KAPITTEL EN
Gabriel Avery hadde en gjeld å betale.
De navnløse skulle ha 250 000 pund før sommeren var over, ellers kom de til å skade Valentin Knight og, som en forbasket bonus, fortelle Gabriels bestemor om Crookhaven. Det kom ikke på tale at han og banden hans ville la det skje. Derfor hadde de brukt hele sommeren på å planlegge et ran. Et utspekulert, vanvittig ambisiøst ran der alle seks måtte være med – også Villette Harkness. Et ran som begynte for trettifire sekunder siden.
Gabriel banket forsiktig på øreproppen. «Er alle klare?» hvisket han og stakk hodet frem fra hjørnet av gartnerboligen, som lå på østsiden av en kjempemessig eiendom ytterst mot det brusende havet i Cornwall. Regnet øste ned, og over ham truet tette svarte tordenskyer. Uværet var perfekt for planene deres. Jo mer naturkreftene raste, desto enklere ville dette bli.
«Klar», ropte Penelope. Stemmen lød litt dempet gjennom øreproppen.
«Klar», la Amira til.
«En perfekt kveld for dette her!» sa Ede henrykt.
«Det er bekmørkt, regnet øser ned og et lyn kan treffe Snik og slå henne rett i bakken, Ede», protesterte Ade. «På hvilken måte er det ‘en perfekt kveld for dette her’?»
«Byttet vi er ute etter, har tilhørt en sjørøver, Ade», sa Ede.
«Det ville vært den perfekte kvelden for dette her selv om det sprutet magma fra hustaket.»
Det ble stille en stund før Ade sa: «Jeg kan ikke lyve, du har faktisk rett, Ede. Med et snev av sjørøveri blir det alltid en god dag.»
Banden hadde luftet hundrevis av mulige ting å stjele: gull, malerier, skulpturer – noe av det på museer, andre ting i private samlinger – men til slutt var de blitt enige om at det beste valget var ringene til Marlín Negro, den svarte seilfisken. Den beryktede sjørøverkapteinen på Marlín Negro, med kallenavnet Azote del Mar, eller Havets svøpe, hadde alltid gått med to ringer, én på hver langfinger. Den ene ringen var formet som en M, og den andre som en N. Og hver gang sjørøverkapteinen kapret et nytt skip, merket han alle fangene med de to bokstavene – én bokstav under hvert øye – for at alle skulle vite hvem de tilhørte.
Fantes det noen bedre gave til en ondskapsfull og brutal organisasjon som de navnløse, enn et ekte symbol på ondskap og brutalitet? De fortjente ikke en av de kostelige skattene som Gabriel og banden hans hadde tenkt å sikre seg når de var ferdige på skolen. De fortjente noe med en like dyster historie som ringene til Marlín Negro.
«Nok småprat», hveste en annen stemme ved siden av Gabriel. Villette, som var partneren hans under dette ranet, lente seg
avslappet mot gartnerboligen. «La oss bli ferdige med dette og gå videre til det som faktisk er viktig: å redde Val.»
De hadde ikke hørt fra Val siden de navnløse bortførte ham tidligere på sommeren. Tvillingene hadde finkjemmet internett på utkikk etter noe – hva som helst – som kunne hjelpe dem med å spore ham opp, men fant ingenting.
Inntil for to dager siden. Men det måtte vente en stund …
Hjemmet til familien som eide ringene til Marlín Negro lå foran dem, ytterst på en klippe, mer griff enn herskapshus. Hovedbygningen var mørk og eldgammel med mange skarpe vinkler, og grunnmuren gikk nærmest i ett med fjellet. Men det var ikke hovedbygningen de var interessert i. Eierne av huset nedstammet fra en familie av beryktede korniske vrakplyndrere som hadde lokket talløse skip fulle av skatter inn på grunn ved den forrevne kysten. Under huset hadde de boret seg dypt ned i fjellet og lagd et ugjennomtrengelig hvelv, uten vinduer og med bare én dør. For å komme til denne døren måtte man ta en ytre heis foran hovedbygningen og ned langs det bratte stupet. For å få tilgang til heisen måtte man imidlertid ha koden til låsen og fingeravtrykket til moren eller faren i familien. Gabriel og banden hadde ingen av delene.
Når man først var kommet ned til plattformen under stupet, ble imidlertid ting mye enklere. På samme måte som familien Mercier – den korrupte familien som Gabriel og banden hadde avslørt forrige skoleår – hadde denne familien brukt mye penger på visse sikkerhetstiltak, som heisen i stupet, men vært gjerrige med andre ting. De hadde åpenbart tenkt at ingen ville greie å komme seg ned dit uten koden og fingeravtrykket, så hvorfor skulle døren og sikkerhetssystemet i selve hvelvet være av ypperste
kvalitet? De trodde ikke at det fantes noen annen måte å komme seg ned til døren på. Og det var sant – for folk flest.
Men Penelope Skurk og Amira Dhawan var ikke folk flest.
«Hvordan går det med klatringen?» spurte Gabriel.
«Gabriel Avery», glefset Penelope. «Hvis du smiler nå, skal jeg personlig sørge for at …»
«Jeg kan bekrefte at han smiler», avbrøt Villette. Det gjorde hun også.
«Klatringen er … kjempemorsom», kom det fra Amira. Hun virket litt andpusten, men det hørtes at hun smilte selv. Vinden ulte i bakgrunnen. «Vi er ti meter fra plattformen, Gabriel.»
«Jeg har en følelse av at Amira og jeg har trukket det korteste strået denne gangen», sa Penelope. Hun gryntet, som om hun strakte seg etter det neste håndgrepet. «Vi to klatrer opp et bratt stup i øsende regn mens dere andre står og … Ja, hva gjør dere, egentlig?»
«Vi har alle en viktig rolle å spille i dette», svarte Gabriel diplomatisk.
«Dessuten ba du faktisk om å få stjernerollen denne gangen, Skurk», la Ede til i en litt mindre diplomatisk tone.
«Du vet jo hva de sier», sa Ade. «Vær forsiktig med hva du ønsker deg, ellers kan du risikere … å bli hengende og dingle femten meter over frådende svart hav.»
«Det er det aldri noen som har sagt, Ade», sa Penelope.
«Nei, ikke før i dag», svarte Ade, ekstra fornøyd med seg selv.
«Det må vi få registrert som varemerke, Ede. Eller er det patent det heter?»
«Amira», avbrøt Gabriel i et forsøk på å få dem til å samle konsentrasjonen. «Er du fremme ved plattformen?»
«Ja», svarte Amira. Nå var stemmen lav og rolig igjen. Han hørte et stønn av anstrengelse og: «Nå er Penelope også her.»
«Husk at fra dere åpner døren, har dere nøyaktig seks minutter til å ta dere inn og komme ut igjen med ringene. Lasernettet der inne bør ikke by på problemer for noen av dere, men ringene ligger på en høysensitiv trykkplate. Dere må bytte ut begge to med Penelopes forfalskninger nøyaktig samtidig – det er derfor dette er en jobb for to. Er begge klare?»
Han hørte et svakt klikk idet en lås ble åpnet. Så sa Penelope:
«Vi er inne. Bare sørg for at Frankensteins robot står og venter på oss når vi kommer ut.»
«Ade, Ede», ropte Gabriel og stilte klokken på seks minutter.
«Er Snik på plass?»
«For det første», sa Ade, tydelig irritert, «så er ikke Snik Frankenstein bare fordi hun måtte bygges om et par ganger …»
«Det var ikke Frankenstein som var monsteret», avbrøt Penelope og hev etter pusten igjen, antagelig fordi hun var i ferd med å danse gjennom lasernettet. «Frankenstein var vitenskapsmannen; han lagde Frankensteins monster. Leser dere aldri noe?»
Ade fortsatte ufortrødent uten å ense Penelopes skjennepreken.
«For det andre svever hun tre meter over plattformen akkurat nå. Ikke for at dere ville høre henne.»
«Vi har gjort noen flere oppgraderinger av Den aller snikeste», innskjøt Ede. «Nå er hun like stille som Ade når mamma kommer hjem og oppdager at jollofrisen er borte fra kjøleskapet.»
«Og det er stillestille», bekreftet Ade. Gabriel kunne høre ham grøsse. «Moren vår er vanvittig skremmende.»
«Er det alltid sånn når dere kommuniserer?» spurte Villette.
«Komplett kaos, mener jeg?»
Gabriel trakk på skuldrene. «Det er organisert kaos.»
«Skuta Gabe styrer, lekker som en sil», sa Ade, «men vi kommer alltid i land til slutt.»
Gabriel så på klokken. «To minutter. Hvordan ser det ut?»
«Vi er ute», sa Amira. «Og vi har ringene.»
«Etterkommere er visst ikke så verst likevel», humret Ede. «Bra jobbet, folkens.»
«Penelope, Amira», sa Gabriel. «Gjør dere klare til å gripe tauene.» Snik var blitt utstyrt med to tau som var så lange at de rakk opp til toppen av stupet, men hun var ikke sterk nok til å trekke opp jentene, selv ikke én om gangen. Og det betydde …
«Villette», sa Gabriel og kastet et blikk på det nye bandemedlemmet deres. «Nå er det vår tur.»
Den blonde jenta himlet med øynene og skjøv seg langsomt bort fra husveggen. «Endelig. Jeg begynte å stivne her jeg sto, uten noe å gjøre.» Hun gliste grådig. «Er du sikker på at du kan holde følge, Avery?»
Gabriel rullet med skuldrene og stilte seg i startposisjon. «Skal vi finne det ut?»
De trakk pusten dypt og betraktet regnet som trommet mot den våte bakken.
Så løp de vestover.
Begge var kledd i svart, så de var bare som skygger som suste over den mørklagte eiendommen, uten å lage mer enn en og annen svuppelyd. Den eneste fargeflekken å se var noen blonde hårlokker som stakk ut fra Villettes svarte strikkelue.
Regnet tiltok idet de rundet svømmebassenget og løp i slalåm mellom trærne som hadde fått vokse vilt. Nå var sikten blitt enda dårligere, men ikke så dårlig at Gabriel ikke fikk med seg at han
nådde frem til klippekanten to skritt før Villette. Den karamellen fikk han suge på senere …
Gabriel så på klokken. Ett minutt og ti sekunder til alarmen ville gå av.
Snik kom til syne og fløy nærmere dem, fortsatt med de to tauendene på plass. Gabriel strakte seg opp. «Løsne tauene, Ede.»
«Skal bli, kaptein», ropte Ede. Snik slapp begge tauene, som landet trygt i Gabriels og Villettes ventende hender. De viklet tauene raskt rundt stammene på to trær og festet dem godt. «Nå kan dere klatre», ropte Gabriel.
Han hørte grynting da Penelope og Amira begynte på oppstigningen. Gabriel og Villette satt på huk ved trærne og ventet på at jentene skulle komme opp over kanten.
Amira var den første som kom til syne, med karakteristiske presise og smidige bevegelser. Hun så stygt på Villette da hun løp bort til henne – det var fortsatt vondt blod mellom dem – før hun trakk frem pennekniven, skar tauet løs fra treet og slengte restene utfor stupet.
«Hva skjedde med ‘ta med deg alt søppelet ditt når du går’?» spurte Ade.
«Vi er ikke på piknik i en offentlig park, Ade», glefset Villette. «Dette er et ran.»
«Ville bare nevne det», sa Ade. «Når man først begynner å gjøre unntak, går det fort nedover …»
Penelopes hånd strakte seg over klippekanten. «Nå er jeg virkelig lei av … uæh!» Hånden forsvant, og tauet som Gabriel hadde festet så godt til treet, viklet seg ut i full fart og gled gjennom det glatte gresset mot kanten av stupet.
Gabriel stupte fremover og famlet etter tauet. Strakte seg.
Krafset. Klorte.
Fingrene lukket seg rundt tauet og tviholdt i det mens han kom seg vaklende på beina, men det fortsatte å gli, sved mellom hendene og fikk ham til å skrike høyt. Han greide ikke å holde det. Regnet, det glatte tauet, hastigheten på vekten i den andre enden, de fortvilte skrikene til hans medsammensvorne som falt hjelpeløst …
Gabriel bet tennene sammen og holdt enda bedre fast, men tauet fortsatte å skjære inn i hendene så de blødde, inntil …
Omsider fikk han grep om tauet. Først da oppdaget han en kniv i taukveilen nede ved føttene og kjørte den så hardt ned i bakken at den holdt vekten av Penelope. Noen andre kravlet seg forbi ham, grep tak i tauet og stønnet av anstrengelse.
«Hold … fast», sa Villette sammenbitt.
Over dem lød det et tordenbrak, så høyt at Gabriel holdt på å slippe tauet av forskrekkelse. Men nå som de var to …
Nei, tre. Amira kastet seg frem foran Villette og tok sammenbitt tak i tauet. De halte og dro av all sin makt. Regnet pisket, og lyn sprakte over dem, men de halte og dro. Halte og dro selv om hendene ble blodige og det sved i brystet av anstrengelse.
Så summet klokken til Gabriel. Det var gått seks minutter. Tiden var ute.
«Ade, Ede», hvisket han fortvilt. «Hundene … er på vei … avled dem.»
Oppe i luften vippet Snik over på siden og suste av gårde. «Vi er på saken. Bare få Skurk opp», ropte Ade.
Alle tre stønnet mens de tviholdt i tauet og trakk det til seg.
Strekk. Trekk. Strekk. Trekk. Gabriels skuldre skrek av smerte, påkjenningen fikk beina til å dirre, men han nektet å slippe taket
før Penelope Skurk var i sikkerhet, og forbannet seg selv for at han hadde latt tauet løsne fra trestammen. Om all huden ble flerret av håndflatene, fikk det så være. Men Gabriel nektet å slippe taket.
Ansiktet til Penelope kom til syne over klippekanten, hendene famlet fortvilt etter noe å gripe tak i. Så sank hun sammen på gresset, og det brått vektløse tauet fikk Gabriel, Amira og Villette til å falle bakover. Amira greide å ta seg for, men Gabriel og Villette gikk rett i bakken, fullstendig utmattet. Amira løp bort til Penelope, trakk henne opp på beina og halte henne med seg til skogbrynet, mens Villette, som hadde kommet seg opp, skar tauet løs fra treet. Gabriel nappet det til seg, trakk opp kniven han hadde stukket i bakken, og løp bort til klippen for å kaste det ned i det frådende svarte havet under dem.
«Går det bra med deg?» spurte Gabriel åndeløst da han nådde bort til Penelope. «Tauet … Jeg vet at jeg festet det godt … Jeg skjønner ikke …»
Hun nikket, men øynene var store og stirrende. «Jeg lever.»
Men hendene og armene hennes hadde stygge skrammer etter de ublide møtene med de skarpe kantene i bergveggen. Det verste var likevel at hun skalv så fælt. Da hun oppdaget at Gabriel så det, sa hun: «Jeg er bare kald. Kom, så vi kan … gjøre oss ferdige med dette.»
De løp krumbøyd over eiendommen, mot gjerdet Villette og Gabriel hadde skåret opp tidligere. I det fjerne fløy Snik i motsatt retning, og i lyset fra henne så de fire snerrende dobermanner og, et stykke bak dem, to vakter med våpen i hendene.
«Faren over», ropte Gabriel da Penelope, Villette og Amira smatt gjennom hullet i gjerdet. «Få Snik bort derfra, ellers blir dere nødt til å bygge henne om for andre gang denne sommeren.»
«Oppfattet», sa Ade. Sniks lys sluknet, og hun skjøt rett til himmels og forsvant i de buldrende svarte skyene. Hundene ulte, mennene ropte og høyt der oppe buldret tordenen drønnende.
Men Gabriel og banden hans var allerede over alle hauger i uværet. Forslåtte og blodige, men i live, og med en skatt som ville betale gjelden deres til verdens farligste bande.
KAPITTEL TO
To dager senere, med hendene godt bandasjert, sto
Gabriel og Penelope på Exeter St David jernbanestasjon og ventet på lederne for de navnløse.
Det var morgenrush, og på perrong 2 krydde det av folk som stirret tomt i retning av toget som var på vei inn på stasjonen. Gabriel og Penelope hadde bevisst valgt et travelt offentlig sted til møtet, slik at de navnløse ikke kunne finne på noe muffens. Gabriel visste nemlig at de ville bli fristet til det når de fikk høre hva han og hans medsammensvorne hadde å si.
«Jeg er ikke helt sikker på om rushtiden var det lureste valget», sa Penelope og saumfarte de trøtte ansiktene som passerte. «Jeg tror disse menneskene ville prøve å ta seg om bord selv hvis det kom en løpsk elefantflokk bortover jernbanelinjen. Bare se på dem! De er svimeslått. Hvis de navnløse går til angrep på oss, kommer de ikke til å gjøre noe som helst.»
«Folk stiller alltid opp når de ser at noen trenger hjelp. Selv om de er trøtte.» Gabriel gjespet. «Du burde være takknemlig for at du aldri trenger å drive med dagpendling, Penelope.»
Penelope tok frem det fillete fiolblå hårbåndet sitt og festet håret i en hestehale. Da hun la merke til Gabriels blikk, trakk hun på skuldrene. «Jeg går alltid med dette når det er mye folk rundt meg. I tilfelle mamma er i nærheten og får øye på det.» I noen sekunder så hun ut til å fortape seg i tanker. Så blunket hun. «Jeg vet at det er latterlig, så ikke påpek det, er du snill. Jeg er fullt klar over at hun ble bortført av de navnløse, og at det er umulig for henne å få øye på meg i en folkemengde. Men …»
«Man kan aldri vite», fullførte Gabriel. Han smilte til henne. «Du er fin.»
Hun besvarte smilet. Så rynket hun på nesen. «Et smil og noen hyggelige ord frikjenner deg ikke fra å ha mistet meg utfor et stup, Gabriel Avery!»
«Jeg vet at jeg festet tauet stramt nok», sa Gabriel for minst tusende gang. «Jeg … skjønner ikke hva som skjedde.»
«Det er enkelt nok», sa en kvinnestemme og fikk begge til å kveppe. Adria Vivas sto foran dem, flankert av Luciano Lopes og Leon Marquez. Gabriel hadde ikke engang sett dem gå opp trappen til perrongen, og langt mindre nærme seg gjennom mengden. Men nå var de der, med ansikter som var subtilt forandret for å lure ansiktsgjenkjenningsprogramvarene. Likevel var de ikke til å ta feil av.
Gabriel reiste bust ved synet av dem, ved selve tilstedeværelsen deres. Foreldrene hans – de navnløses ledere – og mentoren hans fra tyveskolen. «Hva er det som er enkelt?»
«Hvorfor tauet løsnet den kvelden, selvfølgelig», svarte Adria med et ondskapsfullt ertende blikk. «Vi kappet det av. Eller … ikke akkurat vi. Vi tre har ikke tid til å følge med på en gjeng inkompetente tenåringer som snubler seg gjennom et ubetydelig
Penelope tok et skritt frem. «Var det dere som kappet det? Hvorfor det? Vi gjorde en jobb for å betale dere. Hvorfor i all verden skulle dere gjøre noe sånt?»
«For å formidle en beskjed», svarte Luciano rolig. I motsetning til sin kone smilte han ikke og brukte ingen overflødige ord. Han holdt bare blikket deres med hendene hengende avslappet langs sidene. «Og etter ansiktsuttrykkene deres å dømme har dere visst skjønt hva vi vil si.»
Gabriel stakk en hånd i lommen, krympet seg da bevegelsene fikk brannsårene til å svi, og fisket opp en liten, rød eske. Han holdt den mellom fingrene. «Da får vi formidle en beskjed, vi også.» Han gikk frem med en påtatt selvsikker holdning og rakte moren den røde esken.
«Er den til meg?» gispet hun teatralsk og tok seg til brystet. «For en bedårende sønn du er. Det er da altfor mye, men siden du insisterer …» Hun nappet fra ham esken og åpnet den. Så smalnet hun blikket. «Hva slags sønn nøyer seg med å gi moren sin en halv gave?»
«En sønn som ikke liker moren sin noe særlig, antar jeg», sa Gabriel kjølig.
«Det er bare én ring her», sa faren og kikket over sin kones skulder. «Det skal være to. Hvor er den andre ringen til Marlín Negro?»
«Det vi ble enige om, var at jeg skulle betale tilbake de 250 000 pundene dere tapte på grunn av meg», sa Gabriel. «Én av ringene
21 ran», la hun til med en nedlatende håndbevegelse. «Det var en av løpeguttene våre. Han er ikke stort eldre enn dere seks, men likevel var det ingen av dere som oppdaget at han holdt øye med dere.» Hun la hodet på skakke og gliste bredt. «Eller at det var han som kappet tauet.»
til Marlín Negro er verdt nøyaktig den summen.»
«Hvorfor stjal dere begge da?» hveste Adria og var ikke det minste spøkefull lenger. «Vi vet at dere stjal begge den kvelden, så …»
«For å formidle en beskjed», sa Penelope og stilte seg ved siden av Gabriel.
Gabriel nikket. «Den andre ringen er gjemt et trygt sted, selv for dere. Og vet dere hva en grundig analyse av den andre ringen ville vise myndighetene?»
«Fingeravtrykk», sa Penelope. «Ett fra Luciano Lopes, og ett fra Adria Vivas. Begge sannsynligvis ukjente for myndighetene.
Men når de har undersøkt litt mer, noe jeg kan forsikre dere om at de vil gjøre, vil de raskt oppdage at disse to ukjente tyvene har oppholdt seg i diverse land samtidig som det har foregått flere store ran der. Og når de oppdager det, er det takk og farvel til all anonymitet og hei på deg til Interpols liste over verdens mest ettersøkte forbrytere.»
«Vi fikk fingeravtrykkene fra krusene dere brukte på Benson’s Café da dere var innom på besøk hos bestemor», opplyste Gabriel uten å vike med blikket. «Så takk for det.»
Luciano frådet. «Én telefon, og jeg kan fortelle den gamle damen alt om hva du har holdt på med de siste to årene.»
«Ikke hvis du vil unngå at jeg tar én telefon og overlater ringen til politiet», sa Gabriel skarpt.
«Selv om vi ikke kan gjøre deg noe, har vi fortsatt Val. Og ham er det mye vi kan gjøre med.»
«Hm, sier du det?» sa Gabriel og lot langsomt blikket gli tilbake til moren.
Hun rykket til. «Hva var det du sa?»
