Skyggen av ditt smil av Mary Higgins Clark by Cappelen Damm AS

Mary Higgins Clark

Skyggen av ditt smil Oversatt av Elsa Frogner

Mary Higgins Clark Originalens tittel: The Shadow of Your Smile Oversatt av Elsa Frogner Opprinnelig utgave: Copyright © Mary Higgins Clark 2010 Published by agreement with Sane Töregård Agency AB, Sweeden Simon & Schuster, Inc., New York, USA Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2011 Denne utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2012 ISBN 978-82-02-37777-9 1. utgave, 1. opplag 2012 Seriedesign: Miriam Edmunds Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen 2012 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Til mitt yngste barn Patricia Mary Clark «Patty», som med sitt vidd, sin utholdenhet og sjarm har gitt alle våre liv en ekstra glød. Med kjærlighet

Mandag morgen satt Olivia Morrow på kontoret til sin lege og mangeårige venn, Clay Hadley, og tok inn over seg dødsdommen han nettopp hadde felt. Et øyeblikk fjernet hun blikket fra medlidenheten i øynene hans, og stirret ut av vinduet på kontoret, som befant seg i 24. etasje på East Seventy-second Street på Manhattan. I det fjerne så hun et helikopter gjøre sin langsomme ferd over East River denne kjølige oktobermorgenen. Min ferd er over, tenkte hun, men så gikk det opp for henne at Clay forventet et svar av henne. «To uker,» sa hun. Det var ikke et spørsmål. Hun kikket bort på den antikke klokken som sto i bokhyllen bak skrivebordet hans. Ti minutter over ni. Den første dagen i de to ukene – i hvert fall er det begynnelsen på dagen, tenkte hun og var glad for at hun hadde bedt om en tidlig avtale. Han svarte henne. «Tre, i beste fall. Jeg beklager, Olivia. Jeg hadde håpet …» «Ingen grunn til å beklage,» avbrøt Olivia kort. «Jeg er 82 år gammel. Selv om min generasjon lever så mye lenger enn de tidligere, har vennene mine falt som fluer i det siste. Vårt problem er at vi lever altfor lenge, og ender på sykehjem, eller vi blir en tung byrde for alle. Det å vite at jeg har svært kort tid igjen, men at jeg fortsatt skal kunne tenke klart og rusle rundt uten hjelp helt til det siste, er en umåtelig gave.» Stemmen spaknet og døde. Clay Hadleys øyne smalnet. Han forsto det plagede ut7

trykket som overskygget den sinnsroen som nettopp hadde preget ansiktet til Olivia. Før hun snakket, visste han hva hun kom til å si. «Det er bare du og jeg som vet, Clay.» Han nikket. «Har vi rett til å fortsette å skjule hemmeligheten?» spurte hun og så direkte på ham. «Mor mente hun hadde det. Hun hadde tenkt å ta hemmeligheten med seg i graven, men helt mot slutten, da bare du og jeg var der, følte hun trang til å fortelle oss det. For henne ble det et samvittighetskrav. Og med alt det gode Catherine gjorde i sitt liv som nonne, har ryktet hennes alltid stått i fare på grunn av insinuasjonene den gangen for så mange år siden. Like før hun gikk i kloster, ble det sagt at hun muligens hadde hatt frivillig kontakt med en elsker.» Hadley så på Olivia Morrows ansikt. Selv de vanlige alderstegnene – rynker rundt øyne og munn, den svake skjelvingen i halsen, måten hun bøyde seg frem på for å få med seg alt han sa – kunne ikke skjule de fint meislede trekkene. Hans far hadde vært hjertespesialisten til hennes mor, og han hadde overtatt da faren trakk seg tilbake. Nå var Hadley i begynnelsen av 50-årene, og han kunne ikke huske at Morrow-familien noen gang ikke hadde vært en del av hans liv. Som barn hadde han hatt enorm respekt for Olivia, og selv den gangen hadde han lagt merke til at hun alltid var så nydelig kledd. Senere ble han klar over at hun på den tiden fortsatt hadde jobbet som ekspeditrise hos B. Altman’s, det berømte varehuset på Fifth Avenue, og at de stilige klærne skyldtes at hun fikk kjøpt dem på salg i forretningen når sesongen var over. Hun giftet seg aldri, og hadde hatt en overordnet posisjon og plass i styret hos Altman’s da hun trakk seg tilbake for mange år siden. Han hadde hilst på den eldre kusinen, Catherine, noen ganske få ganger, og på den tiden var hun allerede en legende. Hun var nonnen som hadde åpnet syv sykehus for handikappede barn – og dette var sykehus der det ble forsket for å finne måter å kurere eller lindre barnas plager på, både de fysiske og de psykiske. 8

«Vet du at mange mennesker kaller det et mirakel når et barn med hjernekreft blir friskt igjen? Og at de tilskriver det Catherines inngripen?» spurte Olivia. «Hun blir vurdert som en kandidat for kanonisering, og vil kanskje bli utropt til helgen.» Clay Hadley kjente at han ble tørr i munnen. «Nei, det har jeg ikke hørt.» Selv var han ikke katolikk, og han fattet bare fjernt hva det innebar, nemlig at Kirken med tiden kunne utnevne søster Catherine til helgen, og at hun ved det ble verdig tilbedelse av de troende. «Det vil selvsagt bety at ryktet om at hun har født et barn, vil bli gransket, og så vil de ondsinnede ryktene blomstre opp igjen. Og da vil det ganske sikkert knuse hennes sjanse til å bli funnet verdig,» tilføyde Olivia med sint stemme. «Men Olivia, det var en grunn til at verken søster Catherine eller din mor noen gang sto frem med navnet på barnets far.» «Ikke Catherine, nei. Men mor gjorde det.» Olivia støttet hendene mot armlenene på stolen, et tegn til Clay på at hun ville opp. Han reiste seg og gikk rundt skrivebordet. Skrittene var raske, selv så omfangsrik som han var. Han visste at noen av pasientene hans kalte ham en tjukkas, men stemmen var humørfylt, og øynene glitret når han ga dem sine gode råd: «Glem meg, pass heller på din egen vekt. Selv kan jeg bare se på en iskrem, og dermed går jeg opp en kilo eller to. Det er et kors jeg må bære.» Dette var en forestilling han hadde perfeksjonert. Nå grep han Olivias hender og ga henne et mildt kyss. Hun trakk seg uvilkårlig tilbake da hun kjente hvordan det korte, gråsprengte skjegget streifet kinnet, og for å skjule reaksjonen gjengjeldte hun kysset. «Når det gjelder min tilstand, må det bli mellom oss, Clay. Jeg skal ganske snart fortelle alt til de få menneskene som ennå lever og bryr seg om meg.» Så tidde hun, og med ironisk stemme tilføyde hun: «Jeg må tydeligvis fortelle dem det 9

svært raskt. Kanskje det er like bra at jeg ikke har et eneste familiemedlem igjen.» Så tidde hun, klar over at det hun hadde sagt, ikke var sant. På dødsleiet hadde moren fortalt henne at etter at Catherine forsto at hun var gravid, hadde hun tilbrakt et år i Irland, hvor hun hadde født en sønn. Han ble adoptert av ekteparet Farrell, et amerikansk par fra Boston som ble valgt av abbedissen for den religiøse ordenen Catherine hadde sluttet seg til. De hadde gitt ham navnet Edward, og han vokste opp i Boston. Siden den gangen har jeg fulgt deres liv, tenkte Olivia. Edward giftet seg ikke før han var 42 år gammel. Hans kone har vært død i mange år, og selv gikk han bort for fem år siden. Datteren deres, Monica, er 31 år gammel nå, og barnelege på Greenwich Village Hospital. Catherine var min kusine, og hennes sønnedatter er en slektning. Hun er den eneste slektningen jeg har, og hun aner ikke at jeg eksisterer. Nå trakk hun hendene til seg og sa: «Monica er blitt så lik sin bestemor. Også hun vier sitt liv til nyfødte og småbarn. Er du klar over hva alle de pengene kunne bety for henne?» «Tror du ikke på forsoning, Olivia? Se på alt det faren til barnet hennes gjorde med resten av sitt liv. Tenk på alle de liv han reddet. Og hva med familien til broren hans? De er vel ansette filantroper. Tenk på hva en slik avsløring vil bety for dem.» «Det tenker jeg på, og det er det jeg må overveie. Monica Farrell er den rettmessige arvingen til inntektene fra de patentene. Alexander Gannon var hennes bestefar, og i sitt testamente overlot han alt han eide til den etterkommeren som måtte være etter ham. Først deretter ble broren tilgodesett. Jeg skal ringe deg, Clay.» Dr. Clay Hadley ventet helt til døren inn til hans private kontor hadde lukket seg, så grep han telefonen og slo et nummer som var kjent for svært få mennesker. Da en velkjent stemme svarte, kastet han ikke bort tid på inn10

ledende fraser. «Det er akkurat slik jeg fryktet. Jeg vet at Olivia kommer til å snakke.» «Det kan vi ikke tillate,» sa personen i den andre enden nøkternt. «Du må se til at det ikke skjer. Hva om du gir henne noe? Slik som tilstanden hennes er, vil ingen stille spørsmål ved hennes død.» «Tro det eller ei, men det er ikke så enkelt å drepe noen. Og sett at hun klarer å gi fra seg beviset før jeg kan stoppe henne?» «I så tilfelle forsikrer vi oss dobbelt opp. Sørgelig nok er et dødelig overfall på en tiltrekkende ung kvinne på Manhattan ikke så merkverdig nå om dagen. Jeg skal straks ta hånd om det.»

Dr. Monica Farrell skalv der hun sto og poserte for et bilde sammen med Tony og Rosalie Garcia øverst på trappen til Greenwich Village Hospital. Tony holdt den to år gamle sønnen, Carlos, som nettopp var blitt erklært frisk av leukemien som nesten hadde tatt livet av ham. Monica mintes dagen da hun fikk Rosalies paniske oppringning idet hun skulle til å forlate kontoret for dagen. «Doktor, babyen har flekker på magen.» Carlos var den gangen seks uker gammel. Selv før hun så barnet, hadde Monica fått den grufulle anelsen om at det hun kom til å finne var startfasen på leukemi. Diagnostiske prøver bekreftet mistanken, og Carlos’ muligheter ble i beste fall vurdert til å være femti-femti. Monica hadde sagt til de gråtende, unge foreldrene at hun mente oddsene ville holde, og at Carlos allerede var en tøff liten kar som kom til å vinne kampen. «Og nå ett der du holder Carlos, dr. Monica,» sa Tony idet han tok kameraet fra den forbipasserende som hadde sagt seg villig til å være fotograf. Monica strakte seg etter den sprellende toåringen, som allerede mente at nå hadde han smilt lenge nok. Dette vil bli litt av et bilde, tenkte hun og vinket til kameraet i håp om at Carlos ville følge hennes eksempel. Isteden trakk han løs hårspennen hun hadde festet i nakkegropen, og det lange, mørkeblonde håret falt ned rundt skuldrene. Etter et virvar av farvel og «Gud velsigne deg, dr. Monica, vi ville ikke ha klart dette uten deg, og så ses vi til 12

kontrollen hans», var den lille familien vekk med et siste vink fra drosjevinduet. På vei inn igjen og med kurs for heisene løftet hun hånden for å samle sammen håret og feste hårspennen igjen. «Nei, la det være sånn. Det er absolutt nydelig.» Dr. Ryan Jenner, en nevrokirurg som hadde gått på Georgetown Medical School et par år før Monica, var kommet opp på siden av henne. Han var nylig blitt medlem av staben ved Greenwich Village, og hadde fått for vane å stanse og slå av en liten prat når de tilfeldigvis støtte på hverandre. Jenner, iført operasjonsantrekk og plasthette, hadde tydeligvis nylig utført en operasjon, eller han var på vei for å gjøre det. Monica lo da hun trykket på knappen for å ta heisen oppover. «Klart det. Og kanskje burde jeg stikke innom operasjonsstuen mens jeg har det sånn.» Døren til en nedadgående heis åpnet seg. «Og kanskje ville jeg ikke ha noe imot det,» sa Jenner idet han steg inn i den. Og kanskje du ville. Saken er at du ville fått hjerteanfall, tenkte Monica og kom seg inn i en allerede overfylt heis. Til tross for sitt ungdommelige ansikt og det glade smilet, var Ryan Jenner allerede kjent for å være en perfeksjonist som ikke tålte den minste forsømmelse når det gjaldt omsorgen for pasientene. Å befinne seg på hans operasjonsstue uten at håret var tildekket, var utenkelig. Det første Monica hørte da hun kom inn på barneavdelingen, var lyden av et skrikende barn. Hun visste at det var hennes pasient, den 19 måneder gamle Sally Carter, og det at alenemoren Renée Carter sjelden eller aldri så til barnet sitt, var til å bli rasende over. Før hun gikk for å trøste den lille, stanset hun ved døren til sykepleiernes vaktrom. «Noe tegn til verdens mest eiegode mamma?» spurte hun. I samme øyeblikk angret hun på at hun hadde uttalt seg så direkte. «Ikke siden i går morges.» Rita Greenberg, oversykepleieren med årelang fartstid på avdelingen, svarte med 13

en stemme som var like ergerlig som Monicas. «Men hun presterte faktisk å ta seg tid til å ringe for en times tid siden for å si at hun var opptatt på jobben og spørre om Sally hadde hatt en god natt. Det er noe merkelig ved hele situasjonen. Den kvinnen oppfører seg ikke mer som en mor enn kosedyrene på et lekerom. Har du tenkt å utskrive Sally i dag?» «Ikke før jeg finner ut hvem som kan ta hånd om henne når moren har det så travelt. Sally hadde astma og lungebetennelse da hun ble brakt inn. Jeg kan ikke fatte hva moren eller barnevakten tenkte på som ventet så lenge før de kom med henne.» Monica fulgte etter sykepleieren til det lille avlukket med den enslige barnesengen, der de var blitt nødt til å plassere henne fordi gråten vekket de andre småbarna. Sally sto i sengen og holdt seg fast i sprinklene. Det lysebrune håret krøllet seg rundt det tårevåte ansiktet. «Nå arbeider hun seg opp til enda et astma-anfall,» sa Monica sint, bøyde seg ned og løftet den lille opp av sengen. Sally klamret seg til henne. Gråten ble straks mindre heftig, og gikk snart over til lave hikst som til slutt opphørte. «Du verden som hun har knyttet seg til deg, doktor. Men så har du da også en magisk evne,» sa Rita Greenberg. «Det er ingen som deg når det gjelder de små.» «Sally vet at hun og jeg er venner,» sa Monica. «La oss gi henne litt varm melk, så vedder jeg på at hun roer seg.» Mens hun ventet på at sykepleieren skulle komme tilbake, vugget hun babyen i armene. Moren din burde gjøre dette, tenkte hun. Jeg lurer på hvor mye oppmerksomhet du får når du er hjemme? De små hendene kjentes myke mot halsen til Monica, og hun så at øynene til den lille holdt på å gli igjen. Monica la det søvnige lille barnet ned i sengen igjen, og skiftet den våte bleien. Så la hun henne over på siden og trakk teppet over henne. Rita kom tilbake med varm melk på en flaske, men før hun ga den til den lille, snappet Mo14

nica til seg en vattpinne og tok en prøve fra innsiden av Sallys kinn. I forrige uke hadde hun flere ganger lagt merke til at når Sallys mor kom på besøk, hadde hun stoppet ved minibaren og tatt en kopp kaffe med seg opp til barnet. Og den lot hun alltid stå halvtømt igjen på nattbordet ved sengen. Det er bare en innskytelse, sa Monica til seg selv, og jeg vet at jeg ikke har rett til å gjøre det. Likevel vil jeg insistere på et møte med Ms. Carter før jeg skriver ut Sally. Og gjett om jeg vil sammenligne babyens DNA med hennes fra kaffekoppen. Hun sverger på at hun er barnets biologiske mor, men hvis hun ikke er det … Hvorfor ta seg bryet med å lyve om noe slikt, forresten? Så sa hun enda en gang til seg selv at hun ikke hadde rett til å sammenligne DNA i all hemmelighet, og kastet vattpinnen i avfallskurven. Etter å ha sjekket de andre små pasientene dro Monica videre til sitt kontor på East Fourteenth Street til ettermiddagsøkten. Klokken var halv syv da hun endelig kunne ta farvel med siste pasient, en åtte år gammel gutt med ørebetennelse. Resepsjonisten Nan Rhodes, som også tok hånd om regnskapene, holdt på å rydde skrivebordet for dagen. Nan var i 60-årene, en rund dame som alltid var like tålmodig og rolig, uansett hvor hektisk det var på venteværelset. Nan stilte det spørsmålet Monica hadde håpet å kunne utsette til dagen etter. «Hva med den forespørselen fra biskopens kontor i New Jersey, der de ba deg være vitne i prosessen som skal utnevne denne nonnen til helgen?» «Jeg tror ikke på mirakler, Nan. Det vet du. Jeg sendte dem en kopi av CT- og MR-bildene. De taler for seg selv.» «Men du trodde at med en så fremskreden og ondartet hjernesvulst ville Michael O’Keefe aldri få mulighet til å feire femårsdagen, ikke sant?» «Riktig.» «Du foreslo at foreldrene tok ham med til Knowles Clinic i Cincinnati fordi det er landets beste forskningssyke15

hus innenfor hjernekreft, selv om du visste at de ville bekrefte din diagnose.» Nan ville ikke gi seg. «Vi vet begge hva jeg sa og hva jeg trodde,» sa Monica. «Gi deg nå, la oss ikke leke spørrekonkurranse her.» «Du fortalte meg også at da du ga dem diagnosen, ble Michaels far så opprørt at han nesten besvimte, men at moren sa til deg at sønnen ikke kom til å dø. Hun ville starte en bønnekampanje til søster Catherine, nonnen som grunnla de sykehusene for handikappede barn.» «Å, Nan. Hvor mange mennesker nekter å godta at en sykdom er dødelig? Vi ser det hver eneste dag på sykehuset. De vil ha bekreftelser både fra den andre og den tredje. De vil ha flere prøver. De vil forsøke risikable metoder. Noen ganger blir det uunngåelige utsatt, men til syvende og sist blir resultatet det samme.» Nans uttrykk myknet der hun så på den slanke, unge kvinnen som ikke klarte å skjule hvor trett hun var. Hun visste at Monica hadde vært på sykehuset i løpet av natten, da en av de små pasientene hadde fått et krampeanfall. «Jeg vet at jeg ikke har noe med å plage deg, men det kommer vitner fra den medisinske staben ved Cincinnati som vil sverge på at Michael O’Keefe ikke burde ha overlevd. I dag er han absolutt kreftfri. Jeg synes du har en hellig plikt til å bekrefte at du hadde denne samtalen med moren den gangen du sa at gutten umulig kunne bli bra igjen. For det var i det øyeblikket hun vendte seg til søster Catherine for å få hjelp.» «Men Nan, jeg så Carlos Garcia nå i morges. Han er også kvitt kreften.» «Det er ikke det samme, og det vet du. Vi kan behandle leukemi hos barn. Det kan vi ikke når det er snakk om langt fremskreden hjernekreft som har spredd seg.» Monica innså to fakta: Det var umulig å argumentere med Nan, og innerst inne visste hun at Nan hadde rett. «Ja, jeg skal dra, men det vil ikke hjelpe denne vordende helgenen. Hvor er det meningen at jeg skal stille opp for å vitne?» 16

«En monsignore fra Metuchen bispedømme i New Jersey er mannen du skal møte. Han foreslo neste onsdag ettermiddag, og jeg har tilfeldigvis ikke avtalt noen møter for deg etter klokken elleve den dagen.» «La det bli slik,» samtykket Monica. «Ring ham og si at det er i orden. Er du klar til å gå? Jeg skal ringe på heisen.» «Like bak deg. Jeg likte det du nettopp sa.» «Det at jeg skal ringe på heisen?» «Nei, ikke det. Jeg syntes nettopp du sa: ’La det bli slik.’» «Og så?» «Ifølge den katolske kirke er ’la det bli slik’ en oversettelse av ’amen’. Det passer liksom så godt i dette tilfellet, er du ikke enig?»

Det var ikke et oppdrag han satte pris på. Det at en ung, kvinnelig lege i New York forsvant, var stoff tabloidavisene ville kaste seg over, og de ville skvise en slik sak til siste dråpe. Betalingen var god, men noe sa Sammy Barber at dette var noe han burde avslå. Bare én gang var han blitt arrestert, men fordi han var en uhyre forsiktig mann som aldri etterlot seg noe DNA-bevis på ofrene, ble siktelsen heldigvis frafalt. Sammys skarpe, nøttebrune øyne var det dominerende trekket i et smalt ansikt som virket malplassert på den korte, tykke halsen. Han var 42 år gammel, med muskler som bulte ut under jakken. Den offisielle jobben hans var som utkaster på en nattklubb i Greenwich Village. Med kaffekoppen foran seg på bordet satt han og betraktet mannen som kanskje skulle bli hans oppdragsgiver. De befant seg på en kafé i Queens. Sammy var en mann som alltid festet seg ved små detaljer, og han hadde allerede vurdert og plassert mannen på motsatt side av bordet. Velkledd. I 50-årene. Overklasse. Svært bra utseende. Mansjettknapper i sølv med initialene D.L. Han var blitt fortalt at det ikke var noen grunn til at han skulle ha kjennskap til mannens navn, telefonnummeret var tilstrekkelig for nødvendig kontakt. «Man kan ikke akkurat si at du har råd til å avslå, Sammy,» sa Douglas Langdon mildt. «Etter hva jeg forstår, lever du ikke akkurat som en greve på den lusne jobben din. Dessuten må jeg minne deg på at hvis ikke fetteren 18

min hadde klart å godsnakke med flere av jurymedlemmene, ville du i dette øyeblikk ha sittet i fengsel.» «De kunne så likevel ikke ha bevist det,» begynte Sammy. «Du vet ikke hva de kunne ha bevist, og man vet aldri hva en jury kan bestemme seg for.» Langdons stemme hadde ikke lenger en snev av det milde tonefallet. Han skjøv et fotografi over bordet. «Dette ble tatt nå i ettermiddag utenfor Village-sykehuset. Kvinnen som holder barnet, er dr. Monica Farrell. Hennes hjem- og kontoradresse er skrevet på baksiden.» Før han rørte ved noe, strakte Sammy seg etter en krøllet papirserviett, som han deretter brukte for å holde fotoet. «Flott kvinnfolk,» kommenterte han. Han snudde på bildet og kastet et blikk på adressene, og så, uten å bli spurt, rakte han det tilbake til Langdon igjen. «Greit. Jeg ønsker ikke å ha dette fotoet på meg i tilfelle jeg skulle bli stoppet av politiet. Men jeg skal ta hånd om alt.» «Ja, sørg for at du gjør det. Og raskt.» Langdon la bildet ned i jakkelommen igjen. Idet han og Sammy reiste seg, stakk han hånden ned i lommen igjen, tok ut lommeboken, tok ut en 20-dollarseddel og slengte den på bordet. Verken han eller Sammy la merke til at fotografiet hadde festet seg til lommeboken og flagret ned på gulvet. «Tusen takk, mister,» ropte den unge kelneren Hank Moss etter dem da de forsvant ut gjennom svingdøren. Da han skulle til å rydde vekk kaffekoppene, la han merke til bildet. Han satte koppene fra seg og løp til døren, men ingen av mennene var å se. Antagelig har de ikke bruk for dette, tenkte Hank, men på den annen side hadde kunden gitt ham et skikkelig tips. Han snudde bildet og så adressene som sto på baksiden, den ene til East Fourteenth Street, den andre til East Thirty-sixth Street. East Fourteenth henviste tydeligvis til en kontoradresse, mens den andre adressen var til en leilighet. Hank tenkte på den spesielle posten som iblant kom hjem til foreldrene hans i Brooklyn. Hør her, sa han til seg 19

selv. Bare i tilfelle dette bildet er viktig for en eller annen, stikker jeg det i en konvolutt og adresserer det til kontoradressen i Fourteenth Street. Antagelig er det kontoret til den karen som mistet bildet. Så hvis det er viktig, vil han i det minste få det tilbake. Klokken ni, da skiftet var over, stakk Hank innom det knøttlille kontoret ved siden av kjøkkenet. «Er det greit at jeg tar en konvolutt og et frimerke, Lou?» spurte han eieren, som sto og telte kvitteringer. «Noen glemte noe.» «Greit det. Jeg skal nok trekke frimerket fra lønningen din,» gryntet Lou med noe som var ment å ligne et smil. Lou var av natur nokså oppfarende, men han likte Hank. Den gutten var en skikkelig arbeidskar som visste hvordan kunder skulle behandles. «Her, ta en av disse.» Han rakte en hvit konvolutt til Hank, som raskt skrev ned adressen han hadde bestemt seg for å bruke. Så tok han imot frimerket Lou holdt frem mot ham. Ti minutter senere slapp han konvolutten i postkassen før han jogget tilbake til internatet på St. John’s University.

Olivia hadde vært en av de første leieboerne i Schwab House på Manhattans vestside. Nå, 50 år senere, bodde hun fortsatt der. Boligkomplekset var bygget på et område som tidligere hadde vært en herregård med stor tomt tilhørende en velstående industriherre. Byggherren hadde bestemt seg for å beholde navnet, i håp om at noe av den storslagenheten som omga herregården skulle smitte over på det vidstrakte nybygget. Den første leiligheten Olivia hadde eid, var en ettroms med utsikt mot West End Avenue. Etter hvert som hun steg i gradene hos B. Altman and Company, var hun begynt å se seg om etter en større bolig. Hun hadde tenkt å flytte til østsiden av Manhattan, men da en leilighet med to soverom og praktfull utsikt mot Hudson ble ledig i Schwab House, hadde hun med glede tatt den. Senere, da bygningen ble omgjort til et andelslag, hadde hun vært glad for å kunne kjøpe leiligheten. Dette fikk henne til å føle at hun endelig hadde fått sitt eget hjem. Før hun flyttet til Manhattan, hadde hun og moren, Regina, bodd i et lite hus bak Gannon-familiens hjem på Long Island. Moren hadde vært husholderske for dem. I årenes løp var Olivias bruktmøbler langsomt og omhyggelig blitt skiftet ut. Selvlært, og med medfødt god smak, hadde hun utviklet et øye for både kunst og design. De kremfargede veggene i leiligheten ble et bakteppe for malerier hun kjøpte på dødsbo-auksjoner. De antikke teppene i stuen, på soverommet og på biblioteket var palet21

ten hun valgte farger fra, når hun plukket ut møbler og gardiner. Og den generelle effekten på en som besøkte henne første gang, var alltid den samme: Leiligheten var et paradis av varme og hygge, og utstrålte en følelse av fred og sinnsro. Olivia var svært glad i den. Sikkerhetsventilen som aldri sviktet i løpet av alle de strevsomme årene hos Altman’s, var tanken på at når dagen var over, kunne hun synke ned i den behagelige, dype lenestolen, sitte der med et glass vin i hånden og nyte solnedgangen. Det hadde til og med vært hennes tilfluktssted under den hjerteskjærende livskrisen for 40 år siden, da hun omsider hadde innsett at Alex Gannon, den briljante legen og forskeren som hun elsket av hele sitt hjerte, aldri ville tillate deres forhold å bli noe annet enn et nært vennskap … Catherine var den han alltid ville ha. Etter møtet med Clay dro Olivia rett hjem. Trettheten som var årsaken til at hun hadde konsultert Clay for to uker siden, omsluttet henne fullstendig. Selv om hun nesten var for utmattet til å orke å skifte, tvang hun seg til å få av seg yttertøyet og iføre seg en varm slåbrok, som hun var forfengelig nok til å like spesielt godt fordi den hadde samme farge som øynene hennes. En liten og uønsket protest mot skjebnen fikk henne til å legge seg ned på sofaen i stuen heller enn å velge sengen. Clay hadde advart henne og sagt at den overveldende trettheten var noe hun måtte regne med. «Helt til du en dag bare ikke orker å stå opp av sengen,» hadde han sagt. Men ikke ennå, tenkte Olivia og famlet etter pleddet som alltid lå på sofaen like ved lenestolen. Hun satte seg på sofaen, plasserte en av pynteputene slik at den havnet rett under hodet, la seg ned og trakk pleddet over seg. Så sukket hun lettet. To uker, tenkte hun. To uker. 14 dager. Hvor mange timer er det? Det spiller ingen rolle, tenkte hun og drev inn i søvnen. Da hun våknet, fortalte skyggene i rommet at det var 22

langt på ettermiddag. Jeg drakk bare en kopp te i morges før jeg hadde time hos Clay, tenkte hun. Sulten er jeg ikke, men jeg er nødt til å spise noe. Hun skjøv pleddet til side og reiste seg langsomt. Behovet for enda en gang å se beviset på det med Catherine ble overveldende. Ja, hun hadde fått den skremmende følelsen at det på forunderlig vis kunne ha forsvunnet fra safen inne på arbeidsrommet. Men der lå det, inne i mappen moren hadde gitt henne bare timer før hun døde. Catherines brev til mor, tenkte Olivia med skjelvende munn. Og abbedissens brev til Catherine, en kopi av Edwards fødselsattest og det heftige notatet han hadde gitt min mor og bedt henne gi videre til Catherine. «Olivia.» Noen befant seg inne i leiligheten og kom bortover gangen mot henne. Clay. Olivia skalv på hendene, og uten å gi seg tid til å stikke papirene tilbake i mappen dyttet hun brevene og fødselsattesten inn i safen, lukket døren og trykket inn knappen som automatisk låste den. Hun kom seg ut av skapet. «Jeg er her, Clay.» Hun gjorde ikke noe forsøk på å skjule den kalde motviljen i stemmen. «Jeg var bekymret for deg, Olivia. Du lovte å ringe i ettermiddag.» «Jeg husker ikke at jeg ga et slikt løfte.» «Men det gjorde du,» sa Clay hjertelig. «Du ga meg to uker, men det kan da ikke ha gått mer enn syv timer. Hvorfor fikk du ikke dørvakten til å melde fra om at du var her?» «Fordi jeg håpet at du sov, og i så fall ville jeg ha gått uten å forstyrre deg. Men hvorfor sier jeg det ikke som det er? Hvis jeg hadde fått dørvakten til å ringe opp, kunne du ha nektet meg å komme inn. Og jeg ønsket å se deg. Ja, for jeg kom med litt av en salve i morges.» Da Olivia ikke svarte, tilføyde Clay Hadley mildt: «Det er en grunn til at du ga meg nøkkel og tillatelse til å komme inn hvis jeg trodde det var et problem.» 23

Olivia kjente hvordan motviljen begynte å trekke seg bort. Det Clay hadde sagt, var absolutt sant. Hvis han hadde gitt dørvakten beskjed om at han var der, ville jeg ha sagt at jeg hvilte, tenkte hun. Så fulgte hun Clays blikk. Han så på mappen hun holdt i hånden. Fra der han sto, kunne han helt opplagt se det enslige ordet som moren hadde skrevet tvers over den. CATHERINE.

Monica bodde i første etasje i en restaurert byvilla i East Thirty-sixth Street. Å befinne seg i det trerike kvartalet var som å ta ferden tilbake til 1800-tallet, da alle de brune steinhusene hadde vært private eiendommer. Hennes leilighet lå mot baksiden av bygningen, noe som betydde at hun var alene om å benytte den lille patioen og hagen. Når det var varmt i været, koste hun seg med morgenkaffen ute på patioen, eller hun tok et glass vin der om kvelden. Etter samtalen med resepsjonisten, Nan, om Michael O’Keefe, barnet som hadde hatt hjernekreft, hadde hun bestemt seg for å spasere hjem, noe hun ofte gjorde. Det var lenge siden hun innså at det å ta beina fatt den drøye halvannen kilometeren fra kontoret ikke bare ga litt mosjon; hun fikk også en mulighet til mental avslappelse. Å lage mat mot slutten av dagen ga også en god følelse. Som selvlært kokk hadde hun talenter i matveien, men verken spaserturen eller den deilige pastaretten med salat hun gjorde i stand til seg selv den kvelden, klarte å fordrive den vonde følelsen av at det hang en mørk sky over henne. Det kommer av det med babyen, tenkte hun. Jeg blir nødt til å skrive ut Sally i morgen, men selv om jeg sjekker hennes DNA og får vite at Ms. Carter ikke er barnets mor – hva beviser vel det? Far var adoptert. Jeg kan nesten ikke huske foreldrene hans, men han sa bestandig at han ikke kunne forestille seg å bli oppdratt av andre enn 25

dem. Ja, han pleide faktisk å sitere Teddy Roosevelts datter, Alice. Som enkemann hadde Roosevelt giftet seg om igjen da Alice var to år gammel. Når hun ble spurt om stemoren, pleide Alice å si dette: «Hun var den eneste moren jeg kjente, og den eneste jeg ønsket å kjenne.» Og etter å ha sagt de ordene, og innsett at han hadde de samme følelsene for sine adoptivforeldre som Alice Roosevelt hadde hatt for sin stemor, pleide far bestandig å få en voldsom trang til å vite mer om sine biologiske foreldre, grublet Monica. De siste årene han levde, var han mer eller mindre besatt av det. Sally var skrekkelig syk da hun kom inn på akuttmottaket, men det fantes ingen tegn til noen form for mishandling, og velnært var hun også, tenkte Monica videre. Og gudene skulle vite at Renée Carter ikke var den første som hadde overlatt barnet til en barnevakt eller en barnepike. Tanken på å avgi forklaring om det faktum at Michael O’Keefes hjernekreft var forsvunnet, var enda en grunn til bekymring. Jeg tror ikke på mirakler, tenkte Monica heftig, men måtte for seg selv medgi at Michael hadde vært dødssyk da hun undersøkte ham. Mens hun lot minuttene gå over en kopp mokkakaffe og noen skiver fersk ananas, så hun seg omkring, og som alltid fant hun trøst i omgivelsene. På grunn av den kjølige kvelden hadde hun tent på gasspeisen. Det runde, lille spisebordet og den stoppede stolen der hun satt, vendte inn mot peisen. Nå sendte de flakkende flammene lyspiler over det antikke aubussonteppet, som hadde vært morens stolthet og glede. Den kimende telefonen var en uønsket inntrenger. Hun var fryktelig trett, men fordi hun visste at det kunne være sykehuset som ringte om en av pasientene, reiste hun seg fort og pilte gjennom rommet. Da hun grep røret, presenterte hun seg som «dr. Farrell», før det gikk opp for henne at oppringningen kom via hennes private linje. «Og dr. Farrell har det bra, formoder jeg?» hørtes en ertende mannsstemme. 26

«Aldeles utmerket, Scott.» Monicas stemme var kjølig, selv om lyden av Scott Altermans stemme sendte en kvalmende uro gjennom henne. Den ertende undertonen var vekk. «Joy og jeg har flyttet fra hverandre. Det var alltid feil, noe vi begge innser nå.» «Det var leit å høre, men du bør forstå at dette ikke har noe med meg å gjøre.» «Det har alt med deg å gjøre, Monica. Jeg har i all stillhet vært i kontakt med en arbeidsmegler. Et av de beste advokatfirmaene på Wall Street har tilbudt meg partnerskap, og jeg har akseptert.» «I så fall håper jeg du er klar over at det bor åtte eller ni millioner mennesker i New York City. Bli venn med hvert eneste ett av dem, men la meg være i fred.» Monica brøt forbindelsen, og så – fordi hun var altfor opprørt til å sette seg ned igjen – ryddet hun bordet og ble stående ved oppvaskbenken mens hun drakk resten av kaffen.

Etter at hun hadde vinket farvel til Monica utenfor kontoret mandag kveld, tok Nan Rhodes First Avenue-bussen for å møte fire av sine søstre til deres månedlige middag på Neary’s Pub på Fifty-seventh Street. Nan hadde vært enke i seks år, og nå som hennes eneste sønn og familien hans bodde i California, var jobben hos Monica en kjærkommen gave. Hun var veldig glad i sin unge arbeidsgiver, og under middagene snakket hun ofte om henne. Selv var hun født inn i en søskenflokk på åtte, og hun beklaget jevnlig at Monica ikke hadde søsken, og at foreldrene – som begge hadde vært enebarn – hadde vært i begynnelsen av 40-årene da hun kom til verden, og nå var gått bort, begge to. I dag, ved deres vanlige hjørnebord på Neary’s, og mens de nippet til en cocktail før maten, kom Nan tilbake til emnet. «Mens jeg ventet på bussen, fulgte jeg Monica med øynene da hun kom gående bortover kvartalet. Hun hadde hatt en sånn lang dag, og jeg tenkte at stakkars jente, hun får ingen telefon fra moren eller faren slik at hun kan snakke ut om saker og ting. Så forbasket synd at da faren ble født i Irland, var det bare navnet på adoptivforeldrene, Anne og Matthew Farrell, som sto på fødselsattesten. De egentlige foreldrene passet nøye på at han ikke kunne oppspore dem.» Søstrene nikket samtykkende. «Det er klasse over en type som dr. Monica. Jeg vedder på at bestemoren hennes kom fra en god familie, kanskje til og med en som 28

var amerikansk,» kom det fra Nans yngste søster, Peggy. «Hvis en ugift jente ble gravid den gangen, ble hun tatt med på en reise frem til barnet ble født. Og så ble den lille adoptert bort til noen, slik at ingen ante noe. Når en ugift jente blir gravid i dag, skryter hun av det på Twitter eller Facebook.» «Jeg vet at Monica har mange venner,» sa Nan med et sukk og grep menyen. «Hun har en egen evne til å få folk til å like henne, men det er ikke det samme, er det vel? Uansett hva man sier, så er blod tykkere enn vann.» Søstrene nikket i høytidelig enighet, skjønt Peggy påpekte at Monica Farrell var en vakker, ung kvinne, og at det trolig bare var et tidsspørsmål før hun møtte noen. Da dette samtaleemnet var uttømt, hadde Nan enda en godbit å varte opp med. «Husker du at jeg snakket om den nonnen, søster Catherine? Hun som blir vurdert som kandidat til kanonisering på grunn av en liten gutt som egentlig skulle ha dødd av hjernekreft, men som ble helbredet etter en bønnekampanje rettet mot denne nonnen?» Alle husket det. «Han var dr. Monicas pasient, ikke sant?» spurte Rosemary, den eldste søsteren. «Ja. Navnet er Michael O’Keefe. Det later til at Kirken føler at den har bevis nok til å fastslå at han virkelig er et mirakelbarn. Og så sent som i ettermiddag klarte jeg å overtale dr. Monica til å bevitne at da hun fortalte foreldrene at sønnen deres var dødssyk, tok barnets mor det hele på strak arm. Hun sa at sønnen ikke kom til å dø, for hun hadde tenkt å be til søster Catherine.» «Men hvis moren sa det, hvorfor skulle ikke dr. Monica være villig til å vitne?» Det var den mellomste søsteren, Ellen, som stilte spørsmålet. «Fordi hun er lege, og fordi hun fortsatt prøver å finne bevis på at det var en god, medisinsk årsak til at Michael ble kvitt kreften.» Liz, servitøren som hadde arbeidet på Neary’s i 30 år, kom til bordet med menyene i hånden. «Klar til å bestille, jenter?» spurte hun muntert. 29

Nan likte å komme på jobb klokken syv hver morgen. Hun trengte ikke mye søvn, og bodde bare få minutter unna Monicas kontor, i en boligblokk hun hadde flyttet til etter at hun ble enke. Fordi hun begynte så tidlig, fikk hun god tid til å sortere posten og jobbe med strømmen av skjemaer fra medisinske forsikringsselskaper. Sykepleieren, Alma Donaldson, kom inn da klokken var et kvarter på ni, mens Nan akkurat holdt på med å åpne posten som nettopp var levert. Alma var en flott, svart kvinne i slutten av 30-årene, med et varmt smil og øyne som fikk med seg det meste. Hun hadde arbeidet sammen med Monica fra den dagen hun åpnet sin praksis fire år tidligere. Sammen utgjorde de et misunnelsesverdig team, og var straks blitt gode venner. Idet Alma tok av seg ytterjakken, la hun straks merke til det bekymrede uttrykket i Nans ansikt. Nan satt ved skrivebordet med en konvolutt i den ene hånden og et foto i den andre. Alma hoppet over sin vanligvis blide morgenhilsen. «Hva er det, Nan?» spurte hun. «Se på dette,» sa Nan. Alma gikk bort til skrivebordet og gløttet over skulderen hennes. «Noen har tatt et bilde av doktoren sammen med lille Carlos Garcia,» sa Alma. «Jeg synes det er søtt.» «Det lå inni en blank konvolutt,» sa Nan fyndig. «Jeg nekter å tro at en av foreldrene ville ha sendt det uten et eller annet lite notat. Og se på dette.» Hun snudde på bildet. «Noen har skrevet ned Monicas adresser, både kontor- og hjemmeadressen. På meg virker det svært påfallende.» «Kanskje den som sendte det, prøvde å bestemme seg for hvilken adresse han skulle bruke,» foreslo Alma langsomt. «Hva om du ringer Garcia-paret og spør om det var de som sendte bildet?» «Jeg vedder på at det ikke var dem,» mumlet Nan og grep telefonen. Rosalie Garcia svarte på første ring. Nei, de hadde ikke sendt noe foto, og de kunne heller ikke tenke seg hvem 30

som hadde gjort det. Hun hadde tenkt å ramme inn det de hadde tatt av doktoren og Carlos, og sende det, men de hadde ennå ikke rukket å kjøpe ramme. Nei, hun kjente ikke doktorens hjemmeadresse. Monica kom inn mens Nan gjentok samtalen for Alma. Sykepleieren og resepsjonisten utvekslet blikk, og som svar på Almas bekreftende nikk stakk Nan bildet ned i konvolutten igjen og slapp den ned i skrivebordsskuffen. «Det bor en pensjonert kriminaletterforsker fra statsadvokatens kontor i samme etasje som meg,» betrodde Nan Alma senere på dagen. «Jeg vil vise dette til ham. Merk deg mine ord, Alma – det er noe uhyggelig ved det bildet.» «Men har du rett til ikke å vise det til doktoren?» spurte Alma. «Konvolutten er merket med ’kontoret’, ikke sendt direkte til henne. Hun skal få se den, men jeg vil gjerne ha John Hartmans mening først.» Samme kveld, etter å ha ringt naboen, gikk Nan bortover gangen til leiligheten hans. Hartman, en 70 år gammel enkemann med jerngrått hår og den værbitte huden som kjennetegner en golfentusiast, ba henne inn og hørte på hennes unnskyldende forklaring på hvorfor hun plaget ham. «Sitt ned, Nan. Du plager meg absolutt ikke.» Han gikk tilbake til den dype lenestolen, hvor avisene han tydeligvis hadde sittet og lest, lå stablet på fotskammelen, og satte stålampen på full styrke. Nan så hvordan uttrykket hardnet i ansiktet hans, der han holdt bildet og konvolutten i fingertuppene og så nøye på begge deler. «Din dr. Farrell er ikke jurymedlem i en eller annen pågående rettssak, er hun vel?» «Nei, det er hun ikke. Hvordan det?» «Det finnes trolig en forklaring, men i min bransje er dette den slags post vi betrakter som en advarsel. Har dr. Farrell noen fiender?» «Ikke en eneste en i hele verden.» «Så vidt du vet, Nan. Du må vise henne dette bildet, og etterpå vil jeg gjerne snakke med henne.» 31

«Jeg håper hun ikke synes jeg har tatt meg for store friheter,» sa Nan urolig idet hun reiste seg for å gå. Så nølte hun. «Det eneste jeg kan komme på, er at en kar fra Boston ringer henne fra tid til annen. Scott Alterman heter han, og han er advokat. Jeg vet ikke hva som hendte mellom dem, men hvis han ringer kontoret, tar hun aldri telefonen.» «Et bra sted å begynne,» sa Hartman. «Scott Alterman. Jeg skal ta en liten titt på ham. En gang i tiden var jeg en rimelig habil etterforsker.» Han ventet litt. «Dr. Farrell er barnelege, ikke sant?» «Jo.» «Har hun mistet noen pasienter i det siste? Har et barn dødd uventet slik at foreldrene kanskje vil bebreide henne, mener jeg.» «Nei, tvert imot er hun blitt bedt om å være vitne i forbindelse med en av sine pasienter. Det dreier seg om en som var dødssyk, og som nå ikke bare fortsatt er i live, men som er blitt frisk av hjernekreft.» «Jeg trodde ikke den slags var mulig, men vi vet i det minste at den familien ikke forfølger dr. Farrell.» John Hartman bet seg i tungen. Han hadde ikke tenkt å bruke det ordet, men noe sa ham at en eller annen forfulgte den unge legen som var Nans arbeidsgiver. Han rakte frem hånden. «Nan,» sa han. «Gi det tilbake til meg. Har noen andre enn du tatt i det bildet?» «Nei.» «Jeg har absolutt ikke noe viktig å foreta meg i morgen, så jeg vil ta bildet med meg ned til hovedkvarteret og se om jeg kan finne noen fingeravtrykk. Antagelig er det bortkastet tid, men på den annen side kan man aldri vite. Du har vel ikke noe imot at jeg tar fingeravtrykk av deg? Bare for å kunne sammenligne. Det tar bare et øyeblikk, og jeg har fortsatt utstyret liggende i skrivebordet.» «Selvfølgelig har jeg ikke noe imot det.» Nan prøvde å slå fra seg den voksende uroen. Mindre enn ti minutter senere var hun tilbake i sin egen 32

leilighet. John Hartman hadde lovet å gi bildet tilbake til henne i morgen kveld. «Du bør gi det til dr. Farrell,» sa han. «Og så får du selv vurdere om du skal fortelle henne at du har vist det til meg eller ikke.» «Jeg er ikke sikker på hva jeg skal gjøre,» var svaret hun hadde gitt ham, men nå som hun låste og boltet døren, grep hun seg i å tenke på hvor sårbar Monica Farrell var i sin leilighet. Den kjøkkendøren inn mot patioen har et stort vindu, tenkte Nan. Hvem som helst kan skjære ut glasset, stikke hånden inn og åpne låsen. Jeg har allerede advart henne og sagt at hun bør skaffe seg et langt sterkere gitter over det vinduet. Nan sov ikke godt den natten. I drømmene ble hun hjemsøkt av forvrengte bilder av Monica, som sto på sykehustrappen med Carlos i armene. Det lange, lyse håret bølget om skuldrene hennes før det kveilet seg som fangarmer om halsen hennes.

Først sent på ettermiddagen dagen etter møtet med Sammy Barber ble 52 år gamle Douglas Langdon oppmerksom på at bildet han hadde knipset av Monica Farrell, var vekk. Han satt i sitt hjørnekontor på Park Avenue og Fifty-first Street da den nagende følelsen av at noe var galt, begynte å slå rot i ham. Først et blikk mot døren for å forsikre seg om at den var lukket, så reiste han seg og tømte lommene på den skreddersydde, kostbare dressen. Lommeboken lå bestandig i buksens baklomme på høyre side. Han tok den ut og la den på skrivebordet. Bortsett fra et rent, hvitt lommetørkle var lommen nå helt tom. Men det var ikke den dressen jeg hadde på meg i går kveld, tenkte han med nytt håp. Jeg hadde på meg den mørkegrå. Så kom han til sin forferdelse på at han hadde lagt den i kurven for klær som skulle på rens, slik at hushjelpen kunne sende den videre til den interne servicetjenesten. Jeg tømte alle lommene, tenkte han. Det gjør jeg alltid. Bildet var ikke der, for det ville jeg ha merket. Bare ved én anledning hadde han hatt noen grunn til å ta frem lommeboken, og det var da han betalte for kaffen inne på kafeen. Enten hadde han dratt frem bildet da, eller – og dette var mindre sannsynlig – det hadde glidd ut av lommen og falt ut et eller annet sted mellom kafeen og der han hadde parkert bilen. Sett at noen fant det, tenkte han. Det står to adresser på baksiden. Ikke noe navn, men to adresser med min hånd34

skrift. De fleste vil bare slenge bildet fra seg, men sett at noen edle sjeler prøver å returnere det? Hvert instinkt sa ham at bildet kunne forårsake problemer. Navnet på den kafeen i Queens der han hadde møtt Sammy, var Lou’s. Han strakte armen ut etter telefonen, og etter et øyeblikk fikk han snakke med Lou, innehaveren. «Vi har ikke noe bilde – men vent et øyeblikk nå, en ung gutt som jobber for meg er her, og han sa noe om at en kunde hadde mistet noe i går kveld. Du skal få snakke med ham.» Tre lange minutter gikk, og så begynte Hank Moss med en unnskyldning: «Jeg bar akkurat ut bestillingen til et bord for seks. Beklager ventingen.» Den unge mannen hørtes oppvakt ut. Doug Langdon prøvde å virke helt uanfektet. «Det er ikke så viktig, men jeg tror jeg mistet bildet av datteren min da jeg var på kafeen i går kveld.» «Er hun blond med langt hår, og holder hun en liten unge?» «Ja,» sa Doug. «Jeg skal straks be en venn stikke innom og hente det. Han bor i nærheten av kafeen.» «Men jeg har faktisk ikke bildet.» Nå var Hank blitt nervøs i stemmen. «Jeg kunne se at en av adressene på baksiden var til et kontor, så jeg merket bare konvolutten med ’kontoret’ og sendte det dit. Det var i orden, håper jeg?» «Det var svært omtenksomt. Tusen takk.» Doug la på røret, og merket ikke at håndflaten var fuktig og at hele kroppen kjentes klam. Hva ville Monica Farrell tenke når hun så bildet? Heldigvis står både hjemme- og kontoradressen oppført i telefonkatalogen, tenkte han videre. Hvis privatadressen på East Thirty-sixth Street hadde vært hemmelig, ville det kanskje ha vekket mistanke om at noen forfulgte henne. Og selvfølgelig fantes det en enkel og plausibel forklaring. En som kjente henne, hadde tatt bildet mens hun sto og holdt ungen, og tenkt at hun kanskje ville like å ha det. 35

«Det er ingen grunn til at hun skal få mistanke,» sa Doug høyt, men innså straks at han prøvde å berolige seg selv. Dempet lyd i intercomen avbrøt grubleriene. Han trykket inn en knapp på telefonen. «Hva er det?» spurte han kort. «Mr. Gannons sekretær ringte for å minne deg på at du skal introdusere ham i kveld under middagen for Troubled Teens, og gi ham honnør for …» «Jeg trenger ingen påminnelse,» avbrøt Doug irritert. Sekretæren, Beatrice Tillman, overhørte avbruddet. «Og Linda Coleman ringte for å si at hun sitter fast i trafikken, og kommer til å bli forsinket til møtet klokken fire.» «Hun ville ikke ha blitt forsinket om hun hadde dratt hjemmefra tidsnok til å komme hit presis.» «Helt enig, doktor.» Beatrice, som var vant til å lirke sin tiltrekkende, fraskilte sjef ut av dårlig humør, uttalte ordene med et smil i stemmen. «Som du alltid sier: Med pasienter som Linda Coleman får man selv behov for time hos psykiater.» Douglas Langdon slo av intercomen uten å svare. En isnende tanke slo ned i ham. Fingeravtrykkene hans var på det bildet han hadde tatt av Monica Farrell. Hvis bildet fortsatt eksisterte, ville politiet saumfare det for avtrykk når det hendte henne noe. Det kom ikke på tale å gi Sammy beskjed om at jobben måtte avblåses. Hvordan skal jeg takle dette? spurte Doug seg selv. Han hadde ikke noe svar da han tre timer senere, på Pierre Hotel på Fifth Avenue, satt ved bordet under smokingmiddagen til ære for Greg Gannon, og ble møtt av følgende lavmælte spørsmål: «Var møtet i går kveld tilfredsstillende?» Doug nikket bekreftende, og så, da navnet hans ble meldt, reiste han seg og gikk med lange skritt til mikrofonen for å avlevere talen som lovpriste Gregory Gannon, administrerende direktør for Gannon Investment Firm, og som styreformann i Gannon-stiftelsen en av New Yorks mest gavmilde filantroper.