__MAIN_TEXT__
feature-image

Page 1


Vigdis Hjorth

Tredve dager i Sandefjord Roman


© CAPPELEN DAMM AS 2011 ISBN 978-82-02-36566-0 ISBN 978-82-525-7876-8 (Bokklubben) 1. utgave, 1. opplag 2011 Omslag ved Jesper Egemar Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: ScandBook Falun AB, 2011 Satt i 10,4/14 pkt. Sabon og trykt på Norbook Cream 80/1,6 Diktet på side 157 er en strofe fra «This be the Verse», hentet fra Philip Larkin: Collected Poems (Farrar, Straus and Giroux, 2001) Baudelaires «Berus dere!» på sidene 196–197 er hentet fra Prosadikt (Vadisholm forlag, 1993), gjendiktet til norsk av Tore Stubberud.

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no


«Hvis du vil vite hvordan et samfunn er, skal du gå til dets fengsler.» Fjodor Dostojevskij


I


Så langt borte at det er som om det ikke har skjedd. For litt over ett år siden og nesten glemt. Av og til dukker det opp minner derfra, når jeg leser avisen. Av og til dukker det opp i drømme. Når det dukker opp i avisen ligner det drøm og i drømme ligner det noe som står i avisen. Dagene jeg var der beveger seg liksom i én retning, ansiktene jeg møtte der i en annen, og nå etterpå er det vanskelig å avgjøre hva som var dager og hva som var ansikter.


II


OPPTAKT 10-10-2009 Tatt for promillekjøring. Klarer ikke skrive om det. I avisen: Påvirket kvinne kolliderte. Kvinnen var fra Bærum. Ikke hørt noe fra noen. Søren var innom, måtte si det til ham, men ba ham ikke si det til søstrene sine, at jeg vil si det selv, skrive det. Han gikk inn på nettet og sjekket straff osv. Mister sikkert lappen i minst ett år, kanskje fengsel. Han spurte hva jeg hadde drukket, jeg turte ikke være ærlig. Skrev brev til Guri på grunn av Birken, fikk mail to dager etter, hun tok det pent. Var stressa da jeg dro dit. Helt nervøs, som om det syns i trynet mitt. Heldigvis er det mørkt. Guri søt, Birken gikk fint, sol over fjellet. Hørte ikke noe før fire dager etter. Måtte sende sertifikatet i posten. Vil bli innkalt til forhør. Kjørte bilen inn i garasjen, var sikkert ikke lov. 19-10-2009 Politifyren ringte igjen nå nettopp. Jeg sa at jeg var i Frankrike. Det var greit, spurte når jeg var hjemme igjen, jeg sa onsdag. Han ba meg møte på politistasjonen tolv torsdag. 13


22-10-2009 Var så shaky, drakk for mye i går fordi jeg gruet meg og drakk mer fordi jeg ikke fikk sove. Var så redd jeg skulle lukte alkohol eller at han skulle se jeg skalv på hendene da jeg skulle levere papirene. Men han har sikkert opplevd verre folk. Tilståelsesdom. Fortalte alt tre ganger helt åpent, hva jeg hadde drukket, at jeg var glad, hadde løpt, svømt, levert manus, at femtiårsdagen hadde gått fint, at ungene endelig var reist. Han skrev med to fingre. Leste opp for meg. Han skrev pilsner. At jeg hadde drukket fire pilsner. Underlig å høre ordene mine i munnen hans, det vil si, hans ord liksom fra min munn, jeg sa at det lignet en slags novelle. Han sa jeg nok må i fengsel, men at jeg kunne ha med en laptop. Mente saken ville komme opp, avgjøres før jul, håper det. 23-10-2009 Tre dager leseprøver i Kongsberg, stykket som skal opp på gruvemuseet under jazzfestivalen, selv om slutten ikke er klar, klarer ikke skrive, konsentrere meg. Sa det til festivalsjefen på veien, kjørte med ham, forklarte hvorfor jeg ikke har bil. Han fortalte at han hadde sittet inne åtte måneder i en annens navn, for å skrive et stykke, skrev et helt stykke der. Ante jeg ikke, hvis det er sant, at slikt er mulig, vet ikke om jeg tror det. Gikk bare inn porten og viste den andre mannens legitimasjon, sa han. 26-10-2009 Rogaland teater hele uken. Søren sier han ikke har fortalt 14


det til Lene eller Marianne, skrev brev til Lene, hun får det i overmorgen, bedt henne ikke si noe til Marianne, mest redd for henne. 30-10-2009 Møte med teatersjefen om stykket til Torshov, sa det til henne. Ikke farlig. Folk blir ikke sjokkerte, bare jeg som går omkring rystet, sånn er det jo alltid, med alt. 04-11-2009 Skrevet til Marianne med stort besvær. 06-11-2009 Marianne ringte, jeg spurte: Har du fått brev fra meg nå. Nei, sa hun. Hva slags brev. Ingenting, sa jeg. Jo, noe må det være når du snakker sånn. Nei nei, sa jeg, glem det. 09-11-2009 Marianne ringte. Lurte på hvordan hun skulle komme seg rundt uten bil når hun kom hjem, heldigvis mest opptatt av slike ting. 10-11-2009 Ringte Trond og lurte på hva jeg burde gjøre med bilen. Måtte fortelle. Han lo og er sikkert glad for at han ikke er sammen med meg mer. Sier den ikke har godt av å stå i garasjen, at jeg må ringe en Citroën-forhandler. Gjorde 15


det, de sa jeg fikk kjøre den ut så fikk de se på den som om det dreier seg om et alminnelig salg. Gjør det når Lene kommer. 02-12-2009 Lene hjem. Kjørte bilen og solgte den for en latterlig pris. Bærer matvarer og vin i sekker hjemover. 07-12-2009 Fikk innkalling til rettsmøte i dag, innstilling på at jeg mister lappen i tre år! Tredve dager i fengsel, femti tusen i bot. Tre år, og jeg må ta den på nytt etterpå. Rettsmøtet, en slags rettssak, den fjortende. 10-12-2009 Billettkontroll på trikken, klikka nesten av stress, autoritetsangsten tilbake. 14-12-2009 Tingretten. Hva skal jeg si? Gikk greit? Fikk beskjed om å reise meg da dommeren kom inn, ung dame, jeg med mest pondus i lokalet. Holdt på å glemme å reise meg. Sivilstand? Jeg foreslo enslig, singel, ulykkelig, skriv hva du vil! Trakk ikke på smilebåndet. Spurte hva jeg mente om promillen. Jeg sa jeg tok den til etterretning. Lurte på om jeg ville ha behandling. Sa nei. Holdt på å si jeg gledet meg til en øl. Hørte henne lese opp forklaringen min og innstilling på tre år bla-bla. Spurte om jeg hadde kommentarer, jeg sa jeg trengte bilen i arbeidet. Hun sa det var meningen det skulle merkes. Ventet tyve minutter i en 16


krok før jeg ble hentet inn igjen og måtte reise meg for dommeren som leste opp at det ble som innstilt. Verst å gå gjennom lokalet og ut etterpå. 17-12-2009 Marianne sier man ikke kommer inn i USA hvis man har en dom. Rekker ikke ambassaden før vi drar, leser dessuten på nettet at visumbehandling tar tid. Så får jeg feire jul alene hjemme mens ungene er i New York. 21-12-2009 Kom inn. Promilledommer gjelds ikke. 22-01-2010 Innkalling 15-03 klokken 12.00 til soning i Sandefjord fengsel. «Dersom De ikke møter til innkalt tid vil De bli avhentet.» 27-01-2010 Brev fra Sandefjord fengsel, liksom hyggelig. Med bilde av fengselet liksom reklameaktig: Fengselet ligger midt i Sandefjord sentrum. Det er en gammel trebygning som ble modernisert i 1983. Det har plass til 13 kvinner. Tretten! Ringte Guri og leste opp, hun gikk på nettet, sto ikke mer der. En stensilert sak med elendig kvalitet der det står jeg kan fullføre grunnskolen. Jeg kan få samtaler hvis jeg har det «litt vanskelig». Ikke vanskelig, «litt vanskelig». Det er bilder av noe av det de lager på verkstedet, men kvaliteten er så dårlig at jeg ikke ser hva det er. Tøfler? Babykjole? 17


«Vi viser til oppholdet du skal ha her hos oss, sender deg derfor litt informasjon om stedet: Siden dette er et åpent fengsel med gode soningsforhold, legger vi stor vekt på å holde stedet rusfritt. Bruk eller besittelse av enhver form for rusmidler medfører øyeblikkelig overføring til lukket anstalt. Alle innsatte har aktivitetsplikt i tiden 08.30–15.00 mandag–fredag. Du tilbys plass på verksted eller skole. Nødvendig opplæring blir gitt. Vi holder ikke arbeidstøy. Hobbyarbeid og private sysler legges til fritiden. Det er telefonautomat på huset som kan benyttes på fritiden. Du kan ikke motta innkommende telefoner. Telefonkort kjøpes her i fengselet. Mobiltelefon er ikke tillatt benyttet i anstalten. For innsatte som er sykemeldt eller går arbeidsledig ved innsettelsen, vil pengene bortfall under soningen. Du har muligheter for 2 timer besøk i uken. Besøkstiden er mellom 16.00–21.00, på hverdager unntatt mandager og hele dagen i helgene. Personer som er domfelt de siste 5 årene, eller som utholder fengselsstraff, blir normalt nektet adgang til fengselet. Det står utholder. Det er handling en gang i uken, da kan du kjøpe alminnelige dagligvarer. Beløpet du har til disposisjon er kr 275, – som er lønn. Dette kan du ha med deg inn når du skal sone: Bruker du medisiner fast, ta med disse samt erklæring evt journal fra behandlende lege/sykehus. Tilsynslegen i 18


fengselet vil da vurdere om du kan få medisinene her. Regler for hvilke medisiner som kan gis i fengselet er meget strenge. Klær og sko etter årstid, det er muligheter for å vaske klær. Innesko/tøfler Toalettsaker Radio/kassettspiller/CD-spiller Håndarbeid Bøker/blader 5 pk. tobakk eller 200 sigaretter Frimerker 300, – kroner i kontanter, har du mer penger med deg settes de inn på konto på fengselet Legitimasjon Oppmøtetid er innen kl.12:00. Møter du beruset, vil dette medføre overføring til lukket anstalt. Bøtesonere blir løslatt samme tidspunkt som de har møtt. Domsonere som møter innen kl. 12:00, vil bli løslatt kl. 07:30. Velkommen» Ble urolig fordi det ikke sto noe om pc. Ringte og fikk en Oddvar på telefonen, svært blid. Han sa jeg måtte skrive en søknad og sende i posten, de tar ikke mail, presiserte 19


hva jeg ikke kunne gjøre med den, ikke Internett, ikke film, jeg sa jeg bruker den som en avansert skrivemaskin. Skrev søknad umiddelbart og sendte den da jeg gikk kveldstur på bryggene. 30-01-2010 Telefon fra Sandefjord fengsel. En annen mann, like happy, de virker lite formelle. Sa de hadde fått en søknad, og at det var greit med den pc-en til bruk etter arbeidstid, jeg reagerte på ordet. Sa at jeg ikke kunne ha den på rommet, at den måtte være hos dem, i det han kalte vakta, om natten. Heldigvis. 19-02-2010 Skrev til styrelederen i Dramatikerforbundet at jeg ikke kan holde den talen på årsmøtet. Skrev årsaken, men hadde vanskelig for å ordlegge meg, bare så han forstår at det ikke er løgn eller skulk. 22-02-2010 Sms fra styrelederen om jeg ikke kunne få utsatt soning pga. årsmøtet og kulturministeren. Skrev tilbake at det ikke nyttet. At kulturministeren ikke gjorde inntrykk på Sandefjord, egentlig er jeg glad for å slippe den talen, nettopp på grunn av kulturministeren. 06-03-2010 Nærmer seg, kjenner jeg er urolig. Mest for drikkingen. Tenker det i hvert fall er sunt, må tenke sånn. Tatt fram papirene og lest dem nøyere. Ringte og spurte om det 20


er mulig å trene, løpe, skal jeg ta med treningstøy? Den samme Oddvar som jeg nå synes jeg kjenner litt, like blid, sa noe med sykler. Jeg så for meg sykkelutflukter i bøkeskogen. Han spurte hvor lenge jeg skulle være der, da jeg sa det: Tredve dager, sa han: Velkommen til oss! Og: Vi sees! Som om det er noe hyggelig. Ringte Guri og fikk henne til å le, det hjelper. 12-03-2010 Kofferten klar i kjelleren, er så redd for å glemme noe viktig. Pc og alle notater, bøker, en haug artikler fra Weekendavisen, skriver lister. Kjøpt mye nytt undertøy og sokker fordi jeg skjønner de skal gå gjennom bagasjen min. Ny pyjamas. Pakket ned klær jeg ikke bruker ellers fordi jeg ikke liker dem, men rene og hele, for ikke å bruke opp de fine et slikt sted. Masse garn, teppet til Guri som ikke er ferdig. Kjenner meg i rute, underlig å tenke på, fra mandag en måned uten alkohol. Har prøvd å finne ut hvor i byen fengselet ligger, men kartet de har sendt, er for uklart, ser for meg hvordan jeg kommer med min digre koffert, sekk og bag og spør tilfeldig forbipasserende om de vet hvor fengselet ligger: the horror, the horror. Gruer meg til å stå så tidlig opp som jeg må for å rekke det. Seks eller syv, og åtte-bussen til stasjonen, må sjekke togtider, uansett blir det tidlig og jeg kommer ikke til å klare å la være å drikke søndag, så jeg kommer til å være jævlig shaky. 15-03-2010, klokken 11.30 Var redd på toget for at folk skulle forstå hvor jeg var på 21


vei. Hvem drar til Sandefjord med en kjempediger koffert, en tung sekk, en bag med garn? Sa til meg selv at jeg kunne ha en datter jeg skulle besøke i byen. Ingen spurte, ingen kommenterte bagasjen. Hvor var de forresten selv på vei? Overrasker meg alltid ute i verden, all geskjeftighet, all bevegelse, all hast, har vært mer ute i verden de siste månedene enn ellers på grunn av den offentlige transporten. Gikk fint av i Sandefjord i et merkelig marslys i god tid og hadde googlet stedet for ikke å måtte spørre noen. Gikk forbi det, for å være sikker, for ikke å sose når det nærmer seg. Møtte ingen kjente, hvem skulle det være. Nå på kafé ved torget. Har prøvd å lese aviser, men klarer ikke. Ganske skjelven. Alt liksom alminnelig omkring meg. Har drukket en farris, en kaffe, spist en baguette. All bagasjen! Kjenner ingen i Sandefjord, de virker fremmede, langt borte fra som i en avsides dal, det er virkelig en liten by. Bare noen innvandrermenn og gamle damer forbi. Tar sikkert bare tre minutter å gå. Rabler nå bare for å holde ut, for å få tiden til å gå, for å grue meg mindre. Planen er å ringe Lene og snakke hele veien liksom opptatt for å få hjelp inn porten, åpen i sted da jeg gikk forbi, håper den er åpen nå så jeg ikke må stå utenfor, ringe på en klokke eller noe. Lå en Kiwi-butikk rett overfor, der er det kanskje folk. Sidegatene virket tomme, håper det er sånn nå også, ti på, går snart, redd for å komme for sent så jeg i neste omgang må møte til nulte eller sitte igjen. Nå lukker jeg dagboken, nei tre ord til, nå går jeg.


III


TREDVE DAGER Skrev ikke noe i dagboken på tredve dager. Ikke på førti dager. Skriver nå, sånn jeg husker det. Snakket med Lene. Gikk over torget, opp en tom liten gate jeg ikke husker hva heter, og kom på oversiden, rundet bygningen, gjerdet rundt bygningen, snakket med henne hele veien, sa, nå ser jeg porten, den er åpen, ingen folk, nå gjør jeg det, sa jeg, som når jeg hoppet fra tiern da jeg var liten, nå gjør jeg det, og så gjøre det, vi snakkes, sa jeg, la på og gikk til trappen, hvis noen så meg, ville de tenke: det er en fange. Hun skal være lenge med den kofferten. Jeg sørget for å ha ryggen til. Bar ikke kofferten opp trappen, var ikke plass til alt på det øverste trinnet. Ikke sikkert jeg var kommet riktig. Kanskje det var en misforståelse. Kanskje det var fullt og jeg måtte gå igjen. Underlig utålmodig, jeg hadde ventet så lenge, det hadde bygget seg opp, nå skulle det gjennomføres. Ringte på, ingen åpnet, stengt? Virket folketomt, ingen i vinduene, ringe på igjen, mase? En dame åpnet, jeg tror jeg sa jeg hadde fått beskjed om å møte opp her. Rakte papirene fram, ikke noe tull med meg. Tror vi håndhilser, hun snakker sørlandsdialekt, jeg ser henne for meg mens jeg skriver, lang flette. Åpner dø25


ren for meg uten å sjekke papirene, jeg er velkommen. Jeg neier. Falt seg sånn at jeg neiet igjen. Må hente kofferten, sier jeg skal hente kofferten, prøver å late som om den ikke er tung, strever, er flau fordi jeg har så mye med meg, en jåle, vil ha det overstått, vil inn. Det er overgangene som er krevende. Å være i to verdener samtidig er krevende, døren går igjen bak meg, og jeg er ute av min egen. Hun viser meg inn i et rart lite rom, hjelper med bagen. Om jeg kunne være her bare med henne, ikke møte andre. Hun sier hun kommer tilbake. Låser døren etter seg for at jeg ikke skal rømme. Jeg ser meg om, som hybelen min på Alrek studenthjem i Bergen i 79. Hun kommer inn igjen og ser på papirene. Bærer kofferten min ut, inn i det de kaller vakta, jeg spør om jeg skal hjelpe, hun ber meg bli hvor jeg er. Låser for hvert kolli hun henter, sleper på kofferten. Det er mye å gjøre nå, sier hun, jeg skjønner ikke hva som er viktigere enn at jeg er kommet. I ettertid vet jeg at jeg levde, så presist jeg husker det, så langsomt det gikk, så høyspent jeg var. Det minnet om noe jeg aldri hadde lest. Et sted virkelig langt borte. Besøksrommet i Sandefjord, jeg skriver ikke fengsel. To dører, begge låst. Nøkler i låsen, en mild liten mann kommer inn, unnskylder at han er nødt til å spørre meg om det han skal spørre meg om. Skriver svarene ned med blyant. Røyker jeg? Nei. Har jeg sykdommer? Nei. Bruker jeg medisiner? Nei. Ikke sovepiller? Nei. Allergier? Nei. Det er et prakteksemplar han har foran seg. Riktig svar på alt, beste karakter, så barnslig er jeg. Han spør om jeg har mobiltelefon, jeg henter den fram og slår den av. Lom26


mebok? Jeg viser ham hva den inneholder, de foreskrevne 300 kroner, ikke femti øre mer, kortet. Jeg leverer det fra meg, og datamaskinen, presiserer at jeg hadde søkt om å få ta den med og fått ja. Han tar alt med seg, låser døren. Kvinnen med sørlandsdialekten kommer og ber meg kle av meg. Hvordan gjør man det når det ikke er kjærlighet eller kåtskap med i bildet, midt på formiddagen, ikke i svømmehallen likt for alle. Den ene skoen før den andre. Hun løfter dem opp og studerer dem, inni, under. Jeg tar av meg skjorten og spør, det hjelper å snakke, om det går an å spørre de andre – jeg mener de innsatte – hva de har gjort for å være der. Altså, hva de er dømt for. Hun sjekker skjorten, jeg åpner smekken, hun sier det er lurest ikke å gjøre det. Noen forteller det av seg selv, sier hun, andre vil ikke snakke om det, drar buksa ned, det ene beinet ut og så det andre, vær så god. Og noen har laget seg sin egen historie som de, hun mener fangevokterne, vet ikke stemmer. Jeg forstår jeg ikke skal tro alt jeg hører. Hun sjekker bukselommene, linningen, jeg lærer mye nå, tar av meg brystholderen, hvit og fin. Mer, trusen, jeg vet det jo, jeg tar den av mens hun ser så lite hun kan, er det den verste eller mest interessante delen av jobben? Jeg står der avkledd. Ser ikke på henne når hun ser på trusa, viser meg en øvelse jeg skal gjøre, en knebøyning. Beina fra hverandre, knærne til siden, ned og opp igjen, som en dyp plié i fjerde posisjon på balletten i gamle dager. Om jeg har stoff i rumpa eller fitta ville det falle ut. Prosedyren lik for alle, det er jeg for, likhet for loven. Like ulovlig for den mette som for den sultne å stjele brød, å bo under broene i Paris. Jeg er ikke enig med meg selv, men det er 27


ikke meg det er synd på. Hun ser så lite hun kan, ingenting faller ut. Hun går, låser. Jeg er i bakrus og kler på meg. Venter. Det skal bli en øvelse. Den lille milde mannen kommer tilbake, jeg skal bli med ham ut i vakta. Han sier at i vakta skal vi, han mener fangene, bare være én og én, vi skal banke på før vi går inn. Snart har jeg vent meg til det, tiden forsvinner. Bak glassdøren ser jeg bagasjen. Han sier de skal se gjennom den når de får tid. Han går inn bak skranken, glassveggen over den er skjøvet til side, han viser meg en liten plastkurv der mobilen min, lommeboken og passet ligger. Han snakker om fengselskonto og telefonkort, jeg skjønner ikke språket selv om jeg kan ordene. Mynt til brus og vasketabletter, hva vil jeg, spør han. Jeg sier jeg vil gjøre det som er vanlig, det de andre gjør. Han gir meg et kort i en snor jeg kan henge rundt halsen. Har avtalt med teatersjefen at hun skal ringe om tyve dager for å si hva jeg skal gjøre med første akt. Hvis det har med arbeid å gjøre, er det lov å motta telefoner, i vakta, jeg sjekket det før jeg dro. Han kan ikke gi meg nøkkel til rommet mitt, for de vet ikke hvilket jeg skal ha. Jeg forstår det sånn at jeg skal dele rom med noen. Hadde trodd jeg skulle få et for meg selv, hadde allerede begynt å lengte etter det. Følges inn på besøksrommet igjen, jeg har lyst til å rømme. Vente, jeg er ikke god på venting. Etter en stund kommer sørlandsdialekten og sier jeg kan få hilse på «jenta’n». De spiser lunsj, sier hun. Vi går ut av det lille rommet til en gang som minner om kristne folkehøyskoler, menighetshus, pensjonater i Finnmark i barndommen, linoleum, lysegule vegger med gammeldagse papiroppslag om fengselets rutiner, siden 28


skal jeg studere dem, jeg har god tid. Jeg er nervøs, jeg er ny på skolen. Et stort rom, uten gitter for vinduene, ved et langbord sitter tretten kvinner, en underlig bukett som ikke passer sammen, tilfeldig sammenristet som passasjerene på en buss. Flere gamle, middelaldrende som jeg selv, hadde ventet å være den eneste voksne, at ikke andre på min alder og eldre havnet et slik sted. Sørlandsdialekten sier: Da er det kommet en ny. Dette er Tordis. Hun ber dem ikke om å være greie med meg. Sier jeg kan sette meg ved veggen ved siden av Ket, innerst er det en ledig stol. Jeg setter meg på den, så går hun, og jeg er alene. De virker ikke spesielt interessert i meg. Siden lærer jeg at det skjer hele tiden. Da er det kommet en ny. Dette er Gerd, dette er Gro, dette er Gunvor. De smiler hvis jeg møter blikkene, jeg prøver å ikke møte dem. Ket smiler. Hun sier hun heter Ket. Hun sier jeg må spise, jeg sier jeg har spist. Men jeg kan ta en kopp kaffe. Heldigvis har jeg veggen å lene meg mot. Hun peker mot der kaffen står, på en slags høy skjenk, jeg tør reise meg og gå dit, ta en av de uensartede koppene og pumpe kaffe fra termosen. Setter meg, tør strekke armen fram etter melkekartongen som står på bordet, sette den tilbake igjen. Ikke mer, ikke for mye, ikke være freidig, ikke overlegen. De er liksom langsomme. Tause. Bombarderer meg ikke med spørsmål. Hadde jeg ventet det? Håpet det? En interesse for min person. Alle i sitt, uten felles referanser, hentet plutselig ut av sine egne historier. Ket er blond, mager, spiser veldige brødskiver med makrell i tomat med majones på toppen, et tjukt lag smør under geitost og syltetøy på samme skive, 29


jeg har vondt i magen. De er ikke snakkesalige. Spør om noen kan sende gulosten, leverposteien eller er det hodet mitt som er tomt og ikke i stand til å ta noe inn. De gjør seg ferdige en og en. Skyller bestikket, koppen, glasset, tallerkenen under springen og setter det i en kjempediger oppvaskmaskin. Setter seg i sofaen der det ligger strikketøy på rekke og rad, setter på fjernsynet. En spør om jeg røyker, jeg rister på hodet, jeg skal snart begynne. Jeg sitter på stolen med koppen mellom hendene, holder meg fast i den, lent mot veggen. En ung pike kommer bort, rekker meg hånden, vil være hyggelig, jeg blir på gråten. En annen forklarer at hun er tsjekkisk og ikke snakker norsk, ikke engelsk. Kjekk jente, sier en tredje. Sier om en kvinne med asiatisk utseende at hun heter Wan-Wan og ikke snakker norsk. Kjekk dame. Ingen spør om noe. De ser på klokken på veggen over fjernsynet. De som gikk ut, kommer inn og lukter røyk, en på min alder eller eldre, som ikke strikker, spør igjen om jeg røyker. Jeg rister mismodig på hodet, jeg skal nok begynne. Hun spør hvor lenge jeg skal være der. – Tredve dager. – Kjørt i fylla da, eller? Jeg nikker. – Samma her. Hvor høy promille hadde du’a? Jeg har rekorden. – 2,2. – Slår meg, jo! Jøss! Nå må jeg ha en røyk til. Hun går ut igjen og en fyldig dame i sofaen med strikketøy og briller langt nede på nesen sier at sånn går det når man kjører når man ikke skal. Jeg forstår det sånn at 30


hun snakker om seg selv. Sørlandsbetjenten kommer med klirrende knippe i beltet på den blå fengselsbuksa. Mørkeblå fengselsgenser der det står «fengsel» på brystet over lyseblå fengselsskjorte, snippen stikker opp. Hun sier det er på tide å gå tilbake på jobb. I papirene mine står det at jeg ikke skal jobbe første dagen, jeg skal bli kjent med fengselet. Motvillig legger de strikketøyet fra seg, reiser seg tregt og subber ut. Jeg er alene. Hva skal jeg gjøre? Sitte der med min uro? Jeg prøver å lese oppslagene på veggen, men får ikke med meg hva de handler om. Skrivelser fra etater jeg aldri har hørt om og ikke vil ha noe med å gjøre. Går rundt meg selv i den underlige stua, til slutt lister jeg meg ut i vakta, banker på som jeg har lært, blir nikket inn og spør pent om jeg kan få noen av artiklene mine, peker på sekken innenfor. Bak meg i gangen står en jente i lysegul dynejakke og tripper. Kommer ikke inn fordi jeg er der inne, gjør som hun har lært, med en slunken koffert mellom beina som om hun skal reise. Jeg får hente sekken og ta ut noen artikler, den milde lille mannen blar gjennom dem måpende skeptisk. Hvem tar med seg utdaterte, gulnede, fillete avisartikler til Sandefjord? Jeg får dem med meg og skynder meg ut for ikke å oppta plass, tid. Setter meg i den tomme stua i sofaen mellom strikketøyene, ser på artiklene, gamle bokbilag, de gjelds ikke. Jeg skulle ønske jeg hadde et rom å gjemme meg på, a room of one’s own. En ung jente med store øretelefoner kommer innom med en vasketralle, så blir hun borte. Den lille milde mannen kommer og sier han skal vise meg rundt. Jeg reiser meg og følger etter ham inn i kjøkkenet. Han sier det er kjøkkenet. Vender seg mot stua og sier det 31


er stua og at det er et fjernsyn til på besøksrommet. Han er vokter, samtidig gir han meg service, skal jeg respondere? Si: så fint da. Så hyggelig? Jeg kjenner ikke kodene. Fengselets skikk og bruk. Følger etter ham ut i gangen, der jeg har vært før, passerer jenta med vasketralle, han sier hun heter Ingelill og er en kjekk jente. Går foran meg ut i entreen der jeg kom inn for en evighet siden. Til vakta jeg alt har sett og gjentar at der skal vi, fangene, bare være én og én og banke på før vi går inn. Det er for diskresjonens skyld. Ingen fanger skal vite hva andre fanger snakker med betjentene om. Betjentene har papirene og diagnosene og deler med hverandre. Han tar meg ned en bratt trapp til en liten kjeller og peker mot en dør med diger hengelås. Det er kjølerommet, sier han, låst fordi det er noen som er ustyrlige, som kan finne på å forsyne seg ulovlig, som lider av en uhemmet sult. Antyder at det er de narkomane, jeg har hørt om det i «Sånn er livet». Det er ikke lov å spise mellom måltidene, sier han. Det er bare kjøkkenjenta som har nøkkel til kjølerommet. Jeg skjønner ikke at kjøkkenjenta er er en fange, tror kjøkkenjenta er en ansatt. Han snakker som om jeg har vært i fengsel før, snart lærer jeg at det er mange som har vært i fengsel før, det er det vanlige. Han viser meg vaskekjelleren og forteller at gangjenta, Ingelill med vaskestativ og øretelefoner, vasker sengetøy og håndklær i de store maskinene, også for mannsfengselet i Larvik. Den lille maskinen på siden er for de innsatte. Jeg kan kjøpe vaskepulvertablett i vakta. Den koster tre kroner. Det har jeg råd til. Han peker på to ergometersykler liksom bortstuede i et hjørne, ikke de jeg hadde sett for meg at jeg skulle sykle i skogen 32


med. Noe som ligner en romaskin på høykant i det andre hjørnet. Vi går tilbake opp den smale trappen i kjellermørket, det er svært beklemmende. Videre opp en trapp til annen etasje. Han åpner en skapdør i trappeavsatsen, innenfor ligger bunker med sengetøy, jeg skal re opp selv. Når jeg bare får rom. Vi fortsetter oppover trappen til en lang gang med mange dører: cellene. Sier ikke det, sier rommene. Viser meg toalettene, ett på hver side av trappeoppgangen, og ved siden av det til høyre en dusj. Han viser meg dusjkabinettet. Jeg kommenterer ingenting. Går til enden og viser meg branntrappen på utsiden, hvor jeg skal løpe hvis det blir brann og jeg er på rommet. Hadde det begynt å brenne den første natten, ville jeg ikke funnet den. Bygningen er gammel og av tre. Det er forbudt å røyke inne, men jeg røyker jo ikke, ennå. Vi går ned trappen og ut i en slags bakgård full av snø. Han viser meg en brusautomat ved enden av en platting. Han viser meg røyketeltet fullt av sammensunkne fluktstoler med krøllete uensartede tepper, som utenfor en sliten restaurant i et dårlig strøk av byen etter at gjestene har dratt. Åpner en dør på motsatt side av brusautomaten til en gang med to dører. Enda et toalett, tre til sammen for oss, de innsatte. Betjentene har sitt eget, nærmere vakta med mye finere dusjkabinett, skal jeg siden finne ut, det er dem vel unt, skulle bare mangle. Han legger en hånd på dørhåndtaket på neste dør og sier det er systua, åpner den og der sitter de. Syv damer ved hver sin symaskin rundt et bord som i Fredrikssons fabrikk: – Dette er Tordis, hun kommer på systua i morgen. Jeg er helt fælen. De kikker opp under brilleglassene 33


nederst på nesen, men de har jo allerede sett meg. To damer i sekstiårene i fengselsuniformer står ved et bord lenger oppe, med kjekke korte frisyrer, hilser uinteressert, det er ikke like fatalt for dem som for meg. Jeg er på ferie hos fremmede, er noen streng i stemmen, begynner jeg å gråte. Heldigvis lukker han døren, vi går over plattingen til en dør ved siden av brusmaskinen. Skolestua, sier han og åpner den. Innenfor sitter fire fanger foran hver sin pc, jeg ser hvem som er læreren, det synes. Så lukker han døren, vi står på plattingen, han løfter armen mot dyngene av snø foran oss, foran det høye nettinggjerdet med to rader piggtråd på toppen. Fengselshagen, sier han, og at det er fint om sommeren. Han følger meg inn til stua igjen. Artiklene ligger der. Ingen har tatt dem. Ingelill sitter i sofaen med strikketøy. Gangjenta har lov til å hvile, gangjenta er selvstendig, om hun bare gjør det hun er pålagt: vaske alle fellesrom inkludert betjentenes store bad. Den lille mannen forsvinner. Ingelill tar av seg høretelefonene, for min skyld, hun vet hvordan det er å være ny. Jeg er gråteferdig takknemlig. Snart går det over. Snart skal jeg få vite at det er slik for alle som kommer inn, som ikke har vært der før. Jeg vet ikke hva man snakker om i fengsel. Ingelill tar ansvar. Hun sier det var en som ble glad da jeg kom. Hun mener den lysegule dynejakka. Fengslene overbooker. Så da jeg kom, ble det en til overs. Førstemann i køen ut før tiden, klart hun var glad. Nå har hun satt skuddet. Så jeg hvor urolig hun var. Jeg nikker. Kroppen glemmer aldri, sier hun. Da jeg så henne, sier Ingelill, kjente jeg det i krop34


pen, måtte jeg gå bort, sette på disse, holder øretelefonene fram, – jeg har fjorten og en halv dag igjen. Det er fint at Ingelill sitter i sofaen. Jeg kan spørre Ingelill. Det hjelper å snakke om likegyldige ting. Det er det flyvertinnene gjør når det er turbulens over Atlanterhavet. Snakker om eksotiske måltider for å berolige passasjerene så de skal glemme skrekken. Sandefjord fengsel samarbeider med Larvik fengsel, for menn, som har storkjøkken. Betjentene kjører til Larvik og henter middag. Hun i den lysegule jakka fikk haik til stevnemøtet i Larvik med fengselsbetjentbilen. Vi har samme meny som mennene i Larvik. Ikke den første dagen, men senere, tenkte jeg ofte på det og fant det pirrende. At vi soner forskjellige steder for ikke å bli kåte på hverandre. Det må jo være det. At vi ikke skal kunne nyte det annet kjønns opphissende nærvær. Det andre kjønns nærvær er stimulerende, og fanger skal ikke stimuleres. Det hendte, ikke de første dagene, men senere dager at jeg ble fyrig ved tanken på de innelukkede mennene i Larvik fengsel. Hardbarkede forbrytertyper jeg som så mange andre kvinner ikke klarer la være å fascineres av. For at de ublu bryter reglene. Gir faen. Besøkte en gang et fengsel i Stavanger-området, pur ung, for å lese en monolog jeg hadde fått utgitt. Husker de muskuløse fangene i singlet og joggebukse, tilbakelente, uinteresserte med fengselsbeina langt fra hverandre. Kroppen husker. Å bevege en slik ubevegelig mann. Mine medfanger i Sandefjord, skal det senere vise seg, kjenner flere som sitter i Larvik fengsel. Guttorm, Anders, Jørn og Jørgen. Men det er fortsatt den første dagen. Fremmed 35


i sofaen etter at Ingelill har gått. Ser på de rare bildene som henger på veggen og antagelig skal være kunst. De små brikkene på bordene som for at det skal være koselig. Blomster i vinduskarmen og gardiner med kapper, så på det, men registrerte det ikke da, som i søvne eller tåke, som bedøvet overfølsom, svaksynt og mysende, stum, kanskje døv. Så stille. Hva skal jeg gjøre? Ingelill er gått for å vaske. Jeg går til vakta og spør om å få strikketøyet, skulle gjerne sluppet, men må ha noe å gjøre for ikke å bli overmannet av disse rommene. De har ennå ikke undersøkt bagasjen. Jeg peker på bagen med garn og strikkede lapper som skal bli teppe til Guri. Den lille milde mannen åpner bagen motvillig og graver med fingrene i det myke. Henter fram strikkepinner. Garn i nøster og vaser, lapp på lapp, og hva er dette? Han har funnet metallesken jeg har nåler i. – Nåler. Han åpner den og ser at jeg ikke lyver. Jeg får bagen med meg. Sitter i sofaen igjen med strikketøy, men hendene er valne. Ingelill kommer effektivt slepende på bøtte og koster i stramme bukser, ettersittende genser over spretne pupper, synker sammen i sofaen og strikker hektisk slik jeg gjorde en gang. Hun tjener mer som gangjente enn om hun var på systua, skal jeg få vite senere. Hun spør om det er min bag og ser på garnbagen, og jeg skjønner for sent at den er for fin, men jeg kan ikke sette den tilbake nå, skyver den i stedet lenger bak sofaen. Hun spør hvor lenge jeg skal være der. Tredve dager, promillekjøring, sier jeg, hun er ikke sjokkert. Soner dom på to måneder for oppbevaring av amfetamin, 36


når hun kommer ut, er det ny rettssak. Regner med dom på to til to og et halvt år for salg av narkotika, heleri, oppbevaring av narkotika og tjuvgods, har bodd sammen med en smarting som hadde stjålen kunst og teknologi på loftet og i kjelleren, pluss penger. Hun har søkt om behandling for rusmisbruk, har prøvd flere ganger. Men det er kjedelig å være nykter. Får hun tilbud igjen og behandlingen kan betraktes som soning og det trekkes fra varetekt, det betingede og det ubetingede, hun snakker som om jeg er innforstått med terminologien. Jussen, rettsvesenet, straffeutmålingssystemet, det er den første dagen, jeg er målløs og tenker på Bjørn og hans lov- og litteratur-forskning, nå skjønner jeg det har noe for seg. Han burde vært her, ham kunne jeg ringt til, kan jeg ringe til når jeg har det dårlig, det er fint å ha en venn som skjønner seg på å ha det dårlig. Skal lese de vanskelige artiklene hans på engelsk, når jeg kommer ut og kan laste dem ned, om tredve dager. Jeg kommer ikke til å holde ut. Ingelill forteller om da hun kom inn, hvordan hun hadde hasj i bh-en som falt ut. Hun er bramfri, har et språk. Foreldrene er lærere, hun har en påbegynt høyskoleutdannelse, men det var så kjedelig å gå på skolen, hun ramlet alltid utpå igjen. Kom til Sandefjord halvannet døgn for sent, det er vanlig, var rusa, det er vanlig, ingen dophuer kommer nyktre, nei, nei. Pillene hun hadde smugla inn i skjeden falt ikke ut, for hun har trent musklene. – Men, altså. Vil det si. Ehe. Betrakter du deg selv som … narkoman? – Ja, ja! Selvfølgelig! 37

Profile for Cappelen Damm AS

Tredve dager i Sandefjord av Vigdis Hjorth  

I nystrøket bluse og med en altfor stor koffert kommer dramatikeren Tordis til Sandefjord fengsel for å sone tredve dager for promillekjørin...

Tredve dager i Sandefjord av Vigdis Hjorth  

I nystrøket bluse og med en altfor stor koffert kommer dramatikeren Tordis til Sandefjord fengsel for å sone tredve dager for promillekjørin...

Recommendations could not be loaded

Recommendations could not be loaded

Recommendations could not be loaded

Recommendations could not be loaded