Svarte sekunder
Karin Fossum
Svarte sekunder
© J.W. Cappelens Forlag AS, 2002 Denne utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2018 ISBN 978-82-02-60262-8 1. utgave, 1. opplag 2018 Omslagsdesign: Miriam Edmunds Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2018 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
Til min lillebror Øystein
Dagene gikk så sakte. Ida Joner løftet hånda og tellet alle fingrene. Hun fylte år den tiende september. Ennå var det bare den første. Hun hadde så mange ønsker. Helst et eget kjæledyr. Noe varmt og levende som bare var hennes. Ida hadde et bedårende ansikt med store, brune øyne. Skikkelsen var spinkel og nett, håret tykt og krøllet. Hun var kvikk og lett i humøret. Det var for mye av det gode. Slik tenkte mora ofte, særlig når Ida forlot huset og ryggen hennes forsvant i svingen. For mye, og for godt til å vare. Ida svingte seg opp på sykkelen. Nettopp nå skulle hun forlate huset på en splitter ny Nakamura. Stua var i vill uorden etter henne, hun hadde ligget i sofaen og lekt med spill og figurer. Fraværet hennes ville først etterlate en stor tomhet. Deretter ville en fremmed tone sive inn gjennom veggene og fylle huset med uro. Mora likte seg ikke. Men hun kunne ikke sette jentungen i bur som en annen sangfugl. Hun vinket til Ida og smilte tappert. Gjemte seg i praktiske gjøremål. Støvsugeren ville overdøve den nye tonen i rommet. Ble hun svett og varm i kroppen, eller trett av å riste tepper, ville det døyve den lille taggen i brystet som vokste fram hver gang Ida forsvant. Hun kastet et blikk ut av vinduet. Der dreide sykkelen 7
til venstre. Ida skulle nedover mot sentrum. Alt var i orden, hun hadde sykkelhjelmen på. Et hardt skall som lå beskyttende over hodet hennes. Selve livsforsikringen. I lomma hadde hun en sebramønstret lommebok som inneholdt tretti kroner. Det var nok til siste nummer av hestebladet Wendy. For resten av pengene pleide hun å kjøpe Bugg. Turen ned til Lailas kiosk ville ta henne femten minutter. Mora regnet i hodet. Ida ville være hjemme igjen omkring klokka 18.40. Da regnet hun med muligheten at hun kanskje kunne møte noen, og bli stående og prate i ti minutter. Mens hun ventet, begynte hun å rydde. Plukket kort og figurer opp fra sofaen. Hun visste at datteren kunne høre henne når som helst og hvor som helst. Hun hadde plantet sin egen myndige stemme i jentungens hode, og visste at den klang der inne som en evig, malende formaning. Hun følte skyld for dette, følte skyld som etter et overgrep, men hun våget ikke annet. Nettopp denne stemmen ville redde Ida den dagen hun møtte en fare. Ida var en veloppdragen jente som aldri ville trasse mora eller glemme et løfte. Men klokka på veggen i stua hos Helga Joner nærmet seg sju, og Ida var ikke tilbake. Da kom det første stikket av angst. Og siden det nagende suget i magen som stadig drev henne til vinduet, der Ida selvfølgelig hvert sekund ville komme på den gule sykkelen. Den røde hjelmen ville blinke i sola. Svakt ville hun høre dekkene knase over singelen. Kanskje et klemt med klokka, jeg er hjemme igjen! Etterfulgt av et dunk i veggen, fra sykkelstyret. Men hun kom ikke. Helga Joner lettet fra alt som var kjent og trygt. Gulvet sank under føttene hennes. Kroppen, som ellers var tung, veide ingen ting, hun svevde som et spøkelse omkring i rommene. Så falt hun ned igjen med et dunk i brystet. Bråstanset og så seg omkring. Hvorfor var dette så kjent? Fordi hun allerede, i 8
årevis, hadde vært igjennom situasjonen i tankene. Fordi hun alltid hadde visst at dette gode barnet ikke ville vare. Nettopp dette at det var så ventet, skremte henne til vanvidd. Vissheten om at hun kunne forutse ting, erkjennelsen av at dette hadde hun forstått fra første stund, svimlet i hodet hennes. Det er derfor jeg alltid er redd, tenkte Helga. Hver dag i ti år har jeg vært redd, og jeg var det med god grunn. Nå er det her. Marerittet. Stort, svart og krafsende på innsiden av hjertet. Klokka var 19.15 da hun rev seg selv ut av apatien og fant nummeret til Lailas kiosk på de gule sidene i telefonkatalogen. Hun forsøkte å hente opp stemmen. Det ringte mange ganger før røret ble tatt av. Dette at hun sto i telefonen og derved avslørte sin egen angst, gjorde henne enda sikrere på at Ida var rett rundt hjørnet. Som den endelige bekreftelsen på hvilken hønemor hun var. Men Ida var ikke å se, og en kvinnestemme svarte. Helga begynte med en unnskyldende latter, fordi hun hørte at kvinnen som svarte var voksen, og kanskje hadde barn selv. Hun ville forstå. Datteren min dro av gårde på sykkel for å kjøpe Wendy. I kiosken din. Hun skulle rett hjem, hun burde være her nå, men hun kommer ikke. Så jeg ringer bare for å sjekke at hun har vært hos deg og kjøpt det hun skulle. Sa Helga Joner. Hun så ut av vinduet for å skjerme seg for svaret. – Nei, svarte stemmen. – Det har ikke vært noen jente her, ikke som jeg husker. Helga tidde. Dette svaret kunne ikke være riktig. Hun måtte ha vært der, hvorfor sa hun slike ting? Hun forlangte et annet svar! – Hun er liten og mørk, fortsatte hun stedig, – ti år. Hun har blå joggedress og rød hjelm. Sykkelen er gul. 9
Dette med sykkelen ble hengende. Den tok hun tross alt ikke med seg inn i kiosken. Laila Heggen, som drev kiosken, ble beklemt og redd for å svare. Hun hørte den gryende panikken, og ville ikke utløse den i all sin gru. Derfor gikk hun igjennom de siste timene i tankene. Men hun fant ingen liten jente der, selv om hun gjerne ville. – Det renner jo mange unger her, sa hun. – Dagen lang. Men på denne tiden er det stille. Det er en slags middagspause mellom fem og sju. Så er det mer trafikk igjen fram til ti. Da stenger jeg. Hun fant ikke mer å si. Dessuten hadde hun to hamburgere på en plate, de luktet brent allerede, og kunden ventet. Helga lette etter ord. Hun kunne ikke legge på røret, våget ikke bryte den forbindelsen til Ida, som denne kvinnen var. Det var jo dit hun skulle. Igjen stirret hun ut på veien. Det var langt mellom bilene. Ettermiddagsrushet var over. – Men når hun dukker opp, forsøkte hun, – så si at jeg venter. Stille igjen. Kvinnen i kiosken ville hjelpe til, men fant ingen måte å gjøre det på. Så forferdelig, tenkte hun, å måtte svare nei. Når det var et ja hun trengte. Helga Joner la røret på. En ny tidsregning begynte. Et krypende, ubehagelig skifte som omfattet en forandring i lyset, i temperaturen, i landskapet utenfor vinduet. Trær og busker sto oppmarsjert som krigerske soldater. Plutselig så hun at himmelen, som ikke hadde sluppet regn på ukevis, hadde tetnet voldsomt til. Når skjedde det? Hun kjente hjertet slå hardt og vondt, hun hørte klokka på veggen, den tikket mekanisk. Sekundene, som hun alltid hadde tenkt på som små metalliske prikker, var tunge, svarte drypp som hun kjente ett for ett. Hun så sine egne hender, de var tørre og rynkete. Ikke lenger en ung 10
kvinnes hender. Hun hadde fått Ida sent i livet og var nettopp fylt førtini. Så steg angsten til sinne, og hun grep telefonen på nytt. Det var mange ting å beskjeftige seg med, Ida hadde venninner og slektninger i samme område. Helga hadde en søster, Ruth, og søsteren hadde en jente på tolv, Idas kusine Marion og fetteren Tomme på atten. Idas far, som bodde for seg selv, hadde to brødre inne i sentrum, Idas onkler, som begge var gift og til sammen hadde fire barn. De var jo familie. Hun kunne være hos dem. Men de ville ha ringt. Helga nølte. Venninnene først, tenkte hun. Therese. Eller Kjersti, kanskje. Dessuten var hun ofte sammen med Richard, en tolv år gammel gutt fra nabolaget som hadde hest. Hun fant datterens klasseliste tapet fast på kjøkkenskapet, den inneholdt navn og nummer til alle. Hun startet øverst med Kjersti. Nei, dessverre, ingen Ida der. Bekymringen hos den andre kvinnen, beklemtheten og deltagelsen, og til slutt den helt nødvendige avslutningen, hun dukker nok opp, du vet jo hvordan unger er, pinte og plaget henne. – Ja, løy Helga. Men det visste hun ikke. Ida var aldri sen. Hos Therese var det ingen som svarte. Hun snakket med Richards far, som fortalte at sønnen var i stallen. Så ventet hun mens han gikk for å se. Klokka på veggen forstyrret henne, denne evige tikkingen, hun likte den ikke. Richards far var tilbake igjen. Sønnen var alene i stallen. Helga la på og hvilte litt. Øynene trakk mot vinduet igjen, som trukket dit av en kraftig magnet. Hun ringte søsteren Ruth, og falt litt sammen da hun hørte stemmen hennes. Kunne ikke holde seg oppreist lenger, kroppen rant av henne, det var som å miste førligheten. – Sett deg i bilen med det samme, sa Ruth. – Kom deg hit, så tar vi en runde og ser etter henne. Vi finner henne nok! 11
– Ja, sa Helga. – Men hun har ikke nøkkel. Kanskje hun kommer mens vi leter etter henne! – La døra stå åpen. Det gjør vel ingen ting. Hun står vel et sted og ser på noe. En brann, eller en bilulykke. Og så glemmer hun tiden. Helga rev garasjedøra opp. Søsterens stemme hadde roet henne. En brann, tenkte hun. Selvfølgelig. Ida står og stirrer på flammene, kinnene hennes er aldeles røde, brannmennene er dramatiske og flotte i sorte klær og gule hjelmer, hun kan ikke røre seg, så besatt er hun, av sirener og skrik og knitringen fra flammene. Var det en brann, ville jeg stanse selv og bli stående, overveldet av varmen. Tørt er det også, det har ikke regnet på lenge. Eller en bilkollisjon. Hun fomlet med nøklene og så det for seg. Forvridd metall, ambulanser, hjertemassasje og blod fór gjennom hodet hennes. Klart hun glemmer tiden! Hun kjørte ukonsentrert til søsterens hus på Madseberget. Det tok fire minutter. Øynene fór langs grøftene bortetter, antagelig ville Ida plutselig dukke opp, korrekt syklende på høyre side, frisk og fin og lykkelig. Men det skjedde ikke. Det var likevel bedre å handle. Helga måtte gire, styre og bremse, kroppen var beskjeftiget. Var det sånn at skjebnen ville henne noe vondt, skulle hun kjempe. Gå til angrep med nebb og klør på dette uhyret som nærmet seg. Søsteren Ruth var hjemme alene. Sønnen Tom Erik, som de bare kalte Tomme, hadde nettopp fått sertifikat. Han hadde spinket og spart til en gammel Opel. – Han nesten bor i den, sa Ruth oppgitt, – jeg håper ved Gud han kjører pent. Marion er på biblioteket. De stenger åtte, så hun kommer snart, men hun klarer seg selv. Sverre er ute og reiser. Han er Gud hjelpe meg aldri hjemme. Dette siste sa hun stående med ryggen til, mens hun kjem12
pet seg inn i en kåpe. Da hun snudde seg, var smilet på plass. – Kom nå, Helga, så kjører vi! Ruth var en slankere og høyere kvinne enn søsteren Helga. Fem år yngre og lysere til sinns. De var svært knyttet til hverandre, og det var alltid Ruth som passet på Helga. Allerede i en alder av fem tok hun seg av Helga på ti. Helga var så tung, så langsom og redd. Ruth var rask, åpen og effektiv. Hadde god råd med alt. Nå gikk hun fort inn i rollen som hjelper. Hun klarte å holde sin egen bekymring i sjakk ved å trøste søsteren. Ruth rygget Volvoen ut av garasjen, og Helga satte seg inn. Først var de innom i Lailas kiosk, der de vekslet noen ord ved disken. De ble stående utenfor og se seg omkring. Etter tegn på at Ida hadde vært der, selv om Laila Heggen sa nei. De fortsatte inn til byen. Ruslet en runde på torget, og stirret med flakkende øyne på alle ansikter, alle skikkelser, men Ida var ikke å se. For sikkerhets skyld var de innom ved Glassverket skole, der Ida var elev i femte klasse, men skolegården lå tom og øde. Tre ganger i løpet av turen fikk Helga låne Ruths mobiltelefon for å ringe sitt eget nummer. Kanskje Ida ventet i stua. Men ingen svarte. Marerittet vokste, lå og dirret et sted der framme og samlet krefter. Snart ville det reise seg og velte inn som en bølge. Mørklegge alle ting. Helga kjente det i kroppen, det pågikk en krig der inne, blodstrømmen, hjerterytmen, pusten, alt var kraftig forstyrret. – Kanskje hun har punktert, sa Ruth, – og bedt noen om hjelp. Kanskje noen står et sted og lapper sykkelen hennes. Helga nikket iherdig. Det hadde hun ikke tenkt på som en mulighet. Nå ble hun usigelig lettet. Det fantes jo mange forklaringer, mange mulige hendelser, nesten ingen var farlige, hun så dem bare ikke. Hun satt stiv i setet ved siden av søste13
ren og håpet at Idas sykkel var punktert på det aller groveste. Det ville forklare alt. Så fikk hun plutselig panikk, fordi nettopp dette bildet skapte en angst i henne. At en liten jente med brune øyne og punktert sykkel kunne få en bil til å stanse. Under påskudd av å ville hjelpe. Påskudd! Det stakk i hjertet igjen. Dessuten ville de ha sett henne, de kjørte nettopp den ruta Ida skulle sykle. Det fantes ingen snarveier. Helga stirret rett fram. Hun ville ikke vri hodet til venstre, for der fløt elven stri og grå et stykke unna. Hun ville hele tiden framover, så fort det var mulig, fram til det øyeblikket da alt var i orden igjen. De kjørte tilbake til huset. Annet kunne de ikke. Alt som hørtes var summingen fra motoren i Ruths Volvo. Hun hadde slått av radioen. Det gikk ikke an å lytte til musikk når Ida var vekk. Det var fortsatt lite trafikk. Men snart tok de igjen en underlig doning. De så den på lang avstand, først som noe ugjenkjennelig. Kjøretøyet var delvis en motorsykkel, delvis en liten lastebil. Den hadde tre hjul, motorsykkelstyre, og et lasteplan på størrelse med en liten henger. Både sykkelen og hengeren var lakkert i en irrgrønn farge. Sjåføren kjørte svært sakte, men de så på skikkelsen at han merket bilen, at han kjente dette som nærmet seg bakfra. Han la seg ut til høyre for å slippe dem forbi. Blikket var stivt festet på veien. – Emil Johannes, sa Ruth. – Han er alltid ute og kjører. Skal vi spørre ham? – Han snakker jo ikke, innvendte Helga. – Det er bare et rykte, mente Ruth. – Jeg tror han snakker som bare det. Akkurat når det passer ham. – Hvorfor tror du det? sa Helga tvilende. – Folk omkring her sier det. At han bare ikke vil. Helga kunne ikke forestille seg at folk sluttet å snakke hvis 14
de nå engang kunne. Noe sånt hadde hun aldri hørt om. Mannen på sykkelen var i femtiårene. Han hadde en gammeldags brun skinnlue med øreklaffer og en vindtett jakke. Den var ikke lukket. Skjøtene flagret i vinden bak ham. Da han kjente bilen komme opp på siden, begynte han å vingle. Han så avvisende på dem, men Ruth lot seg ikke stanse. Hun veivet med armen inne i bilen og ga ham signal om å stoppe. Han gjorde det, motvillig. Men han så ikke på dem. Han ventet bare, fortsatt stirrende rett fram, hendene med et godt grep om styret, øreklaffene som hundeører nedover kjakene. Ruth åpnet bilvinduet. – Vi leter etter en jente! ropte hun. Mannen gjorde en grimase. Han forsto ikke hvorfor hun ropte slik, han hørte godt. – En mørk jente på ti år. Hun sykler omkring på en gul sykkel. Du kjører så mye rundt. Har du sett henne? Mannen stirret i asfalten. Fjeset var delvis skjult av lua. Helga Joner stirret på hengeren. Den var dekket av en svart presenning. Hun syntes det lå noe under. Tankene fór i alle retninger. Det var plass til både en jente og en sykkel under en slik presenning. Så han ikke skyldbevisst ut? Samtidig visste hun at han alltid hadde dette bortvendte uttrykket. Hun hadde av og til sett ham på butikken. Han levde i en egen verden. Tanken på at Ida skulle ligge under den svarte presenningen, slo henne som absurd. Jeg er ikke helt meg selv, tenkte hun. – Har du sett henne? gjentok Ruth. Hun hadde så myndig stemme, tenkte Helga. Så formanende. Den fikk folk til å stanse og lytte. Han møtte endelig blikket hennes, men bare svært hastig. Øynene hans var runde og grå. Det var da slik at de flakket? Helga bet seg i leppa. Det var jo sånn han var, visste hun, han 15
ville ikke snakke med folk eller se på folk. Det betydde ingen ting. Stemmen var litt rusten da han svarte. – Nei, sa han. Ruth holdt blikket hans. De grå øynene vek igjen. Han satte sykkelen i gir og ruste motoren. Gassen lå til høyre på styret. Han likte å gi gass. Ruth blinket ut til venstre og passerte ham. Men hun fortsatte å betrakte ham i speilet. – Hah! fnyste hun. – Alle sier han ikke kan snakke. Bare tull! Det ble tungt og stille i bilen. Helga tenkte, nå er hun hjemme igjen. Laila i kiosken husker det ikke, men Ida har vært der og handlet. Hun ligger i sofaen og leser i Wendy og tygger Bugg så kinnene buler. Det er godtepapir overalt. Det lukter søtt fra munnen hennes, av den rosa tyggegummien. Men stua var tom. Helga falt fullstendig sammen. Alt raknet inne i henne. – Herre Gud, hikstet hun. – Det er alvor nå. Hører du, Ruth? Et eller annet har skjedd! Hikstingen endte i et skrik. Ruth gikk til telefonen. Meldingen om den savnede Ida Joner ble registrert i Kriminalvakta klokka 20.35. Kvinnen som ringte, presenterte seg som Ruth Emilie Rix. Hun anstrengte seg for å fremstå som saklig, i frykt for at de ikke skulle ta henvendelsen alvorlig. Samtidig var det en frenetisk undertone i stemmen hennes. Jacob Skarre noterte på en blokk etter hvert som kvinnen snakket, og flere motstridende følelser vokste fram i ham. Ida Joner, en ti år gammel jente fra Glassverket, var to timer for sen. Klart noe var skjedd. Men det trengte ikke være noe skrekkelig. Som regel var det slett ikke skrekkelig, men en enkel bagatell. Sviende som et vepsestikk først, og så den søteste lindring av alle. Mors favn. Han smilte for seg selv ved tanken på dette fordi 16
han hadde sett det så mange ganger. Samtidig krummet han nakken for alt som kanskje skulle komme. Klokka var 21.00 da patruljebilen svingte inn foran Helga Joners hus. Hun bodde i Glassblåserveien nummer åtte, elleve kilometer fra byen, og langt nok ute til å være svært så landlig, med enkelte gårder og jorder, og store og små byggefelt. Glassverket hadde sitt eget lille sentrum med skole, butikker og bensinstasjon. Huset lå i et villastrøk. Det var rødmalt og innbydende. En hekk av sibirkornell strittet med tynne greiner, og dannet en dramatisk, sprikende kant rundt eiendommen. Gresset hadde gule flekker etter tørken. Helga sto i vinduet. Synet av den hvite bilen fikk det til å svimle for henne. Hun hadde gått for langt, hun hadde utfordret skjebnen. Dette var en innrømmelse, at noe fryktelig var skjedd. De burde ha latt det være. Hadde de latt det være, ville Ida ha kommet helt av seg selv. Hun forsto ikke sine egne tanker, hun lengtet voldsomt etter at noen skulle overta, styre og bestemme. To politimenn kom gående over plassen, og Helga stirret på den eldste av dem, en svært høy og gråhåret mann i femtiårene. Han beveget seg sakte og veloverveid, som om ingen ting kunne velte ham. Helga tenkte, han er nettopp det jeg trenger. Han skal ordne dette, for det er jobben hans, han har gjort det før. Det føltes uvirkelig å ta ham i hånda. Dette hender ikke på ordentlig, tenkte hun, ta meg ut av denne fryktelige drømmen. Men hun våknet ikke. Helga var i godt hold, mørk og tett, med fyldig hår som var strøket bakover fra ansiktet. Huden hennes var lys, brynene var kraftige og tette. Førstebetjent Konrad Sejer så på henne med et fast blikk. – Er du alene? spurte han. 17
– Søsteren min kommer straks tilbake. Det var hun som ringte. Hun måtte si fra til familien sin. Stemmen hennes var panisk. Hun så på de to mennene, på Jacob Skarre med de lyse krøllene, og Konrad Sejer med det stålgrå håret. Hun så på dem med uttrykket til en tigger. Så forsvant hun inn i huset. Ble stående ved vinduet med armene i kors. Det var umulig å sette seg, hun var nødt til å stå slik, nødt til å se veien, den gule sykkelen, når den endelig kom. For nå ville den komme, nettopp nå da hun hadde satt dette store apparatet i gang. Hun begynte å snakke. Måtte fylle tomheten med ord for å holde bildene unna, disse som dukket opp ustanselig, de var så stygge. – Jeg er alene med henne. Vi fikk henne sent, stotret hun, – jeg er snart femti. Faren hennes flyttet for åtte år siden. Han vet ingen ting. Jeg kvier meg for å ringe. Det er jo sikkert en forklaring på dette, og da vil jeg ikke plage ham unødig. – Så du anser det ikke for mulig at hun er hos faren sin? sa Sejer. – Nei, sa hun bestemt. – Anders ville ha ringt. Han er ansvarsfull. – Så dere samarbeider godt når det gjelder Ida? – Så absolutt! – Da synes jeg du skal ringe, sa Sejer. Han sa det fordi han selv var far, og han ville ikke at Idas pappa skulles holdes utenfor. Helga gikk motvillig til telefonen. Det var stille i stua mens hun slo nummeret. – Han svarer ikke, rapporterte hun så, og la på igjen. – Legg igjen en beskjed, sa Sejer, – hvis han har en svarer på. Hun nikket og slo nummeret på nytt. Stemmen hadde et innslag av forlegenhet fordi hun hadde tilhørere. 18
– Anders, hørte de. – Det er Helga. Jeg venter sånn på Ida, hun skulle vært hjemme for lenge siden. Jeg måtte bare høre om hun var hos deg. Så gjorde hun en pause, før hun hikstet til. – Ring, da! Politiet er her! Hun snudde seg mot Sejer. – Han reiser mye. Han kan være hvor som helst. – Vi trenger en god beskrivelse av henne, sa Sejer. – Og et bilde. Det har du sikkert. Helga kjente hvor sterk han var. Det var en merkelig tanke for henne at han måtte ha sittet slik før. I andre stuer, med andre mødre. Helst ville hun falle inn mot ham og klore seg fast, men hun våget ikke. Så hun bet tennene sammen. Sejer slo nummeret til stasjonen og kommanderte to patruljebiler til å kjøre riksveien mot Glassverket. Ti år gammel jente på gul sykkel, hørte Helga. Og hun tenkte at det var rart å høre ham snakke slik om hennes Ida, han fikk det til å låte som et kjøretøy, bare. Siden var det et surr av stemmer og biler, et marerittaktig bilde som sto og flimret foran øynene hennes. Telefoner som kimte, korte kommandoer og fremmede ansikter. De ville se Idas værelse. Hun likte ikke det, fordi det minnet om noe. Ting hun hadde sett på fjernsyn, i kriminalfilmer. Unge jenters rom, skrikende tomme. Hun gikk sakte opp trappa til annen etasje og åpnet. Sejer og Skarre ble stående i døra, fullstendig slått av det store rommet og kaoset der inne. Dyr. I alle slags utgaver, størrelser og fasonger. I alle slags materialer. Glass og sten, keramikk og tre, plast og plysj. Hester og hunder. Fugler og mus, fisker og slanger. De hang fra taket i tynne tråder, de fylte hele den lyse tresengen, de tronte på toppen av bokhyllene og paraderte i vinduskarmen. Sejer merket seg samtidig at alle bøkene i hylla var dyrebøker. 19
Det var bilder og plakater på veggene, av dyr. Gardinene var grønne med sjøhester på. – Nå ser du hva hun er opptatt av, sa Helga. Hun sto i den åpne døra og skalv. Nå så hun dette som for første gang, i all sin voldsomhet. Hvor mange dyr var det snakk om? Hundrevis? Sejer nikket. Skarre var himmelfallen. Rommet var svært uryddig og inneholdt for mange ting. De gikk ned igjen. Helga Joner hektet et bilde ned fra veggen i stua. Sejer tok det imot. Idet han stirret inn i de brune øynene var det gjort. Ida brente seg inn i ham som en glo. Unger er jo søte, tenkte han, men denne jenta var bedårende. Faktisk helt forlokkende deilig. Slik jenter ble fremstilt i eventyrene. Han tenkte på Rødhette, Snøhvit og Askepott. Store mørke øyne. Runde røde kinn. Spinkel som et siv. Han så på Helga Joner. – Dere var ute og lette? Du og din søster? – Vi kjørte i nesten en time, sa Helga. – Det var lite trafikk, ikke mange å spørre. Jeg ringte flere av venninnene hennes, jeg ringte til Lailas kiosk. Hun har ikke vært der, og det skjønner jeg ikke. Hva skal jeg gjøre nå? Hun så på ham med sviende øyne. – Du skal ikke være alene, sa han. – Sitt rolig og vent på din søster. Nå samler vi det vi har av folk og leter etter henne. – Husker du Mary Pickford? spurte han. De var på plass i bilen. Han så Helgas hus forsvinne i speilet. Søsteren Ruth var tilbake igjen. Jacob Skarre så uforstående på ham. Han var altfor ung til å kjenne noen av stjernene fra stumfilmens dager. – Ida ligner på henne, sa Sejer. Skarre spurte ikke mer. Han hadde lyst på en røyk, men fikk 20
ikke røyke i patruljebilen. I stedet rotet han i lommene etter godteri, og fant en eske pastiller. – Hun ville ikke gå inn i en fremmed bil, sa han tankefullt. – Det sier alle mødre, sa Sejer. – Det kommer an på den som spør. Voksne er mye smartere enn barn, så enkelt er det. Skarre likte ikke svaret. Han ville tro at barn var intuitive, og været fare fortere enn voksne. Som hunder. At de luktet det. Skjønt, hunder var ikke særlig smarte. Hans egne tanker gjorde ham motløs. Pastillen var blitt myk i munnen, nå begynte han å tygge på den. – Men de går inn i en bil hvis det er noen de kjenner, sa han høyt. – Og ofte er det jo noen de kjenner. – Du snakker som om vi har en forbrytelse, sa Sejer. – Det er vel litt for tidlig. – Nei, – Skarre trakk på det, – jeg forsøker bare å forberede meg. Sejer så på ham i smug. Skarre var ung og ambisiøs. Åpen og ivrig.Talentet hans var godt skjult bak de store, himmelblå øynene, og krøllene ga ham et harmløst uttrykk. Ingen følte seg truet av Skarre. De slappet av og pratet, og det var nettopp det han ville. Sejer kjørte patruljebilen gjennom landskapet i den tillatte hastigheten. Han var hele tiden i kontakt med letemannskapene. De hadde ingen ting å fortelle. Nåla lå støtt på seksti, og siden åtti. Automatisk gled øynene deres omkring over åkrene for å få med seg alt. Men de så ingen ting. Ingen liten jente med mørkt hår, ingen gul sykkel. Sejer så ansiktet for seg. Den lille munnen og de store krøllene. Så fikk han straks noen fryktelige bilder for sitt indre øye. Nei, sa det inne i ham. Slik er det ikke, ikke denne gangen. Denne jenta kommer ruslende hjem. De kommer hjem hele tiden, jeg har sett det før. Og hvorfor i alle dager elsker jeg denne jobben? 21
Helga trakk inn en stor mengde med luft og begynte å puste uregelmessig. Ruth grep søsteren om skuldrene, mens hun snakket høyt og overdrevent tydelig. – Du må puste, Helga. Pust! Det hørtes flere voldsomme innåndinger, men ingen ting kom ut igjen, og den tette kroppen kjempet i sofaen for å gjenvinne kontrollen. – Tenk hvis Ida kommer nå og ser deg slik! ropte Ruth fortvilet, hun visste ikke annet å si. – Hører du meg? Hun ga seg til å riste i søsteren. Helga klarte endelig å trekke pusten på normalt vis. Så falt hun sammen og ble merkelig sløv. – Hvil deg litt, sa Ruth bedende. – Jeg må ringe hjem. Etterpå skal du ha i deg litt mat. I hvert fall må du drikke noe. Helga ristet på hodet. Fjernt hørte hun søsterens stemme i andre enden av rommet. En lav mumling hun ikke forsto. Kort etter var hun tilbake igjen. – Jeg ba Marion legge seg og låse døra, sa Ruth. Nettopp idet hun sa dette, kjente hun en sterk frykt. Marion var alene i huset. Så slo det henne at denne bekymringen var malplassert. Alle ord ble farlige, alle replikker eksplosive. Hun forsvant ut på kjøkkenet. Helga hørte det klirre i glass. En skuff ble trukket ut, og hun tenkte, brød. Å skulle spise nå. Det går ikke. Hun stirret mot vinduet med såre øyne. Da telefonen ringte, skvatt hun så voldsomt at hun unnslapp et kort skrik. Ruth kom stormende. – Skal jeg ta den for deg? – Nei! Helga rev røret av og ropte navnet sitt inn i mikrofonen. Så falt hun sammen. – Nei, hun er ikke kommet, gråt hun. – Klokka er nesten halv tolv, og hun dro klokka seks. Jeg orker ikke mer! 22
Ida Joners far ble fullstendig taus i den andre enden. – Og politiet? sa han engstelig. – Hvor er de hen? – De er reist alle sammen, men de leter. De skulle tilkalle Folkehjelpa og andre frivillige, men de ringer ikke! De finner henne ikke! Ruth ventet i kjøkkendøra. Alvoret rammet dem begge samtidig. Det var mørkt ute, nesten natt. Ida var der ute et sted, ute av stand til å ta seg hjem. Helga kunne ikke snakke. Å spise var utenkelig. Ikke røre seg, ikke gå noe sted. Bare vente, de to sammen, med armene hardt omkring hverandre, og angsten som en blodstorm i ørene. * – Hva er det med unger og godteri, sa Sejer. – Alltid skal de ha godteri. Har alle unger for lavt blodsukker? Skarre hukte seg inn på skrivebordet. – Ida skulle kjøpe et blad, innvendte han. – Og godteri for resten av pengene, sa Sejer. – Bugg. Hva er det for noe? – Tyggis, forklarte Skarre. To timer er ingen ting, tenkte Sejer og stirret på armbåndsuret. Det var tross alt snakk om en tiåring. Hun kunne snakke for seg og spørre seg for. Men nå var klokka ett. Ute var det svart septembernatt, og Ida hadde vært borte fra huset i mer enn sju timer. Da hørte han en svak dur. En stund ble han sittende og lytte forundret. Den økte i styrke. Regn, tenkte han. En skikkelig skur. Den hamret mot rutene i Tinghuset og vasket støv og skitt fra glasset i strie strømmer. Han hadde ønsket seg regn. Alt var så tørt. Nå passet det dårlig. Noe verket i kroppen hans, en blanding av rastløshet og iver. Han ville 23
ikke sitte med hendene omkring en bunke papirer, han ville ut i mørket og lete etter Ida. Sykkelen, tenkte han så. Kromgul, og splitter ny. Den var heller ikke funnet. – Hun kan ha veltet på sykkelen, sa Skarre. – Kanskje hun ligger svimeslått i en grøft. Det har hendt før. Eller, hun kan ha møtt noen som har sjarmert henne trill rundt. Et eller annet uansvarlig, men godhjertet menneske. Som Raymond. Husker du Raymond? Sejer nikket. – Han hadde kaniner. Og med dem kunne han lokke småjenter. – Og Ida er vilt opptatt av dyr, resonnerte Skarre. – Men hun kan også ha stukket hjemmefra på grunn av et eller annet problem mora ikke vil snakke om. Kanskje hun ligger og sover i et skur. Fast bestemt på å straffe henne for noe. – De hadde ikke kranglet, innvendte Sejer. – Faren kan være innblandet, fortsatte Skarre. – Det hender at de er det. En lærer, eller en annen voksen person som hun kjenner kan ha plukket henne opp. Av grunner vi ikke vet. Kanskje hun har fått både mat og varme. Mennesker gjør så mye rart, sa han. – Vi tenker det verste fordi vi har gjort denne jobben for lenge. Skarre åpnet en knapp i skjorta. Halvmørket inne på Sejers kontor og stillheten i rommet var ladet. – Vi har en sak, konkluderte han. – Antagelig, nikket Sejer. – Det er ikke stort vi kan gjøre. Vi må bare sitte og vente. Til hun dukker opp, i en eller annen forfatning. Skarre hoppet ned fra skrivebordet og gikk til vinduet. – Har Sara reist? spurte han, stående med ryggen til. Asfalten på parkeringsplassen utenfor Tinghuset blinket svart og oljeaktig i regnet. 24
– Ja. I dag morges. Hun blir borte i fire måneder, sa Sejer. Skarre nikket. – Forskning? – Hun skal fordype seg i hvorfor enkelte mennesker er kortvokste, smilte Sejer. – Akkurat, humret Skarre. – Du med dine to meter kan ikke hjelpe henne med det. Sejer ristet på hodet. – Én teori går ut på at de ikke vil vokse, sa han. – At noen mennesker rett og slett nekter å bli store. – Du fleiper nå, ikke sant? Skarre vendte seg vekk fra vinduet og så på sjefen med store øyne. – Nei, nei. Jeg fleiper ikke. Ofte er forklaringen på ting mye enklere enn vi tror. I hvert fall sier Sara det. Han stirret mistrøstig mot vinduene. – Jeg liker ikke at det regner, sa han. Plutselig skingret dørklokka gjennom huset. Helga stirret vilt på søsteren, øynene hadde et nesten metallisk lys av angst. Det var langt på natt. En sinnssyk blanding av frykt og håp raste gjennom kroppen hennes. – Jeg skal åpne! sa Ruth og stormet ut. Hun skalv da hun trykket klinken ned. På trappa sto Idas far. – Anders, sa hun matt. Hun stirret på ham og rygget tilbake. – Er hun funnet? spurte han. Ansiktet var dratt av bekymring. – Nei. Vi sitter og venter. – Jeg vil være her i natt, sa Joner bestemt. – Jeg kan sove på sofaen. Han hadde en voldsom trass i stemmen. Ruth trakk seg innover i gangen. Helga hørte stemmen hans, og stålsatte seg. Hun 25
følte så mange ting. Lettelse og sinne på samme tid. Der kom han gående over gulvet. En tynn, mager mann med lite hår. Hun kjente den gamle grå frakken, og en genser hun en gang hadde strikket til ham. Å møte blikket hans var vanskelig. Hun orket ikke se fortvilelsen hans, hun hadde ikke plass til annet enn sin egen. – Legg deg i sengen, Helga, ba han. – Jeg skal passe telefonen. Har du fått i deg noe mat? Han vrengte frakken av og la den over ryggen på en stol. Han var som hjemme. Hadde bodd i dette huset i flere år. Ruth sto i en krok. Følte at hun lusket vekk. – Da reiser jeg, sa hun, med nedslått blikk. – Men jeg vil at du skal ringe hvis det skjer noe, Anders. Hun fikk det voldsomt travelt. Klappet Helga på ryggen, rev kåpa ned fra knaggen i gangen og fór ut. Kjørte så fort hun kunne hjem til huset på Madseberget. Tankene raste gjennom hodet hennes. Regnet var kraftig, viskerne gikk hissig over ruta. Hennes egen feighet gjorde henne motløs. Lettelsen var så stor da Anders sto på trappa, og hun skjønte at hun kunne trekke seg ut. Hele kvelden hadde hun følt en uhyggelig, bunnløs angst. Men hun kunne ikke slippe den til. Hun måtte være sterkere enn Helga. Nå, da Anders var hos henne, veltet den opp og fram og tok pusten fra henne. Hun ville slippe nå, dette aller verste. Slippe den endelige telefonen, den skrekkelige beskjeden. «Vi har funnet henne.» Nå ble det Anders som måtte ta den. Jeg er feig, tenkte hun, og tørket tårer. Hun parkerte i den dobbelte garasjen, og merket seg at sønnen Tomme ennå ikke var kommet. Hun låste seg inn og løp opp trappa til annen etasje. Datteren Marion sov i sengen. Hun ble stående og se på datterens runde kinn. De var varme 26
og røde. Siden ble hun sittende ved vinduet i stua og vente på sønnen. Slik søsteren hadde sittet i timevis og ventet på Ida, slo det henne. Han var senere enn han pleide. Hun kjente et snev av den sammen angsten, men slo seg til ro med at Tomme var voksen. Tenk å sitte slik, tenkte hun, og så kom det aldri noen. Det var ikke til å fatte. Hva om Marion forsvant på den måten? Hva om lyden av bildekk fra sønnens Opel slett ikke kom? Hun forsøkte å tenke seg time etter time med venting. At lyden av dekk, som hun ventet på, uteble. At hun før eller siden måtte vente på en annen lyd, ringingen fra telefonen. Hun slo nummeret til mobilen hans, men den var avslått. Da han endelig kom, undret det henne at han ikke stakk hodet innom i stua, men forsvant rett opp på rommet sitt. Han måtte ha sett lyset gjennom vinduet og skjønt at hun var oppe. Hun satt et par minutter og tenkte. Gruet for dette hun var nødt til å si. Så gikk hun etter. Stilte seg opp i døra til rommet hans. Han hadde startet datamaskinen. Satt med bortvendt ansikt og skuldrene trukket opp. Hele skikkelsen uttrykte misnøye. – Hva er det? sa hun fort. – Du er fryktelig sen. Han kremtet utydelig. Slo med en knyttneve i bordplaten. – Jeg har bulka den forbanna bilen, sa han furtent. Ruth tenkte over svaret. Hun tenkte på alt som var skjedd, og så den smale, sinte ryggen. Plutselig ble hun hissig. Det veltet ut, og hun kunne ikke stanse. – Vel, sa hun, – så har du bulka bilen. Pappa og jeg kan ikke betale for oppretting, så du får kjøre med den bulken, eller du får spare så du har til regninga sjøl! Hun nesten hev etter pusten. Sønnen ble usikker, men han snudde seg ikke. – Jeg vet det, sa han mutt. En labyrint dukket fram på dataskjermen. En katt beveget 27
seg innover i den. Sønnen fulgte den med øynene og økte volumet. Innerst i labyrinten fór en mus omkring. – Det er bare så helt for jævlig, utbrøt han. – Jeg orker ikke snakke om dette nå, ropte Ruth. – Det har skjedd noe helt forferdelig. Ida er forsvunnet! Det gikk et overrasket rykk gjennom sønnen. Han ble fortsatt sittende og stirre på skjermen. Svake toner hørtes fra høyttalerne. – Forsvunnet? sa han undrende, og snudde seg sakte. – Din kusine Ida, sa hun. – Hun dro klokka seks for å handle i kiosken. Jeg har sittet hos Helga i hele kveld. De har ikke funnet verken henne eller sykkelen. – De? – Politiet! – Hvor har de lett henne da? spurte han, og så på henne med store øyne. – Hvor de har lett? Overalt, selvfølgelig. Hun har ikke engang vært i kiosken. Ruth måtte lene seg til veggen. Igjen gikk alvoret opp for henne. Sønnen fiklet fremdeles med tastaturet, og manøvrerte den jagende katten inn i en blindgate. Musen ble liggende og trykke, mens den ventet på neste trekk. – Så den bulken din er ikke noe å tenke på, sa hun redd. – Det er bare en bulk i en gammel bil som kan rettes opp igjen. Jeg håper du ser bagatellen i det. Han nikket langsomt. Hun hørte pusten hans, den var anstrengt. – Hvordan skjedde det da? sa hun, med plutselig medfølelse. – Slo du deg? Han ristet på hodet. Ruth hadde vondt av ham. Å bulke bilen var et nederlag. Han var ung og trodde han mestret alt, og dette 28
truet stoltheten hans på det verste. Hun forsto det, men ville ikke gi ham mer omsorg enn nødvendig. Hun ville han skulle bli voksen. – Jeg smelte inn i et autovern, sa han oppgitt. – Ja vel, sa hun. – Hvorhen da? – Ved bybrua. Inne i sentrum. – Hadde du med deg Bjørn? spurte hun. – Nei. Ikke da. – Skal jeg gå ut i garasjen og se? spurte hun. – Du trenger ikke det, sa han trett. – Jeg har snakka med Willy. Han skal hjelpe meg å rette opp. Jeg har ikke penger, men han sier han kan vente med betalinga. – Willy? sa Ruth tvilende. – Er du fortsatt sammen med ham? Du skulle jo til Bjørn? – Ja ja, sa Tomme. – Men Willy har greie på bil. Det var derfor jeg dro til ham. Willy har både verktøy og garasje, Bjørn har ingen av delene. Han begynte å bevege katten igjen. Hvorfor ser han ikke på meg? tenkte Ruth. En fryktelig tanke slo ned i henne. – Tomme, sa hun åndeløst, – du har vel ikke drukket? Han snurret rundt på stolen og stirret fortørnet på henne. – Er du gæren! Jeg kjører vel ikke i fylla. Trur du jeg kjører i fylla? Han var så oppriktig indignert at hun skammet seg. Kritthvit i ansiktet, var han. Det halvlange håret var ugredd, og midt oppe i alt merket Ruth seg at det burde vært vasket. Hun sto litt og hang i døra. Kunne ikke roe seg, var ikke trett, lyttet hele tiden etter telefonen, om den ville ringe. Kjente på angsten som ville treffe henne om den virkelig ringte. Tenkte på dette sekundet da hun løftet røret og ventet. Stående ytterst på stupet. Hun ville enten falle utfor, eller bli trukket i sikkerhet av en lykkelig utgang. For det måtte være en lykkelig utgang 29
på dette, hun kunne ikke tenke seg den andre versjonen, ikke her, på dette fredelige stedet, ikke med Ida. – Jeg må reise til Helga i morgen tidlig, sa hun. – Du får hjelpe Marion med frokost og sånt. Jeg vil at du skal følge henne til skolebussen. Ikke bare følge, la hun til. – Du skal vente til hun er på plass i setet. Hører du? Jeg må være hos Helga hvis noe skulle skje. Onkel Anders er der nå, sa hun lavt. Hun sukket fortvilet og ba sønnen komme seg i seng. Forlot ham, og gikk ut i gården. Det var en innskytelse. Hun åpnet døra til den dobbelte garasjen. Forundret la hun merke til at sønnen hadde lagt en presenning over Opelen. Det gjorde han ellers aldri. Han orker vel ikke se på den, tenkte hun. Så barnslig. Hun tente lyset der inne. Løftet presenningen opp. På høyre side foran fant hun det hun lette etter. En bulk, en sprukket lykt og en del skader i lakken. Den var flerret av i lange, gråhvite render. Hun ristet på hodet og la presenningen over igjen. Gikk ut på gårdsplassen. Ble stående der og tenke. Kjente regnet i nakken, rått og kaldt. Fort kikket hun opp på sønnens soveromsvindu, som vendte ut mot gården. Der så hun det bleke ansiktet hans delvis gjemt bak gardinet. * 2. september. Helga våknet med et rykk. Hun reiste seg halvt i sengen. I et kort sekund var alt som før. Hun var Helga som våknet til en ny dag. Så husket hun alt. Virkeligheten slo henne ned i madrassen igjen. Samtidig hørte hun en bildør som slo, og lave, mumlende stemmer. Noen kom til huset. Hun lå som på nåler og lyttet. De kom så stille, hørte hun. Ingen hastige skritt, ingen 30