GINE CORNELIA PEDERSEN
VÅR I DET HINSIDIGE ROMAN
Pedersen_m.indd 3
28.06.2018 16.09
«Hun bærer sitt kalkskall stille inn i gresset bak bølgeblikkskuret ved dammen hvor endene senker sine hoder i nebbmasker der mellom fingrene ruller hun en marihøne til en tynn rød tråd noe vil vise seg litt.» I. Schade
Pedersen_m.indd 4
28.06.2018 16.09
Hva er det som går på fire ben om morgenen?
Pedersen_m.indd 5
28.06.2018 16.09
Det var en gang en pike Det var en gang en pike Piken fødes nå, piken heter Vår
Pedersen_m.indd 6
28.06.2018 16.09
1. Holder ikke igjen, men har ikke hastverk heller, tar det slik hun vil. Hun tar seg tid – en langsom kropp. Der inne er så fullt, og helt mørkt. Røde lys, dunkle, det farvelegger oss. Hun tar seg god tid. Det er det det er. En flamme blafrer i en beskjeden vind. Et glatt og fullkomment hode. Helt gjemt i en kanal. Så ny. Og gammel. Så fullbårent at det omtrent ikke er mulig. Orgasmisk skapelse. En nøye utvalgt, sann hendelse, som alle hendelser. Orgasmene, de velter ut i intet, i alt; i luften, de kribler i deg: Orgasmisk skapelse. Vår. Vår vår Vår. Jeg er til. Jeg er Vår. Navnet mitt skal være Vår. Jeg er helt nær. Så nær at jeg kunne vært deg. Du og jeg skal blandes, og blodet vårt skal bli til gull og blått. Du skal se en blå rose, men det er lenge til. Først skal du se meg. Se. Det er på tide å komme til verden. Det skjer i en runddans nedover, sirkulære bevegelser, og i krampetak. Hodet i en knipetang. Mammas kanal klemmer hodet til en avlang tønne. Det vil rette seg ut siden. Perfeksjon! Skapelsen! Dere kan se det! Dere har visst det hele tiden! Et hårstrå kommer først, så et til, og krafsing, krafsing på kronen. Her kommer hun! Håret er kullsvart, og alle snakker om det. Vår ser på dem. De ser og ser. De lever i villfarelse?
7
Pedersen_m.indd 7
28.06.2018 16.09
De ser henne inn i øynene, hun ser dem som grå masse, men har kjærlighet å gi. Gamle øyne, sier de, hun har gamle øyne. Hun er klar for denne verden. Vår kommer ut i våren, og mannshender er det første hun kjenner rundt kroppen, stødige, grove, men fintfølende og konkrete som spiker. Hun kan hvile i dem, lukter allerede alt, rått blod. Som alger. Magen til mamma er myk, hun har kommet rett. Det renner melk i små elver ned til munnen hennes. Hun hviler.
8
Pedersen_m.indd 8
28.06.2018 16.09
2. Klokkene ringer i sykehuskapellet, og asfalten er fuktig, lyder som lages når man går, er: scwopp schwoopp, schwupp, det drypper fra grener, omtrent blind, alt som en tåkelagt hinsidighet. Høyt, glidende, mye. Jeg har glemt hvordan kropp kjennes. Smerten er vidunderlig. Menneskene er fylt av farver – omringet av dem. Sovner. I drømme er det helt mørkt, og en fontene av melk lager skvulpende lyder. Smaken i munnen er våt, som kyss senere i livet, nå veldig våt. Melken er som honning, og når den fyller munnen, trekker alle små kjertler, celler til seg melken, og tungen drikker av seg selv. Som en svamp i et vannbad. Fingrene er små, men jeg husker alt. Lyset utenfra er skarpt. Som laserstråler; svir i øynene. Må myse – og bak lokkene finnes klarhet. Pakkes inn i tepper, luften er skarp som et uvær, men alt kan luktes, og jeg ser ut vinduet så ofte jeg kan. Skulle fødes om våren, en sen vår det året, kaldere enn det pleide, vinder fra nord drev inn over landet. Våren kom. Nå er det gjort. Jeg er et menneske.
9
Pedersen_m.indd 9
28.06.2018 16.09
3. Spedbarnskroppen, en varm dampende benløs ting. Er ikke rett ut sagt lykkelig, men er slik hun skal være. Ligger i stillhet. Ren for det man kaller urimelighet. Taket er fylt av regnbuens farver, og det flakker for øynene, sover, tåken er konstant når øynene er åpne, verden er klar når øynene er lukket. Vet hun skal leve, derfor gråter hun ikke så hardt og ofte. Tårer er sjeldne, edle dråper. Denne gangen renner melken, flyter, flommer. Hun spiser så ofte hun kan. Minnet kommer og går. Svinner. Et usigelig vakkert sted legges bak henne, et uutholdelig bergrike ligger foran, en hinsidighet langt der fremme, som du blir svimmel av å tenke på. En flamme blafrer i en beskjeden vind. Minnene av porten under regnbuen, dit hvor lyset bare drømmer seg til fra jorden, lyset lengter seg dit hvor det er så klart og så hvitt at det ikke går an, minnene svinner for hver dag, det er slik det må være. Det står skrevet. Vår. Kroppen vokser. Å være ny, det er den største byrden denne gangen, å holde ut alt på nytt. Lyset – mange lampetter på veggene, oransje lys – dunkle omgivelser. Hun lukker øynene, så rolig hun er. Ja. Ja – er det ikke underlig hvordan alle barn er forskjellige, jo, for det er vel ikke noe galt? Er hun slik hun skal være? Ja, ikke vær urolig, for det er slik det er, alt blir som det skal, det står skrevet. Snart triller latteren ut av henne, Vår, og det kjennes som bobler i svelget. 10
Pedersen_m.indd 10
28.06.2018 16.09
Som raping, eller noe rensende ja, katarsis i latteren. Hun ler ikke sjelden, men ikke ofte heller, for det er voldsomt å le, minner finnes i latteren. Huden er stram. Hun kjenner det, latter må komme av seg selv, ikke mulig å forsere.
11
Pedersen_m.indd 11
28.06.2018 16.09