2
3
© CAPPELEN DAMM AS, Oslo 2018 ISBN 978-82-02-59807-5 1. utgave, 1. opplag 2018 Illustrasjoner: Anna Fiske Omslagsdesign: Anna Fiske Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia 2018 Satt i 11,5/16 pkt. Baskerville MT og trykt på 150 g Munken print white. Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
5
6
Noen ganger er det som om krakken veier hundre kilo. Jeg er minst, jeg kom sist. Det er kanskje derfor jeg må hente krakken. Søstrene mine må aldri gjøre det. Ikke mor heller. I hvert fall ikke far. Ikke sånn som han har det nå. Det er alltid jeg.
Vi har bare fire stoler rundt kjøkkenbordet, fem er ikke pent, den femte står i veien. – Helena, du som sitter på enden av bordet, hent eplejuicen, sier mor. Idet jeg heller opp juice til far, kommer et bitte lite smil, men øynene er sånn som de har vært lenge nå, som om de synker i to tunge poser.
7
Om vinteren er det verre, det er som om mørket finner en vei inn, et hull i far. – Nå må du gå og gre deg! sier mor og ser oppgitt på ham.
– I dag blir det mildere, sier mor. – Du må passe deg, Helena! Ingen snarveier over elven i dag nå når isen er så svak. Som om jeg skulle finne på å gå over isen. Skoene mine vil ikke på, og det er så mange klær om vinteren. Skjerf, dunjakke, votter, lue, tunge sko. Det tar sånn tid å komme seg ut av huset. – I kveld skal vi kose oss, roper mor etter meg. – Vi skal ha pizza, og det er kunstløp på tv.
8
9
10
Jeg er alltid i tide. Da bruker man ikke opp andres tid. Å vente er slitsomt. Å ta følge med Turid har alltid vært slitsomt. Helt siden førstetrinn. Jeg tenker ikke så mye over det lenger. Det bare er sånn, har liksom satt seg fast.
11
Man kan ikke tenke på alt som er slitsomt hele tiden. Når skal man i så fall tenke på det som er fint? Noen ting må man bare akseptere. Men vi hadde en avtale. En avtale er hellig, hugget i stein, tatovert, risset inn.
Noen lukker en dør. Ikke Turids dør, det kan man ikke høre helt herfra. Små lyder vokser, snø som smelter og drypper fra trærne. Lyden av meg som sykler den lange gaten feil vei, for å hente Turid.
12
13
14
Jeg må vente i gangen der hunden bor. Pappaen til Turid liker ikke hunden, han syns den er altfor vill til å være inne i huset. Men nå som han har flyttet, kunne vel hunden fått være inne? Turid snakker aldri om det, at pappaen hennes dro. Plutselig bare var han og de fleste møblene borte.
Turid ler sin høyeste latter av hunden og meg. Eller kanskje bare meg, min hjelpeløshet. – Du må vise hvem som bestemmer, hvem som er sjefen! Jeg prøver, men Viggo fortsetter å gni seg frem og tilbake mot beinet mitt. – Viggo! roper hun. Hunden slipper forskrekket grepet og forsvinner inn i hjørnet bak de halvspiste joggeskoene.
15
16