Vigdis Hjorth
SNAKK TIL MEG Roman
© CAPPELEN DAMM A.S 2010 Denne utgave © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2017 ISBN 978-82-02-56448-3 1. utgave, 1. opplag 2017 Omslag ved Øyvind Torseter Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2017 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
RYTTERENS SANG Córdoba, fjern og ensom Svart hest, stor måne, oliven i min veske Selv om jeg kjenner veiene når jeg aldri til Córdoba Over sletten, gjennom blesten, svart hest, rød måne Døden stirrer på meg fra tårnene i Córdoba Akk, hvor veien er lang Akk, min tapre hest Akk, døden venter på meg før jeg når Córdoba Córdoba fjern og ensom Federico García Lorca fritt oversatt av Vigdis Hjorth
Desember 2005 – januar 2006 Jeg skjønte jeg måtte gjøre noe. Men hva? Alt lå fast, jeg ville ikke forandre noe, turte ikke forandre noe, så måtte jeg. Så var det ikke mulig. Alt var galt, men alt var riktig, jeg forsto ikke hva som var viktig. Ordene stemte ikke, jeg var begynt å tvile, jeg var ikke vant til å tvile, jeg klarte ikke det engang. Tenkte jeg ville ha godt av å komme bort, komme på andre tanker. Få avstand og nye perspektiver, det er sånt de sier på radioen, i reisemagasinene, at man får nytt syn ved å forflytte seg, at ting fortoner seg annerledes langt borte fra. Hvordan annerledes, går noe vekk? En bruker leverte inn en reisebok om Cuba og fortalte at han hadde hatt det bra, at øya var trygg, så lånte jeg den boka, så tilfeldig var det. Bestilte turen en dag høstmørket var ugjennomtrengelig klokka fire om ettermiddagen og det ene glasset vin ikke fordrev melankolien. Katten som kom hver kveld for å få melk uteble og jeg savnet den. Jeg hadde penger. Foreldrene mine var døde, huset solgt, sønnen flyttet til Stockholm for å studere, jeg hadde ikke noe forhold. En frihet jeg måtte benytte meg av, sa de få jeg snakket med. 7
Gikk på nettet og bestilte Cuba-tur med hjertet i halsen, men jeg måtte ikke dra. Betalte dyrt, men behøvde ikke reise. Det ble ikke billigere av at jeg dro, argumenterte jeg og skjøv datoen vekk, jeg ville ikke diskutere med meg selv. Det er lett å ta initiativ til sånt som ikke skal realiseres før om lenge. Jeg fikk vanskelig for å sove, det var et dårlig tegn, søvn var blitt gleden min. Jeg var ikke sulten lenger. Måtte ikke passe vekten som før da jeg var glupsk, jeg var ikke glupsk lenger. Begjæret forsvinner, tenkte jeg, men med langsomheten kom en annen form for sanselighet, som ikke kan forenes med uro, rastløshet. En god kopp kaffe om morgenen, en vellagret ost, ett godt glass vin. Kvalitet, ikke kvantitet lenger, under høststjernen altså. Nå skulle den gode kaffen drikkes under en annen sol, det ene glasset vin inntas ved havet, sånn formulerte jeg meg. Pakket sommertøyet, fant passet fram og ble tung. Jeg hadde ikke reist alene før, alltid med kolleger eller sønnen. Flyet gikk så tidlig om morgenen at jeg måtte dra kvelden før for å rekke det. Bestilte rom på et hotell nær Gardermoen og trakk kofferten etter meg ned singelgangen en sen ettermiddag; kjoler og sandaler, hvorfor kunne jeg ikke glede meg. Drosje til den lille ubemannede stasjonen, jeg traff ingen. Oslo sentralstasjon og flytoget, ingen kjente som spurte om noe, hva skulle jeg sagt. Ut i mørket i kulda i for tynne klær for ikke å slepe på vinterkåpe og støvletter, tok en av bussene som går i skytteltrafikk mellom flyplassen og hotellene i nærheten, jeg var eneste passasjer. Dagen før nyttårsaften, alt liksom dødt. Øde snødekte åkre, lagerhaller og triste lukkede forretningsbygg. På Hotell Norlandia sto 8
bare resepsjonisten i den halvt opplyste resepsjonen. Jeg hadde sett for meg denne kvelden som et lite eventyr før det store, et glass vin i en hotellbar og middag på restaurant var ikke hverdagskost. Restauranten var åpen, men jeg ville ikke sitte der alene. På andre siden av motorveien skimtet jeg neonlysene på Gardermoen Airport Hotell, kneppet jakken og gikk ut. En uopplyst utrafikkert vei mot en gangbro, hva håpet jeg på. Passerte et stengt flyverksted, trafostasjoner, svære inngjerdede parkeringsområder der en og annen bil sto forlatt og nedsnødd som i en film etter katastrofen, bare noen få levende igjen. I det fjerne hørte jeg lyden av en isskrape. Et menneske hadde kommet hjem fra et varmt land, steget av flyet og begitt seg tynnkledt og hutrende gjennom snøen til bilen kald og nediset. Hvem var det ikke synd på? Jeg fulgte en slags sti mellom vindusløse bygninger og kom ut på baksiden av hotellet, rundet hjørnet og så inngangen med julestjerne. Resepsjonen var tom, restauranten stengt, bare jeg reiste en slik dag. Ut i kulda igjen, snø i håret, gjennom skoene, kaldere og mørkere over broen og inn i Norlandias nå mørklagte resepsjon. Nesten ikke folk på flyplassen morgenen etter, mørkt, kaldt. Sandaler og sommertøy i kofferten, kjoler og skjørt, for hva. Det hjalp da vi lettet og lyset kom, stråler over buen før selve kula og blindheten. Snart Paris og den veldige internasjonale flyplassen, det hjelper å komme steder det er mulig å forsvinne i mengden; mismotet forandrer seg. Jeg forserte alle sikkerhetskontroller, fant riktig gate og satte meg ned med kaffe. I gaten ved siden av sto bare 9
svarte mennesker, Yaounde på skjermen. Jeg spurte vakten hvor det var; altså nysgjerrig. Kamerun, sa han, Afrika, det fins så mange steder. Å holde fast på det. Det fins så mange steder. Så mange måter å leve på. Å forsøke å tenke relativt om alt som liksom har låst seg. Etter de andre inn i flyet til setet, jeg gjorde det mitt. Hentet fram bok og aviser, bredde pleddet over knærne. Det er mange som flyr alene, det fins så mange slags ærend. Laget en liste over hvem jeg skulle skrive til, så fant jeg ikke på mer. Vurderte å brette ut kartet, men ville ikke avsløre hvem jeg var. Turist alene. Ville ikke være det jeg var, hvorfor ikke, jeg ville ikke diskutere med meg selv, jeg bare tapte. Fikk mitt måltid, dro det ut, min lille rødvin, dro den ut, bittesmå slurker til filmen og folk stengte lyset ute. Et mildt og beroligende mørke, pusten omkring meg, ukjente sovende mennesker like i nærheten. Strakte jeg hånden ut, kunne jeg kjenne dem. Bøyde jeg hodet langt nok, ville jeg nå en skulder. Noen klappet da klokka var tolv vesteuropeisk tid og jeg ble beveget. Vi landet i skumring, varmen veltet mot oss full av lukt. Kaos rundt bagasjebåndene, veldige lass og kasser, bilhjul, elektriske artikler, utstrakte armer og rop, jeg ville ikke finne kofferten i forvirringen. Hvem skulle jeg spørre, jeg snakket ikke spansk, de snakket ikke engelsk, de ropte. Så kom den underlig smal og firkantet mellom alt bugnende. Fikk den av og dro den etter meg etter utrolige tårn på vognene inn i den sydende ankomsthallen. Tett av mennesker, 10
i kø foran veksleluken, i kø ved informasjonsskranken, i kø for ingenting foran dørene, jeg tråklet meg ut i fløyelsmørket. Tilrop og uforståelige henvendelser, andre hvite satte seg inn i de nedslitte bilene, jeg ga meg over. Kjøretøyet skranglet, raslet, manglet sikkerhetsseler, støtdemper, snart ikke gatelykter, helt mørkt. Plutselig rekker av små murhus og veier fulle av folk, på stoler på fortauet, på krakker og tønner, opplyste kjøkken bak vidåpne dører, gamle damer i undertøy og skurrende svart-hvitt fjernsyn på plankebord, unger og oldinger, drikkende, røykende menn, lettkledte kvinner med svære rumper. Sjåføren rullet vinduet ned og passierte, fort og samtidig for langsomt. Inn i bredere gater, store alléer med svære trær langs kantene, mørkt igjen, hvor var han på vei? Ut av byen, til et folketomt skogholt for å rane og drepe meg? For å få et liv, ikke bare overleve? Så lyste det opp, en glitrende fontene og uniformerte menn på en bred trapp, kvinner med forkle og feiekoster, hvite turister, en usigelig lettelse. Jeg ga sjåføren mer enn han skulle ha og han smilte, jeg smilte, navnet mitt sto i hotellboka, jeg ble fulgt opp. Et stort gammelmodig værelse med terrasse mot havet, lukten og lyden av hav. Jeg dusjet, tok på meg sommerkjole og gikk ut på terrassen, klokka elleve nyttårsaften og mild bris. Utendørsrestauranten under meg var full av folk, levende musikk og danseopptreden, månen opp ned på himmelen, jeg gikk ikke ned. En glipe mellom de tykke gardinene lyste opp en ukjent kurvstol om morgenen. Dagen for den magiske forflytning var over, den fremmede sengen påtrengende. Å benytte 11
sin frihet, å reise når man har anledning, til et eksotisk sted, et av verdens få gjenværende sosialistiske regimer mens Castro fremdeles er i live, som om jeg skulle møte ham. Kledde meg og gikk ned i spisesalen med bankende hjerte. Speidet etter et bord dekket for én men de fantes ikke, satte meg ved ett dekket for to, allerede neste morgen var det lettere. Tok hotellbussen til Havanna og gikk av der den stanset ved den store katedralen i gamlebyen. Overveldende folksomt i de smale brosteinsgatene jeg vegret meg for å gå inn i, innfødte og turister, jeg så forskjell. En slags kø forbi benløse tiggere og gamle kvinner med sigarer i munnen, jeg prøvde å unngå å komme nær noen, det var umulig. Fulgte strømmen gjennom en gate med herjede bygninger og skulte inn dører på råtne tregulv og gamle plastbøtter, sidegater fulle av søppel. Som om alt var i oppløsning. Som om det var i ferd med å bryte sammen. Revner i asfalten, hele stykker av husene borte, knuste vinduer og vinduer erstattet av planker, ledninger i vaser. Så åpnet det seg en plass med veldige løvtrær, en bred aveny og på andre siden en monumental bygning, Capitolio, sto det i boka, det gamle presidentpalasset. Sikkert fint da det var nytt. Jeg satte meg på utekaféen på Hotel Inglaterra og markerte gaten jeg hadde gått på kartet der den så tilforlatelig ut. I guideboka beskrevet som den sentrale handlegaten i gamlebyen, et must for besøkende og cubanerne selv. Det var første nyttårsdag, dagen for revolusjonens seier i 1959, cubansk helligdag på flere måter. Derfor var butikkene stengt, derfor menneskemylderet, det var ikke sånn hver dag. Jeg gikk den ned igjen med behersket pust og 12
hevet hode. Skjeve marmortrapper med avskallede hjørner, rustent smijern, kaffebrune kvinner med ansikter som overvintrede poteter, unge menn. Jeg satte meg på plassen foran katedralen der jeg hadde gått av bussen, ved et bord i midten så jeg ikke eksponerte meg for tiggere og opptredende. Så på det turistene så på, innfødte kvinner med koloniale kjoler og tøyblomster i håret, kjeder av skjell og sigarer. En mann med så mange piercinger i ansiktet at det ikke var plass til flere. Hestedrosjer. Utkledde styltere, fløytespillere, en kvinne uten armer. Tok bussen tilbake til ambassadestrøket Miramar og leste på en solseng, mørket kom. Spiste sen middag i hotellets restaurant og tok deretter ett glass vin i uterestauranten mens jeg hørte på musikerne som dukket opp. Slik gikk dagene. Hotellbussen inn om morgenen, jeg utvidet mitt område, fulgte guidens anvisninger og oppsøkte severdigheter, opplevde ikke noe ubehagelig. Besøkte det storslagne Hotel Nacional, satt lenge på en benk i hagen der høyt over Malecón og havet, beskuet teateret og den gamle sigarfabrikken, kikket inn i Hemingways Floridita, gikk der turistene gikk. Hendte det jeg plutselig og av vanvare befant meg i en gate uten turister, hvite mennesker, hastet jeg i det jeg håpet var riktig retning mot mine likemenn til jeg så noen og fulgte etter dem til jeg igjen var i en av gatene der de vrimlet. Drakk kaffe på Hotel Inglaterra innerst i hjørnet ueksponert for selgere og tiggere og tegnet ruten min inn på kartet. Dro tilbake til hotellet i god tid før mørket, spiste middag i restauranten der eller på et av hotellene i nærheten, hele området var bevoktet. 13
En slik formiddag jeg skulle spise lunsj, gikk jeg inn et av stedene jeg før hadde styrt utenom, der det ble spilt levende musikk. For å slippe å gå forbi de som spilte og føle meg sett av de som så på dem. For å slippe å gå forbi alle befolkede bord til det ene ledige, en enslig kvinne mellom forelskede unge og middelaldrende par som ferierte sammen med andre unge eller middelaldrende par, hele grupper av mennesker som kjente hverandre og holdt sammen, drakk drinker og applauderte de opptredende løsslupne på ferie. Av redsel for at mannen som sang skulle sette øynene i meg som han gjorde med andre middelaldrende kvinner med stort hell. Men denne dagen overrumplet jeg meg selv og hadde plutselig gått inn et slikt sted. Manøvrerte meg nervøst forbi de fulle bordene til det ene ledige, dumpet ned på en stol. Fikk straks boken opp så jeg kunne lese i den. Ville be om vann, men bestilte øl selv om det var tidlig på dagen og så på musikerne. Hvordan de ga seg over. Vokalisten med så åpen munn at gulljekslene syntes, sang ut. Hentet lyden et sted langt nede i kroppen, pøste på uten nøling. Trommeslageren hamret med all kraft, han som danset holdt ikke tilbake. Dette kommer jeg aldri til å forstå, tenkte jeg. Så langt fra meg selv. Det berørte meg. Lengselen etter å gi seg over, la alt fare. Det kom aldri til å skje. Jeg kjente til min forbauselse at det bodde i meg, langt inne bortgjemt. Nå som alt var i havn, foreldrene borte, sønnen voksen, ambisjonene innfridd. Hva var det å være redd for, bortsett fra døden, som ikke var til å unngå. Jeg hadde oppført meg et helt liv. Det hadde vært nødvendig, jeg angret ikke, hadde aldri hatt lyst til noe annet. Hadde aldri, bortsett 14
fra kanskje en gang for evigheter siden da jeg var ung og beruset, danset vilt og uhemmet, kunne ikke huske det. Aldri slått meg løs, jeg merket meg uttrykket. Ikke sunget slik mannen med hatt og gulljeksler sang, gaulet ut av all kraft. Aldri hatt lyst til å gaule og nå kjente jeg en uhørt trang til å gjøre det. Nå når det var umulig. Hadde aldri sjokkert noen, hadde ikke hatt lyst til å sjokkere noen, hadde levd etter forsiktighetens regler, ikke tråkket noen på tærne, ikke kjent lyst til å tråkke noen på tærne, ikke før, ikke nå, men hadde heller ikke foldet meg ut, tenkte jeg. Folde hva ut? Kunne ikke synge, kunne ikke danse. Å la det velle fram! La hva velle fram? Jeg merket til min overraskelse at jeg savnet å ha noe i meg som kunne velle fram så jeg kunne la det velle. Savnet at det bodde noe i meg som fikk meg til å slå meg løs, kaste meg mot jorda, hamre med nevene, i en tromme, et bord, synge ut, snurre meg svimmel, utøve en form for voldsomhet. Denne musikken, denne uforferdede utfoldelsen fikk meg til å savne, mangle. Det var et krevende sted jeg var kommet. Så ulikt de østeuropeiske landene jeg hadde besøkt, strenge, gjennomregulerte samfunn jeg hadde lest meg opp på på forhånd og samtalt sivilisert om med mitt reisefølge over dårlige middager i store kantinelignende restauranter i upersonlige giganthoteller, bare vareutvalget i butikkene kunne sammenlignes. Omtåket reiste jeg meg og kom meg ut, myste mot det blendende lyset og lengtet mot roen i hotellhagen. Hastet gjennom de smale gatene i retning Malecón, rasende over alle som forsinket meg ved å stå, henge formålsløst 15
på fortauene. Endelig nede ved det piskende havet banket musikken fremdeles i hodet, jeg veivet etter en drosje. En rusten sak stanset, manglet seler og speil, trekket i laser, spiralfjærene stakk opp, alt ristet og pep som om den hvert sekund kunne falle fra hverandre, sjåføren nynnet på en av melodiene hotelltrioen spilte om kvelden. Etter hundre meter smalt det, motoren stanset, sjåføren svingte inn mot fortauet med et sukk som om dette pleide hende. Snudde seg, smilte, kaputt sa han, gikk ut og åpnet motorlokket og stirret grunnende ned i den rykende materien. Dro ut noe som lignet en halv brusflaske, dro ut en ståltråd, en gaffel mens mennene som alltid hang på muren langs Malecón kom slentrende for å være med på hendelsen, takknemlig over at det skjedde noe en slik kjedelig formiddag. Bekymret seg ikke for om det hastet for passasjeren i baksetet, det hastet! Diskuterte, mente, pekte, en av dem krysset gaten mot kaféen på andre siden og kom tilbake med en skje. Den gjorde susen når den ble plassert på riktig måte, på tolvte forsøk begynte motoren å brumme, sjåføren kneppet lokket i og vi skranglet videre, det luktet bensin, han tente en sigarett, jeg var handlingslammet. Tre kvarter etter at jeg satte meg inn gikk jeg av ved hotellet i Miramar, smilende mot min vilje ga jeg sjåføren mer enn han ba om, han takket overveldet, fikk bilen i gang på fjerde forsøk, lenge hørte jeg lyden av den bort avenyen. Den femte dagen skjedde noe uventet. Da jeg hadde dusjet av meg støvet fra det klamme dunstende sentrum, kledt meg og spist middag som jeg pleide i hotellets italienske 16
restaurant, satt jeg i hotellhagen med et glass uhørt dyr spansk hvitvin og hørte hotelltrioen spille, som jeg pleide. Tre svarte menn i vide hvite bukser og løsthengende hvite skjorter åpne i halsen. De kom hver kveld ved nitiden, spilte en time eller to, samlet inn pesos, tok instrumentene under armen og forsvant. Den ene betraktelig høyere enn de andre, en pen mann med jevne trekk. Førti år kanskje, eller mer eller mindre, det er vanskelig å vite med de svarte. Denne høye mannen så på meg. Mens han trommet, mens han sang Guantanamera og sangen om Ché Guevara, som om han kjedet seg, sang denne kvelden som de foregående, annerledes enn musikken jeg hadde hørt om formiddagen, han så på meg. Hver kveld, tappert fra ni til elleve mens jeg og andre gjester nippet til våre glass. De kjente meg på hotellet, musikerne nikket når de kom og lyste hvitt opp i mørket så ansiktene forsvant. Den høye mannen så på meg. Hodet som blankt tre, som om han bar hansker med hvite fingertupper. Slo på trommene og ristet et rytmeinstrument jeg ikke visste navnet på, som om han bar hansker for forfengelighetens skyld. Jeg pleide lese, planlegge neste dags utflukt, jeg tok Havanna for meg bydel for bydel. Vurderte å besøke Trinidad som skulle være vakker, Santiago som var avgjørende for Fidels revolusjon, kanskje Sierra Maestra. Turte ikke leie bil, det var problemet. Jeg kjente det kroppslige velværet man føler etter å ha svømt i havet etter en varm og strevsom dag, sola var nede, jeg satt med et glass vin i hagen og hørte hotelltrioen mot bakgrunnen av suset fra svake kveldsbølger mot moloen, han så på meg. 17
Da de var ferdige gikk han ikke med de andre. La rytmeinstrumentet på trommene og kom i min retning. Jeg kjente uro da jeg forsto han var på vei til meg. Han spurte hva jeg leste, på engelsk, han så på boka om Cubas politiske historie som lå foran meg. Spurte om han kunne sette seg, det kunne jeg ikke nekte, hadde hørt ham synge, tromme fem kvelder på rad og ville gjøre det de neste søtten kveldene med unntak av dem jeg muligens ville tilbringe i Trinidad, Santiago, Sierra Maestra. Han satte seg, løftet boka fra bordet, lente seg fram med albuene på knærne og bladde i den. Studerte bildene og kommenterte dem på engelsk, det kommenterte jeg. Han sa han hadde studert engelsk ved universitetet i Havanna, var jurist med internasjonal rett som spesiale. Men han spilte jo her kveld etter kveld? Han smilte skjevt og gjorde pengetegn med fingrene. Selvfølgelig. Å være i nærheten av turister var eneste måten, hadde jeg lest, hadde jo selv gitt dem en konvertibel etter hver seanse. Han fortalte at bagasjegutten var sivilingeniør, kelneren økonom, resepsjonisten marinbiolog, jeg stablet de andre bøkene mine sammen så han skulle forstå jeg var i ferd med å gå. Han kommenterte at jeg drakk ett glass vin hver kveld, det ble man ikke beruset av. Nettopp, sa jeg. Han sa han lurte på hvordan det var å bo i et land der det ikke var nødvendig å beruse seg, det skulle han gjerne prøve. Jeg påpekte at nordmenn var fæle til å ruse seg, at de toppet statistikken sammen med finner og russere, merket at jeg sa det som om jeg var stolt av det, det var jeg ikke. Han smilte og rettet seg opp, Noruega? Jeg nikket forsiktig. Noruega? gjentok han, jeg stusset. Rikt, sa han, olje, sa han, kaldt, 18
likestilling. Han kjente folk som bodde i Norge, Bergen. En venn traff en ferierende norsk kvinne, nå bodde han i Noruega, Bergen. Fremdeles hadde han boka mi i hendene, måtte jeg rive den ut? Kaldt, gjentok han, men rikt og det var ikke uvesentlig. Han bøyde seg lenger fram, jeg lente meg tilsvarende tilbake. Likestilling, sa han, ga kelneren et uforståelig tegn og hun kom med drinker jeg hadde sett turistene drikke. Cuba Libre, sa han, smak på cubansk frihet, jeg følte meg ikke bra. Nesten ikke folk i hagen, papegøyene i burene i trærne hadde gått til ro for natten, havet brummet urovekkende. Mørket tettet seg, stjernene ble flere, månen flyttet seg og lyste opp det uleselige ansiktet hans. Han spurte hva jeg gjorde i det kalde Noruega, jeg hadde ikke lyst til å fortelle ham det så langt hjemmefra. Han merket rykket i kroppen min og reiste seg overveldende stor og svart, drakk resten av drinken i én slurk, sa god natt og la hånden på toppen av bunken med bøker der boka om Cubas politiske historie nå lå øverst, han gledet seg til å høre om hva som sto i den, sa han, hentet sine instrumenter, trådte ut av lyktelyset og ble borte i natten. Jeg hadde ikke lest den boka. Hadde den med for skams skyld. Var ikke interessert i politisk historie, men skammet meg over min desinteresse. Det sto ikke store politiske spørsmål på dagsordenen i min verden, forsvarte jeg meg. Når jeg leste utenrikssidene i avisen, forsto jeg bare at det ville kreve et studium før jeg kunne avgi en kvalifisert mening om kompliserte forhold på andre kontinenter. Nå var jeg på et slikt. Jeg leste den neste dag. Ikke så vanskelig 19
og fremmed som jeg hadde fryktet. Øyas historie nærmere knyttet til Europas enn jeg hadde vært klar over, det var jo vi, Columbus, som oppdaget den. Og slavene som ble hentet fra Afrika for å arbeide på sukkerplantasjene, som han åpenbart var etterkommer av, ble fraktet også med dansk-norske skip og sjøfolk som senere tok navnet Tordenskjold. Det var mye jeg ikke visste, hvordan skulle jeg formulere bokas hovedtrekk på engelsk? De kom ved nitiden og spilte til elleve, jeg satt tilbaketrukket som jeg pleide ved et bord under trærne, så ikke på ham slik jeg hadde gjort dagene før, alminnelig, det hadde inntrådt en forandring. Han hilste med øyebrynene hvis øynene mine kom til å møte hans tilfeldig. Løftet hendene liksom ekstra da de dro Guantanamera, jenta fra Guantanamo, der USA hadde internert de terrormistenkte, brukte armene liksom heftigere, litt revolusjonerende når de sang om helten Ché Guevara, som en særlig ironisk hilsen til meg, var det innbilning? Som om han gledet seg til å høre meg gjøre rede for bokas hovedtrekk for å gjøre narr av dem, boka og meg for det jeg ikke hadde forstått, overlegen. Hvis han kom bort som dagen før og ba om å få sette seg. Han kom, satte seg, vinket på økonomkelneren som bragte Cuba Libre og et glass hvitvin, jeg skrev det på rommet og gjorde rede for bokas hovedtrekk. Han nikket underveis og jeg ble ivrig, da jeg avsluttet ble han sittende taus før han sa det var noe som manglet. Noe som manglet. Noe som måtte fylles ut. Det var jo det jeg hadde merket. Skulle han gjøre det? Trodde han jeg ikke kunne avvise? I min ungdom, i Paris, ble jeg spurt av 20
en svart mann om jeg ville danse, jeg takket nei, da repliserte han: Fordi jeg er svart? som om jeg da var nødt, for å bevise. Hva da? spurte jeg, han trakk på skuldrene: Hvitløk, løk, tomater, penner, papir, pass, penger, epler, kjøtt, utreisebilletter, bøker, aviser, offentlig transport, computere, bensin, biler, sitroner, menstruasjonsbind, leiligheter, alkohol, skal jeg fortsette, fortsatte han, jeg ristet på hodet. Jada det mangler mye mange steder i verden, men cubanere er ikke skapt for forsakelser, vi vil ha det godt, sa han. Cubanerne er levemennesker, cubanerne vil danse, cubanerne elsker det som gjør livet til en fest, sa han, cubaneren vil ha det som er ekstra, rom, sigarer! Cubaneren har talent for hemningsløs nytelse, det var ordene. Som om de var tenkt ut for lenge siden, som om han hadde lengtet etter å si dem og hadde sagt dem mange ganger som en lekse og nå til meg: det er vår karakter, vi har alltid vært fattige, jada, har alltid arbeidet hardt, jada, men så er det fest og dans natten igjennom, cubaneren har en fordomsfri glupskhet etter beruselse. Som om det var et tilforlatelig budskap. Drakk ut, ba om en ny og fortsatte som om han hadde øvd inn en tale og endelig fått et måpende publikum: Cubaneren vil forføre, full av livsfølelse, han lente seg fram, jeg trakk meg tilsvarende tilbake, han dempet ikke intensiteten i ordstrømmen med øynene ubehagelig i mine: Men når det ikke finnes noe av noe, når det ekstra ikke er å oppdrive, når alt er håpløst og dagen tilbringes i kø med rasjoneringskort, er det vanskelig å leve ettertrykkelig, når livet er uutholdelig, er det ikke lett å være livsnyter, cubaneren lider i sin livsnerve, vi kjenner ikke oss selv igjen, vi opplever en identitetskrise. 21