Smakebiter fra årets påskekrim

Torkil Damhaug

En femte årstid

© CAPPELEN DAMM AS 2016 ISBN 978-82-02-51230-9 1. utgave, 1. opplag 2016 Omslagsdesign: Elisabeth Vold Vjone Omslagsfoto: © Shutterstock Sats: Type-it AS, Trondheim 2016 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, 2016 Satt i 10,6/12,3 Sabon og trykt på 80 g Lux Cream 1,6.

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Til Bente Damhaug (1952–2014)

25. juni 1978 Generalen satt høyt oppe på tribunen, voktet, ventet.

De som skulle utkjempe slaget sto oppstilt på banen nedenfor. Noen med blikket vendt opp mot ham, noen med blikket i bakken.

Generalen var kledd i mørk frakk, hvit skjorte under, blått slips. Ansiktet like ubevegelig som når han bar uniform. Munnen skjult under den brede, svarte mustasjen; øynene store og mørke, men litt hovne, som om han bar på en sorg, eller hadde sovet dårlig de siste nettene.

«Om de vinner,» sa Rafael Munoz og strøk en oljeflekkete hånd gjennom det tynne håret. «Om de bandittene vinner, er det generalen som får gi dem trofeet.»

«Og hvem trur du gidder å bry seg om det?»

Nasjonalsangene var ferdigspilt. Rafael Munoz greide ikke sitte på kassa lenger, han måtte opp og stå, som om tanken på hva som ville skje om bandittene vant, ikke kunne tenkes sittende.

«Du skjønner ikke,» sa han på sitt hakkete norsk. «Han skal gi dem pokal, alle skal juble for han, over hele verden, skjønner du det? Vi skal glemme hva han har gjort. Han har hendene fulle av blod.»

«Ser ikke sånn ut.»

«Du skjønner ikke en eneste dritt.»

Rafael Munoz gikk bort til asfaltkaret der tatern sto. «Du tater, du ser hva som skjer her. Forbryterne vasker blod av hendene. Hele verden ser på.»

Tatern smilte, men sa ikke noe. Han hadde gjort det i flere år nå, gått rundt og smilt.

7

«Kom og sett deg, Rafael,» sa Johnny Lindbekk. «Generalen er en skurk, alle er enige i det. Men dette er en fotballkamp, tross alt.»

De hadde rigget til en reise-tv på en stabel med paller. Bildet var nokså kornete, men de så spillerne klart på den litt for grønne matta. Enda en gang zoomet kameraet inn på generalen i frakk og slips.

«Hva faen er det han bruker i håret?» kommenterte Bergmann.

«Skokrem,» foreslo han selv med et flir da ingen av de andre gadd å spekulere på hva generalens svartglinsende sleik var innsausa med. «Shoe polish,» fulgte han opp, for poenget var godt nok til å kunne gjentas for et internasjonalt publikum.

Johnny Lindbekk trakk så vidt på smilebåndet, for å være grei med kompisen.

«Du trenger ikke være redd for det der med pokalen, Rafael.

Nederland vinner, og da er det bildet av juntabossen med verdens mest furtne tryne som går ut til hele verden.»

«Kanskje,» sa Rafael Munoz og satte seg igjen.

«Degosene skulle jo ikke spilt denne finalen,» hevdet Bergmann. «De betalte Peru for å slippe inn seks baklengs. Faen ikke klokt.»

«Degos?» Rafael Munoz var på beina igjen, så brått at kassa veltet. «Hvem er degos?»

Han var et hode lavere enn Bergmann, men kunne eksplodere når som helst, en granat på avveier.

Bergmann løftet hendene. «På tide å slapp’a’ litt.» Han prøvde seg med et flir. «Trodde du hata argentinere.»

Rafael Munoz snudde seg brått, var borte og skrudde litt på tv-en. Fortsatte å skule bort på Bergmann, svart i blikket.

«Den bli’kke bedre,» ropte Bergmann. «Jeg blir nervøs av den fiklinga di.»

Tilføyd med atskillig lavere stemme: «Degoen kunne heller skrudd litt oppe i skallen sin, kanskje det hadde gjort at han tok inn signaler.»

Han plukket opp en pose fra gulvet, trakk ut ei flaske med 8

blankt innhold, skrudde av korken, tok seg en drøy slurk.

«Degoen bør også ta seg en sterk en før det skjer noe her,» sa han halvhøyt og rakte flaska til Johnny Lindbekk. «Faen ikke klok.»

Johnny Lindbekk nippet til det hjemmelagde brygget. Han drakk aldri mye, og nå var han ansvarlig for skiftet. Og så hadde han en hjemme som var i gang igjen med drikkinga.

Nuggerud kom ned fra miksebua.

«Nå er miksern full,» sa han fornøyd. «Det holder ut første omgang.»

«Vi stanser maskinen,» svarte Johnny Lindbekk. «De andre gutta vil også se kampen.»

«Her, Rafael,» tilføyde han og rakte flaska videre. Det var riktig at en støyt kunne roe chileneren, det hadde han sett før.

Fyren var ikke spesielt lett å skjønne seg på. Noen ganger gikk han hele skiftet uten å si et ord. Andre ganger, som nå, var han hissig og kranglet om småting. De var klar over at det hadde sine grunner. Godtok ting av ham som andre ikke ville sluppet unna med. Rafael Munoz hadde sittet i fengsel i hjemlandet. Hadde vært et eller annet høyt oppe i en fagforening. Var blitt torturert på det jævligste. I alle fall ut fra det de forsto.

Han hadde aldri tysta på noen. Sa han sjøl. Hadde fått hjelp av nordmenn på ambassaden til å flykte. Og nå sto han her på den andre siden av kloden, på Hammerdal Bruk og produserte takpapp som ble sendt overalt i verden, kanskje til hjemlandet hans også. Skjønt ordreboka var ikke akkurat full.

Johnny Lindbekk tok seg en tur bort til pressvalsene. VMfinale eller ikke, de kunne ikke stoppe opp i timevis. De hadde akkord, fikk betalt for hver rull takpapp de gjorde ferdig, og det ville bli en dyr fornøyelse å sitte der og glane på tv-en. Men en tre kvarters tid kunne de unne seg. Så fikk de kjøre noen ruller i pausen, og full speed etter kampen og utover natta.

«Du får komme og sette deg med gutta en stund,» sa han til tatern, men visste at tatern ikke ville ta imot tilbudet. Tatern var ikke opptatt av fotball. Han var opptatt av frelse. Før var det sprit. Nå var det kun frelsen. Og familien. Hadde i alle 9

fall fem unger inne på Finnskogen, og kone som var på tjukken med en sjette. Det ble sagt at de holdt til i ei hytte med to rom. Kanskje derfor de kalte ham tatern, for slekta hans visste ingen av dem noe særlig om, strengt tatt.

«Og der er de i gang,» ropte Bergmann med kommentatorstemme, og Johnny Lindbekk vendte tilbake til sittegruppa de hadde lagd seg av tomme trekasser. Han var tillitsvalgt og kunne sørget for å få seg fri på finalekvelden, men steppet inn da en av de andre ble sjuk. Mange var sjuke denne kvelden.

Satt hjemme og var så sjuke at det var så vidt de orket å ha på tv-en.

Og denne kampen var virkelig verdt en sjukmelding. Da Argentina skåret og generalens ansikt på tribunen sprakk opp i et digert glis, måtte Johnny Lindbekk roe ned Rafael Munoz.

Han lot ham få en kraftig støyt, men fulgte med på væskenivået i flaska. Fabrikken var tross alt et sted for folk som var støe på beina. Det hendte rett som det var at de måtte opp på øvredekket, som en av gamlekara hadde døpt avsatsen langs asfaltkaret, for å fiske opp enden av papprullen når den røyk.

De hadde bedt ledelsen sette opp et høyere gelender der, men sånt var det ikke penger til nå.

Da Nederland utliknet, kastet Bergmann armene i været så det regnet blankt fra flaska han fortsatt holdt i hånda.

«Hva var det jeg sa,» brølte han. «Sa jeg ikke det, Johnny?

Hollendera moser degosen. Hjelper ikke med generaler her.

Faen ikke kloke.» Han skottet bort på chileneren. «Er’u ikke glad, Raffen?» Rafael Munoz fikk seg også en slurk. «Dette er lykkedagen din. Den kommer du til å huske resten av livet.»

Det hadde han rett i.

Ikke bare Rafael Munoz, men også han selv og Johnny Lindbekk skulle huske denne dagen, 25. juni 1978, resten av livet.

Ikke på grunn av VM-finalen, selv om den utviklet seg til å bli en av tidenes beste, med det noen sier er det mest spennende øyeblikk i fotballhistorien. Øyeblikket fjorten sekunder på overtid av annen omgang: Det er fortsatt uavgjort, dommeren har fløyta oppe, klar til å blåse av. Rensenbrink plutse10

lig spilt igjennom på et frispark. Han kipper ballen forbi en sjanseløs argentinsk keeper. Ballen i bue mot det åpne målet, treffer stolpen, spretter ut igjen. Alle skriker til, mer enn syttientusen på tribunen, og nærmere en milliard tv-seere, fire av dem i kjellerhallen på Hammerdal Bruk.

Alt som kunne vært avgjort i det øyeblikket; alt som kunne skjedd. Alt det som aldri ville skjedd.

Rafael Munoz slengte ut en lang tirade på spansk. «Un centímetro,» gjentok han om og om igjen da dommerens fløyte lød gjennom flimmeret på skjermen.

«Puta madre,» mumlet han dystert. Og idet første ekstraomgang ble blåst i gang: «Det blir generalens dag. Denne dagen er forbannet.»

Det neste argentinske målet bekreftet spådommen. Og da det tredje kom, reiste Rafael Munoz seg, sparket til trekassa så den havnet nesten ved garderobedøra.

«Dette vil jeg ikke se.»

«Greit, vi setter i gang igjen,» sa Johnny Lindbekk og sendte Nuggerud av gårde.

«Brudd i pappen,» meldte Nuggerud idet han passerte heisevogna og forsvant opp stigen til miksebua.

Johnny Lindbekk snudde seg mot Bergmann, tok fra ham den halvtomme flaska.

«Nok for i dag.»

Kompisen var blitt ørlite skeiv i skuldrene, som han brukte å bli når han hadde tatt et par for mye.

«Rafael, bli med tatern opp på øvredekket og sjekk pappen,» avgjorde Johnny Lindbekk. «Nå må vi kjøre i gang for fullt.»

«Jeg er ikke slave for deg,» skrek Rafael Munoz. Etterfulgt av en ny tirade på spansk. Noe om fascister, noe om mordere. Ikke godt å vite hvem han snakket til. Han forsvant ut og smelte igjen døra etter seg.

Bergmann skulle etter for å hente ham, men Johnny Lindbekk holdt igjen kompisen. «La’n være. Han kommer tilbake.»

11

Han hadde sett Rafael Munoz sånn før. Kommet over ham i garderoben, chileneren sittende og stirre i veggen. Noen minutter kunne det ta. Eller en hel time. Men han kom alltid tilbake.

«Du får ordne opp på øvredekket,» ropte han over til tatern og gikk for å starte pressvalsene igjen.

Tatern så på ham. «Vi skal være to der oppe.»

Det stemte vel det. Det var snakk om et tre meter dypt kar med kokende asfalt, over hundre og nitti grader. Formannen hadde sagt noe om det etter det siste møtet med direktør Meyer.

De hadde diskutert sikkerheten på takpappen. En mann skulle heretter alltid være med og sikre når det ble fisket i asfaltkummen. Inntil nytt rekkverk var på plass. En eller annen gang i neste århundre.

Johnny Lindbekk vurderte å hente Rafael Munoz, for Bergmann var ikke stø nok på beina til å sendes på øvredekk. Å emballere og stable ferdige ruller med takpapp var krevende nok i hans tilstand.

«Jeg må sjekke kjøleslangen, så du får gå aleine denne gangen,» bestemte Johnny Lindbekk, og tatern var ikke av den typen som protesterte.

25. juni 1978. En kald vinterettermiddag i Buenos Aires.

Utenfor gluggene høyt oppunder taket i kjellerhallen på Hammerdal Bruk var sommerkvelden lys og varm.

Johnny Lindbekk gjorde klar pressvalsene og sjekket vannkjølinga. Han vinket opp til tatern, som sto framoverbøyd og pirket med to pinner nedi det digre karet med kokende asfalt.

Tydelig at han trøblet med å få tak i den løse enden på papprullen.

«Ta det kuli der oppe.» Johnny Lindbekk ble stående og følge med langs kanten av karet. Måtte være noe sånt syndere og hedninger ble kastet ned i. Men tatern var frelst, konstaterte han med et flir. Tross alt en ganske rimelig forsikring mot å havne i helvete.

Han stivnet til, ble stående og stirre.

«Ikke så langt utpå kanten,» ropte han, men ropet hadde ingen virkning. Det må ha ligget noe søl på dekket, og et rop 12

kan ikke holde igjen en mann som har sklidd. Tatern slapp pinnene, vaklet på kanten, veivet med armene i tomme lufta, som en stuper som har ombestemt seg midt i satsen.

Dette skjer ikke, for det gjennom Johnny Lindbekk idet han sprang opp stigen og bortover øvredekket med et brøl som skar gjennom ståket fra maskinene.

DEL I

Jeg er Ann versjon 21.2.1

Jeg skal dø.

Jeg går på stien langs elva og vet hvordan det kommer til å bli.

Hvordan kan du vite det?

Har bare visst det bestandig. Iallfall fra jeg var fire eller kanskje fem. Det var da jeg hadde de første anfallene. De kalte det falsk krupp. Ekte krupp er verre, men det fins nesten ikke lenger. Når du har falsk krupp, snører strupen seg sammen og du får ikke puste. Digre hender klemmer liksom halsen din helt sammen, så lufta ikke kan slippe inn.

Sånn begynte det første anfallet: Jeg sov og drømte at jeg satt på en huske. Og så skjedde det med halsen som ble klemt igjen og jeg kunne ikke puste mer. Mørket kommer krypende over gulvet i soverommet og innover i meg. Jeg står opp og går inn til mamma og pappa. Ja, det stemmer, jeg går, for plutselig kjenner jeg meg helt rolig, det kan ikke skje noe verre enn det der at jeg dør og blir borte.

Pappa, nå dør jeg, får jeg sagt med det lille jeg har igjen av luft. Og da tar han tak i meg og løfter meg opp til seg. Og sånn kommer det til å bli når jeg skal dø. Løftet høyt til værs.

Men det med den falske kruppen hendte for mer enn ti år siden. Nå går du langs elvebredden.

Jeg går alltid her om sommeren, da er det lyst uansett hvor sent det er blitt.

Nå er det ikke sommer.

Det er november. På den andre elvebredden er fabrikken så vidt synlig i disen, kommer og går, liksom et slott i en eventyrfilm. Veggene er av rød murstein. Men når det er så mørkt som nå, ser de svarte ut.

18

Jeg kunne ha valgt gangstien langs hovedveien. Men det er allerede langt over den tida jeg har sagt jeg skal være hjemme.

Stien langs elva er ti minutter kjappere. Ikke det at mamma kommer til å merke det. Hun spør aldri hvorfor jeg er for sen.

Hun husker ikke hvilken tid vi avtalte. Noen ganger ringer hun, men nå er mobilen min utlada.

Det er november, det er mørkt, og du er på vei hjem.

Jeg liker høsten. Liker mørket også, å være alene midt inne i det. Mørket er et teppe, kan gjemme meg i det. Noen ganger pakker det seg rundt meg litt for hardt, og da blir det vanskeligere å puste, nesten som å ha falsk krupp.

Fabrikktårnet stikker opp mot den mørkegrå himmelen. En finger som peker rett til værs, pleide pappa å si, men han ante ikke hva den peker på der oppe. Mørket kanskje. Eller ingenting.

Jeg kommer til gangbroa, den fører over til fabrikktomta.

Arbeiderne pleide å gå her i gamle dager, de kom oppover denne stien fra brakkene som var bygd til dem lenger nede langs elva.

Jeg tenker at jeg skal snu og gå tilbake til hovedveien likevel. Det er ikke langt dit. Bare et par minutter å gå.

Du er redd, kanskje?

Tror ikke det. Men det er det med pusten, lufta blir liksom tung.

Så du snur?

Jeg stanser ved broa. Den er sperret med en port, og på et skilt står det at ingen må gå over der. Skiltet har visst alltid hengt sånn, også før fabrikken ble stengt. Har sett bildene i en historiebok som pappa har. Røyken fra tårnpipa. Arbeidere som sitter på rampa utenfor, det siver røyk fra dem også.

Jeg tar tak i porten, rykker i den så det rasler i den rustne kjettingen. Jeg kan se for meg at jeg klatrer over og går over broa. Forsvinner i disen på den andre siden. Jeg prøver ofte ut ting jeg er redd for å gjøre. Som å velge denne stien langs elva i høstmørket sent på kvelden. Når jeg kommer hjem, skal jeg fortelle det til mamma. Å gå langs elva i mørket er ikke det 19

minste farlig. Kanskje vil ikke mamma være så redd for ting når hun ser at jeg ikke er det.

Akkurat idet jeg tenker dette, hører jeg det.

Hva er det du hører?

Noen som skriker. Det kommer fra fabrikken. En rar klang, nesten som når du holder deg for ørene og hyler.

Det ligner ditt eget skrik?

Kanskje til å begynne med. Men det er tynnere, mer som klynking. Ei katte som er stengt inne og prøver å komme ut.

Og så ser jeg et lysglimt fra et av vinduene. Jeg har ikke blunket, det er jeg helt sikker på. Det var et lys der, ikke et sånt som du ser om du presser hendene hardt mot øynene og holder dem der, men et glimt inne i disen, et sekund, og så er det borte igjen. Og skriket har blitt slukt av det grå mørket, om du skjønner.

Jeg blir stående og se over mot bygningen. Da hører jeg et smell i det fjerne, liksom en tung dør som blir kastet igjen.

Rett etter skritt i grusen. Jeg snur meg, men klarer ikke røre føttene, som om de er frosset fast.

Jeg skal dø. Jeg vet hvordan det kommer til å kjennes.

Ann, sier jeg, og når jeg hører navnet mitt, er det som om jeg ikke er inne i meg lenger, jeg står et stykke unna og ser på meg selv.

Ann, kom så går vi, sier jeg.

Ja, roper Ann tilbake, nå går vi. Og jeg ser at bena mine begynner å bevege seg, først fryktelig sakte, støvlene kjennes som betongklosser, men så går det fortere.

Vi løper, sier jeg til Ann. Og da får hun til å løpe. Snubler i noe, en rot kanskje, for hun faller inn mot et tre. Tenk at du er et annet sted, sier jeg. Tenk at du er hjemme igjen. Du sitter i sofaen og snakker med mamma. Hun har tent stearinlys, og på bordet står en kopp sjokolade.

Jeg løper videre. Og da hører jeg en lyd bak meg. Som om noen klatrer over porten i mørket.

Gangstien kommer til syne mellom trærne, opplyst. Lyktene har liksom grå ullhetter av dis med oransje hull i midten. Du 20

trenger ikke å løpe mer nå, sier jeg, og stemmen er blitt min igjen. Sånn den er når jeg er i Ann-rommet.

Det er et sted der du er deg selv igjen?

Jeg kaller det Ann-rommet.

Jeg fortsetter å løpe.

«Er det du er redd for ’a?»

Den stemmen kjenner jeg igjen, men det tar noen sekunder før jeg skjønner hvem den er sin. Jeg stopper og snur meg.

Streifern er iallfall ikke noe å være redd for. Egentlig hjelper det at han dukker opp, for jeg hører at jeg puster roligere, det som har klemt halsen sammen, slipper taket.

«Jeg er ikke redd.»

Han bare flirer, men er like andpusten som meg. «Hvorfor løper du da, om du ikke er redd?»

«Trener.»

Av en eller annen grunn skal Streifern snakke med meg. På skolen sier han aldri noe, det skjer bare ikke. Når han en sjelden gang møter opp.

Ute i Trollfaret kommer en bil nedover. Lyktene nærmer seg gjennom svingen. De er blåhvite og skjærer i øynene og jeg snur meg vekk. Streifern står ikke mer enn noen centimeter fra meg.

«Følger du etter meg eller?»

Han rister på hodet. «Skal hjem.»

Stemmer sikkert det. Fosterfamilien hans bor også i Trollfaret, ikke så langt fra oss. Jeg trenger ikke snakke med ham for det.

«Tok du stien?» spør jeg og angrer med en gang, for det betyr at dette er blitt en samtale.

«Hvilken sti?»

«Langs elva.»

Han har trukket hetta på genseren ned i panna og svarer ikke.

«Gikk du forbi fabrikkbroa?» spør jeg.

«Hvorfor skal du vite det?»

21

Skal jeg stå der og snakke med Streifern om det skriket jeg hørte? Det fins ingen jeg har mindre lyst til å snakke med akkurat nå. Jeg trekker meg noen skritt unna. Han er lavere enn meg og krum i ryggen og har på seg en sekk, det gjør ham enda mindre. Kroppen ser ut som den er rasket sammen av tynne greiner. Da han var liten, ble mora hans drept. Det var faren hans som gjorde det. Når Streifern dukker opp i klassen, blir han plassert på en pult skrått bak meg, og jeg må sitte der og kjenne blikket hans i nakken hele tida. Snur jeg meg for å sjekke, skynder han seg å se vekk.

«Har du vært med Helene?»

Det har han ingenting med, men jeg vil ikke være dust heller, burde jo syns synd på ham, så jeg nikker til svar. Det er Helene han går der og tenker på. Kan ikke si jeg misunner henne akkurat.

«Skal du være med henne i helga?»

Nå går han litt vel langt. Hørt om privatlivets fred?

«Glem det,» sier jeg i stedet, men ikke på en ekkel måte.

Jeg syns synd på ham, faktisk. Og det er ganske plagsomt. Jeg småløper oppover mot husene på toppen av bakken. Får det til å se ut som om det er sant, det der med at jeg er ute og trener, selv om jeg har jeans og Hollister-jakka på.

Hadde mamma vært en sånn som merker at jeg kommer for sent hjem, skulle jeg sagt: Ja, jeg har vært hos Helene, og ja, mobilen er tom for batteri, det suger, jeg trenger ny iPhone, og ja, jeg vet hva klokka er, og ja, jeg har gjort lekser – det er fredag, så jeg har ingen – og ja, jeg har spist hos Helene.

Men mamma sitter bare der ved kjøkkenbordet og taster på maskinen sin, ser så vidt opp når jeg kommer inn.

«Vil du ikke vite hvor jeg har vært?» sier jeg og høres kanskje en smule frekk ut.

Hun merker det ikke. «Har ikke du vært hos Helene?»

«Vi var på lekeplassen.»

«Fint.» Hun fortsetter å taste.

22

«Du og Helene?» sier hun fjernt.

«Og Nicolai.»

«Hvem Nicolai?»

«Nicolai Meyer.»

Nå ser mamma opp og slutter å taste, øynene blir rundere.

«Nicolai Meyer? Er han og Helene …?»

Hun har altså hørt hva jeg har sagt, har fulgt med på en eller annen måte, selv om hun virker hundre mil unna.

«Tenk om det var meg han var interessert i.»

Mamma bare: «Deg? Det mener du vel ikke.»

«Jeg mener ingenting, bare slutt å spørre om alt mulig. Jeg har rett til bitte lite grann privatliv.»

Nå høres jeg fryktelig spydig ut.

«Det er lov å være nysgjerrig.»

Og det er hun faktisk. Dette med at Nicolai Meyer også har vært på lekeplassen, gjør at hun klapper igjen lokket på pc-en, åpner vinduet og tenner en sigg. Og det er sikkert derfor jeg fortalte at han var der sammen med oss. Mamma har alltid vært nysgjerrig på Nicolai, helt fra vi begynte på barneskolen sammen. Og nå spør hun mer om ham, og innbiller seg at han er kjæreste med Helene. Mamma gikk på skolen med faren hans. Eller onkelen, eller begge to. Og var visst kjæreste med en av dem. Faren tror jeg, men hun vil ikke snakke om det. Hver høst sjekker hun skattelistene bare for å forsikre seg om at de er de rikeste i Hammerdal. Som de alltid har vært.

Når hun er ferdig med å spørre, fortsetter hun å blåse røyk ut av vinduet, sitter der og ser etter hvor det blir av den. Jeg løfter på vinkartongen i forbifarten. Litt lettere enn i dag morges. Ikke så mye. Og kjøkkenet er ryddet, bare noe søl på komfyren som har vært der fra i går.

«Har du en sigg til meg?»

Hun snur seg, søvnig liksom, vil vise at hun ikke tar spørsmålet alvorlig.

«Dream on, jenta mi.»

«Hvorfor ikke?»

23

Hun plukker opp pakka fra bordet, peker på den feite, svarte advarselen. «Derfor.»

«Skulle jeg bry meg om det?»

Hun åpner pc-en igjen. «Du er femten, du må ta ansvar selv.

Det er ditt liv, Ann-ungen.»

Hun kikker opp over brillekanten, erteblikket, hun vet at jeg hater å bli kalt det der. Ingen andre kunne funnet på noe så dumt.

Jeg henter ned Cheeriosen fra skapet, heller en bolle halvfull.

Har plutselig fryktelig lyst til å fortelle henne ting hun burde ha visst. Mamma har ikke den fjerneste idé om at Victor fins, aner ingen verdens ting om at både jeg og Helene har sittet bak på motorsykkelen hans i temmelig vill fart. Vurderer faktisk å gjøre det. Fortelle henne at vi henger med en fra videregående. En som driver med ting. Røyking er det minst farlige.

Det er mitt liv.

Ligger i senga og ser ut gjennom den tynne gardinen, det oransje lyset fra lykta på veien gjør meg litt trist, tror jeg. Oh-myGod-Dagny har lagt ut et bilde på Instagram, av henne og Helene sammen. Det er det hun vil, at de skal være bestevenninner. Hun skjønner ikke at Helene henger med meg. Ikke jeg heller, egentlig.

To venneforespørsler på Face. Den ene er Streifern, og jeg blir ikke akkurat i perlehumør av det heller. Den andre fra en som kaller seg Roman Warzinsky. Klikker meg inn. Fotograf.

Profilbilde der du ser rett inn i et kamera. Ingen opplysninger å få om jeg ikke vil bli venn med ham. Da popper det opp en melding fra Helene. Våken? Ring meg.

Hun vil snakke om Victor. Helt sikkert. Hun tenker på ham hele tida. Snakker ikke om annet heller. Og da vil hun at jeg skal høre. Jeg er god til å holde på hemmeligheter. I stad sa hun at jeg var den beste venninnen hun har hatt, ever. Og med en gang jeg ringer henne, er tristheten borte.

«Mamma var fra seg,» stønner hun, «lurte på om jeg hadde tatt et eller annet. Måtte finne på noe.»

24

«Og da sa du?»

«Noe om deg og Nicolai. At dere er sammen, og at det ble noe tull, og at jeg måtte ordne opp liksom.»

Nå er det jeg som stønner. «Måtte du si akkurat det?»

«Fant ikke på noe annet.»

«Trodde hun deg?»

«Hun skulle ringe moren din.»

Nå må jeg le. «Og jeg som sa at det var du som var sammen med Nico.»

«Er det sant?» Hun lo hun også. «Du har ikke fortalt om Victor?»

«Hvorfor skulle jeg det?»

«Trodde du fortalte moren din alt.»

«Hun tror jeg forteller alt. Og da slutter hun å spørre.»

Ikke akkurat sånn det er, men det trenger ikke Helene vite.

«Clever.»

Vi ligger der og prater en stund. Blir enige om hva vi skal si, så ingen mødre i verden kan avsløre at historiene ikke stemmer overens.

Og så kommer det med Victor. Kanskje det er jeg som får henne til å fortelle. Hun ligger der og fantaserer om at Victor skal komme og plukke henne opp. Ikke ta med noe, bare sett deg bakpå. De kjører hele natta. Sørover, krysser grensa, ned gjennom Sverige. Hun kan ikke si nei til Victor, uansett hva han ber om.

Jeg syns det høres kult ut. Og jeg ler ikke, selv om tanken på at Helene skal stikke av er til å le av. Droppe mattetimen, liksom. Og skulle hun stukket, måtte hun iallfall vært tilbake før svømmetreninga begynte.

Hun har forresten skulket. På onsdag. Jeg trodde hun var sjuk. Helt til nå.

«Var Victor hjemme hos deg?»

Hun svarer ikke. Vil at jeg skal grave det ut av henne. Og det gjør jeg.

«Tvillingene hadde lang dag. Vi hadde huset for oss selv.»

«Og da?»

25

«Victor spurte om vi skulle gjøre det i stua.»

«Kødder du?»

«Men det ville ikke jeg. Tvillingene kunne jo finne på å komme hjem, ikke sant?»

«Altså?»

«Oppe på rommet.»

Jeg venter og venter. Og til slutt kommer det mer.

«Jeg trakk for gardinene.»

«Skjønner det.»

Mer venting.

«Du trakk for gardinene. Og Victor liksom …»

Enda en pause. Helt unødvendig egentlig.

«Han la seg på senga. Jeg bare sto der ved vinduet og så på ham.»

Jeg ser det for meg. Eller ikke helt. Hører på pusten hennes at hun ser det for seg.

«Kle av deg, sa han.»

«Bare det?»

«Ikke noe mer. Ikke noe han forlangte, men det var liksom umulig ikke å gjøre som han sa.»

«Og var det …»

«Tror jeg må legge på nå.»

Ikke ennå, holdt jeg på å be henne om. Skjerpet meg. I stedet sa jeg: «Det hendte noe scary på veien hjem.»

«Hva da?»

Nå er det Helene som blir nysgjerrig, og det liker jeg. Helene sier jeg er flink til å fortelle historier. Og nå forteller jeg om skriket jeg hørte i fabrikken, lysglimtet, skrittene i grusen.

Streifern som plutselig var der.

Helene elsker å høre alt som er creepy. Det får henne til å le og grøsse samtidig. Og når hun ler sånn, tenker jeg at hun kunne ligget her i senga ved siden av meg, så tett inntil at jeg kunne tatt på huden hennes. Den er myk og helt glatt, ikke en eneste kvise, ikke en eneste flekk som ikke skal være der.

Jeg sover. Jeg drømmer at jeg sover. Når jeg drømmer, er jeg 26

i Ann-rommet. Hører noe som skriker utenfor. En katt som skriker og skriker. I drømmen våkner jeg og står opp. Det er dag, men ikke helt lyst. Et grått lys som trenger inn overalt, også i meg. Jeg ser på armen min, den er gjennomsiktig.

Men jeg er ikke redd. Jeg går ut for å finne katta, går nedover veien, mamma roper etter meg, men jeg må for all del ikke snu meg. Går langs elvebredden, til den stengte porten, og plutselig står jeg på plassen foran fabrikken. Mamma fortsetter å rope bak meg. Ikke gå dit, Ann. Du må bli her hos oss. Jeg prøver å svare henne: Jeg kommer tilbake. En dag kommer jeg tilbake. Men ordene blir sittende fast og slipper ikke ut, og da kjenner jeg noe vondt inne i meg, det vokser og vokser, og det kommer til å sprenge meg i stykker. Det er sånn det er å dø. * At mamma kan tro at Helene er sammen med Nicolai Meyer, viser hvor bortreist hun er. Jeg mener, Helene: den peneste jenta på skolen. Håret er tjukt og brunt og har en sånn glans som Vivian Carters på det siste nummeret av Vogue, og det er fotoshoppet. Helene har bein som er cirka en kvart meter lengre enn mine, iallfall til sammen, og lårene er nøyaktig så tynne som de skal være. Mamma skal alltid trøste med at jeg har arvet hennes lår. Hallo, tror du det hjelper å høre det? Gni det inn liksom. Helene har hofter og pupper som får alle klær til å sitte akkurat som de skal. Å være med inn i prøverommet er depresjon ganger to. Men det betyr også at hun mener det med bestevenninner. Alle jentene på skolen vil være bestevenninnen hennes. Og så er det hun og jeg som henger sammen.

Helt fra hun flyttet hit. Men jeg nekter å prøve de samme klærne.

Etterpå driver vi rundt på senteret og venter. Kjøper en frappé på Smutthullet. Med lettmelk til Helene, jeg driter i sånt, teller ikke kalorier selv om jeg burde gjort det. Det er da Helene viser meg bilder hun har tatt. Hun og Victor. Hjemme hos henne. De er nakne. Står ved vinduet på rommet hennes.

27

Han holder rundt henne med den ene hånda. Mobilen som han tar bildet med i den andre. Jeg prøver å ikke se så nøye på det. Som om det er helt vanlig med sånne bilder. Som om det like godt kunne vært jeg som satt og viste fram nakenbilder med kjæresten min. Akkurat da dukker Nicolai opp, og vi later som vi er på vei videre. Han setter seg og trekker ut den ene ørepluggen, musikken på full guff for at vi skal høre at det er Lethal Oxügen eller noe sånt han spiller.

«Kommer du alene?» sier Helene og taster videre på mobilen og prøver å virke totalt likegyldig, men sannheten er at hun har ventet hele dagen på dette: At vi skal sitte der på Smutthullet når han dukker opp, at han skal legge armene om henne bakfra og kysse henne i nakken, som han gjorde i går kveld på lekeplassen. Men han er ikke Nicolai Meyer. Ikke i det hele tatt. Bare at Nico på en måte er kompisen hans, han som har ført dem sammen, for å si det sånn.

«Skulle jeg ikke det?» sier Nicolai og kikker på TAG Heuer-klokka si. Han holder en utent sigg mellom tommelen og pekefingeren og vil så gjerne se kul ut i en splitter ny, svart Parajumper-jakke. Fullt av små hår på skuldrene, han kommer rett fra frisøren, kortklipt på den ene siden, den svartfargede luggen lagt på skrå den andre veien. I hele vår var han emo, vampyrsminke, bare svarte klær. Nå er han halvt emo, halvt noe proggreier, men egentlig er han bare motbydelig stinn av penger. Kul sveis, kunne vi sagt, men later som ingenting.

«Han kommer nok,» tilføyer Nicolai med et flir til Helene, han har vært på trynet forelska i henne fra dag null.

«Hvem da?» spør Helene og drikker av det tomme frappéglasset.

«Det er smooth,» sier Nicolai, fliret bare enda større. Han fjernet reguleringen for to uker siden, og jeg skal innrømme at det har hjulpet. Og det minner meg på at jeg kanskje skal gjøre noe sånt jeg også. Mamma påstår at det er sjarmerende med skjeve tenner, det gjør meg annerledes. Alle må ikke se like ut og alt det der. Noen må også se ut som hekser, ikke sant?

28

«Ja, hvem er det vi venter på?» flirer Nicolai og stikker siggen mellom leppene. «Obama, kanskje? Eller Justin Bieber.»

Helene himler uten at det hjelper noe særlig. Det er minst fire år siden hun plukka ned alle Justin Bieber-plakatene fra veggen, men Nicolai blir aldri ferdig med det. Skal ha oss til å tro at han digga progrock allerede i barnehagen.

Akkurat da står Victor der. Jeg ser ham først, Helene må snu seg, hun skvetter til og velter glasset, det triller over bordkanten. Victor snapper det i lufta og setter det tilbake.

«Litt tidlig med whisky, du blir ustø på hånda av det,» sier han og kaster et blikk på klokka på veggen, ser liksom bekymra ut.

«Ikke Helene,» flirer Nicolai og skrur av musikken sin.

«Hun tåler jævla mye.»

Hun dreper ham med blikket, åpner munnen for å si noe, drepe ham en gang til, og jeg gleder meg til å høre det. Hun kan være skikkelig bitch når hun vil ta noen. Øynene skinner som mørkeblå smykkesteiner, hun blir enda penere, ligner isprinsessen i Narnia, og jeg får lyst til å ta på kinnet hennes og den lange halsen.

«Skjer det noe her,» sier Victor. «Eller sitter dere her og skjeder dere.»

Han ler av folk som ikke snakker ordentlig norsk.

«Ikke Ann,» sier Helene og prøver å svelge sinnet sitt. «Hun opplever alltid noe spennende. Iallfall når hun er alene.»

Og så kommer hun med alt det jeg fortalte i går kveld, da vi lå i hver vår seng og snakket sammen i mobilen. Jeg liker ikke måten hun sier det på, hun mener jo ikke å drite meg ut, men hun trenger ikke akkurat få dem til å le av det jeg fortalte, skriket fra fabrikken og lysglimtet og skrittene over grusen og den stengte broa. Nå høres det dritbarnslig ut, og jeg flirer på en måte som viser at alt jeg sa til Helene i går kveld var ment som fleip.

«Hvordan hørtes det hylet ut, sa du?»

Jeg ler meg skakk av hele greia, men Victor gjentar spørs29

målet og virker interessert på ordentlig. Jeg vet ikke om jeg skal svare på alvor, risikerer bare å drite meg ut enda mer.

«Fælt,» sier jeg og tonefallet er både seriøst og fleipete. Tror det funker. «Akkurat som noen ble pint.»

«Torturert?»

«Kanskje det.»

Nicolai-fliret på den andre siden av bordet. «Noen driver med forhør og greier på fabrikken om natta, bro. Skummelt!»

Han lager rallelyd i strupen og ruller med øynene så bare det hvite er synlig. «Russermafia.»

Han ler dustelatteren sin, men nå er ikke Helene med på det, hun har skjønt at Victor virkelig er keen på å høre om det med fabrikken. «Det var familien til Nico som eide den før den ble nedlagt,» sier hun til ham.

«Det vet jeg.» Han snur seg mot meg igjen. «Altså en mann som skreik? Eller en kvinne?»

Nå prøver jeg faktisk å høre det skriket inne i meg, enda en gang.

«Er ikke sikker. Hørtes mest ut som et dyr.»

Som et katteskrik. Men det holder jeg for meg selv.

«Varulv,» foreslår Nicolai og legger hodet bakover og uler.

Men Victor dunker til ham med knyttneven, temmelig hardt.

«Vi drar bort dit.»

Helene lener seg mot Victor. «Kan vi ikke heller.»

«Greit for meg,» sier Nicolai og hoster for å skjule at han ikke synes det er greit. Det er han som gjorde at Victor og Helene traff hverandre. Nå kan han ha det så godt.

«Må snart hjem,» sier Helene og taster på mobilen.

«Mamma klikka helt i går.»

Da trekker Victor henne inntil seg. «Vi blir ikke lenge. Kikker litt rundt der. Så kjører jeg deg hjem til mamma.»

Helene blir rød og må forklare. Svømmestevne i morgen tidlig. Opp klokka sju på en søndag. Som om vi ikke vet alt det der. Helene trener åtte ganger i uka. To av gangene før skolen begynner. Trenger jeg å si at hun er best?

Vi krysser riksveien ved det gamle sagbruket. Victor på 30

motorsykkelen, Helene bakpå, klemmer seg mot ham. De kjører langsomt ved siden av oss. Victor parkerer innenfor sagbrukstomta. Vi finner en sti ned gjennom skogen, mot elva.

Nicolai babler fortsatt om mafia og tortur. Victor er ikke imponert og ber Nicolai holde kjeft om ting han ikke har greie på.

«Men det har du ?» tøffer Nicolai seg.

«Hva faen snakker du om?»

«Du har greie på alt sånt?»

Victor ser en stund på ham, luggen ned i øynene. Håret hans rekker helt til skuldrene og er ravnsvart, og i går på lekeplassen, da jeg og Helene dytta på husken han satt på, kom jeg borti det, og det var like mykt som kattepels, eller fugledun.

«Ting er litt annerledes der familien min kommer fra,» sier han til slutt. Han plukker fram en flatklemt siggpakke, byr rundt. Alle tar hver sin. Helene også.

«Jeg er oppkalt etter en som fikk fingrene skjært av seg,» fortsetter han mens han fyrer opp for oss.

«Av mafiaen?»

«Av soldatene.»

Han blåser røyk opp mellom greinene. Jeg trekker inn, det er som å få munnen full av sviende ulldotter, men jeg hoster ikke.

«De holdt flere tusen folk fanget på en fotballstadion,» sier Victor og høres helt rolig ut, men det er liksom fryktelige ting som skjuler seg under den roen. Minner litt om pappa når han en sjelden gang sier noe om jobben sin. «Han jeg er oppkalt etter satt der og sang for de andre fangene. Soldatene ba ham holde kjeft, men han bare fortsatte. Da grep de tak i ham og begynte å skjære fingrene av ham.»

«Kødder du?»

«Bestefattern var like ved. Han trengte seg bort dit og prøvde å stoppe soldatjævlene, men de slo ham rett i bakken.»

Victor legger hodet litt bakover, ser opp mellom trærne der røyken løser seg opp i den grå lufta. Han har sagt til Helene at han har indianerblod i seg.

«Da de hadde skjært over alle fingrene og slått inn alle tenna 31

hans, spyttet obersten på ham og sa: Nå kan du synge, din drittbikkje.»

«Fy faen,» stønner Helene og legger armen rundt livet hans.

«Synge videre, liksom.»

«Det var det han gjorde. Han reiste seg og fortsatte å synge.

Det tålte ikke obersten, han ble fullstendig vill og skjøt ham i hodet. Tre skudd.» Victor setter pekefingeren mot tinningen hennes og trekker av, tre ganger.

«Og det så bestefaren din?»

«Bestefattern ble holdt nede av fire-fem soldatjævler, han kunne ikke gjøre noe.»

«Ikke annet enn å oppkalle deg etter den sangeren,» sier jeg, og da snur Victor seg og ser rett ned i øynene mine. Han har kullsvarte og utrolig lange øyevipper, og noe som ser ut som et arr i det hvite i det ene øyet.

«Du har skjønt det,» sier han, og da må jeg snu meg og gå videre langs stien.

De andre kommer etter. Vi følger elvebredden bort til gangbroa.

«Det var her du sto?» Victor er borte og kjenner på porten.

«Hvor lang tid tar det å gå til hovedinngangen?»

«Da må vi bort til nybroa og rundt,» sier Nicolai. «Sikkert ti minutter, femten.»

«Da går vi inn her,» bestemmer Victor. Han klatrer opp på porten, setter foten mellom piggene på piggtråden, hopper ned på den andre siden.

«Jeg må hjem,» sier Helene, men jeg hører på stemmen hennes at hun kommer til å bli med. Hun er jo kjæreste med Victor. Iallfall tror hun det.

Det har begynt å mørkne. Victor lyser mot oss med mobilen.

«Ingen andre som tør? Nico, du skryter av at denne fabrikken kunne vært din.»

Nicolai spytter en snuspose ned i skråninga mot elva, tar tak og kommer seg over.

«Må hjem,» gjentar Helene, men jeg har bestemt meg og 32

klatrer opp, stikker meg på en pigg, den river opp huden i hånda mi, men jeg sier ikke noe om det, finner et nytt feste, svinger beinet over og slipper. Victor tar meg imot på den andre siden. Kjennes som han holder rundt meg og ikke vil slippe, og akkurat da tenker jeg at Helene kanskje drar hjem. Noen sekunder senere står hun der sammen med oss.

Victor går foran over broa, Nicolai henger seg på. Jeg bak med Helene. Vet ikke hvor mange ganger jeg har gått forbi på stien på den andre siden av elva, men jeg har aldri vært inne på fabrikktomta. De mørke murbygningene kommer mot oss i halvmørket, vi stanser foran den nærmeste. Noen vinduer høyt oppe på veggen, flere av dem knust, ser det ut til.

«Nå skal dere få høre hvorfor vi dro hit,» sier Victor.

«Kline, bro,» foreslår Nicolai og gliser dystert.

«Med deg?» Victor dytter til ham, og Nicolai ler. Prøver iallfall, stikker en ny snuspose under leppa.

«Bestefattern jobba her rett før fabrikken ble nedlagt.»

Nicolai geiper. «Noe om bestefaren din vi ennå ikke vet?»

«Drit i å hør etter da,» knurrer Victor. «Skal jeg heller snakke om bestefattern din kanskje, han som eide fabrikken?

Er’ke sikkert det vil gjøre deg stolt og happy.»

«Jeg vil høre,» sier Helene. «Hvis det er ikke er for jævlig.»

«Klart det er for jævlig. Skal jeg få Nico til å følge deg hjem?»

«Ha-ha.»

Sikkert ikke det han vil, men jeg klarer ikke la være å se det for meg. Nicolai og Helene på vei tilbake over broa, jeg og Victor alene igjen her.

«Så fortell da,» nærmest stønner Helene, og det er like før hun blir sur, stemmen hennes blir sånn da, litt pipete, og Victor legger ikke armen rundt henne som han pleier når vi står sånn.

«Det var den første jobben bestefattern hadde etter at han kom til Norge,» sier han og det er meg han ser på nå, meg han forteller dette til. «De lagde noe greier her, sånt som du dekker takene med, papp med tjære på, stemmer ikke det, Nico?»

33

«Stemmer vel det.»

«Digre pappruller ble dratt gjennom et kar med kokende tjære, så det skulle bli vanntett. Bestefattern var sjef på skiftet, og passet på at hele dritten ikke satte seg fast, for da måtte de stanse alt til de fikk det løs igjen. Han sto bare ved maskinen når noen skulle spise eller på dass eller noe sånt. Eller ha seg en røyk, for det var livsfarlig å røyke der inne. En kveld kom han inn og ropte på han som skulle få lov å gå og pisse.

Fyren begynte å løpe bortover langs tjærebadet. Og så hadde han tresko på seg.»

Han gjør en pause, fortsatt er det meg han ser på, og Nicolai bare: «Hadde det noe å si hva han hadde på beina da?»

«Det skjønner du vel,» sier Helene. «Men du trenger ikke fortelle mer.» Hun napper Victor i jakkeryggen.

«Jeg vil i hvert fall høre resten,» sier jeg.

Victor smiler i halvmørket. Øynene utydelige nå, to mørke skygger under luggen.

«Han snubla.»

Det har alle skjønt. «Og faller oppi,» fortsetter jeg.

Victor nikker. «Bestefattern løp opp og grep tak i jakka hans … for seint. Så vidt han ikke ble dratt med i fallet.»

Plutselig kan jeg se det for meg. En mann i kjeledress, mørkeblå kanskje, han veiver med armene og forsvinner ned i det kokende badet.

«Faen,» sier Nicolai. «Han falt ikke oppi oljekaret?»

«Tjære,» sier Victor. «Kokende tjære.»

«Kan ikke stemme. Da hadde jeg hørt om det. Fattern har fortalt meg alt om den fabrikken. Det var oldefaren min som startet den.»

Victor spytter i grusen. «Oldefaren din var ikke der. De måtte fiske opp fyren med noen jernstenger. Det som var igjen av han. Huden var borte, de så rett inn på muskler og innvoller.»

«Faen,» sier Nicolai igjen.

«Ikke noe spesielt pent syn.»

«Døde han?»

34

Nå først legger Victor armen rundt Helene. «Hva tror du?»

«Ingen overlever å bli kokt i olje.»

«Tjære.»

«Du dør med en gang. Garantert.»

«Kanskje.»

«Hva mener du med det?»

Victor slipper Helene, går over plassen, bort til en trapp ved veggen.

«Hvem blir med inn?»

«Drit i det ’a, Vic,» grynter Nicolai.

«Tør ikke?»

Nicolai blåser seg opp. «Hva skulle jeg være redd for.»

«Akkurat, er det noe i hele verden du trenger å være redd for?»

«Iallfall ikke en stengt fabrikk.»

«Historien slutter ikke der,» sier Victor når vi kommer bort, liksom actiondrama i stemmen. Han bøyer seg under en kjetting som er hengt på tvers, begynner å gå opp trappa.

«Sikkert. Prøver du å si at fyren overlevde?»

«Jeg sier at historien ikke slutter der. I noen uker etter at mannen ble kokt, jobbet bestefattern fortsatt her. En natt da han slukket og stengte i garderoben, hørte han et skrik inne i fabrikkhallen.»

«Særlig.»

«Flere kvelder hørte bestefattern det, etter at det var stengt og alle de andre hadde gått hjem.»

«Skummelt!» Nicolai blåser opp kinnene og lager ulelyder.

Victor trekker på skuldrene. «Hvem blir med på en liten omvisning? Gratisbilletter.»

Jeg går oppover etter ham. De andre også. En dør øverst i trappa henger skjevt på bare ett hengsel. Victor løfter den åpen.

Vi kommer inn i en korridor. I lyset fra mobilene blinker det i glasskår langs veggen. Det lukter mugg og noe som kan være gammal lakk eller noe sånt.

Victor kjenner på en dør et stykke nede i korridoren, den er 35

ikke til å rikke. Men den neste får han åpnet. Vi kommer ut på en avsats over en stor hall. Vinduer høyt oppe på den ene veggen, et svakt, mørkegult lys fra himmelen utenfor.

«Ok, nå har vi vært her,» sier Helene og vil gå igjen. Men Victor begynner å klatre ned en vindeltrapp. Det henger rustflak under gelenderet, og metallet gir fra seg en klagelyd, protesterer liksom mot å bli tråkket på.

«Jævla mørkt her.» Nicolai lar lyset fra mobilen sveipe rundt. Plutselig treffer det noe stort og svart. «Hva i helvete,» skriker han og hopper bakover, holder på å rive meg over ende.

Og da skriker Helene også.

«Hva skjer?» Victors stemme et sted nede i trappa.

«Vet ikke. Ser ut som et slags hode.»

Victor kommer opp igjen. «Hva snakker du om?»

Nicolai peker med lysstrålen. Victor lyser også, går noen skritt nærmere. Begynner å le. «Dette du er redd for? En rull med papp, og en søppelsekk.»

Vi ser det nå, søppelsekken er hengt over rullen. I mørket ser det ut som en diger kropp med svart hode har stått der og ventet på oss. Victor river av posen og slipper den over gelenderet, den svever langsomt nedover, som en kjempefugl.

Nede i hallen går Nicolai foran, må jo vise hvor tøff han egentlig er. Plutselig snur han seg, mobilen under haka, lyser opp ansiktet nedenfra, lager lyder nede i halsen.

Helene bare: «Få deg jobb på Tusenfryd,» og jeg klynker som om jeg er museredd, og da legger Victor armen rundt meg og klemmer til, på fleip.

Gulvet i hallen er av mur. Skrot slengt omkring der, en haug med bildekk, plastrør som Victor og Nicolai plukker opp og slenger rundt seg. Flere steder er det glasskår etter knuste flasker.

«Bålplass.» Victor lyser mot den borteste veggen, og det ser sånn ut. Noen halvt utbrente vedkubber, rester av en avis, et teppe, en bruskasse og en drøss med sigarettsneiper. Dessuten to sprøytespisser og en tom flaske som Victor tar opp og snuser på.

36

Nicolai tenner lighteren. «Vi fyrer opp. Hjemmekos.»

«Kanskje de som har vært her kommer tilbake,» protesterer Helene.

«Hva så? De eier jo ikke stedet. Vi har like stor rett til å være her. Bestefaren til Nico eide jo fabrikken. Ikke sant, Nico?

Dette er bortimot ditt, ikke sant?»

«Seff. Ikke kødd med tinga mine.»

Victor plukker opp restene av avisa som lå der. «Tiende mars 2003.» Han studerer overskriften i lyset fra mobilen. «Det kan bli krig i Irak.»

Jeg hører en lyd i hjørnet noen meter unna. «Hva er det?»

«Hva da?»

«Det er noe der borte. Det rasler.»

Alle ser den veien.

«En rotte,» foreslår Nicolai.

Victor bort dit. «Stemmer nok det. Her er det iallfall rottemøkk.»

«Kanskje vi har sett nok av dette stedet,» sier Helene.

«Vi fyrer opp bålet,» svarer Nicolai og er blitt helt sjef. «Vi sitter her og varmer oss. Så stikker vi hjem til meg.»

Han finner en planke, setter den skrått mot veggen, tar fart og hopper på den så den knekker.

«Du mener ikke at vi skal tenne opp her?» Helene er blitt tynn i stemmen.

«Akkurat det jeg mener. Etter alt bryet med å komme seg hit. Hva sier du, Vic?» «Spør jentene.»

«Jeg skulle vært hjemme allerede,» klager Helene.

«Ann?» Jeg kikker meg rundt i mørket. Er ikke redd. Eller kanskje jeg liker å være redd. «Greit for meg.»

«Da er det avgjort,» slår Victor fast, og jeg liker måten han sier det på, som om det er jeg som bestemmer.

Han knekker planken i mindre biter, river opp avisa. «Speidertur,» sier han og fyrer opp. Latteren hans i mørket får meg til å le også.

37

Det brenner ikke så veldig, bare en liten gul flamme som skjelver og holder på å dø, men Nicolai er nede på knærne og blåser og får den til å vokse.

«Fram med pølser og grillspyd,» sier han. «Og marshmallows.»

Helene på bruskassa, strekker hendene mot den tynne flammen.

«Var det her det skjedde,» sier jeg plutselig, «fyren som falt i tjærekummen?» Lukker jeg øynene, kan jeg nesten se ham for meg, mann i kjeledress som kommer mot meg gjennom mørket, bare et svart hull der ansiktet skulle vært.

«Nope,» sier Victor. Han løfter Helene opp på bena, setter seg på kassa og trekker henne ned på fanget. Helene legger armen rundt halsen hans. Nicolai drar av seg Parajumperjakka, slenger den på gulvet, kikker bort på meg. «Sett deg her da vel, så fryser du ikke ræva av deg.»

Den jakka koster mer enn ti tusen, kanskje tolv. Jeg gjør som han sier, setter meg.

Victor tar fram noe fra innerlomma, en pose, kaster den bort til oss. «Bare én hver.» En boks med noe å drikke kommer rullende etter.

Nicolai plukker ut en pille, stikker den i munnen, åpner boksen og drikker. «Du vet vel at fattern til Ann er narkosnut,» sier han og slenger posen tilbake over bålet.

Victor bare: «Kødder du? Stemmer det, Ann?» «Han var det før. Nå er han sjef.»

«Han pleide å dra rundt på skoler og snakke om stoff,» sier Nicolai. «Alle som lar seg friste havner i helvete. Alt det der.»

«Kult,» sier Victor. «Skal du ha, Ann?» Merker at Helene ser på meg. Vi er liksom blitt enige om at vi ikke skal ta imot sånt. Jeg strekker hånda ut mot ham.

Han legger en pille i den, ikke stor i det hele tatt. Svelger ned med cola. Det skjer ikke noe.

Nicolai dumper ned ved siden av meg, tett inntil. Deo-en hans lukter av noe skarpt, rabarbra blanda med ribbefett.

38

«Kummen sto i hallen som ligger i kjelleren under her,» sier Victor og fyrer en sigg. «Det var der pappen ble dratt gjennom tjæra. Her oppe ble den pakket i ruller og lagret.»

«Hvordan veit du det?»

«Det var iallfall i kjelleren bestefattern hørte skrikene og greier. Da han skulle slukke i hallen og garderobene der nede før han gikk hjem.»

«Må vi snakke om det?» sier Helene og stikker nesa ned bak kragen til Victor, huden hans er sikkert like myk som hennes.

«Det må være den døra der,» sier Victor og lyser mot den nærmeste veggen. «Ned i kjelleren. Noen som har lyst på guided tour?»

«Nei takk,» mumler Helene, «jeg har det fint her.» Hun legger den andre armen rundt ham også. «Veldig fint, faktisk.»

Og da er Nicolais hånd der, oppå min. Har for lengst skjønt at det var noe sånt han la opp til, men skvetter likevel. Han kan ikke få Helene, og da er jeg innbytter. Får meg ikke til å ta bort den hånda. Var dette for hundre år siden, skulle jeg sendt ham et brev. Kjære Nicolai Meyer, jeg beklager å måtte meddele deg at de følelser du (kanskje) måtte ha for meg (jeg sier kanskje, for jeg er ikke innbilsk), ikke fullt ut kan gjengjeldes. Stryke fullt ut, ellers kunne han bli oppmuntra til å fortsette. Prøv å forstå. I dypeste respekt, din (men ikke din på den måten, for jeg elsker en annen) Ann. Sende det med en postvogn trukket av to brunskimlete hester. Og en måned eller to senere kommer svar. Kjæreste Ann! Jeg er dypt ulykkelig og vil alltid elske deg, men respekterer ditt ønske om ikke å se meg igjen. Plant en rose på min grav. Ikke dette siste, forresten. Tross alt bedre at han finner seg en annen, selv om han aldri vil føle helt det samme for denne nye som han gjorde for den første og eneste han noen gang har elsket.

Victor og Helene kysser hverandre nå. Ser ikke munnene akkurat, men Helene vrir hodet fra side til side for liksom å vise at hun er utlært.

Da hører jeg det.

39

Robert Galbraith

Ondskapens kall Oversatt av Heidi Grinde

Robert Galbraith Originalens tittel: Career of Evil Oversatt av Heidi Grinde Copyright © 2015 J.K. Rowling First published in Great Britain in 2015 by Sphere The moral right of the author has been asserted.

All characters and events in this publication, other than those clearly in the public domain, are fictitious and any resemblance to real persons, living or dead, is purely coincidental.

All rights reserved.

Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2016 ISBN 978-82-02-50238-6 1. utgave, 1. opplag 2016 Cover Design & Photography: Nico Taylor © Little Brown Book Group Limited 2015 Sats: Type-it AS, Trondheim 2016 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2016 Satt i Sabon 9,5/12 og trykt på 70 g Enso Lux Cream 1,8.

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no Kapitteloverskriftene er sangtekster, og er gjengitt både på originalspråket og på norsk.

See pages 522–526 for full credits.

Selected Blue Öyster Cult lyrics 1967–1994 by kind permission of Sony/ATV Music Publishing (UK) Ltd. www.blueoystercult.com ‘Don’t Fear the Reaper: The Best of Blue Öyster Cult’ from Sony Music Entertainment Inc available now via iTunes and all usual musical retail outlets

Til Séan og Matthew Harris.

Gjør hva dere vil med denne dedikasjonen, men bruk den ikke – bruk den ikke – på øyenbrynene.

I choose to steal what you choose to show And you know I will not apologize – You’re mine for the taking.

I’m making a career of evil … blue öyster cult, «career of evil» tekst av patti smith

Jeg velger å stjele det du viser fram og unnskylde vil jeg aldri – jeg kan ta deg, du er min.

Ondskap er blitt mitt kall …

1

2011 This Ain’t the Summer of Love Ikke vår kjærlighets sommer

Han hadde ikke greid å skrubbe vekk alt blodet hennes. En mørk strek lå som en parentes under neglen på venstre langfinger. Han begynte å skrape den vekk, selv om han egentlig likte å se den der – et minne om gårsdagens gleder. Etter et minutts forgjeves forsøk på å få blodranden vekk, stakk han den blodige neglen i munnen og sugde. Den metalliske smaken brakte tilbake lukten av blodkaskadene som hadde plasket mot det flislagte gulvet, sprutet mot veggene, gjennombløtt jeansen hans og gjort de ferskenfargede håndklærne – tykke, tørre, prydelig sammenbrettet – til blodige filler.

Fargene virket klarere denne formiddagen, verden som et vakrere sted. Han følte seg rolig og oppløftet, som om han hadde tatt henne opp i seg, som om hennes liv var blitt sprøytet inn i årene hans. Når du hadde drept dem, tilhørte de deg, et eierskap som gikk langt utover det du opplevde med sex. Bare det å vite hvordan de så ut i dødsøyeblikket var langt mer intimt enn noe to levende kropper kunne oppleve.

Det gikk et støt av opphisselse gjennom ham ved tanken på at ingen visste hva han hadde gjort eller hva han planla som neste skritt. Han hadde fred med seg selv og var lykkelig der han sto lent opp mot den varme husveggen i det bleke aprilsol9

skinnet og sugde på langfingeren med blikket vendt mot huset på den andre siden av gaten.

Det var ikke noe lekkert hus. Helt alminnelig. Likevel et bedre sted å bo, han innrømmet det, enn den trange leiligheten der gårsdagens klær, stive av størknet blod, lå i svarte søppelposer og ventet på å bli brent, og der de skinnende knivene, vasket og renset med klorin, lå stukket inn bak det u-formede røret under utslagsvasken.

Huset hadde svart smijernsgjerde og en liten forhage med en plen som burde vært klippet. To hvite gatedører tett inntil hverandre, side om side, viste at det fireetasjes huset var blitt ominnredet og oppdelt i leiligheter. I første etasje bodde en pike som het Robin Ellacott. Skjønt han hadde sørget for å finne ut det riktige navnet hennes, kalte han henne bare Sekretæren inne i sitt eget hode. Han hadde nettopp sett henne gå forbi karnappvinduet, hun var lett å kjenne igjen på det lyse håret. Å betrakte Sekretæren var et ekstra pluss, en tilleggsnytelse.

Han hadde noen timer til overs, så han hadde bestemt seg for å dra hit og se på henne. I dag var en hviledag mellom den herlige gårsdagen og morgendagen, mellom tilfredsstillelsen over hva han hadde gjort og spenningen ved det som skulle komme.

Døren til høyre åpnet seg brått, og Sekretæren kom ut sammen med en mann.

Han sto fortsatt lent mot den varme veggen og stirret oppover gaten med profilen vendt mot dem, slik at det kunne se ut som om han sto og ventet på en venn. Ingen av dem verdiget ham et blikk. De gikk side om side bortover gaten. Etter at han hadde gitt dem et minutts forsprang, bestemte han seg for å følge etter.

Hun hadde på seg jeans, en lett jakke og boots med lave hæler. Nå, da sollyset falt på det lyse håret, så han at det hadde et lite rødskjær. Han syntes han kunne merke en viss reserverthet mellom de to; de snakket ikke sammen.

Han var flink til å tolke mennesker. Han hadde tolket og sjarmert jenta som hadde dødd mellom de blodige, ferskenfargede håndklærne dagen før.

Han fulgte etter dem langs den lange gaten med bolighus på 10

begge sider, han slentret av gårde med hendene i lommen som om han var på vei for å handle, og det var helt naturlig med solbriller denne lyse formiddagen. Den milde vårbrisen rusket lett i trærne. Ved enden av gaten svingte paret til venstre inn på en bred, trafikkert hovedgate med kontorbygninger på begge sider. Det glimtet i store speilglassruter høyt der oppe da de gikk forbi bygningen som huset Ealings bydelsadministrasjon.

Sekretærens kjæreste eller leieboer eller hva han nå var – rene trekk, kraftig hake i profil – sa et eller annet til henne.

Hun svarte kort uten å smile.

Kvinner var så smålige, sjofle, gemene og egoistiske. Gretne kjerringer som forventet at menn skulle gjøre dem lykkelige.

Først når de lå døde og tomme foran deg, ble de rene og mystiske og til og med vidunderlige. Da tilhørte de deg, de kunne hverken krangle eller kjempe eller gå sin vei, de var dine og du kunne gjøre hva du ville med dem. Den andres døde kropp hadde vært slapp og tung dagen før etter at blodet hadde rent ut av den: hans leketøy, hans dukke i menneskestørrelse.

Han fulgte Sekretæren og kjæresten videre gjennom det travle Arcadia-kjøpesenteret, smøg seg i hælene på dem lik en ånd eller gud. Kunne lørdagsshopperne i det hele tatt se ham, eller var han på et vis blitt forandret, blitt dobbelt i live – hadde han fått usynlighetens gave?

De hadde kommet fram til en bussholdeplass. Han hang rundt i nærheten, lot som om han kikket inn gjennom døren til en etnisk kafé, studerte pyramider av frukt utenfor en dagligvarebutikk, voktet på speilbildene deres i aviskioskens vindu mens han stirret på pappmasker av prins William og Kate Middleton.

De skulle ta 83-bussen. Han hadde ikke mye penger på seg, men det var så deilig å se på henne at han ville fortsette en stund til. Da han gikk inn i bussen bak dem, hørte han mannen nevne Wembley Central. Han kjøpte billett og fulgte etter dem opp til øvre plan.

Paret satte seg ved siden av hverandre lengst fremme i bussen. Han fant seg en plass like ved, ved siden av en dame som ble sur da han tvang henne til å flytte vekk handleposene. Av og til kunne han høre stemmene til de to over stemmesurret 11

fra de andre passasjerene. Når Sekretæren ikke snakket, stirret hun ut av vinduet uten et smil. Uansett hvor de skulle hadde hun ikke lyst til å dra dit, det var han sikker på. Da hun skjøv en hårlokk vekk fra øynene, så han at hun hadde forlovelsesring. Hun skulle altså gifte seg … trodde hun, iallfall. Han dukket ned i den oppslåtte jakkekragen for å skjule et svakt smil.

Den varme formiddagssolen flommet inn gjennom de grimete bussvinduene. En flokk menn kom på og tok opp resten av de ledige setene. Et par av dem hadde på seg røde og svarte rugbyskjorter.

Plutselig forekom det ham at dagen ikke var fullt så strålende lenger. Slike skjorter, med halvmåne og stjerne på, ga ham assosiasjoner han ikke likte. Minnet ham om en tid da han ikke følte seg som en gud. Han ville ikke at denne lykkelige dagen skulle flekkes og tilsøles av gamle minner, vonde minner – men det var som om opprømtheten brått rant ut av ham. Han ble sint – en unggutt i gruppen møtte blikket hans, men ble skremt og så raskt bort – reiste seg og gikk mot trappen.

En far og hans lille sønn holdt seg godt fast i stangen ved siden av bussdøren. Raseriet eksploderte dypt nede i magen: Han skulle hatt en sønn. Eller rettere sagt, han skulle hatt en sønn ennå. I fantasien så han sønnen stå ved siden av ham, se opp på ham med heltedyrkelse i blikket – men sønnen var borte for lenge siden, og det skyldtes ene og alene en mann ved navn Cormoran Strike.

Han skulle ta hevn over Cormoran Strike. Ramme ham hardt, knuse ham.

Da han sto på fortauet, så han opp mot bussens frontrute og fikk et siste glimt av Sekretærens gylne hode. Om mindre enn tjuefire timer skulle han se henne igjen. Tanken hjalp, dulmet det brå raseriet som Saracens-skjortene hadde vakt i ham. Bussen rumlet videre, og han gikk med lange skritt i motsatt retning og beroliget seg selv mens han gikk.

Han hadde en vidunderlig plan. Ingen visste noe. Ingen hadde mistanke. Og hjemme i kjøleskapet lå noe helt spesielt og ventet på ham.

2

A rock through a window never comes with a kiss. blue öyster cult, «madness to the method».

En stein gjennom et vindu kommer aldri med et kyss.

Robin Ellacott var tjueseks år gammel og hadde vært forlovet i over et år. Hun skulle ha giftet seg for tre måneder siden, men bryllupet var blitt utsatt da hennes fremtidige svigermor døde brått og uventet. Mye hadde hendt i de tre månedene siden bryllupet skulle ha stått. Ville forholdet mellom henne og Matthew vært bedre hvis de hadde avgitt ekteskapsløftet, undret hun. Ville de ha kranglet mindre hvis hun hadde hatt en glatt gullring på fingeren i tillegg til safirringen som hadde begynt å sitte litt slarkete på fingeren i det siste?

Mens Robin kjempet seg fram mellom grushaugene i Tottenham Court Road mandag morgen, gikk hun i tankene gjennom krangelen fra dagen før. Frøet ble sådd selv før de dro på rugbykampen. Det virket som om Robin og Matthew kranglet hver eneste gang de hadde vært sammen med Sarah Shadlock og kjæresten hennes, Tom – noe Robin hadde påpekt da krangelen, som hadde bygd seg opp siden kampen, fortsatte langt inn i de små timene.

«Herregud, Sarah forsøkte bare å skape ufred, fatter du ikke det? Det var hun som spurte og spurte om ham og ikke ville gi seg, det var ikke jeg som begynte …»

De evinnelige gravearbeidene omkring Tottenham Court Road T-banestasjon hadde lagt hindringer i veien for Robin 13

helt siden hun begynte i det private etterforskningsbyrået i Denmark Street. Humøret hennes ble ikke bedre da hun snublet i en stor pukkstein; hun vaklet noen skritt før hun fikk balansen igjen. En storm av plystring og frekke tilrop strømmet mot henne fra en avgrunnsdyp grøft i gaten, full av arbeidsfolk med vernehjelm og refleksjakker. Hun enset dem ikke, men ble rød og gjorde et kast med hodet for å få det rødgylne håret ut av øynene. Tankene vendte ubønnhørlig tilbake til Sarah Shadlock og hennes slu, vedvarende spørsmål om Robins sjef.

«Han er merkelig tiltrekkende, ikke sant? Ser litt sliten ut, liksom, men det har aldri gjort meg noe. Er han så sexy i virkeligheten? En svær kar, ikke sant?»

Robin hadde sett hvordan Matthew knep leppene sammen da hun forsøkte å besvare spørsmålene i en kjølig, likeglad tone «Er det bare dere to på kontoret? Er det sant? Ingen andre ansatte overhodet?»

Kjerring, tenkte Robin. Vanligvis var hun en vennlig sjel, men vennligheten hadde aldri omfattet Sarah Shadlock. Hun visste nøyaktig hva hun drev med.

«Er det sant at han ble dekorert i Afghanistan? Er det? Wow – så han er krigshelt også, da?»

Robin hadde gjort hardnakkede forsøk på å stanse Sarahs sololovsang over Cormoran Strike, men uten hell – da kampen var slutt, var Matthew blitt tydelig kjøligere mot sin forlovede.

Men hans mishag hadde ikke hindret ham i å fleipe og le med Sarah på vei tilbake fra Vicarage Road, og Tom – en sløv og kjedelig type, etter Robins mening – klukklo med, uten å oppfatte understrømningene.

Robin ble dyttet og puffet av forbipasserende som også bautet seg fram mellom de åpne grøftene, gikk gjennom skyggen av det gitterlignende, monolittiske betongmonumentet Centre Point og kjente sinnet boble opp igjen da hun husket det Matthew hadde sagt ved midnatt, da krangelen flammet opp igjen.

«Du kan faen ikke la være å prate om ham! Jeg hørte hva du sa til Sarah …»

«Det var ikke jeg som begynte å snakke om ham, det var henne, du hørte ikke etter …»

14

Men Matthew hadde imitert henne med generisk kvinnestemme, lys og skingrende og imbesil: «Å, han har så nydelig hår …»

«Herregud, du er så jævla paranoid!» skrek Robin da. «Det var Sarah som drev på om det jævla håret til Jacques Burger, ikke Cormoran, og alt jeg sa var …» «’Ikke Cormoran’,» gjentok han med den samme åndssvake, pipende røsten. Da Robin rundet hjørnet til Denmark Street, var hun like rasende som hun hadde vært åtte timer tidligere, da hun stormet ut av soverommet for å sove på sofaen.

Sarah Shadlock, helvetes Sarah Shadlock, som var studiekamerat av Matthew og hadde forsøkt så intenst hun kunne å ta ham fra Robin, jenta som ventet hjemme i Yorkshire … Hvis Robin hadde kunnet være sikker på at hun aldri kom til å se Sarah igjen, ville hun vært overlykkelig, men Sarah var invitert til bryllupet i juli, Sarah ville uten tvil fortsette å forpeste livet for dem etter at de var gift, og kanskje ville hun også en dag forsøke å snoke seg inn på Robins kontor for å treffe Strike – hvis da interessen hennes var ekte, og ikke bare et middel til å skape ufred mellom Robin og Matthew.

Jeg vil aldri presentere henne for Cormoran, tenkte Robin arrig da hun nærmet seg budet som sto utenfor døren til kontoret. Han hadde en skriveplate i den ene, behanskede hånden og en avlang, firkantet pakke i den andre.

«Er den til Ellacott?» spurte Robin da hun kom så nær at han hørte henne. Hun ventet en sending med engangskameraer i elfenbensfarget kartong som skulle være gaver til gjestene ved bryllupsmiddagen. Arbeidstiden hennes hadde vært så uregelmessig i det siste at det ble lettere å sende ting hun hadde kjøpt på nettet, til kontoret fremfor til hjemmeadressen.

Budet nikket og rakte fram skriveplaten uten å ta av seg motorsykkelhjelmen. Robin kvitterte og tok imot pakken som var mye tyngre enn hun hadde ventet; da hun stakk den under armen, kjentes det som om en stor, tung gjenstand gled rundt inne i esken.

«Takk,» sa hun, men budet hadde allerede snudd seg vekk og svingt benet over motorsykkelen. Hun hørte at han kjørte vekk da hun låste seg inn.

15

Hun gikk opp metalltrappen som snodde seg rundt den ødelagte fugleburheisen, føttene klang mot metallet og ga gjenlyd i veggene. Det glimtet i glassdøren da hun låste opp og åpnet den, og det inngraverte navnet – C. B. STRIKE, PRIVAT ETTERFORSKER – dannet en mørk kontrast.

Hun hadde kommet tidlig med vilje. De var nedsnødd i arbeid for tiden, og hun ville få unna noe papirarbeid før hun begynte sin daglige overvåkning av en ung, russisk pole dancer.

Hun hørte tunge fottrinn fra etasjen over, og sluttet av det at Strike fremdeles var i leiligheten ovenpå.

Robin la den avlange pakken på skrivebordet, tok av seg kåpen og hengte den og vesken på en knagg bak døren, tente lyset og fylte vannkjelen og satte den på før hun rakte hånden ut etter den skarpe brevåpneren på skrivebordet. Hun husket hvordan Matthew hadde nektet plent å tro at det var rugbyspilleren Jacques Burgers krøllete manke hun hadde snakket pent om, fremfor Strikes korte og krusete som oppriktig talt lignet kjønnshår, og stakk kniven sint inn i pakken, rev papiret av og vrengte opp esken.

Et avskåret kvinneben var stappet sidelengs inn i esken, tærne var bendt bakover for å gi plass til foten.

3

Half-a-hero in a hard-hearted game. blue öyster cult, «the marshall plan».

Halvveis helt i et hardhjertet spill.

Robins skrik ga gjenlyd i vindusrutene. Hun stirret på den makabre tingen på skrivebordet og rygget bakover. Benet var glatt, slankt og blekt, og hun hadde streifet borti det med fingeren da hun rev esken opp, hadde følt den kalde, gummiaktige huden.

Hun hadde akkurat klart å kvele skriket ved å presse hånden mot munnen da glassdøren ved siden av henne fór opp. Strike, en meter og nittitre, med åpen skjorte som blottla et bryst med en tett, gorillaaktig hårmatte.

«Hva i …»

Han fulgte retningen av det skremte blikket hennes og så benet. Hun kjente hånden hans lukke seg fast om overarmen da han styrte henne ut på trappeavsatsen.

«Hvordan kom det hit?»

«Med bud,» sa hun og lot ham føre henne opp trappen. «På motorsykkel.»

«Vent her. Jeg ringer politiet.»

Da han hadde lukket døren til leiligheten sin bak henne, ble hun stående helt stille, med hamrende hjerte, og lytte til skrittene hans som gikk ned på kontoret igjen. Sur galle steg opp i munnen. Et ben. Noen hadde nettopp sendt henne et ben.

Hun hadde nettopp rolig båret et ben opp trappen, et kvin17

neben i en eske. Hvis ben var det? Hvor var resten av kvinnen?

Hun gikk bort til nærmeste stol, en billig sak i polstret plast med metallben, og satte seg, fremdeles med fingrene presset mot de numne leppene. Hun husket at hennes navn hadde stått på pakken, den var adressert til henne personlig.

I mellomtiden sto Strike med mobilen mot øret ved kontorvinduet som vendte ut mot gaten og saumfór Denmark Street etter tegn til motorsykkelbudet. Da han gikk tilbake til forværelset for å se nærmere på den åpnede pakken på skrivebordet, hadde han fått kontakt med politiet.

«Et ben?» gjentok førstebetjent Eric Wardle i den andre enden. «Et jævla ben ?»

«Og det er ikke engang min størrelse,» sa Strike, en fleip han aldri ville ha kommet med hvis Robin hadde vært til stede.

Buksebenet hans var brettet opp så metallstangen som fungerte som høyreankel, vistes. Han hadde vært i ferd med å kle på seg da han hørte Robins skrik.

I samme øyeblikk som han sa ordene, gikk det opp for ham at det var et høyreben, i likhet med det han selv hadde mistet, og at det var skåret av like nedenfor kneet, nøyaktig der hans eget var blitt amputert. Fremdeles med mobilen mot øret gransket Strike benet nærmere, mens neseborene ble fylt av en ubehagelig lukt som minnet om nytint kyllingkjøtt. Hvit hud, glatt, blek og plettfri bortsett fra et gammelt, grønnaktig blåmerke på leggen, som for øvrig var slurvet barbert. De korte, strittende hårene var lyse, de ulakkerte tåneglene litt skitne.

Det avskårne leggbenet lyste ishvitt mot kjøttet. Et rent kutt – sannsynligvis gjort med en form for øks, tenkte Strike.

«Et kvinneben, sa du?»

«Ser sånn …»

Strike hadde fått øye på noe mer. Det var arrvev på leggen der benet var kuttet, gamle arr som ikke hadde noe å gjøre med hugget som hadde skilt det fra resten av kroppen.

Hvor mange ganger i barndomsårene i Cornwall hadde det forræderske havet kommet overraskende på ham mens han sto med ryggen til? Folk som ikke kjente havet godt, glemte hvor hardt og brutalt det kunne være. De ble rystet når det smalt 18

inn i dem med en kraft som iskaldt metall. Strike hadde konfrontert, jobbet med og overvunnet frykt gjennom hele sitt yrkesaktive liv, men ved synet av de gamle arrene slo angsten et øyeblikk pusten ut av ham, en angst som kjentes desto verre fordi han var så uforberedt.

«Er du der?» spurte Wardle i den andre enden.

«Hva?» Strikes nese, som var brukket to ganger, befant seg bare et par centimeter fra stedet der kvinnens ben var blitt kuttet av. Han husket arrene på benet til et barn han aldri hadde glemt … hvor lenge var det siden han hadde sett henne? Hvor gammel var hun blitt nå?

«Du ringte meg først …?» fortsatte Wardle.

«Ja,» sa Strike og tvang seg til å fokusere. «Jeg ville helst at du skulle ta saken, fremfor noen andre, men hvis du ikke kan …»

«Jeg er på vei,» sa Wardle. «Kommer om en liten stund. Bli der du er.»

Strike avsluttet samtalen, la mobilen fra seg og fortsatte å stirre på benet. Nå så han at det lå en lapp under det, en maskinskrevet lapp. Strike, som hadde fått trening i etterforskningsmetoder i den britiske hæren, motsto en sterk fristelse til å trekke den ut og lese den – han måtte ikke tukle med tekniske bevis. Isteden sank han ustøtt ned på huk så han kunne lese adresselappen som hang opp ned på det åpne eskelokket.

Pakken var adressert til Robin, noe han overhodet ikke likte.

Navnet hennes var riktig stavet, skrevet med maskin på en hvit etikett over kontoradressen deres. Etiketten var klistret over en annen etikett. Han knep øynene halvt igjen, fast bestemt på ikke engang å flytte esken såpass at han kunne lese adressen tydeligere, og så at avsenderen først hadde adressert pakken til «Cameron Strike», og deretter klistret den nye etiketten med «Robin Ellacott» over den gamle. Hvorfor hadde vedkommende ombestemt seg?

«Faen,» sa Strike stille.

Han stablet seg på bena, tok Robins håndveske fra knaggen bak døren, låste glassdøren og gikk opp i leiligheten igjen.

19

«Politiet er på vei,» sa han og satte vesken foran henne. «Vil du ha en kopp te?»

Hun nikket.

«Vil du ha konjakk i den?»

«Du har ikke konjakk,» sa hun. Stemmen lød litt hes.

«Har du sett etter?»

«Selvfølgelig ikke!» sa hun, og han smilte over hvor forarget hun lød ved tanken på at hun skulle ha gjennomsøkt skapene hans. «Du er bare – du er ikke typen som har konjakk stående til medisinsk bruk.»

«En øl, da?»

Hun ristet på hodet, greide ikke å smile.

Da teen var klar, satte Strike seg tvers overfor henne med sitt eget krus. Han så ut som nøyaktig det han var: en svær eksbokser som røkte for mye og spiste for mye søppelmat. Han hadde kraftige øyenbryn, en flattrykt, asymmetrisk nese og et furtent, grettent uttrykk i ansiktet når han ikke smilte. Det tykke, mørke, krøllete håret som fremdeles var fuktig etter dusjen, minnet henne om Jacques Burger og Sarah Shadlock. Det virket som om det hadde gått en evighet siden krangelen. Hun hadde bare så vidt sendt Matthew en tanke siden hun kom inn i leiligheten. Hun grudde seg til å fortelle ham hva som hadde hendt. Han kom til å bli sint. Han likte ikke at hun jobbet for Strike.

«Har du sett på … på det?» mumlet hun etter å ha løftet kruset med den dampende teen og satt det fra seg igjen uten å drikke.

«Ja,» sa Strike.

Hun visste ikke hva mer hun skulle spørre om. Det var et avhugd ben. Situasjonen var så grusom, så grotesk at ethvert spørsmål som falt henne inn, virket latterlig eller kynisk.

Kjente du det igjen? Hvorfor tror du de sendte det? Og – mer påtrengende enn noe annet – hvorfor til meg?

«Politiet er nok interessert i budet,» sa han.

«Jeg vet det,» sa Robin. «Jeg har forsøkt å huske så mye som mulig om ham.»

Det ringte på gatedøren.

«Det er nok Wardle.»

20

«Wardle?» gjentok hun forbløffet.

«Han er den greieste politimannen vi kjenner,» minnet Strike henne på. «Bli sittende, jeg tar ham med opp til deg.»

Strike hadde greid å gjøre seg upopulær hos Scotland Yard i løpet av foregående år, hvilket ikke ene og alene var hans feil. Hans to mest bemerkelsesverdige etterforskningstriumfer hadde fått bred pressedekning, noe som naturlig nok ergret de politietterforskerne han hadde overtrumfet. Men Wardle, som hadde hjulpet ham med den første av de to sakene, hadde fått sin del av æren, slik at forholdet dem imellom forble relativt vennskapelig. Robin hadde bare lest om Wardle i medienes dekning av saken. De hadde aldri møttes under rettssaken.

Han viste seg å være en pen mann med tykt, kastanjebrunt hår og sjokoladebrune øyne, kledd i jeans og skinnjakke.

Strike visste ikke om han skulle more seg eller ergre seg over hvordan Wardle automatisk lot blikket gli over Robin da han kom inn i rommet – et kjapt sveip over håret, figuren og den venstre hånden, der blikket hvilte et sekund på forlovelsesringen med safiren og diamantene.

«Eric Wardle,» sa han med lav stemme og et smil Strike bedømte som unødvendig sjarmerende. «Og dette er betjent Ekwensi.»

En slank, mørkhudet kvinnelig betjent med håret strøket bakover og samlet i en knute i nakken, kom inn sammen med ham. Hun sendte Robin et kort smil, og Robin merket at hun ble uforholdsmessig glad over at det var en annen kvinne til stede. Betjent Ekwensi lot blikket gli over Strikes krypinn.

«Hvor er denne pakken?» spurte hun.

«I etasjen under,» sa Strike og trakk kontornøklene opp av lommen. «Jeg skal vise dere. Står det bra til med kona, Wardle?» la han til idet han var på vei ut av rommet med betjent Ekwensi.

«Det driter vel du i,» svarte førstebetjenten, men til Robins lettelse la han av seg det hun hadde tolket som terapeutvesenet da han satte seg overfor henne og åpnet notatblokken.

«Han sto utenfor døren da jeg kom bortover gaten,» sa Robin som svar på Wardles spørsmål om hvordan pakken var blitt avlevert. «Jeg trodde han var et bud. Han hadde på seg 21

svart skinndress – helt svart, bortsett fra blå skulderstriper på jakken. Hjelmen var helt svart, og visiret – med speilglass – var slått ned. Han må ha vært minst en åtti høy. Ti–femten centimeter høyere enn meg, selv uten hjelm.»

«Kroppsbygning?» spurte Wardle som skriblet notater.

«Ganske kraftig, ville jeg si, men skinndressen polstret ham nok litt.»

Robins blikk gled uforvarende bort mot Strike, som kom tilbake. «Jeg mener, ikke …»

«Ikke så feit og diger som sjefen?» foreslo Strike som hadde hørt hva hun sa, og Wardle, som grep – og nøt – enhver anledning til å gi Strike en stikkpille, flirte.

«Og han hadde hansker,» sa Robin, som ikke hadde trukket på smilebåndet. «Svarte motorsykkelhansker av skinn.»

«Selvfølgelig hadde han hansker,» sa Wardle og noterte.

«Du la vel ikke spesielt merke til motorsykkelen, regner jeg med?»

«Det var en Honda, rød og svart,» sa Robin. «Jeg la merke til logoen, det symbolet med vinger. 750 kubikk, vil jeg tro.

Den var stor.»

Wardle så både forbløffet og imponert ut.

«Robin er motorfreak,» sa Strike. «Kjører som Fernando Alonso.»

Robin skulle ønske Strike ville legge av seg den muntre, fleipete tonen. Nede på kontoret lå en kvinnes ben. Hvor var resten av kvinnen? Hun måtte ikke gråte. Hun skulle ønske hun hadde sovet mer i natt. Den fordømte sofaen … hun hadde tilbrakt for mange netter på den i det siste …

«Og han fikk deg til å kvittere for den?» spurte Wardle.

«Jeg vil ikke si ‘fikk meg til’,» sa Robin. «Han holdt fram skriveplaten, og jeg gjorde det automatisk.»

«Hva var det på skriveplaten?»

«Det så ut som en faktura, eller …»

Hun lukket øynene i et forsøk på å huske bedre. Når hun tenkte nærmere over det, hadde skjemaet virket amatørmessig, som om noen hadde skrevet det ut på laptopen sin, og hun sa det.

«Ventet du en pakke?» spurte Wardle.

22

Robin fortalte om engangskameraene til bryllupet.

«Hva gjorde han etter at du hadde tatt imot pakken?»

«Satte seg på sykkelen igjen og kjørte. Bortover Charing Cross Road.»

Det banket på døren, og betjent Ekwensi dukket opp med lappen Strike hadde sett under benet. Nå var den lagt i en bevispose av plast.

«Teknikerne er kommet,» sa hun til Wardle. «Denne lappen lå i pakken. Jeg skulle gjerne vite om den sier Miss Ellacott noe.»

Wardle tok plastposen med lappen og leste med rynkede bryn.

«Det er bare tull,» sa han og leste høyt: «’A harvest of limbs, of arms and of legs, of necks …’» «… ‘that turn like swans,’» avbrøt Strike som sto lent mot komfyren, for langt unna til å se lappen, «’as if inclined to gasp or pray.’ » De tre andre stirret på ham.

«En sangtekst,» sa Strike. «’En høst av lemmer, av armer og ben, av halser lik duvende svaner som bøyer seg i gisp eller bønn.’» Robin likte ikke uttrykket i ansiktet hans. Hun kunne se at ordene betydde noe for ham, noe vondt. Det så ut som om han trengte en kraftanstrengelse for å forklare nærmere: «Fra siste vers av ‘Mistress of the Salmon Salt’. Av Blue Öyster Cult.»

Betjent Ekwensi hevet tynne, nappete øyenbryn.

«Hvem?»

«Kjent rockeband fra syttitallet.»

«Du kjenner musikken deres godt, antar jeg?» spurte Wardle.

«Jeg kjenner den sangen,» sa Strike.

«Mener du at du tror du vet hvem som sendte benet?»

Strike nølte. Mens de andres blikk hvilte på ham, løp en forvirret strøm av bilder og minner gjennom hjernen på ham. En lav stemme sa, She wanted to die. She was the quicklime girl – Hun ville dø, hun var kvinnen av ulesket kalk. En tolv år gammel jentes tynne ben med hvite, sølvaktige arr på kryss og tvers. Et par små, mørke røyskattøyne, smale av hat. En tatovert, gul rose.

23

Og deretter – et minne som kom luntende etter de andre, selv om det kanskje ville være det første en annen mann hadde tenkt på – husket han en saksrapport som nevnte en penis som ble skåret av et lik og sendt til en politimann.

«Vet du hvem som sendte det?» spurte Wardle igjen.

«Kanskje,» sa Strike. Han kastet et raskt blikk på Robin og betjent Ekwensi. «Jeg vil helst snakke om det under fire øyne.

Har du fått alt du trenger fra Robin?»

«Vi trenger fullt navn og adresse og så videre,» sa Wardle.

«Vanessa, kan du ordne med det?»

Betjent Ekwensi gikk bort til henne med notisblokken.

Lyden av de to mennenes klingende skritt mot metalltrappen døde bort. Til tross for at Robin ikke hadde noe ønske om å se det avkuttede benet igjen, ble hun ergerlig over ikke å få være med. Det hadde stått hennes navn på pakken.

Den makabre pakken lå fremdeles på skrivebordet nedenunder. Betjent Ekwensi hadde sluppet inn enda to av Wardles kolleger, den ene fotograferte, den andre snakket i mobilen mens deres overordnede gikk forbi sammen med privatetterforskeren. Begge stirret nysgjerrig på Strike, som hadde oppnådd en viss berømmelse i samme periode som han hadde klart å bli uvenner med flere av Wardles kolleger.

Strike lukket døren til privatkontoret, og han og Wardle satte seg på hver sin side av skrivebordet. Wardle bladde om til et nytt blad på notatblokken.

«Ja vel – hvem er det du kjenner som liker å kutte opp lik og sende dem i posten?»

«Terence Malley,» sa Strike etter et øyeblikks nøling. «For det første.»

Wardle noterte ikke, men stirret på ham over pennen.

«Terence ‘Digger’ Malley?»

Strike nikket.

«Medlem av Harringay-ligaen?»

«Hvor mange Terence ‘Digger’ Malleys kjenner du?» spurte Strike utålmodig. «Og hvor mange av dem har for vane å sende folk kroppsdeler?»

«Hvordan i helvete kom du borti Digger?»

24

«Samarbeidet med sedelighetsavsnittet i en narkosak.

I 2008.»

«Den saken han ble dømt for?»

«Akkurat.» «Å, dæven,» sa Wardle. «Der har du det, for faen. Mannen er en jævla psyko, han har nettopp kommet ut og har lett tilgang til halvparten av Londons prostituerte. Vi får sette i gang å sokne i Themsen etter resten av dama.»

«Ja, men jeg vitnet anonymt. Han skulle aldri fått vite at det var meg.»

«De har midler og muligheter,» sa Wardle. «Harringaygutta – de er som den jævla mafiaen. Hørte du om da han sendte Hatford Alis pikk til Ian Bevin?»

«Ja, jeg hørte om det,» sa Strike.

«Men hvor kommer sangteksten inn i bildet? En høst av hva faen det nå var?»

«Vel, det er det som bekymrer meg,» sa Strike langsomt.

«Det virker litt for raffinert for folk som Digger – og det får meg til å tro at det kanskje er en av de andre tre.»

Peter Swanson

De som fortjener det Oversatt av Kari Engen

Peter Swanson Originalens tittel: The Kind Worth Killing Oversatt av Kari Engen Copyright © 2015 by Peter Swanson. All rights reserved.

Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2016 ISBN 978-82-02-48623-5 1. utgave, 1. opplag 2016 Omslagsdesign: Miriam Edmunds Omslagsfoto: Laurence Chellali / Arcangel Images Sats: Type-it AS, Trondheim Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen 2016 Satt i 10,15/12 pkt. Sabon og trykt på 70 g Ensolux Cream 1,8.

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Til min mor, Elizabeth Ellis Swanson

DEL I Regler for flyplassbarer

kapittel 1

TED

«Hei sann,» sa hun.

Jeg kikket på den bleke, fregnete hånden som hvilte på rygglenet til den ledige barkrakken ved siden av meg i businessclassloungen på Heathrow, og deretter opp i ansiktet til den fremmede kvinnen.

«Kjenner jeg deg?» spurte jeg. Det var egentlig ikke noe kjent ved henne, men både den amerikanske aksenten, den nystrøkne hvite skjorten og de ettersittende jeansene som forsvant ned i knehøye støvler, gjorde at hun lignet på en av de uspiselige venninnene til min kone.

«Nei, beklager. Jeg bare misunte deg drinken din. Er det greit?» Hun svingte den høye, slanke kroppen opp på den skinntrukne krakken og satte vesken på bardisken. «Er det gin?» spurte hun om martinien jeg hadde foran meg.

«Hendrick’s,» sa jeg.

Hun vinket på bartenderen, en tenåring med piggsveis og blank hake, og ba om en Hendrick’s martini med to oliven. Da den kom, hevet hun glasset i min retning. Jeg hadde én slurk igjen og sa: «For vaksinering mot internasjonale flyreiser.»

«Det er jeg med på.»

Jeg tømte glasset og bestilte en ny martini. Hun presenterte seg med et navn jeg glemte umiddelbart. Jeg sa mitt navn – bare Ted, ikke Ted Severson, i hvert fall ikke akkurat da. Vi satt der i den overpolstrede, overbelyste 9

Heathrow-loungen, drakk drinkene våre, vekslet noen ord og bekreftet at vi ventet på å gå om bord i det samme direkteflyet til Logan Airport i Boston. Hun tok ut en tynn pocketbok fra vesken sin og begynte å lese. Det ga meg en mulighet til å se ordentlig på henne. Hun var vakker – langt rødt hår, øyne i en grønnblå farge som klart tropisk vann og hud så blek at den nesten var blåhvit. Hvis en slik kvinne setter seg ved siden av deg på stambaren din og gir deg komplimenter for drinkvalget, tror du at livet ditt er i ferd med å forandre seg. Men reglene er annerledes på flyplassbarer, der dem man drikker sammen med, er i ferd med å forsvinne til ulike hold. Og selv om denne kvinnen var på vei til Boston, var jeg mest opptatt av det kvalmende raseriet jeg følte over situasjonen med min kone hjemme.

Det var det eneste jeg hadde klart å tenke på den uken jeg var i England. Jeg hadde knapt nok spist, knapt nok sovet.

Det kom en melding over høyttaleranlegget der de eneste to forståelige ordene var Boston og forsinket. Jeg kikket på tavlen over de lyssatte hyllene med brennevinsflasker og så at avgangstiden vår ble endret med en time.

«Tid for en til,» sa jeg. «Jeg spanderer.»

«Hvorfor ikke,» sa hun og lukket boken, som hun la med omslaget opp ved siden av vesken sin på disken. The Two Faces of January. Av Patricia Highsmith.

«Hvordan er boken?»

«Ikke en av hennes beste.»

«Finnes ikke noe verre enn en dårlig bok og lange flyforsinkelser.»

«Hva leser du?» spurte hun.

«Avisen. Jeg liker egentlig ikke bøker.»

«Hva gjør du når du flyr, da?»

«Drikker gin. Planlegger mord.»

«Interessant.» Hun smilte til meg for første gang. Det var et bredt smil som laget en fold mellom overleppen og nesen, og som viste fram perfekte tenner og en rosa stripe tannkjøtt. Jeg lurte på hvor gammel hun var. Da hun først 10

satte seg ned, hadde jeg tenkt at hun var i midten av trettiårene, nærmere meg selv i alder, men smilet, og drysset av bleke fregner over neseryggen, fikk henne til å se yngre ut.

Tjueåtte, kanskje. På alder med min kone.

«Og så jobber jeg, selvsagt, når jeg flyr,» tilføyde jeg.

«Hva driver du med?»

Jeg ga henne kortversjonen, at jeg finansierte og jobbet som rådgiver for nyetablerte nettselskaper. Jeg fortalte ikke hvordan jeg hadde tjent mesteparten av pengene mine – på å selge de samme bedriftene så fort de begynte å se lovende ut. Og jeg fortalte ikke at jeg ikke egentlig trengte å jobbe i det hele tatt, at jeg var en av de få dotcommerne fra slutten av 1990-tallet som klarte å trekke meg ut (og selge aksjene mine) rett før bobla sprakk. Jeg underslo disse forholdene utelukkende fordi jeg ikke følte for å snakke om dem, ikke fordi jeg trodde barvenninnen min ville ta anstøt av dem eller miste interessen for å snakke med meg.

Jeg har aldri følt trang til å unnskylde meg for pengene jeg har tjent.

«Hva med deg? Hva driver du med?» spurte jeg.

«Jeg jobber på Winslow College. Jeg er arkivar.»

Winslow var et kvinnecollege som lå i en grønn forstad drøyt tre mil utenfor Boston. Jeg spurte henne hva en arkivar gjorde, og hun ga meg det jeg regnet med var en kortversjon av jobben sin, at hun samlet og sikret collegedokumentasjon. «Og du bor i Winslow?» spurte jeg.

«Det stemmer.»

«Gift?»

«Ikke gift. Du?» Selv da hun sa det, merket jeg meg det diskré øyekastet idet hun så etter en ring på venstrehånden min. «Ja, dessverre,» svarte jeg. Så holdt jeg opp venstre hånd så hun skulle se den ringløse fingeren. «Og nei, jeg tar ikke av meg gifteringen på flyplassbarer i tilfelle en kvinne som deg skulle sette seg ned ved siden av meg. Jeg har aldri brukt ring. Jeg klarer det ikke.»

«Hvorfor dessverre?» spurte hun.

11

«Det er en lang historie.»

«Flyet er forsinket.» «Ønsker du virkelig å høre om det triste livet mitt?»

«Hvordan kan jeg si nei til det?»

«Hvis jeg skal fortelle deg det, kommer jeg til å trenge enda en av disse.» Jeg løftet det tomme glasset. «Hva med deg?»

«Nei takk. Jeg setter grensen ved to.» Hun trakk en oliven av tannpirkeren med tennene og tok en bit. Jeg fikk et glimt av en rosa tungespiss.

«Jeg pleier å si at to martinier er for mange, og at tre ikke er nok.»

«Morsomt. Sa ikke James Thurber det samme?»

«Ham har jeg aldri hørt om,» sa jeg og smilte skjevt, selv om jeg følte meg litt dum som prøvde å utgi et berømt sitat for mitt eget. Bartenderen sto plutselig foran meg, og jeg bestilte en drink til. Huden rundt munnen hadde fått den behagelig numne følelsen man får av gin, og jeg visste at jeg sto i fare for å bli for full, si for mye, men det var tross alt flyplassreglene som gjaldt, og selv om reisefellen min bodde bare tre mil fra meg, hadde jeg allerede glemt navnet hennes og visste at det var små sjanser for at jeg noen gang kom til å treffe henne igjen. Det føltes godt å snakke og drikke med en fremmed. Bare å si ord høyt var nok til å dempe raseriet mitt.

Så jeg fortalte henne historien. Jeg fortalte henne at min kone og jeg hadde vært gift i tre år, og at vi bodde i Boston. Jeg fortalte henne om uken i september på Kennewick Inn på sørkysten av Maine, at vi hadde forelsket oss i området og kjøpt en vanvittig overpriset strandtomt. Jeg fortalte henne at min kone, som hadde en mastergrad i noe som kalles kunst og sosiologi, mente hun var kvalifisert til å tegne huset sammen med et arkitektfirma, og i det siste hadde tilbrakt mesteparten av tiden i Kennewick, der hun samarbeidet med en byggeleder som het Brad Daggett.

«Og hun og Brad …?» spurte hun etter å ha stukket den andre olivenen i munnen.

12

«Mm.» «Er du sikker?»

Altså ga jeg henne flere detaljer. Jeg fortalte at Miranda hadde begynt å kjede seg i Boston. Det første året vi var gift, hadde hun gått helt opp i å innrede murhuset vårt i South End. Etter det hadde hun fått en deltidsjobb i galleriet til en venn i SoWa-distriktet, men allerede da visste jeg at ting begynte å gå på tomgang. Vi var i ferd med å slippe opp for samtaleemner halvveis ut i middagen, hadde begynt å legge oss til forskjellige tider. Enda viktigere var det at vi hadde mistet den identiteten som opprinnelig hadde definert oss i forholdet. I begynnelsen var jeg den rike forretningsmannen som introduserte henne for dyre viner og veldedighetsgallaer, og hun var bohemkunstneren som bestilte reiser til thailandske strender og likte å gå på enkle lokale barer. Jeg visste at vi var en form for oppkonstruert klisjé, men for oss fungerte det. Vi fant hverandre på alle plan. Jeg likte til og med det faktum at selv om jeg anså meg selv for å være en pen mann, på en litt alminnelig måte, ville ingen noen gang se på meg så lenge vi var sammen. Miranda hadde lange ben og store bryster, hjerteformet ansikt og fyldige lepper. Hun farget det mørkebrune håret svart, og fikk det klippet slik at det så bustete ut, som om hun kom rett fra sengen. Huden var lytefri, og hun trengte ikke sminke, selv om hun aldri gikk ut av døren uten å legge på svart eyeliner. Jeg hadde sett menn stirre på henne, i barer og på restauranter. Kanskje jeg projiserte, men blikkene de sendte henne var sultne og primitive. De gjorde at jeg var glad jeg ikke levde i en tid eller på et sted der menn bar våpen til vanlig.

Reisen vår til Kennewick i Maine hadde vært spontan, en reaksjon på en klage fra Miranda over at vi ikke hadde hatt alenetid på over et år. Vi dro den tredje uken i september. De første dagene var skyfrie og varme, men på onsdagen drev et regnskyll inn fra Canada og tvang oss til å bli på rommet. Vi forlot det bare for å drikke Allagash White og spise hummer i hotellets kjellerrestaurant. Da uværet 13

var over, ble dagene kjølige og tørre, lyset gråere og skumringen lengre. Vi kjøpte gensere og utforsket den halvannen kilometer lange stien som begynte rett nord for hotellet og slynget seg fram langs den klipperike kysten og det skummende Atlanterhavet. Luften, som inntil nylig hadde vært tung av fuktighet og lukten av solkrem, var blitt frisk og salt. Vi forelsket oss begge i Kennewick, i den grad at da vi kom over en tomt som var til salgs, overvokst av nyperoser og plassert på en klippe i enden av stien, ringte jeg nummeret fra til salgs-skiltet og la inn et bud.

Ett år senere var nyperosebuskene fjernet, grunnmuren på plass, og huset med åtte soverom var nesten ferdigbygd.

Vi hadde engasjert Brad Daggett, en grovskåren, skilt mann med tykt svart hår, bukkeskjegg og krum nese som byggeleder. Mens jeg tilbrakte ukene mine i Boston – som rådgiver for en gjeng som akkurat var ferdig på MIT, og som hadde utviklet en ny algoritme til en bloggbasert søkemotor – tilbrakte Miranda mer og mer tid i Kennewick, bodde på hotellet, holdt overoppsyn med arbeidet på huset og engasjerte seg i hver flis og hver kran.

I begynnelsen av september bestemte jeg meg for å overraske henne ved å ta turen oppover. Jeg la igjen en beskjed på mobilen hennes da jeg kjørte ut på motorvei I-95 nord for Boston. Jeg var framme i Kennewick litt før tolv på dagen og så etter henne på hotellet. Der fikk jeg beskjed om at hun hadde vært ute siden morgenen.

Jeg kjørte til byggetomten og parkerte i den gruslagte oppkjørselen bak Brads Ford pickup. Mirandas blå Mini sto også der. Jeg hadde ikke vært på bygget på noen uker, og var glad for å se hvor mye som var skjedd siden sist.

Alle vinduene så ut til å være på plass, og granitthellene jeg hadde valgt ut til den nedsenkede hagen, var levert. Jeg gikk rundt til baksiden av huset, der alle soverommene i annen etasje hadde egen balkong, og der en innebygd veranda i første etasje førte ut til en enorm steinlagt terrasse.

Foran terrassen var det gravd ut til et rektangulært basseng. Da jeg gikk opp trinnene til terrassen, fikk jeg øye på 14

Brad og Miranda gjennom de store kjøkkenvinduene som vendte ut mot havet. Jeg skulle til å banke på ruten for å fortelle dem at jeg var der, da noe holdt meg igjen. Begge to sto lent mot de nyinstallerte benkeplatene og så ut gjennom vinduet med utsikt mot Kennewick Cove. Brad røkte en sigarett, og jeg så ham kakke av asken i en kaffekopp han holdt i den andre hånden.

Men det var Miranda som hadde fått meg til å stanse opp. Det var et eller annet ved holdningen hennes, måten hun lente seg mot kjøkkenbenken på, vendt mot Brads brede skuldre. Hun virket så avslappet. Jeg så hvordan hun rolig løftet hånden da Brad stakk den tente sigaretten mellom fingrene hennes. Hun tok et dypt drag, så rakte hun sigaretten tilbake til ham. De så ikke på hverandre mens det skjedde, og jeg visste med meg selv at ikke bare lå de med hverandre, de var antagelig også forelsket.

I stedet for å bli sint eller forferdet ble jeg fylt av panikk over at de skulle få øye på meg på terrassen, at de skulle ta meg i å spionere på det fortrolige øyeblikket deres. Jeg fulgte mine egne skritt tilbake rundt huset til hovedinngangen, åpnet ytterdøren og ropte: «Hallo!» inn i huset.

«Her inne!» ropte Miranda tilbake, og jeg fortsatte inn til kjøkkenet.

De hadde flyttet seg litt fra hverandre, men ikke mye.

Brad stumpet sigaretten sin i kaffekoppen.

«Teddy,» sa Miranda. «For en overraskelse.» Hun var den eneste som kalte meg det, et kjælenavn som hadde begynt som en spøk, ettersom det overhodet ikke passet til meg.

«Hei, Ted,» sa Brad. «Hva synes du så langt?»

Miranda kom rundt kjøkkenbenken og ga meg et kyss som landet i munnviken min. Hun luktet dyr sjampo og Marlboro.

«Det ser bra ut. Hellene mine har kommet.»

Miranda lo. «Vi lot ham få velge én ting, og det er alt han er opptatt av.»

Brad kom også rundt benken og tok meg i hånden. Hån15

den hans var stor og knoklete, håndflaten varm og tørr.

«Vil du ha full omvisning?»

Mens Brad og Miranda viste meg rundt i huset og Brad snakket om materialvalgene og Miranda om hvilke møbler som skulle hvor, begynte jeg å sette spørsmålstegn ved det jeg hadde sett. Ingen av dem virket spesielt nervøse. Kanskje de bare var blitt gode venner, den typen som står skulder ved skulder og deler en sigarett. Miranda hadde en frimodig måte å opptre på, gikk arm i arm med venninner og kysset de mannlige vennene våre på munnen når de kom og gikk. Det slo meg at jeg muligens oppførte meg paranoid.

Etter omvisningen kjørte Miranda og jeg tilbake til Kennewick Inn og spiste lunsj på The Livery Pub. Vi bestilte begge sandwich med kolje, og jeg drakk to whisky og soda.

«Har Brad fått deg til å begynne å røyke igjen?» spurte jeg. Jeg ville ta henne i en løgn, se hvordan hun kom til å reagere.

«Hva?» sa hun med en nyve i pannen.

«Det luktet røyk av deg. Da vi var i huset.»

«Jeg tok kanskje et drag eller to. Jeg har ikke begynt igjen, Teddy.»

«Det spiller ingen rolle for meg. Jeg bare lurte.»

«Er det ikke utrolig at huset snart er ferdig?» sa hun og dyppet en pommes frites i ketchupen min.

Vi snakket om huset en stund, og jeg begynte å tvile enda mer på det jeg hadde sett. Hun oppførte seg ikke skyldbevisst.

«Blir du her i helgen?» spurte hun.

«Nei, jeg ville bare ta en tur og hilse på. Jeg har en middag i kveld med Mark LaFrance.»

«Avlys den og bli her. Det skal visstnok bli nydelig vær i morgen.»

«Mark kommer med fly bare på grunn av dette møtet.

Og jeg er nødt til å forberede noen tall.»

Jeg hadde opprinnelig tenkt å bli i Maine utover ettermiddagen, i håp om at Miranda ville gå med på at vi 16

tok en hvil på hotellrommet hennes. Men etter å ha sett Brad og henne hygge seg i det svært dyre kjøkkenet jeg betalte for, hadde jeg ombestemt meg. Jeg hadde en ny plan. Etter lunsj kjørte jeg Miranda tilbake til huset så hun kunne hente bilen sin. Så, i stedet for å kjøre rett ut på I-95, tok jeg Route 1 og kjørte sørover til Kittery og stedets halvkilometerlange strekning med outlet-butikker. Jeg stoppet foran Kittery Trading Post, som solgte friluftsutstyr, og som jeg hadde kjørt forbi flere ganger, men aldri vært innom. I løpet av femten minutter hadde jeg lagt igjen nesten fem hundre dollar på et par kamuflasjemønstrede, vannavstøtende bukser, en grå regnfrakk med hette, et par store solbriller og en kikkert av god kvalitet. Jeg tok med utstyret inn på et offentlig toalett og skiftet til det nye antrekket mitt. Med hetten opp og brillene på følte jeg meg ugjenkjennelig. I hvert fall på avstand. Jeg kjørte nordover igjen og parkerte på den offentlige parkeringsplassen ved Kennewick Cove, der jeg klemte quattroen min inn mellom to pickuper. Jeg visste at det ikke var noen grunn til at Miranda eller Brad skulle oppsøke akkurat denne parkeringsplassen, men det var heller ingen grunn til at jeg skulle gjøre bilen min enkel å oppdage.

Vinden hadde løyet, men himmelen hadde en dyp, monokrom gråfarge, og det falt et varmt duskregn. Jeg gikk over den fuktige sanden på stranden, før jeg klatret over de løse steinene og skiferen som førte til begynnelsen av kyststien. Jeg beveget meg forsiktig og holdt blikket festet på stien – sleip av regn og innimellom ujevn av røtter – i stedet for mot den dramatiske Atlanteren på min høyre side.

Flere steder var steindekket slitt helt bort, og et falmet skilt advarte turgåere om faren. På grunn av dette var stien lite brukt, og jeg traff bare ett eneste menneske den ettermiddagen – en tenåringsjente i en Bruins supportertrøye, som luktet som om hun akkurat hadde røkt en joint. Vi passerte hverandre uten å hilse eller se på hverandre.

Slutten av stien fulgte en oppsmuldret betongmur som markerte den bakre tomtegrensen til et lite steinhus, det 17

siste huset før fire hundre meter med ubebygd land som endte i eiendommen vår. Derfra falt stien ned på nivå med havet, krysset en liten, steinete strand full av oppspiste bøyer og tang, før den skrådde bratt opp mellom noen forkrøplede furutrær. Regnet hadde økt på, og jeg tok av meg de våte solbrillene. Sjansen for at enten Miranda eller Brad skulle befinne seg utendørs, var liten, og planen min var å stoppe rett før det åpne området med ryddet land, og finne meg en klynge med krattskog langs den nedre delen av pynten. Hvis noen kikket ut og oppdaget meg og kikkerten, ville de anta at det dreide seg om en fuglekikker. Hvis noen nærmet seg, kunne jeg raskt komme meg tilbake til stien.

Da jeg så huset reise seg som et tårn over den arrete tomten, slo det meg, ikke for første gang, hvordan baksiden av huset – den som vendte mot havet – stilmessig var det motsatte av siden som vendte mot veien. Fasaden hadde kledning av stein, et dryss av små vinduer og en mektig, buet dobbeltdør i mørkt treverk med overdrevne bueganger. Baksiden av huset var malt i en lys brungrå farge, og alle de identiske vinduene med sine identiske balkonger fikk det til å se ut som et lite hotell. «Jeg har mange venner,» hadde Miranda sagt da jeg spurte henne hvorfor huset måtte ha sju gjesterom. Så sendte hun meg et blikk som om jeg hadde spurt hvorfor hun mente det var nødvendig med innlagt vann.

Jeg fant et egnet sted under en liten furu som var bøyd og vridd som et bonsaitre. Der la jeg meg på magen på den fuktige bakken og fiklet med kikkerten til jeg fikk huset i fokus. Jeg befant meg rundt femti meter unna og kunne uten problemer se inn gjennom vinduene. Jeg gjennomsøkte første etasje uten å se noe røre seg, før jeg fortsatte videre til annen etasje. Ingenting. Jeg tok en pause og betraktet huset med det blotte øye, og ønsket at jeg kunne se oppkjørselen på forsiden. For alt jeg visste var det ingen der i det hele tatt, selv om Daggetts pickup fortsatt hadde stått på plassen da jeg satte av Miranda.

18

Noen år tidligere hadde jeg vært på fisketur med en kollega, dotcom-spekulant, han også, og den beste dypvannsfiskeren jeg hadde vært borti. Han kunne stirre ut på havoverflaten og vite nøyaktig hvor fisken befant seg. Han fortalte meg at trikset var å få blikket ut av fokus, å ta inn alt innenfor synsfeltet samtidig, og ved å gjøre det var han i stand til å oppfatte ørsmå bevegelser, forstyrrelser i vannet.

Jeg prøvde det selv, med en murrende hodepine som eneste resultat. Men etter å ha gransket huset gjennom kikkerten enda en gang, uten å se noe, bestemte jeg meg for å bruke samme metode på mitt eget hus. Jeg lot alt foran øynene flyte sammen og ventet på at en bevegelse skulle tiltrekke seg oppmerksomheten min. Etter at jeg hadde stirret på huset i mindre enn et minutt, så jeg noe røre seg innenfor det høye vinduet til det som skulle bli stuen i nordenden av huset. Jeg løftet kikkerten og konsentrerte meg om vinduet; Brad og Miranda var akkurat kommet inn. Jeg kunne se dem ganske tydelig; den lave ettermiddagssolen traff vinduet i en gunstig vinkel og lyste opp rommet innvendig uten å blende. Jeg så Brad gå bort til et provisorisk bord som snekkerne hadde satt opp. Han tok et stykke treverk som så ut til å være en del av listverket til taket og viste det til min kone. Han lot en finger gli langs en av rillene, og hun gjorde det samme. Munnen hans beveget seg, og Miranda nikket til hva det nå var han sa.

I et kort øyeblikk følte jeg meg tåpelig, den paranoide ektemannen i kamuflasjeantrekk som spionerer på sin kone og håndverkeren, men etter at Brad hadde lagt fra seg listen, så jeg Miranda gli inn i armene hans, legge hodet bakover og kysse ham på munnen. Med den ene store hånden presset han hoftene hennes mot seg, og med den andre grep han en håndfull av det bustete håret hennes. Jeg sa til meg selv at jeg skulle la være å se, men jeg klarte det ikke.

Jeg betraktet dem i minst ti minutter, så at Brad skjøv min kone fram over bordet, løftet opp det mørkelilla skjørtet, tok av henne et par ørsmå hvite truser og trengte inn i henne bakfra. Jeg så Miranda stille seg strategisk opp ved 19

bordet med den ene hånden presset mot bordkanten og den andre mellom bena for å hjelpe ham inn. Dette hadde de tydeligvis gjort før.

Jeg krøp bakover og satte meg opp. Da jeg fant tilbake til stien, tok jeg av meg hetten og kastet opp lunsjen min i en mørk vanndam med en overflate som kruset seg i vinden.

«Hvor lenge siden er dette?» spurte reisefellen min da jeg hadde fortalt henne historien.

«Litt over en uke.»

Hun blunket og bet seg i underleppen. Øyelokkene hennes var bleke som tørkepapir.

«Og hva har du tenkt å gjøre med det?» spurte hun.

Det samme hadde jeg spurt meg selv om hele uken. «Det jeg har mest lyst til,» sa jeg, «er å ta livet av henne.» Jeg smilte med den ginnumne munnen min og forsøkte meg på et lite blunk, ga henne en mulighet til ikke å tro meg, men ansiktet hennes var like alvorlig. Hun hevet de rødlige brynene.

«Det synes jeg du skal,» sa hun. Jeg ventet på et tegn på at hun spøkte, men det kom ingenting. Blikket hennes var fast. Jeg stirret tilbake, og det gikk opp for meg at hun var veldig mye penere enn jeg først hadde trodd. Det var en eterisk skjønnhet, tidløs, som om hun var motivet i et renessansemaleri. Så forskjellig fra min kone, som så ut som om hun hørte hjemme på forsiden av en kioskroman fra 1950-tallet. Jeg skulle til å si noe da hun la hodet på skakke for å få med seg den utydelige meldingen fra høyttaleranlegget. De hadde akkurat kunngjort at det var tid for boarding.

Clare Mackintosh

Jeg lar deg gå Oversatt av Ulrik Farestad

Clare Mackintosh Originalens tittel: I Let You Go Oversatt av Ulrik Farestad Copyright © Clare Mackintosh 2014.

First published in Great Britain in 2014 by Sphere, an imprint of Little, Brown Book Group.

Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2016 ISBN 978-82-02-49729-3 1. utgave, 1. opplag 2016 Omslagsdesign: Miriam Edmunds Omslagsfoto: Roy Bishop/Arcangel Images Sats: Type-it, AS Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen 2016 Satt i Sabon 10/12 og trykt på 70 g Ensolux Cream 1,8.

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.

Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Prolog

Vinden pisker det våte håret over ansiktet hennes, og hun stirrer opp mot regnet. Slikt vær får alle til å forte seg; folk haster bortover glatte fortau med hakene dypt i jakkekragene, og bilene raser forbi og spruter vann på skoene deres.

Støyen fra trafikken gjør det umulig for henne å høre mer enn et par løsrevne ord av den skravlete oppsummeringen som begynte med det samme skoleporten ble åpnet. Ordene strømmer ut av ham uten stans, og av og til blander han dem og snakker feil i ren begeistring over denne nye verdenen han vokser inn i. Hun får med seg noe om en bestevenn; et prosjekt om verdensrommet; en ny lærer. Og da hun kikker ned på ham, glemmer hun kulden som snor seg gjennom skjerfet og må smile av iveren hans. Gutten gliser tilbake og legger hodet bakover for å smake på regnet; de våte øyenvippene danner mørke klumper rundt øynene.

«Og så har jeg lært meg å skrive navnet mitt, mamma!»

«Så flink du er,» sier hun og stopper for å gi ham et godt kyss på den fuktige pannen. «Kan du vise meg det når vi kommer hjem?»

De går så raskt som de korte beina kan bære ham. I den andre hånden holder hun skolesekken hans, og den dunker mot knærne.

Snart hjemme nå.

Billysene skinner på den våte asfalten og blender dem med få sekunders mellomrom. Ved en travel vei venter de på en åpning i trafikken, og hun fester grepet rundt den lille hånden inni ullvotten og går så raskt at han må løpe for å 5

holde tritt. Det lyse høstløvet er mørknet og blitt brunt, og de våte bladene klistrer seg til rekkverkene.

De kommer inn i en stille gate og skal bare runde ett hjørne til, så er de hjemme. Det er godt å tenke på den forlokkende varmen der inne. Nå som de er i sitt eget trygge nabolag, slipper hun hånden hans for å stryke vekk noen våte hårstrå fra øynene, og hun ler da de sender en kaskade med små dråper ned på bakken.

«Se der,» sier hun idet de runder det siste hjørnet. «Jeg lot lyset stå på for oss.»

På den andre siden av gaten ligger et rødt mursteinshus.

To soverom, et bitte lite kjøkken og en hage med masse potter som hun alltid har til hensikt å fylle med blomster. Det er bare de to.

«Førstemann til døren, mamma …»

Gutten er full av energi, fra han våkner om morgenen til han legger hodet på puten. Aldri står han stille; alltid i bevegelse, alltid på farten.

«Kom igjen!»

Det hele skjer på et blunk; hun kjenner tomrommet ved siden av seg idet han setter i sprang mot huset, som om han blir trukket mot den varme gangen og gløden fra terrasselampen. Melk, kjeks og tjue minutter med TV. Fiskefingre til middag. Dette er rutinen de har falt inn i, og han er ikke engang halvveis i sitt første skolesemester.

Bilen kommer fra ingensteds. Det hviner i våte bremser. Den dumpe lyden av en fem år gammel gutt som treffer frontruten, snurrer rundt og lander hardt på asfalten. Hun løper etter ham, kaster seg foran bilen, som ennå ikke har stanset. Så sklir hun, faller og lander på de utstrakte hendene.

All luften presses ut av lungene.

Det hele er over på et blunk.

Hun kneler ved siden av ham og prøver febrilsk å finne pulsen. Rundt henne ser hun sin egen pust bli til en hvit sky i luften. Hun ser mørket som danner seg under hodet hans og hører sitt eget skrik som om det er noen andre som 6

skriker. Så ser hun opp på den uklare frontruten, hvor vindusviskerne sender vannet i høye buer ut i den mørknende natten, og hun hyler til sjåføren hun ikke kan se, hyler om hjelp.

Hun bøyer seg over den lille gutten for å varme ham med kroppen, holder frakken åpen over dem begge, slik at kantene suger til seg vannet fra bakken. Hun kysser ham og trygler om at han skal våkne, samtidig som det gule lyset rundt dem blir svakere og blir til en tynn stråle idet bilen rygger vekk fra dem. Motoren jamrer bebreidende da sjåføren prøver å snu i den smale gaten, prøver to, tre, fire ganger. I hasten skraper siden av bilen mot en av platanlønnene som står langs veien.

Så blir det mørkt.

første del

1

Førstebetjent Ray Stevens sto ved vinduet og betraktet kontorstolen sin. Et av armlenene hadde vært brukket i over et år, og til nå hadde han vært pragmatisk og simpelthen unngått å lene seg til venstre når han satt i den. Men da han kom tilbake fra lunsj, hadde noen skriblet ordet «defekt» med sprittusj på baksiden av stolen. Ray undret på om bedriftsavdelingens nye entusiasme for skadevurdering ville føre til at han fikk en ny, eller om han ble nødt til å styre Bristolpolitiets kriminalavdeling fra en kontorstol som ga god grunn til å betvile autoriteten hans.

Ray rotet frem en tusj i den øverste skrivebordsskuffen, satte seg på huk og endret ordet til «detektiv». I neste øyeblikk ble kontordøren åpnet, og han reiste seg raskt og satte hetten tilbake på pennen. «Å, Kate, jeg skulle bare …» Han stanset da han så ansiktsuttrykket hennes, og så la han merke til ordreutskriften hun holdt i hånden. «Hva har du der?»

«En påkjørsel i Fishponds, sjef. En fem år gammel gutt er død. Sjåføren stakk av.»

Ray strakte ut hånden for å ta imot arket og leste raskt gjennom mens Kate ble stående litt utilpass i døråpningen.

Hun var akkurat ferdig med vakten sin, og hun hadde bare vært i avdelingen i et par måneder og holdt fortsatt på å finne seg til rette. Men hun var flink. Flinkere enn hun trodde.

«Hva med registreringsnummeret?»

«Det ble ikke notert, så vidt vi vet. Vaktpatruljen har sik11

ret stedet, og andrebetjenten opptar morens forklaring nå.

Hun er i sjokk, som du sikkert skjønner.»

«Er det greit for deg å jobbe sent?» spurte Ray, men Kate nikket før han rakk å snakke ferdig. De smilte skjevt til hverandre. Begge visste hvor galt det føltes å la seg rive med av adrenalinrushet i slike forferdelige situasjoner.

«Greit, la oss dra.»

De nikket til gjengen som hadde samlet seg for å røyke under taket ved bakdøren.

«Hei, Stumpy,» sa Ray. «Jeg tar med Kate til dødsulykken i Fishponds. Kan du sjekke om det har kommet inn relevant etterretning fra det området?»

«Skal sjekke.» Stumpy tok et siste drag av rullingsen.

Kriminalbetjent Jake Owen hadde blitt kalt Stumpy av kollegene så lenge at det stadig var en overraskelse når hans fulle navn ble lest opp i rettssalen. Han var en mann av få ord, en mann med mange krigshistorier som han ikke likte å dele, og han var uten tvil Rays beste betjent. De to mennene hadde jobbet sammen i flere år, og selv om Stumpy var kort, var han svært sterk og god å ha med på laget.

I tillegg til Kate besto Stumpys team av den stødige Malcolm Johnson og Dave Hillsdon, en ung, entusiastisk og litt ustyrlig betjent. Ray syntes han ofte nærmet seg grensen for det akseptable når han forsøkte å sikre en domskjennelse, men sammen utgjorde de et solid lag, og Kate lærte raskt av dem. Hun hadde en glødende iver som fikk Ray til å savne tiden da han selv var en ung, sulten betjent, før sytten år med papirarbeid gjorde ham sliten og lei.

Kate navigerte den sivile Corsaen i retning av Fishponds.

Rushtrafikken var begynt å tetne, og hun var en utålmodig sjåfør. Hun tutet når de stoppet for rødt lys og strakte hals for å se hva som skapte kø lenger frem. Hele tiden rørte hun på seg: hun dunket fingrene mot rattet, rynket på nesen, vred seg i setet. Hver gang trafikken beveget seg igjen, lente hun seg forover, som om dette ville få dem fortere frem.

12

«Savner du blålys og sirene?» spurte Ray. Kate gliste. «Kanskje litt.» Det eneste hun brukte av sminke, var eyeliner, som nå var dratt litt utover. De mørkebrune krøllene hang løst rundt ansiktet, til tross for hårklypen som åpenbart skulle holde dem på plass.

Ray fisket frem mobilen for å ringe til dem han måtte ringe til. Han fikk bekreftet at enheten for ulykkesetterforskning var på vei, at vakthavende politioverbetjent hadde blitt informert, og at noen hadde sendt bud etter operasjonsbilen – en svær varebil full av telt, nødlys og varmt drikke. Alt var ordnet allerede. Det var det egentlig alltid, men som vakthavende førstebetjent var det han som hadde ansvaret i siste instans. Ofte ble det litt småkjekling med patruljen på stedet når kriminaletterforskerne dukket opp for å granske åstedet som de allerede hadde gått gjennom, men det var slik det måtte være. Alle hadde vært gjennom det – til og med Ray, som hadde gått så lite som mulig i uniform før han ble forfremmet.

Han snakket med sambandssentralen og sa fra at de var fem minutter fra stedet, men han ringte ikke hjem. I stedet for å si fra til Mags når han ble forsinket, pleide han å ta kontakt når han en sjelden gang kom hjem til normal tid. Det var en langt mer praktisk løsning, med tanke på de lange arbeidsdagene som jobben krevde.

Idet de rundet hjørnet, sakket Kate farten. Rundt omkring på veien sto seks politibiler; lysene kastet en flakkende blå glød over omgivelsene. Lyskastere var satt opp på trebente stativer, og strålene lyste opp det fine duskregnet.

Heldigvis høljet det ikke lenger.

På vei ut av stasjonen hadde Kate stoppet for å ta med seg regnfrakk og bytte de høye hælene med gummistøvler.

«Nytte foran mote,» sa hun og lo da hun kastet skoene i skapet og trakk på seg støvlene. Ray brydde seg ikke stort om noen av delene, men nå skulle han ønske at han i det minste hadde tatt med seg en frakk.

De parkerte bilen omtrent hundre meter fra det store, hvite teltet som var satt opp for å beskytte alle eventuelle 13

beviser mot regnet. Den ene siden av teltet var åpen, og der inne kunne de se en åstedsgransker som sto på alle fire og samlet prøver fra et eller annet på bakken. Lenger bort i gaten sto enda en skikkelse i beskyttelsesdrakt og undersøkte et av de svære trærne ved veien.

Da Ray og Kate nærmet seg selve åstedet, ble de stoppet av en ung politibetjent som hadde dratt glidelåsen på refleksjakken så høyt at det knapt gikk an å skimte ansiktet hans mellom kragen og skyggen på hatten.

«God kveld, sir. Vil du se åstedet? I så fall må jeg skrive deg på listen.»

«Nei takk,» sa Ray. «Hvor er andrebetjenten din?»

«Han er inne hos moren,» sa betjenten og pekte mot en rad med små rekkehus, før han trakk seg inn i kragen igjen.

«Nummer fire,» hørte de fra innsiden av jakken.

«Herregud, for en begredelig jobb,» sa Ray da han og Kate gikk sin vei. «Jeg husker en gang da jeg var aspirant og sto åstedsvakt i tolv timer i pøsende regn, og så fikk jeg kjeft fordi jeg ikke smilte til førstebetjenten fra kriminalavdelingen da han dukket opp klokken åtte neste morgen.»

Kate lo. «Var det derfor du spesialiserte deg som kriminaletterforsker?»

«Ikke akkurat,» sa Ray, «selv om det var sider ved det som fristet. Nei, det var mest fordi jeg var lei av å overlate alle de viktige jobbene til spesialister og aldri få følge en sak helt til slutten. Hvorfor valgte du det?»

«Litt av det samme.»

De kom til husrekken som politibetjenten hadde pekt på, og Kate fortsatte å snakke mens de lette etter nummer fire.

«Jeg liker de mer seriøse jobbene. Men det er mest fordi jeg kjeder meg lett. Jeg liker de etterforskningene som er så kompliserte at de gir meg hodepine. Jeg foretrekker vanskelige kryssord fremfor de lette. Gir det mening?»

«Absolutt,» sa Ray. «Men jeg har aldri vært god til å løse vanskelige kryssord.»

«Jeg kan et knep,» sa Kate. «Jeg skal lære deg det en gang. Her er nummer fire.»

14

Den pent malte inngangsdøren sto på gløtt. Ray dyttet den opp og ropte inn. «Vi er fra kriminalavdelingen. Kan vi komme inn?»

«Vi er i stuen,» lød svaret.

De tørket av seg på beina og gikk inn i den trange gangen, forbi en overlesset stumtjener. På gulvet var et par røde gummistøvler i barnestørrelse plassert pent ved siden av et voksent par.

Barnets mor satt i en liten sofa og stirret på en blå skolesekk som hun trykket til seg i fanget.

«Jeg er førstebetjent Ray Stevens fra kriminalavdelingen.

Det var fryktelig trist å høre om sønnen din.»

Hun så opp på ham og viklet snoren på sekken så stramt rundt hendene at den lagde røde renner i huden. «Jacob,» sa hun med tørre øyne. «Han heter Jacob.»

På en kjøkkenstol ved siden av sofaen satt en uniformert andrebetjent og balanserte papirarbeidet i fanget. Ray hadde sett ham rundt omkring på stasjonen, men han visste ikke hva han het. Han kikket på skiltet hans.

«Brian, kan du ta med deg Kate ut på kjøkkenet og fortelle henne hva du har funnet ut så langt? Jeg vil gjerne stille vitnet et par spørsmål, hvis det er i orden? Det tar ikke lang tid. Kanskje du kan lage en kopp te til henne i samme slengen.»

Brians ansiktsuttrykk røpet at dette var det siste han ønsket å gjøre, men han reiste seg og gikk ut sammen med Kate, sikkert for å sutre om hvor sjefete kriminaletterforskere var.

Ray brydde seg ikke.

«Beklager at jeg må stille flere spørsmål, men det er avgjørende at vi får så mye informasjon som mulig, så tidlig som mulig.»

Jacobs mor nikket uten å se opp.

«Stemmer det at du ikke kunne se bilens registreringsskilt?»

«Det skjedde så raskt,» sa hun, og ordene satte i gang enda et følelsesutbrudd. «Han snakket om skolen, og så …

Jeg slapp bare taket et sekund.» Hun viklet snoren enda 15

strammere rundt hånden, og Ray så at fingrene ble bleke.

«Det gikk så fort. Bilen kom så plutselig.»

Hun besvarte spørsmålene rolig, uten å røpe noe av den frustrasjonen hun ganske sikkert følte. Ray likte ikke å presse henne slik, men han hadde ikke noe valg.

«Hvordan så sjåføren ut?»

«Jeg kunne ikke se inn,» sa hun.

«Var det flere i bilen?»

«Jeg kunne ikke se inn i bilen,» gjentok hun med matt, uttrykksløs stemme.

«Det er greit,» sa Ray. Hvor i all verden skulle de begynne?

Hun så på ham. «Kommer dere til å finne ham? Mannen som drepte Jacob? Kommer dere til å finne ham?» Stemmen brast, ordene gikk i oppløsning og ble til et lavt stønn.

Hun bøyde seg forover og presset skolesekken mot magen, og Ray kjente at det strammet seg i brystet. Så trakk han pusten dypt og tvang følelsen bort.

«Vi skal gjøre alt vi kan,» sa han, samtidig som han foraktet seg selv for å ha henfalt til denne klisjeen.

Kate kom tilbake fra kjøkkenet, etterfulgt av Brian, som holdt et krus med te i hånden. «Kan jeg få gjøre meg ferdig med forklaringen, sjef?» spurte han.

Slutt å plage vitnet mitt, mener du, tenkte Ray. «Ja, takk skal du ha … unnskyld avbrytelsen. Har vi det vi trenger, Kate?»

Kate nikket. Hun så blek ut, og han lurte på om Brian hadde sagt noe som hadde opprørt henne. Om et år eller så ville han nok kjenne henne like godt som resten av teamet, men han hadde ikke blitt helt klok på henne ennå. Hun var ikke redd for å si det hun mente, det visste han, og hun var ikke for nervøs til å snakke i gruppemøter. Dessuten lærte hun raskt.

De gikk ut av huset og bort til bilen, uten å si noe.

«Går det bra med deg?» spurte han, selv om det var åpenbart at det ikke gjorde det. Kjeven hennes var spent; fargen var borte fra ansiktet.

16

«Alt i orden,» sa Kate, men stemmen var grøtete, og Ray innså at hun prøvde å holde gråten tilbake.

«Hei, du,» sa han og la armen litt keitete rundt skuldrene hennes. «Er det jobben?» I løpet av karrieren hadde Ray klart å bygge opp en forsvarsmekanisme mot ettervirkningene som fulgte med slike saker. De fleste politifolk hadde det – det var derfor man måtte ta alle de drøye vitsene i kantinen med en klype salt – men Kate var kanskje annerledes.

Hun nikket og trakk pusten dypt og skjelvende. «Beklager, jeg pleier ikke å reagere slik, det lover jeg. Jeg har vært borti drøssevis av dødsulykker, men … Herregud, han var fem år gammel! Faren til Jacob ville visstnok ikke ha noe med ham å gjøre, så det var bare ham og moren. Jeg kan ikke forestille meg hva hun går gjennom nå.» Stemmen brast, og Ray kjente at det strammet seg i brystet igjen. Forsvarsmekanismen hans var avhengig av at han konsentrerte seg om etterforskningen – om de konkrete bevisene i saken – og ikke tenkte for mye på følelsene til de som var involvert. Hvis han skulle prøve å forestille seg hvordan det var å se sitt eget barn dø i ens egne armer, ville han ikke være til nytte for noen, særlig ikke Jacob og moren. Uvilkårlig måtte han tenke på sine egne barn, og han fikk en irrasjonell trang til å skynde seg hjem og sjekke om de begge var trygge.

«Unnskyld.» Kate svelget og smilte forlegent. «Jeg lover at jeg ikke alltid skal reagere sånn.»

«Du, det er i orden,» sa Ray. «Vi har alle hatt slike reaksjoner.»

Hun hevet brynene. «Til og med du? Du virker ikke som den følsomme typen, sjef.»

«Jeg har mine stunder.» Ray klemte skulderen hennes og trakk til seg armen. Han kunne faktisk ikke huske å ha grått på jobben, men det hadde vært nære på. «Klarer du deg?»

«Jeg klarer meg. Takk.»

Da de kjørte vekk, så Kate tilbake på stedet hvor åsteds17

granskerne fortsatt var i full sving. «Hva slags jævel kjører ned en fem år gammel gutt og stikker av?»

Ray nølte ikke med å svare. «Det er det vi skal finne ut.»

2

Jeg har ikke lyst på te, men tar imot kruset likevel. Med begge hendene rundt det bøyer jeg hodet over dampen til jeg skålder meg. Smerten prikker i huden, følelsen forsvinner fra kinnene og øynene svir. Jeg kjemper mot trangen til å trekke meg unna; jeg trenger denne nummenheten for å glemme bildene som stadig svirrer i hodet.

«Vil du ha noe å spise?»

Han tårner over meg, og jeg vet at jeg burde se opp, men jeg orker ikke. Hvordan kan han tilby meg mat og drikke som om ingenting har hendt? Jeg kjenner at jeg blir forferdelig kvalm, og jeg svelger unna den beske smaken. Han klandrer meg for det som skjedde. Han har ikke sagt det, men det trenger han heller ikke. Det er lett å se det i øynene hans. Og han har rett – det var min feil. Vi burde ha tatt en annen vei hjem, jeg burde ikke ha pratet, jeg burde ha stoppet ham …

«Nei takk,» sier jeg stille. «Jeg er ikke sulten.»

Ulykken spilles av kontinuerlig i hodet mitt. Jeg prøver å pause den, men filmen lar seg ikke stoppe: kroppen hans smeller mot panseret, igjen og igjen. Jeg løfter kruset mot ansiktet enda en gang, men teen har kjølnet og varmer ikke huden nok til at det gjør vondt. Jeg kan ikke kjenne at tårene danner seg, men jeg ser de feite dråpene som sprekker når de treffer knærne mine. Jeg ser dem trekke inn i jeansen, og jeg skraper med neglen på en søleflekk på låret.

Jeg kikker rundt meg i rommet i dette hjemmet jeg har brukt så mange år på å skape. Gardinene jeg valgte for å 19

matche med putene; kunsten på veggene, som jeg delvis har lagd selv, delvis forelsket meg i og kjøpt på gallerier. Jeg trodde jeg lagde et hjem, men det ble aldri mer enn et hus.

Hånden gjør vondt. Jeg kan kjenne pulsen som hamrer raskt i håndleddet. Denne smerten er kjærkommen. Jeg skulle ønske det gjorde mer vondt. Det var meg bilen skulle ha truffet.

Han snakker igjen. Politiet er ute og leter etter bilen … vitner vil bli etterlyst i avisene … det kommer på nyhetene …

Rommet snurrer rundt og jeg fokuserer på stuebordet, nikker når det virker naturlig. Han går to skritt mot vinduet, så tilbake. Jeg skulle ønske han kunne sette seg – han gjør meg nervøs. Hendene mine skjelver, og jeg setter fra meg den urørte teen før jeg mister den, men porselenet klirrer mot bordet. Han ser frustrert på meg.

«Unnskyld,» sier jeg og kjenner en metallisk smak i munnen, før jeg skjønner at jeg har bitt gjennom innsiden av leppen. Jeg svelger blodet. Jeg vil ikke tiltrekke meg oppmerksomhet ved å be om et papirlommetørkle.

Alt har endret seg. Livet mitt ble endret i samme øyeblikk som bilen skled over den våte asfalten. Jeg kan se alt klart og tydelig, som om jeg står ved siden av og ser på. Jeg kan ikke fortsette slik.

Da jeg våkner vet jeg først ikke hva slags følelse det er. Alt er som før, og likevel er alt annerledes. Og så, før jeg rekker å åpne øynene, blir hodet fylt av støy, som fra et underjordisk tog. Og så er den der; den livaktige filmen som jeg ikke klarer å bli kvitt, ikke klarer å dempe. Jeg presser håndflatene mot tinningene for å se om jeg kan stanse bildene med rå makt, men de fortsetter å komme, klare og raske, som om jeg ville ha glemt alt uten dem.

På nattbordet står vekkerklokken av messing som Eve ga meg da jeg dro for å studere – «Hvis ikke, kommer du aldri til å rekke noen forelesninger» – og jeg blir sjokkert da jeg ser at den allerede er halv elleve. Smerten i hånden blir over20

skygget av en hodepine som blender meg når jeg rører for raskt på hodet, og hver eneste muskel verker når jeg reiser meg fra sengen.

Jeg tar på meg gårsdagens antrekk og går ut i hagen uten å lage kaffe, selv om munnen er så tørr at det er tungt å svelge. Skoene finner jeg ikke, og frosten svir under føttene når jeg går over gresset. Hagen er ikke stor, men vinteren er på vei, og innen jeg kommer til den andre enden, har jeg ikke lenger følelse i tærne.

Det lille atelieret i hagen har vært mitt tilfluktssted de siste fem årene. For tilfeldig forbipasserende ser det nok ut som et vanlig hageskjul, men det er hit jeg kommer for å tenke, arbeide, unnslippe hverdagen. På tregulvet ligger leirklumper som har falt fra dreieskiven som er plassert midt i rommet, slik at jeg kan gå rundt den og betrakte arbeidet med et kritisk blikk. På tre av veggene i skjulet er det slått opp hyller hvor jeg plasserer skulpturene mine i et slags ordnet kaos som bare jeg forstår. Der står uferdige arbeider, her er de som er brent, men ikke malt, og der står de som er klare til å bli fraktet til kundene. Hundrevis av enkeltverker, men hvis jeg lukker øynene, kan jeg likevel kjenne hver enkelt form under fingertuppene, føle den våte leiren mot håndflatene.

Jeg tar nøkkelen fra gjemmestedet under vinduskarmen og åpner døren. Det er verre enn jeg trodde. På gulvet ligger den ødelagte leiren som et tett teppe. Runde, halve potter ender i sinte, taggete kanter. Trehyllene er tomme alle sammen, alt som lå på arbeidsbordet er feid på gulvet og de små figurene i vinduskarmen er blitt til ugjenkjennelige skår som glinser i solen.

Ved døren ligger en liten kvinnefigur. Jeg lagde henne i fjor, som en del av en serie med figurer for en butikk i Clifton. Jeg ønsket å skape noe virkelig, noe som var så langt fra perfeksjon som mulig, men som likevel var vakkert. Ti kvinner lagde jeg, hver med sine egne distinkte former, sine egne klumper, arr og skavanker. Som forelegg brukte jeg moren min, søstrene mine, jenter fra keramikkurset, kvin21

ner jeg så i parken. Denne figuren er løselig basert på meg selv. Ingen ville ha kjent meg igjen, men det er likevel meg.

Brystet er litt for flatt, hoftene litt for smale, føttene litt for store. Det flokete håret er festet i en knute bak i nakken. Jeg bøyer meg ned for å løfte henne. Først trodde jeg hun var intakt, men idet jeg berører henne, kjenner jeg leiren røre seg under fingrene, og jeg holder to ødelagte biter. Jeg ser på dem og kaster dem så hardt jeg kan i veggen, og de knuser i ørsmå biter som drysser ned på arbeidsbordet.

Jeg trekker pusten dypt og slipper den langsomt ut.

Jeg vet ikke hvor mange dager som er gått siden ulykken, eller hvordan jeg har klart å komme meg gjennom uken.

Det føles som jeg tråkker i sirup. Og jeg vet ikke hva det er som får meg til å bestemme at tiden er inne. Men det er den.

Jeg tar kun med meg det jeg får plass til i reisevesken, for hvis jeg ikke drar nå, kommer jeg aldri til å klare det. Jeg går rundt i huset på måfå og prøver å forestille meg at jeg aldri skal være her igjen. Tanken er både forferdelig og befriende.

Kan jeg gjøre dette? Er det mulig å gi opp ett liv og begynne på et nytt? Jeg må prøve. Det er den eneste muligheten jeg har til å komme meg helskinnet gjennom dette.

Laptopen er på kjøkkenet. Den inneholder bilder, adresser og annen informasjon som jeg tenkte jeg ville trenge en dag, uten at jeg lagret den andre steder. Jeg har ikke tid til å tenke på dette nå, så jeg legger den i vesken, selv om den er stor og tung. Nå er det ikke mye plass igjen, men én siste bit av fortiden min må jeg ha med meg. Jeg tar ut en genser og noen T-skjorter for å gjøre plass til treesken. Under lokket av sedertre ligger minnene, lag på lag. Jeg åpner den ikke – jeg vet hva som er der. Dagbøkene som jeg førte sporadisk opp gjennom tenårene, med utrevne sider der jeg angret på det jeg hadde skrevet. En masse konsertbilletter samlet med en strikk rundt. Vitnemålet. Avisutklipp fra min første utstilling. Og fotografiene av sønnen jeg elsket så høyt at det ikke skulle vært mulig. Dyrebare fotografier. Så få i forhold til hvor glad jeg var i ham. Det er så lite som er igjen 22

av ham i verden, av ham som var midtpunktet i min egen verden.

Det er umulig å stå imot. Jeg åpner esken og holder opp det øverste fotografiet: et polaroidbilde tatt av en elskverdig jordmor samme dag som han ble født. Han er en liten, rosa klump, knapt synlig under det hvite sykehushåndkleet.

På bildet holder jeg armene på en litt klønet måte, som alle nybakte mødre, og jeg er overveldet av kjærlighet og utmattelse. Det hadde gått så fort, vært så skremmende, så ulikt alle bøkene jeg hadde slukt mens jeg var gravid. Plutselig klarer jeg ikke å puste, og jeg legger bildet tilbake og stapper esken i reisevesken.

Jacobs dødsfall er forsidestoff. Overskriftene skriker til meg fra bensinstasjonen jeg passerer, fra butikken på hjørnet og fra køen ved busstoppet, hvor jeg stiller meg som om jeg er en helt vanlig person. Som om jeg ikke er på flukt.

Alle snakker om ulykken. Hvordan kunne det skje?

Hvem kan ha gjort det? Hver gang bussen stopper, kommer nye passasjerer på med nye rykter, mer sladder som flyter over hodene våre. Den er umulig å unngå.

Det var en svart bil.

Det var en rød bil.

Politiet kommer til å arrestere noen snart.

Politiet har ingen ledetråder.

En kvinne sitter ved siden av meg. Hun åpner avisen, og plutselig er det som om noen presser mot brystet mitt. Jacob stirrer på meg; øynene hans bebreider meg for at jeg ikke beskyttet ham, for at jeg lot ham dø. Jeg tvinger meg selv til å se på ham, og det snører seg i halsen. Synet blir tåkete, og jeg klarer ikke å lese ordene, men det er ikke nødvendig – jeg har sett forskjellige versjoner av denne artikkelen i hver eneste avis jeg har gått forbi i dag. Sitatene fra sørgende lærere, beskrivelsene av blomstene ved veikanten, rettens undersøkelse av dødsfallet, som allerede er avsluttet.

Et annet bilde viser en krans med gule krysantemer på en altfor liten kiste. Kvinnen uffer seg og begynner å snakke, 23

mest til seg selv tror jeg, men hun tenker kanskje at jeg har en mening om saken.

«Er det ikke grusomt? Og så like før jul, da.»

Jeg sier ingenting.

«Tenk å kjøre sin vei på den måten.» Hun uffer seg igjen.

«Men gutten var fem år gammel,» sier hun videre. «Hva slags mor lar et så lite barn krysse veien alene?»

Jeg klarer ikke å holde det tilbake – jeg slipper ut et klynk. Plutselig renner varme tårer nedover kinnene mine og ned på papirlommetørkleet som kvinnen dytter forsiktig inn i hånden min.

«Stakkars liten,» sier kvinnen, som om hun vil trøste et barn. Jeg skjønner ikke om hun mener meg eller Jacob. «Du kan ikke forestille deg noe sånt, kan du vel?»

Men det kan jeg, og jeg vil så gjerne si det til henne. Uansett hva hun forestiller seg, er virkeligheten tusen ganger verre. Hun finner frem enda et papirlommetørkle – krøllete, men rent – og blar om i avisen for å lese om tenningen av julelysene i Clifton.

Jeg trodde aldri at jeg skulle flykte. Jeg trodde ikke jeg skulle trenge å gjøre det.

Jessica Cornwell

Slangeskriftene Oversatt av Eve-Marie Lund

Jessica Cornwell Originalens tittel: The Serpent Papers Oversatt av Eve-Marie Lund First published in Great Britain in 2015 by Quercus Editions Ltd, 55 Baker Street, 7th Floor, South Block, London W1U 8EW Copyright © 2015 by Jessica Cornwell Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2016 ISBN 978-82-02-45704-4 s. 190: Sitatet fra «Salomé» av Oscar Wilde, oversatt Eve-Marie Lund. Fra Den norske Opera & Balletts oppsetning. 1998. S. 228 manus, s. 328 original. Sitat fra Tsjekhovs «Måken». Måken, oversatt av Kjell Helgheim, i Anton Tsjekhov: Fire skuespill, Solum Forlag, Oslo 2004, s. 21 s. 279 manus, s. 395 orig. og s. 326 manus, s. 455 orig: Fra «Titus Andronicus» er oversatt av Erik Bystad, 1995, Aschehoug 1996 s. 342, orig. s. 476. Sitat fra Shakespeares «Othello», Akt 5, Scene 1, oversatt av Erik Bystad, Aschehoug 1996.

1. utgave, 1. opplag 2016 Illustrasjoner: © Jamie Whyte Omslagsdesign: Rune Kårstad-Hærnes Omslagsfoto: iStockphoto Sats: Type-it AS, Trondheim 2016 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2016 Satt i Bembo og trykt på 70 g Enso Lux Cream 1,8.

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.

Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

P R E LU D I U M

S KO G 2003

Det kan plutselig skje at en ung kvinne i sin ungdoms fylde forstår at hun har gått til sengs med djevelen. Han vil sette dype spor i henne.

Hennes munn vil være fastfrosset, ute av stand til å si et ord imot ham, til å uttale hans navn på noe språk; han vil alltid overvåke henne og vitne mot henne i mange skikkelser, slik at hun aldri skal glemme at han har tatt henne. Du har hørt om disse hendelsene. Noen ganger viser han seg som en drage, et enormt, skjellete beist med klør av stål, mens han andre ganger velger å opptre i geiteham, en ekkel, stygg skapning med horn og kløvet fot, men som oftest kommer han som en mann.

Skjønnhet er stoffet han foretrekker, hans favorittkostyme.

I denne unge kvinnens tilfelle hører hun lyden i søvne og famler etter ham, men han er borte. Hun snur seg i sengen, kroppen vil ikke våkne, men hun hører det likevel – en dempet stønning i dypet av huset. Hun strekker seg etter morgenkåpen som henger på hjørnet av sengegavlen, snor de bare skuldrene inn i silke som glir over kragebenet, oransje koi-fisker svømmer langs ryggraden. Hun går barbent til soveromsdøren mens hun knytter silkesnoren rundt livet.

Hun hører musikk – musikk fra første etasje? Han er borte, selv om kroppen hans har satt tungt avtrykk i lakenene. Han må ha beveget seg stille, for ikke å vekke henne, men likevel – disse lydene bærer i seg noe merkverdig dyrelignende. Hun hører et skrik, og så et gjentatt rop, som en klage, og det skremmer henne.

«Maco? Hvor er du?» spør hun ut i den svarte korridoren, bruker det gamle kjælenavnet. Hun spør igjen. «Maco?»

Det kommer ikke noe svar.

Det er hans hus, et slags arbeidsstudio. De tilbringer helgene her, og det er svært vakkert i dagslys, i skyggen av en klynge eiketrær. Ei11

endommen er delt av en bekk og vakre, labyrintiske hager. Om natten føles huset annerledes. Etter at det er blitt mørkt, liker hun ikke å gå ut og ber om at han låser vinduene. «Det er for nær byen,» forklarte hun først. «Det føles ikke så trygt som virkelig ute på landet.» Han lo av dette og svarte: «Men skogen, skogen er da virkelig nok.» «Men ikke trygg.» Så det var det. Hver natt de tilbragte i huset, medførte rutinemessig låsing av dører og vinduer. Nå speider hun gjennom korridoren, vinduene er dekket av tette gardiner, luften er varm og stille, nei, hun liker ikke at han er borte.

«Maco?»

Hun går raskt gjennom den teppebelagte gangen – teakpaneler på hver side, med utskårne alkover til bokhyller, en vindusbenk med puter – til trappen. Alt er som det var, ned til første etasje gjennom det flislagte kjøkkenet med skinnende flater. Keramikk fra sør pynter fargerikt opp på veggene. Blå slott og gule åkrer. Tykke penselstrøk. Tørket paprika og chili er bundet fast til lufteventilene over komfyren og er blitt rustfarget. Spekepølser står fremme i en flettet kurv. Friske, store hagetomater, overmodne, klare til å kuttes over på midten og knuses og spises sammen med gammelt brød om morgenen. Hun støtter seg til kjøkkenøya av tre midt i rommet, bygd som en skjærefjel. Hør. Han har satt på en plate i stuen, noe Harlem-jazz, tykke, fiolette toner – men likevel, den lyden.

Den underlige, utenomjordiske lyden.

Igjen hører hun det. En lav, dempet hulken. Kanskje et dyr som uler i natten? Eller har han kanskje falt?

Hun går bortover en mørk korridor som fører bort fra kjøkkenet.

Forbi spiserommet, røykerommet, til den kanten av huset som vender mot bakhagen, rose- og asaleabuskene. «Noen av disse er femti år gamle,» fortalte han henne stolt da han viste henne eiendommen første gang; lot hånden gli ned mot korsryggen hennes, skjøv henne fremover, bøyde seg ned og bet henne i øret, og hun følte draget av styrken hans, en slags opium som blandet seg med roseduften fra hagen. Hun ante det som en vind som nærmet seg, forandringen hun hadde lengtet etter, der blant planteskulpturene i hagene, de falleferdige steinmurene, de små fontenene, de krypende peonene.

Fra stuen blir lyden sterkere, klarere; føttene hennes er lydløse mot gulvet, hun går bestemt nå, med dirrende sanser – Hvor er det? Hvor er han? Lyset står på i arbeidsrommet, et treningsstudio han har gitt 12

henne til koreografi. «Jeg vil at du skal føle deg fri her, at du skal danse. Jeg elsker å se deg danse.» Han satte opp fire speil i rommet, og monterte barrer på veggene som hun kan bruke når hun er hos ham.

Hun kjenner en bris, og blir bekymret – står et vindu åpent et sted?

«Maco?» spør hun. «Er alt i orden?»

Men han er ikke der da døren går opp.

Brune flekker, malingsøl på lys bambus. Hun registrerer dråpene som skimrende mønstre, en hakkende hoste som smeller høyere i ørene hennes enn trommer, krutteksplosjoner som munner ut i et matt dunk, hamringen fra hjertet etter hvert som merker av brunt blir til en sump av gørr, smurt utover speilene i arbeidsrommet ser hun refraksjoner av et blodbad. En ufrisk lukt, råtten fisk og urin, hun står over den jamrende skapningen, jentungens bryster er så vidt begynt å formes; flekker siver ut over huden som saften fra et granateple, følger de stramme venene langs halsen, lekker fra munnen til øreskjellet. Hun stønner og brekker seg og gurgler, men kan ikke snakke; kroppen gjennomgår lydens bevegelser, selv om forstanden har forlatt henne. Hun har falt, prøver å dekke ansiktet, og ligger der mens hendene fortvilet prøver å dekke nakenheten, lukkede øyne, tårer renner nedover kinnene. Kvinnen faller på kne ved siden av henne. Hun skyver jentungen over på siden slik at hun ikke kveles av blodet, trekker ansiktet fremover og holder henne der mens jenta ynker seg, kroppen er for svak til å kjempe, blodet strømmer fra munnen og ned på det polerte bambusgulvet, mens bildet gjengis i de fire speilene i arbeidsrommet. Hun skyver håret bort fra jentas ansikt, prøver å fjerne blodet, men skaden er endeløs. En bit av kjøtt, kuttet ved roten, så kastet til side. Forståelsen kommer med en voldsom kvalmebølge. Det uhyret har skåret ut tungen på henne. Hun hører en bevegelse bak seg. Merker at øynene hans hviler på henne.

«Ring etter sykebil,» sier hun bydende. Uten å snu seg.

«Hvorfor det?»

«Ring etter sykebil. Nå.»

«Jeg ville vise deg,» sier han fra døren mens han tørker hendene på et kjøkkenhåndkle. «Hva jeg gjør. Det er en kunstform, min elskede.

Det er en kunst.»

FØRSTE BOK

Fragmentering

Å Føbus! Å pytiske konge! Som Philomela hylte og raste! Å! ropte hun! Å! Å! Da hun hørte Svalens henrykkelse der den satt mellom bjelkene i palassets tak og kjente hardheten i nebbet. Å! Å! Han har gjort meg stum! Men da hun hang dirrende i luften, viste Apollo nåde, og sa: «Du Fugl som en gang var jomfru, skriv dine tårer i eikebladene i skogkanten. Søk dem som kalles Sibylle, for de kjenner til mørket, og de kjenner til lyset, og ingenting som har vært forut, og ingenting som kommer til å bli, skal være ukjent for dem.» Og derfor sies det at Nattergalen bygger i nærheten av visse grotter, og det sies at Sibyllen kjenner disse fuglenes sang.

Rex Illuminatus, Tingenes alkymistiske historie 1306 e.Kr.

I

Ø YA

I sorteringsrommet i den borteste enden av klosteret taster bibliotekaren inn en sikkerhetskode. Han haster forbi et arkivskap av rubinfarget teak, med skuffer så tynne som enkeltkort, og setter respektfullt ned farten gjennom det offentlige leserommet. Der er den svarte marmorstatuen av en gammel mann som holder en bok, stilt opp ved siden av Jomfruen og en urne av tinn. Eiketrehyller fulle av ødelagte bokrygger fra gulv til tak. En øvre balkong som nås via flere vaklevorne trapper, og som man klatrer enda høyere på ved hjelp av en stige som støttes mot bøkene. Bak dette er det enda en dør, som fører til en indre helligdom. Den avstengte kjelleren der de lagrer middelaldermanuskripter fra klosteret. Han stanser brått ved vaskestasjonen.

«Du må vaske hendene,» sier bibliotekaren. «Boken er svært skjør.»

Jeg gjør som jeg blir bedt om.

Bibliotekarens øyne er fuktige langs kanten og glassaktige bak lange dådyrvipper. Kinnene er rynkete og håret glattet mot hodebunnen.

På ringfingeren har han en enkel giftering av gull. På den andre hånden våpenet til en fin familie, en krone i obsidian mot tweedjakken og den blå skjorten med kanter. Da jeg er ferdig, stikker han hendene i det skåldhete vannet. Et fast ritual. Jeg kan lukte ham, røkelsen og den friske såpen, støvet. Han har ikke måttet lide for rikdom. Jeg beundrer skulderlinjen hans mens han går foran meg; hvor sterk han må ha vært i sin ungdom da han bygde dette stedet, slik han fortalte meg i begynnelsen, da de fikk dyrene ut av disse middelalderhallene, flyttet eselet og lammet samt husokkupantene, og gjenoppbygde klosteret; ja, mannen er stolt av sitt liv når han deler hemmeligheten med meg.

Kjelleren er verken bred eller høyhvelvet. Den er ubehagelig og fuktig og ikke ulik et forhørsrom. Feil temperatur for oppbevaring av bøker, sukker jeg, men det er i alle fall ikke noe lys som slipper 21

inn. En avfukter brummer høyt ved inngangen, et forgjeves forsøk på å løse problemet med luftfuktigheten. Skarpe, elektriske lyspærer kaster et sykelig, blekt lys over dette likhuset for meningsløse minner, klosterets egen samling av det antikvariske og verdslige. Klager og småkjeltringer. Regnskapsbøker og inventarlister for hvete. Noen er større enn et atlas. Andre mindre enn en lommeparlør. Boken jeg undersøkte i forrige uke – med en viss irritasjon – besto av innkjøp til religiøse festopptog fra 1468 til 1532. 1487 … Kjøpte to trompeter og en skrangle, tolv reales. Alt merket med tall. Dobbelttall en centimeter fra hverandre. 12 15 34. 76 85 19. Over dette var en eldre form for notasjon, som er falmet inn i skinnet. Ingen av disse var i særlig god forfatning, men de er ikke mitt ansvar. Jeg forteller bibliotekaren om og om igjen at vellum er et organisk materiale, laget av dyrehud, og når det blir strukket og tørket for produksjon, blir det trukket etter linjene i dyrekroppen. Huden glemmer aldri formen på musklene, hvor ben, hjerte og hode satt, noe som resulterer i at pergamentet krøller seg.

Den naturlige spenningen i huden definerer spenningen i hver side, slik at når pergament blir for varmt eller kaldt eller fuktig eller tørt, beveger det seg. I den forstand er bøkene svært så levende. Vi restaurerer dem ved å bruke varme og forsiktig press for å få hudene til å slappe av, gir dem anledning til å gi slipp på traumatiske minner. De må behandles som pustende, levende vesener, ikke stables oppå hverandre som hodeskaller i benhus. Man skader dem ved å utsette dem for elementene. Avfukteren er et kompromiss, men den er ikke nok.

Bibliotekaren nærmer seg nervøst. Midt over et lite arbeidsbord dingler en skrivebordslampe mellom to trekanter av tre som støtter omslaget til et åpent manuskript, tykt og gjennomtrukket av vann.

Jeg tar av meg kåpen og legger den fra meg på stolen som er skjøvet inn mot veggen. Trekker håret bort fra ansiktet med spenner. Da bibliotekaren ser uttrykket mitt, senker han skuldrene.

«De første samlingene er en del av en Timebok,» sier han. «Men stilen forandrer seg brått her.»

«Den har vært frossen.» Se på alle flekkene etter vann.

«De fant den i snøen.» Han plukker unnskyldende på mansjettknappene sine.

«Og du tenkte ikke på å sende den rett til konserveringsavdelingen? Javier, du skulle ikke ha bedt meg komme hit.»

Det kommer en klaprende lyd fra munnen hans.

22

Mea culpa! Han legger seg flat: «Forvirringen er min skyld … da vi mottok dette manuskriptet, var jeg paralysert av ulykke! Jeg kunne ikke tenke klart, slaget rammet meg så dypt i hjertet. Jeg ba i en time før jeg klarte å gjøre noe … jeg var så forferdet over hva jeg har funnet …»

Han krymper seg i tweeden.

«Vi er de første vitnene …» Bibliotekaren strekker ut en arm og vender sidene i boken.

De knoklete fingrene glir opp til det borteste hjørnet. «Boken er blitt ødelagt! På det grusomste!» klager han. «De var svært grusomme! Se her, hvor de har kuttet, disse fire arkene er av et annet pergament …» Bibliotekaren myser mot boken, stikker nesen nesten helt ned i manuskriptet. «De har tatt alt, bortsett fra ett blad!»

Folioark skåret ut i all hast, med moderne verktøy. Rene kutt. Dette er en massakre. Én gyllen side, de andre revet ut. Et hardt, brutalt kutt i hjertet av manuskriptet.

«Tar jeg feil?» Bibliotekaren er åndeløs. «Er det gresk? Som skjuler seg der, under gullet? Kanskje har jeg innbilt meg bokstavene? Øynene mine … synet mitt spiller meg puss … Kan du … Kan du fortelle meg hva du ser?»

Et spøkelse. Så vidt synlig på siden.

Jeg ser nærmere etter.

Er det en Alpha? En Omega? Lyse flekker av gjenkjennelig bokskrift?

Under en latinsk gotisk bokstav? Øynene mine leser grådig, munnen er åpen, jeg føler at tungen blir tung mens jeg går langs bokstavene.

Jeg blunker og ser igjen. Og så får jeg tak i det. Det ultimate beviset: Rex Illuminatus. Et navn jeg først så skrevet i margen på en alkymistisk bok som ble oppdaget i London i 1872 ved et privat eiendomssalg i Kensington. Selve boken var utgitt i Leipzig, en nyutgave av den tyske alkymisten Basil Valentines Om Oldtidens Store Stener fulgt av allegoriske illustrasjoner med tittelen «De Tolv Nøkler». Over den ellevte nøkkelen hadde en ekspert på temaet skriblet «Og slik var transmutasjonen den udødelige Rex Illuminatus oppnådde», med en pil som peker mot Valentines maksime: «Hvis man bare fjerner uvitenhetens slør fra øynene, vil man se det mange har søkt, men få har funnet.» På siden som ligger foran meg, her jeg står ved siden av klosterets bibliotekar, bevitner jeg hans signatur i bladgull, malt over spøkelsene av greske bokstaver. Rester av en Illuminatus-palimpsest. En håndskrift 23

over en annen. Røde spor av hjort i fuktig leire. Gamle ord, melkehvite og halvglemte, en gravhaug svøpt i gull.

«Du er helt blek,» sier bibliotekaren. Han trekker en stol bort til meg.

Brett opp ermene. Still inn lampen over deg.

«Vi må stabilisere pergamentet.» Jeg forbanner skjelvingen i stemmen, tørrheten. Jeg tar kameraet opp fra vesken. Ingen blits. Bare fange det som er der. Registrere alt. «Picatrix kommer og tar med seg boken til konserveringsavdelingen ved Universitetet for de Baleariske Øyer.

Det må tørkes skikkelig; og der har vi utstyr til det.» Vifter av lilla mugg sluker de gylne margene i boken, sprer seg som en pest inn i hjertet av bokstavene. En eneste illuminasjon, liten, med tekst under, lette riper på siden under bokstavene … Mallorcanske løkker, laget lokalt på øya. Skriften falmer. Skjøre verdigris-pigmenter, oppsvulming i enkelte områder henger sammen med at det nylig er blitt utsatt for vann, hjertet mitt synker. Vått, temmelig kritisk, isen har hatt lett for å smelte.

«Det blir en del papirarbeid – tillatelser, lovpålagte formaliteter.

Jeg blir her med manuskriptet til vi har passende transport. Når vi har fått bragt det til vår avdeling, vil du få kontinuerlig tilgang under konserveringsperioden, og vi vil be deg om hjelp til å dokumentere hvor og hvordan denne boken ble funnet. Du trenger ikke ta farvel med den i dag, selv om den forlater dette stedet. Når vi er ferdige med den, vil den bli levert tilbake til deg.»

Jeg fortsetter undersøkelsen.

«Det kan ta fem eller seks dager å fjerne fukten … hvis ikke lenger …» Brennemerker langs kantene av tekstblokken, og voks … Bivoks … ikke talg … det er spredt over hele vellumen, så det ble sannsynligvis oppbevart i en kirke eller hos en rik familie. Sterk bakterieinfeksjon – saueskinnsinnbindingen går i oppløsning – 1500- kanskje 1600-tallet, trepermer, den ene knekt. Utsmykket spenne og lås tyder på barokken, forgylling på permen … ørsmå mønstre. Pergament bifolia, mye eldre, glanset på begge sider, strøk av forgylling og jerngallusblekk … sterkt sammenkrøllet, tanniner fra læromslaget har flekket de første og siste sidene i boken. Lagringsstedet har ikke vært forseglet, og ustabilt. Iskaldt om vinteren og svært varmt og fuktig om sommeren. De mest verdifulle sidene mangler, antatt stjålet. I det hele tatt, sukker jeg, en katastrofe.

Men andre ting er jeg sikker på.

Ikke fortell ham hva det er.

Navnet spinner rundt i hodet mitt.

24

Jeg parkerer bilen like nord for landsbyen Valldemossa, langs den østre veien til Eremitasjen for Den hellige treenighet. De har tatt boken med seg til universitetet, men jeg avslo å bli med. Kjemikerne vil ta seg av den, og inspektøren. Folk med riktig ekspertise. Bokdoktorer. Kirurger. Riktige pigmenter og kjemikalier og maskiner.

Riktige skalpeller og luftfuktere og magneter og vekter. Jeg går som en rasende, for å brenne ut energien. Å komme så nær, bare for å miste det mest verdifulle. Tenk på Harold Bingley, god og varm på kontoret sitt i Belgravia. Her på Picatrix er vi naboer med dronningen. En idiosynkratisk plassering av et kontor, langt fra relevante biblioteker og museer, men det var det som ble foretrukket av vår grunnlegger, siden det ligger nærmest favoritthotellet hans, selv om vi ikke ser ham. Bare Harold Bingley har det privilegiet. Hva kommer han til å tro? Vi har funnet akkurat det du har lett etter, men ikke ved egen hjelp. En forferdelig storm, en gammel kirke, en flokk munker som slukker en brann, finner en bok, som tilfeldigvis er palimpsesten vi har vært på jakt etter – ingenting av det dere har gjort, fortjener ros. Jeg forestiller meg mannen som mottar denne informasjonen. De har funnet manuskriptet, sir, men Illuminatus-palimpsesten mangler. Den er blitt stjålet. Forsvunnet. Tapt.

Blir han sint?

Blir han håpefull?

Vil han føle den samme rasende frustrasjonen?

Jeg vet ingenting om ham, selv om ryktene florerer. Han er en Texan Venture-kapitalist, amerikansk, New York, fyren pleide å sponse The Met. Jeg hørte at han var professor i oldtidshistorie, som arvet en stor formue etter sin nylig avdøde Brahmin-kone. Nei, nei, nei, Picatrix er en israelsk, nyetablert ingeniør som solgte plattformen sin til Google for tre milliarder … opprinnelig besatt av å samle på Isaac Newtons alkymistiske no25

tatbøker, og er nå på jakt etter kildematerialet Newton studerte.Vi snakker om ham, uten å vite noe annet enn størrelsen på lommeboken hans, som er uendelig, og hans intellektuelle overbevisninger, som – underlig nok – synes å gå parallelt med mine. Og nå er jeg nummer én i teamet til Mr. Picatrix. Jeg sparker i snøen. Uten å ha noe å vise frem, annet enn en muggen bok som mangler et folioark.

Jeg kom inn i Picatrix for to år siden, en ettermiddag med sludd og regn. Et nølende lys som er spesielt for London i oktober. Jeg var innkalt til en storslått kafé i St. James’s på Piccadilly. Blendende svart og hvit marmor i geometriske mønstre, overdådige søyler fulle av japanske lakkarbeider. Hvelvede tak. Edvardianske tekanner i George III-stil, glinsende sølv. Velfrisert hår og mansjettknapper av gull. Til avtalt tid ankom Michael Crawford, professor i klassisisme og arkivar for spesialsamlingene i biblioteket ved Stanford-universitetet, i følge med en streng herre i dress. Crawford var rett på sak, vennlig væremåte, befant seg behagelig til rette midt i sekstiårene. Mykt tonefall fra Midtvesten. En av mine mentorer fra studietiden. Spesialist på multispektral bildebehandling. Papyrolog. Vennen hans virket anspent og mager, ansiktshuden var så blek at jeg kunne se det blå i blodårene.

«Dette er Harold Bingley, administrasjonssjef for Picatrix,» sa Crawford.

«Hyggelig å treffe Dem.» Jeg rakte frem hånden.

«I lige måde,» sa Bingley.

Hvorpå de vinket på en servitrise.

«Skrekkelig vær i dag,» lespet Bingley, mens Crawford sa: «Ikke te til meg, takk, jeg tar en friskpresset juice. Grapefrukt og ingefær?

Noen flere?» Jeg bestilte lydig, mens jeg gjemte skoene mine under bordet. Snøresko av lær. Jeg brukte dem hver dag. Lissene var i ferd med å rakne. Hull i siden, sprukne sømmer. Flekket av søle. «Slitte» ville vært det høflige uttrykket, men de var ødelagt. Bekymringen min økte. Neglene var uten manikyr. Ikke et grann sminke. De kommer til å gjennomskue meg.

«Liker du forskningen du driver med?» spurte Bingley.

«Svært godt.»

«Og arbeidet ved universitetene? Er det utfordrende nok?»

Jeg nølte. Ethvert positivt svar ville vært en løgn.

«Nei.» Harold Bingley skriblet på en notatblokk han trakk opp av lommen.

26

«Noe nytt er godt for sjelen. En utfordring er det beste av alt. Ikke sant, Crawford?»

«Så absolutt,» sa Crawford. De spurte om jeg hadde noen spørsmål. Picatrix er grunnlagt av en milliardær. Vil det være en hindring?

«Hvordan er det å arbeide for en anonym sjef?» spurte jeg.

Bingley rynket pannen.

«Hvordan takler De presset?» fortsatte jeg tappert. «Føler De ikke at De går på akkord rent intellektuelt? Når det gjelder egne rammer?»

«Jeg betrakter det snarere som et privilegium,» snøftet Bingley.

«Og hva med mannen selv?»

«Vår grunnlegger er ytterst sekulær. Han tar ikke parti. Hans mål er restaurering og utgivelse av tapte manuskripter, spesielt antikkens litterære og vitenskapelige mesterverker … Det at disse er forsvunnet, anser han for å være en av historiens største tragedier. Han er en oppriktig paleograf.»

«Ville De beskrive Picatrix som en sekulær organisasjon?»

«Helt og fullt.»

«Og hvis jeg skulle arbeide for dere, ville dere ikke begrense mine interesser?»

«Tvert imot, miss Verco, vi ville sponse dem.»

Dere ville hva?

«Alle sammen?» stammet jeg.

«Innen rimelighetens grenser.» Han snudde seg mot Crawford.

«Du er sikker på henne?»

Jeg var ikke tillitvekkende.

Crawford nikket konspiratorisk. «Hun er en av våre beste, Bingley; jeg ville ikke sende deg noe annet.»

Bingley hostet diskré i et linlommetørkle.

«Dette er vårt tilbud, miss Verco. Det vil bare foreligge denne ene gangen. Teamet vårt er en elite. Vi er i den unike stilling at vi er i stand til å utvikle og støtte de intellektuelle vi ønsker å arbeide med.

Picatrix stoler på din intelligens, og hvis du beviser at du behersker ditt felt, vil vi følge deg dit du går. Siden dette er ditt intervju, er det jeg som stiller spørsmålene. Hvordan vil du beskrive deg selv?»

«Du har slått henne helt ut, Harold.» Crawford lo på den andre siden av bordet.

Harold Bingley smilte skjelmsk.

«Hvorfor så sjenert, miss Verco? Hvor ligger din flyktige lidenskap?»

27

På veien fra Valldemossa til Eremitasjen for Den hellige treenighet slår jeg opp kragen mot kulden. Munkene skal vise meg hvor de fant den fordømte boken. Nå. I dag. Gå fortere. Regnet har blitt til snø, og den daler lett. Det er ikke noen lang tur, og kulden bidrar til å klarne hodet, skjerfet er tullet rundt halsen, hatten trukket godt ned over ørene. Nakne fingre i lommene. Busser farer forbi, brølende oppover fjellet, skrenser rundt en landevei med ett kjørefelt. Jeg beveger meg raskt i retning Deià, der veien deler seg, til jeg hører bært-bært fra en lastebil bak meg. «Bon dia, Nena! Com estàs?» roper bonden, den røde nesen er hoven, han slår på siden av pickupen med armen som henger ut av det åpne vinduet. «Hvor skal du?» Jeg sier at jeg er på vei til Eremitasjen. «Anem-hi!» roper han. «Hopp inn! Det er altfor kaldt til å gå.» I bilen prater han i vei. «Har du hørt det? Lynet slo ned i et kapell! Midt på natten! Brann på klippen!» Jeg lytter til bonden, som spør meg ut om huset, om hagen vår, om min Francesc kan hjelpe ham med hans kones roser. Jeg nikker. Francesc har grønne fingre, Francesc har store hender.

«Er du ikke på universitetet i dag?» spør bonden. «Jeg så mannen din dra ned i bilen i dag morges.»

«Nei.» Jeg rister på hodet. Jeg er en fri kvinne.

«Dere er et fint par,» bemerker bonden idet vi kjører opp på fjellet.

Han kaster et blikk på de sprukne fingrene mine. «Du burde bruke hansker i dette været.»

Her på vestsiden av Mallorca skråner skogen ned mot havet.

Skjulte enger fulle av olivenlunder og utrydningstruede sauer; en umerket vei går fra den slyngende kystveien, gjennom skoger, blå som blodårer. Lastebilen skramler og knirker, speilene er trukket inn; sjåføren holder pusten idet vi klemmer oss gjennom en tynn åpning 28

mellom steinene. En munk i arbeidsklær hilser oss etter å ha matet saueflokken. Hendene er dekket av tykt, paprikafarget støv. Tennene er taggete som Pyreneene når han forteller oss om årets lamming, på gammel mallorcansk dialekt. Her er ingen mann under femti, tenker jeg med meg selv. Disse gamle munkene er en utdøende rase.

Mens jeg venter på mannen som fant Timeboken, lener jeg meg mot en lav steinmur. Øynene vandrer over blomsterhager og frukthager og klippefremspring. Jeg blir trøstet av det øde landskapet. Av havet.

Stemmen til Harold Bingley skjærer gjennom meg, blander seg med vinden. Jeg er tilbake i den storslåtte London-kafeen. Lysene drypper ned fra taket. Ibenholtsvart glass og innlagt gull. Laks og kaviar.

Bingley skjenket en ny kopp te gjennom en fin sølvsil. Han tok en bit av en sandwich og mumlet anerkjennende. Guddommelig. Han tørket munnvikene forsiktig med servietten.

«Crawford forteller meg at du er litt av en ekspert på vårt område.

En av de få utvalgte som tror at Ramon Llulls simulakrum var av kjøtt og blod.»

«De historiske bevisene for at alkymisten Rex Illuminatus har eksistert, er ugjendrivelige.»

«En svært dristig påstand.»

«Det er sannheten.»

«Da burde det jeg har å si, interessere deg sterkt.»

Bingley smilte konspiratorisk.

«En filosof på 1200-tallet skriver alkymistiske oppskrifter, i samme tradisjon som fransiskaner-alkymisten John av Rupescissas Lysets Bok, over en serie greske kodekser, og lager dermed en palimpsest som er bemerkelsesverdig på to fronter. For det første fordi verket på latin visstnok skal være signert av ingen ringere enn Rex Illuminatus, slik at det blir det første illuminerte skriftet som noensinne har vært oppdaget i original. For det andre fordi, miss Verco, den greske subteksten reflekterer funn i det sjette bindet av Nag Hammadikodeksen. Vi har faktisk et hellenistisk dikt, antagelig komponert i Alexandria i det første eller andre århundre etter vår tidsregning, og som er blitt kopiert på nytt, på pergament, av en senere skriver, som Illuminatus overskrev på 1200-tallet. Vi vet om denne boken fordi vi 30

har en side av den, takket være en ganske usedvanlig rekke av omstendigheter.

En tilfeldighetens gave, miss Verco, en ren og skjær tilfeldighet.

Dette flyktige som driver vår bransje. For noen måneder siden frembragte en forskerkollega ved universitetet i Oxford sitater fra et verk av Rex Illuminatus som det refereres til i uutgitte laboratorienotater skrevet av den amerikanske alkymisten Eirenaeus Philalethes i London i 1657. Disse notatene inneholder oversatte fragmenter av en tekst som viser seg å være fire århundrer eldre, utdrag fra en magisk bok, kjent for middelalderens vitenskapsmenn som Mallorcas Chrysopoeia. Disse laboratorienotatene forbinder forfatteren av Mallorcas Chrysopoeia med en mystisk katalaner som bodde i Westminster Abbey på befaling fra Abbed Cremer og Edward III mellom 1328 og 1331. En person som bare kan være alkymisten Rex Illuminatus.»

Bingley tidde et øyeblikk. «Har du hørt om disse laboratorienotatene?»

«Ja, men jeg har ikke fått tilgang til dem.»

«Det kan vi ordne.» Bingley skriblet på notatblokken. «Nevnte laboratorienotater ble samlet og arkivert i Bodleian Library av en ung, engelsk forsker i 1829, en Charles Leopold Ruthven, som videre utga beskrivelser av et usedvanlig funn ved et uspesifisert kloster på Mallorca. Han forteller utførlig om oppdagelsen av en palimpsest sydd inn i en illuminert Evangeliebok. Henrykt over kvaliteten på illuminasjonene og de underlige bønnene … både apokalyptiske og alkymistiske … skar Ruthven ut en side av boken og vendte i all hemmelighet tilbake til Oxford med den, der en rekke studier fant sted i håp om å avsløre hvilke greske bokstaver som sto skrevet vertikalt under den horisontale latinen. Det er denne siden vi nå har i vår besittelse. Hva var denne boken som Ruthven så på Mallorca?

Vi spurte våre venner ved universitetet om å undersøke. Et bind i en liste over verker som fantes i bispedømmet Mallorca i 1825, med tittelen Mallorcas Chrysopoeia, datert 1276 e.Kr. I 1835, da en annen liste blir offentligjort, forsvinner boken fra registrene. Vi har grunn til å anta, miss Verco, at boken ble stjålet, kort etter Ruthvens besøk i klosteret.»

Stemmen hans gjaller gjennom meg.

«Det var et fascinerende vakkert verk. En magisk bok, lag på lag av historie. Verdien av manuskriptet, hvis det fremdeles eksisterer, ville 31

være i millionklassen, det ideelle objektet for en privat kjøper. Men hvis boken gikk på auksjon, ville den risikere å forsvinne fra offentlig tilgjengelighet. Kjøpere kontrollerer alltid gjenstanden de har kjøpt.

Det samme ville skje hvis kirken gjorde krav på den; skulle den falle mellom hendene på visse medlemmer av erkebispedømmet, kan jeg garantere at Illuminatus-palimpsesten aldri ville se dagens lys. Ingen av delene er selvfølgelig ønskelig. Som et filantropisk foretak vil min velgjører helst unngå disse scenarioene. Og dermed kommer vi til deg, miss Verco. Vi trenger en forsker. En bokjeger. Du er blitt beskrevet som en renessansekvinne av dine kolleger, og som impulsiv og overilt av dine kritikere. På grunn av dine spesielle ferdigheter ønsker vår velgjører dine tjenester. Han vil gjerne at du skal reise til Mallorca for et år eller to, kanskje mer. Arbeide med vårt fakultet ved Universitetet på de baleariske øyer, lage en inventarliste over alle manuskripter ved klostrene og abbediene i Serra de Tramuntana. Grunnarbeidet er allerede på plass. Det lokale bispedømmet har gått med på å samarbeide, det samme har våre akademiske partnere.

Skulle vi finne noe av verdi, vil vi få verdens toppinstitusjoner til vår disposisjon, de lyseste hodene, de beste laboratoriene. Så stor makt har Picatrix, miss Verco. Hvilket bringer meg tilbake til den siden av palimpsesten som er bevart i Ruthvens samling. Han hadde ikke teknologi til å lese gresken … men i dag kan vi det.»

Harold smilte strålende og snudde seg mot sin kollega.

«Michael har vært en uendelig verdifull ressurs ved Stanford. Han har satt oss i forbindelse med Lineærakseleratorsenteret i Stanford, og Laboratoriet for synkrotron stråling. Ved å bruke synkrotront lys for å fange opp spor av jern fra falmet jerngallusblekk på papir har vi fått tilgang til den submikroskopiske verdenen på siden.»

Harold tok en laptop opp av vesken.

«Nå. Vil du ikke ta en titt selv?»

JENS LAPIDUS STHLM DELETE Oversatt av Inge Ulrik Gundersen

Jens Lapidus Originalens tittel: STHLM DELETE Oversatt av Inge Ulrik Gundersen Copyright © Jens Lapidus 2015 Published by agreement with Salomonsson Agency Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2016 ISBN 978-82-02-50359-8 1. utgave, 1. opplag 2016 Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2016 Satt i 9.5/12 Indigo og trykt på 70 g Enso Lux cream 1,8.

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Värmdö

Tony Catalhöyük elsket ikke jobben sin, men den var helt ok.

Han drømte egentlig om å bli politimann. To ganger hadde han søkt politiskolen uten å komme inn. Men det var feil. Han hadde perfekt syn og hørsel, og klarte lett de fysiske testene. Å dra en dukke på åtti kilo over opptaksenhetens linoleumsgulv, hadde bare vært morsomt. Han hadde heller ingen sykdommer som ikke ble godtatt, karakterene hans var gode nok og han hadde aldri vært dømt for lovbrudd. Han hadde ikke engang prøvd narkotika, til tross for at mange av kameratene hans på ungdomsskolen og videregående hadde ment at det var mer interessant å røyke rev enn å sjekke damer.

Det var psykologtestene som hadde gått dritt. De sa at det var en mulighet for at han ikke i tilstrekkelig grad ville bidra til sin egen og andres utvikling, at han ikke så seg selv som en del av helheten. De påsto han kunne oppfattes som en individualist. Da han ringte opptakskontoret, måtte han snakke med en som bare gjentok hele dritten som en papegøye: hun gjentok de samme ordene som i avslaget om og om igjen. Tony maste, presset på. Han sa: «Hvis du ikke gir meg en ordentlig grunn, kommer jeg faen meg til å eksplodere.» Til slutt sa registreringskvinnen: «I tillegg til det jeg allerede har sagt, kan jeg tilføye at det virker som om du har alvorlige samarbeidsproblemer.»

Det var ren og skjær bullshit. Tony hadde trent lagsport halve livet, før han begynte med submission wrestling. Selvfølgelig kunne han være en del av et team, fungere i en gruppe. Men de helvetes psykologkjerringene som håndterte testene og intervjuene, ville av en eller annen grunn ikke at han skulle få 5

begynne på politihøyskolen. De ville ikke at han skulle hjelpe til.

Han kunne bare spekulere på hvorfor.

Himmelen begynte å lysne, men skogen rundt var fortsatt mørk. Han kjørte godt over fartsgrensen, men sjefene hans pleide å oppmuntre til å kjøre for fort, i hvert fall om natta, selv om de aldri ville innrømme det offisielt. «Vi kan jo ikke late oss ute på veiene», sa de. «Vi skal være på alarmsentralen eller hos kundene, der vi gjør nytte for oss. Og folk setter pris på at vi kommer raskt til dem, selv om vi er mest vaktmestere i uniform.»

Tony hatet den karakteristikken: vaktmester i uniform. Han var ingen vaktmester, han var der for å bekjempe pøblene, akkurat som den politimannen han hadde tenkt å bli en dag.

Alarmmeldingen hadde kommet for omtrent et kvarter siden, fra et hus i skogen utenfor Ängsvik, nord på Värmdö – den dreide seg om et strømbrudd der strømmen hadde kommet tilbake igjen etter cirka et minutt. Det var ingen trafikk på veien, og ifølge Robin, en av arbeidskameratene hans, var fotoboksene slått av på denne strekningen. Dessuten hadde Tony kjørt her mange ganger, og GPS-en guidet ham fint.

Ved et hus svingte han til høyre og inn på en mindre vei, uten å senke farten. Han hadde imidlertid aldri vært der før, men sjansen for å møte en annen bil var praktisk talt lik null. Ifølge kartet var det nesten ikke bebyggelse langs denne strekningen.

Nå var det bare fire hundre meter igjen til huset. Skogen sto som en mørk mur ved siden av veien. Han skimtet noe i veikanten bak en stor busk lenger borte. En bil: det sto en bil tilsynelatende parkert på høyre side. Kanskje han burde stoppe og se om det hadde skjedd noe? Men nei, alarmen skulle sjekkes i løpet av tjuefem minutter uansett vær og hvor huset lå, det sto i kundegarantien.

Det knaste i grusen på gårdsplassen da han kjørte inn. Det rødmalte huset med hvite karmer minnet om fotballskolen han hadde gått på da han var barn. De to første ukene av sommerferien hadde han og broren reist ut til Väddö i den nordre skjærgården og spilt fotball og bodd i små, røde hus fem somre på 6

rad. De kom fra Fisksätra, og foreldrene deres hadde ikke gjort mye for å bevege seg derfra. Det var faktisk en av grunnene til at han ikke hadde noe imot å jobbe på Värmdö: når de innbruddssikrede husene skulle sjekkes etter en varsling, som i nitti prosent av tilfellene var falsk alarm, fikk han ofte den samme gode følelsen som på fotballskolen om somrene.

Det sto en carport lenger borte på tomten, men han kunne ikke se noen bil i den.

Han hørte ingen sirene. Tony tenkte at eieren hadde slått den av, det var vanlig. De hadde også kontrollringt fra alarmsentralen uten at noen hadde svart, men det var heller ikke uvanlig.

Denne typen alarmer kom som regel av strømbrudd, og når de skjedde midt på natta, pleide kundene bare å sovne igjen.

Men på en eller annen måte var det for rolig her, for stille.

Som om alt holdt pusten i påvente av ham. Han fikk en dårlig vibb. Han tok opp mobilen og tastet nummeret til kunden enda en gang. Det ringte, men ingen svarte.

Ytterdøra var gulmalt og hadde et lite vindu i overdelen. Det var mørkt innenfor. Tony trykket lenge på ringeklokka og hørte en mild ringelyd.

På trammen sto det et par støvler, og på en stol lå det noen sitteputer som antagelig skulle ligge i en båt eller et utemøbel nå når været ble bedre.

Ingen åpnet, han trykket på ringeknappen igjen. Denne gangen holdt han den inne enda lenger.

Han visste hva som gjaldt i slike situasjoner: SP, standardprosedyren skulle følges. Visuell besiktigelse av bygningens utside, kontroll av omstendighetene. Dokumentering. Tilbakemelding til alarmsentralen.

Mistenkelige biler, innbruddsverktøy etterlatt i det fuktige gresset, ødelagte sikringsskap. Oppbrutte dører, leirete skoavtrykk på verandaen, knuste vinduer.

Det var sånt han skulle se etter.

Blikket hans falt på en typisk kilde til falske alarmer – et av vinduene i første etasje sto på gløtt. Det kom ofte av at kunden hadde glemt å lukke haspene så vinduet hadde blåst opp. Det 7

var bare det at her hadde alarmen gått på grunn av strømbrudd, ikke fordi et vindu var blitt åpnet.

Tony gikk bort til vinduet, gresset var halvhøyt, og militærstøvlene hans ble våte, men det gjorde ingenting, de tålte det meste. Rommet innenfor var mørkt.

Da han stilte seg på tå for å se inn, oppdaget han at det var skåret et sirkelrundt hull i begge delene av det doble vindusglasset. Det var en klassisk, men ganske avansert innbruddsteknikk, som han bare hadde sett to ganger tidligere. Det var antagelig blitt skåret med glasskjærer rundt en sugekopp, som så ble brukt til å løfte bort de runde bitene. Deretter hadde vedkommende stukket hånden inn og åpnet haspen.

Dette var åpenbart ikke falsk alarm. Grunnen til at det var sendt en alarm til sentralen, var sannsynligvis at noen hadde forsøkt å kutte strømtilførselen for å sette sensorene i huset ut av spill, men denne kunden hadde såkalt sabotasjealarm. Det var akkurat slik den skulle fungere. Tony kjente at pulsen økte.

Han gikk noen meter bort fra huset, ringte sentralen igjen og fortalte hva han hadde oppdaget – det dreide seg helt klart om et innbrudd.

«Pågående eller avsluttet?» spurte Robin som jobbet på kommunikasjonssentralen i natt.

«Jeg vet ikke. Det kan jo være noen der inne som fortsatt leter etter verdisaker.»

«Ja visst. Er kunden hjemme?»

«Aner ikke, har ikke fått noe svar, selv om jeg har ringt på som bare det.»

Tony puttet mobilen ned i hylsteret og gikk rundt huset, mot ytterdøra.

De fikk stadig flere innbruddsalarmer mens folk var hjemme.

Som regel gikk gjerningsmannen inn i overetasjen, siden de fleste ikke hadde sensorer der. Lumske, listige parasitter. De stakkars kundene fortjente ikke det.

Tony bestemte seg for å sette en stopper for denne dritten, hvis den nå fortsatt pågikk.

Han så på ytterdøra igjen. Nå kjente han på håndtaket og oppdaget at døra var ulåst.

Han gikk inn i huset.

8

Frakkene eller kappene som hang på knaggene i den lille entreen, blafret da han åpnet døra, og det luktet gammelt treverk og åpen peis.

Han famlet opp lommelykten. Den lyste på noe posete som lå på gulvet: det så ut som en bag.

Til høyre gikk det en trapp opp til andre etasje. Rett fram så han kjøkkenet.

Han tok opp teleskopbatongen og holdt den i hånden. Svart, herdet stål, den lengste varianten: tjueseks tommer. På treningen øvde de ofte på både forsvar og kamp med batong. Han hadde faktisk aldri blitt nødt til å bruke den i tjeneste, men han hadde hatt den oppe i beredskap noen ganger når det dreide seg om narkomane som var i ferd med å dra ut hjemmekinoanlegget til en stakkars huseier, eller drikke opp alt brennevinet.

Uansett – en gang må jo bli den første, tenkte han.

Han tok et skritt fram. Hørte at det knaste i knust glass. Han bøyde seg ned og lyste, det lå små glasskår utover entrégulvet.

Kjøkkenet så velstelt ut. Han fikk øye på det åpne vinduet igjen, denne gangen inne fra spiseplassen. På veggen hang det en stor, rund klokke. Den viste kvart over fire.

Planløsningen var åpen, stua lå til høyre.

Det var ikke så veldig mye møbler der.

En lenestol. Et stuebord.

Det lå noe bak stuebordet.

Han gikk nærmere.

Det var en kropp.

Tony lyste.

Det var det jævligste han hadde sett.

Han kjente brekningen komme som et støt gjennom kroppen.

Vedkommendes hode. Ansiktet var borte: noen hadde skutt skallen av denne personen.

Oppkastet hans traff teppet.

Han kikket ned på gulvet.

Blod overalt.

Tony skrek og gråt i telefonen.

«Rolig nå, jeg hører ikke hva du sier,» prøvde Robin.

9

«Et jævla drap, en massakre. Jeg er sikker, han puster ikke.

Send politiet, ambulanse, dette er det sykeste jeg har opplevd.»

«Er det noen andre på stedet?»

Tony så seg rundt. Det hadde han fortrengt. Den som hadde gjort dette kunne jo fortsatt være der.

«Jeg ser ingen, skal jeg gjennomsøke huset?»

«Det får du avgjøre selv. Så du noe bemerkelsesverdig utenfor?»

«Nei, egentlig ikke.»

«Så du noe underlig på vei til huset?»

Han løp ut på trammen igjen. Han hadde nesten glemt det – men spørsmålet fra Robin minnet ham på det.

«Hva gjør du, Tony? Hva skjer?»

Lenger borte på veien der han hadde kommet.

«Fuck, Robin, det sto en bil i veikanten da jeg kom hit.»

Han begynte å løpe.

«Jeg ringer politiet, men ha telefonen klar,» sa Robin, og Tony hørte at han begynte å snakke med 112 på en annen linje.

Det var bedre nå, ute i den friske luften. Han prøvde å glemme det han hadde sett i huset, det fikk de ordentlige politifolkene ta seg av, akkurat nå var han glad han ikke var en av dem.

En vaktmester i uniform.

I det svake morgenlyset så det nesten ut som om den mørkeblå bilen var i ferd med å bore seg ned i bakken ved busken.

Da han løftet bort buskaset, så han at halve fronten var trykket inn. Bilen måtte ha kjørt minst femten meter bortover i grøfta.

Tony så den opprevne jorden i sporene etter bilen. Grantrærne i bakgrunnen var fortsatt mørke. Busken hadde skjult skadene på bilen da han kjørte forbi tidligere.

Han gikk bort til bilen. Med batongen klar i hånden igjen.

Det så ut som om det røyk fra panseret, eller så var det bare støv som danset i lyset fra lommelykten.

Han gikk ned i gjørma og måtte holde seg i det tynne gresset for ikke å miste balansen.

Det var en Volvo, en V60.

10

Han prøvde å se om det satt noen i bilen, men det var vanskelig.

Han gikk opp på siden av bilen og kikket inn.

Nå så han at det satt et menneske i førersetet, framoverbøyd.

«Hallo?»

Vedkommende rørte seg ikke.

Frontruta var trykket inn, og de tusen sprekkene i glasset minnet om is, men ruta hang fortsatt sammen.

Tony bøyde seg ned og åpnet førerdøra. Airbagen var utløst.

Det så ut til å være en yngre mann, kanskje i tjueårene, blondt hår.

Den slappe kollisjonsputa lignet en hvit plastpose noen hadde lagt over rattet.

Bevisstløs, eller død.

Tony prikket på mannens arm med tuppen av batongen.

Ingen reaksjon.

DEL I

Mai

1 Spise dritt.

Nikola hadde tatt imot dritt lenge nå.

Han hadde sittet her i et år.

Men snart var det slutt. I morgen: siste dagen. Gudskjelov – han var nesten klar for å bli med morfar Bojan i kirken.

Han var nitten år. Sverige var et sykt land – her kunne man bli tatt hånd om til tross for at man var myndig. Men det var hans majkas skyld. Linda – the never ending masemamma. Hun hadde truet med å kaste ham ut, bryte kontakten. Og enda verre: hun hadde truet med Teddy. Egentlig: det sistnevnte var det eneste som hadde bitt på Nikola – risikoen for at Teddy skulle bli skuffet. Han elsket Teddy mer enn den ferskeste porsjonssnusen i butikken, mer enn alle verdens jointer, noen ganger til og med mer enn kompisene. Gutta han hadde vokst opp sammen med, brødrene hans.

Teddy: onkelen hans.

Teddy: idolet hans. Et ikon. Et forbilde. Han visste bare om én person som kunne sammenlignes med Teddy – Isak.

Likevel hadde det ikke vært nok. Det ble for mye tull og for mange timer med ungdomstjeneste. Bøtene ble for høye. Maset fra sosialen for høylytt. Linda ønsket at han skulle bli tatt hånd om. Hun ville at hennes egen sønn skulle plasseres på et narkotikafritt, gledefritt, helt jentefritt behandlingshjem.

Så det var der han hadde vært det siste året. Spillersboda behandlingshjem for unge.

Behandling skal vedtas hvis den unge utsetter sin helse eller utvikling for betydelig risiko for skade gjennom misbruk av vanedannende midler, kriminell virksomhet eller annen sosialt nedbrytende atferd.

15

Fuck LVU – ungdomsomsorgen: han hadde hørt den paragrafen fjorten millioner ganger nå.

Den hadde fortsatt null verdi.

Hvert annet minutt: samme tanke kvernet i hodet hans. Som en ihjelspilt hit av en eller annen kjedelig house-DJ. Refrenget på repeat: Jævla mamma. Jævla mamma. Jævla mamma.

«Jeg har prøvd å gjøre alt for deg, Nikola,» pleide hun å si når han kom hjem på permisjon. «Kanskje det ville blitt annerledes hvis du hadde hatt en far som var til stede.»

«Men jeg har jo hatt Teddy.»

Mamma ristet på hodet: «Syns du det? Onkelen din har sittet inne i åtte av de ni siste årene. Er det å være til stede?»

Nikola satt bakerst i klasserommet. Som vanlig. Han spiste d-r-i-t-t. De prøvde virkelig å trykke ham ned.

Av og til kom det en ny frase inn i refrenget: Jævla Sandra.

Jævla Sandra. Jævla fitte-Sandra.

Sandra var hans såkalte kursveileder. Hun snakket om jobbsøknader. Du må kunne presentere deg godt, skrive et personlig brev, slikke en ræv ren. Nikola hadde vanskelig for å forstå det vesentlige i all denne praten: Han hadde valgt et yrkesrettet program nettopp fordi han ikke ville fortsette med tull og tøys. Dessuten hadde han ingen planer om et ni-til-fem-liv, eller svarte jobber som håndverker. Det fantes betydelig raskere veier til spenn. Det visste han av egen erfaring. De greiene de gjorde for Yusuf betalte seg umiddelbart.

En minisamtalegruppe: bare Nikola og fem andre gutter en gang i uka. Resten av tiden var det forventet at han skulle innfinne seg på en praksisplass de hadde ordnet i Åkersberga: George Samuels Elservice. Det var ikke noe galt med George, men Nikola orket bare ikke.

Ifølge forstanderen på Spillersboda og moren hans var det tydeligvis bra for ham med noen gruppetimer i tillegg til praksisen. «De øker dine muligheter for konsentrasjon. Du får kanskje ikke godkjent i svensk, men det er i hvert fall bra å kunne lese ordentlig.» De surret mer enn alkisene på parkbenkene i Ronna. Klart han kunne lese. Morfaren hans var den verste bokormen: lesegeniet fra Beograd. Han hadde lært Nikola litterær 16

bokstavmagi da han var seks år, sittet ved senga hans og pløyd gjennom flotte, gamle greier. Skatten på sjørøverøya, En verdensomseiling under havet, Den hemmelighetsfulle øya.

Nikola ville gli under radaren, flyte som olje på vannet. Han ville være en skygge, leve livet som det passet ham. Ikke buret inne i et klasserom. Ikke kontrollert av ekle instanser med akronymer.

Men som sagt: tiden var snart inne. Hans tolv måneder i kjedsomhetens sørgelige rasshøl var snart over.

Livet ville få mening igjen.

Livet skulle bli Livet: ting hadde allerede begynt å skje. De visste at han var på vei. Yusuf hadde tatt kontakt og spurt om Nikola kunne være med på et opplegg om noen dager.

Et vaktoppdrag. Men ikke en hvilken som helst løpeguttjobb: det var en forhandling. En egen domstol. En rettergang mellom stridende falanger i Södertälje.

Og Isak skulle være dommer. Det var han som skulle avgjøre saken – i stedet for det systemet som hadde valgt å sperre Nicko inne her.

Isak, liksom. Det var et steg opp.

Likevel hadde ikke Nikola takket ja ennå.

Politietaten i Stockholms len Avhør av Mats Emanuelsson, 10. desember 2010 Avhørsleder: Joakim Sundén Sted: Varetekten Kronoberg Tid: 14.05–14.11 AVHØR Utskrift av dialogavhør

js: Det vil foregå slik at jeg gjør opptak av det som blir sagt. me: Ja vel. js: Da befinner vi oss i avhørsrommet på varetekten Kronoberg, og det er den tiende desember 2010, og med meg har jeg mistenkte Mats Emanuelsson, 44 år gammel. Det stemmer, eller hva? me: Ja. js: Og du samtykker til at dette avhøret holdes uten advokat? me: Ehh, hva innebærer det? js: Det er ikke uvanlig. Du vil komme mye fortere herfra hvis vi slipper å kontakte tingretten, som deretter må få tak i en advokat som har tid til å komme hit. For å si det slik: Skal du ha en advokat, kan jeg ikke love at det blir noe av dette avhøret verken i dag eller i morgen. Og da blir du sittende her i påvente av det. me: Men … jeg får panikk av å sitte innelåst. Jeg har vært kidnappet en gang, visste du det? js: Nei, det var jeg ikke klar over. Hva skjedde? me: Menneskerov, de spikret meg inne i en kasse. Det var for fem år siden omtrent. Jeg klarer ikke slikt … Jeg har gått til psykolog på grunn av klaustrofobien min, jeg må komme meg ut herfra så fort som mulig. js: Da syns jeg i hvert fall vi skal begynne uten advokat, og hvis du føler for å avbryte, så gjør vi det. me: Ja, vi må gjøre det sånn. Jeg må vekk herfra. js: Da vil jeg begynne med å forklare deg siktelsen. Du er altså mistenkt for medvirkning til narkotikalovbrudd i forgårs, i Gamla stan, ved at du bevisst sammen med Sebastian Petrovic, eller Sebbe som vi mener han blir kalt, håndterte en ukjent mengde narkotika. Forstår du?

18

me: Narkotikalovbrudd? js: Ja, det er det du er mistenkt for. me: Er du sikker? js: Helt sikker. Skulle jeg ikke være det? me: Er jeg mistenkt for noe annet? js: Det kan jeg ikke gå inn på for øyeblikket. Jeg vil imidlertid vite hvordan du stiller deg til siktelsen. me: Jeg har ikke noe med det der å gjøre. js: Du nekter altså for lovbruddet? me: Ja, selvfølgelig. js: Da har jeg noen spørsmål jeg vil stille. me: Ok. js: Hva gjorde du egentlig i Gamla stan? me: Ikke noe spesielt, jeg bare var der. js: Kjenner du Sebastian Petrovic? me: Det har jeg ingen kommentar til. js: Vet du hvem han er? me: Ingen kommentar. Men er han pågrepet? js: Du vil ikke kommentere om du kjenner ham, men du lurer på om han er pågrepet? me: Ja. js: Da kan jeg informere deg om, siden det likevel vil bli offentlig kjent dersom han må varetektsfengsles, at han ikke er pågrepet, han er på frifot. Men jeg har flere spørsmål til deg. me: Ja vel. js: Er Range Roveren med registreringsnummer MGF 445 din? me: Det har jeg ingen kommentar til. js: Vet du hvem Sebbe møtte i Gamla stan? me: Ingen kommentar. js: Vet du i hvilket ærend han var der? me: Ingen kommentar. js: Du har ingen kommentar til noe som helst? me: Nei, egentlig ikke. Som sagt har jeg ikke noe med dette å gjøre. Jeg vet ikke hvorfor jeg sitter her. Jeg må bare ut, hodet mitt holder på å sprenges innefra … js: Du var involvert i hendelsen i forgårs. me: Men jeg vet ingenting. Det er ikke min verden, narkotikalovbrudd …

19

js: Nei, jeg forstår det. Jeg er ærlig talt overrasket selv. Vi får kanskje gjøre dette på en annen måte. Vent her, jeg stopper opptageren, så kan vi ta en liten pause.

Avhøret avsluttet kl. 14.11.

MEMORANDUM 1 Utskrift av dialog

js: Opptageren er av, så nå er det ikke et formelt avhør lenger.

Jeg kaller dette for en samtale. Det er bare mellom deg og meg. m: Hva betyr det? js: Det betyr at vi kan være friere med det vi sier til hverandre.

Jeg rapporterer ikke dette til noen, hvis du ikke vil. Og jeg skal være ærlig mot deg, Mats, jeg har undersøkt litt om deg. Du har to barn, du har hatt en helt vanlig jobb, og det stemmer at du ble kidnappet for noen år siden, det må ha vært grusomt. Du skal ikke sitte på et sted som dette. m: Kan du ikke bare løslate meg da? Jeg har snart sittet her i to dager. Jeg er traumatisert fra tidligere. Jeg har opplevd for mye dritt. Vær så snill, jeg ber deg. Jeg har det virkelig dårlig her inne. js: Men du må forstå at dette handler om narkotikalovbrudd.

Vi har brukt hemmelige tvangsmidler mot enkelte i denne etterforskningen, ikke mot deg, men mot andre. m: Hva betyr det? js: Hemmelig romavlytting, telefonavlytting, spaning. Vi har sterke beviser. Du kommer til å bli dømt for dette, det kan jeg si med sikkerhet. Du får minst ti år på soningsanstalt. Og jeg tror heller ikke fengsel er det rette stedet for deg. m: Altså … (lyden av gråt) … jeg kan ikke sitte her … det har pågått i flere år. js: Du vil først havne på Kumla noen år, Sveriges tyngste anstalt, og du skjønner jo selv hva som skjer med sånne som deg der, det er ikke morsomt for myke folk … m: Men … men … (ikke hørbart). js: Jeg forstår. Det kan ikke være lett det her. Vent litt, så skal jeg hente servietter.

20

m: (Ikke hørbart) js: Vær så god. m: Takk … (snufselyder). js: Jeg skjønner at det føles jævlig, men jeg er en tydelig mann.

Saken er den at jeg har et tilbud til deg. Dette ligger litt utenfor boksen, men jeg syns som sagt at du ikke passer inn her. m: Fortell, vær så snill. Jeg gjør hva som helst. js: Det er ganske enkelt. Vi har forstått at du har hatt omfattende kontakt med enkelte personer som vi er interessert i, det har vi både sett og hørt, for å si det sånn. Derfor vil jeg vite alt om dem, jeg vil vite alt dere har hatt fore. Og hvis du kan hjelpe meg med det, lover jeg å holde det på dette planet. Utenfor avhør, utenfor opptak, påtalemyndigheter og advokater. Navnet ditt vil ikke forekomme noe sted. Og da kan jeg også til gjengjeld hjelpe deg. m: Blir jeg løslatt? js: Hvis du går med på dette, løslater jeg deg og vil ikke forfølge saken din videre. Vi gjør en avtale, du og jeg, skjønner du hva jeg mener? m: Jeg vet ikke … js: Tenk over det. Vurder de forskjellige alternativene. Åtte, ti år på Kumla mot å snakke med meg noen timer. m: Det kan bli rart … det er farlig. Tro meg, jeg har vært med på mye. js: Ja, jeg hadde mistanke om det. Men du er ikke en del av det rasket, du er normal. Og hvis du går med på forslaget mitt, må det være din egen avgjørelse. Jeg kan ikke tvinge deg til å samarbeide. Men jeg kan ordne de garantiene du trenger. m: Men hva med barna mine? js: Jeg kommer bare til å bruke det du sier som underlag for videre etterforskning, du vil aldri behøve å vitne eller bli navngitt på noen måte. Du vil gå under et alias, «Marina», som bare jeg vet om. Hundre prosent hemmelighold. Du skal ikke bekymre deg for verken deg selv eller dine barn. Men vi kan ta en pause, jeg går ut en stund, så kan du tenke deg om. m: Ja, kanskje. js: Bra. Bare ikke glem; ti år minst. Kumla. Eller noen timer enkle samtaler med meg.

21

2 De hadde sittet og småpratet i de fløyelstrukne lenestolene og sofaene. Emelie kjente noen av juristene fra før, enkelte av dem hadde hun studert sammen med, andre hadde hun møtt på kursene til Advokatsamfundet, en av dem var til og med kollega av henne på byrået.

Men under jovialiteten lå det en spenning. Selvfølgelig: de ble ropt inn til eksamineringene og sensorene etter tur. De hadde fått beskjed om å legge fra seg mobiltelefonene sine i små plastposer på et bord i begynnelsen av korridoren. Det eneste som var tillatt, var papir, penn og permen med de advokatetiske reglene og disiplinærnemndens avgjørelser.

Nå var tiden inne: hun ville snart bli innkalt til eksaminering.

Den muntlige eksamenen skulle vise om hun kunne bli advokat eller ikke. Alle studiene fram til nå hadde mer eller mindre vært en reise mot dette målet. Tolv år med grunnskole og videregående, etterfulgt av et studieår i Paris – der hun riktignok mest hadde festet i Bastille-området, men også lært seg flytende fransk. Deretter tre og et halvt år med jusstudier fram til juridisk embetseksamen. Og til slutt: jobben som assisterende juristassistent i drøyt tre år hos Leijons advokatbyrå. I mellomtiden hadde hun tatt Advokatsamfundets kurs i etikk og yrkesregler. Samtidig hadde hun samlet alle referanser hun ville få behov for. Det var ikke akkurat som når man søkte en vanlig jobb og oppga kontaktopplysningene til sine to favorittsjefer.

Nei, Sveriges advokatsamfund ville ha navn og adresse på alle motpartsjurister og dommere man hadde møtt i karrieren, samt en redegjørelse for hvilken sammenheng møtene hadde skjedd i. For Emelie hadde det for så vidt ikke vært altfor omfattende, det var i praksis deleierne som hadde frontet de sakene hun hadde jobbet med. Men det dreide seg likevel om over tjue personer. Alle skulle kontaktes av Samfundet, og alle skulle komme med sitt syn på om hun var verdig til å tre inn i deres hellige gemakker.

Og i dag: den endelige prøven. Klarte hun dette, ville resten være en formalitet. Da ville hun snart kunne titulere seg som advokat.

22

«Emelie Jansson,» ropte en stemme fra korridoren.

Det var hennes tur.

Eksaminatoren rakte henne et enkelt A4-ark med tekst. Nå hadde hun tjue minutter på seg til å tenke over spørsmålene og forberede seg til sin presentasjon og eksaminatorens utspørring.

Hun gikk inn i et separat rom med grønn tapet, kun møblert med et eikeskrivebord og en skrivebordsstol. På veggen hang det et kobberstikk som forestilte en eller annen gammel domstol.

Hun leste raskt igjennom det første punktet.

SPØRSMÅL A Grei ut om de spørsmålene av etisk og yrkesteknisk art som dukker opp i situasjonene som forekommer i redegjørelsen under.

Den engelske forretningsmannen Mr. Sheffield har tatt kontakt med advokatbyrået Vipps og bedt om hjelp til kjøp av et leilighetskompleks i Göteborg.

Mr. Sheffield forteller advokat Mia Martinsson at han fikk hjelp av advokatbyrået for rundt ti år siden. Den gang var det den tidligere deleieren Sune Storm som hjalp ham med en komplisert sak. Mr. Sheffield sier at han «faktisk føler seg som en klient av byrået, og forventer behandling deretter.»

Etter noen uker med korrespondanse med Mr. Sheffield begynner Mia å lure litt på hvem Mr. Sheffield egentlig er. Han ønsker ingen bankfinansiering i det hele tatt, og vil overføre hele kjøpesummen på 220 millioner kroner til en klientkonto hos advokatbyrået. Overføringen skjer imidlertid ikke fra Mr. Sheffields konto i Storbritannia, men fra et selskap på De britiske jomfruøyene.

Emelie understreket noen ord i oppgaven og tok opp regelheftet, men la det snart ned igjen. Før hun begynte å bla etter klausuler, måtte hun tenke selv. Identifisere spørsmålsstillingene.

De etiske fallgruvene.

Burde ikke byrået og advokaten ha foretatt en kontroll av klienten? Tatt en kopi av identitetspapirene, gjort et søk i byråets habilitetsdatabase? Kunne virkelig Mr. Sheffield anses som klient av byrået bare fordi han hadde vært det for ti år siden?

Når oppsto egentlig et klientforhold? Og hvordan var det med 23

finanstilsynets regler for kontroll og forhindring av hvitvasking?

Hun begynte å notere på collegeblokka.

Det banket på døra: tiden var ute. De tjue minuttene hadde gått fortere enn hun hadde trodd. Hun hadde tatt seg av oppgavene, fire lignende situasjoner som den med advokat Martinsson og Mr. Sheffield. Alle inneholdt forskjellige problemområder. Byråfellesskap, håndtering av vitner, styrespørsmål. Habilitet.

Eksaminatoren var en advokat i sekstiårsalderen, med nesten uvirkelig velpleid bart, og sensoren som antagelig var ti år yngre, prøvde å se ut som om hun var tjue. De var formelt kledd: Han i mørkeblå dress og slips, og hun i vinrød drakt.

«Ja, vi kan vel begynne med Mia Martinsson. Hvordan bør hun gå fram?» spurte eksaminatoren.

Det var tre uker siden.

I dag satt Emelie på byrået. Hun burde jobbe, men konsentrasjonen var et annet sted. De kunne ta kontakt når som helst.

Telefonen ringte.

«Hei, det er mamma.»

«Hei.» «Hvordan går det?»

«Jeg trodde det var en annen som ringte. Jeg skal få beskjed i dag.»

«Om hva da? Noe på jobben?»

«Det kan man si. Hvis jeg har bestått prøven og søknaden min har gått gjennom, blir jeg advokat.»

«Nei, så morsomt. Gratulerer. Får du lønnsforhøyelse da?»

«Jeg har jo ikke fått svar ennå. Og høyere lønn blir det nok ikke, det betyr ikke så mye i dette byrået. Å være advokat har en viss formell verdi for dem som jobber med strafferett, da kan de bli oppnevnt som forsvarere og sånt. For meg har det mer symbolsk betydning. Jeg blir fullverdig, for å si det sånn.»

«Ja, men det blir jo spennende likevel.»

Emelie hørte på stemmen at noe var i veien.

«Hvordan går det med dere, da?»

24

«Sånn passe.» Mamma snakket saktere. «Jeg har knapt sett noe til pappa på tre dager.»

«Som før?»

«Ja, som før. Han deiser inn midt på natta, og her forleden kom han ikke hjem engang. Kan ikke du komme ned til oss i helgen?»

«Dere? » «Ja, oss.»

«Kommer pappa til å være der da?»

Det ble stille i telefonen.

Det var sånn Emelies verden hadde sett ut under hele oppveksten. Pappas perioder med spriten. Hun hadde ikke helt skjønt det før hun flyttet hjemmefra, studerte ved universitetet i Stockholm og virkelig begynt å tenke. Men hun visste hvordan han kunne være. Hvordan hun selv kunne være.

Det måtte aldri komme ut på byrået.

Emelie fikk avsluttet samtalen med mamma. Hun gransket seg selv i det runde speilet som hang på kortsiden av bokhylla.

Det mørkeblonde håret hennes var gredd i sideskill og festet bak ørene. Kanskje hun hadde sminket seg for lite i dag, faktisk ikke i det hele tatt når hun tenkte seg om, men de grønne øynene hennes så likevel store ut. Hun burde virkelig reise ned til Jönköping. Finne pappa. Prøve å få ham til å forstå en gang for alle.

En time senere. Døra ble åpnet og Josephine tumlet inn. De delte kontor på byrået til tross for at Jossan var senior associate og burde fått eget kontor for lengst. Kanskje det skulle tolkes som et negativt signal for henne.

Men Emelie likte å dele kontor, selv om Jossan kunne være ekstremt selvopptatt og snakke omtrent sju ganger så mye om manikyristen sin i Sibyllegatan og salget på Net-a-Porter, enn om viktige ting. Av en eller annen grunn liksom snublet hun alltid inn gjennom døra – som Kramer i Seinfeld – og bare det var verdt minst én latter om dagen.

«Pippa,» ropte Josephine da hun hadde lukket døra. «Jeg ser på deg at det har skjedd noe bra. Du har smilehull selv om du ikke smiler. Ringte de nå nettopp?»

Emelie nikket. For fem minutter siden hadde de endelig ringt 25

fra Samfundets sekretariat og fortalt at hun var tatt opp som medlem av Sveriges advokatsamfund.

Nå hadde hun tittelen: reisen var over.

«Gratulerer, Pippa. Du er advokat. Dette må vi feire med et glass Bollinger til middagen.»

Jossan kalte henne alltid for Pippa, siden hun var av den oppfatning at Emelie var usedvanlig lik Pippa Middleton.

«Du vet jo hva favorittforfatteren min pleier å si: ’Lykken multipliseres når den deles’.»

«For noe møl, hvem kommer det fra?»

«Det er ikke møl, det er verdens mest innsiktsfulle mann.

Paulo Coelho.» Jossan blunket. Så begynte hun å fortelle om alle bøkene hun hadde lest av denne mannen, og hvordan de hadde forandret livet hennes. Hun hadde funnet seg selv, hun kunne glede seg selv i motgangstider, hun hadde blitt mye mer oppmerksom på sitt åndelige jeg og kunne gi slipp på sin materialistiske livsstil.

Emelie pekte på de tre håndveskene som hang på knaggen på veggen bak Josephine – Céline, Chanel, Givenchy. «Hva med de der?»

Jossan strøk hånden over skinnet i Céline-vesken, det så ut som om hun kjærtegnet den. «Det regnes ikke som materialistisk,» sa hun. «En kvinne må jo ha noe å bære tingene sine i.»

Klokka halv åtte: på vei til Riche tente Emelie en sigarett. Der inne satt Jossan og ventet på å få skåle med henne.

Hun stoppet opp. Nølte. Kanskje hun ikke hadde tid til dette.

Hun jobbet som en gal. Oppdelingen av Husgrens AB – der de inntektsbringende delene skulle selges til et kinesisk industrikonglomerat, og tapsandelene skulle overtas av en av EQTs opportunityfonds – hadde medført fjortentimers forhandlinger med kineserne tre uker på rad. Salget av Airborne Logistics til en stor amerikansk industriell kjøper medførte attentimers økter i DD-rommet uten pause på søndager. Emelie var leder for de andre assisterende juristene – luften i rommet var så tung at hun delte ut hodepinetabletter til teamet hver kveld.

26

Telefonen hennes ringte. Skjult nummer.

Hun svarte med fornavnet sitt.

«Hei, kriminalbetjent Johan Kullman her. Har jeg kommet til advokat Emelie Jansson?»

Advokat Emelie Jansson, det hørtes bra ut. Samtidig lurte hun på hvorfor en kriminalbetjent ringte henne.

«Det stemmer, hva gjelder det?»

«Jeg ringer fra avdeling seks i varetekten Kronoberg, vi har en mistenkt her som har bedt om å få deg som forsvarer.»

«Hva sa du? Er det en pågrepet mistenkt som vil ha meg som forsvarer?»

«Svar: Jesus Adam.»

«På denne tiden?»

«Det er hans rett å kreve en advokat. Og vi oppfatter det slik at han har bedt om å få deg. Da er det vår plikt å kontrollere om du vil påta deg oppdraget.»

«Men jeg driver ikke med strafferett.»

«Det vet jeg ingenting om. Det eneste jeg vet, er at mistenkte har bedt om å få deg.»

«Hva gjelder siktelsen?»

«Drap. Han er mistenkt for drap på en mann ute på Värmdö i går natt.»

«Og hvorfor vil han ha meg?»

«Det er litt vanskelig å svare på, er jeg redd. Han er nemlig mer eller mindre bevisstløs, han har vært i en bilulykke.»

Emelie tok et siste trekk av sigaretten.

Hun var framme ved inngangen til restauranten nå.

Det så varmt og trivelig ut der inne.

3 Han hadde sittet i bilen siden klokka fem om morgenen.

Snust General og tygd xylitoltyggegummi. Ventet på Fredric McLoud.

Mannen som han overvåket fulgte ikke sitt vanlige mønster i dag. Klokka var nå ti over ni.

Teddy lurte på hvordan det ville bli, hva han skulle gjøre for å nå målet med denne jobben – å få noe alvorlig på McLoud 27

Mikaela Bley

Lycke Oversatt av Heidi Grinde

Mikaela Bley Originalens tittel: Lycke Oversatt av Heidi Grinde Copyright © Mikaela Bley, 2015 Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2016 ISBN 978-82-02-49492-6 1. utgave, 1. opplag 2016 Omslagsdesign: Emma Graves, Studio E Omslagsfoto: Arcangel og Shutterstock Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen 2016 Satt i Sabon 10,5/13,5 og trykt på 70 g Enso Lux cream 1,8.

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.

Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Til Dag – jeg vil alltid være der du er

Dette er fiksjon. Jeg vil understreke at alle hendelser og personer er oppdiktet og skapt av min fantasi. Skulle det være likheter mellom virkelige hendelser og handlingsforløp, beror det altså på rene tilfeldigheter. Likevel har jeg tatt meg den frihet å benytte meg av virkelige steder og et par offentlige personer for å gjøre historien så troverdig som mulig. Jeg har forsøkt å gjøre det med respekt, og håper jeg har lyktes med det. Flere av stedene jeg har beskrevet i boken, ligger nær opp til virkeligheten, men jeg har endret noen detaljer.

prolog

Enda en gang snudde hun seg i sengen. Det var umulig å få sove. Bena nektet å falle til ro.

Hun stirret inn i veggen. Lukket øynene, men åpnet dem igjen etter bare noen sekunder. Trakk puten over hodet i et forsøk på å stenge stemmene ute, men det hjalp ikke.

Stemmene lød bare sterkere og sterkere.

«Om forlatelse,» hvisket hun.

Hun tente nattbordlampen og tasset bort til skrivebordet. Trakk ut den øverste skuffen og tok ut noen duftviskelær. Hjerter, stjerner, jordbær. Hun rev et kaninformet viskelær i to og stakk bitene i ørene.

La seg i sengen igjen. Slukket lampen. Tårene rant nedover kinnene, og hun hvisket: «Gud som har oss småbarn kjær, se til meg som liten er. Hvor jeg meg i verden vender, er mitt liv i dine hender.

Lykken kommer, lykken går. Tenk på den som aldri kjærlighet får.»

fredag 23. mai

ellen 20.25

Ellen kikket på klokken oppe i høyre hjørne av dataskjermen. Det var ikke fullt to timer igjen til kveldens siste nyhetssending.

«Nå er Tivoliparken i Kristianstad helt oversvømt,» ropte en kollega ut i det åpne kontorlandskapet i redaksjonen. «Ifølge ekspertene trengs det ikke mange millimeter til før hele byen står under vann.»

En reporter løp bort til plassen sin. Kveldsredaktøren kunne fortelle om jordras i Vagnhärad på grunn av det kraftige regnværet som hadde rammet Sør-Sverige.

Vær og vind. Ellen hadde begge deler langt opp i halsen.

Kolleger som hadde jobbet altfor mange timer i dag sto i kaffekø på kjøkkenet, og redaksjonsledelsen holdt en gjennomgang på kontrollrommet.

Ved siden av henne satt hennes kollega Leif og spiste middag fra en gjennomsiktig plastboks samtidig som han brukte pekefingeren på tastaturet.

Da Ellen begynte i TV4 for fire år siden, hadde hun forestilt seg at hun skulle havne på et stilrent og moderne kontor, men det så ut som et hvilket som helst annet kontorlandskap. Trangt mellom de hvite skrivebordsbåsene, durende ventilasjonsrør i taket og lysrør som avslørte hver eneste liten pore i ansiktet. Lukten av mat varmet i mikrobølgeovn hang i luften døgnet rundt. Det eneste 13

som egentlig skilte TV4-kontoret fra andre kontor, var at det var like tett med kjendiser i de små båsene som det var bananfluer i luften. Lydnivået lå nok også et par hakk høyere enn i Länsförsäkringars hovedkontor, som lå i nabobygningen i Tegeluddsvägen i Stockholm.

Ellen kastet et blikk på tv-skjermen som kjempet med dataskjermen om plassen på skrivebordet. Hun så rett inn i øynene på en blid David Hellenius som ønsket seerne velkommen til Skal vi danse-studioet. Hun minnet seg selv på å si nei takk til TV4s familiedag på Gröna Lund. Hun hadde ikke lyst til å føle seg som den eneste single midt oppe i alle de lykkelige familiene og unger med fargeglade plastarmbånd som ga dem ubegrenset adgang til attraksjonene.

Hun åpnet sitt eget innslag om drapet på en attenåring i Tumba, det skulle sendes på kveldsnyhetene.

Det hadde vært en lang dag. Som kriminalreporter hadde hun ikke fast arbeidstid, hun jobbet når det var nødvendig, og når man var relativt ung og ikke hadde familie som ventet hjemme, ble det mye jobbing.

Hun frøs og kneppet igjen den svarte skinnjakken.

Hun hadde angret på klesvalget hele dagen. Kjole og nakne legger og bare en kort jakke utenpå var altfor lite, men hvem skulle trodd at det kunne være åtte grader i slutten av mai? Hun kunne nesten forstå seerne som ringte og klagde på været, til tross for at TV4 ikke var værguder, de bare formidlet værvarslene.

Hun lengtet etter å komme hjem og tappe varmt vann i badekaret. Tenne et lys med fruktduft. Lese det siste nummeret av Vanity Fair som lå og ventet på henne.

Hun løftet vekk alle papirer og aviser på skrivebordet for å finne hodetelefonene så hun kunne stenge ulydene ute. En dag skulle hun rydde opp i rotet her. På mandag, 14

kanskje. Ny uke, nye muligheter, pleide hun å si til seg selv hver uke, og det holdt omtrent til tirsdag. I beste fall onsdag.

Hodetelefonene lå ikke der. Isteden kjørte hun opp volumet og trykket på play.

Det var det samme hver gang hun så seg selv på skjermen. Hun greide aldri å forberede seg, selv om hun burde ha vent seg til det nå.

Hun trykket på pause-knappen, trakk pusten dypt et par ganger, og satte opptaket i gang igjen.

Men hun rakk ikke å se mange sekundene før siste nytt fra TT dukket opp på skjermen: En person drept i skuddveksling på Lilla Torg i Malmö.

Før hun rakk å trykke på lenken, ropte redaksjonssjefen: «Malmö-redaksjonen tar skudd-drapet!»

Döden. Hele tiden ble hun minnet på døden. Men det var slik hun ville ha det.

Mens Ellens venner hadde sittet klistret til skjermen og ventet på at yndlingsmusikkvideoen skulle dukke opp på MTV, hadde Ellen pløyd seg gjennom dokumentarfilmer om drap og drapsmenn. Hun klippet ut dødsannonser og artikler om folk som hadde dødd av ikke-naturlige årsaker. Forferdelige ulykker. Som kjentes på kroppen og fjernet fokus fra henne selv.

Som kriminalreporter ble hun daglig tvunget til å tenke på døden. Psykologen hennes mente at hun burde jobbe med noe annet, at hun var for besatt av død. At hun måtte bryte mønsteret. Hun lå med fienden, påsto psykologen. Selv om hun ikke uttrykte seg akkurat slik, var det slik Ellen tolket det. Uansett var det ikke sunn atferd, det innså hun selv.

«Ellen!»

15

En dyp stemme med skånsk dialekt skar gjennom rommet. En stemme hun kjente bare så altfor godt. Hjertet begynte øyeblikkelig å slå fortere.

Hun så opp og møtte motvillig blikket hans.

«Kan du komme bort hit, er du snill?» sa han og vinket henne bort til seg.

Det var første gang han snakket til henne siden han ble sjef for redaksjonen for en uke siden. Første gang han snakket til henne siden han dumpet henne for et år siden uten et ord til forklaring.

Ellen reiste seg og gikk motstrebende gjennom redaksjonen og bort til skrivebordet hans. Hun forbannet seg selv fordi hun var nervøs, og forsøkte å fokusere på målet ved å feste blikket på et fast punkt i blomsterbuketten på resepsjonsskranken bak Jimmy.

Den forrige sjefen var den eneste i redaksjonen som hadde hatt eget kontor. Jimmy hadde valgt å flytte ut på gulvet og være «en av gjengen». Men ingen lot seg lure av det. Han var her for å rydde opp. Alle visste det.

Her skulle det skapes bedre nyheter og spares penger, og seertallene skulle skyte i været. «Motorsagmassakren», var tilnavnet hans nå om dagen, etter at han nylig hadde sparket en stor del av personalet ved en konkurrerende kanal.

Ellen trakk ut pennen fra knuten i nakken så det lange, mørke håret falt ned over ryggen.

«Hei, fint,» sa han og sendte henne et fort blikk før han dukket ned i MacBooken igjen. «Jeg må bare få av gårde denne mailen.»

Jimmys skrivebord var tomt, bortsett fra en halvfull kopp med kaffe. Svart. Pluss et bransjetidsskrift med bilde av ham selv på forsiden. Ikke ett bilde. Ikke én personlig ting.

16

Akkurat som hennes eget skrivebord.

Hun var tørr i munnen.

Hun studerte profilen hans i smug mens han tastet i vei på mac-en. Hun hadde alltid vært svak for menn med stor nese. Han hadde høye, markerte kinnben, og det mørke håret var kortklippet.

«Det var det, beklager at du måtte vente,» sa han og smilte.

Stemmen lød like selvsikker som hun følte seg usikker.

«Du – hvordan er din kontakt med politiet?» spurte han og lente seg tilbake i stolen.

«God, hvordan det?»

«For det er jo kriminalreporter du er?»

«Ja,» sa hun litt forvirret.

Jimmy kjørte hånden gjennom håret og kikket først på dataskjermen, deretter på henne. «Hva vet du om den forsvunne jenta?»

«Hva?» Ellen rykket tilbake som om hun hadde brent seg på ordene.

Jimmy pekte på en mail.

Selv om hele kroppen strittet imot, bøyde hun seg fram for å lese: Åtte år gammel jente sporløst forsvunnet …

Bokstavene fløt i hverandre.

«Dette er en sånn sak som seerne elsker. Missing-pretty-girl-syndrome, vet du. Det kunne ikke kommet mer beleilig.» Han slo hånden i skrivebordet som om han nettopp hadde skutt blink.

Ellen glippet med øynene for å forsøke å få dem i fokus igjen.

Jimmy fortsatte: «Det er akkurat slike saker vi trenger. Sånne som berører folk personlig. Vi kan ikke bare 17

gi seerne det store nyhetsbildet. Vi må gi dem noe konkret. Skjønner du? Noe de kjenner på kroppen.»

Hun kjente det iallfall på kroppen. Som et slag rett i mellomgulvet. Og det stakk som små nåler i hendene.

«Hun forsvant fra Kungliga Tennishallen i dag. Nå i ettermiddag. Vi må sette i gang. Jeg vil at du …»

Ellen ristet på hodet. «Skjedde det i dag?»

«Ja, i ettermiddag, som sagt.»

Ellen strakte seg og prøvde å fylle lungene med oksygen, men trykket i brystet gjorde det vanskelig. «Har du sett bilde av henne?» spurte hun og lot ergrelsen ta over.

«Hva mener du?»

«Du kalte det jo missing-pretty-girl-syndrome, er hun pen, eller?»

Jimmy trillet stolen bakover. «Jeg regner med at du skjønte hva jeg mente,» sa han og reiste seg. «Det er et uttrykk.»

«Jeg vet det, tro meg. Eller for å være helt korrekt, missing-white-girl-syndrome. Ja, for hun er vel hvit? Jeg regner med at du har sjekket det?» Hun forsøkte å skjule at pusten gikk fort.

Istedenfor å svare løftet han opp mac-bagen fra gulvet.

«Håper du at det har hendt henne noe virkelig fælt også?» Ellen greide ikke stanse. «At hun er blitt voldtatt?

Eller kanskje har druknet? Det aller beste ville vel være om hun var partert. Jo flere biter, desto kulere. Fatter du at det er en åtte år gammel jente vi snakker om?»

Jimmy så seg rundt. Da han skjønte at resten av redaksjonen lyttet, senket han stemmen.

«Sjekk det ut. Jeg vil at vi skal være med helt fra begynnelsen her.» Han lukket mac-en.

«Fra begynnelsen…?»

«Ja, fra begynnelsen,» sa han og snudde seg mot 18

henne. «Sørg for å få en prat med alle kontaktene dine i politiet, som kriminalreporter burde du vært oppdatert allerede.»

Hun tørket svetten av pannen. «Men dette er ikke en sak for TV4-nyhetene …» Han skulle ikke komme her og fortelle henne hvordan hun skulle gjøre jobben sin.

«Du tror kanskje du jobber for en av tabloid-avisene, men …»

«Nei, du har rett i det,» avbrøt han. «Det er ikke noen nyhet. Ennå. Men det kan det bli, og da vil jeg at vi skal være først på ballen. Vi har ikke råd til å vente og rapportere om det som skjer etter alle de andre. Skap nyheten.» Han stakk mac-en i vesken.

Nå stakk nålene over hele kroppen. Ellen visste nøyaktig hva som var i ferd med å skje.

«Hva gjør vi hvis hun ikke er pen nok, da?» fortsatte hun.

«Gi deg nå. Passer det ikke, kan jeg be en annen om å ta det.»

Jimmy stakk vesken under armen og så på henne med trette øyne. «Jeg tenkte bare at …»

«Jeg gjør det,» avbrøt hun.

«Fint.» Jimmy var alt på vei mot heisen.

«Døden, døden, døden,» hvisket hun da han var utenfor hørevidde.

Men det var allerede for sent. Panikken vokste i henne.

ellen 20.40

Den lille jenta var åtte år. Akkurat som Elsa hadde vært.

Ellen åpnet øynene. Blunket hardt et par ganger. Det var varmt. Hun vrengte av seg jakken. Ventilasjonssystemet drønnet i ørene. Gulvet gynget under henne, og hun måtte klamre seg til vasken for ikke å falle.

«Døden, døden, døden,» hvisket hun med trykk på hver stavelse. Det verket slik i brystet at det ble vanskelig å puste.

Noen trakk i dørhåndtaket.

Ellen skrudde opp kranen på full styrke, bøyde seg fram, fylte de krumme håndflatene med vann og lot det plaske mot ansiktet.

«Går det bra med deg der inne?»

«Ja visst,» sa hun og forsøkte å gjøre stemmen normal.

Så seg i speilet, men slo raskt blikket ned igjen.

Pust, Ellen, forsøk å puste.

«Hallo?»

«Ja, snart!» Hun bet seg i leppen og trykket hendene hardt ned i vasken. Vannet fosset fremdeles fra kranen.

Hun skrudde det av, strakte hånden ut etter et papirhåndkle og tørket seg.

Døden, døden, døden. Det var den siste i rekken av psykologer hun hadde gått hos, som hadde rådet henne til å bable et eller annet for å tvinge bort angsten før den overmannet henne. Ellen hadde først syntes det låt 20

banalt, men bestemte seg for å prøve likevel. Hun hadde lest et eller annet sted at Astrid Lindgren alltid begynte enhver samtale med søstrene sine med akkurat de ordene, slik at de skulle slippe å snakke mer om det angstfylte.

Ellen valgte å gjenta det ordet som skremte henne mest, det som mante fram bilder hun gjerne ville, men ikke klarte, viske vekk. En sorg og et savn som var like ugjenkallelig som døden selv. Og av og til virket det faktisk.

Hun la hånden på dørhåndtaket, men stanset opp.

Knipset febrilsk med fingrene i et siste forsøk på å lure hjernen.

Nå måtte hun skjerpe seg, hun kunne ikke bli her inne lenger. Hun låste opp døren med skjelvende hender.

«Det er faktisk flere toaletter her i huset,» sa hun og gikk fort forbi kollegaen og tilbake til plassen sin.

Det kjentes som om alle stirret på henne. Hun ville gå hjem, kle av seg, krype ned i sengen. Trekke dynen over hodet og kutte ut alt – men det var det siste hun kunne gjøre.

Hun skalv fremdeles på hånden da hun tok telefonen og tastet Oves nummer.

«Hvorfor har jeg ikke fått vite om jenta som forsvant fra Kungliga?» sa hun uten å bry seg om noen forutgående høflighetsfraser.

Ove begynte å le.

«Nei, nå skjønner jeg deg ikke, når begynte dere å interessere dere for unger på rømmen? Er det nyhetstørke, eller? Selv om regnet pøser ned?»

Hun hørte hvor storfornøyd han var med Göteborgvitsen sin.

Ellen gikk inn på et av de ledige møterommene for å kunne snakke uforstyrret.

«Det er jeg som avgjør om det er en nyhet eller ikke.»

21

De hadde en avtale. Ove var pressetalsmann for politiet, og visste om det meste som skjedde på politihuset.

Alle journalister jobbet med kontakter som tipset dem.

Slik var det bare. Ellen var ikke stolt over det, men det var et nødvendig onde. Og Oves del av avtalen var at han skulle sørge for at hun fikk alle relevante tips.

Egentlig var det ikke så rart at Ove ikke hadde latt høre fra seg, det var vanligere enn man trodde at folk forsvant, og når det ikke lå noe kriminelt bak, var det sjelden nyhetsredaksjonene fikk høre om det engang. Hvis nyhetsredaksjonen hos TV4 likevel fikk nyss om en forsvinningssak, ventet de stort sett til de visste om den forsvunne var blitt offer for en forbrytelse, og det var i allmennhetens interesse å slå saken opp. Men det var nye tider nå, med Jimmy som sjef.

«Hvorfor sier du at hun har rømt hjemmefra? Er det noe dere vet?»

«Fordi det som oftest er det som har skjedd, men vi har sendt en bil bort til Kungliga for å prate med foreldrene.»

Ellen så Ove for seg, hvordan han gikk fram og tilbake i de lange korridorene i politihuset og pratet i den nye bluetoothen som han hadde spesialbestilt fra Tokyo.

Mens han snakket, ristet han langsomt på hodet som om han sa nei til alt. Fram og tilbake. Med voks i det grå håret, så det lå perfekt. Ugla, kalte hun ham. Ikke bare fordi han lignet en ugle, men også fordi ugler i henhold til folketroen var forbundet med ulykke og død. Enkelt sagt var det dét som karakteriserte forholdet deres. I tillegg var ugler symbol på visdom, men det var ikke noe hun forbandt med Ove. Til slutt greide hun å overtale ham til å ringe tilbake så snart han hadde mer informasjon om jenta.

22

«Okei, men hvis dere går ut med dette, så refererer dere faen ikke til politiet,» mumlet han før de la på. «Vi har ikke kapasitet til å ta imot en haug verdiløse tips fra publikum.»

Ellen gikk tilbake og satte seg på plassen sin. Blikket falt på stillbildet på skjermen, der hun hadde satt Tumba-innslaget på pause. Kroppen dirret ennå, hun kaldsvettet og kjente seg forvirret. Hvordan kunne Jimmy tvinge henne inn i noe slikt som dette?

«Det var det, blir noen med og tar en fredagskaffe?» spurte Leif. «Vi får passe på nå mens det ennå er gratis.

Kaffen, altså,» sa han og reiste seg.

«Nei takk.» Ellen ristet på hodet.

«Nei, det kommer jo ikke til å ruinere oss,» fortsatte han.

Hun orket ikke svare.

Det største problemet med Leif var at han var imot enhver forandring, det nest største at han var ufyselig, og det tredje at han ikke likte Ellen. Hun kom ikke bare fra feil samfunnsklasse, hun var også for ung og uerfaren til å fortjene respekt fra hans side. Fire år i redaksjonen var ingenting, slik Leif så det, og det gjorde ikke saken noe bedre at hun kom fra nettredaksjonen – «Internett», som de kalte den.

TV4 var den første ordentlige jobben hennes. Etter journalistutdannelsen ved Stockholm Universitet hadde hun hatt et års praksis ved CNN i New York før hun fikk jobben som nettredaktør ved TV4. Siden nettet ikke var et prioritert område, fikk hun relativt frie tøyler. Ellen valgte å lage reportasjer om uoppklarte drap, drap som vakte stor oppmerksomhet, underlige drap – alt som hadde med drap å gjøre.

En konsulent som hjalp TV4 å legge opp strategier for 23

å kunne konkurrere med strømmetjenester på nettet, ble oppmerksom på Ellens arbeid og fikk overtalt ledelsen til å overflytte henne til TV-nyhetene.

Der tok de ikke akkurat imot henne med åpne armer.

De mente at hun hadde glidd inn på et bananskall, eller rettere sagt, kjøpt seg inn, ettersom hun het noe så fornemt som Tamm til etternavn og hadde vokst opp på Örelo slott i Södermanland.

Det hadde vært som en eneste, lang oppoverbakke å vinne kollegenes tillit, og selv om Ellen nå hadde vært der i snart fire år, mente Leif fremdeles at hun ikke greide å håndtere opplysninger fra politiet. Han hadde en lang liste med fastlåste meninger.

«Du var ikke på møtet i dag.»

Ellen så opp fra skjermen. «Nei, jeg var i Tumba …»

«Ja, du får benytte tiden godt, for snart blir det nok slutt på disse hobbyprosjektene dine.»

«Hobbyprosjektene?» Var mannen totalt idiot?

«Ja, nå skal det strammes inn og kjøres hardt, som Jimmy uttrykte det,» sa Leif med en påtatt stemme som røpet at han ikke likte sjargongen til den nye sjefen. Han nikket mot Jimmy med sitt eget nesten skallete hode.

Jimmy satt med ryggen til og tastet inn tall på et Excelark. Siden han begynte for en uke siden, hadde han jobbet nesten døgnet rundt. Enten for å inspirere andre til å arbeide mer og hardere, eller fordi forandringene han planla var så omfattende. Det var ingen hemmelighet at seertallene var synkende og at det var dyrt å produsere nyheter.

«Snakk om tomme floskler. Og de lyder enda verre på skånsk. Vi skjønner jo knapt hva fyren sier. Og så vil han innføre enmannsteam. Vi skal tydeligvis gjøre alt selv fra 24

nå av,» fortsatte Leif og ristet på hodet. «Det var bedre før.»

«Ja, og sånn har det alltid vært,» sa Ellen.

«Hva sa du?»

«At det var bedre før. Og det har det alltid vært.»

Leif gryntet.

Han hadde jobbet i TV4 helt siden kanalen ble åpnet for nesten tjue år siden. Det var så vidt ikke bildet ble svart-hvitt når han dukket opp på skjermen.

Leif var en dyktig journalist, med en erfaring man bare kunne få med alderen. Derfor var han høyt respektert, og de fleste i redaksjonen så opp til ham. Mange utenforstående trodde at det var programlederne som bestemte, men det stemte ikke. Leif hadde den uformelle makten.

Og nå var posisjonen hans truet. Den forrige sjefen var Leifs beste venn, og hadde sikkert sørget for at Leif hadde bedre lønn og frynsegoder enn de fleste i redaksjonen.

«Nå stikker jeg. Takk for i kveld,» sa Bengt Magnusson da han gikk forbi.

«Fri i morgen?» spurte Leif og skyndte seg etter ham.

«Du, har du hørt at de skal korte ned Kalde fakta ? Hva er det egentlig som skjer?»

Ellen sjekket inngående mail for å se om det hadde kommet noe fra Ove, men fant bare en haug med søppelpost.

«Noen av oss har tenkt oss ned på Riche og ta noen øl, blir du med?» ropte Jimmy og tok på seg frakken.

Ja, selvfølgelig syntes han at han var nødt til å spørre henne også. Ellen ristet på hodet. «Ikke i kveld. Jeg har ikke tid.»

«Okei, da sees vi i morgen!»

Noen overpyntede jenter fra Etter 10-redaksjonen småløp fnisende etter ham.

25

Leif kom tilbake med en kveldsavis under armen og en kaffe i hånden.

«Gikk Jimmy nå? Jeg skjønner meg ikke på den gutten. Han mener vi skal ta med resultatet av Skal vi danse i nyhetssendingene. Det er faen meg helt sprøtt. Hvordan skal dette ende?» sa han og bladde gjennom avisen. Tok en slurk av kaffen. «Og nå vil han at vi skal rapportere at en jentunge har rømt hjemmefra. Hvor er vinklingen der?

Det er vel ikke sånt dritt vi skal holde på med?»

Ellen så på ham. «Men er det ikke litt rart at jenta skulle på tennistrening, med tanke på at hallen er stengt for oppussing?»

Ellen spiste ofte lunsj på Kungliga Tennishallen, men den siste uken hadde den vært stengt på grunn av oppussingen.

Leif trakk på skuldrene.

«Og hvorfor sier du at hun har rømt hjemmefra?»

Hun reiste seg så fort at kontorstolen trillet av gårde bak ryggen hennes.

Leif så på henne som om hun var gal. Og det var hun kanskje.

«Fatter du ikke at det er en liten jente som er blitt borte! Du lyder akkurat som politiet, og du har faen meg ikke peiling på hva du snakker om!»

«Slapp av, da. Du bærer deg som en fjortis.» Han ristet på hodet og snudde seg mot dataskjermen.

Ellen røsket til seg jakken og la pc-en i vesken.

«Frikveld?» ropte noen etter henne da hun gikk med raske skritt mot trappen. Arbeidskameratene lo.

Ellen fortsatte ned til garasjen. Var det bare hun som forsto hvor alvorlig dette var?