Sju tomme hus

Page 1



Sju tomme hus



Samanta Schweblin

Sju tomme hus Oversatt fra spansk av Signe Prøis (MNO)


Originalens tittel: Siete casas vacías Oversatt av Signe Prøis © Samanta Schweblin, 2015. Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2022 ISBN 978-82-02-71915-9 1. utgave, 1. opplag 2022 Omslagsdesign: Elisabeth Vold Bjone Foto: © irinacapel/Shutterstock Sats: Type-it AS, Trondheim, 2021 Trykk og innbinding: Livonia Print SIA, Latvia, 2022 Satt i 10,5/13,5 pkt. Sabon og trykt på 60 g Holmen Book Cream 2,0 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no


Innhold

Ikke noe av alt dette . . . . . . . . . . . . . . . . . .

11

Mine foreldre og mine barn . . . . . . . . . . . . .

31

Det skjer alltid i dette huset . . . . . . . . . . . . .

45

Huleboerpusten . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

53

Førti kvadratcentimeter . . . . . . . . . . . . . . . . 123 En uheldig mann . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 133 Ut . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 147



Før datterens hans på 5 år forsvant mellom spisestua og kjøkkenet, hadde han advart henne: «Dette huset er verken stort eller lite, men dersom det ikke tas vare på, vil veiviserne viskes ut, og til slutt vil du ende med å miste alt håp om dette livet.» Juan Luis Martínez, «En families forsvinning»

A: Jeg liker denne leiligheten. B: Ja, den er fin, men er bare akkurat stor nok til én person, eller to personer som er virkelig nære. A: Kjenner du to personer som er virkelig nære? Andy Warhol, Andy Warhols filosofi



Til Liliana og Pablo, foreldrene mine.



Ikke noe av alt dette

«Vi har kjørt oss bort», sier moren min. Hun bremser og lener seg over rattet. De smale, gamle fingrene hennes griper hardt om plasten. Vi er over en halvtime hjemmefra, i et av de boligområdene vi liker aller best. Det har vakre, romslige hus, men veiene er av jord og fulle av gjørme, for det har regnet hele natta. «Måtte du stoppe midt i gjørma? Hvordan skal vi komme oss ut herfra nå?» Jeg åpner døra på min side for å se hvor langt nedi hjulene stikker. Ganske langt, langt nok. Jeg smeller den igjen. «Hva er det du driver med, mamma?» «Hva mener du, hva er det jeg driver med?» Hun ser oppriktig forbauset ut. Jeg vet nøyaktig hva det er vi driver med, men det gikk nettopp opp for meg hvor merkelig det er. Det virker ikke som om moren min for11


står, men hun svarer, så hun vet hva jeg sikter til. «Vi ser på hus», sier hun. Hun blunker noen ganger, hun har for mye mascara på øyevippene. «Ser vi på hus?» «Vi ser på hus.» Hun peker på husene til alle kanter. De er gedigne. De står og skinner på høydene av frisk gressplen, strålende i det sterke ettermiddagslyset. Moren min sukker, og uten å slippe rattet lener hun seg bakover i setet. Hun kommer ikke til å si stort mer. Kanskje hun ikke vet hva mer hun kan si. Men det er akkurat dette vi driver med. Vi drar for å se på hus. Drar for å se på andres hus. Et forsøk på å fortolke det nå kunne fort blitt dråpen som fikk glasset til å renne over, bekreftelsen på hvordan moren min har kastet tiden min i søpla så lenge jeg kan huske. Hun setter bilen i førstegir og til min overraskelse spinner hjulene et øyeblikk, men klarer å få bilen til å bevege seg framover. Jeg ser på veikrysset bak meg, på kaoset vi har etterlatt i den sandete jorda på veien, og ber en bønn om at ingen av nabolagsvekterne skal finne ut at vi gjorde det samme i går, to kryss lenger ned, og enda en gang da vi nesten var kommet til utgangen av boligområdet. Vi fortsetter videre. Moren min kjører rett fram, 12


hun stanser ikke foran noen av de store husene. Hun kommenterer verken inngangsportene, hengekøyene eller markisene. Hun sukker ikke, og nynner ikke på noen sang. Hun noterer seg ikke adressene. Hun ser ikke på meg. Noen kvartaler lenger unna blir husene stadig større, og nå er ikke gressplenene lenger like høye, men uten fortauene har en eller annen gartner streket dem opp, de går rett opp fra nede ved jordveien og dekker tomtene i perfekt samme plan, som et speil av grønt vann langs bakken. Hun tar til venstre og kjører noen meter til. Så sier hun med høy stemme, men til seg selv: «Her kommer vi ikke ut.» Lenger framme ligger det noen hus, og deretter en skog som lukker seg om veien. «Det er mye gjørme», sier jeg, «snu uten å stoppe bilen.» Hun ser på meg med rynket panne. Hun kjører langs plenen til høyre og forsøker å fortsette i den andre retningen. Resultatet er fryktelig: Så snart hun får tatt en ujevn linje diagonalt, treffer hun plenen til venstre, og bremser. «Faen», sier hun. Hun gir gass, og hjulene spinner i gjørma. Jeg ser bakover for å ta inn utsikten. Det står en gutt i hagen, nesten ved dørstokken til et av husene. Moren min gir gass igjen og klarer å komme seg 13


ut i revers. Og det er dette hun driver med nå: Med bilen ryggende bakover krysser hun gata, kjører opp på plenen til guttens hus, og tegner over det brede teppet av nyklipt gress, fra side til side, en halvsirkel av dobbelt gjørmespor. Bilen blir stående foran de store vinduene til huset. Gutten står ved plastlastebilen sin, han ser oppslukt på oss. Jeg løfter hånda, i en bevegelse som forsøker å være et tegn til unnskyldning, eller om å være forsiktig, men han slipper lastebilen og løper inn i huset. Moren min ser på meg. «Kjør!» sier jeg. Hjulene spinner, og bilen rører seg ikke av flekken. «Forsiktig, mamma!» En kvinne dukker opp bak gardinene i de store vinduene og ser på oss gjennom ruta, ser på hagen sin. Gutten er sammen med henne, og han peker på oss. Gardinet trekkes for igjen, og moren min graver bilen dypere og dypere. Kvinnen kommer ut av huset. Hun vil bort til oss, men hun vil ikke tråkke på plenen sin. Hun tar de første skrittene langs stien av lakkerte trestokker, før hun endrer kurs mot oss og nesten tripper på tåspissene. Moren min mumler faen en gang til. Hun slipper gassen, og endelig slipper hun rattet også. Kvinnen kommer helt bort og lener seg mot bilvinduet for å snakke til oss. Hun vil vite hva vi 14


gjør i hagen hennes, og hun spør ikke for å være hyggelig. Gutten står og spionerer mens han klemmer rundt en av søylene ved inngangen. Moren min sier at hun er lei for det, hun er kjempelei for det, og hun sier det mange ganger. Men det virker ikke som at kvinnen hører henne. Hun ser bare på hagen sin, på hjulene som har sunket ned i plenen, og insisterer på å spørre om hva vi gjør der, hvorfor vi har sunket ned i hagen hennes, om vi forstår hvilken skade vi nettopp har forårsaket. Så da forklarer jeg det. Jeg sier at moren min ikke vet hvordan man kjører i gjørme. At moren min ikke er frisk. Og da slår moren min panna mot rattet, og sånn blir hun sittende, det er umulig å vite om hun er død eller lammet. Ryggen hennes skjelver, og hun begynner å gråte. Kvinnen ser på meg. Hun vet ikke helt hva hun skal gjøre. Jeg rister i moren min. Panna hennes sitter klistret til rattet og armene faller livløst ned langs sidene. Jeg går ut av bilen. Nok en gang ber jeg kvinnen om unnskyldning. Hun er høy og blond, stor, som gutten, og øynene hennes, nesa og munnen sitter altfor tett sammen i forhold til størrelsen på hodet. Hun er på samme alder som moren min. «Hvem skal betale for dette?» sier hun. Jeg har ingen penger, men jeg sier at vi skal betale. At jeg er lei for det, og at selvfølgelig skal vi betale. Det ser ut til å berolige henne. Hun vender 15


Turn static files into dynamic content formats.

Create a flipbook
Issuu converts static files into: digital portfolios, online yearbooks, online catalogs, digital photo albums and more. Sign up and create your flipbook.