To kvinnehistorier

To kvinnehistorier Therese Bernadette

Kjell Arild Pollestad

To kvinnehistorier Therese Bernadette

Therese. En kjærlighetshistorie fra virkeligheten: © CAPPELEN FORLAG AS, 1997 Bernadette. Piken som så Jomfru Maria: © CAPPELEN FORLAG AS, 2005 Denne utgaven: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2018 ISBN 978-82-02-60124-9 1. utgave, 1. opplag 2018 Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2018 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.

Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Therese

Til minne om Moder Elisabeth av Treenigheten, som grunnla Karmel-klosteret i Tromsø, og til alle de Søstre som der lever sitt skjulte liv i bønn og selvfornektelse – av kjærlighet til synderne.

Forord

Mitt første møte med Therese var mislykket. Det fant sted i fastetiden for over tyve år siden, i dominikanernes kloster i Toulouse. 19. mars 1976 skrev jeg i min dagbok: «På en medbrors anbefaling har jeg de siste dagene forsøkt å lese livshistorien til en underlig karmelittnonne som døde i 1897, bare fireogtyve år gammel. Hennes klosternavn var Therese av Jesusbarnet, men hun kalles vanligvis Therese av Lisieux, etter byen hvor hun vokste opp og levde sitt klosterliv. Før hun døde, rakk hun å skrive sin ‘selvbiografi’. Den var egentlig bare et langt, personlig brev til den eldre søsteren Pauline, som var nonne i det samme klosteret under navnet Agnes av Jesus. Allerede året etter Thereses død sørget søsteren for at skriftet ble utgitt, sterkt bearbeidet av henne selv, under tittelen ‘En sjels historie’. Moder Agnes av Jesus strøk alt som etter hennes begreper ikke var oppbyggelig nok, og la inn en del ‘forbedringer’. Boken gjorde stor lykke og ble på kort tid solgt i svære opplag på mange språk. Tusener av mennesker opplevde mirakler etter å ha bedt om Thereses forbønn, og pilegrimer i hopetall valfartet til hennes grav i Lisieux. Først i 1956 ble selvbiografien utgitt etter hennes eget originale manuskript. Det var den min begeistrede medbror forærte meg. Han lurte på hva slags kristendom 9

det var i Norge, siden jeg hadde klart å leve i seksogtyve år uten å ha hørt et ord om den hellige Therese av Lisieux, ‘den største helgen i moderne tid!’ Jeg vet ikke hvor mange unge menn som ville la seg begeistre over en bok som innledes med følgende overskrift: ‘En vårhistorie om en liten hvit blomst som den selv har skrevet og tilegnet den Ærverdige Moder Agnes av Jesus.’ Selv ble jeg ikke grepet, enda jeg la godviljen til, hverken av åpningen eller fortsettelsen, og etter litt over hundre sider gav jeg opp. Boken rett og slett irriterte meg ved sin ungpikeaktige vingling mellom sutring og overdreven begeistring, og jeg følte meg uvel ved all denne forakt for kroppen, frykt for ‘verden’ og kjærlighet til lidelsen. Nå står boken i hyllen, og Therese av Jesusbarnet frister ikke til nærmere bekjentskap.»

Nesten tyve år senere, i 1995, fikk jeg i gave et vakkert hefte med en kort biografi om Therese av Lisieux, skrevet av en femtenårig oslogutt, Morten Andreas Bjelland, og utgitt av det katolske ungdomsforbundet. Av velvilje overfor den unge forfatteren satte jeg meg straks ned og leste heftet, og ble til min egen forbauselse sterkt grepet, ja, i den grad at jeg samme dag fant frem Selvbiografien og leste de tre hundre sidene uten å legge boken fra meg. «Det er til Dem, min elskede Moder, til Dem som i dobbelt forstand er min mor, at jeg kommer og betror min sjels historie …» Slik begynner hun, og så følger en kjærlighetshistorie det neppe finnes maken til, hverken i inderlighet, lidenskap eller lidelse. Som ung mann forstod jeg ikke dette. Jeg leste med hodet, uten noen åpen linje til hjertet. Dermed var jeg blind for selve realitetene i Thereses åndelige erfaringer og oppfattet dem mer som fromme talemåter i tidens religiøse sjargong. Hadde jeg i likhet med Morten Andreas Bjelland møtt Therese da 10

jeg var femten, kunne vi nok ha forstått hverandre bedre.

Men i de hovmodige tyveårene, som for mitt vedkommende falt i de gale 1970-årene, var evnen til innlevelse i kjærlighet på dette plan avstumpet – om jeg var aldri så meget i kloster!

Da jeg med stort utbytte hadde lest Thereses selvbiografi, våknet trangen til å formidle denne eiendommelige kjærlighetshistorien til et bredere publikum, og jeg satte meg fore å skrive en biografi om Therese av Lisieux som jeg ønsket skulle komme ut på hundreårsdagen for hennes død, den 30. september 1997. Etter hvert som jeg satte meg inn i den rikholdige litteraturen som finnes om henne, ble jeg mer og mer i villrede om hvordan jeg skulle legge dette særegne stoffet til rette for mine norske lesere, som vel for de aller flestes vedkommende har liten eller ingen kjennskap til den klosterverden og den åndelige tradisjon som Therese av Lisieux levde i. Skulle jeg forsøke å være «pedagog», forklare og tilrettelegge, og tilpasse innfallsvinkler og toneleie til vårt eget åndelige jordsmonn, som først og fremst er preget av avkristning og religiøs skepsis? Det finnes nok av biografier som er skrevet ut fra et ønske om å gjøre Therese «aktuell», hvor man toner ned det tidsbestemte, psykologiserer det urovekkende og rasjonaliserer det mirakuløse – i den tro at «budskapet» da trer desto klarere frem. Men det finnes ikke noe budskap som lar seg adskille fra hennes eget liv, og det slo meg at like vesentlig som dette livs fakta er hennes egen opplevelse og tolkning av dem.

Denne boken er blitt det motsatte av hva jeg opprinnelig hadde planlagt. Jeg har avholdt meg helt fra å kommentere og forklare. Som de gamle evangelister har jeg nøyd meg med å samle stoffet og legge det slik til rette at Therese selv mest mulig får tre frem og komme til orde, 11

sammen med noen av dem som stod henne nærmest. Jeg er overbevist om at den største enkelhet er det som kommer sannheten om Therese nærmest. Derfor tier jeg når hun tier, og lar boken slutte med hennes død, uten å følge henne frem til den 17. mai 1925, da pave Pius 11. i nærvær av treogtredve kardinaler, tohundreogfemti biskoper, femti tusen mennesker i Peterskirken og en halv million på plassen utenfor, helgenkåret Therese av Lisieux. Hun fikk bare fireogtyve år på jorden, men mer tid trengte hun ikke til å bli den hun skulle være. Bortgjemt i en klostercelle i en fransk provinsby rakk hun å vise verden at det eneste som betyr noe i livet er Kjærligheten. Den overvinner alt.

Estrella de Mar Port d’Alcudia (Mallorca) Askeonsdag 1997

Sannelig, sannelig sier jeg eder: Dersom hvetekornet ikke faller i jorden og dør, forblir det alene, men dersom det dør, bærer det megen frukt …

I

Det var en mann som het Louis Martin. Han ble født i Bordeaux i Frankrike i 1823. Hans far var offiser i den franske hær, og da han i 1830 ble pensjonert, flyttet familien til den lille byen Alençon i Normandie. Begge foreldrene var gudfryktige mennesker, og faren gjentok stadig for sin sønn: «Gud skal elskes og æres over alle ting.» Av moren lærte han ydmykhet og andre kristne dyder.

Louis Martin utdannet seg til urmaker og gullsmed, men kjærligheten til Gud var så sterk i hans hjerte at han i en alder av enogtyve år søkte å bli munk i augustinernes Store Sankt Bernhardkloster. Det lå i ensomheten oppe i fjellene, som et tilfluktssted for villfarne vandringsmenn.

Den unge Louis ble avvist i klosteret fordi han ikke kunne latin. Senere dro han til Paris, men i denne «babylonske» storbyen holdt han bare ut i tre år før han i 1850 flyttet hjem til foreldrene i Alençon. Her drev han sin egen forretning og ble en holden mann. Han vanket sammen med andre unge menn i «Den katolske krets», for dengang var fiendskapet mot Kirken sterkt i Frankrike, og hatet mot prestene utbredt. Men som så ofte når Kirken møter åpen motstand, var det samtidig en åndelig blomstringstid, hvor klostrene fyltes av unge menn og kvinner, og mange legfolk sluttet seg sammen i foreninger og fromme forbund.

15

Likevel elsket Louis Martin ensomheten fremfor alt, og eneboerlivet var hans drøm. Sine beste stunder hadde han i stillheten ute i naturen, særlig når han fisket eller gikk på jakt.

Om kveldene satt han oftest under lampen og leste.

For å kunne hengi seg til enda mer ensomhet kjøpte han i 1857 et gammelt sekskantet tårn ved elven Sarthe, ikke langt fra huset hvor han bodde sammen med foreldrene.

«Paviljongen» kalte han stedet, og hit flyttet han sine bøker og fiskestenger og innredet tårnet etter sitt monastiske hjerte. I innhegningen utenfor satte han en statue av Guds Mor som en from frøken hadde skjenket ham. Den er senere blitt kjent som «den smilende Jomfru», enda ansiktet er dypt alvorlig.

Louis Martin var en vakker mann. Hans edle skikkelse, klare blikk og kristne dyder ble lagt merke til i byen. Han stengte bestandig sin butikk om søndagen, gikk til messe hver dag, og var en trofast deltager i våkenetter og på pilegrimsferder. Men hans mor var bekymret over at han i en alder av fireogtredve år fremdeles ikke hadde vendt blikket mot noen kvinne. På et kurs hvor hun lærte å lage kniplinger, la hun merke til en livlig, vakker og elskverdig ung pike, sterkt troende og meget begavet i den kniplingskunsten som har gitt Alençon et ry i Europa. Fru Martin begynte å legge planer.

Azélie Marie Guérin, til daglig kalt Zélie, ble født i 1831, i landsbyen Gandelain. Hennes far hadde vært soldat i Napoleonskrigene og ble senere politimann. I likhet med herr Martin flyttet herr Guérin til Alençon da han ble pensjonist. Også Zélies hjem var preget av gudsfrykt, men faren var svært autoritær, og moren la sin elsk på sønnen Isidore og brydde seg tilsynelatende mindre om Zélie og storesøsteren Marie-Louise, som senere gikk i klos16

ter. «Min barndom og ungdom var trist som et liksvøp,» skrev Zélie til sin bror, «for om du ble forkjælt, så vet du at mor var altfor streng mot meg. God som hun tross alt var, visste hun ikke hvordan hun skulle behandle meg, og derfor led jeg meget i mitt hjerte.»

Zélie kjente dragningen mot klosterlivet, og banket på hos St. Vincent av Paul-søstrene i Alençon. Hun ble avvist, ikke på grunn av manglende kunnskaper i latin, men fordi hun heller burde bli «en god kristen mor». «Så vil jeg gifte meg og få mange barn,» sa Zélie, og overvant sin skuffelse ved hardt arbeid. I en alder av toogtyve år begynte hun i 1853 som selvstendig næringsdrivende i kniplinger og satt etter hvert med over tyve ansatte.

I 1858 fikk foreldrene Guérin og Martin i stand et møte mellom Zélie og Louis. Tre måneder senere giftet de seg. De var enige om å leve sammen som bror og søster, lik Jomfru Maria og den hellige Josef. Allikevel var den syvogtyveårige Zélies uskyld så grenseløs at hun etter ti måneder begynte å undre seg over hvorfor hun ikke ble med barn. Det var skriftefaren som måtte opplyse henne om at det – med ett hellig unntak – var umulig for en jomfru å bli mor. Presten overtalte det gudhengivne ekteparet til å begynne et ekteskapelig samliv, og dermed fødte Zélie ni barn, to sønner og syv døtre.

Dengang ble «den ekteskapelige plikt» ansett som en byrde av de fleste kvinner. Men Louis var så hensynsfull at Zélie kunne skrive: «Min mann er en helgen; jeg skulle ønske at alle kvinner hadde en slik mann.» Samtidig bekjente hun med stolthet at hun aldri i sitt liv hadde kjent vellyst.

Da gamle herr Martin døde i 1865, skrev Zélie til sin bror: «Jeg innrømmer gjerne at døden skremmer meg. Jeg har nettopp sett min svigerfar; armene hans er så stive, 17

ansiktet så kaldt. Når jeg tenker på at jeg skulle komme til å se mine egne slik, eller at de skulle se meg! … Du er kanskje vant til å se døden; jeg er aldri kommet den så nær.»

Hun skulle få rikelig anledning til å bli fortrolig med den.

Begge guttene og den ene piken døde allerede som spedbarn. Datteren Hélène levde til hun var fem og et halvt.

I løpet av mindre erm fire år mistet ektefellene fire barn.

Rundt denne tiden døde også Zélies foreldre. Sorgen var en hyppig gjest i hjemmet. Trøsten fantes i troen på et gjensyn på den andre siden av graven, i salighetens himmel. I sin kjærlighet ville Gud bevare disse små fra verdens ondskap og livets lidelser. Slik tenkte og trodde Zélie og Louis Martin.

Det siste barnet som døde var den sjette datteren, Mélanie Thérèse. I 1872 venter Zélie sitt niende barn. I flere år allerede har hun lidd av en svulst i brystet, uten at den fikk hemme hennes virketrang og livsmot. Hun er likevel bekymret, og skriver til sin svigerinne: «Om bare Gud ville gi meg den nåde å kunne amme dette barnet selv, så ville det bli en fornøyelse å fostre det opp. Jeg elsker jo barn inntil galskap. Jeg ble født for å føde barn, men nå er det snart på tide at jeg holder opp. Jeg blir enogførti den treogtyvende i denne måned; det er alderen da man blir bestemor!»

2. januar i det Herrens år 1873 fødte Zélie sitt niende barn. Atter skriver hun til svigerinnen: «Min lille pike ble født i går, torsdag, rundt klokken halv tolv om kvelden.

Hun er meget kraftig og sunn; man sier hun veier åtte pund, men jeg tenker vi sier seks, det er allerede ikke så lite. Hun virker svært snill. Jeg er ganske lykkelig. Først ble jeg overrasket, for jeg hadde forestilt meg at det denne gangen ville bli en gutt … Hun skal døpes i morgen, lørdag.»

18

4. januar ble Marie Françoise Thérèse Martin døpt i Notre-Dame-kirken i Alençon. Nytt brev til svigerinnen: «Vi kaller henne Therese etter min siste lille. Alle sier hun er vakker; hun smiler allerede. Først trodde jeg det var noe jeg innbilte meg, men i går var ingen tvil mulig: Hun så oppmerksomt på meg, og så smilte hun helt henrivende.

Allerede mens jeg gikk med henne, la jeg merke til noe som aldri hendte da jeg ventet de andre barna: Når jeg sang, sang hun med … Jeg betror dette bare til Dem, for ingen andre vil tro det.»

Therese fødes i trygge kår. I 1870 selger faren sin butikk for å hjelpe hustruen som forretningsfører for hennes kniplingproduksjon. Året etter flytter familien inn i et større hus. Hit bringes også statuen av den hellige Jomfru fra «Paviljongen». Den nyfødte blir straks omgitt av fire søstre: Marie på tretten, som er farens yndling, en selvstendig og særpreget pike som hverken vil høre tale om ekteskap eller klosterliv. Pauline er tolv, flittig og bestemt, og sin mors fortrolige.

Begge de to eldste går på pensjonatskole i Le Mans. Så er det«stakkars Léonie» på ti; hun mangler storesøstrenes skjønnhet, er ofte syk og ikke så flink på skolen. Céline er bare fire, livsglad, men følsom, og den som kommer til å stå den nyfødte aller nærmest.

Thereses første tid i hjemmet er lykkelig, men hun får ikke morsmelk, og etter et par måneder kommer symptomene på den samme tarmbetennelsen som la hennes små søsken i graven. Det er en fortvilet Zélie som skriver til sin bror Isidore Guérin: «Da du forlot Alençon gikk det utmerket med min lille Therese. Vi så hvordan hun stadig ble kraftigere, og jeg var stolt over det. Men i dag har alt endret seg; det står svært dårlig til med henne, og jeg har intet håp om at hun vil overleve. Siden i går lider hun for19

ferdelig, det skjærer meg i hjertet å se henne … Ofte tenker jeg på de mødrene som opplever den gleden det må være å amme sine barn selv. Her går jeg og ser mine dø, den ene etter den andre.»

Huslegen forordner morsmelk. Dagen etter går Zélie til fots de åtte kilometrene ut på landsbygden til Rose Taillé, som også var amme for de to siste hun mistet. Den ferme bondekonen følger straks med tilbake til byen, men Therese vil ikke suge brystet hennes. Zélie anroper den hellige Josef om å gå i forbønn for barnet, og plutselig suger Therese så hun nesten mister pusten. Et kvarter senere smiler hun til sin mor og er utenfor fare. Det er den 11. mars 1873. En lettet mor skriver til svigerinnen: «Jeg ønsker av hele mitt hjerte at dere aldri må oppleve et barn i en slik tilstand. Man vet ikke hva man skal gjøre, man er redd for ikke å gi barnet hva det trenger; det er en stadig angst for døden. Man må ha opplevd disse kvalene for å vite hvordan det er. Jeg vet ikke om skjærsilden kan være verre. – Nå, en forferdelig prøvelse er til ende.»

Med tungt hjerte må foreldrene la datteren leve sitt første år ute på landet, hos Rose og Moïse Taillé og deres fire små gutter. Men hver torsdag blir Therese tatt med til byen, når Rose kommer for å selge smør og egg på markedet. Familien kan glede seg over hvor sterk og frisk hun ser ut, men hun trives bedre sammen med ammen på torvet enn i sitt eget hjem. Hun blir vettskremt når morens elegante kniplingkunder vil løfte henne, og hun hyler ved synet av damenes veldige hatter. Zélie skriver til storesøstrene på pensjonatskolen: «Ammen bragte lille Therese torsdag, hun lo hele tiden; det var særlig Céline hun likte.

Hun skoggerlo sammen med henne. Det ser ut som hun allerede har lyst til å leke – hun holder seg oppreist på de 20

små leggene sine, rank som en påle. Jeg tror hun vil være snar til å gå, og at hun har et godt lynne.»

Frisk og herdet av sol og vind vender Therese tilbake til sitt hjem den 2. april 1874. Her blir hun midtpunkt i en familie hvor kjærligheten er selve grunntonen. Faren har allerede passert de femti og er helt betatt av sin «lille dronning». Hun kan allerede gå, er snar til å snakke, har en usedvanlig hukommelse, synger med høy røst og kan bokstavene før hun er tre. Men det våkes nøye over at hun ikke blir bortskjemt, og religionens dyder blir snart en naturlig del av hennes liv. Foreldrene går hver morgen til messe klokken halv seks, fastedagene overholdes strengt, søndagshvilen er hellig og familien samles daglig til bønn. Kirkeårets fester og høytider, bots- og fastetider setter preg og farve på en ellers enstonig tilværelse. Foreningslivet krever sitt. «Jeg er medlem av alle foreninger,» sukker Zélie. Det samme kunne mannen si, som dessuten ikke går glipp av en eneste pilegrimsferd. Likevel finner de tid til å besøke ensomme gamle, syke og døende.

«Jo mer jeg har å gjøre, desto bedre har jeg det,» hevder den kreftsyke Zélie. Det er ingen ufrihet i denne fromheten; man går ikke rundt med tynget samvittighet og nedslått blikk. Det er Gud som elskes og æres. At hans prester derimot kan være høyst middelmådige, legges det ikke skjul på. «De siste åtte dagene har det vært to misjonærer her, som holder tre prekener hver dag,» forteller Zélie. «Den ene preker like dårlig som den andre, etter min mening. Vi går likevel og hører på dem av plikt, og for meg i det minste er det en botsøvelse ekstra.»

Therese finner seg helt til rette i det troens liv som preger hjemmet, og gir tidlig uttrykk for sin barnlige fromhet. Hun vil «være god mot Jesus». Hver søndag får hun bli med til vesper i kirken. En gang da hun bare var litt 21

over to år hadde familien vært på tur. Vespertiden var over da de kom hjem. Men Therese gikk alene ut i pøsregnet, med raske skritt mot kirken. Hun ble hentet inn mot sin vilje, og gråt en hel time over å bli fratatt søndagskveldens kirkebesøk. Mer uforklarlig er hennes tåreflom 2. påskedag i 1875, da familien besøkte mosteren i hennes kloster i Le Mans. Therese var henrykt under hele reisen, men straks de kom inn i klosteret, begynte hun å gråte stille, for seg selv. Så falt hun til ro, og humøret vendte tilbake. Selv hevder hun at hun allerede som toåring tenkte at hun skulle gå i kloster. I selvbiografien sammenfatter hun minnene fra sin tidligste barndom: «Hele mitt liv har den gode Gud villet omgi meg med kjærlighet, mine første minner er preget av smil og ømme kjærtegn! … men om Han hadde latt det være mye kjærlighet rundt meg, hadde han også latt det være noe av den i mitt eget lille hjerte, som han skapte kjærlig og følsomt; derfor elsket jeg Pappa og Mamma og viste dem min hengivenhet på tusen måter, for jeg var svært meddelsom. Men de midlene jeg brukte var av og til merkverdige, noe som fremgår i et avsnitt fra et av Mammas brev – ’Den lille er en spilloppmaker uten like, hun kommer og gir meg en klem og sier at hun ønsker jeg var død: – Å, jeg skulle ønske du var død, min stakkars lille mor! … Man irettesetter henne, men hun sier: Det er for at du skal komme til Himmelen, siden du jo sier at vi må dø for å komme dit.’»

Moren er helt forundret over hvor mye det lille barnet tenker: «Céline sa forleden: – Hvordan kan det ha seg at Gud kan få plass i det lille nattverdbrødet? – Den lille svarte: – Det er ikke så rart, for Gud er jo allmektig.

– Hva betyr det å være allmektig? – Det betyr at Han kan gjøre alt det Han vil!»

Therese viste selv en uvanlig sterk vilje, og en utpreget 22

stahet, som gjorde at den fire år eldre Céline oftest måtte gi etter for lillesøsteren. Dermed oppnådde hun samtidig «en perle i sin krone», som det kaltes når barna innla seg små fortjenester hos den gode Gud. Zélie skriver: «Min lille Céline er helt og holdent opptatt av dyden, det er den innerste følelsen i hennes vesen; hun har en troskyldig sjel og en sann skrekk for det onde. Hva den lille nysgjerrigperen angår, vet vi ikke riktig hva hun vil bli til, hun er så liten, så ubetenksom! Hun er mer intelligent enn Céline, men langt mindre medgjørlig, og med en stahet som nesten er urokkelig. Når hun sier nei, kan ingenting få henne til å gi etter; vi kunne ha satt henne en hel dag i kjelleren, men hun ville nok heller ha sovet der enn å si ja …»

Léonie var kommet i en alder da hun mente hun var for stor til å leke med dukker. En dag bar hun inn til de to småsøstrene en hel kurv med sløyfer og bånd og tøystykker til å sy dukkeklær av. Hun bad søstrene velge hva de ville ha, og Céline forsynte seg dydig med noen bånd og stropper. Da grep Therese hele kurven og ropte: «Jeg velger alt sammen!» Som voksen syntes hun denne lille replikken fra barndommen sammenfattet hele hennes liv.

I selvbiografien dveler hun med forkjærlighet ved disse første årene: «Å, hvor jeg var lykkelig i den alderen! Jeg begynte allerede å glede meg over livet, jeg var tiltrukket av dyden og hadde, synes jeg, de samme tilbøyeligheter som nå, med en stor grad av selvbeherskelse. – Å, hvor fort de gikk, disse solfylte årene av min tidligste barndom, men hvilke herlige spor de har etterlatt i min sjel! – De vide markene og de enorme grantrærne, med grener som bøyde seg helt ned til jorden, gjorde et inntrykk på meg som jeg ennå i dag kan føle i mitt hjerte når jeg betrakter naturen. – Ja, alt smilte virkelig til meg på jorden: Jeg fant blomster under hvert eneste av mine fottrinn, og 23

mitt muntre sinn bidro også til å gjøre livet behagelig.

Men snart skulle min sjel oppleve en annen tid, jeg måtte gå gjennom prøvelsens smeltedigel og lære å lide allerede i barndommen, for desto tidligere å kunne bli ofret til Jesus. På samme måte som vårblomstene begynner å spire under sneen og springer ut når de første solstrålene viser seg, måtte også den lille blomsten som her skriver sine erindringer gjennomleve prøvelsens vinter …»

II

Zélie hadde for lengst helgenkåret ektemannen i sitt hjerte. Men hun ønsket også selv å bli hellig, og bad stadig om at de fem døtrene måtte bli helgener. Kjærligheten mellom ektefellene var til oppbyggelse for alle som kjente dem. Når den ene en sjelden gang var fraværende, skrev de brev til hverandre, hvor Zélie kunne sukke: «Jeg ville aldri klare å leve uten deg.» Og han avsluttet sine brev med «Din ektemann og sanne venn, som elsker deg for livet».

Det skulle ikke bli noe langt samliv. Selv om Zélie merket de første symptomene på brystkreft allerede i 1865, ventet hun helt til 1876 med å oppsøke lege. Da var det for sent. Hun kommer ganske oppskaket hjem fra legebesøket, samler hele familien rundt seg og forteller at hun ikke har lenge igjen å leve. Céline og Therese skjønner ikke så mye av det hele, men gråter fordi de andre gråter, og stakkars Louis, som er helt knust, går opp på loftet for å legge bort fiskeredskapene; i sorgen tror han at slike gleder er forbi for alltid.

Men Zélie gjenfinner snart sin sedvanlige sinnsro og legger alt i Guds hånd. «Det er ikke noe å snakke om,» skriver hun til svigerinnen, «dersom jeg ikke hadde sett hevelsen, ville jeg ikke trodd det var noe i det hele tatt.

Blir det verre, drar jeg på pilegrimsferd. Hadde jeg hørt på 25

Louis, tror jeg nok vi allerede hadde vært i Lourdes, men det haster ikke.» Derimot drar hun til Lisieux og besøker broren og svigerinnen, Isidore og Céline Guérin. Broren er farmasøyt, og sender henne til en berømt kirurg i byen. Han kan bare gjenta beskjeden fra huslegen: Det er ingen ting å gjøre. Den syke skriver likevel oppmuntrende til sin mann: «Doktoren synes å mene at jeg kan leve lenge slik jeg er nå. Derfor må vi bare legge alt i Guds hånd, han vet langt bedre enn vi hva vi trenger.» Hun var heller ikke bekymret for barna; de store ville ta seg av de små.

Men hun var urolig for Léonie, som var et vanskelig barn, vrang og motvillig. Den eneste hun adlød var tjenestepiken Louise.

Det som tynget Zélie mer i denne tiden, var at hennes søster, som hadde fått klosternavnet Marie-Dosithée, lå for døden i klosteret i Le Mans. Det var tuberkulose. Zélie benyttet anledningen til en siste anbefaling i avskjedsbrevet: «Straks du kommer til Paradis, må du gå rett til den hellige Jomfru og si til henne: Min gode Mor, det var litt av et puss du spilte min søster da du ga henne den stakkars Léonie; det var ikke et slikt barn hun hadde bedt om. Nå må du ordne opp i dette!» Søster Marie-Dosithée døde den 24. februar 1877, og hun må ha vært rask til å utføre sitt paradisiske oppdrag, for en måned senere kommer en skrekkslagen Zélie over tjenestepiken Louise mens hun er i ferd med å piske Léonie til blods. I årevis var den stakkars piken blitt mishandlet uten å si noe. Underlig nok fikk Louise beholde sin post, men det var på betingelse av at hun aldri skulle være i nærheten av Léonie.

Den vanskelige datteren ble helt forandret etter avsløringen, og visste ikke det beste hun skulle gjøre for sin mor.

Zélie sendte en inderlig takk til søsteren i himmelen.

I mars 1877 avslutter hun sin kniplingfabrikasjon.

26

Louis har vært så dyktig til å plassere pengene at familien heretter kan leve på rentene. I et brev til datteren Pauline forteller Zélie litt om sitt ekteskap. Både hun og mannen hadde kjent en dragning mot klosterlivet i yngre år, og på forunderlig vis følte hun at kjærligheten dem imellom av den grunn bare ble dypere. «Våre følelser stemte alltid overens, og han har bestandig vært min trøst og støtte. Da vi fikk barn, ble vår innstilling litt forandret. Vi levde bare for dem, og det var vår store lykke … Ingenting kjentes tungt. For meg var barna det skjønneste innhold i livet, og derfor ville jeg også gjerne ha mange, for å oppdra dem for himmelen.» Om Therese sier hun at til tross for sine små luner «vil hun bli god; vi ser allerede spirene – hun taler bare om Gud». Sin egen tilstand har hun for lengst godtatt: «Den gode Gud gir meg den nåde at jeg ikke er redd; jeg er rolig, og føler meg nesten lykkelig, ja, jeg ville ikke bytte min skjebne med noen som helst. Mens jeg venter, vil jeg gjøre hva jeg kan for at et under skal skje; jeg ser frem til pilegrimsferden til Lourdes, men om jeg ikke blir helbredet, vil jeg likevel forsøke å synge når jeg kommer tilbake.»

17. juni drar hun til Lourdes sammen med de tre eldste døtrene: Marie, Pauline og Léonie. Det ble en strevsom og lite hyggelig reise. Marie fikk rusk i øyet og jamret i timevis, Léonie hadde vondt i foten og sutret sammen med søsteren. Oppholdet var ubehagelig, togene forsinket, og i tillegg mistet Zélie den kjære rosenkransen som hadde tilhørt hennes avdøde søster. Men alt dette ville vært til å holde ut, om mirakelet hadde innfunnet seg. Hun skriver til broren: «Jeg ble ikke helbredet, tvert imot, reisen har gjort sykdommen verre.» Likevel angret hun ikke på at hun dro, for det var hennes plikt å prøve alt som kunne hjelpe. Og så tilføyer hun: «Hvorfor skulle et under skje 27

nettopp med meg, og ikke med den ene eller den annen som jeg så dø fra en barnerik familie?» Håpet er likevel ikke ute: «Nå, for min egen del venter jeg fremdeles på et under fra Guds allmakt og godhet, på den hellige Jomfrus forbønn. Ikke at jeg ber om at sykdommen skal tas fra meg, men bare at jeg må få leve noen år til, så jeg kan få tid til å oppdra mine barn. Særlig Léonie trenger meg fortsatt; jeg har en slik medynk med henne.» Det siste hun skriver om Therese, er disse få ordene: «Min Therese er en sjarmerende liten skapning; jeg forsikrer dere om at hun vil greie seg bra.»

Det går mot slutten. 27. juli skriver hun til broren at hun har lidd mer det siste døgnet enn i hele resten av sitt liv – «alle disse timene har gått med til å skrike og ynke meg». På grunn av smertehylene må de minste være hos en slektning om dagen. Men søndag den 26. august er de hjemme. Therese glemmer aldri da moren fikk sykesalvingen: «Den gripende seremonien med den siste olje sitter prentet i min sjel. Jeg ser ennå min plass ved siden av Céline; vi var alle fem plassert etter alder, og vår stakkars lille far var der og hulket høyt …» Broren og svigerinnen er med telegram tilkalt fra Lisieux. De ankommer om kvelden neste dag. Da kan den syke ikke lenger tale.

Zélie Martin døde den 28. august, klokken halv ett om natten. Ektemannen og broren satt hos henne. Hun ble femogførti år.

Om morgenen kommer faren og henter Therese for at hun skal gi moren et siste kyss. Hun som ellers hadde så lett for å ta til tårene, kan ikke huske at hun gråt så mye.

«Uten å si noe trykket jeg leppene mot pannen til min elskede mor … Jeg talte ikke med noen om de dype følelser jeg merket inni meg. Jeg holdt øynene åpne og lyttet i taushet.»

28