__MAIN_TEXT__
feature-image

Page 1


Atle Grønn og Hans Olav Lahlum

Sjakkgeniene Historien om verdensmesterne


© CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2018 Denne utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2019 ISBN 978-82-02-64419-2 1. utgave, 1. opplag 2019 Omslagsdesign: Ingrid Skjæraasen Omslagsfoto: Carl Mydans/The LIFE Picture Collection/Getty Images Bobby Fischer On The Subway. American-born chess player Bobby Fischer rides in a subway car as he works on a chess problem on a portable board, New York April 1962 Sats: Type-it AS, Trondheim Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2019 Satt i Sabon og trykt på 60 g Enso Creamy 2,0. Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no


Innhold

Forord . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Prolog. Sjakken og VM-tittelens vei fram til 1886 . . . . . . . . . . .

7 11

Del 1 1886–1946: Individualisme og mangfold. . . . . . . . . . . . 19 Romantikken er død. Leve posisjonsspillet! . . . . . . . . . . . . . . 26 «En mester man ikke kan lære av, bare la seg imponere av» . 45 «… et sjakkgeni hvis like vi aldri vil få oppleve» . . . . . . . . . . 62 «Hvilke tre partier av Alekhin er deres favoritter?» . . . . . . . . 82 «Jeg var verdensmester i 1935–37 samt én dag i 1947…» . . . 104 Del 2 1946–1990: Kald krig og sovjetdominans . . . . . . . . . . . Homo sovieticus . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Den Gud gir en sjanse . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . «Livet er en liten dings». . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Å sette håndjern på en ål . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . En sovjetisk dandy . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . «Jeg representerer bare Bobby Fischer!» . . . . . . . . . . . . . . . . En perfekt russer . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Ung må verden ennu være . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

119 125 153 167 190 204 219 250 277

Del 3 1990–2018: En større og mer ungdommelig verdenssport Kampen om historien. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Kjempen som skulle «knuses som ei lus» . . . . . . . . . . . . . . . . En helt i et tusenårsperspektiv . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Magnus Maximus – stor, større, størst? . . . . . . . . . . . . . . . . .

295 303 317 333 352


Etterord . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Grønns rangering av verdensmesterne . . . . . . . . . . . . . . . . . . Lahlums rangering av verdensmesterne . . . . . . . . . . . . . . . . . Kilder . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Sjakk-VM i navn og tall 1886–2018 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Navneregister . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

377 380 381 382 393 407


Forord

Mange sjakkspillere kjenner seg igjen i det halvveis beundrende, halvveis foraktelige spørsmålet: «Så du er et sånt sjakkgeni, du, da?» Vel, det er ikke i denne folkelige betydningen av ordet vi kaller boken Sjakkgeniene. Men vi legger likevel en uformell definisjon til grunn. Vi vet fra starten av denne reisen gjennom sjakkhistorien ikke helt hva et sjakkgeni er, det må vi innrømme. Og vi har ingen ambisjoner om å skrive et strengt vitenskapelig verk om sjakkmesternes hjernevirksomhet. Tittelen er sånn sett en kunstnerisk frihet. Det vi likevel kan si med stor sikkerhet, er at noen er mer geniale enn andre. Blant de mest geniale er kanskje Capablanca, Alekhin, Tal, Fischer, Kasparov og Carlsen. De har alle vært verdensmestre i sjakk. Men det finnes andre sjakkgenier, som Morphy på 1800-tallet eller Ivantsjuk i vår tid, som aldri ble verdensmestre, selv om de nok ikke står tilbake i genialitet for mindre kjente verdensmestre som Smyslov eller Euwe. Skjønt, hvem vet. Barytonen Smyslov, som prøvesang for Bolsjojteatret, hadde en sans for harmoni på sjakkbrettet som det er fristende å kalle genial. Og pikeskolelærer Euwe skrev bindsterke verk om midtspillet som i ettertid må karakteriseres som en sjelden bragd, nærmest en genistrek. Det er disse personlighetene – «kongerekka» i sjakkhistorien – denne boken handler om. Som sjakkspillere flest elsker vi rating og rangeringer. Men å sammenlikne spillestyrke over tid, i vårt tilfelle gjennom mer enn 130 år, åpner for subjektive vurderinger. Vi avslutter med våre personlige rangeringer av de 16 ubestridte, «klassiske» verdensmes7


terne i sjakk, rangeringer vi har kommet fram til uavhengig av hverandre under arbeidet med boken. Vi er to sjakkspillere som har levd med fortellingene om de gamle mesterne siden vi åpnet vår første sjakkbok. Andre mestre i nyere tid har vi kunnet følge mens de har kjempet seg fram mot VM-tronen. Noen karaktertrekk ved spillerne har festet seg, forhåpentligvis ikke som klisjeer og stereotypier, men som menneskelige egenskaper det er verdt å dvele ved. På de neste drøyt 400 sidene prøver vi å skjønne disse personlighetene – i en enkel setning eller to, eller, en sjelden gang, i et enkelt diagram. Men dette er ingen klassisk sjakkbok med sjakkpartier og varianter; vårt mål har vært å skrive portretter av 16 ulike personligheter. Enkelthistoriene lest i sammenheng inviterer også til noen generaliseringer. På begynnelsen av 2000-tallet hevdet Kasparov, med sin sans for mønster og tallmystikk, at hver femte verdensmester har revolusjonert sjakken: Steinitz (den første), Botvinnik (den sjette) og Fischer (den ellevte). Etter dette noe pussige mønsteret skulle vår egen Carlsen (den sekstende) også stå for en revolusjon. Et annet gjennomgangstema er hvordan kampene om verdensmestertittelen ofte ender i et anstrengt forhold mellom spillerne. Slik vil det naturlig bli når to sterke personligheter kjemper om en av de mest prestisjefylte intellektuelle titlene verden har å by på. Et fellestrekk det er verdt å nevne allerede i forordet, er hvor menneskelige sjakkgeniene tross alt er, i all sin kompleksitet. De har gode og dårlige sider som alle andre. Et geni er et vanlig menneske som blir opphøyd til «udødelighet» gjennom sine prestasjoner på et ganske snevert område, og derfor har våre «udødelige» sjakkgenier karakterstyrker og brister som andre sjakkspillere. Vi vil prøve å forstå sjakkhistorien gjennom verdensmesterne, men sjakkens utvikling er også en historie om verdenssamfunnet og stormaktene. Vår historie har derfor tre deler: sjakksportens framvekst fra 1886 til 1946, sjakken under den kalde krigen fra 1946 til 1990, og den moderne sjakkæraen fra 1990 og til våre dager. Med én forfatter som er fascinert av alt gammelt og én som er fascinert av alt russisk, var en nærliggende arbeidsdeling at førstnevnte 8


tok hovedansvar for veien fram til 1946 og sistnevnte hovedansvar for den sovjetdominerte epoken under den kalde krigen. Atle har skrevet førsteutkastene om verdensmesterne Botvinnik, Smyslov, Tal, Petrosjan, Spasskij, Karpov, Kasparov og Kramnik, mens Hans Olav har skrevet førsteutkastene om Lasker, Capablanca, Alekhin, Euwe, Fischer, Anand og Carlsen. Hva angår Steinitz, skrev Atle førsteutkastet om den første VM-kampen i 1886 og veien dit, mens Hans Olav skrev mesteparten om det senere livet og de øvrige VM-kampene til den første verdensmesteren. Hans Olav står bak prologen og introduksjonen til de tre hovedepokene, mens Atle har gjort det meste knyttet til illustrasjonene. Hele manuset har vært gjennom omfattende diskusjoner, og begge forfatterne har bidratt med små historier og endringer i alle bokens kapitler. Boken er dermed å oppfatte som et felles åndsverk fra to likestilte forfattere, som står igjen med felles ansvar for eventuelle feil og mangler. Boken avsluttes med tre vedlegg: Resultatoversikt, navneregister og en fullstendig litteraturliste over skriftlige kilder, supplert med noen tips til videre lesning om omtalte aktører og hendelser. Sitater i teksten er våre egne oversettelser med belegg i kildene. Framstillingen vår er populærvitenskapelig og forhåpentligvis lett tilgjengelig for et publikum langt utover sjakkekspertisen. Sjakkgeniene er først og fremst en fortelling for alle med et snev av interesse for sjakk, historie og mennesker. Teksten er derfor ikke utstyrt med fotnoter og sidehenvisninger. Av samme grunn har vi ikke kommentert komplette sjakkpartier, men nøyd oss med et utvalg diagrammer som for hobby- og turneringsspillere vil illustrere de ulike sjakkgenienes spillestil og gi innsikt i sjakkspillets utvikling. Leseren må gjerne hoppe over diagrammene, men om denne forunderlige verdenen virker forlokkende, røper vi allerede her hemmelighetene bak sjakknotasjonen: Gjengivelsen av sjakktrekk følger koordinatsystemet på sjakkbrettet. 1.e2–e4 betyr at i trekk nummer 1 flyttes bonden i e-linjen fra andreraden til fjerderaden. I forenklet notasjon skrives også kun destinasjonen: 1.e4. Selve bonden markeres ikke med bokstaven B, mens for andre brikker og trekk brukes følgende konvensjoner:

9


K = konge, D = dronning, T = tårn, L = løper, S = springer (hest). x = slår, † = sjakk, 0-0 = kort rokade, 0-0-0 = lang rokade. ! = godt trekk, !! = genialt trekk, ? = dårlig trekk, ?? = bukk (tabbe). Vi vil takke følgende personer for kommentarer og nyttige innspill til manuset: Øystein Brekke, Erik Grønn, Vibeke Ekeland Grønn, Gro Fossum Grønn, Ingebrigt Waage Hetland, Morten Lilleøren, Ingrid Strand, Hilde Østby og Geir Sune Tallaksen Østmoe. Vi kan vise bilder fra vår tids fremste sjakkfotografer, som Rolf Haug, David Llada og Lennart Ootes, samt en av Norges største kunstfotografer, Dag Alveng. En spesiell takk går til Russlands ledende sjakkfotograf de siste 50 årene, Boris Dolmatovskij, som har bidratt med flere unike historiske fotografier. Atle Grønn Oslo, 1. august 2018

Hans Olav Lahlum Gjøvik, 1. august 2018

Vi har oppdatert kapittelet om Magnus Carlsen og oppjustert rangeringen av den norske verdensmesteren i avslutningskapittelet. Forfatterne, Oslo/Gjøvik mai 2019.


Prolog. Sjakken og VM-tittelens vei fram til 1886 Når verdens første sjakkparti ble spilt, lar seg ikke fastslå. Det skjedde etter alt å dømme i India en gang for rundt 1500 år siden. En legende forteller at sjakken ble funnet opp av en vismann, som fikk i oppgave å skape verdens mest interessante brettspill – og at han igjen demonstrerte sin visdom da han ba om å få utbetalt ett riskorn for den første ruten på sjakkbrettet, to riskorn for den andre, fire for den tredje, åtte for den fjerde og så videre. Fyrsten aksepterte dette som et beskjedent krav, men etter utregningen av beløpet måtte han erkjenne at han var blitt lurt, og at det ikke fantes så mange riskorn i verden. Legenden viser sjakkbrettets mangfoldige muligheter og koblinger til alt fra matematikk til historiefortellinger. Den opprinnelige indiske sjakkvarianten Chaturanga fikk deretter fotfeste i det gamle Persia, et sted i dagens Iran eller Irak. Brettet med 64 felter og 32 brikker spredte seg med araberne fra 900-tallet til Sør-Europa, og senere også fra Persia og Bysants via de russiske elvene helt til Norden og NordEuropa. Sjakk ble i middelalderen spilt i mange ulike land, med brikker som flyttet på litt ulike måter med ulike navn. Hvis noen av partiene ble skrevet ned, er de så langt kjent ikke blitt bevart. Brikkene fikk sine nåværende navn delvis basert på samfunnshierarkiet i samtidens Europa. I moderne europeiske språk er det likevel en viss variasjon, for eksempel er «bonde» en nord-germansk betegnelse på det som ellers er «fotsoldat» i fransk, engelsk og russisk. Det første partiet med dagens regler – men uten rokaden – ble trolig spilt i Valencia på 1470-tallet. 11


Det er imidlertid ikke mulig å si noe om hvem som da var verdens beste sjakkspiller. Som den første uoffisielle verdensmesteren nevnes av og til den spanske presten Ruy López de Seguera. Det er nok mest basert på at han fant opp den fortsatt populære «spanske åpningen», og at han i 1561 utga en framsynt lærebok. Ruy López var ikke bare en teoretiker, men hadde også et blikk for spillets praktiske muligheter – som vi ser av hans råd om alltid å plassere sjakkbrettet slik at motstanderen fikk solen i øynene. Da verdens første internasjonale sjakkturnering ble avholdt ved det spanske hoffet i 1574–75, etter invitasjon fra kong Filip II, kom den rundt 45 år gamle Ruy López likevel bare på tredjeplass blant fire deltakere. Det er usikkert om Ruy López noen gang var verdens beste sjakkspiller, og enda mer usikkert hvem som var det etter hans død i cirka 1580. Italia var da Europas ledende sjakknasjon, og herfra stammer de moderne rokadereglene. Fra 1620-tallet omtales italieneren Giochino Greco i noen kilder som verdens sterkeste spiller. Han var så vidt vi vet aldri med i noen turneringer, og hans renommé er basert på noen få, men pene angrepspartier som ingen vet om han faktisk spilte. Sporene etter Greco som sjakkspiller forsvinner i 1634, trolig som en naturlig følge av at han døde omtrent på den tiden. Mer kvalifiserte diskusjoner om hvem som var verdens beste sjakkspiller, fant sted i tiårene før og etter den franske revolusjon. Spillet var blitt populært blant herskere og feltherrer; Napoleon Bonaparte var en av dem som, ut fra et fåtall bevarte partier, synes å ha vært en habil sjakkspiller. Paris var nå blitt Europas sjakkhovedstad. Den franske operakomponisten François-André Danican Philidor var anerkjent som den beste spilleren i byens mest kjente sjakkafé, Café de la Régence, fra 1755 til sin død i 1795. I konkurranse med italieneren Domenico Ercole Del Rio var Philidor verdens beste sjakkspiller. Deres status var også basert på teoretiske arbeider: Philidor skrev i 1749 sjakkhistoriens så langt beste lærebok, der han oppsiktsvekkende hevdet at hvit står til vinst i utgangsstillingen. Den italienske rivalen forfektet et annet syn, og Philidors tese ble diskret fjernet fra senere utgaver og oversettelser av boken. Dette hovedverket var uansett en sjakkintellektuell bragd. 12


Philidor forsto som ingen før ham bøndenes betydning i sjakk, og særlig verdien av å kontrollere sentrum med bønder. Han siteres fortsatt ofte på spissformuleringen «bøndene er sjakkspillets sjel». I en mer moderne tolkning av denne aforismen, kan man si det slik: Først når en sjakkspiller skjønner at bøndene både skaper svekkelser og vinner nye felter når de går forover, er man blitt «posisjonsspiller». Bonden må behandles omtenksomt siden den er den eneste brikken som ikke kan angre seg og gå bakover. Selv om Philidor aldri deltok i noen internasjonal turnering, var hans status som verdens fremste sjakkpersonlighet også basert på praktisk spillestyrke: Philidor tapte få partier og ingen kamper over flere partier i de siste 40 årene av sitt liv. 1800-tallet ble romantikkens århundre i Europa. Innenfor sjakken ga det seg utslag i at så godt som alle, i hvert fall fram til 1870-tallet, spilte en pompøs angrepssjakk. Selv etter at Philidor hadde demonstrert bøndenes betydning, handlet spillet om offiserene og om mulighetene for mattangrep på motstanderens konge. 1800-tallsspillerne holdt derfor gjennomgående et ganske høyt nivå taktisk og lavt nivå strategisk. Den tidligere offiseren Alexandre Deschapelles viste et oppsiktsvekkende talent for ulike spill etter at han mistet sin høyre arm på slagmarken. Han etablerte seg som verdens beste sjakkspiller på begynnelsen av århundret. Tidlig på 1820-tallet nedprioriterte Deschapelles imidlertid sjakken til fordel for kortspill, og hans elev Louis-Charles de La Bourdonnais ble de neste 20 årene regnet som verdens beste sjakkspiller. Som den første uoffisielle VM-kampen omtales av og til 85 partier spilt mellom La Bourdonnais og irske Alexander McDonnell i Paris i 1834. La Bourdonnais vant 511⁄2–331⁄2. Duellen var egentlig en samling av seks kortere kamper og ble dessuten avbrutt på ubestemt tid uten at en vinner var kåret. Maratonkampen passet godt inn med tidens stereotypier, med La Bourdonnais som den flammende franskmannen og McDonnell som den sindige briten. Underholdningsverdien var høy, som vi ser av sluttstillingen i parti 16:

13


McDonnell–La Bourdonnais, 16. parti, Paris 1834.

Hvit har dronning for løper, men blir matt i få trekk på grunn av svarts armada av fribønder som forvandles til dronninger på førsteraden. Partiet kunne ha vært spilt på et ganske høyt internasjonalt nivå i 2018. Mange av partiene fra den samme kampen inneholder imidlertid trekk som gir grunn til å tvile på om spillerne ville ha klart seg i en norsk mesterklasse i dag. McDonnell døde alt året etter, og i 1840 ble La Bourdonnais begravet på samme kirkegård i London. Det fortsatt svært uoffisielle hegemoniet svingte over til Storbritannia da engelskmannen Howard Staunton i 1843 overbevisende vant en kamp mot Frankrikes beste spiller, Pierre de Saint-Amant. Åtte år senere var Staunton favoritt på hjemmebane i tidenes første større internasjonale turnering, avviklet som cupspill i London sommeren 1851. Deltakerlisten inneholdt to ungarere, tre tyskere, én franskmann og ti briter. Tre av de fire semifinaleplassene gikk til arrangørlandet. Den fjerde tok Adolf Anderssen fra Preussen, som utklasset Staunton 4–1 i semifinalen og deretter slo Marmaduke Wyvill 41⁄2–21⁄2 i finalen. Staunton var en moderne spiller, som mente at angrep måtte forberedes med gode plasseringer av både bønder og offiserer. Turneringen ble likevel preget av romantisk og optimistisk angrepssjakk, uten bekymringer for detaljer som bondestruktur eller utvikling av alle offiserene.

14


Anderssen–Kieseritzky, London 1851.

Diagrammet er fra turneringens mest kjente parti, selv om det egentlig ble spilt i en pause. Hvit ofret noe spekulativt en løper for å få angrepssjanser etter åpningen, og deretter ofret han i en vunnet stilling helt unødvendig tårnet på a1. Svart forsvarte seg imidlertid hjelpeløst. Dermed kunne Anderssen i diagramstillingen ofre dronningen på f6 og sette matt i neste trekk med løperen: 22.Df6†! Sxf6 23.Le7 matt. Det enkle 22.Dxf7 ville for øvrig ha mattet nesten like raskt uten å ofre dronningen. Partiet gikk, tross sine åpenbare feil og mangler, inn i sjakkhistorien som «Det udødelige parti». Staunton utfordret straks Anderssen til en tvekamp over 21 partier for å avgjøre hvem som var verdens beste. Anderssen sa seg villig til å stille, men måtte hjem til sitt virke som matematiker. Stauntons helseproblemer, kombinert med hans arbeid med nyutgivelser av Shakespeares skuespill, gjorde det vanskelig å finne tid til sjakk også for engelskmannen. Adolf Anderssen forble anerkjent som verdens sterkeste sjakkspiller de neste seks årene. 1857 var året da europeerne oppdaget at sjakk også ble spilt på andre kontinenter. Den første store turneringen i USA ble arrangert i New York den høsten, som en cupturnering med 16 spillere etter mønster fra London-turneringen. Turneringen ble suverent og sensasjonelt vunnet av den bare 20 år gamle sørstatsmannen Paul Morphy. Men Morphy nøyde seg ikke med å være USAs beste spiller, og reiste året etter til Europa. Oppholdet i Storbritannia ble en 15


skuffelse, siden Staunton etter gjentatte utsettelser og bortforklaringer sa nei til å møte ham. Amerikaneren fikk derimot spilt mot flere av de beste spillerne i Paris, og tross sykdomsproblemer underveis vant han overlegent to kamper mot Adolf Anderssen med sifrene 8–3 og 5–1. Morphy imponerte også i simultanoppvisninger mot mange motstandere samtidig. Han vant flere blindsimultaner der han spilte mot åtte motstandere uten å se noen av brettene. Det hjalp ytterligere på berømmelsen at Morphy spilte romantisk sjakk i samsvar med tidens idealer. Han var på sitt beste i åpne stillinger med angrepssjakk, som i partiet spilt i en losje i Paris-operaen under en forestilling i 1858: Morphy–Hertug Braunschweig og Grev Issouard, Paris 1858.

Morphy ofret elegant dronningen på b8 og avsluttet med en tårnmatt på d8: 16.Db8†! Sxb8 17.Td8 matt. Motstanderne spilte imidlertid altfor svakt til at partiet sier noe særlig om Morphys nivå. På begge sider av Atlanterhavet var det ingen tvil om at Morphy var historiens sterkeste sjakkspiller. Viraken han opplevde både før og etter hjemkomsten til USA våren 1859, var uvant for det stillfarne sjakkgeniet. Han trakk seg tilbake fra sjakken for å prioritere sin advokatkarriere, men gjorde ingen suksess på det området verken under eller etter borgerkrigen. De få som oppsøkte kontoret hans, spurte bare om sjakk, som han stadig mer distanserte seg fra. Morphy levde trygt på familieformuen, men drev inn i en meningsløs lediggang og ble mer og mer folkesky. Tilbake i Paris på ferie vant han i 1863 sine siste partier 16


på europeisk jord. I 1867 besøkte han igjen Paris, men oppsøkte ikke sjakkmiljøet. I 1866 overtok 30 år gamle Wilhelm Steinitz rollen som Europas beste sjakkspiller etter seier 8–6 i en tvekamp uten en eneste remis mot Adolf Anderssen. Senere i livet regnet Steinitz seg som verdensmester fra 1866. Det kan være rimelig nok hvis man legger et matchperspektiv til grunn, men turneringsresultatene fra de neste årene tilsa ikke at Steinitz var noen klar verdensener. Unntaket var turneringsseieren på hans gamle hjemmebane i Wien i 1873 da han vant omspillet mot Storbritannias beste spiller, Joseph Blackburne, med Anderssen på tredjeplass. Steinitz spilte ingen flere turneringer på 1870-tallet, men styrket sitt krav på å være verdens beste spiller da han i 1876 vant knusende 7–0 i en privatkamp mot Blackburne. For Steinitz, som for flere av de tidligere uoffisielle verdensmesterne, var statusen som verdensener i stor grad basert på hans arbeid som sjakkteoretiker. Steinitz utviklet teorien om posisjonsspill som delvis bygde på arven fra Philidor om bondestrukturens betydning. Samtidig utviklet han forståelsen av hvordan fornuftig posisjonering av offiserene er grunnlaget for vellykket spill i både angrep og forsvar. Både militærstrategisk tenkning og sjakktenkning var midt på 1800-tallet dominert av en offensivkult, med overdreven tro på betydningen av å starte angrepet først. Blant generalene var offensivkulten fortsatt en dominerende doktrine som fikk store negative følger ved utbruddet av første verdenskrig i 1914. Men blant de sterkeste sjakkspillerne ble offensivkulten alt på 1870-tallet utfordret av Steinitz og hans teorier om posisjonsspill. Howard Staunton døde i 1874, mer enn 20 år etter at han trakk seg fra turneringssjakk. Adolf Anderssen forble en toppspiller til sin død i 1879, men var på vei nedover fra begynnelsen av 1870-tallet. Morphys skygge spøkte hele tiden i bakgrunnen, men han kom aldri fram i lyset igjen. Morphy sa nei til en kamp mot Steinitz, men i 1869 spilte han hjemme i USA mot sin gode venn Charles Maurian. Han vant 6–2 selv om han startet partiene med en springer mindre. Sjakkgeniene Steinitz og Morphy møttes endelig i New York i 1883, men da nektet Morphy 17


å snakke om sjakk. Han gjorde et så deprimerende inntrykk at Steinitz avbrøt møtet. Morphy døde året etter av hjerneslag i sitt hjem i New Orleans. Den fortsatt noe mystiske Paul Morphy gikk inn i historien som sjakkens første vidunderbarn, og som den sterkeste spilleren før den offisielle verdensmesterrekken. Han var en pioner i forståelsen av offiserenes utvikling, kontroll over sentrum og åpne linjer. Siden motstanderne i så stor grad spilte på Morphys premisser, og siden han aldri skrev noe av betydning om sjakk, vet vi imidlertid ikke så mye om hans styrke i mer lukkede og strategiske stillinger. På begynnelsen av 1880-tallet stilte kritikere av Steinitz og hans sjakkfilosofi spørsmål om ikke den angrepsglade polakken Johannes Zukertort nå var verdens beste spiller. Zukertort oppfattet seg selv som verdensmester etter at han i 1883 vant en viktig turnering i London klart foran Steinitz. Det var etter Anderssens og Morphys død tydelig at Steinitz og Zukertort var verdens to ledende spillere, men uklart hvem som var best. Situasjonen var utilfredsstillende for sjakkverdenen og uakseptabel for to sjakkgenier som begge ønsket å være nummer én.

Profile for Cappelen Damm AS

Sjakkgeniene  

Sjakkgeniene er sjakkens verdenshistorie fortalt gjennom portretter av de 16 verdensmesterne fra Wilhelm Steinitz i 1886 til Magnus Carlsen...

Sjakkgeniene  

Sjakkgeniene er sjakkens verdenshistorie fortalt gjennom portretter av de 16 verdensmesterne fra Wilhelm Steinitz i 1886 til Magnus Carlsen...