Sneglene av Lars Saabye Christensen

Page 1


Lars Saabye Christensen

Sneglene


Opprinnelig utgave: © J.W. CAPPELENS Forlag AS, Oslo, 1987 Denne utgaven: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2017 ISBN 978-82-02-56359-2 1. utgave, 1. opplag 2017 Omslagsdesign: Stian Hole Seriedesign: Stian Hole Omslagsfoto: "Dans les rues Paris", © Bruno de Hogues / Gamma Raph SAS Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2017 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no


PROLOG

Philip Tronc åpnet fugleburet, men Pauline fløy likevel ikke ut. Han trakk en stol inntil og satte seg. Fra skolen ved siden av kunne han høre polonesen som startet, og de lette skrittene over gulvet. Han lukket øynene og begynte å snakke. – Hadde vi handlet annerledes, ville ihvertfall ett liv vært spart. At to mennesker døde, må vi ta på vår kappe. Det var aldri min hensikt at det skulle utvikle seg slik. Jeg vet det er for sent å si det nå. Jeg må si det likevel. Det hender at en aksjon kommer ut av kontroll. Et uventet togskifte, en plutselig innskytelse, en samtale, kan få konsekvenser som ingen har regnet med på forhånd. Jeg prøver ikke å renvaske meg. Jeg bare sier det slik det er. Når man har med mennesker å gjøre, og det har vi alltid, kan intet forutsies. På den måten var nordmannen Ernst Smith ingen unntagelse. Han åpnet øynene og lyttet. Polonesen var over. De fortsatte med en vals, han hørte musikken og pikenes latter. Og han så for seg gulvet, hvor de små trinnene allerede var tegnet inn.



1.

Ernst Smith våknet av at han var tørst. Alt var stille og mørkt omkring ham, et mørke øynene ikke ville venne seg til, en stillhet ørene aldri hadde hørt. Han lette forvirret efter vannglasset som skulle stått på nattbordet. Så visste han: han var et annet sted. Han reiste seg opp og trådde forsiktig ut av sengen. Steingulvet var kjølig mot føttene. Han følte seg frem langs veggen og fant døren til kjøkkenet. Gjennom det ene vinduet hvor skoddene ikke var slått for, så han at natten utenfor var like brå og svart. Han gikk sakte mot kjøleskapet, som stod i det motsatte hjørnet. Murveggene gjorde rommet fuktig, det luktet kjeller, og noe annet, noe søtt, som kanskje kom fra nåleskogen like ved, eller Madame Roses blomsterterrasser. Ernst kjente at han begynte å fryse, samtidig som tørsten vokste inni ham, slik var det alltid når søvnen var kjøpt med hvite piller. Idet han skulle bøye seg ned og åpne kjøleskapet, tråkket han på noe bløtt, sleipt, som ga efter under foten. Han bråstanset, stod slik, som en høydehopper før tilløpet, og en barndoms redsel lammet ham disse sekundene; redselen for regnskoger, bladhauger, råtten frukt og brønnlokk. Så løftet han foten, forsiktig som en arkeolog nå, den ble hengende litt igjen. Han fikk åpnet kjøleskapet, og i lyset som falt ut så han at det lå en tykk, svart snegle på steinflisene. Det var ennå såvidt liv i den, den beveget seg, uten å komme 7


fremover, den lå klistret fast i seg selv. Ernst rev ut en øl, slo av korken og drakk den stående. Han gjorde det en gang til. Sneglen lå stille. Det rant ut av den. Ernst hinket ut til det lille baderommet, dusjet lenge, og vasket føttene grundig i bidéet. Og igjen kjente han den søtlige lukten, som om en svak vind stod stille omkring ham. I vasken lå det lange, mørke hår, som først kunne se ut som sprekker i porselenet. Under kranen lå restene av et blått sepestykke. Han gikk tilbake til kjøkkenet, fant lysbryteren og tente kuppelen i taket. Han måtte holde seg for øynene før han greide å se. Da så han sitt eget speilbilde i nattens vindu, som et negativ, og den knuste sneglen på gulvet. Det gikk et smalt glinsende spor fra døren til der den lå. Ernst lot sneglen ligge til morgenen efter. Istedet ble han stående og lytte. Stillheten var likevel bare et rykte. I et hus i nærheten satt noen og banket i gulvet. Kirkeklokkene slo fire ganger. Og bak nåleskogen hørte han havet, en lyd som alltid var, en evig reprisesending, men likevel ikke ubehagelig. Den handlet om søvn. Men selv Atlanterhavet var ikke stort nok for Ernst Smith. Han fant frem det brune glasset fra kofferten og svelget en kapsel, sammen med en slurk calvados han hadde kjøpt i Paris dagen før. Han sparket det stikkende ullteppet til side, ble liggende og tenke på sneglen, sneglens selvlysende spor, og luktene som måtte tilhøre en kvinne som hadde bodd her før ham. Så tenkte han ikke mer. Han var blekk og søvnen var trekkpapir. Han sovnet uten å vite det.


2.

Mens Madame Rose hengte laknene opp på klessnoren, tenkte hun på den unge mannen som hadde leid den ombygde garasjen deres. Det var ennå ikke tegn til liv der nede, men kirkeklokkene hadde allerede slått elleve slag. Han trengte vel søvn, han hadde reist langt, helt fra Norge. Madame Rose var fornøyd med den nye leieboeren, han hadde virket pålitelig. Hun visste at det var førsteinntrykket som telte, ingenting kunne forandre på den summen. Hun hadde bestemt seg for å like ham. Dessuten var han fra Norge. Piken som hadde bodd i garasjen før ham, likte hun derimot ikke. Hun hadde betalt det hun skulle, ikke laget bråk eller vanskeligheter av noen sort, men Madame Rose var likevel mistenksom: En pike på knapt tyve år, hvorfor bodde hun her alene i to måneder? Hun hadde sjelden vist seg ute, bare når hun skulle handle mat, hun var aldri på stranden, som andre sommergjester, hun snakket aldri med noen, hun unngikk folk. Madame Roses mistenksomhet hadde tilslutt plaget henne slik at hun gikk inn til politistasjonen for å forhøre seg om denne Jacqueline Dupont. Der var det ingen hjelp eller forståelse å få. Nå var hun glad for at piken hadde reist og nordmannen flyttet inn. Nå kunne hun dra til Lourdes med lett hjerte. Alt var ordnet for mannen, mat ville bli brakt til ham hver dag, blomstene ville bli vannet og 9


pleid, og huset sett efter. Hun festet den siste klypen, da hun hørte en lyd nede ved garasjen. Hun brettet lakenet til side og tittet. Nordmannen kom ut med en avfallspose og satte den ved porten. Han ble stående og strekke seg; han var kledd i hvit skjorte og hvite bukser. En hund i hagen ved siden av fikk armene hans til å falle brått. Så gikk han tilbake til steinhellene utenfor kjøkkendøren, bøyde seg ned, som om han lette efter noe. Madame Rose lurte på hvorfor han var alene. Han var ikke gift, hadde ihvertfall ingen giftering. Men kanskje de giftet seg senere der nord. Det måtte være kaldt i Norge. Han begynte allerede å bli tynn i håret. Han så opp mot solen, trakk frem et lommetørkle og knyttet det rundt hodet. Hun smilte, hun likte ham. Ernst fikk øye på Madame Rose mellom laknene. Det hvite tøyet blendet ham, men det store, blå ansiktet hennes var rolig å se på. Hun vinket ham nærmere. – Det er varmt, sa hun. – Det er derfor jeg er her. Jeg kommer opp og betaler Dem i eftermiddag. – Det passer fint. Jeg skal nemlig reise imorgen. Til min søster i Lourdes. Madame Rose tok den tomme kurven og gikk opp til huset, mellom solsikkenes gule ansikter. Hun hørte allerede Alfred banke med stokken. Slik var det alltid like før hun skulle reise. Ernst gikk inn til byen. Banken og posthuset var stengt og åpnet ikke før halvtre. Han spaserte ut på en av bryggene, og så østersparkene bli synlige, som brente skoger, mens vannet falt. En formasjon jagerfly forsvant nordover, og lagde hvite sprekker i himmelens porselen. Det var vindstille. En blåkledd fisker med rødkantet ansikt 10


kastet snøret ut i den tomme bukten, som var beskyttet mot Atlanteren av en smal halvøy, som i varmedisen lå og dirret mellom havet og himmelen. Ernst følte seg plutselig lett. Han hadde svettet ut søvnens slagg. For første gang på denne siden av nyttår kjente han noe som lignet likevekt, og samtidig oppdrift: Han steg, mens havet sank. Han så på hendene sine: De var rene. Blodet var borte. Han lo litt ved tanken: Jeg er her som rekonvalesent. Jeg skulle sittet på en veranda sammen med andre jevnaldrende oldinger, med rutete pledd over bena og sanatoriets styrkende kildevann i karafler. Det holdt for ham å bo i en garasje. Han var til reparasjon. Den blåkledde fiskeren fortsatte å hive kroken ut. Han fikk ingenting. Mellom kastene drakk han av en rødvinsflaske. Solen lyste gjennom den, slik man kan se blodårene i øyelokket. Det ene øyet hans var slukket. I det andre vaket en gylden sverdfisk. Det var også en slags trøst å se på ham. Solen stod i rett vinkel og Ernst flyttet seg inn til gatene og skyggene. Han drakk en øl på La Commerce og planla å skrive noen kort, men utsatte det. En hund uten pels krøp mellom bordene. Han hadde ikke funnet flere snegler imorges. Kanskje det var en ensom snegle. Den hadde kanskje krøpet seg vill. I alle fall var det en svært uheldig snegle: Samtidig som Ernst hadde tatt flyet fra Norge, landet i Paris og reist videre med tog til Bordeaux, og derfra tatt lokaltoget ut til Arcachon, hadde sneglen snodd seg frem til garasjen i Rue Mimosa, funnet en åpning under døren og sklidd inn på kjøkkenet. Og der hadde Ernsts og sneglens bevegelser krysset hverandre, i mørket, i et brutalt møte; en fransk skogssnegle og en norsk jurist med tvil11


somt rykte. Det var nesten til å bli religiøs av. Han drakk ut ølet. Klokken tre gikk han over til banken igjen. Han vekslet inn reisesjekker for to tusen francs og kjøpte mat og vin på veien hjem. Han oppdaget sporene da han skulle låse opp. På steinhellene utenfor døren var det fullt av glinsende striper i alle retninger. Han forsøkte å følge dem. Det var umulig. De forsvant ut i det tørre, gule gresset. Ernst gikk inn, satte varene i kjøleskapet og undersøkte stuen, kjøkkenet og badet. Han fant ingen snegler. Han kjente bare den særegne, fremmede lukten, som et sjeldent krydder, fra mennesket som hadde bodd der før ham. Han drakk et glass vin mens han telte over pengene han skyldte Madame Rose. En svak uro hadde satt seg fast i ham, som den første vinden over et vannspeil, og det var de fremmede duftene rundt ham som var skyld i denne uroen. De vekket en last han hadde, en last som moren hans alltid hadde sagt var på linje med å lyve: nysgjerrigheten. Nysgjerrigheten og løgnen hørte til hverandre som lyset og skyggen. Han drakk to glass vin til. Klokken halvseks gikk han opp til Madame Rose. Laknene var tatt inn. En solsikke hadde allerede lukket øyet mot solen. Han banket på, og hun var der øyeblikkelig. Ansiktet hennes revnet i et smil, og han ble sluppet inn på kjøkkenet. På bordet, midt i rommet, stod en tom vinflaske og tallerkener med fiskeben. Først nå så han hvor kolossal hun var. Alt var svulmet opp på henne, selv ørene var som enorme, fete hudfolder under håret. Likevel bar hun sin tyngde på en grasiøs måte, som fikk Ernst til å tro at hun hadde vært danserinne i et tidligere 12


liv, og siden ble for glad i likør, konfekt og komplimenter. – Jeg kommer for å betale, sa han. – Liker De Dem her? – Det gjør jeg, takk. – Det er kaldt i Norge? – Som is. – Får dere blomster til å gro der? – En av hundre. Med flaks. – Jeg skal reise til Lourdes i morgen tidlig. Tror De på mirakler? – Jeg har sett noen. – Har De? Fortell! – Det er ikke mye å snakke om. Jeg lever. Madame Rose betraktet ham en stund, hun stod ved veggen, under et kors og en Jomfru Maria-figur. – Jeg reiser til Lourdes hvert år. Jeg ber for min mann. Jeg har ingenting å tape på det, har jeg vel? Det kom en lyd fra rommet ved siden av, noen slo i gulvet. Madame Rose skulle til å si noe mer, men tidde, ventet et øyeblikk, så skjøv hun Ernst mot en dør. De gikk inn. Ernst stanset. Rommet var et museum, et krigsmuseum. Det hang våpen på veggene, hjelmer, uniformer, kart, avisutklipp, medaljer. Over kaminen var det rammet inn en serie med fotografier av en ung soldat. I en dyp, rustrød skinnstol ved siden av satt en gammel soldat, i uniform. Det ene buksebenet var brettet opp og festet til beltet med sikkerhetsnål. Det andre benet lå stivt på en krakk. Ansiktet var sunket inn og lå tørt rundt kraniet. Halve haken og munnen var borte, som på en antikk byste. Brystet var dekorert. Øynene var baksiden av to medaljer. Men brått ble de levende og fulgte Ernsts bevegelser, som om han var en fiende som for enhver 13


pris måtte avskjæres og tilintetgjøres. I den høyre hånden holdt han en krykke med forgylt håndtak. – De kan betale til min mann, sa Madame Rose. Ernst gikk sakte bort til den invalide soldaten og rakte frem pengene. Han nappet dem til seg, telte gjennom sedlene og lot dem forsvinne i en lomme. Så banket han i gulvet med krykken og pekte på et skap. Madame Rose skyndte seg over gulvet og hentet ut en flaske calvados og tre små glass. – Han liker Dem, sa hun mens hun skjenket i. Jeg har allerede fortalt at De er norsk. De drakk eplebrennevinet i stillhet. Soldaten stirret på Ernst og smilte sitt halve smil, så lukket han øynene. Ernsts hjerte stod over tre slag. Han snudde seg mot Madame Rose. – Alfred kan hverken høre eller snakke. Han lå en hel natt med hodet til sin beste venn i fanget. Resten fant de aldri. Han var i Narvik. 1940. Kjenner De Narvik? – Bare av omtale. – Vi hadde nettopp giftet oss. – Kan han lese på munnen? Eller tegnspråket? – Nei. I begynnelsen skrev vi til hverandre. Vi sluttet med det for mange år siden. Ernst pekte på veggene. – Han forsøker ihvertfall ikke å glemme. – Han forsøker å huske. At han vant. Alfred åpnet øynene. Madame Rose merket det, selv om hun stod med ryggen til. Soldaten pekte på Ernsts ansikt med krykken. Hun så på Ernst igjen. – Hvordan fikk du det arret? Han tenkte seg lenge om. – Jeg sloss for en pike. Jeg tapte. 14


Madame Rose smilte, og hele kroppen duvet. Hun satte calvadosflasken inn i skapet igjen. Alfred lukket øynene. – Forstod han det? – Kanskje jeg skriver det til ham en dag. Imorgen skal jeg til Lourdes. Jeg drar dit hvert år. Hun fulgte ham ut. Solsikken var våken igjen. Madame Rose strøk forsiktig over blomstene sine og pustet på dem. – Vi har ingen barn, sa hun plutselig, lavt.


3.

Neste morgen fant Ernst en snegle i oppvaskkummen. Han stod rolig og betraktet det svarte, skinnende dyret. Det lå stille, som om det allerede ante en fare i nærheten. Ernst fikk ikke panikk. Han tenkte bare: Jeg må bli kvitt den. Han tok en skje, løftet sneglen opp, balanserte den ut og kastet den over gjerdet hvor hunden øyeblikkelig kom styrtende med den lyserøde tungen ut mellom spisse, gule tenner. Ernst skyndte seg inn og smelte igjen døren. Da oppdaget han en ny snegle. Den gled lydløst oppover kjøleskapet. Brått ble den hengende stille, forsvarsløs på den hvite flaten, et svart pulserende punkt. Ernst lirket den opp i skjeen, og kastet den ut av vinduet. Nå så han at gulvet var fullt av de tynne, glinsende sporene. Han ble stående rådvill, mens svetten løsnet i hodebunnen og rant nedover ansiktet og nakken. Han hørte Alfred banke. Han hørte havet. Han måtte gjøre noe. På ny gikk han gjennom rommene. Han fant ikke flere. Det beroliget ham ikke. De ville komme tilbake. Han måtte finne stedet hvor de kom seg inn. Det tok ikke lang tid. Under kjøkkendøren var det en glipp på minst en centimeter. Han dro inn til byen for å kjøpe det han trengte til motangrepet. Solen kastet spyd nå, han la lommetørkleet på hodet og snek seg langs husveggene. Det slo ham at 16


det er bare på barnetegninger at solen er gul. Den er hvit og umulig å se i øynene. Han fant det han trengte på Monoprix; et insektpulver, som ifølge varedeklarasjonen burde være mer effektivt enn den elektriske stol. Da han kom ut, oppdaget han at gatene med ett var blitt tomme. Menneskene hadde trukket innendørs, søkt ly i kjølige barer, eller dratt ut til havet og vinden der. Bare en hund lusket på skjeve gjennom heten, i sikksakk mellom de blå søppelposene langs fortauskantene. Det luktet asfalt, salt og råtten mat. Ernst svingte inn på nærmeste bar, Café de la Justice, bestilte kaffe og konjakk. Det var fullt langs disken. Alle hadde ansiktene vendt mot TV-skjermen innerst i lokalet, hvor det var overføring fra Tour de France. En australier hadde den gule trøyen, men Hinault var i ferd med å spise opp forspranget. Stillheten blant mennene var ikke til å ta og føle på. Den som gjorde det ville øyeblikkelig bli kastet ut. Ernst betalte og drakk fortere enn han burde. Han skyndte seg hjem, mens hjertet lå på to hjul i svingen. Men han kom aldri til å få den gule trøyen. Han gikk nøye til verks. Han la to striper med pulver på gulvet langs døren. Overlevde sneglene den første hindringen, ville de bli stanset for godt i neste. Prøvde en elefant å ta seg inn nå, ville den omkomme. Da han var ferdig og fornøyd, satte han seg ved kjøkkenbordet og ventet. Ingenting skjedde. Det var hans erfaring: Det skjer ikke det du venter på. En halv time senere så han Madame Rose komme ut med en brun koffert, sette seg inn i en drosje og kjøre bort. Lenge efterpå kunne han høre Alfred slå med krykken. Da kirkeklokkene nådde åtte slag var han sulten. Han dusjet, og grep seg i å nyte luktene av det fremmede men17


nesket, en kvinne måtte det være. Sporene efter henne var utydelige, hår, et sepestykke, en duft som var overalt, likevel var hun tilstede, som et minne om noe han likevel ikke hadde opplevd, et minne, som heller var en langsom bevegelse i ham, som, uten at han kunne gjøre noe for det, var knyttet til de svarte ordene nysgjerrighet og løgn. Han dro dusjforhenget til side, og i det matte speilet så han den blekeste mannen på Atlanterhavskysten. Han tok på den hvite dressen, sandaler, og la håret nøyaktig på plass. På veien inn til byen så han at solen var blitt en rød, skjelvende oval som falt mot horisonten. Gatene var fulle av mennesker. Ernst stanset utenfor en restaurant som lå i en sidegate til Boulevard de l’Océan. Menyen var slått opp utenfor, og forretten, moules marinièrs, avgjorde raskt saken. Han gikk inn i et mørkt rom og ble vist videre til et atrium hvor det var dekket bord med rødrutete duker. En ung gutt kom straks og tok bestilling. Han hadde på seg en ny, hvit kelnerjakke, det var ikke en flekk på den, ikke en brett. Han skrev ned Ernsts bestilling med langsomme, uvante bevegelser: Blåskjell, okse og husets rødvin. – Og en øl, la Ernst til. Gutten noterte og skyndte seg ut på kjøkkenet. Han kom raskt tilbake med vinflasken, viste frem etiketten, nappet en korketrekker fra lommen, skrudde den raskt ned, dro, og fikk et bekymret uttrykk i øynene. Han dro en gang til, en svettedråpe balanserte på pannen, slapp, og rullet langs neseryggen. Han forsøkte å smile, halte av all kraft, men det hjalp ikke. Ernst nikket oppmuntrende. Det hjalp heller ikke. Han lirket, skrudde, vred. Ingenting hjalp. Han forsvant ut på kjøkkenet igjen og kom ikke alene 18


tilbake. Han hadde følge med en eldre herre, som hilste elskverdig til samtlige bord. Begge stanset ved Ernst, gutten satte en ny flaske på bordet, skrudde ned i korken, under nøye oppsyn av den omfangsrike herren. Det var sjelden at Ernst ba, nå ba han lydløst om at korken måtte smette opp med den sviende kjærlige lyden som kan få disponerte hjerner til å detonere langsomt. Denne gangen virket det. Korken var allerede oppe. Sjefen viftet gutten ut på kjøkkenet igjen og ventet ved Ernsts bord. Han sa ikke et ord. Øyebrynene var vokst sammen til en grå og vill hekk under pannens brune rynker. Over munnen vokste en smal og kølsvart bart, sannsynligvis var den farget. Ernst drakk og nikket veldig. Mannen ble stående. Gutten kom tilbake med blåskjellene, ølflasken og et fat til å skylle hendene i. Begge bukket samtidig og forlot Ernsts bord. Skjellene var dampet i hvitvin, smør og løk. Det gule, faste kjøttet rant over tungen, det gjorde ham forlegen å tenke på at han tidligere somre hadde brukt blåskjell som simpel agn for bergnebb. Han dyppet det hvite brødet i kraften, slukte ølet og nippet til vinen. Og han kjente en slags fred trekke inn i blodet, en fred som hadde med glemsel å gjøre. Hukommelsen er samvittighetens partner. Nå var Ernst i ferd med å glemme. Det var en prosess som alltid foregikk i ham, men den ville likevel aldri bli sluttført. Alltid ville han huske noe. Alltid ville det være en rest tilbake. Oksekjøttet var mørkerødt og mørt, han kunne tygge det med øyet. Ernst bestilte mer vin, og på et tidspunkt innbilte han seg at det var mulig å tenke på ingenting, og at det måtte være målet. Det var punktet han lengtet efter, startstreken, sekundet før avspark, kolonet før den endelige setningen. Men det var likevel ikke mulig å 19


tenke på ingenting. Ingenting er umulig. Han kjente noe berøre skulderen, det var ikke et minne, det var den unge kelneren. Ernst valgte ost til dessert. Gutten kom tilbake med et fat. Det var et enormt fat. Det var en ostedisk. Han fikk såvidt plassert det på bordet, halve fatet stakk utenfor. Ernst pekte på en roquefort. Gutten skar av et stykke og la på tallerkenen hans. Det gikk helt fint. Ernst pekte på en chèvre. Den lå ytterst på fatet. Han gjorde det ikke av vond vilje, han likte chèvre. Gutten satte kniven i osten og la hele tyngden til. Ernst så at det skjedde, han så at det måtte gå galt. Denne gang var det ikke noen vits i å be. Det var for sent. Det skjedde med rå nødvendighet. Fatet veltet med stor kraft, som en katapult, og ostene ble slynget over bordene. De fleste traff imidlertid kelneren selv. Han stod handlingslammet, med åpen, trist munn, kniven i hånden og skjelvende øyne. Jakken var ikke lenger ny og hvit. Sjefen var der allerede mens det skjedde. Han forsikret seg først om at Ernst var hel og uplettet, så senket han øyenbrynene og vendte seg mot gutten. Han lå på bakken og plukket ost. Det var tommelen ned og pekefingeren ut. En hund kom straks og snuste under bordene. Ernst betalte og gikk ut. Mørket var lett og luftig, som en svart silkegardin. Gatenes lyder tangerte ham; stemmer, skritt, biler, musikk. En av ostene hadde landet på himmelen, et rundt, gult stykke ingen hadde spist av ennå. Han satte seg på fortausrestauranten ved siden av. To piker på tandemsykkel vinket til ham mens de fór forbi. Ernst rakk ikke å vinke tilbake. En kelner stod ved bordet hans. Det var den samme gutten fra restauranten. Han hadde på seg en kort, svart jakke nå, og den var båret av mange før ham. Ernst bestilte en pastis. 20


Han drakk den fort. Han visste at han likevel aldri kunne glemme. Han tenkte på postkortene han burde sende. Han var ikke på flukt. Han var bare på ferie. Ernst la penger på bordet og reiste seg. I det samme så han gutten velte et askebeger i fanget på en dame. Hun ropte høyt. Gutten la hendene på låret hennes. Hun ropte enda høyere. Sjefen med øyenbrynene stod i døren til kjøkkenet og så langtfra blid ut. Ernst hilste fort og gikk opp til hovedgaten. Nede ved bryggen skjedde det noe. En klynge mennesker var samlet der; en ulykke eller et sirkus. Ernsts nysgjerrighet drev ham ned dit, han albuet seg vei frem. En gammel mann, med skinnende hvitt hår, bygget en skulptur i den våte sanden, en elefant som lå veltet på siden. Han gjorde ferdig snabelen nå. I mørket og månelyset var likheten foruroligende. En elefant var skyllet opp av havet, på stranden i Arcachon. En gutt kom rundt med en stråhatt og samlet inn penger. Ernst la på ti francs. Noen nappet ham plutselig i armen. Han snudde seg. – Vil du vite mer om din skjebne, min herre? Ernst så ned, det var en dverg som snakket til ham, han stod på tå og fektet med armene. – Du kan få vite når du skal dø. For tyve francs, min herre. Dvergen grep ham i armen igjen, øynene hans var uten bevegelse, som to blanke klinkekuler. Ernst rev seg løs, dvergen kom efter. Ernst skjøv ham unna og løp opp til Boulevard de l’Océan igjen. Han hørte dvergens stemme hele tiden: Du kan få vite når du skal dø. En bar lyste brått mot ham, han gikk inn og satte seg ved et bord langs speilveggen. En blåkledd fisker sang. Alle lyttet, falt av og til inn i et refreng. Ernst innbilte seg at det var elefanten han sang om, den utrolige fangsten, den 21


største, mest fantastiske, den alle ville snakke om, fortelle til sine barn, gi videre, det utrolige, men likevel sant: Elefanten som kom opp av havet for å dø på Arcachons strand. Ernst bestilte en øl, tente en sigarett. Sangen tok slutt og alle klappet, drakk ut og beveget seg i flokker mot døren; blå rygger og solbrente nakker. Ernst drakk ølet alene mens stolene ble stilt opp på bordene. Da så han gutten igjen, han hadde en lang, skitten frakk på seg nå og slepte en kost over gulvet. I en luke ved siden av kassa-apparatet kom et bistert ansikt til syne, et kjøttfullt fjes med sort bart og grå øyebryn. Gutten stanset ved bordet og så ned på Ernst. – Slik er livet, sa Ernst stille. – Vi stenger nå. – Den hvite jakken var fin. Gutten smilte, fort. – Vi kaster ingen ut. Ernst gikk hjem. Natten var tung nå, hvilte mot kroppen som en innpåsliten gjest. Han tenkte på elefanter, og at å vite når man skal dø må være det ensomste av alt. Han hørte tidevannet komme.


Issuu converts static files into: digital portfolios, online yearbooks, online catalogs, digital photo albums and more. Sign up and create your flipbook.