Kira Jarmysj
Utrolige hendelser i kvinnecelle nr. 3 Oversatt av Hege Susanne Bergan
Kira Jarmysj Originalens tittel: Neverojatnyje proisjestvija v zjenskoj kamere no 3 Oversatt fra russisk av Hege Susanne Bergan, MNO © Kira Yarmysh, 2020 Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2022 Utgitt med prosjektstøtte fra Kulturrådet.
ISBN 978-82-02-72722-2 1. utgave, 1. opplag 2022 Omslagsdesign: Jesper Egemar Sats: Type-it AS, Trondheim, 2022 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, 2022 Satt i 10/12 pkt. Sabon og trykt på 60 g Enso Creamy 2,0 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
Innhold
Første dag . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
9
Andre dag . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
33
Tredje dag . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
75
Fjerde dag . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
123
Femte dag . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
176
Sjette dag . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
226
Sjuende dag . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
267
Åttende dag . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
305
Niende dag. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
335
Forklaringer: MGIMO: Moskvas statlige institutt for internasjonal politikk MGU: Statsuniversitetet i Moskva OMON: Innenriksministeriets spesialstyrker Spesialmottak: Spetsprijomnik (rus.). Anstalt for soning av såkalte administrative dommer på inntil 15 dager Kort-/kjæleformer: Anja, Anjuta, Anka = Anna Dima, Dimka = Dmitrij Ira, Irka = Irina Ivanytsj = Ivanovitsj Katja, Katjukha = Jekaterina Majetsjka = Maja Natasja = Natalja Olja, Olka = Olga
Første dag
Hadde noen spurt Anja hvilken dag av fengselsoppholdet som var den vanskeligste, ville hun sagt den første. Det vanskeligste med den dagen var at den var endeløs, og at tida gikk liksom i rykk og napp, tregt som sirup det ene øyeblikket og raskt som en pil det neste. Alt hadde begynt med en vond plastmadrass på cella på politistasjonen i Moskva. Anja hadde blitt arrestert kvelden før, men den dagen hadde vært så spekket med begivenheter at hun nesten ikke la merke til hvordan den endte. Hun hadde prøvd å flykte fra opprørspolitiet, blitt kjørt i svartemarje og registrert på politistasjonen, og først på cella gikk det opp for Anja at hun hadde havnet i fengsel. Hele natta lå hun og vred seg på den klebrige madrassen mens hun trakk i singleten for ikke å komme borti plasttrekket med bar hud. Madrassen lå rett på gulvet, det var verken pute eller teppe og umulig å finne en behagelig stilling. Enten sovnet armen hun brukte som pute, eller hun ble støl i hofta. At hun likevel slumret inn innimellom, skjønte Anja bare fordi hun hele tida bråvåknet. Hun visste ikke hva klokka var, for det var ikke vinduer på cella, bare en matt lyspære over døra som lyste døgnet rundt, og telefonen hennes var beslaglagt. I mangel av noe bedre å gjøre studerte Anja veggen foran seg når hun våknet: flassende maling som lignet knust eggeskall, noen mistenkelige striper hun helst ville slippe å vite hvor kom fra, og noen som hadde skriblet ‘Ljokha’, ‘Birjuljovo’ og ‘Allahu akbar’. Da 9
hun våknet med et rykk enda en gang, skjønte hun at det ikke var innbilning. Det dirret merkbart i gulvet. Togene i metroen hadde begynt å gå. Slik forsto hun at det var morgen. Så begynte politistasjonen å våkne til liv. Anja hørte det gjennom døra, som sto på gløtt. En snill gubbe av en politimann hadde latt være å stenge den helt om natta, slik at det ble igjen en knyttnevestor åpning. Sikkerhetslenka på utsiden sørget for at den ikke kunne gjøres større. Anja lå og hørte på betjentene som småkranglet inne på politivakta, telefonen som kimte, dørklokka som ringte og spylingen fra do. Til slutt ble hun hentet og fulgt på do, hun også. Politimannen slapp henne inn, og sto selv utenfor og passet på døra. Anja ble bare stående og glo. Hun kom til å tenke på en scene fra Trainspotting der hovedpersonen må gjøre fra seg på ‘Skottlands verste toalett’. Han hadde nok aldri vært på denne politistasjonen. De sprukne gulvflisene var dekket av fuktig skitt, en rusten lenke hang fra cisternen, og Anja bestemte seg for å holde seg langt unna klosettskåla, som bare var et hull i gulvet. For ordens skyld lot hun vannet renne litt, men gikk ut uten å røre det oppbløtte såpestykket på den skitne servanten. Politibetjenten fulgte henne tilbake til cella. Tida gikk håpløst sakte. Nå ble døra lukket helt, og ikke en lyd slapp inn. Anja lot blikket gli over veggene, som hun ikke hadde kunnet se ordentlig i mørket, men det var en tvilsom fornøyelse. Søvnmangelen gjorde tankene tunge og ruvende. Anja visste ikke hvor lenge hun satt sånn. Det var som om hjertet begynte å slå langsommere, og hun sank ned i en slags meditasjon eller dvale. Da døra gikk opp og politibetjenten kom inn, kvapp Anja til og skjønte ikke hvor hun var med det samme. Hun ble ført ut til politivakta og anvist plass på en benk mellom en sørgmodig sigøynerkvinne, en full mann og en med blåveis. Politigubben som kvelden før hadde vært så vennlig å la døra stå på gløtt, tok en eske med hennes personlige eiendeler ut fra et skap. «Gjør deg klar, du skal kjø10
res til retten nå», sa han. Anja slo på telefonen og sjekket meldingene kjapt, tok på seg beltet og begynte å træ lissene i joggeskoene. Lissene hadde de tatt fra henne før hun ble sendt på cella for natta. «Du trenger ikke å overanstrenge deg», sa politimannen da han så hva hun gjorde. «Du skal jo i retten.» «Er det ikke lov med skolisser i retten?» svarte Anja forundret. «Jo da, men du må ta dem ut igjen på spesialmottaket etterpå», svarte betjenten omsorgsfullt. Anja ble rørt over at han var så ærlig. I retten gikk tida overraskende fort, selv om Anja hadde håpet på det motsatte. Her var det lyst, frisk luft og god plass; vennene hennes kom med kaffe og en cæsarsalat, og hun fikk ha telefonen sin i fred. Dommeren var en morsk, gråhåret mann, og skuffende punktlig, syntes Anja. Rettsmøtet begynte presis, og pausene varte akkurat så lenge som han hadde sagt. Det ga henne i og for seg også et visst håp. Hun tenkte at når dommeren framsto som streng og klippefast, var avgjørelsene hans sikkert uhildede og rettferdige også. Anjas forbrytelse var at hun hadde havnet i nærheten av en OMON-mann under en demonstrasjon. Hun ble dratt ut av folkemengden og dyttet inn i en svartemarje. Der var det god stemning, og varmt. De var mange som hadde blitt arrestert, og alle snakket, tullet og lo, nesten som på en fest. Det var første gang Anja satt i en politibil, så for henne var det litt som et eventyr. Da de kom fram til politistasjonen, var hun sikker på at de ville bli løslatt med en gang. Hun og de andre ble ført til en aula, en klasseromsaktig sal med stolrekker. Langs den ene veggen sto et bord som så ut som et kateter, og over det hang et portrett av Putin til høyre, Medvedev til venstre og det russiske flagget i midten. De andre ble kalt fram til bordet en etter en, og løslatt etter å ha skrevet under på noen papirer. Til slutt var det bare henne igjen. Ute var det bekmørkt, og en lyspære i taket lagde en ekkel summelyd. En politimann kom 11
inn i aulaen og sa at Anja ble nødt til å overnatte i politiarresten, det betydde visst glattcelle. Anja forsto ikke hvorfor bare hun måtte bli igjen, og prøvde å protestere. Politibetjenten sa at Anja hadde brutt en mer alvorlig paragraf enn de andre og måtte være i politiarresten fram til rettssaken. På gulvet på glattcella hadde Anja tvilt på at dette kunne få en god og snarlig slutt, men her, i det rene og propre rettslokalet, hvor man til og med kunne låse døra på do, ble hun mer optimistisk. Da dommeren ba henne forklare seg, ble hun nesten brydd over å snakke så spisst til ham. Hva om han hadde tenkt å frikjenne henne, og så kom hun i skade for å fornærme et godt menneske? Da han hadde hørt forklaringen hennes, trakk dommeren seg tilbake til rådslagningsrommet i en halvtime, før han helt presis kom tilbake og med verdens mest utilnærmelige, uhildede ansikt sendte Anja i fengsel. Så fulgte reisen til spesialmottaket. De to politifolkene som transporterte Anja, ville fortest mulig hjem og kjørte med blålys forbi Moskvas trafikkorker. Anja følte seg som en stor, farlig forbryter der de suste gjennom gatene med ulende sirener. Også denne delen av dagen var skuffende kort. Anja så på husene som flimret forbi utenfor vinduet, og tenkte at selv de mest ordinære femetasjes blokker fikk en egen sjarm når de var det siste man fikk se. På spesialmottaket viste det seg at Anjas ledsagere hadde skyndet seg til ingen nytte. Det var en lang kø av politibiler foran porten. Også nå ble det lenge å vente. Først gikk politimennene ut av bilen for å røyke etter tur. Deretter gikk de sammen. Anja ble med ut for å stå litt sammen med dem. Selvsagt ble det snakk om politikk. Den eldste politimannen lekset opp for Anja om hvor mye hun og vennene hennes ødela for politiet når de demonstrerte uten tillatelse. Da han var ferdig med Anja, tok han for seg rettssystemet. Det var rettssystemets skyld at Anja måtte sitte inne på grunn av noen dustete demonstrasjoner, og at han ble nødt til å kjøre henne. Så gikk han løs på regjeringen, som stjal. 12
Lønna til politibetjentene krympet stadig, men det ble ikke færre demonstrasjoner å oppløse. Anja prøvde forsiktig å skyte inn at det var en direkte og åpenbar sammenheng mellom stjelingen og demonstrasjonene, men politimannen var ikke ute etter en diskusjonspartner. I politibetjentens nådeløse refs av kaoset som omga ham, var turen nå kommet til sjefen for spesialmottaket, som lot dem stå i kø i denne varmen og viste seg å være den slueste og mektigste fienden av dem alle. Politimannen ga ham inn, med makkerens tause bifall, helt til de ble sluppet inn. Anja var så utmattet av all ventingen at hun nærmest lengtet etter å komme på cella. Men nei. Ledsagerne dro sin vei så fort de hadde levert henne fra seg, og så skulle hun ‘registreres’. Registreringen foregikk etappevis og var overraskende kaotisk. Først vrengte de bagen med tingene Anja hadde fått av vennene sine i retten. Hun visste ikke selv hva som lå der, og sammen med medarbeiderne på spesialmottaket fulgte hun nysgjerrig med på hver gjenstand som kom til syne. Det var nesten litt koselig, som å trekke opp gaver fra julenissens sekk. Slippers i gummi eller oppskåret pølse var kanskje ikke så mye å rope hurra for, men etter denne langdryge dagen skulle det ikke mye til for å glede Anja. Alt innholdet ble åpnet, skåret opp og ristet. Omtrent en tredjedel var forbudt å ta med inn, og en del andre ting ble hun rådet til å legge igjen på oppbevaringsrommet for å slippe å drasse på det. Selve bagen måtte også bli igjen, for reima kunne ‘utgjøre en trussel’. Anja spurte troskyldig på hvilken måte. En skittviktig snut med bollekinn, trolig sjefen, myste mot henne og sa: «Man kan henge seg i den.» Anja grøsset og bestemte seg for å holde munn fra nå av. Foruten bagen med reim fikk hun heller ikke ta med seg blyantspisseren (barberbladet!), posen med solsikkefrø (søppel!), flaska med balsam (ugjennomsiktig!), puta og teppet (også ugjennomsiktige!) og mange andre ting som Anja bare kunne spekulere på hvorfor var forbudt. Da hun 13
fikk beskjed om å kaste appelsinene, kunne hun ikke dy seg og spurte forsiktig: «Hva er galt med appelsinene?» «De kan være fylt med alkohol.» «Hæ?» spurte Anja. «Man kan pumpe sprit inn i dem med en sprøyte», forklarte snuten matt. «Vi godtar ikke myke frukter og grønnsaker. Bare epler, gulrøtter og løk er lov. Og reddiker.» Da Anja hadde samlet det lille som var igjen i en pose, var det tid for legesjekk. Den foregikk i et lite rom vegg i vegg med politivakta. Det var ingen andre der, men et kameraøye i hjørnet av taket tydet på at det neppe var særlig privat. Legen var en relativt ung, lubben kvinne med briller, som kunne ha virket hyggelig dersom ansiktet ikke hadde utstrålt grenseløs forakt. Hun målte Anja med et nedlatende blikk, som om hun var sikker på at Anja var en hardbarket forbryter, og beordret henne til å kle av seg. «Helt?» spurte Anja og skottet opp mot kameraet. «Ta av deg skjorta og dongeribuksa. Så kan du snu deg med ryggen mot meg. Ble du slått på stasjonen?» «Hæ?!» «Da ble du ikke det … Men hva er de blåmerkene du har langs ryggraden?» Anja prøvde å vri seg for å kikke over skulderen, men kunne selvsagt ikke se noe. «Hva slags blåmerker?» spurte hun nervøst. «Jeg må ha ligget feil på madrassen.» «Da må du ha ligget veldig feil. Blåmerket på beinet, da?» «Det fikk jeg da jeg ramla på sykkel for ikke så lenge siden.» «Falt på sykkel … Vil du klage på noe?» «Nei!» utbrøt Anja. I samme øyeblikk smelte legen journalen igjen og gikk mot utgangen. Hun klarte å uttrykke sin forakt selv med ryggen til. Så skulle det tas fingeravtrykk. De kalte det å ‘rulle fingre’. 14
Anja fikk et A4-ark inndelt i ruter lagt foran seg. Det var små ruter til fingeravtrykk, og to store til hendene. En middelaldrende, blond kvinnelig politibetjent rullet en valse med skinnende svartmaling over hendene til Anja. «Det er veldig bra maling, den går lett av», forsikret kvinnen da hun så Anjas skepsis. Det var uklart om hun sa det for å skryte eller berolige. Da alt omsider var unnagjort og Anja var innstilt på å gå til cella, fant den skittviktige snuten med bollekinn fram enda en protokoll fra et skap. Anja stønnet innvendig. Han satte seg tungt ned på stolen, åpnet protokollen, kikket oppmerksomt på Anja og spurte: «Skal vi notere noen verdisaker?» «Ja», istemte Anja, «men hva slags?» «Det må du fortelle meg. Vanligvis en telefon. Har du telefon?» Anja nikket. «Gi meg den. Og hvor er passet? Aha, her er det. Her ligger forsikringskortet ditt, det er også verdifullt, vi skriver ned det.» «Skal jeg hente inn vitterlighetsvitner?» spurte den blonde politikvinnen. Den skittviktige snuten nikket og ga seg til å fylle ut noe i boka med omhyggelig, snirklete skrift. Kvinnen gikk ut av vaktrommet, ledsaget av skingringen fra dørene som ble åpnet. Anja telte tre dører før hun hørte kvinnen si: «Kom igjen, jenter, dere skal være vitner, det er en jente her som skal til dere.» Anja oppfattet ikke hva de svarte, men etter en stund subbet det i slippers gjennom korridoren. Flere personer var på vei mot vaktrommet. Anja stålsatte seg. Hvordan så hun for seg dem hun skulle dele celle med? I Anjas hjerne blandet amerikanske serier seg sammen med russiske nyhetsreportasjer, og resultatet ble en blanding av en vakker, veltrent blondine i oransje fangedrakt og en nifs, hulkinnet kjerring med tørkle på hodet. Anja kjente spenningen stige i takt med at subbingen nærmet seg, og var så 15
nervøs at hun holdt på å besvime idet førstemann rundet hjørnet. To kvinner fulgte etter politidama inn på vaktrommet. Anja boret blikket i dem og kjente hvordan noe inni henne brast og sank, nedover og nedover, og etterlot et gapende tomrom. Det var visst bare i USA at veltrente blondiner havnet bak lås og slå. Den første fangen så ut som om hun nettopp hadde sluppet ut av en hule. Det mest iøynefallende var hvor sykelig tynn hun var, med beinete skuldre dekket av lilla kviser, og synlige ribbein. Hun var kledd i en singlet med smale skulderstropper, og virket nærmest naken ved siden av de uniformskledde politibetjentene. Hun lignet mer på skjelettet i biologirommet enn et levende menneske. Ansiktet var avmagret og gulaktig, og luggen hang ned i panna i glisne tjafser. Under den sendte hun Anja og politifolkene et drepende ondskapsfullt blikk. Fangen bak henne så bedre ut, men også hun gjorde et foruroligende inntrykk. Det rareste var det søvnige og litt bortkomne ansiktsuttrykket, som om hun ikke visste hvor hun var. Og så var det antrekket: I motsetning til sin halvnakne makker virket hun her altfor godt påkledd, og utelukkende i dongeri: dongeribukser, dongeriskjorte som var kneppet til halsen, og dongerijakke. «Hv-hva v-vil dere nå da?» spurte den første og stirret iltert på politifolkene. Anja syntes at stammingen fikk henne til å virke enda mer uhyggelig. «Dere skal være vitterlighetsvitner», svarte snuten med bollekinn uten å se opp fra skriveriene. «Svart telefon fra Apple, hvilken modell?» «Sju», sa Anja mens hun fortsatte å smugkikke på kvinnene. «Iphone 7, deksel med eple, laderen til den … for den er til den? … er hvit, med noe slitasje på … hva heter det? …. ok, la oss si nederst. Pensjonsforsikringsnummer 133-8096156 …» 16
Da han hadde notert det siste sifferet, skjøv han protokollen over til den halvnakne dama. «Kontrollér at det stemmer», mumlet han. Den halvnakne bøyde seg motvillig over bordet og lot blikket gli over linjene. Anja grøsset ved synet av skulderbladene, som så ut til å kunne spjære huden når som helst. Imens sto dongeridama og stirret sløvt i veggen. Hun ga åpenbart fullstendig blaffen i det som foregikk. «S-ser sånn ut.» «Signér. Fornavn, etternavn og underskrift.» Den halvnakne signerte. Dongeridama ble stående, som om hun ikke hadde hørt det som ble sagt, men da medfangen dultet henne i siden, kvapp hun til og krotet ned noe i boka, hun også. Den første fangen snudde seg brått og stirret intenst på Anja. Anja holdt pusten av forfjamselse. Kvinnen ble stående og mønstre henne helt uten sjenanse før hun plutselig smilte over hele ansiktet og sa: «Ikke v-vær r-redd. Det er bare snille jenter hos oss. Ingen skal p-plage deg.» Anja sperret opp øynene. Hun visste ikke hva som var mest sjokkerende, den plutselige vennligheten, eller at kvinnen manglet en av fortennene. «Tusen takk, jeg er ikke redd», mumlet Anja. «Ikke vær redd!» skyndte dongeridama seg å gjenta veldig høyt, mens hun stirret på et punkt ved siden av Anja og smilte lykkelig som et barn. Hun manglet tre tenner. «Nå går vi til cella, jenter», sa politidama. Den halvnakne satte opp et dødelig fornærmet uttrykk, men snudde seg likevel og gikk taus mot døra. Dongeridama rørte seg ikke av flekken, bare fortsatte å smile lykkelig. «Kom, ditt fjols», hveste den første og trakk henne i ermet. Dongeridama vaklet og holdt på å miste balansen, men subbet lydig etter. Smilet vek ikke fra ansiktet hennes et sekund. 17
«Hvor mange er det på kvinnecella?» spurte Anja etter en kort stillhet og kikket mot døra som kvinnene hadde forsvunnet ut gjennom. «Fem», sa snuten med bollekinn. Han la Anjas verdisaker i en stripete pose som det sto 37 på. Først nå kikket han opp. Noe i Anjas ansikt må ha gjort at han fikk vondt av henne, så han la til: «De er greie alle sammen. Ingen narkomane eller kriminelle.» Nå som hun hadde truffet medfangene, var Anja langt mindre ivrig etter å komme seg på cella, men typisk nok var de ferdige med å registrere henne nå. Hun trykket posen med de tillatte tingene mot brystet mens hun gikk mot utgangen. En purung politigutt viste henne veien med et gravalvorlig ansiktsuttrykk. Bakenfor døra som førte inn til selve spesialmottaket, kom nok en dør til syne, og bakenfor den var en korridor malt i en utvannet grønn farge. Her var det ingen vinduer, bare skjærende hvite lyspærer i taket. Anja tenkte at det var som å gå gjennom et skipsvrak på havets bunn. På begge sider av korridoren var det jerndører, alle lukket med lås og slå. Ved siden av hver dør var det festet en merkelig innretning til veggen, noen helt identiske meterlange rør med et bredt, åpent endestykke. Anja kikket ned i et av rørene i forbifarten, men det var helt mørkt nedi dem. «Hva er det?» spurte hun gutten. «Det har ikke du noe med», svarte han. Det var én kvinnecelle, den lå midt i korridoren, med et tretall på døra. «Vent her», sa gutten og begynte å lete gjennom nøkkelknippet. Nøklene var så digre at de lignet teaterrekvisitter. Det virket helt utrolig at de ble brukt til å åpne ekte låser med og ikke i en skoleforestilling. Da han hadde funnet rett nøkkel, kikket gutten først inn gjennom et kikkhull. Så så han strengt på Anja før han åpnet døra. Den ga fra seg en gnurende lyd. 18
Anja satte opp sitt mest suverene ansiktsuttrykk, rettet ryggen, fylte brystet med så mye luft som mulig – og fikk en hostekule. Sigarettrøyken veltet ut av cella. Det sved i øynene. Den imponerende entreen hadde mislyktes, men det var ingen vei tilbake. Hun blunket, hostet og knuget posen med tingene inntil seg mens hun skrittet på måfå inn i halvmørket. Døra smalt igjen, og så ble det stille. Det tok noen sekunder før hun ble vant til røyken. Da hun til slutt fikk øyelokkene fra hverandre, kikket hun fort rundt seg. Så fikk hun øye på dem. Det satt noen kvinner lengst inne i rommet og stirret på henne. Lyset fra vinduet falt i brede lag på skuldrene og pannene deres slik at de mer lignet steinstatuer enn levende mennesker. De var så tause og urørlige at Anja et øyeblikk tenkte at de kanskje ikke var mennesker i det hele tatt, men avguder. Røyken lå tjukk på cella, og avgudene hadde uskarpe konturer, som om hun betraktet dem gjennom et vindu med dogg på. Det gikk flere sekunder uten at de rørte seg. Anja frøs innvendig. «Så, hva heter du, og hva fikk du?» sa den nærmeste avguden, og tåka løste seg opp. Da var det som om kvinnene våknet til liv. Hun som hadde stilt spørsmålet, tok et trekk av en sigarett, som Anja innså at hun hadde holdt mellom fingrene hele tida. Røyken strakte seg som et bånd opp mot taket. Alle fangene begynte å røre på seg, én hostet, og en annen skiftet stilling. De var helt vanlige mennesker, og Anja kjente et stikk av skam over at hun nesten hadde fått panikk. Kvinnene mønstret Anja freidig, og nå som hun kjente de levende, nysgjerrige blikkene på seg, tødde hun også opp selv. «Jeg heter Anja. Jeg fikk ti dager.» «Å, det fikk nesten alle vi også!» sa jenta som røykte. «Kjørte du også uten å ha lappen?» «Nei, jeg var på en demonstrasjon, faktisk.» «En venninne av meg var også på demonstrasjon en gang!» utbrøt en annen jente, og Anja ble litt forfjamset da hun så på henne, for jenta var mørkhudet. Det var så uven19
tet at det føltes som om én del av Anjas fengselsfantasi var blitt til virkelighet. «Eh … kan jeg sitte her?» spurte Anja og pekte på en ledig seng. «Sett deg hvor du vil», fnyste jenta med sigaretten. Cella var romslig og ikke så dyster som Anja først hadde fått inntrykk av. Veggene var malt i en sart ferskenfarge, ganske annerledes enn hvordan hun hadde forestilt seg det. Dessuten var det en radio som spilte musikk. Hun så seg rundt og skjønte at lyden kom fra en fordypning bak et gitterdeksel over døra. Det var tregulv, og møblementet besto av et skakt nattbord dekket med te- og kjekspakker, og fire smale toetasjes køyesenger. Det ene hjørnet av rommet skulle forestille bad, med flislagte vegger, en vask og et lite avlukke som måtte være doen. Avlukket rakk Anja til skuldrene, og den amputerte døra var prydet med en side fra en kladdebok der det sto: ‘Skru på vannet.’ «Vil du ha t-te?» spurte den halvnakne jenta som hadde vært vitterlighetsvitne. «Hvis det er mulig.» Den halvnakne reiste seg og begynte å rote rundt i en teppehaug i en av overkøyene. Anja så seg om etter en vannkoker, selv om det var lite sannsynlig å finne det på en celle der selv blyantspissere var forbudt. Kvinnen trakk en doggete plastflaske fram fra tøyhaugen, skjenket litt vann i en kopp og la i en tepose. «Jeg h-heter Natasja», sa hun og rakte Anja teen med et oppmuntrende smil. Den var lunka. Anja mumlet noen ord til takk og skyndte seg å ta en slurk. Hun tenkte at nå gjaldt det å vise entusiasme så ingen ble fornærmet. Man kunne aldri vite hva slags regler som gjaldt. De andre kvinnene tidde og fortsatte å se på henne. Anja spurte spakt: «Og hva heter dere?» «Katja her», sa jenta med sigaretten da hun hadde blåst ut røyken. Hun hadde en doven, nesten motvillig måte å snakke på, som om hun ville vise at hun ikke brydde seg og 20
bare svarte for å være høflig. Samtidig var blikket hennes så skarpt og stikkende at Anja ble uvel. Katjas øyne var lyseblå, nesten gjennomsiktige, og skilte seg kraftig ut fra resten av ansiktet. Kontrasten mellom stemmen og blikket gjorde Anja urolig. Det var ingenting frastøtende ved Katja, men Anja tenkte hun burde holde seg langt unna henne likevel. «Jeg heter Diana», sa den mørkhudede jenta. Hun var høy og staselig, i svart klokkeformet kjole og med håret i en stram knute på toppen av hodet. Hun tok sigaretten ut av hendene på Katja og inhalerte elegant før hun ga den tilbake. «Hvorfor er dere her?» spurte Anja forsiktig. «Vi to», sa Diana og nikket mot Katja, «kjørte uten lappen. Vi fikk ti dager. Hver for oss, men på samme dag.» «Og jeg skjelte ut en snut», fortalte Natasja. Hun skjenket i te til seg selv også, og satte seg på senga. «Kommer man på spesialmottaket for dét?» spurte Anja forundret. «Ja da. Jeg og m-mannen min sto utafor en butikk, og han hadde en ø-ølboks i hånda. Uåpna! Snuten kom: Står dere og drikker, da får dere bli med oss, sier de. Men jeg kjenner til de greiene der, jeg har blitt med nok. Jeg blir ikke med dere noe sted, sa jeg. Og så n-noen godord. Og så b-ble jeg arrestert da, for ulydighet, liksom.» «Har du vært på spesialmottak før?» spurte Anja. Natasja smilte nedlatende. «Ikke på spesialmottak, nei.» Anja nikket fort mens hun prøvde å opprettholde det avslappede ansiktsuttrykket, men en sirene gikk av i hodet. Hun ville spørre hva Natasja hadde sittet inne for, men tvilte på at hun kom til å like svaret. «Natasja har vært ute en vinternatt før, hun kan fortelle mye nyttig», sa Katja hånlig og stumpet sigaretten. De isblå øynene gled over medfangene før de stanset ved dongeridama, Anjas andre vitterlighetsvitne. «Men Irka her er et spesielt tilfelle. Ikke sant, Irka? Hun er her på grunn av barnebidrag.» 21
Alle så mot dongeridama. Hun hadde sittet taus, stukket bort i et hjørne av senga, men nå livnet hun til av alle blikkene, og smilte og nikket. Anja kunne ha sverget på at hun ikke hadde oppfattet spørsmålet. Hun ble like bekymret for Irkas tilstand som for Natasjas tidligere domfellelser, men hadde overhodet ikke lyst til å be om noen utdypning. «Jeg er også her for å ha kjørt uten lappen», sa den femte jenta, som satt på senga ved siden av Anjas seng. Hun ventet til hun hadde alles oppmerksomhet før hun skjelmsk tilføyde: «Bare at jeg hadde lappen.» Anja så på henne, og nå trodde hun virkelig ikke sine egne øyne, for foran henne satt en modell. Men egentlig hadde Anja vanskelig for å fastslå yrket nøyaktig, for det var bare på Instagram hun hadde sett sånne jenter på nært hold. Jenta virket fotoshoppet selv her, på én meters avstand fra Anja, i en nedligget fengselskøye. Øynene var mørkeblå, håret den reneste silke, og puppene måtte være E-cup. Hun blafret med superlange øyenvipper og blåste leppene kokett opp. «Du hadde lappen, sa du?» spurte Anja mens hun fortsatte å glo hemningsløst. «Men den var ugyldig», lød det fra Diana, som åpenbart hadde hørt historien før. «Men jeg hadde jo kjørt helt fint med den hele tida!» sa modelljenta trassig, og med et skøyeraktig smil skyndte hun seg å utdype: «Førerkortet mitt ble kjent ugyldig for åtte måneder siden, men jeg gadd ikke ta det på nytt. Hvorfor skulle jeg det? Jeg heter Maja.» «Hyggelig.» «Jeg fikk fem dager, men først holdt de meg en natt i politiarresten, kan du tenke deg!?» «Ja.» «Jeg prøvde å ta livet av meg. De hadde ikke tatt veska mi, og det var en lenke på den. Jeg surret den rundt halsen og prøvde å kvele meg selv.» Anja sperret opp øynene: 22
«Eh …» «Jeg besvimte faktisk i noen sekunder», skrøt Maja, som virket godt fornøyd med reaksjonen. «Så begynte jeg å klore opp blodårene mine. Å, jeg var så sykt stressa.» «Mm …» «Her kan du se!» Maja stakk hånda opp under nesa på Anja. Hun hadde ganske riktig en tynn stiplet linje av størknet blod over håndleddet. «Men det går bra, snuten fikk også svi! Jeg bet han ene da de skulle arrestere meg! Og i retten antydet de at jeg kunne bli løslatt hvis jeg betalte en bestikkelse. Skjønner du, eller?» Anja nikket for sikkerhets skyld. Det var ikke det Maja sa som forundret henne, men den stolte og energiske måten hun snakket på. «Men jeg sa nei. Jeg har én regel: ikke en rubel til de jævlene», bjeffet hun til avslutning, men i neste sekund strålte hun opp i et smil. «Vær glad du bare fikk fem dager», sa Natasja mismodig og tok en slurk av teen. «Bra de ikke sendte deg på g-galehus på grunn av s-selvmordsforsøket.» «Kunne de gjort det?» spurte Maja indignert. Ansiktsuttrykket og tonefallet hennes forandret seg like fort som hos en tegnefilmfigur. På ett minutt kunne hun være fornærmet, skremt, kokett, slu, søt og rasende. «S-selvsagt kunne de det, og der ville du likt deg enda dårligere», forsikret Natasja. Maja ble taus og lot til å tenke over den muligheten. En stund var alle stille. Bare Natasjas slurping brøt stillheten. Til slutt satte Katja fra seg plastkoppen som hun brukte som askebeger, klappet seg på knærne og sa: «Vi holdt egentlig på med mimeleken. Blir du med?» «Jeg kan heller se på først», svarte Anja fort. Hun var ikke så glad i den leken, og hadde ikke særlig lyst til å mime foran disse fem merkelige damene. «Som du vil. Røyker du, forresten? Har du røyk?» «Nei.» 23
«Faen, vi har bare tre sigg igjen», sa Diana og var korttenkt nok til å tenne seg en med en gang. «Ja vel, da får vi bomme av femmeren», lovte Katja. «Og hvis du gir meg ordet ‘investering’ en gang til, dreper jeg deg.» De to vrinsket av latter. Katja lette etter en eller annen pose. Den ble funnet under Irka, som fremdeles utstrålte total lykke, selv da de andre demonstrativt holdt seg for nesa og ropte: «Æsj, Irka, du har sikkert prompa på den!» Katja var sjefen, så det var hun som blandet lappene i posen og holdt den fram foran de andre. Fangene trakk en lapp hver. Natasja var først ut. Hun stilte seg midt på gulvet før hun løftet armene og holdt dem tett sammen over hodet med en forventningsfull mine. Ingen skjønte noe som helst. Natasja så strengt på dem. Hun løftet armene igjen og gjorde en slags sprutebevegelse, men ansiktet hennes var så surt at alle måtte fnise. Natasja ble mer rasende jo mer tid som gikk uten at noen gjettet ordet. Hun boret det olme blikket sitt i cellevenninnene, som om de for lengst hadde forstått hva hun forestilte, men bare ikke ville si det. Til slutt ga hun opp og pekte opp i taket, selv om det ikke var lov. Maja ropte: «Lyspære!» Til Anjas overraskelse var det riktig. Maja reiste seg fra senga, og nå gjorde hun enda større inntrykk på Anja. Hun var faktisk kjempelav, noe som fikk de enorme puppene til å virke enda mer skrekkinnjagende. Platåjoggeskoene ga henne et lett vaklende ganglag, som en nyfødt hjortekalv. Maja stilte seg opp midt på gulvet, bøyde knærne elegant, skjøt rumpa ut og holdt fingrene ut fra hodet som om de var horn. «Harepus, harepus!» ropte Katja og pekte på henne. Maja reiste seg fornøyd opp og defilerte forbi dem tilbake til køya. Det ble fort klart at miming ikke var Katjas sterke side. Hun viftet lenge med armene og bannet først lavt for seg selv, siden høyt. De andre ristet av latter. Katja ropte, lo, kjeftet, kalte dem for duster og hoppet opp og ned, uten at de andre kom noe nærmere løsningen. Da hun til slutt var 24
helt desperat, forbarmet Diana seg over henne og sa at riktig ord var ‘Big Ben’. Det stemte. «Hvordan kan man mime Big Ben?» raste Katja. «Det er verre enn ‘investering’! Ååå, jeg skal drepe deg!» «Du kunne bare pekt på trøya di», sa Diana, helt uberørt av truslene. Alle stirret på T-skjorta til Katja. Katja trakk den ut for å se bedre. Det var et bilde av Big Ben over hele brystet. Katja hvinte høyt og deiset ned på senga. Diana reiste seg elegant. Hun var høy og fyldig, men bevegde seg slående grasiøst. Da hun hadde stilt seg opp midt på gulvet, satte hun hendene i siden og så på cellevenninnene med overlegen mine. I motsetning til Natasja og Katja elsket hun visst å være sentrum for oppmerksomheten. Hun satte det ene beinet ut til siden og pekte på seg selv. «Big Ben?» foreslo Maja nølende. «Svart?» brummet Natasja og gransket kjolen til Diana. «Nesten, nesten!» ropte Katja skadefro og kviknet til med en gang. Alle skjønte at det var hun som hadde funnet på ordet. Diana kikket overlegent på dem før hun igjen pekte på seg selv. «Neger!» kom det fra Irka, som hadde vært stille til nå. Alle snudde seg mot henne. Hun satt fremdeles urørlig i kroken sin, og Anja hadde nesten glemt at hun eksisterte. Irka lyste opp i et tannløst smil nå som alle plutselig så på henne. «Du kikket sikkert mens du satt på posen», sa Katja skuffet og la armene i kors over brystet. Irka reiste seg keitete fra senga og subbet til midten av rommet. Alle stirret så fiendtlig på henne at Anja fikk helt vondt. Irka viftet med hendene, lagde horn på hodet, pekte mot de andre jentene, satte seg ned på huk, stilte seg på alle fire og gjorde i det hele tatt en hel masse rart uten logisk sammenheng. Og hele tida smilte hun. Anja fikk inntrykk av at Irka bare nøt å gjøre bevegelsene. 25
De andre kom med noen uengasjerte forslag, men alt var feil. Snart gikk de lei. «S-så hva var det d-du skulle forestille?» spurte Natasja da Irka hadde blitt jaget av scenen og tilbake til senga. «Pinnsvin», svarte Ira sjenert. Anja kjente at hun var sulten. Hun hadde ikke spist noe annet enn cæsarsalaten den dagen. «Får vi middag her?» spurte hun håpefullt. «Middagen har vært», svarte Katja. «Hvordan er det med dusjing?» «Vi har ikke vann.» Anja sukket og tenkte at det ville være rart å vente seg en bedre avslutning på denne lange, slitsomme dagen. «Ikke i det hele tatt?» spurte hun for ordens skyld. «Skal det være borte lenge?» «Ikke varmtvann, i hvert fall», forklarte Katja tålmodig. «Stengt for vedlikehold. Du kan be om å få dusje, de nye får som regel lov. Men det er bikkjekaldt. Ellers er det dusjing på torsdager.» Anja klarte ikke helt å ta inn over seg det siste. «Hva? En gang i uka?!» «T-trodde du du var på s-spa?» fnyste Natasja og skar en foraktfull grimase. «Bare venn deg til det. Her er alt som i f-fengsel.» Anja hadde lyst til å si at det ikke inngikk i hennes planer å bli vant til å sitte i fengsel, men Natasja gjorde henne så ubekvem at hun ombestemte seg. I stedet spurte hun: «Hvordan er egentlig dagen lagt opp her?» Som største spesialist på feltet tok Natasja jobben med å forklare. «Først er det frokost. J-jentene går vanligvis ikke på det. Men skal vi v-vekke deg?» «Tja, jeg kan jo prøve», sa Anja nølende. Samme hvor sulten hun var, ble hun deppa ved tanken på å spise frokost i en felles matsal. Helt siden barnehagen hadde Anja ment at det var best å unngå slike steder. «S-så er det morgeninspeksjon», fortsatte Natasja. «I 26
løpet av dagen får vi gå og ringe i ett kvarter og lufte oss i en time. Og så er det lunsj og middag. Ja, og k-kveldsinspeksjon og rosignal.» «Og resten av tida?» «Resten av tida sitter vi her.» «Jeg trodde vi måtte jobbe …» «Er du gæren, d-det er ikke en s-straffekoloni!» lo Natasja. I lys av det forrige utsagnet, om at alt var ‘som i fengsel’, ble Anja litt forvirret, men var fornuftig nok til ikke å kverulere. «Katjukha!» ropte noen dempet utenfor vinduet. Katja, som var i gang med en ny sigarett, skyndte seg å gi den til Diana, og i to byks var hun oppe i vinduskarmen. Vinduene befant seg helt oppe under taket, og dermed var også karmene halvannen meter over gulvet. Katja bevegde seg smidig og lynraskt. Så lenge hun satt henslengt på senga, forsto man ikke hvor sterk hun var, men når hun spratt opp, merket Anja hvor mye energi hun utstrålte. «Hva er det?» hvisket Katja høyt gjennom vinduet. «Hvordan går det?» spurte stemmen utenfor og kniste. «Det er D-Dimka fra femmeren», sa Natasja nervøst og reiste seg fra senga. «Spør om sigg!» sa den praktisk anlagte Diana. Hun reiste seg også, om enn motvillig, rettet på kjolen og skred majestetisk mot vinduet. «Har dere sigg?» hvisket Katja dramatisk. En kort pause fulgte. «Ja!» bekreftet den usynlige Dimka fra femmeren. Alle utenom Maja og Anja satte i å kakle og spratt opp fra sengene. «Få noen, da!» sa Katja og gjorde med en brå håndbevegelse tegn til at de andre skulle klappe igjen. Irka og Natasja adlød straks og satte seg til og med ned igjen. Bare Diana ble stående og ose av selvsikkerhet. «Hva får vi til gjengjeld?» spurte Dimka etter nok en pause. 27
«De kan få epler», hvisket Natasja og glemte å stamme av ren opphisselse. «Dere kan få epler», gjentok Katja litt høyere gjennom vinduet. «Greit, send oss eplene, så får dere sigg.» Jentene føk bort fra vinduet, og nå fikk de det travelt: Natasja raslet med noen poser, og Diana samlet sammen eplene. Katja gikk bort til celledøra og hamret hardt med knyttneven. Kikkhullet åpnet seg nesten med en gang, og Anja skimtet noen utenfor. «Kan du levere noen epler til femmeren?» spurte Katja freidig. Anja oppfattet ikke svaret. «Væ-æ-ær så snill!» sutret Katja. Lynraskt hadde hun justert tonefallet til innsmigrende. En liten luke i døra gikk opp med en høy skingrelyd, og blondinen som hadde tatt fingeravtrykk av Anja, tittet inn. «Var det epler?» spurte hun matt. Katja sendte høytidelig en pose ut gjennom luka. Kvinnen stakk nesa ned i den og spurte: «Ingen lapper?» «Særlig vi gidder å skrive til dem!» fnyste Katja. Politikvinnen lukket luka med et sukk. Det gikk noen minutter. «Kanskje de rasshøla ikke vil dele likevel?» foreslo Irka. For første gang den dagen virket hun ikke bare overdrevent lykkelig, men også en smule engasjert. «Åh, men ingen har s-spurt d-deg!» utbrøt Natasja irritert. Omsider skrek det i luka igjen, og politikvinnens ansikt kom til syne. «Femmeren ba meg gi dere disse sigarettene. Men jenter, husk at det er første og siste gang jeg er postmann for dere.» «Ja da. Takk skal du ha!» ropte Katja og løp fram til døra. Da luka slo igjen, la hun til: «Litt komisk at hun alltid sier det.» Anja tenkte at spesialmottaket var litt som en sommerleir for voksne på skråplanet. Som barn hadde hun vært på leir hver sommer, og hun hadde elsket det. Leirene var som en 28
selvstendighetssimulator, en modell av den voksenverdenen som hun lengtet etter å innta. Hun foraktet de barna som begynte å hulke og lengte hjem til mamma allerede første kveld. Selv var Anja henrykt over muligheten til å være borte fra foreldrene en hel måned. Hun likte alt: sang og gitarspill, spøkelseshistoriene ved leggetid, avskjedsbålene, festene og konkurransene. Selv de toetasjes køyesengene som var fast takst på sovesalen, syntes hun var en attraksjon i seg selv. For Anja var de tett forbundet med utsikten til nye erfaringer og eventyr. Hybelhuset der Anja bodde de første fem årene etter at hun flyttet til Moskva for å studere, var neste skritt på veien mot voksenlivet. Selv om hun da var kommet et hakk nærmere den virkelige verdenen, minnet også hybelhuset litt om sommerleir, med felles husholdning, illusjonen av å være voksen, og til og med de samme toetasjes køyesengene. Dette var heller ikke det virkelige livet, men en slags demoversjon, der man i trygge omgivelser kunne tilegne seg ferdigheter som man ville få bruk for senere. Anja anså at det etterlengtede voksenlivet hadde begynt på ordentlig idet hun sluttet på universitetet og flyttet for seg selv. Først da var hun blitt skikkelig voksen, og hun trodde ikke det var mulig å falle ut av den kategorien igjen. Men det var slik det føltes på spesialmottaket, nå som hun igjen satt i en toetasjes køyeseng omgitt av romkamerater. Hun var liksom blitt trukket ned til en leke-virkelighet igjen. Der sommerleirene og hybelhuset hadde fått lille Anja til å føle seg mer som en voksen, følte hun seg nesten som et barn igjen på spesialmottaket, der lederne regulerte friheten, romantikken besto i sending av lapper, og hovedvalutaen var epler. En nøkkel gnuret i låsen igjen, alle dørene her var bråkete. Fengselsbetjenten med bollekinn, som Anja hadde antatt var sjefen, kom inn på cella. «Vil du dusje?» spurte han Anja strengt. «Er det bare kaldtvann? I så fall vil jeg ikke.» «Som du vil. Her har du sengeutstyr.» 29
Han rakte Anja noe som lignet en serviett som var brettet flere ganger. «Skal dét være sengetøy?» spurte Anja forundret. Mannen gjorde seg enda strengere. «Engangs. Du får ordentlig i morgen.» Anja fingret med servietten. «Nei, det får du ikke», tilføyde Maja så fort fengselsbetjenten hadde gått. «Hva mener du?» «Det er bare noe de sier, ingen har fått det til nå.» Først nå la Anja merke til at alle madrassene var dekket av de samme underlige serviettene. Hun brettet ut sin egen. ‘Sengeutstyret’ besto av to tøystykker: et langt og smalt som skulle forestille laken, og et kvadratisk, konvoluttformet, som skulle være putevar. De var laget av et materiale Anja ellers bare hadde sett i skoovertrekkene man brukte på sykehus. Med et sukk redde hun senga (det vil si dekket madrassen med ‘lakenet’) og strakte seg etter teppet som lå i en tull i fotenden. «Ta heller et annet», sa Katja megetsigende. «Hva er i veien med dette?» «Det stinker!» utdypet Irka gledestrålende. Hun virket fremdeles uforstyrrelig lykkelig, men lot til å reagere litt mer på omgivelsene nå. Anja bestemte seg for å sove med klærne på. De andre hadde også begynt å legge seg. Maja smatt ubekymret inn under teppet, og Anja tenkte misunnelig at hun nok var blitt vesentlig mindre prippen i løpet av oppholdet her. «Åh, jenter, jeg lengter sånn etter varme, Den dominikanske republikk eller noe …» malte Maja drømmende. Natasja hadde klatret opp i overkøya og lekset opp for Irka, som lå i underkøya: «Jeg d-dreper deg hvis du skal ligge og vri sånn på deg. Jeg v-våkner alltid midt på natta av at s-senga rister fordi du s-snur deg så mye!» Irka smilte uanfektet. 30
«Hva er det du dytter med?» spurte Katja. Hun og Diana hadde den senga som sto lengst unna Anjas, inntil veggen. Katja lå i overkøya og Diana i underkøya. Nå lå Diana med føttene i været og eltet madrassen til Katja konsentrert. «Føttene. Skal jeg slutte?» «Nei, nei, fortsett, det er gøy.» «Blir radioen noen gang slått av?» spurte Anja. Først nå la hun merke til at tankene hennes stadig ble forstyrret av fremmede stemmer, og innså at radioen ikke hadde vært stille et sekund. «De skrur av etter kveldsinspeksjonen», svarte Katja. «Men de har glemt det noen ganger, og da måtte vi banke.» «Når blir den slått på igjen?» «Etter morgeninspeksjonen.» Kveldsinspeksjonen gikk Anja hus forbi, hun slumret inn så fort hodet traff puta. Fra et sted langt borte hørte hun skingringen fra døra og stemmer. Så ble det brått mørkere idet hovedlyset ble slått av. Enda litt senere ble radioen skrudd av, og stillheten kom så brått på at Anja nesten våknet av den. Hun hørte Maja pruste i nabokøya. Med ett følte Anja seg så fredfull, som om hun ikke var i ferd med å sovne på en celle, men i verdens mykeste seng, i verdens tryggeste hus. Den endeløse dagen var omsider over, og alt det fæle lå bak henne. Samme hvor underlige cellevenninnene var, var de ikke farlige, og derfor kunne hun endelig slappe av. Da hun hadde tenkt dét, åpnet Anja øynene på gløtt for å se seg rundt på cella en siste gang. Hun stivnet til. Ira var våken. I det rødlige lyset fra den enslige lyspæra virket skikkelsen hennes unaturlig storvokst. Anja syntes så tydelig å huske at Ira ikke var så høy, men nå stanget hodet hennes nesten i overkøya der hun satt på sengekanten. En kjempemessig gyger ville virket mindre skremmende på Anja enn denne knapt merkbare, men helt umulige, opprørende forskjellen. Ira mumlet. Anja så at leppene hennes bevegde seg hektisk, men det kom ikke en lyd. Det så ut som hun ba eller framsa en besvergelse, og Anja kjente at hun 31
fikk panikk, dette var ren og skjær galskap. Plutselig slo Ira ut med hendene, og det glimtet i noe. Anja lå blikk stille i senga. Det var en saks, en unaturlig diger, skrekkfilmaktig saks. Det var umulig at noen kunne ha fått med seg en saks inn på cella, men der var den, og den skinte i hendene på Ira. Skrekken veltet inn over Anja som en skogbrann, hun fikk ikke så mye som trukket pusten. Og nå snudde Ira seg langsomt mot henne. Det var ikke Ira. Det var en kvinne som lignet på Ira, men hun var mye nifsere, tusen ganger nifsere. Hun var så gammel at ansiktet nesten ikke kunne skjelnes under patinaen av rynker, det var gnidd ut til en matt, mørk flekk, som på et ikon. Først trodde Anja skrekkslagen at kvinnen ikke hadde øyne i det hele tatt, men så forsto hun at de bare var lukket. Anja så på henne, ute av stand til å røre seg, lammet av skrekk. Hun ville knipe igjen øynene og slutte å se, men klarte det ikke. Stillheten i rommet var gjennomtrengende, det redselsfulle ansiktet med de lukkede øynene var fremdeles vendt mot Anja, leppene bevegde seg i et vanvittig tempo, og plutselig forsto Anja at kvinnen hele tida stirret på henne, så henne, selv om øynene var lukket. Den innsikten var like blendende som om noen hadde dyttet Anja ut på en flombelyst scene. Da kom hun endelig til seg selv og begynte å skrike hjerteskjærende og gråtkvalt.