__MAIN_TEXT__

Page 1


101235 GRMAT Slipp meg fri 190102.indd 2

16/12/2019 14:25


Angelica Kjos og Atle Austad

Slipp meg fri Om terapien etter seksuelle overgrep og vold

101235 GRMAT Slipp meg fri 190102.indd 3

16/12/2019 14:25


© CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2019 Cappelen Damm Akademisk ISBN 978-82-02-56809-2 1. utgave, 2. opplag 2020 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Portrett omslag: Jon Gustavsen Omslagsdesign: Cappelen Damm Sats: Bøk Oslo AS Trykk og innbinding: Livonia Print SIA, Latvia 2020 Innkjøpt av Norsk kulturråd www.cda.no akademisk@cappelendamm.no

101235 GRMAT Slipp meg fri 190102.indd 4

16/12/2019 14:25


Forord

angelica

For meg er denne boka fortellingen om reisen min, fra å være bundet i mørke og skammens lenker, til frihetens lykke. Slipp meg fri er en historie om hvordan terapi kan foregå. Vi har åpnet døra til terapirommet for at dere skal få et innblikk i hvordan terapeuten og jeg har jobbet oss gjennom nesten ti år med terapi. Denne døra er som oftest lukket, og de færreste snakker om det som skjer bak den. Jeg har forsøkt å tenke tilbake og beskrive situasjoner slik det føltes den gangen jeg satt i terapirommet. Jeg har ønsket å formidle opplevelsene følelsesnært. Å skrive om egne traumer har vært en langvarig prosess og spesiell opplevelse. Å sette ord på de vanskelige traumene og påvirkningene som traumene og senskadene har hatt, og fortsatt har på meg, har vært krevende. De sorte bokstavene på det hvite papiret har ofte tatt meg tilbake til traumene emosjonelt, og jeg har måttet lære meg å stå i det mens jeg har skrevet meg videre. Jeg vil takke redaktøren min, Even Emaus i Cappelen Damm, for at du har hatt tro på denne boka. Jeg takker også medforfatteren min, Atle Austad. Hans bidrag gir boka et unikt tosidig perspektiv. Takk til alle bidragsyterne. Takk også til TV2 og Haakon Eliassen. Takk til Reidar H ­ jermann, Inga Marte Thorkildsen, Anne Lindboe og Rona og resten av gjengen ved Støttesenter mot incest 5

101235 GRMAT Slipp meg fri 190102.indd 5

16/12/2019 14:25


og seksuelle overgrep i Oslo. Takk til Leiv Holstad i Marita­stiftelsen, Inger Lise Sætren, Håkon Didriksen, Ulf Bragvin, Hans Petter Solli, Anne Kristine Bergem og Runi Børresen. Takk til Stiftelsen Dam for ekstra midler. Jeg vil takke kjæresten min for all støtten du alltid gir meg og livet vi bygger sammen. Jeg vil takke englemamma og englepappa for at dere er i livet mitt når jeg vil dele sorger og gleder. Når jeg har det vanskelig og vondt, er dere bare en telefonsamtale unna.

atle

Angelica ville gjerne at jeg ble med på å skrive denne boken. Hun sa stadig at det var «vi» som hadde gått gjennom denne prosessen sammen, og hun ønsket å vise fagpersoner hvor viktige de kan være, og at de ikke må gi opp, selv når alt virker håpløst. Vi brukte omtrent to år på bestemmelsen om å skrive boken. Jeg var i utgangspunktet skeptisk til at Angelica skulle skrive så personlig om seg selv og blottstille seg og sin egen sårbarhet for omverden. For meg var det sentralt at hun visste hva hun gikk til, og helt avgjørende at hun brukte god tid til å tenke på om hun faktisk ønsket å gjøre det, men også hvilke konsekvenser det kunne medføre for henne. Jeg tror Angelica hadde motiver for å få meg med som gikk ut over bare sitt eget ønske om å formidle terapiprosessen, nemlig at hun var nysgjerrig på hvordan jeg, som psykologen hennes, hadde opplevd terapien. Hun utfordret meg til å avsløre meg selv gjennom å skrive boken sammen med henne. Siden boken også forteller hva psykologen tenker og opplever i en terapiprosess, gir den jo innsikt og kan være til hjelp for andre terapeuter. Kanskje kan det bidra til å gjøre det tryggere for noen å begynne i terapi. Skriveprosessen har vært både krevende og berikende. Sammen har Angelica og jeg vektlagt de delene av terapien som vi sammen har vurdert som de mest sentrale. Under skrivingen har jeg gjort mange tilbakeblikk på terapiprosessen, og min egenanalyse har vært en sentral del av arbeidet med boken. Det har vært et poeng at jeg har skrevet historien fra mitt eget ståsted, og jeg har skrevet mine egne tanker og opplevelser i 6

101235 GRMAT Slipp meg fri 190102.indd 6

16/12/2019 14:25


prosessen underveis i terapien. Så er dette i ettertid satt sammen med Angelicas fortellinger. På denne måten gir boken begges perspektiv på de samme hendelsene i prosessen, i den grad det har vært mulig. For min egen del opplevde jeg det ikke som spesielt skremmende å presentere tankene og følelsene mine. Jeg har en formening om at det egentlig er skrevet altfor lite om hvordan psykologer opplever, tenker, føler og løpende vurderer i en terapi­prosess. Teorier og metoder for hvordan terapi skal og kan være, er rikelig belyst, men psykologens indre er i liten grad beskrevet. Jeg håper derfor at boken vil være et viktig bidrag til terapiforståelse, også fra en litt annen innfallsvinkel enn den mer tradisjonelle måten å gjøre det på. Det har også vært svært spennende å lese hva Angelica faktisk tenkte, og hvordan hun opplevde det som skjedde i terapien. Hun har absolutt formidlet mye underveis i samtalene våre gjennom alle disse årene, men ikke på langt nær så mye som jeg får innblikk i gjennom å lese det her. Oslo, 25. september 2019 Atle Austad og Angelica Kjos

101235 GRMAT Slipp meg fri 190102.indd 7

16/12/2019 14:25


101235 GRMAT Slipp meg fri 190102.indd 8

16/12/2019 14:25


Innledning

angelica

Jeg bruker betegnelsen stefar, men i hele oppveksten ble jeg fortalt at han var min biologiske far. Det er verdt å understreke at mine opplevelser med denne mannen var med troen på at han var min far. Historien om min oppvekst utgjør bakgrunnen for boka. I barndommen opplevde jeg ingen form for omsorg eller kjærlighet fra de personene som hadde omsorg for meg. Lidelsene, volden og overgrepene jeg ble utsatt for, gjorde at jeg ofte følte at jeg bare ville dø. Jeg begynte med selvskading da jeg var syv. Jeg kuttet meg med kniver eller glasskår, brant meg selv eller slo hodet mitt i veggen – alt for å kjenne en fysisk smerte. Jeg ville få en bekreftelse på at jeg eksisterte og var fysisk i live, og det skjedde når jeg så blodet mitt renne nedover kroppen, eller når jeg kjente smerten etter å ha brent meg. Jeg skadet aldri meg selv for å flytte de følelsesmessige smertene mine over på noe annet. Jeg gjorde det for at kroppen og hodet skulle kjenne det samme. Ofte var kroppen så nummen at jeg nesten ikke kunne kjenne den, jeg satt kun med en lammende følelse i kroppen. Jeg klarte ikke å sette ord på følelsene. Språket mitt var ikke godt nok utviklet til å gjenkjenne og uttrykke det jeg følte. Jeg skadet ikke meg selv for å få oppmerksomhet. Det var min måte å få bekreftelse fra meg selv på, rettet mot min egen numne kropp. Å kjenne at kroppen var der, selv med smerter og blod strømmende, bekreftet at jeg var i live. 9

101235 GRMAT Slipp meg fri 190102.indd 9

16/12/2019 14:25


Da jeg var bosatt i en barnevernsinstitusjon, måtte jeg gå til kontoret hvor alt førstehjelpsutstyret lå innelåst etter at jeg hadde skadet meg. For å få plaster eller bandasjer måtte miljøterapeutene kikke på sårene mine. Da la jeg merke til at mange egentlig ikke forsto meg. De virket mer irritert på meg og oppførselen min. Jeg fikk kommentarer om hvorfor jeg drev med dette tullet, og hvorfor jeg ikke bare kunne slutte med det. Helst ville jeg ikke vise dem sårene mine, siden jeg forsto at de ikke skjønte noe av hva som skjedde eller hvorfor jeg handlet som jeg gjorde. Jeg hadde en følelse av at de tenkte at jeg holdt på med et spill, et spill for å få oppmerksomhet. For meg virket det tydelig at miljø­terapeutene ikke forsto at det var vanskelig for meg å kjenne kroppen min. Jeg skulle så inderlig ønske at de hadde spurt meg om hvorfor jeg skadet meg. Jeg hadde også store muskelsmerter. Det var som om de fysiske smertene jeg var blitt påført fortsatt satt fast i kroppen min: store smerter i nakken, skuldrene og mageregionen. Jeg gikk konstant med spenninger i nakken og hadde ofte vondt i hodet. Jeg kan ikke huske å ha hatt en tid i livet uten kroppslige smerter. Derfor kunne jeg heller ikke forestille meg hvordan det ville være å leve et liv uten. Jeg ble etter hvert ganske vant med å ha smerter, og at smerter var noe som bare var der. Samtidig slet jeg med sterke plager knyttet til selvmordstanker. Jeg hadde problemer med å finne noe særlig mening i å leve. De kroniske selvmordstankene mine var dominerende: Jeg var mer redd for å leve enn tanken på å skulle dø. Døden sto for meg som en løsning. Første gang jeg forsøkte å ta mitt eget liv var jeg syv år gammel. Mitt første møte med rusen ble påført meg som niåring, da jeg ble solgt som en vare for andres nytelse. Med rusen jeg fikk når jeg tok piller eller satte sprøyter følte jeg at det var lettere å holde avstand til de ekstreme påkjenningene jeg gjennomgikk. Rusen døyvet til en viss grad følelsene jeg bar på. Rusen ble noe «trygt» å flykte til, som gjorde det lettere å gjennomgå opplevelsen av å bli solgt, som i seg selv fortsatt var en helt for jævlig følelse. Rusen ble mitt «verktøy» til å håndtere alt som var vondt og vanskelig. 10

101235 GRMAT Slipp meg fri 190102.indd 10

16/12/2019 14:25


Historien min skapte avstand mellom meg og dem som jobbet med meg, og var med på å gjøre meg utrygg og usikker. Jeg trodde jeg var så innmari spesiell, uten at jeg egentlig var det. Jeg gikk i min egen usikkerhet, opptatt i mine egne tanker om at folk ikke klarte å være rundt meg. Livet mitt handlet om å overleve fra minutt til minutt, og kanskje ut dagen, om jeg orket. Selv etter at jeg som 11-åring slapp unna han som var den viktigste årsaken til lidelsene mine følte jeg meg annerledes og helt verdiløs. Jeg trodde ikke at noen kunne like meg eller elske meg; ingen kunne holde ut med meg. Etter hvert stolte jeg ikke på noen. Denne boka er fortellingen om hvordan jeg klarte, blant annet gjennom terapi, å reise meg igjen etter år med å ha vært utsatt for vedvarende og ekstreme traumer. Sammen med psykologen min gjennom mange år, Atle Austad, vil jeg fortelle om den tiårige reisen vi har vært gjennom sammen. Denne reisen har vært nødvendig for få et godt og meningsfylt liv, uten at traumene hindrer meg i å leve det livet jeg ønsker. Reisen har også gjort det mulig for meg å være med på å skrive denne boka. Boka begynner der terapien starter. Jeg skriver min historie. Atle skriver sin historie. Boka handler om hvordan vi begge har opplevd terapiprosessen, og de hendelsene vi har delt gjennom den. Atle beskriver hvordan det var å være psykolog i møte med meg, og jeg hvordan det var å være meg, i møte med ham. Tiden med terapi har vært broket, og noen ganger fryktelig tung og lang. Den virket nesten umulig; tidvis håpløs. Vi har opplevd mye sammen, Atle og jeg. Han har lært meg å kjenne, og jeg er blitt kjent med ham. Det har vært nødvendig for meg å bli «sett» på som et helt menneske. Jeg har fått lov til å se disse ­egenskapene ved meg selv på en måte som har gitt meg en trygghet på at jeg faktisk evner å oppfatte verden på en måte som gir meg tillit til meg selv og min evne til å påvirke mitt eget liv. Dette har også vært nødvendig for å gi meg tillit til at andre mennesker ikke bare er svikefulle og brutale, men at de også kan være trygge og til å stole på. Det har vært viktig for meg å få erfare at det finnes gode mennesker og opplevelser; at det er mulig å bygge seg opp igjen med nye sunne verktøy og mestringsstrategier. 11

101235 GRMAT Slipp meg fri 190102.indd 11

16/12/2019 14:25


Psykologen min Atle «så» meg, men jeg har også hatt andre hjelpere som har vært en del av denne reisen. Disse andre personene har også hatt avgjørende betydning for at jeg har klart meg. Atle har fulgt meg hele veien, også i de periodene hvor andre har vært viktige, eller institusjoner har hatt omsorgen for meg. Mitt håp er at du som leser boka, enten du er student, terapeut eller fagperson, pårørende, et medmenneske eller selv har vært utsatt for noe av det samme som meg, kan finne lærdom, inspirasjon, trøst og håp. Håpet har vært helt nødvendig for meg. Uten håp er jeg redd jeg ikke ville klart meg.

atle

Jeg fikk en forespørsel fra institusjonen Angelica bodde på, hvor jeg jobbet som innleid terapeut, om ikke jeg kunne forsøke å motivere Angelica til å begynne i terapi. Angelica var 15 år og hadde, overfor både barnevernet og institusjonen, klart uttalt at hun ikke ville snakke med noen psykolog.

angelica

Før jeg møtte Atle som 15-åring trengte jeg hjelp til veldig mye. Jeg var veldig redd. Ofte fikk jeg panikkangst, jeg slet med flashbacks og sterke mareritt, og jeg hadde store søvnproblemer. Jeg var livredd for å sove. Ofte satte jeg på alarmen hvert tiende minutt gjennom hele natta fordi jeg ville ikke gjenoppleve overgrepene fra barndommen. Jeg hadde store problemer med å skille mellom flashbacks og det som skjedde her og nå. Spiseforstyrrelser, rus og selvskading ga meg store problemer med å fungere i det daglige. Etter hvert fikk jeg mange dårlige erfaringer fra møter med hjelpeapparatet. Jeg hadde møtt flere psykologer, og på bakgrunn av disse erfaringene hadde jeg store utfordringer med å stole på at noen i det hele tatt kunne hjelpe meg. Jeg stolte ikke engang på meg selv. Jeg husker godt et møte med en av psykologene som jeg i en periode gikk i terapi hos. Han var veldig hyggelig og snill, men for meg var han utrolig merkverdig i måten han stilte meg spørsmålene sine. Han kunne for eksempel spørre meg: «Hvordan føles det å hete Angelica?», «Hvordan smakte maten i dag?», «Hvor 12

101235 GRMAT Slipp meg fri 190102.indd 12

16/12/2019 14:25


kjente du smaken?», «Var maten bløt, myk eller seig?» og «Hvordan har du det i dag?». Jeg fikk ingen forklaring og forsto ingenting av hva denne psykologen ville med spørsmålene. Jeg husker bare at jeg ble forvirret og skeptisk, og lurte på hva han egentlig holdt på med. For meg ble dette spørsmål som nesten føltes som en latterliggjøring av meg, og som ikke hadde noe å gjøre med det jeg slet med. I ettertid har jeg tenkt at disse spørsmålene sikkert hadde et mål og en mening. Men for meg, et barn uten noen særlig erfaring med å snakke med psykologer, ble dette bare nok et møte med en voksen uten at jeg forsto hva som var hensikten og bakgrunnen for spørsmålene som ble stilt. Jeg husker jeg spurte om han egentlig var innlagt her i psykiatrisk avdeling, han også. En psykolog jeg hadde hos BUP da jeg var 11 år gammel tvang meg til å tegne historien min på vårt første møte. Jeg opplevde det i alle fall som tvang. Jeg var jo ikke klar for verken å snakke om eller å se for meg de overgrepene jeg hadde opplevd. For meg var det overveldende bare å tenke på det, og nå skulle jeg plutselig se det hele for meg sammen med en dame jeg aldri hadde møtt før, og som jeg i utgangspunktet var livredd for. Min reaksjon husker jeg godt. I stedet for å gjøre som hun sa, reiste jeg meg opp og skrek: «DIN KJERRING!!!» før jeg stormet ut av rommet. Etter disse møtene bestemte jeg meg for at psykologer ikke var noe jeg trengte eller ville treffe igjen. De gjorde meg jo bare forvirret og redd. Jeg bestemte meg for at jeg aldri noen gang skulle snakke med en psykolog igjen. Fra de ansatte på barnevernsinstitusjonene hvor jeg bodde, fikk jeg ofte kommentarer som: «Åh, stakkars deg, du har hatt en veldig traumatisk barndom, du, du kommer alltid til å være traumatisert» – lite gjennomtenkte bekreftelser på smertene fra oppveksten. Jeg klarte ikke å se på det som empati. I stedet endte jeg med å tolke utsagnene som en rekke stikk mot meg. Jeg visste godt hva jeg hadde gjennomgått og trengte støtte og oppmuntring, ikke voksne mennesker som syntes synd på meg. Jeg hørte bare at de sa at jeg alltid kom til å være ødelagt og at det ikke var håp for meg. Når jeg hørte slike utsagn, ble jeg overbevist om at hele livet mitt kom til å bli et helvete. 13

101235 GRMAT Slipp meg fri 190102.indd 13

16/12/2019 14:25


Jeg opplevde å bli møtt som et evigvarende offer. De snakket til meg som om jeg var et lite barn. Jeg opplevde at de definerte følelsene og opplevelsene mine. De fortalte meg hvordan jeg skulle føle meg ut fra det livet jeg hadde bak meg, og hvordan jeg som offer skulle reagere med de traumene jeg hadde. Jeg følte etter hvert at de fortalte meg at jeg ikke visste noe om meg selv; at de visste bedre enn meg om alt jeg følte inni meg. Jeg ble enda mindre trygg på meg selv og mine opplevelser, og stolte mindre og mindre på mine egne følelser og reaksjoner. Dessuten merket jeg at angsten bare ble sterkere og sterkere.

101235 GRMAT Slipp meg fri 190102.indd 14

16/12/2019 14:25

Profile for Cappelen Damm AS

Slipp meg fri  

Fra en barndom med brutalitet, seksuelle overgrep og vold, og en oppvekst og ungdomstid som en uønsket kasteball mellom barnevern, rusinstit...

Slipp meg fri  

Fra en barndom med brutalitet, seksuelle overgrep og vold, og en oppvekst og ungdomstid som en uønsket kasteball mellom barnevern, rusinstit...