Til
mamma og pappa, denne første boken er til dere.
Vi verdsetter akademiske bragder
UTVIDET PROSJEKTBESKRIVELSE 2017/18
Kandidatens fulle navn:
Kandidatnummer:
Del 1: Prosjektskisse
Fylles ut av kandidaten
Fagene eller interesseområdene emnet er knyttet opp mot:
Presenter emnet i form av en påstand/et spørsmål/en hypotese. Engelsk, journalistikk, gravejournalistikk, strafferett
Prosjektets arbeidstittel
En undersøkelse av politiets etterforskning etter at Andie Bell ble meldt savnet i Little Kilton i 2012.
En detaljert rapport om hvordan både trykte medier, fjernsynsmedier og sosiale medier er blitt uvurderlige brikker i politietterforskning, med Andie Bell som eksempelstudie. Og pressens antydninger i presentasjonen av Sal Singh og hans påståtte skyld i saken.
Mine innledende kilder vil være:
Intervju med en ekspert på savnede personer, intervju med en lokal journalist som skrev om saken, nyhetsartikler, intervjuer med lokale beboere. Lærebøker og artikler om politiprosedyrer, psykologi og medienes rolle.
Veileders kommentarer:
Pippa, som vi allerede har diskutert, er dette et utrolig ømtålig emne å velge – en grusom forbrytelse som fant sted i vår hjemby. Jeg vet at jeg ikke får overtalt deg til å velge noe annet, så prosjektet godkjennes på den betingelse at du ikke trår over noen etiske grenser. Jeg tror du må snevre inn vinklingen på rapporten mens du jobber deg Og bare så det er klart, du skal ikke ha NOEN KONTAKT med noen av familiene som er involvert i saken. Det vil ses på som brudd på vilkårene, og prosjektet vil bli
gjennom bakgrunnsstoffet, og unngå å henge deg helt opp i sensitive emner. underkjent. Og ikke jobb for hardt. Ha en n sommer.
Kandidaterklæring:
Jeg bekrefter at jeg har lest og forstått reglementet om uhederlig praksis, slik det er beskrevet i meddelelsen som er sendt ut til kandidatene.
Signatur:
Dato:
Kapittel 1
Pip visste hvor de bodde.
Alle i Little Kilton visste hvor de bodde.
Huset de bodde i, var liksom byens eget hjemsøkte hus; folk gikk raskere når de passerte det, og de glemte hva de holdt på å snakke om. Hylende barn samlet seg foran huset på vei hjem fra skolen og utfordret hverandre til å løpe opp og ta på porten.
Men huset var ikke hjemsøkt av spøkelser, bare av tre triste personer som prøvde å leve livet slik de alltid hadde gjort. Et hus som ikke var hjemsøkt av lys som slo seg av og på, eller stoler som falt av seg selv, men av ord som pakk tagget på veggen med mørk spraylakk og vindusruter som ble knust av flyvende steiner utenfra.
Pip hadde alltid lurt på hvorfor de ikke bare flyttet. Ikke at de måtte; de hadde ikke gjort noe galt. Men hun forsto ikke at de orket å leve på den måten.
Pip visste mange ting; hun visste at hippopotomonstrosesquipedaliofobi var betegnelsen på angst for lange ord, hun visste at babyer ble født uten kneskåler, hun kunne de beste sitatene til Platon og Cato utenat, og at det fantes mer enn fire tusen ulike potetsorter. Men hun visste ikke hvordan Singhfamilien orket å bo her. Her, i Kilton, med så mange stirrende blikk, med alle ryktene som ble hvisket akkurat høyt nok til
at de hørte dem, med naboer som aldri ville stoppe opp og slå av en prat lenger.
Det var ekstra fælt at huset deres lå så nær prestisjeskolen i Kilton, hvor både Andie Bell og Sal Singh hadde gått, og hvor Pip skulle ta fatt på sitt siste skoleår om bare noen få uker, når augustsolen gikk ned i september.
Pip stanset og la hendene på inngangsporten, og dermed var hun umiddelbart modigere enn halvparten av byens barn.
Hun lot blikket gli opp til inngangsdøren. Det var kanskje ikke så mange meter, men det fantes en gapende kløft mellom der hun sto og dit bort. Det var mulig dette var en helt elendig idé; tanken hadde slått henne. Morgensolen var varm, og hun følte seg allerede klam i knehasene under jeansen. En dårlig idé, eller en dristig idé. Historiens største hjerner rådet alltid andre til å velge det dristige fremfor det trygge, og de ordene støttet selv den dårligste idé.
Hun krysset avgrunnen, gikk opp til døren, ventet litt for å være helt sikker på at det var dette hun ville gjøre og banket deretter tre ganger. Det spente speilbildet hennes stirret tilbake på henne: det lange, mørke håret som solen hadde bleket litt i tuppene, det bleke ansiktet, til tross for at hun nylig hadde tilbrakt en uke i Sør-Frankrike, og de skarpe, grønne øynene som stålsatte seg for det kommende møtet.
Døren åpnet seg med lyden av en fallende sikkerhetslenke og to klikk fra en dobbel lås.
«Hallo?» sa han og åpnet døren på gløtt med hånden i siden. Pip blunket for å ikke stirre på ham, men hun kunne
ikke hjelpe for det. Han var så lik Sal: den Sal hun kjente fra alle innslagene på TV og bildene i avisene. Den Sal som holdt på å glippe ut av barndomsminnene hennes. Ravi hadde brorens bustete, mørke hår med sideskill, tykke, buede øyebryn og eikefarget hud.
«Hallo?» sa han igjen.
«Eh …» Pips sjarmrefleks satte inn litt for sent. Hjernen hennes var altfor opptatt med å bearbeide det at han, i motsetning til Sal, hadde kløft i haken, akkurat som hun hadde. Dessuten hadde han blitt mye høyere siden hun sist så ham.
«Eh, beklager, hei.» Hun vinket halvveis og angret umiddelbart på det.
«Hei?»
«Hei, Ravi,» sa hun. «Jeg … du kjenner ikke meg … Jeg heter Pippa Fitz-Amobi. Jeg gikk et par år under deg på skolen før du sluttet.»
«Ok …»
«Jeg lurte bare på om du har et øyeblikk til overs? Eller, ikke et øyeblikk … det er jo et nokså relativt tidsbegrep, avhengig av om man kjeder seg, venter på noe eller har det veldig bra, så et øyeblikk kan gå i rasende tempo eller smertelig langsomt … men kanskje du har noen fortløpende øyeblikk til overs?»
Herregud, det var dette som skjedde når hun ble nervøs eller følte seg presset; det tøt ut masse unyttig faktainformasjon forkledd som dårlige vitser. Og den andre tingen: Nervøse Pip lød fire hakk mer fornem og snudde ryggen til
middelklassen i et dårlig forsøk på snobberi. Når snakket vel hun på den måten ellers?
«Hva?» spurte Ravi og så forvirret ut.
«Unnskyld, bare glem det,» sa Pip og tok seg sammen. «Jeg holder på med FO-en min på skolen, og …»
«Hva er en FO?»
«Fordypningsoppgaven min. Det er et prosjekt man arbeider med alene, samtidig som man forbereder seg til avsluttende eksamener. Man kan velge hvilket emne man vil.»
«Å. Jeg kom aldri så langt på skolen,» sa han. «Sluttet så fort jeg bare kunne.»
«Altså, jo, jeg lurte på om du kan tenke deg å la deg intervjue i forbindelse med oppgaven min?»
«Hva handler den om?» Han trakk de mørke øyebrynene tettere sammen.
«Eh … Den handler om det som skjedde for fem år siden.»
Ravi pustet fort og hardt ut, og leppene hans krøllet seg i noe som minnet om sinne.
«Hvorfor det?» spurte han.
«Fordi jeg ikke tror at det var broren din som gjorde det – og jeg skal prøve å bevise det.»
Pippa Fitz-Amobi FO 01/08/2017
Arbeidslogg – Innlegg 1
Intervju med Ravi Singh avtalt fredag ettermiddag (forbered spørsmål).
Skriv rapport fra intervjuet med Angela Johnson.
Hensikten med arbeidsloggen er å notere ned eventuelle hindringer og vanskeligheter med research, fremdrift og målet med den ferdige oppgaven. Min arbeidslogg vil bli litt annerledes: Jeg skal skrive ned alt jeg gjør, både det som viser seg å være relevant og irrelevant, fordi jeg på nåværende tidspunkt ikke vet hvordan den endelige oppgaven blir, eller hva som vil vise seg å være relevant. Jeg vet ikke hva målet mitt er. Jeg må bare vente og se hvor langt jeg har kommet når jeg er ferdig med all researchen, og dermed hva slags oppgave jeg kan klare å skrive. [Dette begynner å føles litt som en dagbok???]
Jeg håper at oppgaven ikke blir slik jeg la den frem for Mrs Morgan. Jeg håper den vil handle om sannheten. Hva skjedde egentlig med Andie Bell den 20. april 2012? Og – hvis magefølelsen min stemmer, og hvis Salil «Sal» Singh er uskyldig – hvem drepte henne?
Jeg tror ikke at jeg faktisk kommer til å løse saken og finne ut hvem som tok livet av Andie. Jeg er ikke politi, ikke har jeg tilgang til et kriminalteknisk laboratorium (åpenbart), og jeg lider heller ikke av vrangforestillinger. Men jeg håper at undersøkelsene mine vil avdekke fakta og vitneutsagn som vil så tvil om Sals skyld, og fastslå at politiet gjorde feil da de lukket saken uten å grave dypere enn de gjorde.
Metodene mine vil dermed være: Intervju med dem som er nært knyttet til saken, følge intenst med på sosiale medier og vill, VILL gjetning.
[IKKE LA MRS MORGAN SE DETTE!!!]
Første fase av dette prosjektet er derfor å finne ut hva det var som skjedde med Andrea Bell – kjent under navnet Andie av absolutt alle –og omstendighetene rundt forsvinningen hennes. Denne informasjonen vil jeg finne i nyhetsreportasjer og politiets pressekonferanser fra den gangen det skjedde.
[Skriv ned referansene nå så du slipper å gjøre det senere!!!]
Klippet og limt inn fra nasjonale nyhetsoppdateringer da hun forsvant:
«Andrea Bell, 17, ble meldt savnet fra sitt hjem i Little Kilton, Buckinghamshire, forrige fredag.
Hun forlot hjemmet i egen bil – en svart Peugeot 206 – og hadde med seg mobiltelefonen sin, men ingen klær. Politiet sier at det er svært «ulikt henne» å forsvinne på denne måten.
Politiet har søkt i skogområdene i nærheten av familiens hjem denne helgen.
Andrea, kjent som Andie, er hvit, 168 cm høy og har langt, blondt hår. Det er antatt at hun gikk kledd i mørke jeans og en blå, kort genser den kvelden hun ble meldt savnet.»1
I ettertid har flere andre reportasjer skrevet mer i detalj om når Andie ble sist sett i live, og tidsvinduet da det er mest sannsynlig at hun ble bortført.
Andie Bell ble «sist sett i live av sin yngre søster, Becca, rundt klokken 22.30 den 20. april 2012». 2
Dette ble bekreftet av politiet på en pressekonferanse tirsdag den 24. april: «Overvåkningsbilder fra kameraet utenfor STN-banken som ligger i hovedgaten i Little Kilton, bekrefter at Andies bil kjørte bort fra huset der hun bodde rundt klokken 22.40.»3
Ifølge foreldrene hennes, Jason og Dawn Bell, «skulle Andie ha hentet (dem) fra en vennemiddag klokken 00.45.» Da Andie ikke dukket opp eller svarte når de ringte henne, begynte de å ringe vennene hennes for å høre om de visste hvor hun var. Jason Bell «ringte politiet for å melde datteren savnet klokken 03.00 lørdag morgen».4
Uansett hva det var som skjedde med Andie Bell den kvelden, skjedde det mellom klokken 22.40 og 00.45.
Dette virker som et passende sted å transkribere telefonintervjuet jeg hadde med Angela Johnson i går.
1 www.gbtn.co.uk/news/uk-england-bucks-54774390 23/04/12
2 www.thebuckinghamshiremail.co.uk/news/crime-4839 26/04/12
3 www.gbtn.co.uk/news/uk-england-bucks-69388473 24/04/12
4 Forbes, Stanley, 2012, ‘The Real Story of Andie Bell’s Killer,’ Kilton Mail, 1/05/12, s. 1–4.
Intervju med Angela Johnson
fra byrået for savnede personer
Angela: Hallo.
Pip: Hei, er det Angela Johnson jeg snakker med?
Angela: Ja, det er det. Er det Pippa som ringer?
Pip: Ja, takk for at du svarte på e-posten min.
Angela: Bare hyggelig.
Pip: Har du noe imot at jeg tar opptak av dette intervjuet, slik at jeg kan transkribere det til oppgaven?
Angela: Nei, det går fint. Men jeg er redd jeg bare har ti minutter. Hva er det du vil vite om savnede personer?
Pip: Jo, jeg lurte på om du kunne ta en gjennomgang av hva det er som skjer når noen blir meldt savnet? Hvordan er prosessen, hva er det første politiet gjør?
Angela: Hvis noen ringer for å melde noen savnet, vil politiet prøve å samle inn så mye detaljert informasjon som mulig slik at de kan vurdere risikoen den savnede personen befinner seg i, for å foreta en best mulig respons. Detaljene vi spør om da, er navn, alder, en beskrivelse av personen, klærne vedkommende sist ble sett i, omstendighetene rundt forsvinningen, om det er uvanlig at denne personen forsvinner, og detaljer om eventuelle kjøretøy. Ut fra informasjonen som blir gitt, vil politiet vurdere om det er en høy-, lav- eller medium-risikosak.
Pip: Hva er det som må til for at noe vurderes som en høyrisikosak?
Angela: Hvis vedkommende er sårbar på grunn av alder eller en funksjonshemning, kan det bli vurdert som en høyrisikosak. Hvis det er uvanlig for vedkommende å forsvinne, er det mer sannsynlig at de har blitt utsatt for noe, og da vil saken også bli vurdert som høyrisiko.
Pip: Så … hvis den savnede personen er sytten år gammel og ikke pleier å forsvinne, vil det bli vurdert å være en høyrisikosak?
Angela: Å ja, dersom en mindreårig er involvert, er det absolutt slik.
Pip: Og hvordan vil politiet svare på en høyrisikosak?
Angela: Først blir det sendt politibetjenter til stedet personen har blitt meldt savnet fra. Betjentene må samle inn mer informasjon om den savnede personen, som detaljer om venner eller partnere, om eventuelle helsetilstander og bankdetaljer i tilfelle de kan bli funnet når de prøver å ta ut penger. De trenger også flere nylige fotografier av personen, og i en høyrisikosak kan det hende de tar DNA-prøver i tilfelle det blir behov for dem i en eventuell rettsmedisinsk undersøkelse. De vil også, med tillatelse fra de som eier huset, ransake eiendommen for å se om den savnede personen er skjult der eller gjemmer seg, og for å lete etter spor og bevismateriale. Det er normal prosedyre.
Pip: Politiet vil altså umiddelbart begynne å lete etter spor eller tegn til at den savnede personen har blitt utsatt for noe kriminelt?
Angela: Det stemmer. Hvis omstendighetene rundt en forsvinning er mistenkelige, får betjentene alltid beskjed om å tenke «dersom du er i tvil, tenk drap». Det er selvsagt kun en liten prosentandel av savnede personer som viser seg å være drept, men betjentene er opplært til å sikre bevis tidlig, som om de etterforsker et drap.
Pip: Og etter søket på hjemmeadressen, hva skjer dersom de ikke finner noe av viktighet?
Angela: Da utvider de søket til nærområdet. De kan be om telefoninformasjon. De vil spørre venner, naboer, alle som kan sitte med relevant informasjon. Hvis det dreier seg om en ung person, en tenåring, som er savnet, kan man ikke anta at den foresatte som har meldt barnet savnet, kjenner alle av barnets venner og bekjente. Men vennene de kjenner til, kan være en viktig kilde til å få oversikt over andre viktige personer, kanskje en hemmelig kjæreste og slikt. Vanligvis drøfter de også en mediestrategi, for det kan være nyttig å gå ut offentlig og be publikum om tips i slike tilfeller.
Pip: Så hvis en sytten år gammel jente har forsvunnet, vil da politiet ha snakket med vennene hennes og kjæresten tidlig i forløpet?
Angela: Ja, selvfølgelig. Det er viktig å få oversikt over den savnedes nettverk, for dersom vedkommende har stukket av, er det sannsynlig at de gjemmer seg sammen med noen de kjenner godt.
Pip: Og på hvilket tidspunkt begynner politiet å innse at de leter etter et lik og ikke en savnet person?
Angela: Vel, noen ganger er det ikke … Å, Pippa, jeg må legge på nå.
Beklager, men jeg må gå i et møte.
Pip: Å, ok, tusen takk for at du tok deg tid til å snakke med meg.
Angela: Hvis du har flere spørsmål, kan du bare sende meg en e-post, så skal jeg svare så fort jeg har mulighet.
Pip: Det skal jeg gjøre, tusen takk igjen.
Angela: Ha det.
Jeg fant denne statistikken på nettet: 80 % av personer som blir meldt savnet, blir funnet i løpet av de 24 første timene. 97 % blir funnet i løpet av den første uken. 99 % av alle sakene blir løst i løpet av det første året. Det betyr at man kun sitter igjen med 1 %.
1 % av alle som forsvinner, blir aldri funnet. Men det er et annet tall å ta hensyn til: Det er bare 0,25 % av alle savnede personer som blir funnet døde.5
Og hva betyr det for Andie Bell? At hun svever et sted mellom 1 % og 0,25 %, stiger og synker i små desimale åndedrag.
Men nå har de fleste godtatt at hun er død, og det til tross for at liket aldri har blitt funnet. Og hva er grunnen til det?
Sal Singh er grunnen til det.
5 www.findmissingperson.co.uk/stats
Kapittel 2
Pips hender gled bort fra tastaturet, pekefingeren svevde over d-en og e-en mens hun lyttet til bråket nedenunder. Et krasj, tunge fottrinn, krafsende klør og glad guttelatter. Sekundet etter forsto hun alt.
«Joshua! Hvorfor har hunden på seg en av T-skjortene mine?» hørte hun Victor brøle. Lyden bar hele veien opp og gjennom gulvteppet inne på Pips rom.
Pip fnyste ut en latter samtidig som hun trykket på «lagre» på arbeidsloggen og lukket laptopen. Det ble alltid bråk i huset når faren kom hjem fra jobb. Han var aldri stille: Han hvisket så høyt at han hørtes helt til den andre siden av rommet, han lo og slo seg på knærne så høyt at folk faktisk krympet seg, og hvert eneste år våknet Pip til lyden av ham som listet seg opp i gangen for å henge opp julestrømper på julaften.
Stefaren hennes var subtilitetens rake motsetning.
Da Pip gikk ned, havnet hun midt i forestillingen. Joshua løp fra rom til rom – fra kjøkkenet og ut på stuen – og om igjen mens han gapskrattet.
Barney, husets golden retriever, løp etter ham iført pappas mest grelle skjorte: den blendende grønnmønstrete han kjøpte forrige gang de var i Nigeria. Hunden skled opphisset over eiketreparketten ute i gangen.
Aller sist kom Victor i sin tredelte Hugo Boss-dress. Han jaget etter hunden og gutten med alle sine ett hundre og nittifem centimeter mens han hikstet av latter. Deres helt egen Amobi-versjon av Scooby-Doo.
«Herregud, jeg prøvde faktisk å gjøre lekser,» sa Pip og smilte mens hun hoppet unna for å unngå å bli meid ned av dem. Barney stanset et øyeblikk for å dunke hodet inn i skinneleggen hennes før han bykset videre for å hoppe opp på pappa og Josh, der de nå hadde slengt seg ned på sofaen.
«Hei, jenta mi,» sa Victor og klappet på sofaen ved siden av seg.
«Hei, pappa, du var så stille at jeg ikke engang visste at du hadde kommet hjem.»
«Pippipen min, du er altfor smart til å bruke den samme spøken to ganger.»
Hun satte seg ned ved siden av dem mens både Josh og faren pustet så anstrengt at sofaputene hevet og senket seg under beina hennes.
Josh begynte å pelle seg i nesen, og pappa slo bort hånden hans.
«Hvordan har dere hatt det i dag, da?» spurte han, og Josh satte i gang med en detaljert gjennomgang av fotballkampene han hadde spilt tidligere på dagen.
Pip lot tankene fly; hun hadde allerede hørt den historien i bilen da hun hentet Josh fra fotballklubben. Hun hadde bare hørt halvveis etter da også, fordi hun hadde blitt så distrahert av måten vikartreneren hadde stirret forvirret på
den hvite porselenshuden hennes da hun pekte på den av de ni år gamle guttene hun skulle hente, og sa: «Jeg er søsteren til Joshua.»
Hun burde ha vennet seg til det nå, de dvelende blikkene mens folk forsøkte å finne ut av hvordan familien deres hang sammen, tallene og hypotesene som sto skriblet over familietreet deres. Den enorme nigerianske mannen var temmelig åpenbart stefaren hennes, og Joshua halvbroren hennes.
Men Pip likte ikke å bruke de ordene, de kalde faktaene. Menneskene hun elsket, var ikke algebra: De skulle ikke regnes ut, trekkes fra eller holdes på en armlengdes avstand på grunn av brøkstreker. Victor og Joshua var ikke bare tre åttendels hennes, ikke bare førti prosent familie, de var helt og holdent hennes. Faren og den irriterende lillebroren hennes.
Den «ekte» faren hennes, mannen som ga henne etternavnet Fitz, døde i en bilulykke da hun var ti måneder gammel. Og til tross for at Pip noen ganger nikket og smilte når moren spurte om hun husket hvordan faren hennes pleide å nynne mens han pusset tenner, eller hvordan han hadde ledd da det andre ordet Pip sa var «bæsj», husket hun ham ikke. Men noen ganger gjør man ikke ting for sin egen del, men for å gjøre andre glade. Slike løgner var tillatt.
«Hvordan går det med prosjektet ditt, Pip?» Victor snudde seg mot henne samtidig som han kneppet opp knappene på skjorten hunden gikk med.
«Jo da, bare bra,» svarte hun. «Jeg holder på med bakgrunnshistorien og tar notater nå. Jeg traff Ravi Singh i morges.»
«Å? Hvordan gikk det?»
«Han var opptatt, men han sa at jeg kunne komme tilbake på fredag.»
«Det hadde ikke jeg gjort,» sa Josh med advarende stemme.
«Det er fordi du er en dømmende prepubertal gutt som fremdeles tror at det bor små mennesker inni trafikklys.» Pip så på ham. «Singh-familien har ikke gjort noe galt.»
«Joshua, prøv å se for deg hvordan det ville vært dersom alle dømte deg for noe søsteren din hadde gjort,» sa faren hennes.
«Pip gjør ikke noe annet enn lekser.»
Pip slo en sofapute rett i ansiktet på Josh. Victor holdt et fast grep om Josh, som klødde etter å ta igjen, samtidig som han kilte ham på ribbeina.
«Hvorfor har ikke mamma kommet hjem ennå?» spurte
Pip og ertet den fastholdte Josh ved å holde den kosesokkkledde foten sin rett ved ansiktet hans.
«Hun skulle gå rett fra jobb til Mødrenes vin- og bokklubb,» sa pappa.
«Betyr det at … vi kan spise pizza til middag i dag?» spurte Pip. Og med det var den vennskapelige krangelen over, og hun og Josh var på samme lag igjen. Han spratt opp, stakk armen i hennes og så bedende på faren.
«Selvfølgelig,» sa Victor og klappet ham smilende på ryggen. «Her i huset ønsker vi vommen velkommen!»
«Pappa,» stønnet Pip og angret dypt på at hun hadde lært ham å si det.
Pippa Fitz-Amobi FO 02/08/2017
Arbeidslogg – Innlegg 2
Det som skjedde videre i Andie Bell saken, er ganske forvirrende å lappe sammen fra avisartiklene. Det er hull som jeg må fylle med gjetninger og rykter til bildet blir klarere av eventuelle senere intervjuer; forhåpentlig kan Ravi og Naomi – en av Sals bestevenninner – hjelpe meg med dette.
Hvis jeg skal støtte meg på det Angela sa, spurte politiet antakelig ut vennene hennes etter at de ble ferdige med å snakke med Bell-familien og gjennomsøke eiendommen deres.
Etter å ha lett rimelig grundig på Facebook ser det ut som om Andies bestevenninner var to jenter ved navn Chloe Burch og Emma Hutton. Dette er bevisene mine:
Dette innlegget er fra to uker før Andie forsvant. Det virker ikke som om verken Chloe eller Emma bor i Little Kilton lenger. [Kanskje sende dem en PM og høre om de vil gi et telefonintervju?]
Chloe og Emma gjorde mye den første helgen (21. og 22.) for å hjelpe til med å spre Thames Valley-politiets Twitter-kampanje: #FindAndie.
Jeg tror ikke det er urimelig å anta at politiet tok kontakt med Chloe og Emma enten fredag kveld eller lørdag morgen. Men jeg vet ikke hva de sa til politiet. Forhåpentlig kan jeg finne det ut.
Vi vet at politiet snakket med han som var Andies kjæreste på den tiden. Han het Sal Singh og gikk siste året på Kilton Grammar sammen med Andie.
Politiet tok kontakt med Sal en eller annen gang i løpet av lørdagen.
«Doktor Richard Hawkins bekreftet at politiet hadde forhørt Salil Singh lørdag 21. april. De spurte ham om hvor han hadde vært kvelden i forveien, spesielt rundt den tiden Andie forsvant.»6
Den kvelden var Sal hjemme hos en kompis, Max Hastings. Han var der sammen med sine fire bestevenner: Naomi Ward, Jake Lawrence, Millie Simpson og Max.
Jeg må som sagt høre med Naomi om dette neste uke, men jeg tror Sal fortalte politiet at han gikk fra huset til Max rundt klokken 00.15. Han gikk hjem, og faren hans (Mohan Singh) bekreftet at «Sal kom hjem rundt klokken 00.50».7 Notat: Det tar omtrent 30 minutter å gå fra huset til Max (Tudor Lane) og huset til Sal (Grove Place) – ifølge Google.
Politiet sjekket Sals alibi med de fire vennene i løpet av helgen.
Det ble hengt opp plakater med bilde av Andie. På søndag begynte politiet å gå fra hus til hus.8
På mandag hjalp hundre frivillige politiet med å søke i det lokale skogområdet. Jeg har sett nyhetsbildene, en hel maursti av folk som ropte på Andie i skogen. Senere samme dag gikk et team fra rettsmedisinsk avdeling inn i huset til Bell-familien.9
Og på tirsdagen endret alt seg.
Jeg tror det er best å se kronologisk på alt som skjedde den dagen og de etterfølgende, selv om vi som bodde her, fikk vite detaljene i hytt og pine og ikke i rekkefølge.
Midt på morgenen: Naomi Ward, Max Hastings, Jake Lawrence og Millie Simpson tok kontakt med politiet fra skolen og innrømte at de
6 www.gbtn.co.uk/news/uk-england-bucks-78355334 05/05/12
7 www.gbtn.co.uk/news/uk-england-bucks-78355334 05/05/12
8 Forbes, Stanley, ‘Local Girl Still Missing,’ Kilton Mail, 23/04/12, s. 1–2.
9 www.gbtn.co.uk/news/uk-england-bucks-56479322 23/04/12
hadde oppgitt falsk informasjon. De sa at Sal hadde bedt dem om å lyve, og at han i virkeligheten hadde gått fra huset til Max rundt klokken 22.30 den kvelden Andie forsvant.
Jeg vet ikke nøyaktig hvordan politiet opererer, men jeg vil anta at Sal fra dette tidspunktet ble deres hovedmistenkte.
Men de klarte ikke å finne ham: Sal var ikke på skolen, og han var ikke hjemme. Han svarte ikke på telefonen.
Det viste seg senere at Sal hadde sendt en tekstmelding til faren den morgenen, til tross for at han ignorerte alle andre som forsøkte å få kontakt med ham. Pressen refererte senere til den som «tilståelsesmeldingen».10
Tirsdag kveld søkte et av polititeamene i skogen etter Andie og fant et lik.
Det var Sal.
Han hadde begått selvmord.
Pressen gikk aldri ut med hvordan Sal hadde tatt livet av seg, men ryktene på skolen ga meg svaret (som også alle de andre elevene ved Kilton på den tiden fikk vite).
Sal gikk ut i skogen like ved der han bodde, tok masse sovepiller og festet en plastpose over hodet med en gummistrikk rundt halsen. Han ble kvalt mens han var bevisstløs.
Politiet nevnte ikke Sal på pressekonferansen som ble holdt senere den kvelden. De fortalte bare om et opptak fra et overvåkningskamera som viser Andies bil som kjører av sted hjemmefra klokken 22.40.11
På onsdag ble Andies bil funnet parkert på en liten privatvei (Romer Close).
Det var ikke før mandagen uken etter at en av politiets talskvinner avslørte det følgende: «Jeg har en oppdatering angående etterforskningen i Andie Bell-saken. Som et resultat av nylig anskaffede opplysninger og rettsmedisinske undersøkelser har vi gode grunner til å mistenke at en ung mann ved navn Salil Singh, atten år gammel, var involvert i bortføringen og drapet på Andie. Bevismaterialet vi har, ville gitt grunnlag for å arrestere og tiltale den mistenkte, hadde det ikke vært for at han
10 www.gbtn.co.uk/news/uk-england-bucks-78355334 05/05/12
11 www.gbtn.co.uk/news/uk-england-bucks-69388473 24/03/12
døde før vi kunne påbegynne prosessen. Politiet leter på nåværende tidspunkt ikke etter noen andre i forbindelse med Andies forsvinning, men søket etter Andie vil fortsette som før. Tankene våre går til Bell-familien, og vi har den største medfølelse for hva disse opplysningene betyr for dem.»
De nødvendige bevisene de hadde, var følgende:
De fant Andies mobil på Sal.
De rettsmedisinske undersøkelsene fant spor etter Andies blod under fingerneglene på lange- og pekefingeren hans på høyre hånd.
De fant også Andies blod i bagasjerommet på den forlatte bilen hennes. Sals fingeravtrykk ble funnet på dashbordet og rattet sammen med fingeravtrykkene til Andie og resten av Bell-familien.12
Politiet sa at bevisene ville vært nok til å anklage Sal og forhåpentlig få ham dømt. Men Sal var død, så det ble ingen rettssak eller skyldfordeling. Ikke noe forsvar heller.
I løpet av de følgende ukene ble det foretatt flere søk i de omkringliggende skogområdene i og rundt Little Kilton. Det ble brukt likhunder i søkene. Politiet sendte dykkere ut i River Kilbourne. Men Andies kropp ble aldri funnet.
Saken om den savnede Andie Bell ble administrativt avsluttet midt i juni 2012.13 En sak kan bare avsluttes administrativt dersom «tilgjengelige dokumenter inneholder tilstrekkelig bevis på at tiltale kunne vært reist dersom gjerningsmannen ikke hadde dødd før etterforskningen ble ferdigstilt». Saken «kan bli gjenåpnet dersom nye bevis eller ledetråder skulle dukke opp».14
På vei til kino om femten minutter: enda en superheltfilm som Josh har grint seg til å få se. Men jeg mangler bare en siste tråd i bakteppet på historien om Andie Bell / Sal Singh, og jeg er så godt i gang.
Atten måneder etter at saken om Andie Bell ble administrativt avsluttet, leverte politiet en rapport til den lokale rettsmedisineren. I tilfeller som dette er det opp til rettsmedisineren å avgjøre om det er nødvendig å foreta ytterligere undersøkelser i forbindelse med dødsfallet,
12 www.gbtn.co.uk/news/uk-england-bucks-78355334 09/05/12
13 www.gbtn.co.uk/news/uk-england-bucks-87366455 16/06/12
14 The National Crime Recording Standards (NCRS) https://www.gov.co.uk/government/ uploads/ system/uploads/attachment_data/file/99584773/ncrs.pdf
basert på deres antakelse om hvorvidt personen er død, og gitt at det har gått lang nok tid.
Rettsmedisineren vil deretter, som beskrevet i obduksjonsloven, sende en søknad til justisministeren og be om at det foretas en høring om dødsårsaken uten at det foreligger et lik. Når det ikke finnes et lik, vil saken stort sett baseres på bevisene politiet har funnet, og på om senioretterforskerne tror at den savnede personen er død.
Høringen er en juridisk undersøkelse av medisinsk dødsårsak og omstendighetene rundt dødsfallet. Det gis ikke anledning til å «tildele skyld til enkeltindivider eller fastslå kriminelle handlinger utført av navngitte personer».15
Til slutt, i januar 2014, sendte rettsmedisineren inn en rapport som konkluderte med «drap», og skrev ut en dødsattest på Andie Bell.16 Et drap betyr bokstavelig talt at offeret ble drept i en «ulovlig handling» av noen, eller mer spesifikt et dødsfall på grunn av «overlagt eller forsettlig drap, spedbarnsdrap eller uaktsomt drap, for eksempel bildrap».17
Og dette er her alt slutter.
Andie Bell har blitt erklært død til tross for at liket hennes aldri ble funnet. Gitt omstendighetene kan vi anta at drapet er overlagt. Etter høringen om dødsårsaken sto det i en rapport fra påtalemyndighetene at: «Saken mot Salil Singh ville ha blitt basert på omstendigheter og rettsmedisinske funn. Det er ikke opp til påtalemyndighetene å avgjøre om Salil Singh drepte Andie Bell eller ikke, det ville vært opp til en jury å bestemme.»18
Til tross for at det aldri ble noen rettssak, selv om intet jurymedlem måtte reise seg opp med svette håndflater og kroppen full av adrenalin for å si: «Vi, juryen, finner den anklagede skyldig», til tross for at Salil Singh aldri fikk muligheten til å forsvare seg selv, er han skyldig. Ikke rent juridisk, men på alle andre måter som virkelig teller.
Når man spør folk i byen om hva det var som skjedde med Andie Bell, svarer de uten å nøle: «Hun ble drept av Salil Singh.» Ikke antakelig, ikke kan hende eller kanskje, ikke mest sannsynlig.
15 http://www.inquest.uk/help/handbook/7728339
16 www.dailynewsroom.co.uk/AndieBellInquest/report57743 12/01/14
17 http://www.inquest.uk/help/handbook/verdicts/unlawfulkilling
18 www.gbtn.co.uk/news/uk-england-bucks-95322345 14/01/14