Page 1


Under radaren


TIDLIGERE BØKER AV LEE CHILD: SYNDEBUKK FELLEN SLAKTEREN GJESTEN HAIKEREN LIVVAKTEN ETT SKUDD HARDT MOT HARDT FIENDEN INGENTING Å TAPE REACHERS HEVN DET ØYET IKKE SER 61 TIMER UTEN SVIK VERDT Å DØ FOR EN HEMMELIG AFFÆRE ETTERLYST VEND ALDRI TILBAKE PERSONLIG DEN ÅTTENDE MANN


Lee Child

Under radaren Oversatt av Kurt Hanssen


Lee Child Originalens tittel: Night School Oversatt av Kurt Hanssen Copyright © Lee Child 2016 All rights reserved Lee Child has asserted his right under the Copyright, Designs and Patents Act 1988 to be identified as the author of this work. Opprinnelig utgave: Bantam Press, an imprint of Transworld Publishers Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2018 ISBN 978-82-02-55305-0 1.utgave, 1. opplag 2018 Omslagsdesign: Stephen Mulcahey /TW Figur: © Jonathan Ring Bakgrunnsbilde: Matt Hoover Photo/Plainpicture Sats: Type-it AS, Trondheim 2017 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen, 2018 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no


Tilegnet, med stor takknemlighet, alle de menn og kvinner rundt om i verden som gjør dette pü ordentlig.


1

Om formiddagen ga de Reacher en medalje, og om ettermiddagen sendte de ham tilbake på skolebenken. Medaljen var enda en Legion of Merit. Hans andre. Den var pen å se på, med hvit emalje og et bånd som var noe midt imellom lilla og rødt. Ifølge Hærens vedtekt 600-8-22 ble den utdelt til personell i en nøkkelstilling, for eksepsjonelt fortjenstfull opptreden i utøvelsen av fremragende tjenester for De forente stater. Og det var et krav som Reacher følte at han oppfylte, i hvert fall teknisk sett. Men han trodde at den egentlige grunnen til at han fikk medaljen var den samme som gjorde at han tidligere hadde fått den. Den var en transaksjon. Et kontraktsmessig bevis. Ta imot juggelet og hold kjeft om hva vi ba deg gjøre for å få det. Noe Reacher ville ha gjort uansett. Det var ingenting å skryte av. Balkan, litt politiarbeid, leting etter to lokale menn som satt på krigshemmeligheter, begge var snart identifisert og lokalisert og oppsøkt og skutt i hodet, alt som en del av fredsprosessen. Det var i beste mening, og det fikk det til å bli litt roligere i regionen. To uker av livet hans. Fire kuler avfyrt. Ikke noe å snakke om. Hærens vedtekt 600-8-22 var overraskende lite konkret om nøyaktig hvordan medaljene skulle deles ut. Det sto bare at utmerkelser skulle presenteres på en passende for7


mell måte og med en dertil egnet seremoni. Hvilket vanligvis betydde et stort rom med forgylte møbler og en haug med flagg. Og en offiser med høyere grad enn mottakeren. Reacher var major med tolv års ansiennitet, men det ble også delt ut andre priser den formiddagen, inkludert tre til en trio med oberster og to til et par enstjernes generaler, så den som delte dem ut, var intet mindre enn en trestjerners fra Pentagon. Reacher kjente ham fra mange år tilbake, da fyren hadde vært kommandør for en kriminaletterforskningsbataljon på Fort Myer. En tenker. I hvert fall nok av en tenker til at han fant ut hvorfor en MP-major fikk en Legion of Merit-medalje. Han hadde et merkelig blikk. Litt skjevt og litt alvorlig; la oss bli ferdige med dette. Ta imot juggelet og hold kjeft. Fyren hadde kanskje gjort det samme en gang i tiden. Kanskje mer enn én gang. Han hadde en hel fruktsalat med bånd på venstre side av brystet på paradeuniformsjakken. Inkludert to Legion of Meritmedaljer. Det passende formelle rommet lå dypt inne i Fort Belvoir i Virginia. Det var rett i nærheten av Pentagon, noe var praktisk for trestjernersgeneralen. Praktisk for Reacher også, siden det heller ikke var langt fra Rock Creek, der han hadde stått på stedet hvil siden han kom tilbake. Ikke like praktisk for de andre offiserene, som hadde kommet med fly fra Tyskland. Det var litt mingling og litt småprat og litt håndhilsing, og så ble alle stille og stilte seg i givakt. Man gjorde honnør, medaljer ble enten festet med nål eller drapert over skulderen, og så var det litt mer virring omkring og småprat og håndhilsning. Reacher snek seg mot døren, ivrig etter å komme seg ut, men den trestjerners generalen fikk tak i 8


ham før han rakk det. Fyren håndhilste på ham og grep ham i albuen og sa: «Jeg hører at du har fått nye ordre.» Reacher sa: «Det er det ingen som har fortalt meg. Ikke ennå. Hvor hørte du det?» «Sersjanten min. De snakker seg imellom. Underoffiserene i den amerikanske hæren har verdens mest effektive ryktebørs.» «Hvor sier de at jeg skal?» «Det er de ikke sikre på ennå. Men det blir ikke så langt. I hvert fall innenfor kjøreavstand. Bilparken har visst fått en rekvisisjon.» «Når skal jeg liksom få vite det?» «Senere i dag.» «Takk skal du ha,» sa Reacher. «Godt å vite.» Trestjernersgeneralen slapp albuen hans, og Reacher snek seg videre mot døren, ut gjennom den og ut i en korridor, hvor en sersjant første klasse bråstoppet og gjorde honnør. Han var andpusten, som om han hadde løpt langt. Fra en fjern del av anlegget, kanskje, der den virkelige jobben ble gjort. Fyren sa: «Sir, jeg skal hilse fra general Garber, han ber deg komme innom kontoret hans så snart det byr seg en anledning.» Reacher sa: «Hvor skal jeg, soldat?» «Innenfor kjøreavstand,» sa fyren. «Men her omkring kan det bety litt av hvert.» Garbers kontor lå i Pentagon, så Reacher fikk skyss med to kapteiner som bodde på Belvoir, men som jobbet ettermiddagsskift i B-ringen. To ringer innenfor og to etasjer opp hadde Garber et avskjermet rom helt for seg selv, bevoktet 9


av en sersjant ved et skrivebord utenfor døren. Han reiste seg, viste Reacher inn og kunngjorde navnet hans som en gammeldags butler på film. Deretter tok fyren et skritt til siden og skulle til å gå ut, men Garber stoppet ham og sa: «Sersjant, jeg vil gjerne at du blir her.» Dermed gjorde fyren det. Han sto på stedet hvil, føttene plantet på den blanke linoleumen. Et vitne. Garber sa: «Sett deg, Reacher.» Reacher gjorde det, på en besøksstol med bein av metallrør, den ga etter under vekten hans og vippet ham bakover, som om det blåste kraftig motvind. Garber sa: «Du har nye ordre.» Reacher sa: «Hva og hvor?» «Du skal tilbake på skolebenken.» Reacher sa ingenting. Garber sa: «Skuffet?» Det var derfor han hadde et vitne, tenkte Reacher. Ikke en privat samtale. God oppførsel. Han sa: «Som alltid er jeg glad for å dra dit hæren sender meg, general.» «Du høres ikke glad ut, men det burde du være. Karriereutvikling er vidunderlige greier.» «Hvilken skole?» «Detaljene blir levert på ditt kontor i dette øyeblikk.» «Hvor lenge blir jeg borte?» «Det kommer an på hvor hardt du jobber. Det tar den tiden det tar, antar jeg.» Reacher tok en buss fra parkeringsplassen på Pentagon og kjørte to holdeplasser til foten av høyden nedenfor hovedkvarteret på Rock Creek. Han gikk opp skråningen og 10


fortsatte rett til kontoret sitt. En tynn mappe lå midt på skrivebordet. Utenpå sto navnet hans og noen tall og en kurstittel: Betydningen av aktuell rettsmedisinsk innovasjon for byråsamarbeid. Inni mappen lå noen ark, fortsatt varme fra kopimaskinen, inkludert en formell bekreftelse på midlertidig overføring til et sted som lot til å være en leaset fasilitet i en næringspark i McLean i Virginia. Han skulle rapportere dit før klokken fem samme ettermiddag. I sivil. Innkvartering var på stedet. Et personlig kjøretøy ville bli skaffet til veie. Uten sjåfør. Reacher stakk mappen under armen og gikk ut av bygningen. Ingen så ham gå. Han var ikke av interesse for noen. Ikke nå lenger. Han var en skuffelse. Et antiklimaks. Underoffiserenes ryktebørs hadde holdt pusten, og det eneste den hadde fått, var et meningsløst kurs med en tullete tittel. Ikke det minste spennende. Så nå var han en ikke-person. Ute av sirkulasjon. Ute av øye, ute av sinn. Som en fotballspiller på skadelisten. Om en måned fra nå ville noen kanskje huske ham et øyeblikk og lure på når han kom tilbake, eller om han kom tilbake, og så glemme ham igjen like raskt. Vakthavende sersjant innenfor døren kikket opp og kikket uinteressert bort igjen. Reacher hadde svært få sivile klær, og noen av dem var ikke engang sivile. Fritidsbuksen var en omtrent tretti år gammel kakifarget bukse fra Marineinfanteriet. Han kjente en fyr som kjente en fyr som jobbet på et lager, og han påsto at det lå en pakke der med gamle ting som ble feillevert den gangen LBJ fortsatt var president, og at det aldri ble ordnet opp i siden. Poenget med historien var visstnok at de gamle buksene fra Marineinfanteriet så akkurat ut som nye 11


Ralph Lauren-bukser. Ikke at Reacher brydde seg om hvordan bukser så ut, men fem spenn var en grei pris, og buksen var fin. Ubrukt, aldri utdelt, stivt brettet, litt muggen, men god for minst tretti år til. Fritids-T-skjortene hans var heller ikke direkte sivile, det var gamle plagg fra hæren som hadde falmet og blitt tynnslitte av vasking. Bare jakken hans var garantert ikke militær. Det var en brun Levi’s dongerijakke, helt autentisk på alle måter, inkludert merkelappen, men sydd av moren til en gammel kjæreste i en kjeller i Seoul. Han skiftet og pakket resten av sakene i en bag og en dresspose, som han tok med seg ut til fortauskanten, der en svart Chevrolet Caprice sto parkert. Han gjettet at det var en gammel MP-bil som hadde vært hvit og svart, men som nå var pensjonert. Klistremerkene var tatt av, og hullene etter blinklysene og antennene var tettet igjen med gummiplugger. Nøkkelen sto i tenningen. Setet var slitt. Men motoren startet, og girkassen virket, og bremsene var fine. Reacher svingte bilen rundt som om han manøvrerte et slagskip, og satte kurs mot McLean i Virginia, med vinduene nedrullet og radioen på. Næringsparken var en av mange, alle helt like: brune og beige, diskré skilt, velstelte plener, noen eviggrønne planter, små campuser med to eller tre bygninger som spredte seg utover det tomme landskapet, fylt med folk som gjemte seg bak anonyme og beskjedne navn og kontorvinduer med sotet glass. Reacher fant den rette adressen ved hjelp av gatenummeret, og svingte forbi et skilt i knehøyde hvor det sto Educational Solutions Incorporated, skrevet med en font som var så enkel at den så barnslig ut. 12


Utenfor døren sto det parkert to andre Chevy Capricer. Den ene var svart og den andre marineblå. Begge var nyere enn Reachers, og begge var sivile på ordentlig, siden de verken hadde gummiplugger eller dører som var lakkert med pensel. Det var offentlige sedaner, ingen tvil om det. De var rene og blanke, og begge var utstyrt med flere antenner enn man vanligvis trengte for å høre på en baseballkamp. Men de ekstra antennene var ikke de samme i begge tilfellene. Den svarte bilen hadde korte nåler, og den blå bilen hadde lengre pisker i forskjellige konfigurasjoner. Hver sin bølgelengde. To forskjellige organisasjoner. Byråsamarbeid. Reacher parkerte ved siden av og lot bagasjen bli stående i bilen. Han gikk bort til døren, inn i en tom lobby som hadde et slitesterkt, grått gulvteppe og grønne bregner i potter her og der langs veggene. Det var en dør merket Kontor. Og en dør merket Klasserom, som Reacher åpnet. Det var en grønn tavle forrest i rommet, og tjue pulter i fire rekker på fem. Hver pult hadde en liten hylle på høyre side til papir og blyant. Ved to av pultene satt det to menn, begge i dress. Den ene dressen var svart, den andre marineblå. Som bilene. Begge de to mennene stirret rett fram, som om de hadde snakket sammen, men ikke hadde noe mer å si. De var omtrent på Reachers alder. Fyren i den svarte dressen var blek og hadde mørkt hår som var faretruende langt for en som kjørte en offentlig bil. Fyren i den blå dressen var blek, med fargeløs piggsveis. Som en astronaut. Og han var bygget som en astronaut eller en turner som nylig hadde lagt opp. Reacher gikk inn, og begge snudde seg for å se. Den mørkhårede fyren sa: «Hvem er du?» 13


Reacher sa: «Det kommer an på hvem du er.» «Er din identitet avhengig av min?» «Om jeg sier hva den er eller ikke. Er det deres biler som står utenfor?» «Har det noen betydning?» «Det antyder noe.» «Hvordan da?» «Fordi de er forskjellige.» «Ja,» sa fyren. «Det er våre biler. Og ja, du er i et klasserom med to forskjellige representanter fra to forskjellige offentlige byråer. På samarbeidsskolen. Hvor de skal lære oss alt om hvordan vi skal komme overens med andre organisasjoner. Ikke si at du er fra en av dem, er du snill.» «Militærpolitiet,» sa Reacher. «Men ikke vær redd. Jeg er sikker på at det vil være rikelig med siviliserte folk her når klokken er fem. Da kan dere ignorere meg og bli venner med dem isteden.» Fyren med piggsveis kikket opp og sa: «Nei, jeg tror det er bare oss. Jeg tror vi er hele laget. Det er bare gjort i stand tre soverom. Jeg så meg litt rundt.» Reacher sa: «Hva slags statlig skole er det som bare har tre studenter? Det har jeg aldri hørt om før.» «Kanskje vi er staben. Kanskje studentene bor et annet sted.» Fyren med mørkt hår sa: «Ja, det ville gi mer mening.» Reacher tenkte tilbake på samtalen på Garbers kontor. Han sa: «Min sjef kalte det karriereutvikling. Jeg fikk et sterkt inntrykk av at jeg ville befinne meg på mottakersiden, ikke på lærersiden. Det virket også som om han antydet at jeg ville bli fort ferdig hvis jeg jobbet hardt. Alt i alt tror jeg ikke jeg er i staben. Fikk dere annerledes ordre?» 14


Fyren med piggsveis sa: «Egentlig ikke.» Fyren med hår svarte ikke, bortsett fra en stor og spekulativ skuldertrekning, som syntes å erkjenne at en person med livlig fantasi kunne tolke ordrene han hadde fått som ikke akkurat imponerende. Fyren med piggsveis sa: «Jeg heter Casey Waterman, FBI.» «Jack Reacher, Den amerikanske hæren.» Fyren med hår sa: «John White, CIA.» Alle håndhilste, og så henfalt de til den samme stillheten som Reacher hadde hørt da han kom inn. De hadde ikke mer å si. Han satte seg ved en pult nesten bakerst i rommet. Waterman var foran ham til venstre, og White var foran ham til høyre. Waterman var veldig rolig, men vaktsom. Han fikk tiden til å gå og sparte energien sin. Han hadde gjort det før. Han var en erfaren agent. Ingen nybegynner. Og det var heller ikke White, til tross for at han var annerledes på alle måter. White satt ikke rolig. Han rykket og vred på seg og knuget hendene og myste ut i luften, skiftet fokus fra fjernt til nært, av og til ble øynene smale, og han skar en grimase, kikket til venstre, kikket til høyre, som om han var fanget i en innviklet tankerekke som ikke hadde noen utvei. En analytiker, gjettet Reacher, etter mange år i en verden med upålitelige data og doble, triple og firedoble bløffer. Fyren hadde lov til å se litt urolig ut. Ingen sa noe. Fem minutter senere brøt Reacher stillheten og spurte: «Er det noen tidligere tegn på at vi ikke kommer overens? FBI, mener jeg, og CIA og MP-ene. Jeg kjenner ikke til noe av betydning. Gjør dere?» 15


Waterman sa: «Jeg tror du trekker feil konklusjon. Dette handler ikke om fortiden, det handler om framtiden. De vet at vi allerede er samarbeidsvillige, hvilket gjør det mulig for dem å utnytte oss. Tenk på den første halvdelen av kurstittelen. Dette handler like mye om rettsmedisinske nyvinninger som om samarbeid. Og nyvinninger betyr at de kan spare penger. Vi kommer til å måtte samarbeide enda mer i framtiden ved å dele laboratorier. De kommer til å bygge et nytt anlegg, og det må alle bruke, det vedder jeg på. Vi er her for å bli fortalt hvordan det skal fungere.» «Det er sprøtt,» sa Reacher. «Jeg kan ingenting om laboratorier eller planlegging. Jeg er den siste man spør om sånt.» «Jeg også,» sa Waterman. «Det er ikke min sterke side, for å være ærlig.» «Dette er verre enn sprøtt,» sa White. «Det er bare en kolossal sløsing med tid. Det skjer altfor mange viktige ting.» Han rykket og vred seg og knuget hendene. Reacher spurte: «Ble dere tatt av en jobb for å dra hit? Har dere ting som ikke er avsluttet?» «Nei, faktisk ikke. Jeg skulle uansett flyttes. Jeg var akkurat ferdig med noe. Vellykket, etter min mening, men dette var belønningen jeg fikk.» «Se optimistisk på det. Du kan slappe av. Ta det med ro. Gå og spille golf. Du trenger ikke å lære hvordan det fungerer. CIA bryr seg ikke en dritt om laboratorier. Dere bruker dem knapt.» «Jeg kommer til å ligge tre måneder på etterskudd med den jobben jeg skulle ha begynt på nå.» «Og hva er den?» «Det kan jeg ikke si.» 16


«Hvem gjør den isteden?» «Det kan jeg heller ikke si.» «En god analytiker?» «Ikke god nok. Han kommer til å overse ting. De kan være livsviktige. Disse sakene er umulig å forutsi.» «Hva slags saker?» «Det kan jeg ikke si.» «Men viktige saker, ikke sant?» «Mye viktigere enn dette.» «Hva var det du akkurat ble ferdig med?» «Det kan jeg ikke si.» «Var det for eksepsjonelt fortjenstfull opptreden i utøvelsen av fremragende tjenester for De forente stater?» «Hva?» «Eller noe lignende?» «Ja, det vil jeg si.» «Men dette var belønningen din.» Waterman sa: «Min også. Jeg er i samme båt. Jeg kunne sagt akkurat det samme som ham. Jeg forventet en forfremmelse. Ikke dette.» «En forfremmelse for hva da? Eller etter hva da?» «Vi avsluttet en stor sak.» «Hva slags sak?» «En menneskejakt, for å si det enkelt. Mange år gammel og veldig kald. Men vi klarte det.» «En tjeneste for nasjonen?» «Hva snakker du om?» «Jeg sammenligner dere. Og det er ingen store forskjeller. Dere er begge veldig gode agenter, allerede i ganske høye stillinger, ansett for å være lojale og pålitelige og tillitvekkende. Derfor har dere fått viktige ting å gjøre – og så er 17


dette belønningen dere fikk for å gjøre det. Hvilket kan bety to ting.» «Og det er?» sa White. «Kanskje det dere gjorde ble oppfattet som pinlig i visse kretser. Kanskje det må kunne benektes at det er gjort. Kanskje dere må gjemmes bort. Ute av øye og ute av sinn.» White ristet på hodet. Han sa: «Nei, det ble vel ansett. Det vil det være i mange år framover. Jeg fikk en hemmelig utmerkelse. Og et personlig brev fra utenriksministeren. Og det behøver uansett ikke å kunne benektes, fordi det var veldig hemmelig. Ingen i de kretsene visste noe om det.» Reacher så bort på Waterman og sa: «Var det noe pinlig med menneskejakten din?» Waterman ristet på hodet og sa: «Hva er den andre muligheten?» «Dette er ikke en skole.» «Hva er det da?» «Det er et sted hvor de sender gode agenter som nettopp har hatt en stor seier.» Waterman ble taus et øyeblikk. En ny tanke. Han sa: «Er du det samme som oss? Jeg antar at du er det. Hvorfor skulle de verve to som er like, og ikke tre?» Reacher nikket. «Jeg er det samme. Jeg har akkurat hatt en stor seier, det skal være sikkert og visst. Jeg fikk en medalje i formiddag. I et bånd rundt halsen. For en jobb som var vel utført. Rent og ryddig. Ingenting å være flau over.» «Hva slags jobb var det?» «Jeg går ut fra at den er hemmeligstemplet. Men ifølge mine pålitelige kilder kan den ha gått ut på at noen brøt seg inn i et hus og skjøt beboeren i hodet.» «Hvor?» 18


«Én kule i pannen og én bak øret. Slår aldri feil.» «Nei, hvor var huset?» «Jeg går ut fra at det også er hemmeligstemplet. Men jeg regner med at det var i utlandet. Og ifølge mine pålitelige kilder hadde navnet mange konsonanter. Nesten ingen vokaler. Den samme personen gjorde det samme neste natt, i et annet hus. Med god grunn. Og alt i alt betyr det at jeg ville ha forventet at han fikk noe bedre enn dette etterpå. Jeg ville ha forventet at han i det minste fikk litt innflytelse på hvor han ble utplassert neste gang. Kanskje til og med en valgmulighet.» «Nettopp,» sa White. «Og dette ville ikke ha vært mitt valg. Det ville hatt å gjøre med det jeg egentlig skulle ha gjort nå.» «Noe som høres ut som en utfordring.» «En stor utfordring.» «Det er typisk. Vi vil ha en utfordring som belønning. Vi vil ikke ha enkle ordre. Vi vil ta et skritt oppover.» «Nettopp.» «Kanskje vi har gjort det,» sa Reacher. «La meg stille dere et spørsmål. Tenk tilbake til da dere fikk disse ordrene. Var det ansikt til ansikt eller skriftlig?» «Ansikt til ansikt. Det gjør man for noe som dette.» «Var det en tredje person til stede i rommet?» White sa: «Det var det faktisk. Det var ydmykende. En administrativ assistent som ventet på å levere en bunke papirer. Han ba henne bli. Hun bare sto der.» Reacher så på Waterman, som sa: «Samme her. Han lot sekretæren sin bli igjen på kontoret. Vanligvis ville han ikke ha gjort det. Hvordan visste du det?» «Fordi det samme skjedde med meg. Sersjanten hans. Et 19


vitne. Men også en sladrehank. Det var hele poenget. Alle snakker med hverandre. I løpet av noen sekunder visste alle at jeg ikke skulle til et interessant sted. Bare et meningsløst kurs med et dustete navn. Jeg ble øyeblikkelig gammelt nytt. Forsvant umiddelbart fra radaren. Jeg er sikker på at det er spredt i det vide og brede nå. Jeg er en ikke-person. Jeg forsvant i den byråkratiske tåken. Og det gjorde kanskje dere også. Administrative assistenter og FBI-sekretærer har kanskje sine egne nettverk. Hvis de har det, er vi tre de mest usynlige menneskene på planeten akkurat nå. Ingen stiller spørsmål om oss. Ingen er nysgjerrige på oss. Det er ikke engang noen som husker oss. Ingenting er mer kjedelig enn der vi er nå.» «Du sier altså at de har flyttet tre ubeslektede, men aktive agenter under radaren. Hvorfor?» «Under radaren er ikke tilstrekkelig. Vi er her. Vi er helt usynlige.» «Hvorfor? Og hvorfor oss tre? Hva er sammenhengen?» «Jeg vet ikke. Men jeg er overbevist om at det er et utfordrende prosjekt. Muligens av den sorten som tre aktive agenter vil anse er en tilfredsstillende belønning for utførte tjenester.» «Hva slags sted er dette?» «Jeg vet ikke,» sa Reacher igjen. «Men det er ikke en skole, det er helt sikkert.» Nøyaktig klokken fem svingte to svarte varebiler av fra veien, kjørte forbi det knehøye skiltet og parkerte bak de tre Capricene og sperret dem inne, som en barrikade. To menn i dress kom ut av hver varebil. Secret Service eller U.S. Marshals. Begge parene så seg raskt rundt, ga hverandre 20


klarsignal og dukket tilbake inn i varebilene for å hente sine overordnede. Ut av den andre varebilen kom en kvinne. Hun hadde en dokumentmappe i den ene hånden og en papirbunke i den andre. Hun hadde på seg en pen, svart kjole. Knekort. Den var av den typen som kunne gjøre dobbel nytte – på dagtid med et perlekjede, i stille kontorer høyt over bakken, og om kvelden med diamanter, på et cocktailparty eller en mottakelse. Hun var eldre enn Reacher, kanskje ti år eller mer. Midt i førtiårene. Men hun holdt seg godt. Var på hugget. Hun hadde blondt hår, middels langt, med en naturlig frisyre som uten tvil var gredd med fingrene. Hun var høyere enn gjennomsnittet, men ikke bredere. Ut av den første varebilen kom en mann som Reacher kjente igjen med en gang. Ansiktet hans var i avisen en gang i uken, og oftere enn det på tv, for i tillegg til at han fikk mediedekning i sin egen jobb, var han også med på mange arkivfotografier og -opptak fra regjeringskonferanser og intense diskusjoner på Det ovale kontor, med oppbrettede skjorteermer. Han var Alfred Ratcliffe, nasjonal sikkerhetsrådgiver. Presidentens favoritt når man skulle ta hånd om saker som kanskje ville få et uheldig utfall. Problemløseren. Hans høyre hånd. Ifølge ryktene var han nesten sytti år gammel, men han så ikke sånn ut. Han var en veteran fra Utenriksdepartementet. Gjennom historien hadde han havnet i unåde og blitt tatt til nåde igjen når vindene skiftet og han ikke gjorde det, men han hadde vært med så lenge at karakterstyrken hans til slutt sørget for at han fikk den beste jobben av alle. Kvinnen gikk bort til ham, og så fortsatte de sammen, med de fire dressene rundt seg, bort til lobbydøren. Rea21


cher hørte den åpne seg, deretter hørte han føtter mot det harde gulvteppet, og så kom alle inn i klasserommet. To dresser stilte seg bakerst, to gikk foran mot tavlen. Ratcliffe og kvinnen fulgte etter dem og snudde seg da de ikke kom lenger. De sto vendt mot rommet, akkurat som lærere når timen begynner. Ratcliffe så på White og deretter på Waterman og deretter på Reacher, helt bakerst. Han sa: «Dette er ikke en skole.»


2

Kvinnen bøyde knærne sømmelig og la dokumentmappen og papirbunken på gulvet. Ratcliffe tok et skritt fram og sa: «Dere kom naturligvis hit under falske forutsetninger. Men vi ville ikke lage så mye oppstyr. Det var bedre å villede litt. Vi vil unngå oppmerksomhet i den grad vi kan. I hvert fall i begynnelsen.» Og så stoppet han, som for å skape dramatikk, som om han inviterte til spørsmål, men ingen stilte noen. Ikke engang: Begynnelsen på hva? Bedre å få høre hele salgsargumentet først. Det var alltid tryggest hvis ordrene kom fra toppen. Ratcliffe spurte: «Hvem av dere kan gi en kort og konsis formulering av denne regjeringens nasjonale sikkerhetspolitikk?» Ingen sa noe. Ratcliffe spurte: «Hvorfor svarer dere ikke?» Waterman trakk seg inn bak tusenmetersblikket, og White trakk på skuldrene som for å si at den enorme kompleksiteten ikke kunne uttrykkes med vanlige ord, dessuten var ikke oppfatningen av noe kort og konsist helt subjektiv, og trengte man ikke da en innledende runde med argumenter for å bli enige om hvordan man skulle definere den? Reacher sa: «Det er et narrespørsmål.» 23


Ratcliffe sa: «Tror du ikke vår politikk kan forklares kort og konsist?» «Jeg tror ikke den eksisterer.» «Mener du at vi er inkompetente?» «Nei, jeg tror verden er i forandring. Det er bedre å være fleksibel.» «Er du MP-en?» «Ja, sir.» Ratcliffe stoppet igjen, og sa: «For litt over tre år siden gikk det av en bombe i en garasje under en veldig høy bygning i New York City. En personlig tragedie for dem som ble drept eller skadet, selvsagt, men fra et globalt perspektiv ikke egentlig noen stor sak. Bortsett fra at verden gikk av skaftet akkurat da. Jo nøyere vi så etter, desto mindre så vi, og desto mindre forsto vi. Vi hadde tydeligvis fiender overalt, men vi var ikke sikre på hvem de var eller hvor de var eller hvorfor de var eller hva som var forbindelsen mellom dem eller hva de ville, og vi hadde i hvert fall ingen anelse om hva de ville gjøre neste gang. Vi hadde ingenting, men vi innrømmet det i det minste for oss selv. Derfor kastet vi ikke bort tiden med å lage en politikk om ting vi ikke hadde hørt om ennå. Vi følte at det ville skape en falsk følelse av sikkerhet. Så fra nå av er vår standard prosedyre å løpe rundt med håret i full fyr og takle ti ting på en gang, når de enn måtte oppstå. Vi jager etter alt, fordi vi må. Om litt over tre år fra nå av begynner det nye årtusenet, som hver eneste hovedstad kommer til å feire døgnet rundt, hvilket gjør dagen til det største propagandamålet i Jordens historie. Lenge før den tid må vi finne ut hvem disse folkene er. Alle sammen. Derfor ignorerer vi ingenting.» Ingen sa noe. 24


Ratcliffe sa: «Ikke at jeg trenger å rettferdiggjøre meg for dere. Men dere må forstå teorien. Vi antar ingenting, og vi snur alle steiner.» Ingen spurte om noe. Ikke engang: Er det en spesiell stein du vil at vi skal snu? Alltid tryggest å ikke si noe hvis man ikke blir snakket til. Bedre å bare vente. Men så snudde Ratcliffe seg mot kvinnen og sa: «Dette er doktor Marian Sinclair, min øverste stedfortredende. Hun skal fullføre denne brifingen. Hvert eneste ord hun sier, har min støtte, og dermed også presidentens. Hvert eneste ord. Dette er kanskje bare bortkastet tid og fører kanskje ikke til noe, men til vi er helt sikre, får det nøyaktig samme prioritet som alt annet. Alle krefter skal settes inn. Dere får alt dere trenger.» Og så forsvant fyren ut mellom de to påpasselige dressene. Reacher hørte dem forlate lobbyen, og han hørte varebilen starte og kjøre sin vei. Doktor Marian Sinclair snudde en av stolene på første rad så den vendte mot rommet, og satte seg, muskeltonede armer og mørke nylonstrømper og fornuftige sko. Hun la beina i kors og sa: «Sett dere rundt meg.» Reacher flyttet seg opp til tredje rad og klemte seg inn ved en pult som gjorde at han og Waterman og White ble sittende i en pen og oppmerksom halvsirkel. Sinclairs ansikt virket åpent og ærlig, men det var stramt av stress og bekymringer. Dette var alvorlige saker, det var tydelig. Garber hadde kanskje gitt ham et hint. Du høres ikke glad ut. Men det burde du være. Alt var kanskje ikke tapt. Reacher trodde White hadde kommet til samme konklusjon. Han satt framoverbøyd, og øynene var ikke lenger flakkende. Waterman satt ubevegelig. Sparte energi. 25


Sinclair sa: «Det er en leilighet i Hamburg i Tyskland. Et fasjonabelt strøk, forholdsvis sentralt, ganske dyrt, men kanskje litt preget av gjennomtrekk og firmaleiligheter. Det siste året har denne leiligheten vært utleid til fire menn i tjueårene. Ikke tyskere. Tre er saudiarabere og den fjerde er iraner. Alle fire virker sekulære. Glattbarberte, kort hår, pent kledd. De foretrekker pastellfargede polotrøyer med alligatormerker. De går med gull-Rolexer og italienske sko. De kjører BMW og går på nattklubb. Men de går ikke på jobb.» Reacher så at White nikket for seg selv, som om han hadde hørt om slike tilfeller. Det kom ingen reaksjon fra Waterman. Sinclair sa: «Lokalt blir de fire unge mennene sett på som ubetydelige playboyer, muligens i slekt med fjerne grener av rike og prominente familier. De raser fra seg før de skal hjem til oljedepartementet. Standard eurotrash, med andre ord. Men vi vet at de ikke er det. Vi vet at de ble rekruttert i sine hjemland og sendt til Tyskland via Jemen og Afghanistan av en ny organisasjon som vi fortsatt ikke vet så mye om. Bortsett fra at den ser ut til å være godt finansiert, sterkt jihadistisk, stort sett paramilitær i treningsopplegget og at den ikke bryr seg om nasjonal opprinnelse. Det er uvanlig at saudiarabere og iranere jobber sammen, men disse gjør det. De gjorde et godt inntrykk i treningsleirene, og for et år siden ble de sendt til Hamburg. Oppdraget gikk ut på å slå seg ned i Vesten, leve rolig og vente på videre instruksjoner. Som de hittil ikke har fått. De er med andre ord en sovende celle.» Waterman rørte på seg og sa: «Hvordan vet vi alt dette?» 26


«Iraneren er vår,» sa Sinclair. «Han er dobbeltagent. CIA styrer ham fra Hamburg-konsulatet.» «Modig mann.» Sinclair nikket. «Og modige menn er ikke lette å finne. Det er en måte verden har forandret seg på. Kilder pleide å komme inn døren på ambassaden. De skrev tiggerbrev. Vi måtte avvise noen, men det var gamle kommunister. Nå trenger vi unge arabere, og vi kjenner ingen.» «Hvorfor trenger dere oss?» sa Waterman. «Situasjonen er stabil. De skal ingen steder. Dere får aktiveringsordren minuttet etter at de får den. Forutsatt at konsulatet har et døgnbemannet sentralbord.» Bedre å få høre hele salgsargumentet først. Sinclair sa: «Situasjonen er stabil. Ingenting skjer. Men så skjedde det noe. For et par dager siden. Bare et lite, tilfeldig sammenstøt. De fikk besøk.» Sinclair foreslo at de skulle forflytte seg til kontoret. Hun sa at klasserommet var ukomfortabelt på grunn av pultene, hvilket var sant, spesielt for Reacher. Han var én nittifem og veide hundre og tretten kilo. Han hadde mer trædd på seg pulten enn han satt bak den. Kontoret, derimot, hadde et konferansebord med fire lenestoler i skinn. Det virket som om Sinclair hadde forutsett denne nivåhevingen, og det ga mening. Hun hadde tross alt leid lokalet selv, antagelig i går, eller fått en underordnet til å gjøre det for seg. Tre soverom, og fire stoler til brifingen. Mennene i dress ventet utenfor. Sinclair sa: «Vår kilde ble presset for alt han hadde av detaljer, og vi tror vi kan stole på konklusjonene hans. Gjesten var en annen saudiaraber. På samme alder som dem. Kledd som dem. Gelé i 27


håret, gullsmykke rundt halsen, alligator på skjorten. De ventet ham ikke. Det var en total overraskelse. Men de har en greie som i mafiaen, hvor de kan bli kontaktet og bli bedt om å utføre en tjeneste. Gjesten antydet noe sånt. Det viste seg at han var det de kaller en kurer. Han hadde ingenting med dem å gjøre. Han var bare i Tyskland og trengte et trygt sted å bo, noe en kurer alltid foretrekker. Hotellopphold etterlater tross alt spor. De er veldig paranoide, fordi disse nettverkene er spredt utover, hvilket betyr at sikker kommunikasjon teoretisk sett er svært vanskelig. De tror vi kan avlytte mobilene deres, hvilket vi antagelig kan, og de tror vi kan lese e-postene deres, hvilket jeg er sikker på at vi snart kan, og de vet at vi damper opp den vanlige posten deres. Dermed bruker de kurerer isteden, som egentlig er budbringere. De har ikke med seg dokumentmapper som er lenket til håndleddet. De har verbale spørsmål og verbale svar i hodet. De reiser fram og tilbake fra kontinent til kontinent; spørsmål, svar, spørsmål, svar. Veldig langsomt, men fullstendig sikkert. Ingen elektroniske fingeravtrykk noen steder, ingenting skrevet ned og ingenting å se, bortsett fra en fyr med gullsmykke som går gjennom en flyplass sammen med en million andre akkurat som ham.» White spurte: «Vet vi om Hamburg var endestasjonen hans, eller skulle han fortsette reisen til et annet sted i Tyskland?» Sinclair sa: «Hans oppdrag var i Hamburg.» «Men ikke med guttene i huset.» «Nei, med noen andre.» «Vet vi hvem som sendte ham? Kan vi anta at det er de samme folkene i Jemen og Afghanistan?» 28


«Vi tror det er stor sannsynlighet for at det er de samme folkene. På grunn av andre omstendigheter.» Waterman sa: «Hva var det?» «Ved en tilfeldighet som statistisk sett ikke var så usannsynlig, kjente budbringeren en av saudiaraberne i huset. De hadde tilbrakt tre måneder sammen i Jemen, klatret i tau og skutt med AK47. Det er en liten verden. Så de to hadde korte samtaler, og iraneren overhørte noen av dem.» «Hva hørte han?» «Fyren ventet på et møte to dager fra da. Stedet ble aldri nevnt, eller i hvert fall ikke overhørt, men ut fra sammenhengen antydet han at det ikke var så langt fra det sikre huset. Han hadde ingen beskjeder å overbringe. Han var der for å bli fortalt noe. Et åpningsinnlegg, sier iraneren. Tilbake til utgangspunktet, på en måte. Han sier at det var tydelig, ut fra sammenhengen. Budbringeren skulle høre innlegget og ta det med tilbake i hodet.» «Det høres ut som begynnelsen på en forhandling. Som et åpningsbud.» Sinclair nikket. «Vi regner med at budbringeren kommer tilbake. Minst én gang, med et ja- eller nei-svar.» «Har vi noen anelse om hva problemet er?» Sinclair ristet på hodet. «Men det er noe viktig. Det er iraneren sikker på, fordi budbringeren var en elitekriger, akkurat som ham selv. Han må være høyt ansett i leirene. Hvordan skulle han ellers ha fått polotrøyer og italienske sko og fire pass? Han var ikke en av dem som brukes av småfiskene i den ene eller andre enden av kjeden. Han var en budbringer fra lederne.» «Ble det noe møte?» 29


«Sent på ettermiddagen den andre dagen. Fyren var ute i femti minutter.» «Og hva skjedde så?» «Han dro igjen tidlig neste morgen.» «Ingen flere samtaler?» «Én til. Og det var en god en. Fyren var løsmunnet. Han sparte ikke på noe. Han fortalte sin venn om informasjonen han hadde med seg tilbake. Sånn uten videre. Han kunne ikke noe for det. Vi tror det var fordi han var imponert over det. Av størrelsen. Iraneren sa at han virket veldig ivrig. Dette er unge menn i tjueårene.» «Hva var informasjonen?» «Det var et åpningsinnlegg. Et utgangspunkt. Akkurat som iraneren trodde det ville være. Kort og poengtert.» «Hva sa han?» «Amerikaneren vil ha hundre millioner dollar.»


3

Sinclair rettet seg opp og satte seg nærmere bordet, som for å understreke poenget sitt, og sa: «Etter alt å dømme er iraneren veldig smart og veltalende og god til å plukke opp språklige nyanser. Stasjonssjefen gikk gjennom det om og om igjen med ham, og vi tror fullt og fast at det var en enkel erklæring. I løpet av de femti minuttene møtte budbringeren en amerikaner ansikt til ansikt. En mann, fordi det ikke var noen kommentarer om at det var en kvinne, og det ville det ha vært, sier iraneren. Han er helt sikker på det. I løpet av møtet sa amerikaneren til budbringeren at han ville ha hundre millioner dollar som betaling for noe. Det var helt klart ut fra sammenhengen. Men det var slutten på sendingen. Hvilken amerikaner vet vi ikke. Hundre millioner for hva vet vi ikke. Fra hvem vet vi ikke.» White sa: «Men hundre millioner reduserer antallet. Selv om det er et åpningsbud som blir redusert til femti, er det fortsatt en god slump. Hvem har så mye penger? Masse folk, sier du kanskje, men du får helt sikkert plass til dem i én adressebok.» «Feil ende av teleskopet,» sa Reacher. «Det er bedre å finne selgeren enn kjøperen. Hva er det folk som klatrer i tau i Jemen vil betale hundre millioner dollar for? Og hva slags amerikaner i Hamburg har noe sånt til salgs?» 31


Waterman sa: «Hundre millioner er mye penger. En sånn pris ville ha gjort meg litt bekymret.» Sinclair nikket og sa: «En sånn pris bekymrer oss veldig mye. Den høres dødsens alvorlig ut. Det er mer enn vi har hørt før. Derfor jobber vi i alle de kanalene vi kan. Alle våre kilde over hele verden har blitt varslet. Hundrevis av mennesker er allerede i gang. Men vi trenger mer. Deres jobb er å finne amerikaneren. Hvis han fortsatt er i utlandet, har CIA ansvaret, og Mr. White vil lede innsatsen. Hvis han er tilbake i Statene, har FBI ansvaret, og spesialagent Waterman tar ledelsen. Og siden statistikken forteller oss at den overveldende majoriteten av amerikanere som til enhver tid befinner seg i Tyskland, tjenestegjør i det amerikanske militæret, tror vi at vi kan trenge major Reacher til å samarbeide med den ene eller begge.» Reacher så på Waterman, deretter White, og så problemer i blikkene deres, og han tvilte ikke på at de så det samme i hans. Sinclair sa: «Stab og utstyr ankommer i morgen tidlig. Dere kan få hva dere vil, når dere vil. Men dere skal ikke snakke med andre enn meg, Mr. Ratcliffe eller presidenten. Denne enheten er i karantene. Selv om dere bare skulle trenge en eske blyanter, må dere gå gjennom meg, Mr. Ratcliffe eller presidenten. Hvilket i praksis betyr meg. Alt ytterligere papirarbeid vil bli generert i Vestfløyen i Det hvite hus. Dere må ikke identifiseres personlig, for hundre millioner dollar er mye penger. Det er ikke umulig at fremmede myndigheter er involvert. Amerikaneren kan tilhøre utenriks- eller justisdepartementet eller Pentagon. Dere kan komme til å snakke med feil person ved en tabbe, så ikke snakk med noen. Det er regel nummer to.» 32


Waterman sa: «Hva er regel nummer én?» «Regel nummer én er at iraneren ikke må avsløres. Vi må ikke gjøre noe som kan spores tilbake til ham. Vi har investert mye i ham, og vi kommer til å trenge ham, fordi vi virkelig ikke har noen anelse om hva vi har i vente.» Så skjøv hun stolen bakover og reiste seg og gikk mot døren. Da hun gikk ut, sa hun: «Husk at håret står i brann.» Reacher lente seg bakover i skinnstolen. White så på ham og sa: «Det må være stridsvogner og fly.» Reacher sa: «De nærmeste stridsvognene våre er tusen kilometer fra Jemen eller Afghanistan, og det tar mange uker og krever tusenvis av mennesker å frakte dem. Det ville være enklere å flytte Jemen eller Afghanistan til dem. Også raskere og mindre påfallende.» «Fly, da.» «Jeg antar at hundre millioner kanskje kan få et par piloter til å gå over til den mørke siden. Kanskje tre–fire stykker. Jeg tviler på om de har lange nok flystriper i Afghanistan. Men kanskje i Jemen. Så det er en teoretisk mulighet. Bortsett fra at de ikke har nytte av fly. De ville trenge mange hundre tonn med reservedeler, og hundrevis av ingeniører og vedlikeholdsteknikere. Og mange hundre timer med opplæring. Og vi ville uansett finne dem etter fem minutter og ødelegge dem på bakken med missiler. Eller kanskje vi kan gjøre det med fjernkontroll nå.» «Hva med annet militært utstyr?» «Hva da? En million rifler til hundre dollar stykket? Vi har ikke så mange.» Waterman sa: «Det kan være noe hemmelig, eller et kodeord eller et passord eller en formel eller et kart eller en 33


plan eller et diagram eller en liste eller skjemaet over datasikkerheten til alle verdens finanssystemer eller en kommersiell oppskrift eller totalsummen av alle bestikkelser som må betales for å få gjennom et lovforslag i alle femti delstater.» White sa: «Tror du det er data?» «Hva annet er det som kan kjøpes og selges diskré og er verdt så mye? Kanskje diamanter, men de er i Antwerpen, ikke i Hamburg. Kanskje narkotika, men ingen amerikaner har stoff for hundre millioner dollar liggende klar til forsendelse. Det er i Sør- eller Mellom-Amerika. Og Afghanistan har sine egne valmuer.» «Hva er worst case-scenariet?» «Det ligger over mitt lønnstrinn. Spør Ratcliffe. Eller presidenten.» «Men din personlige oppfatning?» «Hva er din?» «Jeg er midtøstenspesialist. For meg er alt worst case.» «Koppevirus,» sa Waterman. «Det er mitt worst case. Eller noe sånt. En pest. Et biologisk våpen. Eller ebola. Eller en motgift. Eller en vaksine. Noe som kan bety at de allerede har viruset.» Reacher stirret opp i taket. Ting som kanskje ikke endte godt. Du høres ikke glad ut. Men det burde du være. Det tar den tiden det tar. Garber var som et kryssord. White så på ham og sa: «Hva tenker du på?» Han sa: «Motsetningen mellom regel nummer én og resten av det de sa. Vi må ikke avsløre iraneren. Det betyr at vi ikke kan nærme oss budbringeren. Vi kan ikke engang 34


spane på et sted som budbringeren fører oss til, fordi vi ikke vet om budbringeren eksisterer. Ikke med mindre vi får et tips fra innsiden.» «Det er en hindring,» sa Waterman, «ikke en motsetning. Vi skal nok klare å jobbe rundt det. De trenger den fyren.» «Det er et spørsmål om effektivitet. De må få vite hvem disse folkene er i god tid på forhånd. De må kunne spore nettverkene og bygge opp databaser. Derfor bør de selvsagt konsentrere seg om budbringerne. Verbale spørsmål og verbale svar i hodet, fram og tilbake fra kontinent til kontinent, spørsmål, svar, spørsmål, svar. De vet alt. De er som et lydbånd. De er verdt hundre mann på innsiden, fordi de har det store bildet. Hva er det iraneren har? Ikke noe annet enn fire vegger i Hamburg og ingenting å gjøre.» «Han kan ikke bare ofres.» «De kan trekke ham ut i samme øyeblikk som de tar budbringeren. De kan gi ham et hus i Florida.» White sa: «Budbringeren kommer ikke til å snakke. Dette er en stammegreie som strekker seg tusen år tilbake i tiden. De sladrer ikke på hverandre. I hvert fall ikke med det lille vi har lov til å gjøre mot dem. Så det er et lurt trekk å la mannen på innsiden være i fred. De vet helt garantert ikke hva som kommer. Et tidlig varsel ville ha vært fint, eller bare et lite hint.» Reacher sa: «Vet du hva som kommer?» «Noe sprøtt. Dette er ikke noe vi har sett før.» «Har du jobbet med Ratcliffe før? Eller Sinclair?» «Aldri. Har du?» Waterman sa: «De valgte ikke oss fordi de kjenner oss. De valgte oss fordi vi ikke var i Hamburg på det kritiske 35


tidspunktet. Vi var opptatt på annet hold. Derfor kan ikke vi være feil personer å snakke med.» En enhet i karantene, hadde Sinclair sagt, og sånn føltes det også. Tre menn i et rom, utestengt fra resten av verden, fordi de var infisert med et alibi. Klokken sju hentet Reacher bagasjen sin fra bilen og dro den med seg opp til soverommet, som var det innerste av tre på rad i en korridor som så ut som en kontorkorridor og godt kunne ha vært det dagen før. Rommet var stort og hadde eget bad. Et lederkontor. Designet for et skrivebord, ikke en seng, men det fungerte. Ville man spise, betydde det å fyre opp den gamle Capricen og cruise rundt i McLean, svinge på instinkt inn i den sorten gater som kanskje hadde den rette sorten tomter som lå i utkanten av byen, og som kanskje hadde den sorten restaurant som han lette etter. Ikke alles førstevalg. Stoffskiftet hans hjalp også til. Foran seg så han et neonskilt og blank aluminium, rett ved en bensinstasjon, rett ved påkjøringsrampen til en motorvei. En diner, så gammel at den var nesten autentisk. Litt bulker og pletter. Noen kilometer på telleren. Han svingte inn og parkerte, åpnet den forkrommede døren og gikk inn. Luften var kald, og lysrørene skinte skarpt. Den første han så, var en kvinne han kjente. Helt alene i en bås. Fra hans nest siste kommandostilling. Den beste soldaten han noen gang hadde jobbet med. Muligens også hans beste venn, på en litt avventende måte, hvis vennskap var det samme som tillatelse til å la ting være usagt. Først trodde han at det var enda en ikke så veldig forbløffende tilfeldighet. Det var en liten verden, og rundt Pen36


tagon var den enda mindre. Så revurderte han. Hun hadde vært hans toppsersjant under de gylne årene til 110. avdeling. MP. Hun hadde spilt en like stor rolle som alle andre, og antagelig en større rolle enn flere av dem. Større enn de fleste. Antagelig større enn ham. Ved å være veldig smart. Altfor smart til at dette var en tilfeldighet. Han gikk bort til bordet hennes. Hun rørte seg ikke. Hun studerte ham på baksiden av en skje som var snudd opp ned. Han skjøv seg inn på benken overfor henne og sa: «Hallo, Neagley.»

Profile for Cappelen Damm AS

Under radaren av Lee Child  

«Amerikaneren vil ha hundre millioner dollar.» Det er 1996. Jack Reacher er MP i hæren. Han får i oppdrag å finne «amerikaneren», som har «n...

Under radaren av Lee Child  

«Amerikaneren vil ha hundre millioner dollar.» Det er 1996. Jack Reacher er MP i hæren. Han får i oppdrag å finne «amerikaneren», som har «n...