Tore Aurstad (red)
Skrekkens mestere
Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2017 ISBN 978-82-02-54408-9 1. utgave, 1. opplag 2017 Omslagsdesign: Superultraplus Sats: Type-it AS, Trondheim 2017 Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia 2017 Satt i Sabon og trykt på 80g Holmen Book Cream 1,6. Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
Tore Aurstad (red) Richard Matheson: Den hvite silkekjolen Copyright © by Richard Matheson. All right reserved. Published by agreement with Sebes & Bisseling literary Agency. Shirley Jackson: Lotteriet The lottery by Shirley Jackson Copyright © the Estate of Shirley Jackson, 1948 Published by agreement with A.M. heath & Co., Londond and Licht & Burr Literary Ahency, Copenhagen Ray Bradbury: Det svarte pariserhjulet The Black Ferris by Ray Bradbury Published by agreement with Sebes & Bisseling literary Agency. Joyce Carol Oates: Hvor skal du, hvor har du vært? «Where Are You Going, Where Have You Been?» from «High Lonesome: New and Selcected stories 1966-2006 by Joyce Carol Oates. Copyright © 2006 by The Ontario Review, Inc Reprinted by permission of HarperCollins Publishers. Stephen King: Flåten Copyright © 1982 by Stephen King. All right reserved. Published by agreement with Stephen King c/o The Lotts Agency Ltd. And Licht & Burr Literary Ahency Aps. Neil Gaiman: Hvordan snakke med jenter på fest How to talk to Girls at Parties, included in Fragile Things by Neil Gaiman. Used by permission from Writers House, New York and Ia Atterholm Agency, Sweden, acting for the author. © 2006 by Neil Gaiman. Michael Marshall Smith: Alle drar Copyright © 1992 by Michael Marshall Smith. All rights reserved. Published by agreement with Michael Marshall Smith c/o The Lotts Agency Ltd. And Licht & Burr Literary Ahency Aps. Nathan Ballingrud: Solbrent Sunbleached short story by Nathan Ballingrud er hentet fra: North American Lake Monsters: Stories copyright © 2013 Nathan Ballingrud (nathanballingrud.wordpress.com). All rights reserved. Published by agreement with Ulf Töregård Agency AB..
Innhold
Forord . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
9
Edgar Allan Poe: Sannheten om M. Valdemar . . . . . . . .
13
Bram Stoker: Dommerens hus . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
27
Guy de Maupassant: Hånden . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
51
William Hope Hodgson: Stemmen i natten . . . . . . . . . .
63
Georges-Gustave Toudouze: Fyret på Daumannskjær . . .
81
Howard Phillips Lovecraft: Pickmans modell . . . . . . . . .
99
Richard Matheson: Den hvite silkekjolen . . . . . . . . . . .
121
Shirley Jackson: Lotteriet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
131
Ray Bradbury: Det svarte pariserhjulet . . . . . . . . . . . . .
147
Joyce Carol Oates: Hvor skal du, hvor har du vært? . . . .
161
Stephen King: Flåten . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
187
Neil Gaiman: Hvordan snakke med jenter på fest . . . . . .
233
Michael Marshall Smith: Alle drar . . . . . . . . . . . . . . . .
253
Nathan Ballingrud: Solbrent . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
263
Noter . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
286
Forord
Det er herlig å bli skremt. Jeg elsker å kjenne det gå kaldt nedover ryggen. For meg er det noe koselig over en god grøsser, akkurat som jula eller høstløv som feier gjennom gatene i tida rundt halloween. Det kan godt hende det skyldes at jeg vokste opp på åttitallet, da sjangeren var på sitt mest populære. Skrekkforfattere herjet på bestselgerlistene, og Stephen Spielberg, Joe Dante, Tobe Hooper, Sam Raimi og andre leverte den ene filmen etter den andre, hvorav mange senere ble klassikere. Da jeg var i tenårene i midten av åttiårene var det bestandig jevnlige turer ned til den lokale videosjappa for å se hva som var lansert for leie på VHS den uka – den gangen fantes det ingen Netflix, ikke engang noe DVD-er å få kjøpt, du måtte fysisk gå ut og leie en film på en uhåndterlig kassett og, enda verre, huske å levere den tilbake i tide neste dag. Jeg er flasket opp på filmer og bøker som «Evil Dead», «Ondskapens hotell», «Hellraiser», «The Fog», «Creepshow», «Poltergeist», «A Nightmare on Elm Street», «The Fly.» Og i min beskjedne skrekkinteresserte vennekrets var forfatternav9
nene som gjaldt, Peter Straub, Dean Koontz, Clive Barker – og Stephen King, den største av alle. Ikke alle skjønner hva det er som skal være så stas med disse horrorfilmene og -bøkene. For skrekk, spenning og grøss er en sjanger som, i motsetning til for eksempel krim eller romantikk eller humor, har fått sitt navn etter den virkningen den har på leseren eller seeren. Du grøsser. Hvorfor utsette seg frivillig for en følelse du i virkeligheten helst vil unngå? Hva er det som er så gøy med det? Tja, det er et spørsmål som er blitt diskutert siden antikkens dager. I filosofien snakker man om det «sublime», noe som er opphøyd, mektig og storslått. Filosofen Edmund Burke skrev i 1750-årene om at opplevelsen av det sublime i kunsten er en vond, men samtidig begeistrende følelse av ærefrykt når man stilles overfor noe storslagent eller uvanlig. Ofte handler jo grøss om de store spørsmålene: Finnes det et liv etter døden? Finnes intelligent liv andre steder i universet? Hva skjer egentlig med oss når vi dør? Skrekkfilmer og -bøker appellerer til nysgjerrigheten vår. Hva finnes bak den døra? I havdypet under oss når vi bader? Hva slags skapninger lever egentlig i kloakken? Det er kanskje denne følelsen av undring som ligger bak skrekksjangerens popularitet. Gode grøssere stimulerer fantasien, får leseren til å undres: «tenk om …» Det var den seriøse forklaringen. En annen måte å se det på er at det er skikkelig gøy å bli skremt. Å bli skremt får det til å kile i magen, som når du skal reise med en svær berg- og dalbane og er på vei opp den første, lange stigningen, rett før du setter utforbakke. Den følelsen skal en god grøsser skape. For selv om grøssere leker med de sterkeste følelsene man kan ha – redsel for døden, redsel for å 10
bli pint – så opplever vi dem i trygge omgivelser. Samtidig som det er skummelt, vet vi at det ikke er farlig på ordentlig. Det er ikke alvor. Skrekk på kino eller i bøker kan være gøy. Skrekk på ordentlig er ikke det. Grøss er så klart ikke noe nytt. Eventyr og tekster som er flere tusen år gamle, er fulle av overnaturlige og skumle hendelser. Da jeg valgte ut fortellingene til denne boka, begynte jeg der hvor skrekken oppsto som en egen sjanger, med sine egne virkemidler, hvor forfatterne selv er bevisst at de skriver skrekk. Jeg har plassert fortellingene i en noenlunde kronologisk rekkefølge. Det vil si at jeg begynner med Edgar Allan Poe på midten av attenhundretallet og fortsetter videre fram til i dag. Leser du hele denne boka, får du et innblikk i hvordan skrekksjangeren har utviklet seg siden begynnelsen. (Selv om det er jo er massevis som mangler – i en bok som denne er det ikke plass til mer enn noen smakebiter.) Jeg har også prøvd å få til variasjon i fortellingene. Her er det spøkelser, vampyrer, monstre og demoner. De fleste inneholder noe overnaturlig, men ikke alle. Noen av fortellingene er ekle, andre ikke. Noen roper, andre hvisker. Noen er bare skumle, andre er mer symbolske og abstrakte. De fleste av fortellingene er hentet fra engelskspråklig litteratur. Det skyldes at det er i USA og England sjangeren har utviklet seg. Det har så klart kommet massevis av bra grøss andre steder også, men med noen få unntak er de forfatterne som har bidratt mest til skrekksjangerens utvikling, fra disse landene. Noen synes kanskje at et par av fortellingene er for drøye, andre finner aldri en grøsser som er skummel nok. 11
Tenk på samlingen som en videosjappe, der du kan rusle mellom hyllene og plukke ut noen fortellinger som virker interessante. Forhåpentlig finner du kanskje noen forfattere du vil lese mer av. Men enten du liker kosegrøss eller blodige, fæle fortellinger, burde du finne noe du liker her. Godt grøss! Tore Aurstad
e d g a r al l a n p o e
Sannheten om M. Valdemar
Det begynte med Poe. Enten det er snakk om krim, science fiction eller skrekk, vender vi alltid tilbake til den amerikanske forfatteren Edgar Allan Poe (1809-1849). Det hadde så klart blitt skrevet skrekkhistorier før Poe, men ingen hadde gjort det som ham. På syttenhundretallet var det for eksempel populært med såkalt «gotiske» fortellinger, gjerne med handlingen lagt til middelalderen. Men det meste av dette er så dårlig at det er omtrent uleselig i dag. Poe levde et stusslig og ulykkelig liv fylt av personlige tragedier. Han oppnådde liten suksess mens han levde, men skapte allikevel flere nye sjangere. Typisk for Poes grøsserfortellinger er lite bruk av spøkelser, vampyrer og demoner. Skrekken foregår i hovedpersonenes sjeleliv og i deres utforskning av den fascinerende, men skremmende terskelen mellom liv og død, der realisme og romantikk blandes på en uhyggelig, men fascinerende måte. Til denne samlingen har jeg valgt ut en av Poes mer grusomme historier, som også var noe av det første jeg selv leste av grøssere som ung. «Sannheten om M. Waldemar» 13
(1845) tar utgangspunkt i datidas begeistring for mesmerisme – eller hypnose. Den er fortalt av en tilsynelatende objektiv forteller, og den saklige tonen gjorde at en del lesere tok den for å være en autentisk medisinsk vitenskapelig beretning. Dette gjør fortellingens slutt desto eklere og skumlere.
e d g a r al l a n p o e
Sannheten om M. Valdemar
Selvfølgelig vil jeg ikke late som om jeg er forbauset over den interesse og diskusjon den merkelige historien om M. Valdemar har vakt. Det ville vært merkelig hvis den ikke hadde det – særlig under de nåværende omstendigheter. På grunn av de involverte parters ønske om å holde offentligheten utenfor saken – i hvert fall for øyeblikket, eller til vi har fått undersøkt den nærmere – og på grunn av våre anstrengelser med å få gjennomført denne undersøkelsen – har ryktene gitt folk en forvirret og overdreven fremstilling. Dette har resultert i mange forvanskninger og naturligvis også vantro. Det er derfor på tide at jeg forteller sannheten slik jeg kjenner den. Den lyder i korthet slik: Jeg hadde lenge vært opptatt av hypnose, og for omtrent ni måneder siden falt det meg plutselig inn at det var én ting man merkelig nok ikke hadde beskjeftiget seg med. Hittil var ingen blitt hypnotisert på dødsleiet. Det var ikke undersøkt om man under slike forhold kunne hypnotiseres eller, hvis det var tilfelle, om det var lettere eller vanskeligere enn 15
under normale forhold, og hvor lenge man i slike tilfeller kunne utsette døden. Det var andre problemer i denne saken som ikke var løst, men det var disse som interesserte meg mest – særlig det siste, på grunn av de uhyre mulighetene det åpnet. Mens jeg så meg om etter et forsøksobjekt, kom jeg til å tenke på min venn, M. Ernest Valdemar, den kjente utgiver av «Bibliotheca Forensica» og polske oversettelser av «Wallenstein» og «Gargantua». M. Valdemar, som for det meste hadde bodd i Harlem, N.Y. siden 1839, er (eller var) spesielt iøynefallende fordi han var så liten (bena hans lignet John Randolphs) og på grunn av det hvite kinnskjegget som stod i voldsom kontrast til det svarte håret. Man mistenkte ham derfor for å bære parykk. Av temperament var han utpreget nervøs, noe som gjorde ham til et godt objekt for hypnotiske eksperimenter. To–tre ganger hadde jeg med litt strev hypnotisert ham, men jeg var blitt skuffet med hensyn til andre resultater jeg hadde ventet ut fra hans særlige legning. Viljen hans var aldri helt under mitt herredømme, og med hensyn til clairvoyance kunne jeg ikke oppnå pålitelige resultater med ham. Jeg gav alltid hans vaklende helbred skylden for de uhellene jeg hadde med disse eksperimentene. Noen måneder før jeg ble kjent med ham, hadde hans lege konstatert uhelbredelig lungetuberkulose hos ham. Selv pleide han å snakke med stor sinnsro om sin snarlige bortgang som noe som ikke var til å unngå, og som det heller ikke var noen grunn til å beklage. Første gang jeg fikk den ideen jeg har nevnt, kom jeg helt naturlig til å tenke på M. Valdemar. Jeg visste hvilket rolig livssyn han hadde, og regnet derfor ikke med noen beten16
keligheter fra hans side. Han hadde heller ingen slektninger i Amerika som kunne tenkes å protestere. Jeg snakket rett ut med ham om saken, og til min forbauselse virket han levende interessert. Jeg sier «til min forbauselse», for selv om han alltid stilte seg til rådighet for mine eksperimenter, hadde han aldri før vist noen sympati for det jeg holdt på med. Hans sykdom var slik at man kunne beregne nøyaktig hvor lenge han hadde igjen å leve, og til slutt avtalte vi at han skulle sende bud etter meg 24 timer før det tidspunktet legene antok at døden ville inntreffe. Det er nå mer enn syv måneder siden jeg mottok nedenstående brev fra M. Valdemar: «Min kjære P.! De må komme nå. D. og F. er enige om at jeg ikke lever lenger enn til i morgen ved midnatt, og jeg tror de har truffet tidspunktet godt. Valdemar.»
Jeg fikk brevet mindre enn en halv time etter at det var skrevet, og i løpet av et kvarter stod jeg i den døende mannens soveværelse. Jeg hadde ikke sett ham på ti dager og ble forferdet over den fryktelige forandringen som hadde foregått på den korte tiden. Ansiktet var blyfarget, øynene helt uten glans, og han var så mager at kjevebena stod ut under huden. Brekningene var voldsomme og pulsen nesten umerkelig. Likevel hadde han bevart sin åndskraft og til en viss grad sin fysiske styrke. Han snakket klart og tydelig, tok noe smertestillende medisin uten hjelp, og da jeg kom inn, var han opptatt med å skrive noen notater. 17
Han satt i sengen støttet opp med puter. Legene D. og F. var hos ham. Da jeg hadde trykket M. Valdemar i hånden, trakk jeg legene til side og fikk en nøyaktig beskrivelse av pasientens tilstand. Den venstre lungen hadde vært ute av funksjon i atten måneder og var fullstendig ubrukelig. I den øvre delen av den andre var vevet også delvis omdannet, mens den nedre delen bare var en flytende masse av puss. Lungene var gjennomhullet flere steder, og den ene også klistret til ribbena. Denne tilstanden på høyre side var forholdsvis ny. Prosessen hadde gått uvanlig fort. For en måned siden hadde man ikke merket noe, og sammenvoksingen hadde de bare observert de tre siste dagene. I tillegg til lungetuberkulosen antok man at pasienten led av pulsåreutvidelse, men pussansamlingen i lungen gjorde at det var umulig å stille en nøyaktig diagnose. Begge legene mente at M. Valdemar ville dø omkring midnatt neste natt (søndag). Klokken var syv lørdag kveld. Da dr. D. og dr. F. gikk fra den syke for å snakke med meg, sa de adjø til ham. Det var ikke meningen at de skulle komme tilbake, men da jeg bad om det, sa de ja til å se til pasienten igjen ved ti-tiden neste kveld. Da de var gått, snakket jeg med M. Valdemar om det forestående eksperiment. Han var fremdeles fullt ut villig, ja, faktisk ivrig etter å få det gjort, og oppfordret meg til å begynne med det samme. Det var en pleier og en sykepleierske til stede, men jeg hadde ikke lyst til å begynne på et slikt eksperiment uten mer pålitelige assistenter enn disse to, i tilfelle noe uventet skulle skje. Jeg utsatte det derfor til neste kveld ved åtte-tiden, da en medisinerstudent, som jeg kjente litt til (mr. Theodore L-l) kom og hjalp meg. Opprin18
nelig hadde planen vært å vente på legene, men jeg ble nødt til å begynne, for det første fordi M. Valdemar innstendig oppfordret meg til det, og for det andre fordi jeg var overbevist om at jeg ikke hadde et øyeblikk å tape da det var tydelig at det gikk fort nedover med ham. Jeg bad mr. L-l være vennlig å legge merke til alt som foregikk, og det jeg nå skal fortelle, er hovedsakelig hentet fra hans notater, enten litt forkortet eller i ordrett gjengivelse. Klokken var fem på åtte da jeg tok hånden hans og bad ham så tydelig som han kunne å meddele mr. L-l om han (M. Valdemar) var absolutt villig til å la meg foreta det hypnotiske eksperimentet i hans daværende tilstand. Han svarte med svak, men helt hørbar stemme: «Ja, jeg ønsker å bli hypnotisert» – og tilføyde like etterpå: «Jeg er redd for at De har utsatt det for lenge.» Mens han sa dette, begynte jeg den behandlingen jeg antok ville være mest virkningsfull. Det var tydelig at den første strykningen over pannen gjorde sin virkning på ham, men selv om jeg anstrengte meg av alle krefter, ble det ingen særlig forandring før noen minutter over ti, da dr. D. og dr. F. kom som avtalt. Med få ord forklarte jeg dem hva jeg hadde tenkt å gjøre, og da de sa at dødskampen allerede hadde begynt og at de ikke hadde noen innvendinger, fortsatte jeg uten betenkeligheter. Nå strøk jeg ikke tvers over pannen, men ovenfra og ned mens jeg hele tiden hadde blikket mot pasientens høyre øye. Nå var pulsen hans umerkelig og åndedrettet rallende med mellomrom på et halvt minutt. Denne tilstanden var uforandret i nesten et kvarter. Men så kom det et naturlig, dypt sukk fra den døende mannen, og det rallende ånded19
rettet tok slutt – det vil si, det var ikke lenger rallende. Mellomrommene var de samme. Pasientens hender og føtter var iskalde. Fem på elleve merket jeg utvetydige tegn på hypnotisk påvirkning. I stedet for det glassaktige, flakkende blikket fikk han det uttrykket av urolig indre gransking som man bare ser under hypnose, og som det er umulig å ta feil av. Ved noen få vannrette strykninger fikk jeg øyelokkene hans til å sitre som hos en som akkurat holder på å sovne, og med noen få strykninger til lukket jeg dem helt. Jeg var imidlertid ikke fornøyd, men fortsatte med kraftige bevegelser og med all min viljestyrke til jeg hadde fått den sovende mannens lemmer til å bli fullstendig stive, etter at jeg hadde lagt dem i en tilsynelatende bekvem stilling. Bena var helt utstrakte, armene lett bøyd – de hvilte mot sengen i passe avstand fra hoften, og hodet litt hevet. Da jeg var ferdig med dette, var det midnatt, og jeg bad herrene undersøke M. Valdemar. Etter en kort undersøkelse innrømmet de at han befant seg i en usedvanlig fullkommen hypnotisk tilstand. De to legenes interesse var i høy grad vakt. Dr. D. bestemte seg for å bli hos pasienten om natten, mens dr. F. tok avskjed med løfte om å komme tilbake ved daggry. Mr. L-l, pleieren og sykepleiersken ble. Vi lot M. Valdemar være helt i ro. Klokken tre om morgenen gikk jeg bort til ham og fant ham i nøyaktig samme tilstand som da dr. F. gikk, det vil si, han lå i samme stilling. Pulsen kunne ikke føles, åndedrettet var svakt og kunne knapt merkes uten at jeg førte et speil foran munnen hans. Øynene var lukket, og lemmene var stive og kalde som marmor, men utseendet lignet ikke en død manns. Jeg prøvde å påvirke den høyre armen hans til å følge 20
min ved å føre den langsomt frem og tilbake over ham. Jeg hadde aldri hatt hell med slike eksperimenter med ham tidligere, og jeg hadde ikke særlig tro på at det ville lykkes nå heller, men til min forbauselse fulgte armen hans villig, om enn med besvær, alle bevegelser jeg gjorde med min. Jeg bestemte meg for å si et par ord. «M. Valdemar,» sa jeg, «sover De?» Han svarte ikke, men jeg merket en skjelving i leppene, så jeg gjentok spørsmålet flere ganger. Da jeg gjentok det for tredje gang, gikk det en ganske lett skjelving gjennom hele kroppen hans, øyenlokkene åpnet seg så mye at en hvit stripe av øyeeplet ble synlig, leppene beveget seg tregt, og det kom en nesten uhørlig hvisking: «Ja – nå sover jeg. Ikke vekk meg! – La meg dø slik.» Nå kjente jeg på lemmene, de var like stive som de hadde vært hele tiden. Den høyre armen fulgte mine bevegelser som før. Jeg spurte igjen: «Har De fremdeles smerter i brystet, M. Valdemar?» Nå kom svaret straks, men enda mer uhørlig enn før: «Ingen smerter – jeg dør snart.» Jeg fant det ikke tilrådelig å forstyrre ham mer for øyeblikket, og det ble ikke sagt eller gjort noe mer før dr. F. kom like før soloppgang og uttrykte sin store forbauselse over å finne pasienten i live fremdeles. Da han hadde tatt pulsen og ført et speil foran munnen hans, bad han meg snakke til ham enda en gang. Det gjorde jeg, og sa: «M. Valdemar, sover De ennå?» Som før gikk det et par minutter før han svarte, og i mellomtiden virket det som den døende mannen samlet krefter til å snakke. Da jeg hadde gjentatt spørsmålet for fjerde gang, sa han så svakt at vi nesten ikke kunne høre det: 21
«Ja, sover ennå – dør.» Det var legenes mening – eller rettere sagt deres ønske – at M. Valdemar skulle få være i fred til døden inntraff, og de var enige om at dette ville skje i løpet av få minutter. Jeg bestemte meg imidlertid for å snakke til ham enda en gang og gjentok mitt tidligere spørsmål. Mens jeg snakket, var det en tydelig forandring å merke i ansiktet hans. Øyenlokkene åpnet seg langsomt, pupillene gled oppover så bare det hvite var synlig. Huden ble likfarget og lignet mer hvitt papir enn pergament, og de runde, røde plettene på hvert kinn sloknet. Jeg bruker dette uttrykket, for det skjedde like brått som når et lys blir blåst ut. Samtidig gled overleppen opp og blottet tennene, som den hittil hadde skjult fullstendig, mens underkjeven falt ned med et rykk slik at munnen stod vid åpen og vi kunne se den svarte, oppsvulmede tungen. Jeg går ut fra at ingen av oss som var til stede, var fremmede for dødsleiets uhygge, men M. Valdemar var så ubeskrivelig heslig å se på at alle uvilkårlig vek tilbake. Jeg har en følelse av at jeg er kommet til et punkt i denne historien der leseren vil nekte å tro meg. Likevel er jeg nødt til å fortsette. Det var ikke lenger det minste tegn til liv hos M. Valdemar, og da vi antok at han var død, ville vi overlate ham i sykepleiernes varetekt. Da merket vi en kraftig vibrerende bevegelse av tungen. Den varte i omtrent et minutt. Så lød det en stemme fra de oppsperrede kjevene – en stemme som det ville være vanvittig av meg å forsøke å beskrive. Det er kanskje et par–tre ord som ville være delvis dekkende. Jeg kunne for eksempel si at lyden var ru og sprukken og hul. Men den avskyelige helhetsvirkningen var ubeskrivelig av 22
den enkle grunn at en slik lyd aldri tidligere har nådd menneskelige ører. Likevel var det to eiendommeligheter som jeg da syntes, og som jeg fremdeles synes, man kan fremheve som karakteristiske, og som kanskje kan gi en vag forestilling om det overnaturlige ved lyden. For det første var det som om stemmen nådde oss – eller i hvert fall meg – fra et fjernt, fjernt punkt eller fra en hule dypt nede i jorden. For det andre virket det på meg (men jeg er redd det er umulig å forklare det) som en geleaktig, klebrig masse virker når man tar på den. Jeg har snakket både om «lyd» og om «stemme». Jeg må likevel si at lyden var tydelig og uttalen av hver stavelse helt klar og distinkt. M. Valdemar snakket, øyensynlig som svar på det spørsmålet jeg hadde stilt ham for noen minutter siden, da jeg spurte om han sov fremdeles. Nå sa han: «Ja. – Nei. Jeg har sovet – og nå – nå – er jeg død.» Ingen av oss prøvde å benekte eller undertrykke den ubeskrivelige, grøssende redselen disse ordene vakte. Mr. L-l (studenten) besvimte. Pleieren og sykepleiersken forlot øyeblikkelig værelset, og det var ikke mulig å få dem til å komme tilbake. Jeg vil ikke forsøke å beskrive hva jeg selv følte. I nesten en time var vi – ganske stille og uten å si et ord – opptatt av å få liv i mr. L-l igjen. Da han kom til seg selv, undersøkte vi på ny M. Valdemars tilstand. Den var fremdeles slik som jeg sist beskrev den, bortsett fra at speilet ikke viste tegn på åndedrett lenger. Et forsøk på å tappe blod fra armen var mislykket. Jeg vil også nevne at den ikke adlød min vilje lenger. Jeg prøvde forgjeves å få den til å følge hånden min. Det eneste virkelige tegn på hypnose var tungens vibrerende bevegelse hver gang jeg stilte M. Valdemar et spørsmål. Det virket som han 23
anstrengte seg for å svare, men ikke klarte det. På spørsmål fra andre enn meg reagerte han ikke, enda jeg prøvde å sette hver enkelt i hypnotisk kontakt med ham. Jeg tror at jeg nå har fortalt det som er nødvendig for å forstå M. Valdemars tilstand. Andre sykepleiere ble tilkalt, og klokken ti forlot jeg huset sammen med de to legene og mr. L-l. Vi kom tilbake om ettermiddagen for å se til pasienten. Tilstanden var nøyaktig den samme. Vi diskuterte om det ville være riktig og mulig å vekke ham, men det var ikke vanskelig å bli enige om at det ikke ville ha noen hensikt å gjøre det. Det var tydelig at til nå var døden (eller det man pleier å kalle døden) blitt stanset av hypnosen. Det var klart for oss alle at hvis vi vekket M. Valdemar, ville han øyeblikkelig, eller i det minste svært fort, gå i oppløsning. Fra da av og til utgangen av forrige uke – et tidsrom på nesten syv måneder – var vi i M. Valdemars hus hver dag, av og til sammen med legekolleger og andre venner. I hele denne perioden ble han liggende nøyaktig som jeg har beskrevet det. Sykepleierne var i nærheten av ham hele tiden. Sist fredag besluttet vi omsider å gjøre eksperimentet med å prøve å vekke ham, og det er dette (kanskje) uheldige resultatet som har ført til så mye diskusjon blant lekfolk, og til de, etter min mening, uberettigede følelser hos offentligheten. For å løse M. Valdemar fra hypnosen foretok jeg de vanlige strykningene. En tid var de uten virkning. Det første tegnet på oppvåkning viste seg da regnbuehinnen delvis sank ned. Samtidig fløt det ut rikelig med gulaktig væske, som kom frem under øyenlokkene og hadde en skarp og motbydelig lukt. Nå ble det foreslått at jeg skulle forsøke å påvirke pasi24
entens arm igjen. Det lyktes ikke. Dr. F. ønsket at jeg skulle stille et spørsmål, så jeg spurte: «M. Valdemar, kan De fortelle oss hva De føler eller ønsker?» De hektiske, røde flekkene på kinnene kom øyeblikkelig igjen, tungen dirret – eller jeg må kanskje heller si rullet i munnen, enda kjevene og leppene var like ubevegelige som før, og til slutt hørte vi den samme uhyggelige stemmen som jeg allerede har beskrevet: «For Guds skyld! – Fort! få meg til å sove – eller fort! – vekk meg! Fort – Jeg er død!» Jeg stod som lammet, og et øyeblikk ante jeg ikke hva jeg skulle gjøre. Til å begynne med gjorde jeg et forsøk på å få pasienten rolig igjen, men det lyktes ikke, fordi viljen sviktet totalt. Så anstrengte jeg meg til det ytterste for å vekke ham, og oppdaget snart at jeg ville ha hellet med meg – eller jeg trodde i hvert fall at jeg skulle klare det, og jeg er sikker på at alle i værelset var forberedt på å se pasienten våkne. Men det er fullstendig umulig at noe menneskelig vesen kan være forberedt på det som virkelig hendte. Mens jeg holdt på med strykningene og ordene «død! død!» formelig brast ut av tungen hans og ikke fra leppene, så vi plutselig hvordan hele kroppen – i løpet av et minutt eller enda mindre – skrumpet inn – smuldret – faktisk råtnet bort mellom hendene mine. På sengen foran oss lå en motbydelig, nesten flytende råtten masse. Oversatt av Thorild Osholm