Turbotvillingene

Page 1

© CAPPELEN DAMM AS, Oslo 2022

ISBN 978-82-02-73942-3

1. utgave, 1. opplag 2022

Illustrasjoner: Leonard Furuberg

Omslagsdesign: Leonard Furuberg

Sats: Borghild Fallberg

Satt med Adobe Garamond Pro 16/24 pt

og trykt på 100 g Munken Print Cream

Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia 2022

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

www.cappelendamm.no

ROBERT STOLTENBERG

HARALD MAXMILLIAN STOLTENBERG

AV LEONARD FURUBERG

ILLUSTRERT

K P TA TI E 1L

Som du sikkert vet, er historier enten diktet opp eller sanne. Historien i denne boka er helt sann. Det er det tvillingene Harald og Robert som lover. Æresord og ti kniver i hjertet.

5

Det er til og med deres virkelige navn som står på forsiden. Bare sjekk sjøl!

Da de ble født, var Robert nesten én kilo tyngre enn Harald. Det er mye når vi snakker babyer – en ferdig utvokst baby ligger på maks fem kilo. Harald mente han kunne huske at det hadde startet allerede da de lå i magen til moren. Robert hadde måkt til seg mesteparten av maten. «Flytt deg småen, meg først!» hadde han hørt broren rope da det var mat på vei ned til dem.

Harald var sikker på at han hadde sunket ned i magen og blitt liggende under broren. Etter ni måneder mente Harald at han hadde spurt broren om

6

han kunne komme først ut da de skulle fødes, siden han lå klemt i bunnen og var først i rekka. «Glem det!» hadde broren sagt og bedt ham stille seg bakerst. Og da fødselen gikk i gang, hadde Robert bykset seg over broren for å komme først ut. Det er fullt mulig inni en mage, for det er ganske glatt og sleipt der. Robert skrek sånn som

7

en baby skal da han kom ut – og ble lagt opp til moren etter at den ekle navlestrengen hadde blitt klippet av og snurpet seg sammen. Alle rundt ham sa: «Å, for en søt liten plugg!»

Verken moren eller de andre på fødestua visste at det var én til inni magen. Derfor pakket de sammen moren og trillet henne ut med babyen som altså var Robert. Men vel ute i gangen ropte plutselig moren:

8
«HJEEEEEELP, DET KOMMER ÉN TIL!»,

og alle løp tilbake til fødestua. Og så kom Harald.

Og siden hadde Robert fortsatt i samme spor. Alltid et steg foran broren. Særlig på kjøkkenet. Som en støvsuger snoket han alltid i hyller og skap og langs kriker og kroker etter godbiter. Og hvis tvillingene fikk hver sin godtepose, kunne

du være sikker på at Robert fisket til seg litt ekstra når broren ikke så det. Og det var ganske enkelt, for Harald var en skikkelig sosekopp. Kanskje på grunn av den merkelige fødselen. Han glemte i hvert fall alt mulig. Han la joggeskoene sine i kjøleskapet og melka i sekken.

Men uansett hvor forskjellige de var, var de – som andre tvillinger – alltid sammen. Ja, selv etter at Robert slo ut fortanna til

Harald, hang de sammen som erteris. Og de var alltid på farta. Det var akkurat som de hadde en superrask motor i rumpa, for de kunne aldri sitte stille.

«Vet dere hva dere er?» pleide moren å si: «TURBOTVILLINGER!»

Harald og Robert var veldig glade i moren sin, selv om de syntes hun var litt rar innimellom.

Faren deres dro på kontoret om morgenen og kom hjem til middag.

11

Turbotvillingene hadde aldri skjønt hva han gjorde på kontoret sitt hele dagen. Sikkert noe gørr kjedelig. Moren, derimot, fikk ofte innfall og fant på nye ting. Noen ganger var det gøy. Andre ganger ble det litt voldsomt. Sånn som den gangen hun hadde fått ideen om at de skulle FLYTTE fra den lille leiligheten i byen til et stort hus PÅ LANDET, omgitt av gårder og gressende kuer. Harald og Robert hadde nesten ikke trodd sine egne ører, for ingen i familien visste noen verdens ting om livet på landet. Og kuer hadde de bare sett på TV. Selv faren deres, som sjelden sa noe, hadde forsøkt å si at det ville bli langt å

12

reise til jobben hans i byen. Men da hadde moren sagt at det gikk tog flere ganger om dagen. Sånn var det med moren deres. Hadde hun først bestemt seg for noe, så var det umulig å få henne til å forandre mening. Dermed var det avgjort, de skulle flytte på landet.

«Basta bom, falleri fallera,» sa hun med et smil og beroliget guttene med at de kom til å elske det.

«Men hva med teatergruppa vår?» sa Harald. Han elsket å spille teater.

«Det finnes helt sikkert teatergruppe på landet også,» sa moren.

«Tror du de har fritidsklubb også?» sa Robert. «Selvfølgelig,» avsluttet moren.

13

To dager brukte de på å ta farvel med alle vennene sine. De syklet og løp på kryss og tvers av alle blokkene. De var også oppom Gulbrandsen på toppen, en tykk, gammel mann som bodde i øverste etasje og som de pleide å handle matvarer for.

«Hvem skal kjøpe melka mi nå, da?» sa Gulbrandsen med et sørgelig blikk.

«Du kan bestille varer hjem fra butikken,» sa Robert.

«Jo, jo, men det blir ikke akkurat det samme, da,» sa Gulbrandsen.

Og det tenkte Turbotvillingene også, for det var alltid morsomt å snakke med Gulbrandsen

og høre historiene hans om den gangen han var Norges sterkeste mann og kunne løfte en hel bil på egen hånd. Ja ja, du tenker sikkert at det er sånt man finner på for å gjøre boka kulere, men det med Gulbrandsen er også helt sant. Dessuten fikk tvillingene lov å kjøpe en krone-is eller hubba-bubba etter handleturen som takk.

Og sånn endte Turbotvillingene på landet

og det er her denne historien begynner.

LANDET.

K P TA TI E 2L

Kanskje høres det fint ut å bo på landet, men huset de hadde råd til å kjøpe var skikkelig gammelt og slitt. Ja, nærmest ei rønne. Det hadde ikke engang do inne, men UTEDO. Turbotvillingene og familien hadde brukt sommerferien på å flytte, og selv

16

om de bare hadde bodd i huset i en snau uke, savnet guttene allerede byen. De savnet vennene sine. De savnet teatergruppa. Og fritidsklubben. De savnet Gulbrandsen på toppen. Og framfor alt: De savnet den lille leiligheten.

Det gjorde ingenting at det var trangt der, for de hadde bodd i verdens beste nabolag og gått på verdens kuleste skole. Men når tvillingene nevnte det, svarte moren at de ikke bare skulle tenke på seg selv. De måtte tenke på henne også. Og hun trengte mer plass til alle tankene sine. Det var ikke plass til dem i byen. Og dessuten var lufta mye bedre på landet. Men lukta var mye verre, syntes

17

tvillingene. Den kom fra kuene, som dreit hele tida, og som bonden smurte utover jordene. Turbotvillingene prøvde å utforske landsbygda på sykkel, men de hadde bare én på deling. Robert satt foran og syklet, mens Harald satt bak på bagasjebrettet.

«Ta av deg den teite capsen, den skubber borti ryggen min hele tiden,» sa Robert.

«Nei, jeg skal ha den på, jeg synes den er fin,» sa Harald og trakk den knallrøde capsen enda lenger nedover hodet. «Nei, den er skikkelig snål,»

svarte Robert.

Og sånn fortsatte de å småkrangle seg forbi åkere og skogholt, på smale grusveier og hullete asfaltstrekninger. Det gikk ikke så fort. Dessuten var det veldig få mennesker å se. Innimellom passerte en traktor og et par scootere, men det dukket ikke opp andre barn de kunne henge med, sånn som de var vant med fra byen.

«Se der!» sa Robert og pekte på en rød firkantet bil som hadde stoppet opp foran en postkasse.

«Akkurat som Postmann Pat,» sa han og nikket til en mann som stod og sorterte brev og aviser som han la oppi postkassene.

«Robert, sjekk!» sa Harald. «BARN

I SIKTE!»

Og sannelig hadde han rett. To jenter på deres egen alder kom gående opp en humpete vei fra bunnen av dalsøkket. De bar på hver sin gymbag og pratet og lo mens de gikk.

Idet de nærmet seg, hevet Harald hånda og vinket til dem.

«Hei,» sa han. «Hva heter dere?»

20

Men i stedet for å svare, kikket jentene bare på hverandre og satte opp tempoet. «Vi heter Robert og Harald,» ropte Harald så blidt han kunne etter dem.

Men da begynte de bare å gå enda fortere, ja, nærmest småløpe. «Ser jeg så skummel ut?» sa Harald og kikket på Robert. «Kanskje ikke skummel, men veldig snål med den rare capsen. Det er ikke rart de stikker.» «Å, du er så slem,» sa Harald. Etter å ha syklet rundt en hel time uten napp, bestemte de seg for å dra hjem. På veien passerte de en

21

stor melkerampe. På melkerampa stod det seks store melkespann. Meierimannen holdt på å løfte dem inn i den store kjølebilen.

«Unnskyld, men vet du om en lekeplass i nærheten?» spurte Robert, som regnet med at mannen var lommekjent.

«Hva kalte du det, sa du?» gjentok meierimannen.

«En lekeplass? Eller et eller annet sted hvor barn møtes for å være sammen?» «Mener du skolen?»

«Nei, mer et sted hvor barn møtes på fritiden,» forklarte Robert.

«Nei, noe sånt har vi itte.»

«Men kanskje det er en butikk i nærheten?» spurte Harald.

Det er ikke uvanlig at unger henger utenfor butikker. For i butikker er det godteri. Og barn elsker godteri.

«Det er ei mil til nærmeste butikk, den heter KNEKTEN LAVPRIS!»

«Er det dit folk pleier å dra for å handle?» spurte Robert.

«Nei, dom fleste kjører til BOMMEN STORSENTER. Norges femte største

23

kjøpesenter,» sa meierimannen.

«Wow, da må de ha mange butikker,» sa Robert og himlet med øynene. «Gjett!» sa mannen og slengte inn det siste melkespannet. «Og så har dom verdens beste softis!

»

«Er det sant?» sa Robert og slikket seg rundt munnen. Nest etter potetgull var softis det beste han visste.

«Ja, det er sant, det er Norges beste softis, for det er jeg som leverer fløten dom bruker i iskremen, og den er av beste kvalitet.»

Og så kjørte melkemannen av sted. Og guttene syklet hjem.

24

Moren møtte dem på trammen.

«Sånn, traff dere mange barn å leke med?» spurte hun oppglødd. De ville ikke skuffe henne, så de svarte at de hadde truffet noen.

«Det var jo akkurat det jeg sa. Dere kommer til å få drøssevis av nye venner, spesielt når dere begynner på skolen,» sa hun.

«Kanskje det,» mumlet Robert.

«Ikke noe kanskje, selvfølgelig får dere det. De synes det er så spennende at det kommer noen fra byen. De kommer til å flokke seg rundt dere. Dere kommer knapt nok til å få gå i fred,» sa hun.

Tvillingene håpet inderlig at moren hadde rett.

25

K P TA TI E 3L

Så kom dagen da de skulle begynne på skolen. Sola skinte, det var en varm dag. Og selv om de gruet seg litt, gledet de seg veldig til å få nye venner. «Det kommer til å gå kjempebra,» sa moren. «Og tenk så heldige dere er som har hverandre,» la hun til og ga

26

begge to en lang klem.

«Ha det bra,» vinket hun idet de begynte på den lange skoleveien. De hadde allerede øvd på å gå den. Først måtte de gå over et digert jorde med rautende kyr, deretter langs en smal sti gjennom et skogholt, og så til slutt over en klissete myr. Så kom de fram til et skrøpelig busskur hvor de ble stående og vente på skolebussen.

«Håper ikke den allerede har vært her,» sa Harald nervøst.

«Den skal ikke være her før om fem minutter,» sa Robert og viste ham klokka si. «Jeg lurer på hva slags teatergruppe de har på skolen. Jeg gleder meg skikkelig til å spille teater igjen,» sa Harald og

27

kjente seg plutselig litt glad. «Hva gleder du deg til?» «Vet ikke helt,» svarte Robert. «Akkurat nå lurer jeg på om en skolebuss er en vanlig buss, eller om det er en slags skole som ligner på en buss.» «Svaret kommer der,» sa Harald og pekte på en grønn, eldgammel buss som kom humpende nedover den grusdekte veien.

Det hvinte i bremsene idet den stoppet på holdeplassen. Guttene kløv inn og kjente en intens klamhet slå imot dem med det samme. Bussen var åpenbart så gammel at det ikke engang var mulig å åpne vinduene for å lufte. De fant to ledige plasser og kikket seg rundt.

28

Bussen var halvfull av skoleelever, men det som var litt rart, var at ingen sa noe. Alle satt bare og glodde på Turbotvillingene.

Og det ble ikke særlig bedre da de omsider kom fram til skolen.

De ble stående foran skolebygningen med hver sin sekk. En halvsirkel av nysgjerrige elever hadde samlet seg rundt dem og glante på dem som om de nettopp hadde rømt fra en dyrehage.

«Å kjem døkk ifra?» spurte ei jente som var minst et hode høyere enn tvillingene og hadde en diger tannregulering. «Hæ?»

Tvillingene skjønte ikke hva hun mente. Og tannreguleringa gjorde det enda vanskeligere.

29

«Å kjem døkk ifra, tomsinger?»

«Vi kommer fra byen,» svarte Robert. «Det heter by’n, itte byen. Åffer prater døkk så rart?» «Vet ikke!» sa Harald. «Vet ikke? Det heter VEIT ITTE!» ropte jenta så høyt hun kunne. Itte var tydeligvis noe de sa i stedet for ikke her ute på landet.

Alle sammen lo, og så ringte det inn. Det syntes tvillingene var ganske greit.

I klasserommet stod to ledige pulter helt forrest ved kateteret. Kontaktlæreren deres, frøken Gile, pekte på de to pultene. «Her kan dere to sitte.»

Så snudde hun seg mot resten av klassen. «I dag har vi fått to nye elever i klassen. Det er han Harald, og så er det han Råbbert.»

Robert rakte hånda i været: «Jeg heter ikke Råbbert. Jeg heter mer Robert. Robert med o.»

«ROOOOBERT? Akkurat som robåt?» sa den høye jenta med tannregulering som hadde pratet til dem i skolegården.

«Men de kalte oss bare for Turbotvillingene der vi kommer fra,» sa Harald.

«Som dere ser, har vi laga navnelapper til dere,» sa læreren og pekte på klistrelappene som lå på pultene foran dem.

«Tusen takk, så fint,» sa Harald og rev av tapen og klasket den på trøya si. Harald, stod det på brystet hans.

«Og for at dere skal lære navna til alle de nye klassekameratene deres, kommer dem også til å gå med navnelapper hele uka,» sa frøken Gile og pekte på alle elevene.

32

«Itte je,» sa jenta med tannreguleringa. «Hvorfor ikke?» spurte frøken Gile. «Fordi alle veit at jeg er Sølvi.» «Men tvillingene veit jo ikke det?» sa frøken Gile.

«Jo, nå veit dom det!» avsluttet hun. Læreren kikket på tvillingene.

«Kanskje dere kunne fortelle litt om dere sjøl? Hva dere liker å gjøre og slikt, Turbotvillinger?»

«Vi liker å spille teater,» svarte tvillingene i kor.

«Spille teater? Det var spesielt,» sa læreren. «Her speller vi itte teater.

speller KANONBALL!»

33
Vi

ropte Sølvi og gliste igjen.

«Hva er kanonball?» spurte Robert. Det gikk et gisp gjennom klassen.

«Veit dere ikke hva KANONBALL er?»

ropte Sølvi.

«Nei, men la meg gjette. Kanskje det har noe med sjørøvere å gjøre?» sa Harald. «Sjørøvere?» summet det gjennom hele klassen.

«Ja, skuta til Kaptein Sabeltann er jo full av kanoner. Kanskje er det de ballene som kommer ut av kanonene som kalles kanonballer?» stotret han. Noen ganger surret han seg inn i lange forklaringer.

«Men det går kanskje ikke an å spille

34

med baller som kommer ut av en kanon?

Og så høres det ganske barnslig ut, da. Jeg kjenner i hvert fall ingen på vår alder som leker Kaptein Sabeltann,» sa han.

Sølvi reiste seg opp fra stolen sin og så opprørt ut.

«Kanonball er itte BARNSLIG, det er verdens viktigste sport,» sa hun med høy stemme og snudde seg mot hele klassen. «Eller hva sier døkk?»

Nå reiste alle de andre seg også opp og begynte å klappe taktfast samtidig som de skrek av full hals.

«Kanonball er best! Sølvi vinner mest!» gaulet hele klassen. Harald syntes det minnet om sånne

35

fotball-hooligans han hadde sett på TV. Til slutt stod alle oppå stolene sine og hyttet taktfast med armene, bortsett fra på den bakerste raden, der fire elever stod duknakket og tafatte og så ganske engstelige ut.

«Så, så,» sa frøken Gile. Hun var blitt rød i kinnene og senket armene for å vise at nå måtte alle roe seg litt. «Det fins nok noen idretter som kan være like innvikla som kanonball.»

Så kikket hun alvorlig på Turbotvillingene og sa:

«Men la meg gjøre det klart, gutter. Ingen har rett til å gjøre narr av kanonball. Vår kjære Sølvi er kretsmester. Hun har til og med blitt intervjua i avisa.» «To gonger,» sa Sølvi. «Og sist gong var det bilde av meg også.»

Sølvi snudde seg mot den bakerste pult-rekka der de fire engstelige elevene satt. Det stod Jonathan, Shamila, Falk og Gunn-Irene på navnelappene deres. Sølvi knipset med fingrene, og alle fire kikket opp på henne.

Issuu converts static files into: digital portfolios, online yearbooks, online catalogs, digital photo albums and more. Sign up and create your flipbook.