Speilkrigen
John le Carré
Speilkrigen
Orginalens tittel: The Looking Glass War © 1965 by Le Carrè Productions Norsk utgave: © J.W. Cappelens Forlag AS, 1966 Utgitt i Cap serien første gang i 1984 Oversatt av Per A. Hartun Denne utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2010 ISBN 978-82-02-32497-1 1. utgave, 1. opplag 2010 Omslagsdesign: Miriam Edmunds Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen 2010 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
«Hvis man bærer noe tungt, for eksempel en stor håndveske eller koffert, like før en sending, blir musklene i underarmen, håndleddet og fingrene for ufølsomme til god morsetelegrafi.» F. Tait: «Complete Morse Instructor»
Forord
Ingen av de personer, klubber, institusjoner eller etterretningsorganisasjoner som jeg har omtalt i denne eller andre bøker eksisterer eller har eksistert i det virkelige liv – såvidt jeg kjenner til. Det vil jeg understreke sterkt. Jeg retter en varm takk til The Radio Society of Great Britain og til hr. R. E. Molland, til redaktører og medarbeidere i bladet «AviationWeek and Space Technology» og til hr. Ronald Coles, som alle gav meg verdifull rettledning av teknisk art. Likeså takker jeg frk. Elizabeth Tollinton for hennes sekretærarbeide. Fremfor alt må jeg takke min hustru for hennes utrettelige samarbeide.
Mai 1964.
JOHN LE CARRÉ Agios Nikolaos, Kreta.
7
I Taylors tur «Her ligger en tosk som prøvde å sette fart i Orienten.» Kipling
1
Flyplassen var dekket av sne. Den var kommet nordfra i tåken, drevet av nattevinden, med en lukt av havet i seg. Den ville bli liggende der hele vinteren som et tynt slør over den grå jorden; et støv av skarpe iskrystaller som ikke smeltet og frøs igjen, men var uforanderlig som et år uten årstider. Den drivende tåken ville henge over den som krigsrøyk og oppsluke snart en hangar, snart radarhytten, snart flyene, for så å gi slipp på dem bit for bit, tappet for farve som svarte åtsler i en hvit ørken. Det var et landskap uten dybde, uten groper og uten skygger. Landet gikk i ett med himmelen; skikkelser og bygninger var innestengt i kulden som lik på et isflak. Bortenfor flyplassen var det ingenting; ikke et hus, ingen åsrygg, ingen vei, ikke engang et gjerde eller et tre; bare himmelen som hang trykkende over sanddynene og den hvirvlende tåken som løftet seg her og der og viste et glimt av den gjørmete stranden ved Østersjøen. Et sted inne i landet lå fjellene. En flokk barn med skoleluer hadde samlet seg ved det lange utsiktsvinduet og snakket sammen på tysk. Noen av dem var i skiantrekk. Taylor glodde sløvt forbi dem; han holdt et glass i den hanskekledde hånden. En gutt snudde seg og stirret på ham, rødmet og hvisket noe til de andre barna. De ble stille. Han så på uret idet han svingte armen i en stor bue, dels for å trekke opp frakkeermet og dels fordi det var hans 11
manér. Han så gjerne at folk tok ham for en offiser fra et fint regiment og en fin klubb og med en glorverdig innsats under krigen. Ti på fire. Flyet var en time forsinket. De måtte snart kunngjøre årsaken over høyttaleren. Han lurte på hva de ville si. Forsinket på grunn av tåke, kanskje. Eller forsinket avgang. De visste antagelig ikke – de ville i hvert fall ikke innrømme det – at flyet var tre hundre kilometer ute av kurs og befant seg syd for Rostock. Han drakk ut og snudde seg for å bli kvitt det tomme glasset. Han måtte innrømme at noen av disse utenlandske brennevinsortene slett ikke var så verst når man drakk dem i deres eget hjemland. Og akkurat her, når man hadde et par timer å slå i hjel og ti kuldegrader på den andre siden av vinduet, kunne man få verre ting å drikke enn Steinhäger. Han skulle be dem bestille den i Alias-klubben når han kom tilbake. Det ville nok vekke oppsikt. Det brummet i høyttaleren; lyden steg til et skingrende hyl, ble dempet ned og begynte igjen, riktig innstilt. Barna stirret forventningsfullt på den. Meldingen kom først på finsk, deretter på svensk og så på engelsk. Northern Air Services beklaget at deres charterflight nummer to–ni–null fra Düsseldorf var blitt forsinket. Ikke et ord om hvor lenge, ikke et ord om hvorfor. Sannsynligvis visste de det ikke selv. Men Taylor visste det. Han lurte på hva som ville skje hvis han slentret bort til den smarte lille bakkevertinnen i glassburet der borte og sa til henne: To–ni–null kommer nok til å la vente på seg enda en stund, søten; den er blåst ut av kurs av en kraftig nordlig storm over Østersjøen og har mistet retningen. Piken ville selvfølgelig ikke tro ham, hun ville tro han var skrullete. Senere ville hun oppdage at hun tok feil. Hun ville bli klar over at han var en nokså usedvanlig kar, noe helt spesielt. Utenfor holdt det allerede på å bli mørkt. Nå var bakken lysere enn himmelen; de rensopte rullebanene lå som diker mot snehavet omkring dem, med ravgule lysflekker fra markeringslampene. I de nærmeste hangarene kastet 12
neonrørene et gustent skjær over mennene og flyene; forgrunnen under ham livnet plutselig til idet en lysbunt fra kontrolltårnet feiet over den. En brannbil hadde kjørt fra verkstedbygningene til venstre og sluttet seg til de tre ambulansene som allerede stod parkert like ved den midterste rullebanen. De tente samtidig de blå roterende lysene og ble stående på linje mens de tålmodig blaffet ut sitt varselsignal. Igjen lød damestemmen i høyttaleren, det kunne bare ha gått noen få minutter siden den forrige meldingen. Barna tidde stille igjen og lyttet. To–ni–null ville bli forsinket minst en time til, ble det sagt. Ytterligere opplysninger ville bli gitt så snart man fikk dem. Det var noe i pikens stemme, en blanding av forbauselse og engstelse, som syntes å forplante seg til de seks-syv menneskene som satt i den andre enden av ventehallen. En gammel dame sa et eller annet til sin mann, reiste seg, tok vesken sin og gikk bort til barna. En stund ble hun stående og stirre tomt ut i skumringen. Da hun ikke fant noen trøst der, snudde hun seg mot Taylor og sa på engelsk: «Hvor er det blitt av flyet fra Düsseldorf?» Det gutturale og likesom fornærmede tonefallet røbet at hun var nederlandsk. Taylor rystet på hodet. «Sneen, tenker jeg,» svarte han. Det passet ikke med hans militære stil å ødsle med ord. Taylor puffet svingdøren opp og gikk nedenunder til mottagelseshallen. Like ved hovedinngangen fikk han øye på den gule vimpelen til Northern Air Services. Piken bak skranken var meget pen. «Hva er hendt med flyet fra Düsseldorf?» Han slo an en fortrolig tone; de sa han hadde et godt lag med piker. Hun smilte og trakk på skuldrene. «Det er vel sneen, tenker jeg. Vi har ofte forsinkelser om høsten.» «Hvorfor spør De ikke sjefen Deres?» foreslo han og nikket mot telefonen foran henne. «Det blir gitt beskjed i høyttaleren», sa hun, «så snart de får vite noe.» 13
«Hvem er skipperen?» «Unnskyld?» «Hvem er skipperen, kapteinen?» «Kaptein Lansen.» «Er han noe tess?» Piken var sjokkert. «Kaptein Lansen er en meget erfaren flyver.» Taylor betraktet henne fra topp til tå, gliste og sa: «Han er i hvert fall en meget heldig flyver.» De sa at gamle Taylor kunne mer enn sitt fadervår. De sa det i Aliasklubben på fredagskveldene. Lansen. Det var underlig å høre et navn bli nevnt på den måten. I avdelingen gjorde de det aldri. De yndet å bruke omskrivninger, dekknavn, alt annet enn det egentlige: Archie, vår flyvende venn, vår venn nordpå, fyren som tar bilder; de kunne endatil bruke den tungvinte kombinasjonen av bokstaver og tall som han var kjent under i papirene, men aldri under noen omstendighet det virkelige navnet. Lansen. Leclerc hadde vist ham et fotografi i London: en gutteaktig femogtredveåring med lyst hår og et pent ansikt. Han skulle vedde på at disse flyvertinnene var helt skrullete etter ham; de var jo ikke noe annet enn kanonføde for flyverne i alle tilfelle. Ingen andre fikk en sjanse. Taylor lot den høyre hånden gli fort over utsiden av frakkelommen bare for å forvisse seg om at han fremdeles hadde konvolutten. Han hadde aldri før hatt en slik pengesum på seg. Fem tusen dollar for en tur; sytten hundre pund, skattefritt, for å komme ut av kurs over Østersjøen. Lansen gjorde vel å merke ikke dette hver dag. Dette var noe spesielt, hadde Leclerc sagt. Han lurte på hva hun ville gjøre hvis han lente seg frem over skranken og fortalte henne hvem han var; viste henne pengene i konvolutten. Han hadde aldri hatt en slik pike, en virkelig lekker pike, høy og ung. Han gikk ovenpå igjen til baren. Bartenderen begynte å kjenne ham nå. Taylor pekte på Steinhägerflasken i den midterste hyllen og sa: «La meg få en til av den der. Den rett bak Dem, ja; noe av Deres lokale gift.» 14
«Den er tysk,» sa bartenderen. Han åpnet lommeboken og tok frem en seddel. I cellofanlommen var det et fotografi av en pike i niårsalderen, hun hadde briller og holdt en dukke i armene. «Min datter,» forklarte han bartenderen, som svarte med et vassent smil. Stemmen hans varierte sterkt, som stemmen til en handelsreisende. Det tilgjorte, drevende tonefallet var særlig utpreget når han snakket med folk av sin egen klasse, når det var om å gjøre å understreke en standsforskjell som ikke eksisterte; eller når han var nervøs slik som nå. Han måtte medgi det: han følte seg ille til mote. Det var en uhyggelig situasjon for en mann med hans erfaring og i hans alder å gå over fra rutinemessig kurertjeneste til operative saker. Dette var en jobb for de svina i Sirkus; det var ikke noe for hans avdeling i det hele tatt. Å bli sendt pokker i vold utenfor folkeskikken var noe ganske annet enn den rutinejobben han var vant til. Han kunne ikke begripe hvordan de hadde funnet på å legge en flyplass på et slikt sted. Som regel likte han godt å reise til utlandet: et besøk hos gamle Jimmy Gorton i Hamburg for eksempel, eller en belivet aften i Madrid. Det gjorde ham godt å komme bort fra Joanie. Et par ganger hadde han vært i Tyrkia, skjønt han likte ikke orientalere. Men selv det var bare barnematen mot dette her: billett på første klasse, bagasjen på setet ved siden av seg og et NATO-pass i lommen; man var noe på en slik jobb, man var like god som disse diplomatfyrne, eller nesten i hvert fall. Men dette var noe annet, og han likte det ikke. Leclerc hadde sagt det var store saker, og Taylor trodde ham. De hadde skaffet ham et pass som lød på et annet navn. Malherbe. Uttales Mallaby, sa de. Vårherre alene visste hvem som hadde valgt det. Taylor kunne ikke engang stave det; han kludret i hotellboken da han skrev seg inn om morgenen. Men diettgodtgjørelsen var fantastisk: femten pund pr. dag, og det ble ikke forlangt bilag. Han hadde hørt at Sirkus betalte sytten. Han kunne tjene en 15
pen slant på det, kjøpe noe til Joanie. Men hun ville nok heller ha pengene. Han hadde fortalt det til henne, naturligvis. Det hadde han ikke lov til, men Leclerc kjente ikke Joanie. Han tente en sigarett, tok et drag av den og holdt den inne i hånden lik en skiltvakt som røker på post. Hvordan i helsike mente de han kunne dra til Skandinavia uten å fortelle sin kone om det? Han undret seg på hva disse ungene skulle her, og hvorfor de stod klistret til vinduet hele tiden. Forbløffende så godt de klarte det fremmede språket. Han så på uret igjen, la knapt nok merke til hva det viste, og rørte ved konvolutten i lommen. Best han ikke drakk mer, han måtte holde hodet klart. Han prøvde å gjette hva Joanie gjorde nå. Sannsynligvis satt hun og slappet av og tok seg en gin. Plutselig gikk det opp for ham at alt var blitt stille. Bartenderen stod ubevegelig og lyttet. De gamle menneskene ved bordet lyttet også med de dumme ansiktene sine vendt mot utsiktsvinduet. Så hørte han det ganske tydelig; lyden av et fly. Han skyndte seg mot vinduet og var nådd halvveis da det ble liv i høyttaleren; etter de første ordene på tysk flagret barna som en flokk duer avsted til mottagelseshallen. Selskapet ved bordet hadde reist seg; kvinnene grep etter hanskene sine, mennene etter frakker og dokumentmapper. Endelig kom meldingen på engelsk. Lansen kom inn for landing. Taylor stirret ut i natten. Flyet var ikke å se. Han ventet mens engstelsen økte i ham. Dette er som verdens undergang, tenkte han, enden på den forbannede verden der ute. Tenk om Lansen styrtet, tenk om de fant kameraene. Han skulle ønske de hadde sendt en annen for å ta seg av dette. Woodford, hvorfor hadde ikke Woodford overtatt jobben eller sendt den flinke unge akademikeren Avery? Vinden var sterkere nå, han kunne banne på at den var mye sterkere; han kunne se det på den måten den rotet opp sneen på og jaget den over rullebanen; på den måten den rusket i landingslysene, på de hvirvlende hvite skyene 16
den slynget opp i horisonten og pisket avsted med voldsom villskap. Et stormkast mot vinduet foran ham fikk ham til å rygge tilbake. Iskornene raslet mot ruten, og det knaket i trerammen. Igjen så han på uret – det var blitt en vane hos ham. Det hjalp likesom å vite hva klokken var. Lansen vil aldri klare det i dette været, aldri. Hjertet stoppet i ham. Svakt til å begynne med, men hurtig stigende til et jamrende hyl, begynte sirenene å sende sin klagesang utover den gudsforlatte flyplassen; alle fire i kor. Det lød som hylet fra en flokk sultne villdyr. Brann … flyet måtte ha kommet i brann. Det har tatt fyr i flyet, og han prøver å lande … han vendte seg desperat for å finne en eller annen som kunne fortelle ham hva som var i veien. Bartenderen stod ved siden av ham og gned et glass mens han så ut gjennom vinduet. «Hva er det?» ropte Taylor. «Hvorfor har de satt i gang sirenene?» «De bruker alltid sirenene i dårlig vær,» svarte han. «Det er påbudt.» «Men hvorfor lar de ham lande? Taylor var opphisset. «Hvorfor dirigerer de ham ikke lenger sydover? Den er for liten, denne flyplassen; hvorfor sender de ham ikke til en større?» Bartenderen rystet likegyldig på hodet. «Å, den er ikke så gal,» sa han og nikket ut mot plassen. «Dessuten er han svært forsinket. Kanskje han ikke har mer bensin.» De så maskinen stryke lavt inn over flyplassen med blinklysene i gang over markeringslampene og med lyskasterne rettet mot rullebanen. Så tok den bakken, trygt og sikkert, og de hørte motorbrølet idet flyet begynte å taxe den lange veien bort til ekspedisjonsbygningen. Baren var folketom. Han var alene. Taylor bestilte en drink. Han kjente sin instruks: bli i baren, hadde Leclerc sagt, Lansen vil møte Dem i baren. Han trenger litt tid til å ordne med flypapirene og tømme kameraene for film. Taylor hørte barna synge nedenunder, en kvinne førte an. 17
Hvorfor i helvete skulle han være nødt til å ha unger og kvinnfolk omkring seg? Det var en mannfolkjobb han utførte, ikke sant, med fem tusen dollar i lommen og et falsk pass. «Det kommer ikke flere fly i dag,» sa bartenderen. «De har forbudt all flyvning nå.» Taylor nikket. «Jeg vet det. Det er et redselsfullt vær der ute, redselsfullt.» Bartenderen holdt på å låse inn flaskene. «Det var ingen fare på ferde,» la han beroligende til. «Kaptein Lansen er en meget dyktig flyver.» Han nølte og visste ikke om han skulle sette vekk Steinhägeren. «Selvfølgelig var det ingen fare på ferde,» glefset Taylor. «Hvem har sagt noe om fare?» «En drink til?» sa bartenderen. «Nei takk, men ta Dem en selv. Joda, ta Dem en selv.» Bartenderen skjenket motvillig i et glass til seg selv og satte flasken i skapet. «Men likevel, hvordan klarer de det?» spurte Taylor. Han slo an en forsonlig tone for å glatte over misstemningen. «De kan ikke se det ringeste i et slikt vær, ikke en jævla ting.» Han smilte vitende. «Man sitter der i nesen av flyet og kunne like gjerne lukke øynene, for de er ikke til noen nytte likevel. Jeg har sett det,» tilføyet Taylor og krummet hendene løst foran seg som om han satt ved spaken. «Jeg vet hva jeg snakker om … og de guttene der er de første som får det hvis noe går galt.» Han rystet på hodet. «Ikke noe for meg,» erklærte han. «De fortjener hver slant de tjener. Spesielt i en drage av den størrelsen der. De er surret sammen med hyssing, de tingestene; bare hyssing.» Bartenderen nikket åndsfraværende, drakk ut, vasket opp det tomme glasset, tørket av det og satte det på hyllen under disken. Han knappet opp den hvite jakken. Taylor rørte seg ikke. «Jaha,» sa bartenderen med et gledesløst smil, «nå får vi gå hjem.» «Vi? Hva mener De?» spurte Taylor. Han sperret øy18
nene opp og la hodet bakover. «Hva mener De?» Han var ovenpå nå; Lansen hadde landet. «Jeg må stenge baren.» «Bare dra hjem, De. Men la oss få en drink til. De kan dra hjem hvis De har lyst. Men jeg bor tilfeldigvis i London.» Tonen var utfordrende, halvt spøkefull og halvt fornærmet. Han hevet stemmen. «Og ettersom flyselskapene her ikke er i stand til å bringe meg til London eller til noe annet fordømt sted før i morgen tidlig, er det nokså tåpelig av Dem å be meg om å dra dit, ikke sant?» Han smilte fremdeles, men det var en nervøs manns korte, hissige smil like før han mister selvkontrollen. «Og neste gang De tar imot en drink av meg, kamerat, venter jeg at De viser den høflighet …» Døren ble åpnet, og Lansen kom inn. Det var ikke på denne måten det skulle ha foregått; det var overhodet ikke slik de hadde beskrevet det. Bli i baren, hadde Leclerc sagt, sitt ved hjørnebordet med en drink, og legg hatten og frakken på den andre stolen som om De venter på noen. Lansen tar alltid en øl når han kommer inn. Han foretrekker publikumshallen, det er Lansens stil. Det kommer til å være folksomt der, sa Leclerc. Det er et lite sted, men det foregår alltid noe på disse flyplassene. Han vil se seg om etter et sted å sitte – helt naturlig og åpenlyst – og så kommer han bort og spør Dem om stolen er opptatt. De sier at De har holdt den av til en venn, men at vennen ikke har vist seg. Lansen vil spørre om han kan slå seg ned. Han bestiller en øl, og så vil han si: «Er det en venn eller venninne?» De svarer at han ikke må være indiskret, og så ler dere litt begge to og kommer i snakk. Spør ham om de to tingene: høyde og hastighet. Forskningsavdelingen må ha rede på høyde og hastigheten. La pengene ligge i frakkelommen. Han tar frakken Deres, henger sin egen ved siden av den, og i all stillhet forsyner han seg med konvolutten og slipper filmen ned i Deres frakkelomme. 19
Dere drikker ut og tar farvel, og saken er biff. Neste morgen flyr De hjem. Leclerc hadde fått det hele til å lyde så enkelt. Lansen gikk med lange skritt gjennom den tomme hallen bort til dem, en høy, kraftig skikkelse i blå poplinsfrakk og lue. Han kastet et blikk på Taylor og sa til bartenderen: «La meg få en øl, Jens.» Så snudde han seg mot Taylor: «Hva vil De ha?» Taylor smilte anstrengt. «Noe av det dere lager her i landet.» «Gi ham det han vil ha. En dobbel.» Bartenderen knappet fort igjen jakken, åpnet skapet og skjenket opp en drøy Steinhäger. Han gav Lansen en øl fra kjøleskapet. «Kommer De fra Leclerc?» spurte Lansen kort. Hvem som helst kunne ha hørt det. «Ja.» Han tilføyet tamt og altfor sent: «Leclerc & Co., London.» Lansen tok ølflasken sin og bar den bort til nærmeste bord. Han skalv på hånden. De satte seg. «Da kan De kanskje fortelle meg,» sa han forbitret, «hvilken fordømt idiot som gav meg disse instruksene.» «Jeg vet ikke.» Taylor var ikke forberedt på dette. «Jeg vet ikke engang hvilke instrukser De fikk. Det er ikke min feil. Jeg ble sendt hit for å hente filmen, det er det hele. Det er ikke engang min jobb å utføre slike oppdrag. Jeg er i åpen tjeneste – kurer.» Lansen bøyde seg frem og la hånden på Taylors arm. Taylor kunne kjenne at han skalv. «Jeg har også holdt meg til åpen tjeneste. Like til i dag. Det var barn i det flyet. Femogtyve tyske skolebarn på vinterferie. En hel flylast med barn.» «Ja.» Taylor presset frem et smil. «Ja, vi hadde mottagelseskomiteen i ventehallen.» «Hva var vi ute etter,» utbrøt Lansen. «Det er det jeg ikke kan begripe. Hva er det for noe ved Rostock som er så interessant?» 20
«Jeg sier jo at jeg ikke har noe med det å gjøre.» Han tilføyet, en smule ulogisk: «Leclerc sa at det ikke var Rostock, men området syd for byen.» «Trekanten syd for, ja: Kalkstadt, Langdorn, Wolken. De behøver ikke å fortelle meg hvilket område det var.» Taylor kastet et engstelig blikk i retning av bartenderen. «Jeg tror ikke vi bør snakke så høyt,» sa han. «Den fyren der er en smule uvennlig innstilt.» Han tok en slurk av Steinhägeren. Lansen gjorde en håndbevegelse som om han viftet vekk noe foran ansiktet. «Det er slutt,» sa han. «Jeg vil ikke mer. Det er slutt. Det var OK så lenge vi bare holdt oss på kursen og fotograferte det som fantes der; men dette her er for jævla mye, skjønner De det? Altfor jævla, jævla mye.» Stemmen var tykk og grøtet som om han hadde vanskelig for å få ordene frem. «Fikk De noen bilder?» spurte Taylor. Han måtte se å få tak i filmen og komme seg av gårde. Lansen trakk på skuldrene og stakk hånden i kappelommen, og til Taylors store bestyrtelse halte han frem en blikkboks til 35-millimeter film og rakte ham den tvers over bordet. «Hva var det for noe?» spurte Lansen igjen. «Hva var de ute etter på et slikt sted? Jeg gikk under skydekket og sirklet over hele området. Jeg kunne ikke se noen atombomber.» «Noe viktig, det var alt de fortalte meg. Noe virkelig stort. Jobben måtte gjøres, ikke sant? Det nytter ikke med illegale flyvninger over et slikt område.» Taylor gjentok det en eller annen hadde sagt til ham. «Enten må det gjøres med et rutefly, et regulært rutefly – eller så får man la det være. Noen annen metode finnes ikke.» «Hør her. De fikk øye på oss så snart vi kom inn over området. To MIG-jagere. Jeg skulle gjerne vite hvor de kom fra. Med det samme jeg så dem stakk jeg inn i skydekket; de fulgte etter. Jeg sendte ut en melding og bad om posisjon. Da vi kom ut av skyene var de der igjen. Jeg trodde 21
de ville tvinge meg ned, gi meg ordre til å lande. Jeg forsøkte å kaste kameraet overbord, men det hadde satt seg fast. Alle ungene flokket seg sammen ved vinduene og vinket til MIG’ene. De fløy side om side med oss en stund, så dreiet de av. De kom tett innpå, veldig tett innpå. Det var faen så farlig for ungene.» Han hadde ikke rørt ølet. «Hva i helsike var de ute etter? Hvorfor tvang de meg ikke ned?» «Jeg har jo sagt at det er ikke min feil. Det er ikke slikt arbeide jeg pleier å gjøre. Men uansett hva London er ute etter, så vet de hva de gjør.» Det var som om han ville overbevise seg selv, han måtte tro på London. «De kaster ikke bort tiden. Hverken sin egen eller Deres. De vet hva de foretar seg.» Han la ansiktet i alvorlige folder for å demonstrere sin overbevisning, men Lansen hørte ikke etter. «De vil heller ikke ta noen unødig risiko,» sa Taylor. «De har gjort en god jobb, Lansen. Vi må alle gjøre vårt … ta en risiko. Det gjør vi alle. Jeg gjorde det under krigen. De er for ung til å huske krigen. Dette er den samme jobben; det er det samme vi kjemper for.» Han husket plutselig de to spørsmålene. «Hvilken høyde var De i da De tok bildene?» «Den varierte. Vi var nede på seks tusen fot over Kalkstadt.» «Det var Kalkstadt de var mest interessert i,» sa Taylor anerkjennende. «Det er prima saker, Lansen, prima. Hva var hastigheten?» «To hundre … to hundre og førti knop. Noe deromkring. Det var ingenting der, det kan jeg forsikre Dem. Ingenting.» Han tente en sigarett. «Nå er det slutt,» gjentok Lansen. «Uansett hvor stort målet er.» Han reiste seg. Taylor reiste seg også; han stakk høyre hånd i frakkelommen. Plutselig ble han tørr i halsen: pengene. Hvor var pengene? «Prøv den andre lommen,» foreslo Lansen. Taylor gav ham konvolutten. «Kommer det til å bli noe bråk om dette? På grunn av MIG’ene, mener jeg?» 22
Lansen trakk på skuldrene. «Det tviler jeg på, det har aldri hendt meg før. De kommer til å tro meg én gang; de vil tro at det var været. Jeg gikk ut av kurs omtrent halvveis. Det kunne være en feil i bakkekontrollen. I overleveringen.» «Enn navigatøren? Og resten av besetningen? Hva tror de?» «Det blir min sak,» sa Lansen surt. «De kan hilse London og si at det er slutt.» Taylor så engstelig på ham. «De er bare opphisset,» sa han, «etter spenningen.» «Dra til helvete,» sa Lansen sakte. «Dra inn i heiteste helvete.» Han snudde seg, la et pengestykke på disken og skrittet ut av baren idet han skjødesløst dyttet den lange, brune konvolutten med pengene ned i kappelommen. Et øyeblikk senere fulgte Taylor etter ham. Bartenderen så ham puffe opp svingdøren og forsvinne nedover trappen. En meget usympatisk fyr, tenkte han; men så hadde han heller aldri likt engelskmenn. Taylor bestemte seg først til ikke å ta en drosje til hotellet. Han kunne gå dit på ti minutter og spare litt av diettpengene. Bakkevertinnen nikket til ham idet han passerte henne underveis til hovedinngangen. Mottagelseshallen var kledd med teakpanel; fra gulvet gufset varmluften opp. Taylor gikk ut. Som et sverdstikk skar kulden gjennom klærne hans; en nummenhet som av snikende gift bredte seg hurtig over det bare ansiktet hans og følte seg frem til halsen og skuldrene. Han ombestemte seg og så seg fort om etter en drosje. Han var full. Det gikk plutselig opp for ham: den friske luften hadde gjort ham full. Drosjeholdeplassen var tom. Femti meter lenger oppe i veien stod en gammel Citröen parkert med motoren i gang. Han har varmeapparatet på, den heldige grisen, tenkte Taylor og skyndte seg inn gjennom svingdøren igjen. «Jeg skulle gjerne ha en drosje,» sa han til piken. «Vet De hvor jeg kan få tak i en?» Han håpet inderlig at hun 23
ikke kunne se noe på ham. Det var galskap av ham å drikke så mye. Han skulle ikke ha tatt imot den drinken av Lansen. Hun rystet på hodet. «De har kjørt med barna,» sa hun. «Seks i hver bil. Det var det siste flyet i dag. Vi har ikke så mange drosjer her om vinteren.» Hun smilte. «Denne flyplassen er veldig liten.» «Men den gamle bilen som står oppe i veien – det er vel ikke en drosje?» Stemmen hans var grøtete. Hun gikk bort til døren og kikket ut. Hun gikk på en myk og grasiøs måte som virket naturlig og eggende. «Jeg kan ikke se noen bil,» sa hun. Taylor kikket forbi henne. «Det var en gammel Citröen der. Med tente lykter. Den må vel ha kjørt. Jeg bare lurte på …» Herregud, den hadde kjørt forbi og han hadde ikke hørt det. «Alle drosjene er Volvoer,» sa piken. «Kanskje en av dem kommer tilbake når de har avlevert barna. De kan jo ta Dem en drink i mellomtiden.» «Baren er stengt,» sa Taylor snurt. «Bartenderen har gått hjem.» «Bor De på flyplasshotellet?» «På Regina, ja. Jeg har det faktisk travelt.» Det gikk lettere nå. «Jeg venter nemlig en telefon fra London.» Hun så tvilrådig på frakken hans; den var av et impregnert, nuppet stoff. «De kunne jo spasere,» foreslo hun. «Det er ti minutters gange, rett bortover veien. Bagasjen kan bli sendt etter Dem.» Taylor så på uret med den samme feiende armbevegelsen. «Bagasjen er allerede på hotellet. Jeg kom i morges.» Han hadde et skrukkete, bekymret ansikt av den typen som bare ligger en hårsbredd fra komikken og som likevel er uendelig trist; et ansikt hvor øynene er lysere enn sine omgivelser og hvor linjene løper sammen ved neseborene. Kanskje fordi han var oppmerksom på dette hadde Taylor anlagt en liten bart som virket påklistret og forvirrende uten å skjule ansiktets mangler. Resultatet var at han vir24
ket lite tillitvekkende, ikke fordi han var en kjeltring men fordi han ikke hadde anlegg for å føre folk bak lyset. På samme måte hadde han lagt seg til visse bevegelser som var grovt kopiert etter en glemt original, for eksempel den irriterende vanen soldater har med plutselig å rette ryggen som om de har grepet seg selv i å innta en usømmelig stilling. Eller han foretok noen bevegelser med albuene og knærne som svakt karikerte en forbindelse med hester. Hele holdningen var preget av et patetisk strev, som om han holdt den lille kroppen rak mot en ubarmhjertig vind. «Hvis De går raskt,» sa hun, «greier De det på under ti minutter.» Taylor avskydde å vente. Han hadde en fornemmelse av at folk som ventet var noen stakkarer; det var nedverdigende å bli grepet i å stå og vente. Han knep munnen sammen, rystet på hodet, og med et grettent «Godnatt, frøken,» marsjerte han ut i den iskalde vinterkvelden. Taylor hadde aldri sett en slik himmel. Grenseløs hvelvet den seg over de hvite viddene, her og der kastet tåkedottene et rimslør over stjerneklyngene og trakk opp en kontur omkring den gule halvmånen. Taylor var redd, lik en landkrabbe som er skremt av havet. Han satte opp farten og vinglet ustøtt langs veikanten. Han hadde gått omkring fem minutter da bilen innhentet ham. Det var ikke noe fortau. Han oppdaget lyskasterne først, fordi motorlyden ble dempet av sneen, og la bare merke til et lysskjær foran seg uten å være klar over hvor det kom fra. Det feide skimrende over den snedekte marken, og et øyeblikk trodde han det var fyret på flyplassen. Så la han merke til at hans egen skygge på veien ble kortere, lyset ble plutselig sterkere, og han visste at det måtte være en bil. Han gikk på høyre side av veien og skrittet ivrig avsted langs den hardfrosne veikanten. Han la merke til at lyset var usedvanlig gult og gjettet på at bilen hadde gule hovedlyspærer, som er vanlig på enkelte franske bilmerker. Han var ganske tilfreds over å ha re25
sonnert seg frem til dette; den gamle hjernen var temmelig klar likevel. Han så seg ikke tilbake, fordi han på sin egen måte var en genert mann og ikke ville gi inntrykk av at han bad om skyss. Men det falt ham inn, litt for sent kanskje, at på kontinentet er det høyrekjøring og at han derfor strengt tatt gikk på den gale siden av veien og burde gjøre noe med det. Bilen traff ham bakfra og brakk ryggraden hans. I et eneste fryktelig øyeblikk inntok Taylor en av dødskampens klassiske positurer, med hodet og skuldrene kastet voldsomt bakover og fingrende sprikende ut i luften. Han skrek ikke. Det var som om hele hans kropp og sjel var konsentrert i dette siste uttrykket for smerte, mer talende enn noen lyd han hadde frembrakt i levende live. Det er meget mulig at bilføreren ikke var klar over hva han hadde gjort; at dunket av menneskekroppen mot bilen ikke kunne skjelnes fra lyden av sneklatter som slo mot understellet. Bilen slepte ham med seg en meter eller to og slynget ham deretter til side, død på den tomme veien, et stivt menneskevrak i utkanten av ødemarken. Filthatten hans lå ved siden av ham. Et vindkast grep den og sopte den bortover sneen. Fillene i den spjærede frakken flagret i vinden og famlet forgjeves etter den lille filmboksen. Den rullet stillferdig bortover veien, stanset et øyeblikk mot den frosne kanten og fortsatte sakte nedover skråningen.
26
II Averys tur «Det finnes ting som ingen har rett til å be en hvit mann om.» John Buchan («Mr. Standfast»)
2
Forspill Klokken var tre om morgenen. Avery la telefonrøret på, vekket Sarah og sa: «Taylor er død.» Han burde naturligvis ikke ha fortalt henne det. «Hvem er Taylor?» En gørr type, tenkte han; han husket ham bare vagt. En riktig gørr engelsk type, rett fra moloen i Brighton. «En mann i kureravdelingen,» sa han. «Han arbeidet der under krigen. Han var ganske dyktig.» «Det sier du bestandig. De er dyktige alle sammen. Hvordan døde han da? Hvordan døde han?» Hun hadde satt seg opp i sengen. «Leclerc venter på nærmere opplysninger.» Han skulle ønske hun kunne la være å se på ham mens han kledde seg. «Og nå vil han altså at du skal hjelpe ham med å vente?» «Han vil at jeg skal komme til kontoret. Han trenger meg. Du venter vel ikke at jeg bare skal snu meg på den andre siden og sove videre?» «Jeg bare spurte,» sa Sarah. «Du er alltid så hensynsfull mot Leclerc.» «Taylor var en gammel medarbeider. Leclerc er svært bekymret.» Han kunne ennå høre triumfen i Leclercs stemme: «Kom med en gang, ta en drosje; vi skal gå igjennom kartoteket igjen.» «Hender dette ofte? Hender det ofte at folk dør?» Stemmen hennes hadde en fornærmet tone, som om hun aldri fikk vite noe av noen; som om det bare var hun som syntes det var fryktelig at Taylor var død. 29
«Du må ikke fortelle det til noen,» sa Avery for å slippe å svare. «Du må ikke engang nevne at jeg har dratt hjemmefra midt på natten. Taylor reiste under et annet navn.» Han la til: «En eller annen blir nødt til å underrette hans kone.» Han lette etter brillene sine. Hun stod opp av sengen og tok på seg en morgenkåpe. «For guds skyld, hold opp med å snakke som en cowboy. Kontordamene vet det, hvorfor kan ikke konene også? Eller får de bare beskjed når mennene deres dør?» Hun gikk bort til døren. Hun var middels høy og hadde langt, bølgende hår. Frisyren stod ikke i stil med ansiktsuttrykket; det var anspent og fortalte om engstelse og en gryende misnøye, som om hun gruet seg til hva morgendagen ville bringe. De hadde truffet hverandre i Oxford; hun hadde fått bedre eksamen enn Avery. Men av en eller annen grunn hadde ekteskapet gjort henne barnslig. Uselvstendigheten var blitt en livsholdning hos henne, som om hun hadde gitt ham noe ugjenkallelig og alltid bad om å få det tilbake. Hennes sønn var ikke – som for andre mødre – et middel til å søke kontakt utad, men snarere et påskudd til å trekke seg inn i seg selv. Han var blitt en mur mot verden og ikke en bro til den. «Hvor skal du hen?» spurte Avery. Det hendte hun gjorde et eller annet bare for å ergre ham, som for eksempel å rive i stykker en konsertbillett. Hun sa: «Vi har et barn, men det har du kanskje glemt?» Han hørte at Anthony gråt. De måtte ha vekket ham. «Jeg ringer fra kontoret.» Han gikk bort til entredøren. Da hun nådde døren til barneværelset snudde hun seg, og Avery visste hva hun tenkte på: de hadde ikke kysset hverandre. «Du skulle ha holdt deg til forlagsvirksomheten,» sa hun. «Du likte jo ikke det noe bedre.» «Hvorfor henter de deg ikke med bil?» spurte hun. «Du sa de hadde en masse biler.» «Den venter nede på hjørnet.» 30
«Hvorfor i herrens navn gjør den det?» «Det er sikrere,» svarte han. «Sikrere? Mot hva?» «Har du noen penger? Jeg er visst blakk.» «Til hva?» «Ikke noe spesielt. Jeg kan ikke gå omkring uten en penny i lommen.» Hun fant frem håndvesken og gav ham ti shillings. Han lukket døren fort etter seg og gikk ned trappen og ut i Prince of Wales Drive. Han passerte vinduet i første etasje og visste uten å behøve å se etter at fru Yates satt bak gardinet og holdt øye med ham, akkurat som hun holdt øye med alle både natt og dag, mens hun holdt katten sin i fanget til trøst mot ensomheten. Det var bitende kaldt. Vinden kom tydeligvis fra elven på den andre siden av parken. Han så oppover og nedover veien. Den var tom. Han burde ha ringt til holdeplassen i Clapham, men han ville komme seg ut av leiligheten så fort som mulig. Og forresten hadde han jo sagt til Sarah at de hentet ham med bil. Han begynte å gå i retning mot kraftverket, men etter å ha gått en hundre meters vei, ombestemte han seg og snudde. Han var søvnig. Det var et underlig sansebedrag at selv her ute på gaten kunne han ennå høre telefonen ringe. Det pleide alltid å stå en drosje ved Albert Bridge; det var den sikreste muligheten. Altså gikk han forbi inngangen til sin del av boligkomplekset, og da han kastet et blikk opp mot vinduet i barneværelset, stod Sarah der og kikket ut. Hun hadde sikkert undret seg på hvor bilen var. Hun holdt Anthony i armene, og han visste at hun gråt fordi han ikke hadde kysset henne. Det tok ham en halv time å få tak i en drosje til Blackfriars Road. Avery satt og betraktet gatelyktene som dukket opp og forsvant igjen. Han var en ung mann, en representant for den middelklassen av nåtidens engelskmenn som må forene en universitetseksamen med en usikker sosial bakgrunn. Han var høy og så ut som en akademiker, med et 31
rolig blikk bak brilleglassene, og han hadde et behagelig, selvutslettende vesen som gjorde ham godt likt blant folk som var eldre enn han selv. Bilens bevegelser virket beroligende på ham, slik vuggens bevegelser virker beroligende på et barn. Han kom til St. George’s Circus, passerte øyenhospitalet og kom inn i Blackfriars Road. Plutselig var han ved huset, men han bad sjåføren om å sette ham av på neste hjørne. Leclerc hadde sagt han måtte være forsiktig. «Her, ja,» ropte han. «Det er utmerket.» Avdelingen holdt til i et trist, sotete, villalignende hus med et brannslukningsapparat på balkongen. Det så ut som om det alltid var til salgs. Ingen visste hvorfor departementet hadde satt opp en mur omkring det; kanskje for å beskytte det mot folks nysgjerrige blikk, som muren rundt en kirkegård – eller beskytte folk mot de dødes blikk. Det var i hvert fall ikke for havens skyld, for der vokste det ikke annet enn gress som var flekkvis avslitt lik pelsen på en gammel kjøter. Hoveddøren var malt mørkegrønn; den ble aldri åpnet. Om dagen hendte det at anonyme varebiler av samme farve kom trillende nedover den ustelte innkjørselen, men de utførte alltid sine ærender i bakgården. Hvis naboene i det hele tatt snakket om huset, kalte de det «departementets hus». Det var ikke helt korrekt, for avdelingen var en egen institusjon, med departementet som overordnet myndighet. Huset hadde den umiskjennelige atmosfære av kontrollert forfall som over hele verden er særegen for bygninger som leies av myndighetene. For dem som arbeidet der var husets mysterium lik moderskapets mysterium, og det faktum at det hadde overlevd var et mysterium som selve Englands. Det innhyllet og omgav dem, det vugget dem og gav dem en deilig anakronistisk illusjon av næring. Avery kunne huske det når tåken smøg seg tett mot de grå murene, eller om sommeren når solen en kort stund kikket inn gjennom nettgardinene i rommet hans uten å etterlate seg noen varme, uten å avsløre noen hemmelighe32
ter. Og han ville huske det slik det så ut denne vintermorgenen i grålysningen, med svartflekket fasade og regndråper som trillet nedover de skitne vindusrutene i lyset fra gatelyktene. Men uansett hvordan han husket det, var det ikke som et sted hvor han arbeidet, men hvor han bodde. Han fulgte gangstien til baksiden av huset, ringte på og ventet på at Pine skulle åpne døren. Det var lys i Leclercs vindu. Han viste Pine passerseddelen. Kanskje de begge ble minnet om krigen; for Avery var den bare noe han hadde hørt om, mens Pine hadde opplevet den selv. «Flott måneskinn, sir,» sa Pine. «Ja.» Avery gikk inn. Pine fulgte etter og låste døren. «Ja, det var en tid da karene pleide å forbanne et slikt måneskinn.» «De gjorde det, ja,» lo Avery. «Har De hørt om kvalifiseringen i Melbourne, sir? Bradley tar sikte på tre poeng.» «Gjør de virkelig det?» sa Avery vennlig. Han kunne ikke fordra cricket. En blå taklampe lyste i hallen; den minnet om en nattlampe i et viktoriansk sykehus. Avery gikk oppover trappen. Han frøs og følte seg ille til mote. Et sted i huset ringte en klokke. Det var merkelig at Sarah ikke hadde hørt telefonen. Leclerc ventet ham. «Vi trenger en mann,» sa han. Han snakket åndsfraværende, som en som nettopp er i ferd med å våkne. En lampe lyste på skuffen med kartotekkort foran ham. Han var pertentlig, liten av vekst og meget elskverdig; en katt av en mann, glattbarbert og velstelt. Han brukte stiv snipp med runde hjørner og foretrakk ensfarvede slips, kanskje fordi han ikke ville bli mistenkt for å skilte med et eller annet familiemønster som ingen kjente. Øynene var mørke og livlige; han smilte når han snakket, men det var ingen varme i smilet. Han brukte jakker med sidesplitter og hadde lommetørklet i ermet. På fredagene gikk han i semskede sko, og da ble det sagt at han skulle ut på land33
stedet sitt. Det var visst ingen som visste hvor han bodde. Rommet lå i halvmørke. «Vi kan ikke foreta en ny overflyvning. Dette var siste gang; jeg fikk klar beskjed i departementet. Vi blir nødt til å sende inn en mann. Jeg har gått igjennom de gamle kortene, John. Det er en som heter Leiser, en polakk. Han kan være brukbar.» «Hva var det som hendte med Taylor? Hvem drepte ham?» Avery gikk bort til døren og slo på taklyset. De så forlegent på hverandre. «Unnskyld. Jeg er visst ikke riktig våken ennå,» sa Avery. De tidde mens de famlet etter utgangspunktet. Leclerc brøt tausheten. «Det tok lang tid før De kom, John. Var det noe i veien hjemme?» Han var ikke født til autoritet. «Jeg fikk ikke tak i noen drosje. Jeg ringte til holdeplassen i Clapham, men der svarte de ikke. Likedan på Albert Bridge, det var ingen der heller.» Han kunne ikke fordra å skuffe Leclerc. «De kan skrive et utgiftsbilag på det,» sa Leclerc åndsfraværende. «Telefonsamtalene også. Står det bra til med Deres kone?» «Som sagt fikk jeg ikke noe svar. Joda, det er bare bra med henne.» «Hun hadde vel ikke noe imot at De gikk?» «Naturligvis ikke.» De snakket aldri om Sarah. Det var som om de hadde en felles innstilling til Averys kone, slik barn kan dele et leketøy de ikke lenger bryr seg om. Leclerc sa: «Jaja, hun har jo sønnen Deres til å holde seg med selskap.» «Jada, det har hun». Leclerc var stolt av at han visste det var en sønn og ikke en datter. Han tok en sigarett fra sølvskrinet på skrivebordet. Han hadde en gang fortalt Avery at skrinet var en gave, en gave fra krigens tid. Mannen han hadde fått det av var død, 34
foranledningen til gaven hørte fortiden til; det var ingen inskripsjon på lokket. Selv nå, pleide han å si, var han ikke helt sikker på hvilken side mannen hadde vært på, og Avery pleide å le for å glede ham. Leclerc tok kartoteket fra skrivebordet og holdt det rett under lampen, som om det var et eller annet der som han måtte granske nøye. «John.» Avery gikk bort til ham og forsøkte å unngå å komme bort i skulderen hans. «Hva får De ut av dette ansiktet?» «Jeg vet ikke. Fotografier forteller ikke stort.» Det var et portrett av en ung mann, et rundt, uttrykksløst ansikt med langt, lyst, tilbakestrøket hår. «Leiser. Utseendet er da bra, ikke sant? Men bildet er vel å merke tyve år gammelt,» sa Leclerc. «Vi vurderte ham meget høyt.» Motvillig la han det fra seg, tok frem en lighter og tente sigaretten. «Jaha,» sa han med et energisk tonefall, «det ser ut til at vi får noe å henge fingrene i. Jeg har ingen anelse om hva som skjedde med Taylor. Vi har bare fått en rutinemelding fra konsulatet, det er alt. Tilsynelatende en bilulykke. Noen få detaljer, ingen virkelige opplysninger. En slik melding som blir sendt til nærmeste pårørende. Utenriksdepartementet sendte oss telegrammet så snart de fikk det inn på fjernskriveren. De visste det var et av våre pass.» Han skjøv et stykke tynt papir tvers over skrivebordet. Leclerc elsket å la andre lese notater mens han ventet. Avery kastet et blikk på det: «Malherbe? Var det Taylors dekknavn?» «Ja. Jeg blir nødt til å få tak i et par biler fra departementet,» sa Leclerc. «Det er aldeles meningsløst at vi ikke har våre egne biler. Sirkus har en hel armada.» Og så: «Kanskje departementet vil tro meg nå. Kanskje de endelig vil innse at vi fremdeles er en operativ avdeling.» «Fikk Taylor tak i filmen?» spurte Avery. «Vet vi om han fikk tak i den?» «Jeg har ikke fått noen fortegnelse over eiendelene hans,» 35
svarte Leclerc forarget. «For øyeblikket er alle hans effekter beslaglagt av det finske politiet. Kanskje filmen er blant dem. Det er et lite sted, og jeg går ut fra at de vil holde seg strengt til lovens bokstav.» Og så kom det, lett henkastet for at Avery skulle forstå hvor viktig det var: «Utenriksdepartementet er redd for at det kan bli bråk.» «Du gode,» sa Avery automatisk. Det var vanlig praksis i avdelingen at man ikke tok munnen for full. Leclerc så rett på ham, og nå virket han alvorlig. «Vakthavende tjenestemann i utenriksdepartementet snakket med statssekretæren for en halv time siden. De vil ikke ha noen befatning med saken. De sier at vi er en hemmelig avdeling og følgelig må gjøre det på vår egen måte. En eller annen må reise dit og utgi seg for nærmeste pårørende; de vil helst ha det på den måten. For å få liket og effektene utlevert og brakt tilbake hit. Jeg vil gjerne at De skal reise.» Avery ble plutselig oppmerksom på bildene på veggene, bilder av unge menn som hadde kjempet i krigen. De hang i to rekker, hver på seks, på begge sider av en temmelig nedstøvet modell av en svartmalt Wellington-bomber uten kjenningsmerker. Flesteparten av bildene var tatt utendørs. Avery kunne se hangarene i bakgrunnen, og mellom de unge, smilende ansiktene skimtet han de halvt skjulte skrogene på parkerte fly. Under hvert av fotografiene stod det en rekke navnetrekk som allerede var falmet og brunaktige; noen av dem var skrevet med rask og sikker hånd, mens andre – det måtte ha vært korporaler og menige – var omhyggelig og møysommelig utpenslet, som om de som skrev hadde opplevet en uventet berømmelse. Det var ingen etternavn, men kjente kjælenavn fra barnebladene: Jacko, Shorty, Pip og Lucky Joe. Bare flytevesten, det lange håret og det lyse, gutteaktige smilet var felles for dem alle. De så ut til å like å bli fotografert, som om det å være sammen var en hyggelig begivenhet som kanskje ikke ville gjenta seg. Mennene i forreste rekke satt på huk i en utvungen stilling, lik menn som er vant til å krøke seg sammen i mitraljøsetår36
nene, og de som stod bak hadde lagt armene skjødesløst over skuldrene på hverandre. Stillingen røbet ikke affektasjon, bare en spontan godvilje som tydeligvis ikke overlever hverken krig eller fotografier. Ett ansikt gikk igjen på alle bildene, like til det siste: ansiktet til en slank, skarpøyet mann i duffelcoat og cordfløyelsbukser. Han hadde ingen redningsvest og stod litt for seg selv som om han ikke hørte med i gruppen. Han var mindre enn de andre, og eldre. Ansiktet hadde markerte trekk og en målbevissthet som de andre manglet. Han kunne ha vært læreren deres. Avery hadde en gang sett etter underskriften hans for å se om den hadde forandret seg på disse nitten årene, men Leclerc hadde ikke skrevet navnet sitt. Han lignet fremdeles seg selv på bildene; en tanke fyldigere rundt haken kanskje, og litt mindre hår. «Men det er jo et operativt oppdrag,» sa Avery nølende. «Naturligvis. Vi er en operativ avdeling, vet De.» Han nikket. «De får diettgodtgjørelse for operativ tjeneste. Det eneste De skal gjøre er å hente Taylors eiendeler. De skal ta med Dem tilbake alt sammen unntatt filmen, som De leverer til en adresse i Helsingfors. De vil få særskilt instruks om det. Når De er tilbake kan De hjelpe meg med Leiser –» «Kan ikke Sirkus ta seg av det? Jeg mener, ville det ikke være enklere for dem?» Smilet kom langsomt. «Jeg tror nok ikke det lar seg gjøre. Det er vårt foretagende, John, oppdraget ligger innenfor vårt kompetanseområde. Et militært mål. Jeg ville svikte våre forpliktelser hvis jeg overlot det til Sirkus. Deres oppgaver er av politisk art, utelukkende politisk.» Han strøk seg over håret med den smale hånden; en kort, konsis bevegelse, stram og velberegnet. «Det er altså vårt problem. Hittil har departementet approbert mine forslag» – et av hans yndlingsuttrykk – «jeg kan sende en annen hvis De heller vil det – Woodford eller en av de eldre karene. Jeg trodde De gjerne ville. Det er en viktig jobb, vet De, noe De ikke har prøvd Dem på før.» 37
«Naturligvis. Jeg vil gjerne reise … hvis De stoler på meg.» Leclerc likte det. Nå stakk han et stykke blått kladdepapir i hånden på Avery. Det var dekket med Leclercs egen håndskrift, avrundet og gutteaktig. Øverst hadde han skrevet «Foreløbig notat» og satt strek under det. I venstre marg stod initialene hans, alle fire, og under dem ordene Ikke gradert. Igjen begynte Avery å lese. «Hvis De leser det omhyggelig,» sa han, «vil De oppdage at vi ikke uttrykkelig sier at De er nærmeste pårørende; vi siterer bare fra Taylors søknadsskjema. Lenger vil ikke utenriksdepartementet strekke seg. De har gått med på å sende dette til det lokale konsulatet via Helsingfors.» Avery leste: «Fra konsulatavdelingen. Deres telegram ang. Malherbe. John Somerton Avery, innehaver av britisk pass nr …., halvbror av avdøde, er i Malherbes passøknad oppført som nærmeste pårørende. Avery underrettet og reiser med fly i dag for å overta liket og effektene. NAS flight 201 via Hamburg, ankomst 1820 lokal tid. De bes vennligst yde vanlig bistand.» «Jeg visste ikke nummeret på passet Deres,» sa Leclerc. «Flyet går klokken tre i ettermiddag. Det er et ganske lite sted; jeg går ut fra at konsulen kommer til å møte Dem på flyplassen. Det går et fly fra Hamburg annenhver dag. Hvis De ikke behøver å reise til Helsingfors kan De ta det samme flyet tilbake.» «Kunne jeg ikke være hans bror?» spurte Avery matt. «Halvbror virker litt mistenkelig.» «Vi har ikke tid til å ordne med passet. Utenriksdepartementet er blitt svært så umedgjørlig når det gjelder pass. Vi hadde en masse vanskeligheter med Taylors.» Han var gått tilbake til kartoteket. «En masse vanskeligheter. Da måtte jo De også hete Malherbe. Det tror jeg ikke de ville like.» Det var meget kaldt i rommet. Avery sa: «Hva med vår skandinaviske venn …?» Leclerc så uforstående på ham. «Lansen. Burde ikke noen sette seg i forbindelse med ham?» 38
«Det skal jeg ta meg av.» Leclerc, som avskydde spørsmål, svarte forsiktig som om han var redd for å bli sitert. «Og Taylors kone?» Det virket likesom litt pedantisk å si enke. «Kommer De til å snakke med henne?» «Jeg hadde tenkt vi skulle oppsøke henne i dag tidlig. Hun står ikke i telefonkatalogen. Og et telegram sier så lite.» «Vi?» sa Avery. «Behøver vi å gå begge to?» «De er min assistent, ikke sant?» Det var for stille. Avery lengtet etter lyden av trafikk og summingen av telefoner. Om dagen hadde de mennesker omkring seg, bud som trampet i gangene, larmingen av kontormaskiner. Når han var alene med Leclerc hadde han en følelse av at det manglet en tredje person. Ingen annen kunne gjøre ham så forlegen, ingen annen hadde en så tilintetgjørende virkning på samtalen. Han skulle ønske Leclerc ville gi ham noe mer å lese. «Har De hørt noe om Taylors kone? spurte Leclerc. «Er hun et pålitelig menneske?» Han så at Avery ikke forstod hva han mente, og fortsatte: «Hun kan gjøre det nokså ubehagelig for oss. Hvis hun vil. Vi blir nødt til å gå forsiktig frem.» «Hva har De tenkt å si til henne?» «Vi må føle oss frem. Slik vi gjorde under krigen. Hun vet jo ingenting. Hun vet ikke engang at han var i utlandet.» «Det kan jo hende han har fortalt henne det.» «Ikke Taylor. Taylor var en gammel ringrev. Han hadde sine instrukser og kjente reglene. Hun må få en pensjon, det er meget viktig. Aktiv tjeneste.» Han gjorde igjen en rask, avfeiende håndbevegelse som om han satte punktum for saken. «Og personalet – hvor mye vil De fortelle dem?» «Jeg kommer til å holde et møte med seksjonslederne i formiddag. Resten av avdelingen vil bare få vite at det var en ulykke.» «Kanskje det var det,» foreslo Avery. 39
Leclerc smilte igjen, et smil så kaldt som en jernstang. «I så fall har vi bare sagt sannheten, og har større sjanse til å få tak i filmen.» Det var fremdeles ingen trafikk i gaten utenfor. Avery kjente han var sulten. Leclerc så på uret. «De nevnte at De hadde sett på Gortons rapport,» sa Avery. Leclerc rystet på hodet og la tankefullt hånden på en velbrukt arkivmappe. «Det er ingenting der. Jeg har lest den om og om igjen. Jeg har fått de andre fotografiene forstørret til alle tenkelige formater. Haldanes folk har arbeidet med dem dag og natt. Vi kan simpelthen ikke komme lenger.» Sarah hadde rett: for å hjelpe ham å vente. Leclerc sa – det virker plutselig som om det var hovedhensikten med denne samtalen: «Jeg har avtalt at De skal ha en kort samtale med George Smiley i Sirkus etter møtet nå i formiddag. Har De hørt om ham?» «Nei,» løy Avery. Dette var ømtålelige saker. «Han var i sin tid en av deres beste folk. På enkelte måter typisk for Sirkus, i beste forstand. Snart trekker han seg tilbake, og snart er han der igjen; han driver på med det. Det er hans samvittighet. Man vet aldri om han er der eller ikke. Tiden har løpt fra ham nå. De sier han drikker temmelig mye. Smileys område er Nord-Europa. Han vil gi Dem instruks om hvordan De skal avlevere filmen. Vår egen kurertjeneste er oppløst, så vi har ingen annen utvei. Utenriksdepartementet vil ikke ha noen befatning med oss, og etter at Taylor døde kan jeg ikke la Dem gå omkring med filmen i lommen. Hvor mye vet De om Sirkus?» Det kunne like gjerne ha vært kvinner han spurte om – forsiktig, som en eldre mann som mangler erfaring. «Ikke særlig mye,» sa Avery. «Det vanlige pratet.» Leclerc reiste seg og gikk bort til vinduet. «Det er en underlig gjeng. Noen av dem er bra, naturligvis. Smiley var bra. Men de er noen bedragere!» utbrøt han plutselig. «Jeg vet det er et merkelig ord å bruke om en søsteror40
ganisasjon, John. Å lyve er blitt deres annen natur. Halvparten av dem vet ikke lenger når de snakker sant.» Han la hodet på skakke, først til den ene siden og så til den andre, mens han kikket ned på gaten som var i ferd med å våkne til liv. «For et trist vær. De vet, det var en god del rivalisering under krigen.» «Jeg har hørt om det.» «Det er slutt med det nå. Jeg misunner dem ikke det arbeidet de gjør. De har flere penger og en større stab enn vi har. De gjør et mer omfattende arbeide. Men jeg tviler på at de gjør et bedre arbeide. Ingenting kommer på høyde med vår forskningsseksjon, for eksempel. Ingenting.» Avery fikk plutselig en følelse av at Leclerc hadde betrodd ham en dyp hemmelighet, som et feilslått ekteskap eller en klanderverdig handling, og at alt var godt igjen nå. «Når De møter Smiley vil han kanskje spørre Dem ut om oppdraget. Jeg vil ikke at De skal fortelle ham noe som helst, bortsett fra at De skal reise til Finland, og at De kanskje kommer til å ta hånd om en film som skal sendes til London så hurtig som mulig. Hvis han går hardt inn på Dem, kan De antyde at det dreier seg om en treningsoppgave. Det er alt De har lov til å si. Bakgrunnen, Gortons rapport, fremtidige operasjoner – ikke noe av det vedkommer dem det ringeste. En treningsoppgave.» «Jeg forstår det. Men han vet vel om Taylor, ikke sant, når utenriksdepartementet vet det?» «Overlat det til meg. Og la Dem endelig ikke forlede til å tro at Sirkus har noe monopol på å sende ut agenter. Vi har akkurat den samme rett. Vi bruker den bare ikke i utrengsmål.» Leclerc hadde fastslått sin doktrine på nytt. Avery betraktet Leclercs spinkle rygg mot den lysnende himmelen utenfor. En mann som er ekskludert, en mann uten medlemskort, tenkte han. «Kan vi tenne opp i kaminen?» spurte han og gikk ut i korridoren hvor Pine hadde et skap til koster og svabere. 41
Det var opptenningsved der og noen gamle aviser. Han kom tilbake og stilte seg på kne foran kaminen. Han tok vare på de beste kullbitene og skjøv asken ned gjennom risten, akkurat som han pleide å gjøre hjemme i julen. «Mon tro om det egentlig var klokt å la dem møte hverandre på flyplassen?» spurte han. «Det hastet. Etter at vi fikk Jimmy Gortons rapport hastet det meget. Det gjør det fremdeles. Vi har ikke et øyeblikk å miste.» Avery holdt en fyrstikk bort til avisen og så den brenne. Da veden tok fyr, veltet røken ut i ansiktet på ham, så øynene begynte å renne bak brilleglassene. «Hvordan kunne de kjenne Lansens bestemmelsessted?» «Det var en planmessig flyvning. Den måtte godkjennes på forhånd.» Avery kastet mer kull på varmen. Han reiste seg, skyllet hendene i vasken i hjørnet og tørket dem på lommetørklet. «Jeg har gang på gang bedt Pine skaffe meg et håndkle,» sa Leclerc. «De har ikke nok å gjøre, det er det som er feilen.» «Det spiller ingen rolle.» Avery stakk det våte lommetørklet i lommen. Det kjentes kaldt mot låret. «Kanskje de får nok å gjøre nå,» tilføyet han uten ironi. «Jeg hadde tenkt jeg skulle få Pine til å rigge opp en seng til meg her. Et slags operasjonsrom.» Det var en prøvende tone i stemmen, som om han var engstelig for hvordan Avery ville reagere. «De kan ringe meg her i kveld fra Finland. Hvis De har fått tak i filmen, kan De bare si at handelen har klaffet.» «Og hvis ikke?» «Så si at handelen har klikket.» «Jeg syns det lyder nokså likt,» protesterte Avery. «Hvis det er dårlig telefonforbindelse, mener jeg. «Klaffet» og «klikket».» «Så si at de ikke er interessert. Si et eller annet negativt. De skjønner hva jeg mener.» 42
Avery grep den tomme kullboksen. «Jeg skal bare levere denne til Pine.» Han gikk gjennom vaktrommet. En kontorist fra flyvåpnet satt og halvsov ved siden av telefonene. Han ruslet nedover trappen til hoveddøren. «Sjefen vil ha noe kull, Pine.» Vaktmesteren reiste seg, som han alltid gjorde, og stod i rettstilling ved sengen sin i det brakkelignende rommet. «Beklager, sir. Jeg kan ikke gå fra døren.» «Herregud, jeg skal passe døren. Vi fryser stive der oppe.» Pine tok kullboksen, knappet jakken og forsvant bortover gangen. Han plystret ikke nå om dagen. «Og så vil han gjerne ha en seng på rommet sitt. Vær så snill å gi beskjed til vakthavende kontorist når han våkner. Og et håndkle. Han må ha et håndkle ved vasken.» «Javel, sir. Det er godt å se at den gamle avdelingen våkner til liv igjen.» «Hvor kan vi få noe frokost her? Er det noe sted i nærheten?» «Tja, det er Cadena,» svarte Pine tvilrådig, «men jeg vet ikke om den er bra nok for sjefen, sir.» Han smilte. «I gamle dager hadde vi kantine.» Klokken var kvart på syv. «Når åpner Cadena?» «Det vet jeg ikke, sir.» «Si meg, kjenner De Taylor?» Han hadde nær sagt «kjente». «Javisst, sir.» «Har De truffet hans kone?» «Nei, sir.» «Hvordan er hun? Har De noen anelse om det? Har De hørt noe?» «Nei, jeg vet ingenting om henne, sir. Dette er virkelig en sørgelig historie, sir.» Avery så forbløffet på ham. Leclerc måtte ha fortalt ham det, tenkte han og gikk ovenpå igjen. Før eller senere ville han bli nødt til å ringe til Sarah. 43