Oroppa

Men en dag tok de meg bort fra moren min, og det var egentlig da hundelivet mitt begynte. (Det ordet må du ikke misforstå. Jeg mener bare: livet mitt.)

– Danilo Kiš, Kinderleed

Vi ble ikke opplært til å snakke, men til å bable – og bare ved å lytte til tidevannets brusende larm, bleket av skumtoppene, lærte vi et språk.

– Osip Mandelstam

67865 Oroppa – s. 5

01.12.2025 15:28

prolog

Enda et skrik skar gjennom rommet. Men dette var annerledes. På sengen lå den dødsdømte med oppspilte øyne og åpen munn, og med hendene krampaktig knyttet i luften.

Dødsrallingen som steg opp fra kroppen hennes, lød som et steinras. Ute på gaten spurte noen etter en lighter, og den døende kvinnen begynte å riste, som om hun lo av en vits.

Salomé Abergel, født Salma Abergel, i en for henne lenge svunnen verden, nå befolket av nye ansikter, skrek seg tilbake til denne verdenen.

Med ryggen presset mot balkongdørene og det bitte lille hodet stikkende frem fra gardinene iakttok barnet det hele med forundring, og med et alvor som ikke sto til hennes unge år, og de små nevene hennes klemte hardt om stoffet.

Salomé Abergels vitne iakttok gjenoppstandelsen og tenkte at det ikke var et vakkert syn, nei, at det å vende tilbake var mer skremmende enn det å skulle dra.

Doktor Mehdi hadde nylig vært innom og sett til henne.

De hadde fått ham til å sverge på ikke å si et ord om kvinnen som oppholdt seg i huset deres, og litt overrasket, men med en passende høytidelighet, hadde han erklært at de kunne la tungen hans dingle over helvetesilden om han noensinne skulle komme i skade for å nevne det til noen. Og nå må jeg få se pasienten, hadde han sagt litt strengt – for han levde fremdeles i den villfarelse at det fantes noe å redde! Da 7

67865 Oroppa – s. 7

01.12.2025 15:28

han var ferdig med å undersøke kvinnen, la det seg en dyp rynke over de runde brillene, og stengene hvilte ikke lenger på ørene hans, men stakk rett opp i luften. Og etter å ha snytt nesen i noe papir, kunngjorde han at det var håpløst.

Det gjorde han ved å riste særdeles langsomt, men bestemt på hodet, slik at det ikke lenger fantes rom for tvil eller det aller minste håp, hvorpå de andre, etter å ha sett fra doktoren til pasienten til doktoren, også begynte å riste særdeles langsomt på hodet.

Kvinnen veide nå under førti kilo. Det trengte man ingen vekt for å vite. Det kunne man se. Den ene lungen, der en mystisk bakterie hadde slått seg ned, hang som en innskrumpet frukt inni brystkassen hennes. Og nå var det den andre lungens tur. Og også den var i realiteten fortapt.

Men det var ikke derfor doktor Mehdi var blitt tilkalt.

Hostingen, som nå var så kraftfull at man lurte på hvorfor ikke den resterende lungen for lengst hadde klappet sammen, var bare en naturlig fortsettelse av det hele, men hvorfor denne skrikingen, doktor. Til det bemerket doktor Mehdi tørt at han ikke var psykolog. Men var det virkelig ikke noe som helst som kunne forklare det? Til dette hadde doktoren svart med en klønete spøk. Han sa: «Slik eselet skryter når det ser djevelen gå forbi, slik skriker denne kvinnen når døden bøyer seg over henne.»

Barnet hadde stirret målløst på doktor Mehdi.

Og siden hadde døden sittet med korslagte bein på stolen ved sykesengen og kjemmet håret ut av hodet på den syke, den hadde skuret enda mer farge ut av ansiktet hennes og hvisket om redselsfulle mareritt med det triste dødsfliret sitt.

Doktor Mehdi hadde lagt til at kvinnen trengte ro, slik at hun kunne dø i fred. Men Meryem, som hadde fått i oppdrag å pleie den syke, syntes det var en god idé å løfte kvinnen ut av sengen og opp i badekaret, og hver morgen etter frokosten plasserte hun henne i en stol ute på balkongen, for så å sette seg ved siden av henne og røyke, og hun kunne ha sverget på at øyelokkene til kvinnen bevet 8

67865 Oroppa – s. 8

01.12.2025 15:28

da hun tente sigaretten, og at munnen hennes åpnet seg litt.

Forsiktig gikk barnet bort til sengen. Kvinnens øyne, rolige og glitrende, saumfarte taket, svevde mot balkongdørene og vendte deretter tilbake til taket, hvilte på døråpningen et øyeblikk, for så, mellom et par anstrengte åndedrag, å slå seg ned på toppen av hodet til jenta, krype over ansiktet hennes og bli hengende på høyde med brystkassen.

«Faen i helvete», sa kvinnen.

Det lød som når man kaster et reir med kråkeunger i en kvistemaskin.

Salomé Abergel hadde motstandsløst latt seg gli over i døden, hadde det ikke vært for at døden, etter først å ha tygd litt nølende på henne, spyttet henne ut igjen – det vil si tilbake til livet. Det var en forunderlig måte å våkne på, tenkte Salomé, selv om det helt klart fantes underligere oppvåkninger, som den forrige gangen, da hun våknet av den skarpe solen ute på balkongen ved siden av en kvinne som satt og røkte med lukkede øyne. Hun hadde latt som om hun sov da, men hun hadde vært våken hele tiden, til hun ble lagt tilbake i sengen igjen og gled ned i uklart vann. Nå har øynene hennes fanget opp et lite vesen som står skjelvende ved fotenden og gransker henne med store øyne.

Hun måtte se latterlig ut, med armene stikkende opp i luften på den måten. Og nå falt de ned, så brått at barnet skrek til.

«Så, så», sa hun, og hun ville legge til: Så ille kan det da ikke være. Men barnet hadde allerede løpt ut av rommet.

For en dag å vende tilbake til livet på, tenkte Salomé Abergel. Men hva slags dag var det? Møysommelig rettet hun seg opp. Hun trakk fra gardinene og åpnet balkongdøren og kikket ut. Utsikten: takterrasser, balkonger skjermet med bambus, klesvask til tørk mellom husene. Hun var ikke lenger i Amsterdam, men hvor var hun? Hvorfor i all verden var hun her? Og hvor var det blitt av sigarettene hennes? Hvor hadde hun lagt fra seg faenskapen?

9

67865 Oroppa – s. 9

01.12.2025 15:28

Det kunne høres stemmer ute på gangen. Hun lukket balkongdørene, løp tilbake til sengen, la seg ned og lot som om hun sov.

Barnet kom tilbake sammen med en kvinne. Salomé gjenkjente stemmen. Det var stemmen til Meryem.

«Har du tatt meg med bort fra arbeidet mitt på grunn av dette? La nå det arme mennesket være i fred, hun er syk, det er ikke mer liv igjen i henne.»

Men barnet var ubøyelig. «Hun var våken på ordentlig, hun strakte armene opp i luften og kvelte døden!»

Hva var det hun sa? Kvelte døden? Hvordan kom hun på noe sånt?

«Hun var våken, jeg sverger, og hun holdt armene sånn!

Akkurat sånn! Og så skrek hun. Og så åpnet hun øynene og ville si noe.»

«Hold nå opp og bli med meg ned. Det er ikke bra for deg å tilbringe så mye tid her.»

Stakkars unge. Det var et sjofelt triks. Men jeg vil ha litt til, bare litt til. Dere to kan gå! Mor og barn. La meg være i fred. Og legg igjen en pakke Marlboro på nattbordet før dere går.

67865 Oroppa – s. 10

01.12.2025 15:28

Del 1

den som ikke er borte

67865 Oroppa – s. 11

01.12.2025 15:28

1

innganger Den dagen historien vår begynner, en iskald høstdag i oktober, hadde skumringen lagt seg tidlig over de mistrøstige gatene i Rivierenbuurt, man kunne til og med si at det hadde skumret hele dagen – og den dagen hadde en usedvanlig sjuskete skikkelse beveget seg mot Churchill-laan 270, leiligheten der et møte skulle ha funnet sted to timer tidligere.

Mellom den uopphørlige lyden av bildekk mot våt asfalt, gatelys som vaiet i vinden, og den uavbrutte skjelvingen fra stadig naknere lindetrær, kunne en sang så vidt høres: Hvordan kan jeg la være å gråte, lille mor Hellet står meg ikke bi Jeg smilte til livet, lille mor Men neimen om det smilte tilbake!

Utenfor Churchill-laan 270 stoppet skikkelsen opp. Hind el Arian, høy som et hus, rettet to sammenknepne øyne mot ytterdøren og konstaterte, uten den aller minste forbauselse, at nøkkelen allerede sto i.

«Ja ja», sa hun, og med et tilfreds flir grep hun om nøkkelen.

Men nøkkelen lot seg ikke rikke.

Som et trist gjenferd ble hun stående en stund foran vin13

67865 Oroppa – s. 13

01.12.2025 15:28

duet og stirre inn på den mørklagte stuen, så gikk hun tilbake til den stengte ytterdøren.

Mange år senere, mens Hind vasket bort de klebrige sporene etter natteranglerne på en parisisk bar, skulle hun tenke tilbake på dette, nøkkelen som riktignok var der, men som ikke utrettet noe, og hun skulle si: Den første gangen jeg kom dit, måtte jeg vente i timevis før Hbib Lebyad dukket opp med riktig nøkkel.

Så fort glemmer altså et menneske, for skal man tro dagbøkene (og med det mener jeg angstdagbøkene) som jeg har liggende her foran meg, hadde Hind ved en tidligere anledning gjengitt hendelsene den dagen på en helt annen måte.

Hun hadde fortalt at Hbib Lebyad, som hadde stått med hendene på ryggen og forbannelser klemt mellom kjevene og sett etter Hind presis klokken fem, slik avtalen var, for lengst hadde dratt da hun dukket opp. Og dessuten: Nøkkelen hadde gjort det den skulle.

Det var som en prøvelse, for etter et par forsøk gikk døren likevel opp, og et par sekunder senere sto Hind el Arian inne i gangen med bagasje og det hele. Det var mørkt der. Hun satte fra seg handleposen og kofferten på gulvet og famlet seg frem. Den beroligende lukten av tobakksrøyk som hadde trukket inn i treverket, fikk henne til å tenke på coffeeshop Rainblow City, tilfluktsstedet hennes når hun ikke sto og grillet burgere på det innestengte kjøkkenet til Hbibs snackbar. Ellers var det omtrent som å tre inn i noens gravkammer.

Noen dager tidligere hadde Hbib Lebyad klemt den omfangsrike kroppen sin forbi de stablede eskene på den lille gangen mot kjøkkenet i snackbaren sin for å snakke med henne. Da hadde Hind allerede stått en stund og stirret på klokken over døren uten å blunke, og idet hun hørte de uvanlige dunkelydene, grep hun blindt etter en sekk ved siden av grillen og begynte å hakke løs på en løk. Det var så lenge siden Hbib Lebyad hadde vært inne på kjøkkenet at han var synlig sjokkert over hvor trangt det var der. Han lente seg litt anspent mot kjøleskapet og forsøkte å frem14

67865 Oroppa – s. 14

01.12.2025 15:28

stå lakonisk, åpenbart for å få Hind til å føle seg avslappet, men det hadde snarere motsatt effekt. Han forhørte seg om bosituasjonen hennes. Uten å ta noen pause fra den drevne løkhakkingen hadde Hind sett litt overrasket opp, mens kniven fortsatte å smelle mot skjærefjøla – mirakuløst nok ikke over fingrene hennes – og gransket Hbib med den mistenksomhet han fortjente. Hbib Lebyad var ikke typen til å legge seg opp i andres saker, for ham handlet det bare om én ting, og det var snackbaren, eller restauranten, som han kalte den. Hun hadde hørt ham si «restauranten» mang en gang på telefonen, og hvis en kollega tilfeldigvis gikk forbi akkurat da, kunne hun se vedkommende kaste et delvis overrasket, delvis medfølende blikk bort på falafelene og pommes fritesen på serveringsfatet.

Noen eviglange sekunder passerte uten at noen av dem sa noe. Men så brøt han stillheten: «Jaha? Hvordan forholder det seg, egentlig? Bor du fremdeles hos den gamle?»

Den gamle var en katolsk utleier som het Cor Mudden, og som Hind med jevne mellomrom tok med ut på et glass Berenburg og samtaler om Gud. Først hadde hun overbevist Cor om at hun ikke hadde noen Gud, men det lille mennesket som hadde krympet med årene, og nå ikke målte stort mer enn halvannen meter, men som likevel var fylt av en utrettelig fanatikers iherdighet, lot seg ikke så lett vippe av pinnen. «Men barnet mitt, jeg ser det jo på øynene dine, Gud lever i deg.» Det kunne ha vært vakkert og betryggende, hadde det ikke vært for at Cor Muddens Gud mislikte nordafrikanere på det sterkeste.

Hind ville gjenoppta løkhakkingen, men Hbib stirret på henne med en rynke i pannen mens han sugde heftig på en sigarett. Fra tid til annen møttes blikkene deres, og da formet Hbib det brede ansiktet til et smil som fikk Hind til å grøsse.

«Jeg bor fremdeles på loftsrommet, ja», mumlet hun.

Hbib tok enda en flattrykket sigarett ut av baklommen og bød henne – helt uten videre – leiligheten til en venninne.

Ikke et hvilket som helst trist loftsrom der musene feirer 15

67865 Oroppa – s. 15

01.12.2025 15:28

karneval i sengetøyet, sa han med et ansikt som fremdeles var påfallende vennlig, men en ordentlig leilighet. Hind var så nervøs at hun lukket oppvaskmaskinen med et høyt smell som fikk Hbib til å skvette. Det gikk en skjelving gjennom kroppen hans som var så kraftfull at sigaretten falt ut av hånden og ned på gulvet. Han gjorde ikke noe forsøk på å plukke den opp, tente simpelthen en ny.

«Hvem eier leiligheten?» ropte hun over bråket fra oppvaskmaskinen.

«En venninne», gjentok Hbib. «Hun heter Salomé Abergel. Hun er … kunstner. Det er en praktfull leilighet. Og den ligger i Rivierenbuurt. Vokste ikke du opp der?»

Hun svarte ikke på det, spurte bare hvor mye hun måtte betale i leie. Og det var da Hbib begikk den største blunderen av dem alle, for uten å tenke seg om, sa han muntert: «Det koster deg absolutt ingenting!»

Nå ringte varselklokkene for alvor hos Hind. «Hva mener du med ingenting? Har du kanskje gravd henne ned i hagen?»

«Hva er det du sier? Salomé er på reise, og ingen vet når hun kommer hjem, og skal jeg gjette, kommer hun neppe med det første.»

Ergerlig kastet Hind et blikk gjennom døråpningen, registrerte de tomme bordene og gikk ut bakdøren, med Hbib hakk i hæl. Bakgaten var forlatt og dunkel. Hind og Hbib fulgte et ungt par med blikket. Mannen la armen om den bleke, spinkle kvinnen og hvisket noe i øret hennes. Til deres forferdelse la kvinnen hånden mot skrittet hans. Paret gapskrattet da de gikk ut av smuget.

«Villdyr», mumlet Hbib.

Men Hind, som var av den typen jomfru som med sine ridepisker, sine stalldrenger og belesset med hele sin jomfrudom, reiste fra fjell til fjell og fra dal til dal, kastet nå et blikk bak seg, inn i snackbaren, kikket deretter bort på den nervøse sjefen sin og klarte ikke å tenke på annet enn hvor urettferdig verden var.

«Hør her, du får en mye finere leilighet, og du betaler ikke 16

67865 Oroppa – s. 16

01.12.2025 15:28

et øre. Du trenger ikke å bekymre deg for Salomé, for hun kommer ikke tilbake. I alle fall ikke med det første. Du skal få med deg nøklene. Du tar farvel med den gamle og flytter inn. Salomé er en god venninne av meg. Huset hennes er nå ditt. Du holder det rent og ryddig og vanner plantene.

Ut over det gjør du som du vil. Men pass på. Det er tross alt Rivierenbuurt. Så ikke noe tull. Og hvis noen spør etter Salomé Abergel, sier du at du er niesen hennes, og at hun har reist på ferie.»

Hind kastet et blikk bort på flekkene med frityrfett over grillen, og deretter på fotografiet av Muhammad Ali i Las Vegas, ved siden av en yngre og penere utgave av Hbib, en utgave som nå lå godt skjult inni den kolossen han var blitt.

«Men hvor er hun egentlig?» spurte hun med sammenknepne øyne.

Hbib Lebyad tok seg ikke bryet med å svare. Han viftet bare med hendene som tegn på at samtalen var over. «Kommende onsdag, klokken fem, ikke et minutt senere!»

Hbib hadde rett. Det var en ordentlig leilighet. Fra gaten kunne man se helt ut i hagen på baksiden, leiligheten var utstyrt med en trapp og etasjer som ikke var kopier av hverandre, men hadde sine helt egne planløsninger. Det var bare så fordømt mørkt der inne. Og det var et ubegripelig hus, som om det fantes et rom bak veggene, der alt egentlig fant sted, tenkte hun da hun bar kofferten opp i andre etasje.

Hun gikk rundt på måfå, kikket inn på soverommene, et stort et på baksiden og et lite et på forsiden. I sistnevnte sto det en barneseng og et skrivebord, og det var som om det ikke hadde vært i bruk på mange år. Det store soverommet, derimot, var fullstendig kaotisk og vitnet om en hastig avreise, eller kanskje var det tilholdsstedet til en rastløs galning. Gulvet var oversådd med notater, brev, gamle aviser, tidsskrifter og bøker med gulnede permer som noen hadde skriblet ned en masse i.

Det mest logiske var å ta inn på det store soverommet, for der sto det en stor seng, og rommet vendte ut mot bakgår17

67865 Oroppa – s. 17

01.12.2025 15:28

den. Men noe hindret Hind i å oppholde seg i dette rommet, hun ville heller ta inn på det lille rommet med barnesengen, der lød det i det minste dempede, men betryggende gatelyder fra Churchill-laan. Hun satte fra seg kofferten og gikk ned trappen. En sjelden og for lengst glemt frykt gjorde seg nå gjeldende, en sånn som kan snike seg innpå et barn og anta form. Og sannelig, som på kommando, begynte det å stønne og hvese og knake i det dypeste mørket, et vindkast trakk gjennom bygningen, og et eller annet sted i husets avkroker begynte det nå å ringe som besatt.

Guds veier er uransakelige. Men etter to jointer på tom mage begynner Hans tegn å bli klarere, og et av disse tegnene lå på stuen og ventet på henne. Rommet var ved første øyekast nesten tomt, og interiøret var behagelig i sin minimalisme: Det sto en diger hjørnesofa der, et ovalt salongbord, og til venstre, mot den åpne kjøkkenløsningen, et langt trebord der en trist uttørket bukett var det eneste som antydet at det ikke var så lenge siden det hadde funnes liv her.

Det var som om hun befant seg i noens fæle barndomsminne, og som om hun ville besverge disse, begynte hun å synge igjen: Hvordan kan jeg la være å gråte, lille mor Hellet står meg ikke bi Jeg smilte til livet …

Hun dro resten av marihuanaen, rullepapiret og filteret ut av jakkelommen og tok fatt på dette ritualet som hun utførte kanskje syv ganger om dagen. Mens hun åpnet en sigarett og spredte det tørre innholdet ut over papiret, kunne hun kjenne at roen hun hadde hatt med seg til huset, vendte tilbake, selv om det var en fattig trøst med tanke på det som ventet henne: en natt og så en dag og så en uke, og så kanskje flere måneder alene i dette gigantiske huset, der elendigheten ga gjenklang i den tåkete hjernen hennes, omtrent som klokkens tikktakk-tikktakk.

18

67865 Oroppa – s. 18

01.12.2025 15:28

Blikket hennes falt på en åpen glasshånd på salongbordet. Det var en insisterende gest. Hind lette i jakkelommen, fant en mynt og la den i den åpne hånden. Det skjedde ikke noe, likevel visste hun helt sikkert at hånden var fornærmet. Etter noen sekunder tok hun mynten tilbake. Tankene hennes gikk til Cor Mudden, som trolig installerte seg foran TV-en akkurat nå, slik at hun kunne sitte der som en medtatt hauk, med god sikt mot gangen, for ikke å gå glipp av Hind. Farvel, Corrie, tenkte hun, og uten vemod blåste hun den lille kvinnen ut av tankene.

Telefonen ringte. Hun kunne høre tung pust i den andre enden, som om noen brukte oksygenmaske. På pesingen kunne hun høre at det var Hbib Lebyad. Og før hun rakk å si noe, buldret han i øret hennes: «Hvor ble det av deg?!»

«Jeg var på vei …» sa hun, og det var jo ingen løgn.

«Jeg sto og ventet på deg i en halvtime!»

Hun tente enda en sigarett. I den andre enden brøt nå uværet løs.

«Tid, Hind», sa Hbib, «er ikke et relativt begrep! Jeg sto og ventet på deg i en time, for pokker. Jeg ringte og ringte og ringte. Ingen svarte, ingenting …» Og med en lysere stemme sa han: «Hei, Hbib, jeg er litt forsinket!» Og så med sin egen stemme igjen: «Niks, ingenting. Jeg har bedre ting å holde på med, jeg har en forretning å drive.»

«Uhum …»

«Jeg burde ikke ha gitt deg de nøklene før jeg var sikker på at du var riktig person. Da jeg var på din alder, sov jeg hos en venn, ute på terrassen, og om morgenen jaget søsteren meg ut. Du er så heldig, er du klar over det? Jeg lar deg bo der slik at du kan passe på huset. Den tilliten, den gir jeg deg bare. Det finnes ikke mange arbeidsgivere som meg.

Men når jeg sitter der og forspiller tiden … Da angrer jeg, skjønner du det? Da tenker jeg: Tok jeg egentlig det riktige valget? Klarer hun dette?»

Hind, som ingen noensinne hadde tatt for å være et ansvarlig menneske, stilte seg det samme spørsmålet. Konklusjonen hennes var derfor at hun ikke bare utførte et 19

67865 Oroppa – s. 19

01.12.2025 15:28

oppdrag for sjefen sin, men at hun gjorde ham en real tjeneste.

Jo lenger hun lyttet til Hbibs usammenhengende tirade, desto mer fiksert ble hun på den åpne hånden, som fremdeles ba om en mystisk gave, og desto mer sannsynlig ble det at hun hadde rotet seg borti noe som var mye større og mer spennende enn hun hadde forestilt seg.

«Hører du etter?»

«Ja! Ja! Jeg hører etter! Jeg gjør mitt beste her!»

«Jeg ber deg ikke om å gjøre ditt beste. Jeg vil at du skal gjøre det rette. I det huset finnes det kunst verdt en formue, de mest dyrebare verkene til et geni! Et genialt geni av det mest geniale slaget! En mesterhjerne i en generasjon av snyltere.»

Hind nikket hele tiden, innså at Hbib ikke kunne se henne, men fortsatte likevel.

«Du, Hbib, det ligger en hånd på bordet her. Har du sett den?»

«En hånd?» ropte Hbib forbauset. «Hva slags hånd?»

«Det ligger en glasshånd på salongbordet. Det ser ut som om den vil ha noe, men jeg har ingen småmynt.»

Det ble stille. Hbib Lebyad mumlet noe uforståelig. «Ja ja, du har i alle fall kommet deg inn. Lag deg en kopp te, ta deg en dusj, se deg litt rundt, og ring meg om det skulle være noe.»

De la på. Et minutt senere fikk hun følgende melding: Jenta mi, jeg vet ikke hva du snakker om, men legg nå for guds skyld den hånden et sted der du ikke kan se den.

det enogtyvende arrondissementet Grunnen til at Hind ikke hadde møtt opp til avtalt tid, var at hun hadde latt seg forlede av en mysteriøs verden, også kjent som det enogtyvende: et ubrutt system av kjellere, parker, loftsrom, tunneler, broer, parkeringshus, barer, gatehjørner, kjellere og smug der det søkende mennesket 20

67865 Oroppa – s. 20

01.12.2025 15:28

fort kunne ende opp hvis det, en stakket stund, forsøkte å unnslippe det forutsigbare, skjebnesvangre normale livets løp. Hver dag gjenopptok menneskene, som i den vanlige verden ble ansett for å være lømler, monstre, tjenere, rekrutterere, skopussere, kamikazepiloter og snyltere, jakten på dette stedet, inngangen til det enogtyvende. Noen hadde sett denne verdenen med egne øyne, andre løy om at de hadde det. Det var derfor ikke så lett å nøste i hvilke vitnesbyrd som var sanne, og hvilke som ikke var det.

I den europeiske hukommelsens pent organiserte, støvfrie arkiver fantes det ingen referanser til dette vidunderlige stedet, som i årevis hadde vært gjenstand for gåtefulle hentydninger og fryktinngytende anekdoter. Det fantes heller ikke noe kart som kunne stedfeste området der disse fantastiske fortellingene utspant seg. Ifølge en gruppe intellektuelt skipbrudne, de såkalte magiske marxistene, viste navnet «det enogtyvende» (som ikke måtte forveksles med den borgerlige paradebyen til hertug Charles de Morny rett utenfor Paris) til hovedstaden, som ifølge den offisielle tellingen hadde tyve arrondissementer. Men det var likevel ikke klart hvorfor det skulle ligge her, og ikke for eksempel i Liège, eller Marseille eller Genova, der det like gjerne kunne ha vært. En annen forklaring var å finne i de overleverte talene til en revolusjonær algerisk landflyktig (hvis navn er slukt av tidens malstrøm) som oppholdt seg i Paris i nittiårene. Der ble han trollbundet av en gruppe forfattere fra Martinique, blant annet Suzanne Césaire. Det enogtyvende viste til en tid som fremdeles skulle komme, og som representerte en fantasirikdom like blodig som helbredende – vårt århundre, kjære dere!

Det var en vinterkveld i Berlin at Hind først hadde fått høre om dette hemmelighetsfulle fristedet. På en av undergrunnens siste turer, like før man blir ugjenkallelig spyttet ut i den berlinske natten, da man heller burde ha befunnet seg på den nærmeste Späti-en eller rett og slett i sengen, hadde en mann bakerst i vognen, en mann med et ansikt preget av en asketisk utmattelse som grenset til noe 21

67865 Oroppa – s. 21

01.12.2025 15:28

sakralt, halvt sovende eller i ekstase, med en kraftig arabisk aksent, erklært til ingen i særdeleshet at det finnes en undergrunnsverden der ens elendighet har et navn, der man støter på sine egne uten hat eller bitterhet, der man spiser det man har stjålet med seg ovenfra, og der Gud går rundt blant menneskene som en likesinnet. For her oppe, slo han fast, her oppe finnes skjærsilden. Med dette hadde han gått mot Hind, knelt foran henne og spurt om denne Jungfrauen visste hvordan skjærsilden føltes? Hun hadde svart at det visste hun ikke, og da hadde han sagt at det føltes som evig hjemlengsel.

I løpet av årene hadde Hind samlet på alle tegn, hentydninger, rykter og anekdoter som kunne bekrefte det den sandalkledde taleren hadde betrodd henne den natten i Berlin: Undergrunnen er det stedet der alt det man ikke kan fordra her oppe, finner sin tilflukt. I undergrunnen blir det tatt imot med åpne armer, man skåler for det og ser ikke en annen vei, erkjenner rett og slett det kriminelle ved det.

Her oppe blir man pekt på med en anklagende finger og tilsnakket: «Forbryter! Monster! Beist!» Og så snart man har fått smaken på det herlige livet, som virkelig er kriminelt og barbarisk, sier man: «Ja vel, og så?»

Mens Hbib Lebyad sto tennergnissende foran inngangsdøren til Salomés leilighet og så etter Hind, lette hun etter et tegn eller en inngang på coffeeshop Rainblow City: et nytt ansikt, et overfladisk blikk, et åpent tidsskrift, et navn, en logo på en lighter, et tapt budskap på en etterlatt kvittering, en oppstreket rute til et ukjent mål på en ølbrikke. De hadde avtalt å møtes den femtende, på fridagen hennes. Vanligvis besto denne dagen av timer da sigarettene og drikken kompenserte for arbeidet i restauranten: klirrende servise, frityrfett som samlet seg under neglene, de tunge skrittene til Hbib, klynger av turister som midt på natten kom for å fråtse og skravle, gjennomsnittsreisende i ingenmannsland.

Denne dagen måtte kompensere for livet utenfor restauranten, det livet som ga Hind hjertebank, når hun om morgenen forsøkte å finne ut hva hun kunne gjøre på fridagen sin, 22

67865 Oroppa – s. 22

01.12.2025 15:28

og gang på gang konkluderte med at det ikke var noe hun kunne gjøre. Absolutt ingenting. For det fantes en hel verden der ute, og samtidig slett ingenting.

de syv soverne Særlig ettermiddagene var en melankoliens felle som stort sett brakte henne til coffeeshop Rainblow City i Oud-West, der det aldri ble snakket eller ledd høyt på dagtid, bare fra tid til annen bannet lavmælt. Rainblow City lå i første etasje i en falleferdig bygning i Jan van Galenstraat, og de resterende etasjene, der vinduene var dekket til med laken og presenning, var bebodd av karakterer man aldri så komme eller gå. Det besto av et rektangulært rom, delt opp ved hjelp av en glassvegg, med en dør som knirket så infernalsk på hengslene at det med jevne mellomrom gikk et kollektivt grøss gjennom lokalet. Den delen som lå nærmest inngangen, var butikken, og der satt det en sliten, trist og underbetalt student bak et gammeldags kassaapparat mellom flasker med CBD og THC og produkter med cannabisplantemerket på – kopper, askebegre, fliser, fluorescerende dildoer og kalendere – og leste i den samme boken, en av Marcuse: Eros and civilization. Den andre delen av rommet fungerte som bar: en ikke altfor vanskapt krysning mellom et gammeldags bordell og en forfallen, brun pub langs en eller annen motorvei, der innredningen overhodet ikke var planlagt, men et resultat av en årelang sammenrasking av velbrukte møbler og med portretter fra overdådige fester på veggen.

Så snart kvelden la seg over etablissementet, våknet studenten fra sin dvale, han reiste seg motvillig opp og forsvant inn gjennom en dør ved siden av disken. Et par sekunder senere ble de triste omgivelsene opplyst av det røde og oransje skinnet fra to enorme lavalamper og en lysekrone med spindelvev som svevde over kokte hoder. Fem par brune skinnsofaer var stilt opp overfor hverandre på rekke, og mellom dem sto det trebord dekorert med arabesker. I til23

67865 Oroppa – s. 23

01.12.2025 15:28

legg til den kunstige eføyens begrensede utfoldelse, var veggene dekket av originale avisutklipp fra store begivenheter i Nord-Afrikas moderne historie, i særdeleshet fotballkampen mellom et lag fra Maghreb og det franske landslaget (3–2), en rekke vennskapskamper mot fotballaget til Den nasjonale frigjøringsfront i Algerie, og et budskap risset inn av en gjest: you’re not lost yet.

(En gang hadde en polsk turist pekt på denne setningen og utbrutt: Akkurat som nasjonalsangen vår! Og med en pekefinger opp i været og ansiktet fylt av lykksalig glemsel hadde han stemt i med det første verset: Ennå er ikke Polen fortapt …! Ikke helt uventet var det ingen som sluttet seg til ham.)

I Rainblow City hadde Hind funnet et lite selskap av det hun kalte golemene på Guds bakrom: blindpassasjerer som kjedet seg, og som alltid balanserte på randen av bevissthet.

To eller tre ganger i uken strømmet disse syv soverne inn i kafeen på Jan van Galenstraat, samlet seg rundt vindusbordet og blokkerte tilgangen til resten av lokalet, som en blodpropp. Og så ble jointene sendt rundt, og noen ganger, hvis stemningen var god, snakket de med hverandre. Og slik hang ukene sammen. Timer gikk opp i røyk, og samtaler fløy forbi og etterlot dem alle øre og melankolske. Noen ganger fortsatte festen: Da ble skoddene lukket, og de syv soverne fikk en runde mineralvann på huset. Da satt de på rad og rekke langs baren i det oransje lyset fra lavalampene og humret av det hysteriske skrålet til eieren, mens de støttet det slitne hodet sitt i armene.

Den ene var Bo Fluyter, hjemmehjelpen. Hun var den eneste som spanderte på de andre, og hun var dessuten høyst sannsynlig opp over ørene forelsket i Hind. Bo Fluyter tok seg av de eldre i Watergraafsmeer, et tungt og utakknemlig arbeid hun la hele sjelen sin i, og om kvelden tok hun med seg melankolien og ensomheten hjem, til et sted hun hadde innredet som et pleiehjem. Der lå det puter i alle tenkelige farger og former, og der luktet det vammelt av såpe og gamle mennesker – og et blaff av cannabis.

24

67865 Oroppa – s. 24

01.12.2025 15:28

Og så var det Bogdan, som hver kveld leverte pent brettede, hvite pakker til respektable hvitsnippnarkomane på Zuidas, og deres motsatser i De Pijp. Han hadde, etter eget utsagn, studert juss ved universitetet i Zagreb – det var ingen som med sikkerhet kunne bekrefte dette – og på et tidspunkt hadde faren kastet ham ut fordi han drev med marihuana og lignende stoffer. Bogdan hatet faren av hele sitt hjerte, og skulle man komme i skade for å spørre om det, ble han rød i ansiktet og begynte å banne ukontrollert.

Dette hadde alt å gjøre med det som skjedde etter at faren hadde spilt god forelder og satt sønnen på gaten som straff for hans kriminelle idioti. For da Bogdan senere returnerte for å hente de små pakkene, hadde denne faren, som altså tidligere hadde kalt ham langer, gitt beskjed om at han aktet å beholde dem. Hadde han kanskje ikke i årevis finansiert sønnens skjulte virksomhet? Nei, stoffet ble hos ham, for det var hans hus, og han hadde krav på en del av overskuddet. Bogdan hadde ikke hatt noe annet valg enn å sende et par kompiser etter faren, for han fikk seg ikke til å banke ham opp selv, eller be ham om å levere tilbake de konfiskerte sakene. I motsetning til det som vanligvis hevdes, er barn mer lojale mot foreldrene sine enn vice versa. Hvordan det hadde gått med faren, visste han ikke, for han hadde forlatt landet før nyhetene nådde ham.

Og så var det Abel, som studerte klassiske språk, og som ofte snakket i vei om ting ingen egentlig forsto noe av, og de hadde lært seg at de bare måtte nikke og raskt skifte samtaleemne. Han kom fra en familie bestående av det Rafael gjerne kalte stadsteaterprogressivister, det vil si nyliberale velgjørere, altså hyklerske drittsekker. Ifølge Rafael led Abel av akutt etisk svimmelhet, kanskje som et resultat av en oppdragelse der selvforherligende, liberalt vås hadde forvirret den lille barnehjernen hans.

Noen ganger havnet han i krangel med Rafael, som kom fra et tvilsomt-kommunistisk miljø bestående av prominente politikere, kunstnere og embetsmenn, og da lot de andre som om de ikke hørte det, eller så dro de bare hjem.

25

67865 Oroppa – s. 25

01.12.2025 15:28

Rafael var argentiner og nektet å snakke nederlandsk «fordi det lød som et tett avløp», og fordi livet var for kort til å bidra til noe så ydmykende og uestetisk – selv om det hadde hendt at noen satte seg ved bordet deres og snakket til ham på nederlandsk, og da kom det et språk ut av ham av den mest gnistrende sorten, da kunne han si ting som «med Deres tillatelse», og da tenkte nok den som hadde satt seg ned, og som slett ikke kjente ham: Hva gjør denne veloppdragne gutten her, på et så fattigslig sted, i det Herrens år 2010? Familien hans fremsto som en yngleplass for uklanderlige byråkrater (det vil si uklanderlig i profesjonell forstand). Denne fremtiden var også tiltenkt ham; hadde det ikke vært for at han allerede som barn hadde utviklet en uforklarlig aversjon mot dette forutbestemte kallet. Han ble naturligvis – naturligvis – forelsket i en tysk hippie som reiste barbeint rundt i Latin-Amerika, men det var før han innså i hvilken grell kontrast hun sto til det stedet hun kom fra: Frankfurt am Main. Han hadde ikke holdt ut i mer enn to måneder før han måtte dra, skremt av omgivelsene kjærlighetslivet hans måtte utspille seg i – og han dro uten henne, for hun ønsket en mer stabil tilnærming til livet.

I Frankfurt, der bygningsentreprenørene lot til å konkurrere om å utvikle den styggeste og mest uverdige arkitekturen, hadde han tenkt for seg selv: Hvordan kan en glad og sjarmerende jente velge en sånn trist møkkaby? Det Rafael kanskje ikke forsto, var at man må eksponeres for disse tyske tilstandene lenge nok for å klare å se sjarmen i dem. Hvordan det hadde seg at han hadde havnet i Amsterdam, var alle innforstått med, ettersom han mer enn gjerne fortalte om det: Han hadde pakket snippesken, gått til stasjonen og hoppet på det første, det beste internasjonale toget. Han studerte billedkunst, noe de andre tolket som at han sto og røkte sigaretter hele dagen, trasket barbeint rundt mellom andre som likte armhulehår, og lot som han var alfahannen. Han hadde jobbet nesten ni år på en bar i Rotterdam der det hang en del pretensiøse typer som han omtalte som salonganarkister. Da hadde han ofte satt fra seg brettet med 26

67865 Oroppa – s. 26

01.12.2025 15:28