Tro meg når jeg lyver

Til Thor Egil – for din urokkelige tro

Ellen G. Simensen

Tro meg når jeg lyver

© CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2020 ISBN 978-82-02-65944-8 1. utgave, 1. opplag 2020 Omslagsdesign: Miriam Edmunds Omslagsfoto: Depositphotos og www.stock.adobe.com Sats: Type-it AS, Trondheim 2020 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen, 2020 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.

Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

«Du er en kropp, alene. Her: mellom speilet og skyggen.» erik bystad, Speil og skygge, 1994

Prolog

Hun hadde lest at verdensrommet var lydløst. Verken det høyeste skrik eller hviskende stemmer kunne høres der. Lyd trengte å bevege seg gjennom noe. Uten luft, ingen lyd, bare stillhet. Hun skulle forsvinne i mørket, fordufte som regndråper når de traff havet.

Det hele var en nødvendighet. Ektemannen så ikke mer enn det som var å se, hørte ikke mer enn det som var å høre.

Han melket, høstet, spiste og sov. Løftet hånden bare når han måtte. Han passet på å småprate med naboene mens han kastet diskre blikk mot huset.

Barnet var annerledes, var som henne – et sår som ikke ville gro. Barnet lyttet, lot ordene hennes få krype inn i øregangene. Helt inntil den lille sjelen satte glassplintene seg, boret små hull som ville vokse.

De siste ukene hadde hun tatt seg sammen, vært med og handlet, fôret dyrene. Til og med vekslet noen ord med naboer. Villig fortalte de om hennes rause ektemann som hadde tatt seg av henne alle disse årene. Det var godt hun ikke drakk lenger, sa de og nikket med skakke hoder. Hun lot dem nikke, helt til han tok sjansen på å reise.

«Bare en kort tur?»

«Jeg er bedre nå.» Hun strøk ham raskt over armen.

Forden kjørte ned grusveien og forsvant utover de svingete veiene mot byen.

Hun ble sittende med hendene i fanget ytterst på senge7

kanten og lytte til huset. Barnet var oppe. Føttene gikk over gulvet. Små tass var blitt til tyngre subb.

Sola forsvant over åskammen, trakk armene til seg uten å male så mye som en stripe over himmelen. Hun reiste seg.

Nattkjolen sank mot gulvet, svingte svakt mot leggen før den stanset.

Gangen var taus og mørk. Lydløst satte hun en fot på det nederste trappetrinnet, grep gelenderet og tok noen skritt til.

Barnets hode hvilte mot den høye stolryggen – vakkert, på vei inn i voksenverdenen. Men selv ikke i søvne var pannen rolig. Slik er livet, man velger ikke sine lodd. Barnet hadde trukket henne, og hun var ingen gevinst. Når vinen varmet mellomgulvet og dempet stemmene, kunne hun sanse en dragning, en moderlig nysgjerrighet, som før, da de små, lubne armene strakte seg i været. De så på hverandre, og hun forstod at de mørkebrune øynene var hennes arv. Hun løftet barnet, tok det med inn i dansen. Raskere og raskere over stuegulvet holdt hun kroppen opp i luften og snurret. Rundt og rundt og rundt.

Så gråt det. Skrek, slik hun selv skrek. Nei – ikke gråte.

Hører du? Brått la hun barnet på gulvet, holdt den sprellende kroppen nede, dyppet smokken om og om igjen i den røde væsken helt til sødmen la seg over det lille strupehodet og brakte stillheten tilbake. Først da vinen la seg tungt over trommehinnene, la hun seg inntil den sovende babyen og søkte mørket. I drømme lot hun den lille munnen finne brystet, selv om det snart var tomt.

Hun ville gå bort, stryke håret vekk fra barnets ansikt, men løftet bare hånden ut i luften, til et siste kjærtegn som stivnet i bevegelsen. Tiden rant. Hun slapp gelenderet og kom seg ned trappen, gikk forbi soverommet og innover gangen til vaskeboden. Rommet var overfylt av fiskeutstyr og verktøy. En plass der oppspart rot fikk vokse fritt. Hun visste hvor alt stod. Øverst på reolen, en blå metallboks. En gang i tiden hadde den huset morens havrekjeks. Hun stilte 8

seg på en stol og tok av lokket. Den søtlige lukten syntes å henge i kantene, og hun presset boksen inntil nattkjolen.

En skrapelyd mot gulvet fikk henne til å bråsnu. Øynene flakket, men fant ingen. Hun la boksen på vent. Grep etter en avskåret plastflaske. Plukket ut en av de sorte plaststripsene, dro den gjennom hånden, satte den tilbake, tok en ny – helt til hun fant den rette.

Hun trengte ikke lys for å finne veien. Holdt bare boksen inntil seg, ett og ett skritt gjennom gangen. Ordene hvisket inni henne, som maur krøp de inn i alle åpninger.

Hun kunne ikke holde seg for ørene. Heller ikke skrike for å overdøve stemmen som sprengte på innsiden. Alt hun kunne gjøre, var å øke farten på de magre beina.

Hun satte boksen fra seg på sengeteppet. La stripsen ved siden av og flettet fingrene inn i det heklede stoffet. Fortsatt mykt etter alle disse årene. Deretter førte hun fingertuppene over ringen, vred den rundt på leddet og kjente metallet langs den kantete steinen. Hun hadde båret den siden morens død.

Der var den igjen – lyden. Hun lyttet stivt. Regnet tok over, hvisket. Med øvede fingre tok hun opp stripsen, kjente på materialet. Hardt, men føyelig. Med stødig hånd førte hun den rundt halsen, puttet enden inn i det trange hullet og tok et godt grep om plasten som stakk ut. Hun fylte lungene med et langt innpust og svelget vekk spyttet som fylte munnhulen.

Hviskingen økte i takt med blodet som strømmet gjennom henne, dundret i ørene, ville aldri gi henne fred. Ville alltid fortelle det samme, om og om igjen.

På nytt tok hun et godt grep om stripsen så den ikke skulle glippe mellom fingrene, åpnet munnen og presset den innestengte luften ut. Noen lange sekunder satt hun slik på utpust og tenkte på barnet som sov over henne.

Med et kraftig rykk strammet hun stripsen om halsen.

Sjokket fikk henne til å hive seg bakover. Hun krafset mot huden, klorte seg opp mens hun prøvde å få fingrene inn9

under, men stripsen satt som en tatovering mot kroppen.

Fingrene søkte oppover haken, tok tak i tennene i underkjeven og dro munnen opp – men veien inn var stengt.

Kroppen handlet på egen hånd. Slengte henne bakover på nytt. Stripsen skar mot huden da nakken traff sengekanten.

Rommet endret vinkel, og hun kunne så vidt skimte vindusflatene fra undersiden av gardinene. Regnet slo mot rutene.

Banket på med sin armé. Hendene famlet seg frem igjen til underkjeven, men munnen gapte allerede i takt med hjertet.

Lyd trengte noe å bevege seg gjennom. Uten luft, ingen lyd, bare stillhet.

del en «Når vi er ved enden av denne historien, vet vi mer enn vi vet nå.» h.c. andersen

1

Kvart på fire. Han skulle vært her halv. Lars parkerte bilen utenfor politistasjonen. Etter femten år i politiet kunne han telle på én hånd de gangene han hadde kommet for sent, og nå gjorde han det på en dag da etterforskningsleder Bård Karlsen hadde ringt.

Han snudde seg og så på datteren. Rosene lå over kinnene, og hun lente hodet mot den kalde vindusruten. Kanskje han burde ringt Elin likevel? «Jeg skal være rask, ok?»

Annie løsnet setebeltet. Lars gikk ut, åpnet bildøren og strøk henne over håret. Varmen strålte opp fra hodebunnen. «Det er kakao på pauserommet,» lokket han og førte henne mot stasjonen.

Terje Enger var kommet. Kollegaen så opp fra rapportene og dyttet brillene på plass. «Du ser ut til å trenge en sånn,» sa han og løftet kruset med rykende kaffe i været.

Lars holdt hånden avvergende opp. Selv hadde han aldri blitt fortrolig med den brente kaffesmaken. «Få bort den taperkoppen,» sa han.

Enger fnøs. «Det er her du har misset.» Han la pekefingeren mot teksten. «‘You’ll never walk alone’, det sier alt.

Ikke det der ‘glory, glory’-pisset som du holder med.»

Lars smilte. «Vel, vi slo dere sist kamp, gjorde vi ikke.» «Én kamp, som dere så vidt fikk inn det ene målet på.

Nei, Liverpool vil igjen stå med trofeet hevet, sann mine ord.» Han hevet kaffekruset igjen og tok en slurk.

13

Lars ristet på hodet. Enger fikk tolke det som han ville.

Skulle han være ærlig, så hadde han ikke sett kampen, men det moret ham å trigge denne blodfanen.

«Skulle ikke du være hjemme i dag?» spurte Enger.

Lars hengte jakken over stolryggen. «Vi skal snart dra.

Annie venter på personalrommet.» Han betraktet Enger som forsvant tilbake i ukas rapporter. Mannen hadde nettopp fylt femti – i stillhet. Men han hadde smilt da marsipankaken ble satt frem i lunsjen. Han var gift for tredje gang og betalte godt i bidrag for sine to tenåringsgutter sørpå. Stort sett var han kledd i skjorte og slips, et antrekk som stod i sterk kontrast til kjeften og de andre på stasjonen. «Er Sara her?»

«Ja, i treningsrommet som vanlig.» Enger smilte. «Du kunne ha godt av å ta turen dit, du også.»

Lars skulle til å kommentere Engers begynnende alderstillegg da mobilen ringte. Det var Henning. Stefaren ringte sjelden om det ikke var noe. Kanskje det var håp likevel.

Han trakk seg noen skritt bort fra kollegaen.

«Hei, Lars. Er du fortsatt hjemme?»

«Nei. Jeg dro på jobben. Kan jeg komme opp med Annie?»

«Beklager, moren din ligger fortsatt.»

Lars hadde vansker med å se henne for seg under dyna, men de to siste vintrene hadde influensaen tvunget henne i seng.

«Vi har en personalsak på skolen som ikke kan vente,» fortsatte Henning.

«Hva har skjedd?»

«Det er trolig bare noe som er kommet ut av proporsjoner. Problemet er at jeg må hente den nye vikaren, ei Johanna Brekke som kommer med flybussen. Jeg rekker det ikke. Kan du kjøre henne til Edvard og Karen Bråten?

De har sagt seg villige til å leie ut den vesle stua. Jeg sender deg adressen.»

Lars kikket på armbåndsuret. Faen. Henning visste da at 14

Annie var syk og at han var på jobb, men regnskapet mellom ham og familien var skakkjørt for lengst.

«Jeg ville ikke spurt om det ikke var viktig.»

«Det går fint,» svarte Lars og håpet det påfølgende sukket ikke hørtes da de la på.

«Så, hva gjør du her egentlig?» Enger så granskende på Lars.

«Sjefen ringte.»

«Karlsen? Hva ville han?»

«Nei, hadde jeg visst det.»

«Snakker om sola …» Enger gjorde et kast med hodet mot døråpningen.

Bård Karlsen så alvorlig på dem. Kiloene hadde rent av ham de siste månedene. «Kommer du?» Bård Karlsen lot øynene hvile på Lars før han nikket kort til Enger.

Lars fulgte etter ham inn på kontoret. På arbeidsbenken stod et innrammet fotografi fylt med feriero. Karlsen og kona stod solbrune foran Colosseum, uvitende om hva som ventet dem.

«Kan du sette deg?» sa Karlsen utålmodig. Han flyttet papirbunken fra den ene siden av pulten til den andre, som om det ville gi mer rom for samtalen.

Lars satte seg, ventet på kommentarene om ikke å holde tiden, men av uttrykket i Karlsens ansikt virket han mer bekymret enn sint.

«Det har seg sånn …» begynte Karlsen og løftet papirene tilbake.

«Gjelder det kona di?» forsøkte Lars.

«Hva kan jeg si? Legene de …» Blikket ble blankt. «Hun har fått et par måneder.»

«Det var leit å høre.»

Karlsen gned seg kjapt over øynene.

«Skal jeg hente noe å drikke til deg?» spurte Lars.

En hånd veivet et nei. «Det jeg vil, … er at du tar over.»

Lars gransket Karlsen. «Hva mener du?»

«Det jeg nettopp sa. Jeg kommer til å være her, men ikke 15

like mye som før.» Han skjøv stolen unna og gikk bort til vinduet. «Jeg trenger å være hos henne.» Karlsens ryggtavle hevet og senket seg et par ganger før den igjen ble rolig.

En dag ville han gå av, tenkte Lars. Det ville ta seg godt ut på CV-en om han hadde fylt skoene hans. Annies feberrøde kinn krysset netthinnen og forstyrret fordelene. Andre klarte da å kombinere jobb og barn. Politifolk også. Dessuten hadde han moren og Henning. «Hva sier Enger?»

Karlsen ristet på hodet. «Av de ansatte er det du som har erfaring både fra voldsavsnittet på Grønland, og nå som etterforsker her. Alt er klarert.»

Lars ble betenkt. Erfaring var én ting. Den uskrevne regelen om ansiennitet en helt annen.

«Du får til i ettermiddag. Jeg trenger en rask avklaring.»

Karlsen så avventende på ham.

«Jeg trenger ikke å tenke mer,» svarte Lars. «Men jeg takker ja på én betingelse.»

«Ja vel?»

«Jeg vil fortelle det til Enger.»

Karlsen dvelte et øyeblikk. «Kontoret er ledig fra mandag. Du skal selvsagt holde meg oppdatert underveis.»

Lars søkte etter noe passende å si. Lettet så han Karlsen nikke til ham. Det holdt med det – en stilltiende overenskomst.

«Sjefens yndling tilbake.» Enger smilte. «Hva ville han?»

«Vi tar det senere. Jeg må hjem med Annie.» Han kjente Engers blikk i nakken og trakk pusten før han snudde seg.

«Men herregud, så alvorlig, da.» Enger dro brillene av nesen.

«Kona til Karlsen er døende.»

«Er det så ille? Han sier jo aldri noe, den mannen.»

«Han vil ha mer tid med henne fremover …» Lars kremtet. «Jeg er blitt spurt om å ta over – for en stund.»

16

Brillene til Enger havnet tilbake på plass «Å, hva svarte du til det?»

«Hva kunne jeg ha svart?»

«Det var som faen.» Med en kort bevegelse reiste Enger seg. «Den enes død, den andres brød, skjønner jeg.»

«Enger, du av alle forstår hvordan dette henger sammen.»

«Visst faen gjør jeg det.»

«Ta det med ro. Det er bare midlertidig. Dessuten blir det mer papirarbeid på meg.»

«Gis det tillatelse til å dra hjem?» Enger smelte igjen pclokket.

«Men det er da ikke noe å bli så forbanna for.» Lars slo ut med armene, men Enger var allerede på vei ut døren.