Ved nattens ende by Cappelen Damm AS

Ved nattens ende

Jan-Philipp Sendker

Ved nattens ende Oversatt av Miriam Claire Lane

Jan-Philipp Sendker Originalens tittel: Am anderen ende der Nacht Oversatt av Miriam Claire Lane Copyright © 2016 by Jan-Philipp Sendker Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2019 ISBN 978-82-02-61084-5 1. utgave, 1. opplag 2019 Omslagsdesign: Anders Timrén Omslagsfoto: Shutterstock, iStockphoto, A Timrén Sats: Type-it AS, Trondheim 2019 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2019 Satt i 10,5/13,5 Sabon og trykt på 70 g Ensolux cream 1,8. Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Til Anna, Florentine, Theresa, Jonathan og Dorothea

Prolog

Paul var den første som fikk øye på ham. En ung mann på et gatehjørne. Med hendene dypt begravd i en tynn anorakk sto han og ventet tålmodig, som om han var for tidlig ute til en avtale. Påfallende lite påfallende. Med vaktsomt blikk mønstret han hver bil som svingte inn i An Jia Lou Lu. Det var mistenksomheten i blikket som avslørte ham. Christine skjulte sønnen i fanget, han lå under et svart teppe som stinket av kald røyk. Hun holdt øynene lukket, som om hun sov. Men Paul visste bedre. Hun hadde ikke trodd at de ville klare det. Ikke de første timene av flukten, og ikke senere, da de for hver dag kom lenger bort fra Shi. Ikke engang i morges. Lyset skiftet til rødt, drosjen stoppet. Christine åpnet øynene et lite sekund, og han så at hun ikke trodde det nå heller. Bare én gate til, hadde han lyst til å si. Se ut av vinduet. Forviss deg om det. To hundre meter, kanskje tre hundre, ikke mer. Hva var vel én gate, når en hadde flyktet tusenvis av kilometer? Mannen på hjørnet ville ikke kunne stoppe dem alene. 7

Så fikk han øye på én til. Og enda en. En svart Audi med sotete ruter parkerte åpenlyst i nærheten av sikkerhetssonen foran inngangen til ambassaden. Han oppdaget en gruppe unge menn som sto og hang under et av tempeltrærne og holdt utkikk. «Ikke stopp. Kjør videre», beordret han drosjesjåføren. «Dette er ambassaden.» «Jeg vet hvor ambassaden er. Fortsett.» Christine. Forskrekket. Så tydelig frykten preger et ansikt, tenkte Paul. Det har den til felles med kjærligheten. «Men dere ville til ambassaden.» «Kjør videre. Kjør!» «Hvor hen?» Av og til finnes det ikke svar på selv de enkleste spørsmål. Særlig ikke på dem. «Hvor hen?» gjentok sjåføren. To tusen kilometer unna ble en middag forstyrret av at telefonen ringte. Herrene satt i et møte og skulle bare forstyrres i nødsfall. Ikke noe nødsfall, nei, men veldig viktig. Da fikk det vente. En utveksling av fornærmelser og trusler fulgte, så ble det satt over. «De er her.» «Hvor?» «I Beijing. Utenfor den amerikanske ambassaden.» En kort taushet. «Hva gjør vi?» 8

«Bring ham hit.» «Ikke alle sammen?» «Nei. Bare gutten.» «Og hva med de to andre?»

byen To uker tidligere

Paul hadde ikke danset mye i sitt liv, han hadde aldri likt det, og det var mange år siden sist. Men siden han var av dem som har vanskelig for å si nei til et barn, og særlig til sin egen sønn, begynte han å bevege seg. I takt med musikken tok han ett skritt frem, ett til siden, ett bakover. Han knakk litt i knærne og svingte seg rundt i ring. På skuldrene bar han vekten av verden. Så lett at det ikke føltes som en tung bør. David jublet av fryd. De var omringet av flere hundre valsende par. Noen lot seg ikke merke med de to fremmede blant dem. Andre lo ved synet av den høyvokste mannen med barnet på skuldrene, som ruvet flere hoder over dem. De kom med oppmuntrende tilrop, vinket og klappet i hver pause. David frydet seg over oppmerksomheten, Paul over den ubesværte stemningen i Shi, der de danset på «Folkets plass». I stedet for å lide i Hongkongs trykkende hete nøt han den varme luften denne milde høstdagen i Sichuan. Over ham hvelvet en klar, mørkeblå himmel seg. Et kraftig regnskyll hadde renset luften for skitt, og 13

det som hang igjen, hadde vinden blåst ut av byen i løpet av de siste timene. Da de hadde danset en stund, var sønnen tørst. Paul løftet ham ned fra skuldrene, og de gikk bort til raden av kiosker langs den ene ytterkanten av plassen. Butikkene solgte iskrem, bakervarer og drikke, og var omringet av mennesker. Fra høyttalerne strømmet Hongkongs kanto-pop, det duftet av nylaget kaffe. Paul bestilte en dobbel espresso til seg selv og en kuleis og saft til David. De satte seg på to barkrakker ved det siste ledige bordet. David ville ha sugerør, Paul hentet et til ham. «Nei, ikke et gult, et rødt.» «De har ikke røde.» «Jo. Damen ved siden av oss har et.» «Fargen på sugerøret spiller ingen rolle for saftsmaken.» «Jo, det gjør den.» «Det gjør den garantert ikke.» «Det gjør den garantert. Vær så snill, pappa.» Paul hentet et rødt. En stund satt de og så utover plassen uten å si noe. Midt på plassen raget en overdimensjonert statue av Mao Zedong i gråhvit stein mot himmelen. Mao rakte høyre hånd i været, han vinket til folket eller viste dem vei, det var vanskelig å si sikkert. På hodet og skuldrene var steinen påfallende lys, den måtte nylig ha blitt renset for fugleskitt. Ved Maos føtter var det anlagt store blomsterbed med røde høstblomster i. Bak ham blafret et banner: «Lenge leve den store formann.» David brydde seg ikke om det. Glasset hans var tomt, isen borte, han ville danse mer. 14

«Straks.» «Når er straks?» Da det begynte å skumre, strømmet stadig flere mennesker ut på «Folkets plass». Familier som nøt den milde høstkvelden, folk på handletur tungt lastet med handleposer, unge par på benker og stoler som søkte hverandres nærhet. En gammel mann kom bort og glodde åpenlyst på dem. Da blikkene deres møttes, lo han. En tannløs, underlig latter. Ikke fiendtlig, men heller ikke vennlig. Et par eldre kvinner sluttet seg nysgjerrig til ham, og på bred sichuandialekt begynte de straks å komme med antakelser om den fremmede og det merkelige barnet. Dersom Paul forsto dem rett, var de forundret over Davids svarte, krøllete hår og den mørkeblå øyenfargen, som de var enige om at overhodet ikke passet til de asiatiske øynene. Kinesisk var han definitivt ikke, men heller ikke en ekte «gweilo». Hva da? Japaner, kanskje? Paul bet i seg en latter, uten å si noe. De mønstret ham inngående og spurte om han var guttens far eller bestefar. «Far», svarte Paul. Skeptiske blikk. Spredt, vantro latter. Han måtte være en rik mann som hadde tatt seg en ung, kinesisk jente til kone. Hvor var hun? Hun hadde sannsynligvis gått fra ham for lengst. I den saken var meningene veldig delte, så vidt Paul kunne forstå. David ble utålmodig. Han ville danse. Paul reiste seg og satte ham opp på skuldrene igjen. Midt i neste vals ble musikken avbrutt. De som danset, stoppet opp. Forvirrede blikk. En lav mumling som tiltok i styrke, ble lavere igjen og til slutt døde helt ut. 15

En spent, uhyggelig stillhet bredte seg på plassen. David bøyde seg ned til ham. «Hva er det som skjer, pappa?» «Jeg vet ikke. De leter sikkert etter ny musikk.» Foran høyttalerne brøt det ut krangel. Flere kvinner og menn begynte å rope til hverandre, de opprørte stemmene deres nådde helt bort til dem. Plutselig hørtes andre toner, som så stilnet, krangelen ble heftigere. Så kunne tonene høres på nytt, og Paul dro umiddelbart kjensel på melodien, men trengte et øyeblikk for å plassere den. Opp, alle jordens bundne trelle. Når var det han sist hadde hørt «Internasjonalen»? De første parene begynte å danse igjen, mens andre nølte, de ventet tydeligvis for å se hva flertallet ville velge. Etter hvert satte også de seg i bevegelse. Så samles vi på valen, seiren vet vi at vi får. David vippet begeistret i takt med musikken, og Paul holdt enda litt fastere i sønnens ben. «Hvorfor danser du ikke?» spurte David. Paul kunne ikke fordra marsjer og kampsanger. Likevel tok han noen skritt, motvillig og ubehjelpelig, for Davids skyld. «Ikke sånn», kom det skuffet ovenfra. «Dans skikkelig. Sånn som du gjorde nå nettopp.» Paul anstrengte seg. Så fulgte «Lenge leve den store formann», en lovsang om Mao som daglig hadde vært å høre overalt i landet da han var i live. Den gamle mannen ved siden av dem klatret begeistret opp på en stol og begynte å synge. Stemmen var hes, men han kunne teksten utenat. Ungdommene som satt på en mur noen meter lenger borte, lo og skar grimaser. Paul ble stående. 16

«Kom igjen, kom igjen», ropte sønnen. «Straks.» «Nei, nå.» Så fulgte «Østen er rød.» Østen er rød – Solen står opp Kina har fostret Mao Zedong Han arbeider for folkets sak Og hele folket støtter opp om ham. Formann Mao elsker folket, Han er vår rettleder for å bygge et nytt Kina, Hurra, han leder oss fremad! Stadig flere yngre par sluttet seg til de som danset og sang. Selv i de to kafeene sto de fleste av gjestene nå, noen av dem på stoler. «Sangen om den røde stjerne». Fra koret på mange tusen stemmer gjallet sangen over plassen. Den røde stjernen skinner, den skinner med stråler; Den røde stjernen flakker, den varmer våre hjerter. Den røde stjernen er arbeidernes og bøndenes hjerte, Partiets ære lyser til evig tid. Massens makt. Det gikk et gys gjennom Paul, han følte seg uvel. Han kjente hjertet banke hardt, og han pustet tungt. Kanskje burde han ikke ha drukket den doble espressoen. David hadde sluttet å vippe, det var som om han merket ubehaget. Han holdt seg fast i farens hode med begge hender. To menn ba kioskeieren bryskt om å skru av popmusikken. Da mannen vegret seg, gikk de bort til høyttalerne og røsket ut kablene. Etterpå stilte de seg opp foran ungdommene. Et par 17

ord var nok til at guttene og jentene senket blikket, reiste seg lydig og stemte i koret. Kun én av dem ble demonstrativt sittende. Til tross for det milde været var han kledd i skinnjakke, hullete jeans og spisse motorsykkelstøvler, og det blekede håret var så blondt at det nesten var hvitt. Noen sekunder senere fikk han nesebenet knust av et knyttneveslag. Paul snudde seg forferdet bort. David ville øyeblikkelig ned fra farens skuldre og inn i armene hans. Den gamle mannen ropte opprørt noen løsrevne ord til dem, og andre, som sto i nærheten, stemte i. Paul oppfattet ikke nøyaktig hva de sa, men av en eller annen grunn handlet det tydeligvis om Japan. Han svarte med et ubehjelpelig smil, noe som bare gjorde dem enda mer rasende. Kvinnene, som for et øyeblikk siden hadde snakket nysgjerrig til dem, sendte dem fiendtlige blikk, og ungdommene nikket. Paul så seg rundt etter Zhang, han var allerede mer enn en halv time for sen. Han ville bare komme seg vekk. David skalv. Paul la armene fastere rundt sønnen. På avstand så han Zhang komme mot dem. På munkekappen hang det spyttklyser.

Moshan-klosteret lå bare noen kilometer fra «Folkets plass», likevel brukte drosjen mer enn en halv time. På den seksfelts bulevarden holdt de i beste fall gangfart. Sjåføren bannet. Han skiftet stadig vekk fil, helt til Zhang ba ham slutte med det. De var ikke på flukt, selv om det ved første øyekast kunne ha virket slik. De svingte inn i en sidegate og ble stående i kø igjen. Det var så vidt Paul holdt det ut, inne i den trange bilen som ikke flyttet seg av flekken. Han kunne ikke fordra å ikke selv kunne bestemme farten, han følte seg innestengt. Ennå kunne han høre sangen fra folkemassen. Den ordløse stillheten i bilen fikk koret til å runge enda høyere. Aller helst ville han ha gått ut av bilen og fortsatt til fots. Zhang satt taust ved siden av ham og betraktet et bilde av Mao Zedong som dinglet fra bakspeilet, under det sto en plastbyste av den store formannen limt fast på dashbordet. Paul kunne se på ham hvor opprørt han var. Den store spyttklysen på brystet hadde fortsatt ikke tørket helt. Drosjen svingte inn i en sidegate i nærheten av klosteret. De steg ut, og Zhang gikk i gang med å handle inn matvarer på et lite marked. Akkurat som før, tenkte 19

Paul, glad for det velkjente i situasjonen. Et lite, men likevel altfor langt øyeblikk hadde synet av vennen i den grå munkekappen forvirret ham. Han har byttet uniform, var tanken som skjøt gjennom hodet hans. En politimanns uniform mot en munks. Tanken var borte like raskt som den hadde dukket opp, men den hadde likevel rukket å gjøre Paul ille til mote. Han hadde kjent Zhang i nesten tretti år. De hadde truffet hverandre på en av Pauls tidligste reiser til Kina. Den gang hadde Zhang vært politikonstabel i Shenzhen, og hadde måttet beskytte utlendingen mot en nysgjerrig folkemengde på et offentlig toalett. I årenes løp var de blitt venner. Kanskje med unntak av Christine fantes det ikke et menneske i verden han stolte mer på. For tre år siden hadde Zhang sagt opp jobben som polititjenestemann over natten. Som ung mann hadde han kommet til Shenzhen, og hadde raskt steget i gradene fra enkel politikonstabel til inspektør ved mordkommisjonen. I de knapt tretti årene som fulgte, ble han påfallende ofte oversett når det kom til forfremmelser. Den offisielle begrunnelsen var hans buddhistiske tro og det at han vegret seg mot å melde seg inn i kommunistpartiet igjen, etter at han på åttitallet var blitt utestengt under en opprenskningsprosess mot «åndelig forurensning». Pampene ville trolig ha tilgitt ham begge deler, ettersom han var en av de beste og mest effektive avdelingssjefene de hadde. Det som i hans overordnedes øyne virkelig diskvalifiserte ham fra å ta hånd om mer overordnede oppgaver, var redeligheten hans. Zhang vegret seg innbitt mot å presse restauranter, barer, hoteller, prostituerte eller illegale arbeidere utenbys fra for beskyttelsespenger. Dessuten avslo han til og med helt resolutt 20

alle konvoluttene med kontanter, sigarettene, whiskyen og alle de andre nyttårsgavene. En redelighet som ofte hadde ført til krangel i Zhangfamilien. Inntekten til en avdelingssjef og en sekretær strakk ikke til, om en skulle nyte godt av den nye tidens forjettelser. Det var ikke nok verken til selveierleilighet eller en bil. Ikke engang en jevnlig shoppingtur til et av de nye kjøpesentrene med alle de utenlandske merkene kunne de unne seg. Konas lille Prada-veske og Chanelbelte hadde begge vært etterligninger av billigste sort. Med alle disse årelange små, men vedvarende uoverensstemmelsene – Zhang ville ikke engang ha kunnet si når det muligvis begynte – hadde kjærligheten sneket seg bort. Da han ble utnevnt til leder av mordkommisjonen etter en korrupsjonsskandale, men trakk seg etter bare noen måneder fordi han visste at han med sin ærlighet var dømt til å mislykkes, hadde det blitt for mye for kona. Ikke lenge etter forlot hun ham til fordel for en tysk entreprenør. Uten et ord hadde hun tatt med seg sønnen og flyttet ut. Da Zhang kom hjem fra jobb en kveld, var halve husstanden borte. Det virket som om hun til og med hadde talt opp pepperkornene og delt sukkeret. Nå hadde hun en ekte Prada-veske og bodde i et av villastrøkene i utkanten av Shenzhen der rike utlendinger og enda rikere kinesere slo seg ned. Skilsmissen etter tjue års ekteskap gikk hardt innpå vennen. I ukene og månedene som fulgte, tilbrakte han og Paul mye tid sammen, og en kveld fortalte Zhang at han hadde sagt opp jobben og skulle dra tilbake til hjemstedet Sichuan for å slå seg ned i et buddhistisk kloster. Paul var skuffet og såret. Skuffet, fordi Zhang var den 21

eneste vennen han noen gang hadde hatt, og han kom til å savne ham. Såret, fordi vennen ikke hadde åpnet seg for ham og bedt ham om råd eller om hans syn på saken. En uke senere fulgte Paul ham til flyplassen. Han ville ta farvel og hjelpe ham med bagasjen. Men Zhang hadde bare med seg en knallgul bag av imitert skinn, den var så liten at han ikke engang trengte å sjekke den inn. For tretti år siden hadde han kommet tomhendt til Shenzhen, og han ville forlate byen like tomhendt. Siden Zhang dro, hadde de ikke sett hverandre igjen, de hadde bare snakket sammen på telefon en gang iblant og utvekslet en og annen e-post. Paul hadde vært fast bestemt på å besøke ham, men det hadde stadig kommet noe i veien. Nå betraktet han Zhang og så vennen slik han husket ham. Måten han skeptisk bøyde seg over tomatene på, hvordan han omhyggelig sjekket pak choy-en og tok opp et titalls auberginer for å finne den ene rette. Måten han luktet på hvitløken og sichuanpepperen på, eller diskuterte kvaliteten på den ferske tofuen med den kvinnelige selgeren. Lidenskapen for matlaging hadde han tydeligvis ikke gitt slipp på, selv som munk. Han hadde virkelig savnet Zhang de siste årene. Men det hadde vært lett å fortrenge den følelsen i Hongkong. Paul ante allerede at avskjeden om noen dager ville bli tung. Klosteret var omgitt av en rød, flere meter høy mur og lå bortgjemt i et område med nye, fireetasjes blokker. Zhang viste dem inn på gårdsplassen. Fra utspringene på de tre bønnetemplene, som sto etter hverandre midt på plassen, hang røde lykter og lanterner. Fra templene steg skyer av røkelse mot kveldshimmelen. 22

De passerte hauger av byggavfall, paller med nye takstein og teglstein, trebjelker og stillaser. En rotte pilte over plassen. David klamret seg hardt til faren, med ansiktet gjemt i halsgropen hans. Kun én gang løftet han hodet og så seg rundt. «Jeg er sulten», hvisket han. Kjøkkenet var et enkelt rom med et langbord, et par krakker, en arbeidsbenk, komfyr og vask. I et åpent skap sto gryter, panner og servise. Det brant i ovnen. Zhang la fra seg varene. «Hva synes du om vegetarisk mapo tofu, lotusrot i sursøt saus, wokede grønnsaker og noen dandan-nudler til slutt. Til sønnen din steker jeg en pannekake med vårløk.» «Det er altfor mye arbeid. Ris og litt grønnsaker er mer enn nok.» Zhang så skuffet på ham. «Hva er det med deg? Har du ikke tenkt å feire gjensynet med annet enn litt ris og grønnsaker?» «Nei. Jeg vil bare ikke at det skal bli så mye bryderi for deg.» «Hva mener du med for meg? Vi skal da lage mat sammen.» Zhang hentet kniv, skjærebrett og skåler fra skapet og satte det foran dem på bordet. Paul var for overrasket til å svare. Dette var første gang han hadde fått hjelpe vennen med matlagingen. Tidligere var det bare så vidt Zhang hadde ytret et eneste ord på kjøkkenet. Når Paul sa noe, pleide han ikke engang å høre det, så oppslukt var han i en verden av dufter og krydder, urter, oljer og pureer. Paul hadde lenge trodd at matlagingen for Zhang bare var en annen 23

form for meditasjon, inntil Zhang fortalte ham historien om gamle Hu. Under kulturrevolusjonen hadde han vært vitne til at rødegardistene prylte en mann til døde, fordi han hadde våget å ha litt pepper i suppen fra felleskjøkkenet. Det var tilstrekkelig bevis på den «dekadente, borgerlige» innstillingen hans. Suppen skulle smake likt for alle. Zhang innrømmet at siden den opplevelsen, så hadde ethvert forseggjort og omhyggelig tilberedt måltid vært en fest for ham. En liten, stille triumf for livet over døden. For kjærligheten over hatet. Og jo bedre det smakte, desto mer begeistret ganen ble, jo mer bortskjemt nesen ble og jo fullere magen ble, desto større var triumfen. Han kunne ikke lage et eneste måltid uten å tenke på Hu. Han satte en skål med vann på bordet og la lotusrøtter, tomater, squash, vårløk, paprika, agurk og gulrøtter ved siden av den. «Hei, gutten min, de der kan du vaske om du vil», sa han til David. Til Pauls forbløffelse satte sønnen seg på kne på en stol og begynte å jobbe. Omhyggelig dyppet han grønnsakene i vann, tørket av dem og viste frem hver enkelt av dem til Zhang. Zhang nikket anerkjennende. Paul tok de vaskede grønnsakene og skar dem i tynne skiver. Zhang skrelte hvitløk og løk, rørte sammen pannekakerøren og begynte å romstere på komfyren. Ikke lenge etter ble kjøkkenet fylt av duften av stekt hvitløk og vårløk, av sesamolje og ingefær. Zhang hentet en boks med sichuanpepper fra en skuff og luktet på den. «Vet du hva dette ble kalt før?» 24

Paul ristet på hodet. «Barbarisk pepper.» «Fordi den er så sterk?» «Nei. Fordi den kom til Kina fra Amerika.» Zhang smilte, og et lite øyeblikk trodde Paul det var en spøk. «I verden er det kun barbarer – bortsett fra oss kinesere, selvfølgelig.» En halv time senere sto maten på bordet. Zhang hadde heller ikke som munk glemt sine kokkekunster. Lotusrøttene var verken for harde eller for bløte. Av egen erfaring visste Paul hvor vanskelig det var å få til. Mapo tofuen var nydelig også uten kjøtt. Zhang hadde klart å gjøre maten akkurat passelig sterk, sichuanpepperen utfoldet sin lett bedøvende virkning på tungen og ganen uten at chilien sved i halsen. Selv David likte det. Han spiste enda en pannekake, så krøp han sammen i farens armer og sovnet utmattet etter noen få minutter. «Skal vi legge ham i sengen min?» spurte Zhang. Paul nikket. Rommet til Zhang lå på den andre siden av gårdsplassen. Det hadde plass til en seng, en stol og et smalt skap. Fra taket hang en naken lyspære. Paul la sønnen på sengen, dekket ham til og slukket lyset. De satte seg på hver sin krakk utenfor døren. En gammel munk subbet over gårdsplassen, han gikk så krumbøyd at det bare var så vidt han kunne se rett fremfor seg. Han så dem ikke.

«Hva er det med deg?» hørte han vennens stemme. «Hva mener du?» Zhang snudde hodet tankefullt og så på ham. «Jeg har savnet deg», la Paul til, litt forlegen. Zhang svarte ikke. Han snudde seg bort og så utover gårdsplassen igjen, den var kun opplyst av lanterner. Etter en lang pause sa Paul: «Alt i orden.» «Godt å høre.» Innefra hørte han David hoste i søvne. «Og med deg?» «Alt i orden her også.» Kanskje han likevel hadde undervurdert hvor forskjellige vendinger livene deres hadde tatt de siste tre årene, tenkte Paul. Munken og (den fornyede) familiefaren. De var begge på søken. Men hver på sin kant. Det var mye å fortelle, men liten tid. Hvor skulle han begynne? Hvordan skulle han klare å skille det viktige fra det uviktige i farten? Desto mer trykkende tausheten føltes, jo mer vokste spenningen i ham. Helt til den brøt ut i en strøm av ord. Helt til behovet for å betro seg til vennen ble større enn 26

frykten for å snakke om ting han hadde mest lyst til å holde for seg selv. Uten opphold raste han gjennom de tre siste årene. Davids fødsel og alle forhåpningene han hadde gjort seg forbundet med den. At Christine hadde flyttet inn. Hun hadde kvittet seg med leiligheten sin i Hang Hau og flyttet inn hos ham sammen med Josh, sønnen fra første ekteskap, og moren sin. Et vågestykke, det var de begge klar over. Moren flyttet riktignok videre etter noen måneder, til en liten leilighet i Yung Shue Wan, men hun var stadig på besøk likevel. Anstrengelsene hans for å dele et hus og et liv med dem, som inntil da bare hadde vært bebodd av ham selv og hans døde sønn. Forsøkene på å tilpasse seg, på å leve opp til de kravene et liv som én blant fem stilte. Det som skulle ha vært en familie, gjorde det imidlertid bare klart for ham hva det var han manglet, eller bare hadde så altfor lite av: evnen til å leve i et fellesskap. Til å tilpasse seg. Tåle nærhet. Hvor skulle han ha lært det? Uten forbilder. Det beste minnet han hadde fra barndommen og ungdommen, var den dagen han som attenåring dro hjemmefra. Familieliv. De felles måltidene. Blikkene. Samtalene, der antydninger ofte var nok til å formidle et budskap. Eller til å såre. Den ordløse forståelsen eller mangelen på forståelse. Av og til satt han sammen med dem, lyttet, iakttok og følte seg som en imitator. En som spilte familiemann. Han var en fremmed i eget hus. Christine forsto det ikke. En fremmed i eget liv. 27

Det hadde hun sannsynligvis hatt enda vanskeligere for å forstå. Så ensom en kunne være under et felles tak. Det var hans feil. En mangel hos ham, det var han klar over. Men det gjorde det ikke lettere. Enda verre var splittelsen han følte når det gjaldt Justin og David. Etter at David ble født, hadde han gjort alt han hadde satt seg fore. Malt Justins barnerom. Erstattet den lyse blåfargen med kraftig gult. Stuet bort kosedyrene i en kasse som nå sto under sengen deres. På hans side. Tatt ned de fleste tegningene og bildene fra veggene. Pakket bort Justins gummistøvler og regnjakke fra gangen. Han hadde ikke fått seg til å male over dørkarmen med merkene etter Justin som vokste. 28. februar – 128 centimeter. Det siste merket. Men etter litt betenkningstid hadde han gått med på å la Josh få gjøre jobben for ham. Davids vekst skulle ikke måles opp mot den døde halvbrorens. Men likevel. Det at David kom til verden, hadde ikke fått minnene til å blekne. De var snarere blitt mer levende. Første gang han krabbet. De første skrittene. De første ordene. Hvordan kunne han unngå å tenke på Justin? Og selvfølgelig lå det en beksvart skygge over disse minnene, som fikk enhver glede til å smelte så fullstendig sammen med smerten at han ikke lenger kunne skille dem fra hverandre. Smertegledegledesmerte. Han hadde lovet seg selv ikke å sammenligne. Og gjorde det likevel. Hva hadde Christine ventet seg? At han skulle slette 28

sin avdøde sønn fra minnet? (Selvfølgelig ikke, påsto hun.) Glemselen var dødens slektning. (Det er ikke det dette handler om, Paul!) Det var noe de ofte kranglet om. Og likevel var ikke kjærligheten blitt mindre. Ikke hans, i hvert fall. Kanskje var det til og med motsatt. Når det gjaldt Christine, var han ikke alltid så sikker lenger. Zhang lyttet. Kastet nå og da et blikk på ham fra siden. Zhang-fjeset. Imøtekommende, åpent, med dype furer og mer enn bare et snev av melankoli i blikket. Etter en stund gikk Paul tom for ord, og de ble sittende tause. «Vanskelig», sa Zhang lavt etter en lang pause. «Veldig vanskelig.» Det var all trøsten han trengte. Livssituasjonen hans var nettopp det: vanskelig. Veldig vanskelig. Ingen kunne lette byrden hans. Han måtte finne veien selv. På nytt hver dag, sannsynligvis. Paul hørte sønnen hoste kraftig, han reiste seg og gikk inn for å se til ham. Da han kom tilbake, sto Zhang lent mot en søyle, han så på nattehimmelen og røykte. «Jeg trodde du hadde sluttet.» «Det har jeg», svarte Zhang kort. Med et lite smil. Kanskje livet på Lamma ville ha vært lettere dersom det hadde fantes flere kvelder som denne, tenkte Paul. Han lovet seg selv at han i fremtiden skulle besøke vennen oftere. «Hva var det egentlig for et oppstyr på plassen i dag?» «Shi har fått ny partiformann, Chen Jian Guo. Aldri hørt om ham?» Paul tenkte seg om. Navnet virket kjent. «Chen Jian 29

Guo? Het ikke en av heltene som kjempet ved Maos side under Den lange marsjen, noe sånt?» «Nettopp», bekreftet Zhang. «Chen er sønnen hans. En stigende stjerne i kommunistpartiet. Han må være en glødende tilhenger av kulturrevolusjonen.» «Satt ikke faren hans i fengsel?» spurte Paul. «Jo. Han også. Hele familien. Moren tok livet av seg på grunn av det. Likevel har han gjeninnført offentlig synging av de røde sangene.» «Har alle plakatene og propagandaoppslagene langs veiene også noe med det å gjøre?» «Ja. Med noen ukers mellomrom setter de i gang nye politiske kampanjer mot et eller annet onde. Og folk elsker det. Har du ikke hørt om ham?» «Jo, jeg husker det nå. Men det er ikke stort jeg vet om ham.» Zhang nikket. «Merk deg navnet. Han er veldig karismatisk og ekstremt ambisiøs. Mange tror at han en gang vil bli Kinas mektigste mann. Han har ryddet opp i Shi og styrer byen som en rød keiser. Et par skinnprosesser med jevne mellomrom, noen henrettelser. Han truer de rike, skjeller ut de korrupte pampene og lederne, og er selv en av dem. Men det slår godt an. Han er veldig populær.» Plutselig hørte de en stemme i mørket. «Mester Zhang?» De snudde seg forskrekket. Foran dem sto en mann, han slo blikket ned og bukket. «Xi, hva gjør du her på denne tiden?» «Unnskyld forstyrrelsen, mester Zhang, men får jeg snakke med deg et øyeblikk? Det er viktig.»