et hav mer av tid, men redselen for å miste henne gjorde at han aksepterte leiligheten hun ivrig presenterte for ham. Diskusjon om barn hadde, merkelig nok, enda ikke vært tema, men han ventet den når som helst. Men med to egne, snart voksne barn, 17 og 19 år, var det utenkelig for ham med smårollinger både nå og i fremtiden. Det visste Nanna enda ikke. Han registrerte en vindstille morgen og en sjelden skyfri himmel. Sommeren hadde vært preget av regn og uvær, den var aldri kommet ordentlig i gang. Før kanskje akkurat denne dagen. Fjorden lå blikk stille, og han håpet på en forrykende båttur etter jobb. Den kraftige ribben hans ville skyte fart på den speilblanke sjøen. Han kunne sette fartsrekord så flat den var nå.


I midten av førtiårene var han over gjennomsnittet opptatt av fysisk trening, hans anlegg for korpulente former krevde det mer enn noen gang. De buskete brynene, men sparsommelige hårprakten gjorde ham eldre enn han var komfortabel med, og når fasongen ség ut, opprant raskt gammelmannssyndromet. Etter skilsmissen for fire år siden, hvor treningsøkter lå så langt tilbake som til fotballtreninger som tjueåring, hadde møysommelige trening siden han passerte 41 omdannet fettet til muskler, og den firskårne, kortvokste mannen nærmet seg en kropp han kunne leve med, ikke aller minst nå overfor sin alt for unge samboer. 12 år yngre, lett og spretten og ballettdanser på Den norske Opera. I seg selv besnærende at hun hadde latt seg sjarmere av ham. Hun hadde for uvane og mer enn ymte om hans usunne vaner, hamburgere og cola, som han ikke helt hadde intensjon om å kvitte seg med. Hun rettet ofte det blå, bestemte blikket mot hans tettsittende, grå øyne og irriterte ham hemningsløst, men rett hadde hun. Selvfølgelig. Denne morgenen startet han med en tidlig økt på Elixia på Majorstua kl 06.15. Han hadde rukket en halv time på tredemølla og var fullt i gang med styrketreningen, da musikken dempet seg på mobilen og en melding kom inn. Han var såkalt standby, og han antok at det var et nytt oppdrag på trappene. Han bannet, følte han var godt inne i treningsmodus, mens han lyttet på at kommandosjefen beordret ham til hovedkvarteret umiddelbart. Trond ringte straks opp og bekreftet å ha mottatt meldingen, og at han ville være der innen tjue minutter, tidsnok til å rekke fristen. Han strenet raskt ut i garderoben, tok en rask dusj før han slang det eplegrønne håndkleet ned i bagen og plukket med seg jakken før han smatt inn i heisen. Løp de få meterne til bilen. De hadde fått streng ordre om ikke å råkjøre for å nå fristene, men det var ikke til å unngå. Adrenalinet steg, han hadde enda til gode å komme etter deadline. I politihuset hadde han egen parkeringsplass, og var på sjefens kontor 16 minutter etter oppkalling. «Bra, Mikkelsen, her er første status. Oppdraget er kodet med rødt, så du må inn i utstyret umiddelbart.» Trond tredde på seg den hvite, tynne mikrokjeledressen, knyttet tørkle rundt hodet for å skjerme mot håravfall, mens han ble oppdatert med de foreløpige sparsommelige opplysningene av sin overordnende, kriminalsjef Waldemar Tøgersen. Trond langet med raske skritt mot heisen, samtid som han mottok informasjon om at en kvinne hadde observert et maltraktert lik korsfestet opp ned ved portstolpene inn mot Oscarshall slott. Denne kvinnen skulle avhøres, samtidig som han hadde et overordnet ansvar for teamet som var i ferd med å samles nede i garasjen.


«Din etterforskningsmakker vil møte deg ute på Bygdøy.» Tøgersen snakket høylytt i korridoren, med sin egenartede, skarpe stemme, småløpende etter Tronds raske tempo, mens han hev etter pusten. Den raske gangen passet ikke den aldrende sjefen som i årtier hadde bestyrt kriminalenheten innenfor varierende strategier, som ikke minst gjentatte ganger hadde vært et yndet tema for media. Likevel var han blitt sittende, godt forankret av makteliten han alltid evnet å overbevise. Den lyse blå sommerdressen var tett knappet, den rosa sløyfen i halsen korrekt knytt under et oppblåst, gråaktig ansikt, der de smale leppene var eneste kontrasten, i nærheten av lilla. «Greit. Hvem er det?» Trond hadde vanligvis hatt et svært tett samarbeide med en egen makker de siste årene, men denne uken var han beskjeftiget med toppturer som nå var gjevt for de veltrente, der de besteg de høyeste fjellene rundt om i Europa. Waldemar Tøgersen kremtet inn i hånden, en nervøs gest han hadde for vane, når beskjedene ikke var alt for gode: «Alfred Torp. Han er allerede på åstedet som sagt.» Trond ristet stilltiende irritert på hodet. Ved transportenhet 1 nede i garasjen sto resten av teamet. De var ferdig ikledd de hvite dressene, nå skulle han briefe de underveis i den store kassevognen mens de kjørte mot åstedet. Alt Trond hadde fått i den kortfattede, pesende samtalen til sjefen, var at det var på Oscarshall, ute på Bygdøy. Trond Mikkelsens kommandoen var konsis: «Registrering, fotografering og demontering av et lik ute på Oscarshall. Det er visstnok svært vandalisert, men som vanlig må vi forsøke å redde så mye som mulig til krimteknisk og patologene, jobb raskt før pressen kommer på stedet. Benytt all deres kapasitet og erfaring når dere jobber med liket.» Trond forsøkte å forberede teamet og ikke minst seg selv på «verstefall»-strategien, en metodikk som de brukte for å være forberedt på sterke inntrykk når de ville ankomme åstedet. De måtte mentalt forsøke å forestille seg hva de nå skulle håndtere de neste timene. Det var en kort transportetappe frem til drapsstedet. Trond Mikkelsen ville ikke avsløre at han fryktet det han snart skulle se, masken var stram og bestemt, streifet av øyekontakt med teamet returnerte i intetsigende, tomme blikk, som stirrende soldater på vei til tokt. Men slik var det med de alle, frykten ble de aldri venn med. Han så trær og himmel fare forbi gjennom bakruta, så de nærmet seg sjøen og Frognerkilen i det de snart svingte inn den grusete veien


mot Oscarshall. Det var allerede satt opp sperringer. Området var kontrollert helt ned til Bygdøylokket. Bilen smøg seg avgårde på de smale veiene. Kongens kuer beitet fredelig og intetanende, samtidig ga Trond den neste ordre: «Deres oppgave er: Demontering av liket og samordning av adekvate detaljer i forbindelse med drapet. Dere kjenner rutinen!» Han avsluttet ikke med “gutter”, to kvinnelige etterforskere var en del av teamet. De småpratet stille, ingen av de hadde det krigerske blikket, heller en psykisk opplading. Han visste ikke hva som var best, men han beundret de for sin evne til å takle enhver tøff situasjon. Han undret seg på hvordan krig hadde vært utøvd dersom de var styrt av kvinner; psykologisk, strategisk og organisatorisk. Kanskje uten våpen?

Bilen parkerte, og mannskapet steg ut i den tette sommerluften. Hvite telt mot den grønne, frodige vegetasjonen, teknikere og etterforskere, alle ikledd hvite drakter, ga et rent og stillferdig inntrykk. Porten til Oscarshall var bevoktet. Til høyre for den ene store stolpen fant de et mindre telt, med flere vakter utenfor. Trond kjente spenningen stige. Han trådde over teltpluggene, dro luken til side og gikk inn. Taket var åpent, og grønne grener hang tett og gjorde det dunkelt langs veggene. En lyskaster opplyste selve liket. For en etterforsker av Tronds kaliber var det enkelte ting som var bannlyst; det var å brekke seg, eller enda verre kaste opp. Han så liket, revnet og opphengt, på bakken så han et par utsprengte øyne stirrende ut av et hode. Han trodde ikke det var mulig. Han dro diskret munnbindet lengre opp i ansiktet og lukket øynene. “Konsentrasjon, konsentrasjon.” Han drev et mantra igjen og igjen for å stoppe brekningen, kvalmen, sjokket, skjelvingen. Svetten presset seg frem i pannen. Han dro det hvite hodetørkleet i kant med dråpene så de ikke skulle synes. Han kjempet med å puste lydløst og fant igjen kontrollen. Myste gjennom øynene for å venne seg til det grusomme synet. Han konsentrerte seg om den hodeløse kroppen. Liket hang på skrå, opp-ned. Bena hang i forvridde stillinger langs det kraftige trekorset. På bakken sto det halshugde hodet med åpne øyne på en lav påle. En fullstendig flatklemt kropp med klærne halvveis avrevet. På hver side langs kroppen var det spjærede, gapende åpninger hvor innvoller tøt ut. Hele kroppen var totalt flatklemt .“Av hva?” tenkte Trond mens han svelget, tettet igjen neseborene for den råtne lukten. Han orket ikke inntrykk


av odører oppå alt det andre. Han gikk et skritt nærmere for å studere hvordan liket var festet til korset. At dette hadde vært et menneske var ubegripelig, det kunne for ham likegodt ha vært et utenomjordisk vesen. Han brukte litt tid for å betrakte hvordan liket var festet, før teknikerne begynte på sine oppgaver. Jern-kiler var boret gjennom begge fotsålene. Armene var strukket i hver sin retning med grove, kraftige skruer gjennom håndflatene. Han antok at det var forskjellige verktøy som måtte ha vært benyttet, og at gjerningsmannen i sin flid for å utføre dette fordervelige oppsettet, ikke hadde vært spesielt fokusert på valg av selve utstyret. Teknikere rapporterte om at det var lite blod i området. Det var det enslige plasserte hodet som var enklest å vurdere, de fyldige blå leppene og det åpne blikket lyste i frykt. Litt mer vant med levningen, forsøkte han å anslå likets alder. Han antok at den drepte var på hans egen alder, midt i førtiårene. Kriminalteknikerne tok opp instrumenter og verktøy, før de begynte det møysommelige teamworket med fotografering for deretter å montere likdelene ned fra korset. Alt skulle differensieres og registreres i forskjellige merkede poser. Det kraftige, tunge korset ble etterhvert løftet opp av et par menn. Det hadde stått støtt boret ned i et dypt hull. Deretter la de det ned på bakken. Det var vanskelig å banke ut broddene, de fikk lite rom for hammerslagene. «Ting vil ta tid her,» tenkte Trond. Han ville alltid huske dette. Noe av det mest makabre han hadde sett i sin karriere som begynte å strekke seg over 25 år. «Narkooppgjør, et jævla narkooppgjør,» mumlet Trond da han snudde ryggen til teltet, og skuet utover jordene. Han skulle oppom Rodeløkka kafe rett i nærheten og foreta et kort avhør av den kvinnelige joggeren som hadde blitt tatt hånd om av et par betjenter i den sjokkerende situasjonen hun var i, da han oppdaget en betjent i hvitt som krabbet ute på jordet. Han så det lyse, bustede håret og gjenkjente straks Alfred Torp. Det slo Trond først nå at han ikke hadde sett sin makker her enda, og gikk med bestemte skritt ut i åkeren. Alfred reiste seg nølende opp og strakk frem hånden. «Hei Mikkelsen!» «Vi er makkere på saken her, hvilke spor søker du her ute, Alfred Torp?» Plastposen han holdt i hånden, hang slakt ned mot låret hans. Bekledningen dannet en hvit bakgrunn mot de grønne bladene i den gjennomsiktige posen.


«Nesleblader.» svarte Alfred Torp mumlende. «Jaha. I hvilken sammenheng?» «Til neslesuppen, det er sommerens favorittsuppe, har du smakt?» Et svakt vindpust dro gjennom den tørre hårluggen til Alfred, som forsøkte å få Trond med på laget. «Hva i fanden, hva holder du på med?» Trond ga seg over av den fjerne kollegaen. De eide ikke et gram av kjemi. Denne groteske drapssaken, og med en makker som holdt på med nesler? «Hvorfor for faen har du ikke beskuet liket?» Tronds harme skremte den autoritærfryktende etterforskeren. «Har vært der. Før du kom!» Alfred følte han fikk slengt rettmessig tilbake. For en gangs skyld. Han hadde tross alt vært her like etter den første patruljen. Allerede mens den kvinnelige joggeren hadde sittet på knærne og perplekst stirret paralysert mot liket, før politiet hadde løftet henne opp. Alfred hadde stått der, kanskje et halvt minutt, omtrent der hun hadde oppdaget det. Kjent den svake, kvalmende søte, møkkete eimen, hørt kråkeskrik, før han brått hadde snudd og rømt. Ut på jordene. Han orket ikke se mer av den opprevne kroppen. Ute på åkrene hadde han fokusert mot selve opphengningen. Stått der og studert de brune, kraftige bjelkene formet som et kors. Tankene hans hadde svirret rundt det kraftige korset og liket som hang tungt på skrå, opp- ned. «Narko-oppgjør det der. De skal alltid markere,» konstaterte Trond. Alfred så på ham uten å svare. «Du kan sette i gang narkoteamet sentralt. Be et team komme for å sikre spor.» «Såpass sikker altså, Mikkelsen?» «Du, jeg skal avhøre joggeren. Utfør oppdraget, og samle spor! Nu!»


Oslo, Mandag 13.juni Anna Granaths hode verket og hun skalv enda hun hadde to ulltepper kveilet rundt skuldrene. Hun satt utendørs på Rodeløkka kafe, på en benk akkurat der en smal solstråle varmet opp veggen. Politibetjenten hadde gitt henne en kopp te, men hun rørte den ikke. Synet satt fastspikret og kom enda tydeligere frem når hun lukket øynene. Den kvernede menneskekroppen, de grufulle fargene, de skrikende kråkene fór over netthinnen i en forrykende spiral. Hun stirret utover det grønne landskapet da hun så en mann i hvitt komme gående. «Trond Mikkelsen, kriminaletterforsker. Du er Anna Granath?» «Ja?» Hun så med et forskremt blikk på ham. «Anna, jeg skjønner du har vært gjennom en traumatisk situasjon. Jeg må få stille deg noen spørsmål likevel, går det bra? Dine observasjoner er svært viktige for oss.» «Ja.» Anna svarte med spak stemme. Orket ikke tanken på å måtte snakke med noen. Hun måtte tvinge seg til det. Strøk det halvlange håret bakover og tvinnet det i hånden, for å ha noe å holde på, som en slags trygghet. «Jogger du alltid så tidlig på morgenen, Anna?» «Ja, nei, det kommer an på. Oftest så prøver jeg å komme ut før jobb. Noen dager som i dag, når jeg våkner tidlig, løper jeg ut rett etter frokost.» «Fortell om løpeturen i dag.» Trond så hun kjempet for å snakke. Hun var tydelig i en sjokktilstand, men han måtte få den informasjonen hun satt på nå, så tidlig som mulig. Hun dro teppene tettere rundt seg. Så langt fremfor seg. Anna tenkte på alle de flotte morgenstundene hun hadde hatt på alle disse turene. Som regel tok hun en kort pause ved Paradisbukta. Det var alltid en fantastisk følelse. Fjorden og himmelen gikk nesten i ett, og lyset var så vakkert når solen steg opp. Nå var hele Bygdøy ødelagt for henne. Hun tvilte på at noen av joggeturene ville gå i retningen av den idylliske halvøya. Anna hadde vanskelig for å konsentrere seg, det var vanskelig å få med seg spørsmålet, spørrende ba hun ham gjenta.


«Jeg løp Kongerunden, som den kalles, men jeg løper ikke alltid samme runde hver gang. Rett ut i Bygdøylokket og over gangbroa. Og så over jordene bak Kongsgården til Killingen. Så løp jeg vel langs stranda, og gjennom skogen til Paradisbukta. Der stoppet jeg litt opp.» Trond så at hun svelget tungt, “vanligvis et tegn på en løgner,” tenkte han, men skjønte at hun heller holdt tilbake en brekning. Det mørke håret hennes var fuktig etter joggeturen.«Så løp jeg inn bak skogen og opp Dorthes vei. Deretter ut Strømsborgveien, før jeg tok inn mot Oscarshall. Den heter vel Oscarshall vei, kanskje? Jeg vet ikke?» «Joda, det stemmer.» Han satt med et kart foran seg, og lot pennen merke ruten Anna beskrev. «Hvordan ble du klar over liket?» Anna stønnet. Bildene flerret opp foran henne på nytt. Hun ville bare ha de langt vekk. Hun bøyde hodet tungt i hendene og stirret ned i bakken. Sa ikke noe på lenge. Trond kremtet lett. Hun skvatt til: «Det siste stykket så jeg plutselig en rev. Den enset ikke meg. Den løp på skrå foran meg mot gjerdet på Oscarshall. Og alle de grusomme kråkene som sirklet over trekronene. Det var den vemmelige følelsen som fikk meg til å stoppe opp. Dyr som agerte. Har ikke sett noe slikt når jeg har jogget her før, bare noen måker kanskje og noen gårdskatter. Jeg måtte tørke svette som rant i øynene, mens jeg gikk noen skritt fremover for å se hva kråkene reagerte på.» Utrykket hennes viste at hun gjennomlevet det hun hadde sett en knapp time tidligere. «Hvor mange meter var du foran liket, før du så det?» Anna syntes han snakket så dagligdags om noe som for henne var en opplevelse som ville merke henne for livet. «Kanskje tjue meter. Eller femten. Vet ikke.» «Greit, Anna, fortell meg, hva gjorde du da?» Trond så på henne. Anna svarte ikke, hva hadde hun gjort? «Prøv å tenke deg hvordan det var akkurat da du så liket.» Hun så fremfor seg, og forsøkte å huske hvordan hun hadde reagert. «Først så jeg bare det grønne buskaset. Det er alltid litt mørkt der. Mye trær og skog. Jeg så noe brunt, tror jeg. De første meterne trodde jeg det var en statue i brunt tre eller noe. Noe jeg ikke hadde sett før. For hvert skritt, ble det mer og mer tydelig.» Hun lukket øynene, og var nesten på gråten. «Det brune gikk over i rødt blod, …en kropp. Alt fløt i hverandre, jeg klarer ikke å beskrive


det. Grusomt!» «Jeg vet,» sa Trond. «jeg har selv vært der ute og sett det samme som deg. Det er makabert. Husker du noe mer, om hva du så?» «Bare de flaksende fuglene. Innvoller og herregud, hodet! Jeg måtte kaste opp og løp ut på jordet. Da ringte jeg politiet.» Trond så den bleke kvinnen foran seg. Hun var veltrent. Sporty jente, tenkte han og håpet det grufulle synet ikke hadde satt for dype spor. «Møtte du noen andre på joggerunden i morges?» Alt svirret rundt for henne, hun forsøkte å hente seg inn. Prøvde å memorere løypa, men bildene av liket kom hele tiden opp. «Jeg så biler. Noen få. Og noen syklister. Men ingen joggere. Alt var helt vanlig. Stille og fredelig, varmt og deilig å jogge, helt til.......» «Så du noen på veien inn mot Oscarshall?» «Nei. Ingen.» “Syklistene, kan du beskrive de for meg?” “Nei, ikke noe spesielt. De hadde sykkeldrakter i grelle farger, det er alt jeg husker. Grønt og oransje, kanskje.” “Hvor passerte de deg?” “Ute på hovedveien, der jeg løp langs fortauet.” «Når jogget du denne runden forrige gang?» “Det var i går morges, litt senere ettersom det var søndag.» «Løp du forbi det samme stedet da? Så du noe til trekorset?» «Nei, jeg pleier å løpe raske intervaller her, så tempoet pleier å være høyt. Jeg så ikke noe spesielt i går, nei.» «Ok. Er det noe mer du vil fortelle, kommer du på noe mer?»


«Nei. Ingenting.» Med et apatisk tomt blikk ristet hun på hodet. «Vi tar kontakt igjen litt senere, det er av og til at det kan dukke opp nye tanker. Hvis du kommer på noe, så ta bare kontakt med oss.» Hun nikket. «En betjent skal kjøre deg hjem nå, hun vil være hos deg litt.» Trond gikk bort til den kvinnelige betjenten. «Du får observere henne noen timer, slik at hun ikke utvikler noe dypere sjokk. Hun virker svært preget, så hun bør ikke være alene.»

Det knøt seg i Alfred da han så at Trond kom gående ned fra kafeen. Han hadde ikke kommet i gang enda, bare surret rundt på åkeren i sine egne tanker. Tankevirksomheten var hans drivkraft. Han var svært klar over sine manglende praktiske evner. Klossete var han med en gang han ble benyttet til noe håndverksmessig. Derfor fungerte han best i sin egen tankeverden. Alfred syntes hele settingen med pålen og korset vitnet om både symbolikk og religion. En slags likvidering med et budskap. Nå etter at levningene omsider var brakt ned fra korset ble det også konstatert at det meste av kroppens beinsubstans var knust før liket var blitt hengt opp. Alfred hadde også blitt fortalt at tungen var skåret av. Han hadde nok å tenke på, der han gikk i sirkler og tråkket ned det stive kornet. Trond nærmet seg, Alfred tok mot til seg og gikk han ham i møte. «Nå, har du fått på plass narkoteamet?» «Nei, jeg har ikke kommet så langt.» Alfred svarte ærlig. Selv syntes han at han hadde gjort akkurat det som var nødvendig; å tenke. «Oslo Politikammer har aldri stått overfor noe tilsvarende drap tidligere. Jeg kan ikke huske noen kriminalsak som har hatt noe i nærheten av denne bestialiteten ved seg, og du som er min makker, går rundt her og surrer med noen nesleblader?» Tronds sinne fikk ham til nesten å fike til den rødmussede etterforskeren.


“Hva gjør du nå da, tråkker kornsirkler?” Alfred var vant til å bli misforstått. Han gadd ikke forsvare seg mot den oppfarende sjefen. «Tungen var skåret av, vet du det?» Alfred var inne i en helt annen analyse enn Trond. «Nei, for fanden, men få nå narkogruppen til å komme da. Det er vel en tyster da, hvis den er skåret av, forøvrig også vanlig i narkosaker.» Trond hadde ikke mer tålmodighet med den, i hans øyne, helt ubrukelige kollegaen. Han slo selv nummeret og beordret gruppen til Oscarshall.

Nesodden, mandag 13. juni

Den gamle, velbrukte gule Hondaen snodde seg oppover de svingete veiene på Nesodden. Alfred hadde ikke funnet sin plass ute på åstedet, og hadde tatt sin sære avgjørelse om å stikke av fra Bygdøy. Hodet hans arbeidet intenst, mens han giret ned før den neste bratte kneika. Han lot seg sjeldent innordne når han merket konflikter i lufta. I stedet for å argumentere mot den bastante etterforskeren, Trond Mikkelsen, trakk han seg heller unna alle feider. Han visste godt at han ville få en ilter Tøgersen på tråden litt senere på dagen, Trond hadde nok ikke unnlatt å rapportere dette, men Tøgersen hadde han en mulighet å sno rundt. Han innbilte seg at kriminalsjefen kjente seg litt igjen i seg selv. Den stivbente personligheten til Tøgersen, korrektheten, minglingen med øvrigheten, det stakkato ganglaget – alt var gjenstand for mange tiskende samtaler blant kollegaene. Han sukket tungt for seg selv. Han hadde så mye å gi, men kjente den tunge følelsen av å stadig bli misforstått. Jo, han var vel noe for seg selv, en outsider. Han var vant til å bli snudd ryggen til. Alfred kunne ikke unngå å kjenne at det smertet i ham. Nedtryktheten regjerte alt for mye i ham, anerkjennelsen som han innså de andre mer eller mindre var i besittelse av, eksisterte sjelden for ham. Han kunne ikke eller ville ikke bli som de andre, men litt aksept hadde smakt. Ytterst på Nesodden hadde Alfred arvet en liten hytte. Det hadde opprinnelig vært et badehus, ikke større enn 10 kvm. Året før hadde han innredet den med et lite kjøkken og en dusj, mens


resten av veggene var fulle av bøker han hadde plukket opp på billige Mammutsalg opp igjennom årene. Badehuset lå på farmorens eiendom. Hovedhuset i sveitserstil, sto tomt nå, hun var for lengst på aldershjem. Der hadde han tilbrakt utallige somre opp igjennom årene og bladd i gamle historie- og bygdebøker om Nesoddlandet. Steilene lå ikke langt unna, og det hadde vært hans barndoms paradis. Ikke på grunn av sørlandsidyllen, eller den lune båthavnen, men heller historiene om straffemetoder som hadde blitt utøvd der ute. Da han hadde studert liket det korte øyeblikket denne morgenen, var det som han så seg selv som ung gutt fantasere om middelalder-drap begått på den lille øya. Den vrange Trond hadde gitt ham det beste påskuddet for å reise ut hit. Han parkerte på den lille parkeringsplassen, og gikk ned den smale trappen som snodde seg nedover mot sjøen. Sola kom ikke før langt på dag i den bratte skråningen, men da hadde de den til gjengjeld hele kvelden igjennom. Til tross for den varme dagen, så lå det enda et kaldt gufs i den bratte helningen. Dette var første turen ut til badehuset denne sommeren, det kjente han da han åpnet den smale døren. Den fuktige, innestengte luften slo i mot ham. Han krysset gulvet i to lange skritt og åpnet det lille vinduet med det man kunne kalle virkelig sjøutsikt. Han romsterte til han fant nøkkelen til hovedhuset, som han hadde gjemt møysommelig bak en bokreol og bega seg opp den smale stien mot det spisse sveitserhuset. Trammen var irret av grønne alger og mose. De hvitmalte husveggene skallet maling og higet etter vedlikehold. Han visste at det var hans ansvar nå. Det lå alltid over ham som en slitsom byrde. Kanskje det var derfor han ikke var her så ofte lengre? Ikke hadde han råd til å leie inn noen håndverkere, og ikke visste han i hvilken ende han skulle starte. Han klatret opp den bratte trappen til loftet. Erindringer om at han som vettskremt, lite barn ble plassert på øverste trinnet i pur straff av sin svært strenge far, utløste selv i dag en lett svimmelhet da han balanserte på toppen av den. Det var full ståhøyde på midten av det spisse loftstaket i det lille sveitserhuset. Langs veggene sto kasser omhyggelig lagret. Farmoren hadde hatt ordenssans til fingerspissene. Ingenting skulle etterlates i kaos og rot, som hun til stadighet gjentok. Hun hadde virkelig forberedt sin egen bortgang, som enda ikke hadde kommet. Nå var hun godt over 95. Selv om det var lenge siden han hadde vært her oppe, visste han godt hvor kassen han lette etter sto. Den var merket med «Steilene». Det måtte ha vært minst 15 år siden han hadde bladd i noen av bøkene, men det hadde ført til at han hadde tatt noen studiepoeng innen jus i feltet «Rett og straffemetoder i


middelalderen». Som en påskjønnelse overfor seg selv og de gode karakterene, hadde han investert i et utenlandsopphold, et seminar i Gøteborg hvor en kjent jurist innenfor området var fløyet inn fra Skottland. Kriminalhistoriker Sam Harrison hadde forelest for sine studenter i makabre avlivningsmetodikker, og Alfred hadde vært svært lydhør som ung politistudent. Den tunge bokkassen balanserte han møysommelig ned den bratte trappen, før han fikk den innendørs i det lille, trange badehuset. Foruten vegger kledd med alskens bøker, sto den gamle slagbenken som hadde stått på kjøkkenet hos farmoren. Den var malt i lys turkis. En enslig pinnestol sto i hjørnet. Kassen deiset i gulvet da han satte seg til rette på den harde slagbenken med bena på stolen. Han åpnet nysgjerrig den første boken, og registrerte at det fortsatt var like velkjent stoff. Intenst sugde han til seg side etter side. Han så for seg den flatklemte kroppen på korset. Alfred undret seg på hvem den maltrakterte kroppen hadde tilhørt. Han hadde ikke orket å se på liket mer enn nødvendig, men han hadde sett nok til natten igjennom å fordypet seg i middelalderens groteske straffemetoder. Tidlig på morgenkvisten vibrerte mobilen i lommen hans der han omsider hadde falt i søvn. Det var som ventet Tøgersen som forsøkte å få tak i ham. Han balanserte på den delikate avgjørelsen om å dra tilbake til Bygdøy, eller fordype seg mer i bøkene her ute. Trond ville antakelig presse ham inn i hans eget spor. Alt var jo narkooppgjør for tiden. Han klarte ikke å løsrive seg fra det spennende emnet, og lot mobilen ringe ut. Tanken på at morderen hadde samme interesse som han selv, middelalderdrap, pirret ham. Mannen han måtte kontakte, var Sam Harrison. De hadde hatt noen få samtaler gjennom årenes løp, knyttet til kriminalteknisk teori. Han sto og rørte i kasserollen med nesleblader, suppen som skulle være dagens første måltid, mens tankene hans sonderte rundt korset og opphengningen. Han kunne fornemme noe langt bak i bevisstheten, uten at han fikk tak på det.


Oslo, onsdag 15. juni Togvognen på Nordstrand stasjon var smekk full denne morgenen som den ofte var på denne tiden av døgnet. Folk fikk presset seg inn i siste liten før den korte distansen mot Sentralstasjonen og videre inn i mørket mot Nationaltheatret stasjon nede i sentrum. Carl Simmer bannet over å bli trengt opp i et hjørne av en mor med tvillingvogn som tydeligvis ikke forsto at vognen ville sperre for ham når han skulle av på neste stasjon. Så lenge han kunne huske hadde han alltid sørget for å ha en plan for hvordan han skulle komme seg ut av vanskelige situasjoner. Dette inkluderte også exiten fra en togvogn. Antagelig satt dette i fra studiedagene da han konsekvent snek på T-banen kun for å oppleve spenning. Han kunne føle billettkontroll på lang avstand. Det var ikke få ganger han hadde jumpet av på Frøen stasjon på vei ned mot sentrum fra Kringsjå studentby bare for å unngå horden av kontrollører som gikk på t-banen akkurat der. Nå var han i ferd med å posisjonere seg for å komme først ut av vognen på Nationaltheatret stasjon. Konkurranseinstinktet var såpass utviklet hos Carl Simmer at han for seg selv kunne skape en thriller ut av enhver situasjon. Da vognen stoppet ble han som ventet hindret av tvillingvognen og mistet dyrebar tid på vei ut på perrongen. Han fikk i tillegg spor etter vognhjulet på sin mørke, nypressede bukse og ble tråkket på sin høyre lakksko av en hip-hopper med øre-telefoner. Han kom i det hele tatt på etterskudd ut av vognen og måtte småløpe for å være blant de første bort til rulletrappen. Det var her han satte inn støtet: Han forserte forbi de stakkarene som sto på rulletrappens høyre side og kunne konstatere at det likevel ble pallplass da han var på toppen av rulletrappen. Han hadde klart å snu motgang til medgang i løpet av kort tid og var svært fornøyd da han spaserte nedover mot kontoret på Aker Brygge. Atletisk og høyreist, elegant, en mann som oste av kvalitet, merket seg ofte de stjålne eller aller helst inviterende blikkene fra forbipasserende kvinner. Dagen i dag var mer spesiell enn på lenge. Han hadde gått i transe i det siste døgnet. Da offerets navn var blitt offentliggjort på gårsdagens pressekonferanse, hadde han ikke trodd det var sant. Nyheten om Bygdøydrapet hadde rystet ham så voldsomt at han nesten ikke hadde hatt en sammenhengende time med søvn. Sjokkert hadde han vridd seg igjennom natten og forsøkt å rekonstruere alle telefonsamtaler og møter han hadde hatt med Joachim van Alden


siden den første kontakten for vel et år siden. Han hadde prøvd å finne ut om han på noe tidspunkt kunne føle eller fornemme om noe kunne indikere det som senere hadde inntruffet. Carl Simmer tok trappene opp i 3. etasje, tastet inn den personlige koden og steg inn i den innbydende resepsjonen til meglerhuset Northern Securities ASA. Her hadde han lagt igjen mange timer av sine beste år og her hadde han også lagt grunnlaget for sin økonomiske uavhengighet etter mange år som aksjemegler. Selvsagt hadde markedet gått både opp og ned, men Carl Simmer hadde holdt ut og fått med seg mange av de beste årene på Oslo Børs. Aktiviteten på meglerbordet var allerede i full gang da han med Dagens Næringsliv og Finansavisen under armen og en kaffekopp balanserende på toppen av dagens selskapsanalyser geleidet seg i retning av plassen sin ved enden av det store meglerbordet. Store flatskjermer hengende fra taket oppsummerte nattens hendelser på Wall Street og asiabørsene, og skrik og skrål kunne høres fra hele meglerrommet etter hvert som startskuddet nærmet seg på Oslo Børs. Med det samme han hadde satt seg så han at meglersjefen var på vei mot ham. Johan Bezinski hadde reist seg på kontoret sitt på den andre siden av det store lokalet og kom med målbevisste skritt mot Carl Simmer. Han visste instinktivt hva som ventet ham. «Hva faen skjer?» utbrøt Bezinski. « Hva mener du?» svarte Carl Simmer og strøk hånden gjennom den mørk blonde hårmanken. «Du vet utmerket godt hva jeg mener», freste Bezinski. «Betyr dette trøbbel for oss ?»

«Trøbbel?» svarte Carl Simmer. «Ja, trøbbel, du kjenner jo jævlig godt til den regelrette henrettelsen av din kunde Carl?» repliserte Bezinski. Bezinski hadde ansvaret for at alt av papirer var korrekt utfylt før en kunde kunne handle og at alle hvitvaskingskrav var tilfredsstillende dokumentert. Carl hadde flere ganger blitt kalt inn på teppet av compliance-sjefen for unøyaktigheter og slurv. Enkelte ganger følte Bezinski seg som en barnehageonkel som måtte holde sine ansatte i


ørene hele tiden. Det kunne til en viss grad aksepteres i forhold til de yngste meglerne, men at dette skulle være nødvendig i forhold til en erfaren aksjemegler som Carl Simmer var for ham en stor gåte. Sannheten var vel at Simmer flere ganger hadde vært svært nær avskjed, men han hadde alltid havnet med bena på bakken. Mulig at selskapet hadde vært litt mer tolerant i forhold til Simmer på bakgrunn av de formidable inntektene denne mannen månedlig genererte. Han kunne gå på store tap for store kunder som på denne bakgrunn ble parkert i flere måneder, men uken etter hadde han nye store tradingkunder som la igjen vel så mye kurtasje. Han hadde fått seg et navn i bransjen og var utrolig dyktig til å snuse opp de store pengene. Da Simmer forrige vår hadde skaffet seg en av de største fiskene i form av Joachim van Alden, var det mange av kollegene som hadde måpt av beundring. van Alden var en internasjonal størrelse og hadde lagt igjen millioner i kurtasje til Simmer i løpet av kort tid. Det meste dreide seg om trading i norske og internasjonale gull – og mineralselskaper. van Alden hadde vist en formidabel teft innenfor denne sektoren og både Bezinski og selskapets ledelse hadde flere ganger løftet på øyenbrynene av de gode handlene som var blitt utført. «Faen, mannen er jo død, drept på en grusom måte. Vi mister store inntekter, jeg gidder ikke diskuterer dette nå,» snerret Carl Simmer. «Du vet at politiet vil kontakte deg når som helst og vi må ha alt under kontroll her når de kommer. Du vil helt sikkert bli spurt om hvor pengene kommer i fra og hvorfor han traff så jævlig godt på hver eneste handel. I tillegg vil du bli spurt om du kjenner til personlige ting av betydning for dette drapet. Hvem han hadde kontakt med blant annet.» «Jada, jada, jeg vet det, vi ble venner, men det er vel ikke unormalt når vi snakker sammen 20-30 ganger om dagen. Mulig at jeg vet mer om ham enn noen annen, men vi har ingenting å frykte. Tro meg!» hveste Carl Simmer. «Nå må jeg jobbe.» Bezinski gikk like målbevisst til enden av meglerbordet og satte stående og brølende i gang med en gjennomgang av dagens case for alle meglerne. «Kjøp..kjøp..kjøp..det er en bull-dag med oppgang i USA i går kveld. Oljepris på vei opp og flere gode kjøpsmuligheter.» Carl Simmer ble sittende å fundere på hele storyen rundt van Alden. Carl hadde svidd av et par store kunder i forbindelse med et råkjør i et unotert selskap. Han måtte erstatte de fremtidig tapte inntektene og satt med aksjonærlisten til gull- og mineralselskapet Mimorex


foran seg. Etter å ha ringt 20 aksjonærer uten særlig napp var han kommet til van Alden og hans selskaper. Han hadde umiddelbart fått en god dialog med ham og allerede en uke etter den første samtalen var van Alden registrert som kunde hos Northern Securities. van Alden hadde bodd mange år i utlandet, men var nå bosatt på en fornem adresse på Bygdøy. De fleste handler ble gjort i sveitsiske, tyske og franske selskaper men også en del noterte og unoterte norske. Alle handlene var av betydelig størrelse og økningen i Simmers kurtasje og meglerforetakets inntekter fra denne enkeltkunden ble lagt merke til. I løpet av et par måneders handel var Simmer suverent på kurtasjetoppen i selskapet. van Aldens kunnskap om europeiske gull – og mineralaksjer var usedvanlig god og Simmer fikk selv etter hvert inngående kjennskap til en type internasjonale selskaper som han aldri tidligere hadde hørt om. Etter hvert ble han også bedt om å gi råd av kollegaer som var på jakt etter gode cases utenfor Oslo Børs. Bakgrunnen for van Aldens omfattende kunnskap, hadde han selv presentert for Carl under første kundemøte, kunne spores tilbake til et mangeårig opphold i Tyskland, Frankrike og Sveits. I tillegg hadde han familie i Sveits på farssiden bestående av bankierer og investorer gjennom flere generasjoner. Han hadde også et avbrutt geologistudium bak seg som ballast. I en fortrolig samtale senere i van Aldens residens på Bygdøy hadde Simmer også blitt informert om at grunnlaget for formuen var skapt ved oppbyggingen av et internasjonalt mineralselskap som senere var solgt til store internasjonale investorer. Her hadde van Alden alene cashet ut flere titalls millioner kroner. Under samtalene var det også fremkommet opplysninger om at det nå via selskapet Silver Invest ble jobbet med noe enda større og mer lønnsomt og at dette kunne gjøre van Alden og hans partnere i selskapet til noen av skandinavias rikeste investorer. Simmer var vant til store ord, men måten van Alden uttalte seg om dette på gjorde at han bet seg merke i utsagnet som noe det ble jobbet seriøst med. Som en av van Aldens få betrodde kontakter i Norge hadde han fått en indikasjon på at det ble jobbet med noe av svært stort format. Silver Invest var registrert i Norge som et såkalt nuf, norskregistrert utenlandsk foretak. Selskapet var en filial av et internasjonalt selskap hvor en begrenset, utvalgt sfære av noen få investorer var aksjonærer, visstnok et par franskmenn, en stålgrossist fra Norge, samt van Alden. Carl hadde latt en av sine kollegaer i corporate-avdelingen etablere selve selskapet for sin kunde. Utover dette hadde ikke Carl noe kjennskap til Silver Invest. Hovedformålet med


selskapet, den offentlige virksomheten, bestod i investeringer i spesifikke mineralselskaper. Simmer hadde også fått overlevert en nøkkel og kode av van Alden denne kvelden. van Alden hadde sett på ham med et alvorlig blikk og fortalt ham at denne nøkkelen kun måtte brukes om noe skulle tilstøte ham. Ingen andre måtte få kjennskap til at Carl hadde denne i sin besittelse. van Alden hadde ikke fortalt noe om sine forretningsplaner til noen utenforstående, han fryktet at andre aktører snart kunne være på det samme sporet. Simmer hadde blitt orientert om at nøkkelen ville passe i en bankboks i en bank i Oslo sentrum. Simmer hadde mildt sagt blitt svært overrasket over dette da de satt i biblioteket på Bygdøy med hver sin cognac. At han oppnådde tillit fra kunder, var ikke uvanlig, men å bli utnevnt nærmest som verge, overrasket den etablerte megleren.  


”Rosens vinger” er et samarbeidsprosjekt mellom Marita Wennevold Hollen og Øivind Kylstad.


Rosens vinger, utdrag  

Et gammelt sagn om at det finnes en gedigen forekomst av edle metaller i et område nord for Kongsberg er utgangspunkt for denne spennende ko...

Read more
Read more
Similar to
Popular now
Just for you