Stikkelsbærsøstre
Siri Østli
Stikkelsbærsøstre
© 2015 CAPPELEN DAMM AS ISBN 978-82-02-47084-5 1. opplag 2015 Omslagsfoto: iStock/Getty Images Omslagsdesign: Johanna Blom Sats: Type-it AS, Trondheim 2015 Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, 2015 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
1
My våknet klokken halv fem av en liten hånd som trakk henne forsiktig i nesen. «Hagen er full av troll,» hvisket en barnestemme. «Store hauger med troll! Og det ligger noen med hestehale på mormors sofa.» My gjespet, åpnet øynene halvt og så inn i sin datters søvnige fjes. Hun tenkte seg om og fant ut at det første utsagnet antagelig var en drøm. Det andre kunne godt stemme. «Kom og legg deg,» ba hun og løftet dynen. «Det er midt på natten.» «Skal vi ordne det i morgen?» «Vi ordner det i morgen.» Amanda krabbet under dynen, krøllet seg sammen tett inntil moren og sukket tilfreds. Så kom hun på noe: «Jeg glemte Monstermus.» «Gå og hent henne,» mumlet My, men så husket hun på denne ‘noen’ med hestehalen og ombestemte seg. «Bare ligg, jeg skal hente Monstermus.» Hun krøp ut av den varme sengen, løp på tærne over det iskalde ganggulvet og inn på Amandas rom. Der var ingen Monstermus. Hun lette under sengen, i sengen og rundt sengen, men Monstermus var søkk borte. Kunne Amanda ha lagt igjen kosedyret i stuen? My tenkte seg om og så nedover seg selv – på en 5
idiotisk, liten stringtruse. Og stringtruse var ikke noe passende antrekk når hun skulle treffe morens menn, det hadde My funnet ut allerede som sekstenåring. Men hva var verst, en ukjent mann eller en ulykkelig Amanda? Det var ikke tvil om svaret, og My skulle akkurat til å trykke ned dørklinken inn til stuen, da hun fikk øye på Monstermus i et hjørne. Hun sukket lettet og bestemte seg for å investere i pyjamas og et par ekstra store underbukser allerede dagen etter. «Her er Monstermus,» hvisket hun da hun kom tilbake til sengen, men Amanda hadde allerede sovnet. Tankefull stakk My Monstermus inn i armkroken til Amanda og så ned på dem; den vakre, femårige datteren og det fillete, rosa tøydyret. Amanda påsto at det var en mus, selv om alle andre pekte på kamelhodet og kamelbena, for ikke å snakke om puklene. Men Amanda brydde seg ikke om den slags smålige innvendinger. Sa hun at det var en mus, så var det det. «En jente,» erklærte hun. «Akkurat som jeg, bare at den er veldig liten og veldig redd.» Hun hadde gitt den navnet Monstermus fordi det navnet ville skremme bort sultne katter, farlige edderkopper og – her så Amanda ekstra streng ut – dumme voksne som trodde Monstermus var en kamel. Amanda, tenkte My, var en utspekulert og egenrådig, liten person. Hun sukket og krøp ned i sengen igjen. Den var altfor smal for to personer, i alle fall når den ene lå med ben og armer alle veier. Men My var takknemlig for at Amanda kom til henne når hun våknet og var redd om natten. Hun hadde nettopp laget kaos i Amandas liv, og syntes slett ikke at den vesle jenta fortjente det. Klokken sju ble hun igjen dratt i nesen, og My åpnet motvillig øynene. «Ikke dra,» ba hun. «Mafalda likte at jeg dro,» sa Amanda bebreidende, men My bet ikke på. 6
«Mafalda ble betalt for å bli dratt i nesen,» sa hun og lukket øynene. «Det er annerledes med mødre.» Amanda tenkte seg om og fant tydeligvis dette rimelig. I det minste sluttet hun å dra. Men hun hadde andre ting hun ville ta opp: «Trollene er der fortsatt,» hvisket hun. «Monstermus tør ikke å stå opp når det er troll i hagen. Og hun er sulten…» «Det er ingen troll i hagen.» «Jo! Kom! Kom!» My åpnet øynene halvveis og så det bestemte uttrykket i datterens ansikt. Hun sukket resignert. Det var ingen annen råd enn å stå opp og finne disse trollene. Med hestehalemannen i tankene tok hun på seg en morgenkåpe og et par ullsokker, og deretter tasset de sammen ut på kjøkkenet. Ute var det ennå ikke helt lyst, og den lille stripen av hage foran huset lå i halvmørke. My myste ut, og så at det faktisk lå noe på gresset. Noen store hauger, som godt kunne se ut som troll for en femåring. «Troll,» erklærte Amanda triumferende. «Monstermus er redd.» «Det er ikke troll,» mumlet My og bøyde seg fremover. «Det er…det er søppelsekker. Og klær.» «Trollklær?» «Nei. Vanlige klær.» «Å, ja,» sa Amanda lettet og konsentrerte seg heller om å finne mat i det halvtomme kjøleskapet. My stirret ut i hagen. Hun var takknemlig for at Amanda bare var fem, ellers kunne hun kanskje ha lurt på hvorfor hagen plutselig var full av klær. Store søppelsekker med klær og sko. De fløt utover hagegangen, knekte spirene i morens høyt elskede hage og hektet seg fast i stikkelsbærbuskene. My kjente at hun fikk tårer i øynene, for hun visste godt hvorfor de søppelsekkene lå der. Hun snudde ryggen til Amanda, tørket øynene kjapt og samlet seg om det mest nærliggende problemet: Moren kom ikke til å like dette. Den vanligvis så vennligsinnede moren kunne bli ganske arg når noen trampet på hennes kjære hage, og nå så det ut som om 7
et av Amandas troll hadde stabbet rundt der ute. Fort trakk My for gardinene. Det var best moren fikk frokost før hun oppdaget hagekatastrofen. Hun klistret på seg et strålende smil og snudde seg mot Amanda: «Skal vi lage pannekaker?» Huset til Mys mor lå på Kampen. Når My fortalte at moren faktisk eide et hus fra attenhundretallet midt i trehusbebyggelsen på Kampen, fikk selv de mest hardbarkede minimalister nostalgiske tårer i øynene. Men det var før de hadde sett huset, og My var derfor nokså nøye med å ikke invitere folk hjem. For det første på grunn av moren og hennes forkjærlighet for ukjente menn, både med og uten hestehale, og for det andre var det huset. Huset var skjevt, store husmorvinduer dekket fasaden, bare avbrutt av slitte, lysegrønne eternittplater, så fulle av asbest at hele nabolaget måtte evakueres, skulle man fjerne dem. I et idyllisk nabolag med vakkert oppussede trehus stakk huset til Mys mor seg ut som en slitt og falsk gulltann. Den lille hagen foran var riktignok velstelt – eller den hadde vært det før den ble invadert av søppelsekker – men resten var et sørgelig resultat av pengemangel, forsømmelse og, klaget My, elendig smak. «Ikke vær så snobbete,» hadde Mys mor, Linda, sagt, da My for lenge siden hadde ymtet frempå om litt oppussing. «Jeg synes det er fint. Jeg kan ikke skjønne hvorfor det skal se ut som det gjorde før. Venter vi lenge nok, blir det in igjen, og da kan det jo hende både du og de derre fine vennene dine vil like det!» My tvilte på det, i hvert fall hva angikk de fine vennene. Men når det gjaldt henne selv, var hun mer usikker. For tiden fant hun faktisk trøst i det overfylte, nokså glorete interiøret, og det bekymret henne. Hun var tross alt sin mors datter, så kanskje hun en dag ville våkne med en uimotståelig trang til å ha rosa striper i håret? Ville hun også slenge en leopardmønstret boa rundt halsen og toppe det med en cowboyhatt «bare for gøy»? Og – enda verre – ville hun begynne å samle på porselensdukker? Moren hadde hundre og to forrige gang My telte. 8
For tiden var disse tankene så plagsomme at de holdt henne våken om natten. Hun visste godt at det var latterlig, men likevel: Blant Mys mange bekymringer var dette den som plaget henne mest når hun stirret ut i mørket mellom klokken to og fem hver natt. Kjøkkenet sto i stil med resten av huset. Det var fylt med tørkede blomster, bokser, krukker, kopper og kar i alle mulige farger og mønstre. Veggene var dekket av beskjeder av typen ‘Grip dagen!’, ‘Nyt livet!’ og, morens favoritt: ‘Fremmede er venner du ennå ikke har møtt.’ Amanda, som for tiden ikke likte å sitte på stoler, satt på kjøkkenbenken og spiste pannekaker. Det hadde den fordel at hun samtidig kontrollerte at gardinene var tett trukket for, en oppgave hun gikk inn for med stort alvor. «Hva tror du hun gjør når hun ser trollhaugene?» hvisket hun. «Skyter, kanskje?» «Vi gir henne pannekaker først. Det går nok bra.» «Det er best at jeg blir hjemme fra barnehagen i dag og passer på gardinene,» sa Amanda gammelklokt, og My smilte litt. Amanda fant stadig nye grunner til at hun ikke burde gå i barnehagen. Dagen før hadde Monstermus hatt vondt i en tå, og det holdt Amanda fast ved, selv om My hadde påpekt at Monstermus faktisk ikke hadde tær. Litt før åtte gikk noen i gangen, og Linda braste inn, full av energi. Før My fikk sagt et pip, grep hun fatt i gardinene, rev dem fra hverandre og utbrøt noe om en strålende dag. Så ble det stille, og Amanda og My så på hverandre. Amanda skvatt fort ned fra kjøkkenbenken og smatt inn bak My. Moren var helt rød i fjeset, og ut av munnen hennes kom rasende, halvkvalte lyder. «Pannekake?» foreslo Amanda med tynn stemme. «Pannekake!» Linda snudde seg oppbrakt, fikk øye på Amandas forskremte fjes og tok seg tydelig sammen. «Nei, sukkerungen min, ikke ennå,» sa hun sammenbitt og så på Mys samling av nokså brente pannekaker. Så snudde hun seg 9
tilbake, tok på seg brillene og bøyde seg frem. Rett utenfor vinduet lå en t-skjorte med logo. «Chanel,» leste hun høyt og tenkte seg om. Så åpnet hun vinduet, stakk armen ut og fisket frem en paljettbesatt kjole fra den nærmeste søppelposen. «Balenciaga? Marilyn! Balenciaga! Er det du som …» «Jeg visste det ikke,» forsvarte My seg. «De bare lå der.» «Jeg trodde det var troll,» sa Amanda. «Er det ikke fint at det ikke er troll, mormor?» «Veldig fint, lille gullklump.» Så henvendte hun seg til My: «Hagen min er invadert av søppelsekker, og se på stikkelsbærbuskene, Marilyn! Jeg har akkurat funnet en ny oppskrift på stikkelsbærvin, jeg hadde gledet meg til å … og rosebuskene også! Alle buskene er nesten knekt. Marilyn, jeg vet at dette ikke er din skyld, men du kunne ha gjort noe! Forsøkt å redde dem!» Hun viftet opprørt med armene, og Amanda grep fort stabelen med pannekaker før hele fatet gikk i gulvet. Så gjemte hun seg bak moren igjen. «Marilyn?» «Jeg turte ikke,» mumlet My og kjente til sin irritasjon og fortvilelse at tårene igjen begynte å renne. «Turte ikke? Men Marilyn …» Og med et av de omslagene som var så typisk for Linda slo hun armene rundt My og klemte henne så hardt at My gispet etter pusten. «Kjære ungen min, det ordner seg,» forsikret hun. «Vi fikser det!» My prøvde å nikke, hun prøvde å tørke tårene, men moren holdt henne som i en skrustikke, og My kunne ikke annet enn å henge over skulderen hennes som en annen filledukke. Og mens hun hang der, stirret hun rett inn i enda et av morens ordtak: ‘Livet består av øyeblikk – nyt dem!’
10
2
Mys søster Marlene (oppkalt etter Marlene Dietrich, akkurat som My var oppkalt etter Marilyn Monroe, for Linda hadde hatt stor sans for gamle Hollywood-stjerner da hun var ung) tørket de siste smulene av kjøkkenbenken da telefonen ringte. Marlene kikket raskt på klokken, hun skulle være på jobb om tre kvarter og hadde dårlig tid. Dessuten hadde hun ennå ikke vasket badet, og Marlene var nøye med renholdet. Hun var i grunnen nøye på det meste, også samvittigheten sin, og derfor tok hun telefonen selv om hun så at det var moren som ringte. Marlene hadde verken tid eller lyst til å snakke med moren sin. «Ja, mamma?» «Vennen min,» sa Linda kjærlig. Tonefallet fikk Marlene til å skjære tenner. Det var lenge siden hun hadde hatt lyst til å være ’vennen min‘ – faktisk ville hun gjerne slippe å være det mer. Ikke at hun ønsket moren død, langt ifra, bare vekk. Til Australia, for eksempel. «Jeg ville veldig gjerne be deg om en tjeneste,» sa Linda. «Ja, enten deg eller Tobias, det kan dere bestemme helt selv.» «Takk,» mumlet Marlene ironisk. Hun glemte at ironi var bortkastet på moren. «Å, kjære deg, det skulle bare mangle. Det gjelder Marilyn.» Marlene kjente at hun ble svimmel. Hun satte seg hardt ned på en kjøkkenstol og vurderte å kaste telefonen tvers over rom11
met, gå og legge seg og trekke en pute over hodet. «Kan du hjelpe Marilyn?» var et av hennes mareritt. Gjennom barndommen og helt frem til My forsvant inn i det Marlene ironisk kalte ‘de høyere sosiale sfærer’, hadde «hjelp Marilyn» vært et stadig omkved. Og Marlene hadde stilt opp. Det var umulig for henne å la være å stille opp når moren ba om noe. Det var umulig å la være å stille opp når hvem som helst ba henne om noe. Marlene hadde en velutviklet pliktfølelse. «Jeg har dårlig tid,» sa hun sammenbitt. «Og jeg trodde My var utenlands. Hvorfor trenger hun hjelp nå?» «Men kjære deg. Marilyn er her. Hos meg. Sammen med lille Amanda. Visste du ikke det? Det har da stått i Se og Hør, til og med. Hele historien har stått i Se og Hør.» «Jeg leser ikke Se og Hør.» «Selvfølgelig ikke,» sa moren muntert. «Det er det ingen som gjør.» Marlene tørket vekk noen smuler og så seg opprørt rundt. Hun hadde ikke tid til dette. Hun hadde ikke tid til noe som involverte My og moren, det fikk henne til å føle seg som en flue i et edderkoppnett. Hun kunne sprelle så mye hun bare ville, men det kom ikke til å hjelpe. «Det er Se og Hør som har skylden,» forklarte moren. «Hva har Se og Hør skylden for? At My er hjemme hos deg?» «Selvsagt ikke. Det er Axels skyld, den slimålen! Husker du jeg sa at My ikke burde gifte seg med ham? Velg heller Ronny, sa jeg; han var gal etter henne. Eller Jonas. Eller … ja, ja, det er lenge siden.» «Blæh!» sa Marlene og slo hånden for munnen. «Hva sa du?» «Ingenting. Jeg fikk bare noe i halsen.» Lindas evne til å omskrive virkeligheten var stor. Hun hadde en nesegrus beundring for Axel (ikke så rart, for familie, venner, naboer, ja, selv kjøpmannen på hjørnet hadde vært enig i at han var en kjernekar). Mys bryllup hadde vært årets begivenhet der i strøket, og Linda hadde ikke engang hatt tid til å gå 12
på jobb. Konkurs hadde truet den lille frisørsalongen hun eide, mens hun hadde fortapt seg i svigermorkjoler, svigermorhårpynt, svigermorsminke og svigermorundertøy. Axels familie var både høyborgerlig og religiøs og hadde klokelig holdt henne unna bryllupsplanleggingen. De hadde ikke sans for knall rosa invitasjoner med paljetter, hjerter og pålimte sløyfer. I bryllupet, husket Marlene, hadde moren sett ut som en oppstaset høne, med fjær både her og der, og hun hadde vært så stolt av klærne sine at hun hadde fortalt dem som satt rundt henne i kirken alt om antrekket, inkludert hva det hadde kostet. Da Marlene giftet seg senere det året, var piffen gått ut av moren, som hadde møtt opp hos byfogden i en pause midt imellom to permanenter og en klipp. Men Marlene sa til seg selv at hun var glad for det. I det minste slapp Tobias’ familie å bli fortalt at Lindas BH hadde kostet 325,50. «Jeg vet ikke hva Axel har gjort,» hvisket Linda nå i telefonen. «Men noe er det. My vil ikke snakke om det. Men det er Se og Hør sin skyld at hun ikke vil gå ut og hente inn sekkene, og de sekkene ødelegger alle buskene mine. Rosehekken og stikkelsbærene som jeg skal lage vin av – ja, du vet hva jeg snakker om.» «Nei,» svarte Marlene trassig, men det var løgn. Hun hadde vokst opp med stikkelsbærvin i bøtter (ikke ballonger, det var for pyser! Linda brukte bøtter dekket med planker og håndkle) i hver krok i det lille huset. Hun hadde vært med på lykkelige oppturer («Å! Den er bedre enn fransk vin!») og hysteriske nedturer når grumset fulgte med eller når villgjæren ødela. Marlene hatet lukten av stikkelsbærvin! «Nei,» gjentok hun høyt. «Klart du gjør,» sa moren rolig. «Vel, My er redd for at Axel har ringt Se og Hør og tipset dem, slik at de ligger i buskene og vil ta bilde av My mens hun haler inn søppelsekker.» «Hvorfor skulle de …» «For å ydmyke henne, selvsagt. Og derfor vil hun ikke at jeg skal gå ut, heller. Det hadde ikke gjort meg noe å bli fotografert 13
av Se og Hør, tvert imot, men My blånekter. Jeg har en venn her som kunne ha hjulpet meg; en aktiv, oppegående og snill mann. Men han har dessverre dårlig rygg – eller var det hofter? Så han kan ikke løfte.» Det oppsto en liten pause. Marlene visste at moren ville at hun skulle spørre nærmere om denne mannen, men hun lukket munnen hardt igjen. Hun ville ikke vite noe om morens kjærester. Ingenting! Forresten skiftet de så fort at det var lite sannsynlig at hun noen gang skulle treffe denne oppegående mannen med hofte- eller ryggproblemer. Bortkomne menn med omsorgsbehov summet rundt Linda som bier rundt en bikube (eller, som Marlene pleide å tenke, fluer rundt et ølglass), og Linda tok sjenerøst imot. Dessverre var det ofte en grunn til at disse mennene var enslige, og etter en stund kunne selv Linda bli oppgitt , kvitte seg med stakkaren på snillest mulig vis og optimistisk skifte ham ut med en ny kandidat. Marlene sukket, hun stirret ut av vinduet, på sin pene, nyklipte plen og velstelte blomsterbed, og blunket bort tårene. Samtaler med moren fikk henne ofte til å gråte av sinne og frustrasjon, og Marlene kunne ikke fordra å gråte. Altså unngikk hun Linda, My og huset på Kampen mest mulig. Jeg tror jeg har kontroll, tenkte hun og knep øynene sammen. Jeg innbiller meg at jeg har kontroll på jobben, på huset, på livet mitt, og, i alle fall av og til på mannen min. Men så ringer plutselig mamma og minner meg på at jeg bare narrer meg selv. Det finnes verken kontroll eller orden i mammas verden. «Ja, ja,» sa Linda etter en stund, da det ble klart at Marlene ikke kom til å si noe. «Jeg kan fortelle deg om ham en annen gang, jeg. Forresten må jeg gå nå. My lager frokost. Pannekaker.» «Lager My pannekaker? Å, nei!» My hadde alltid vært en katastrofe på kjøkkenet. Da begge døtrene bodde hjemme hos Linda, hadde alle vært enige om at kjeler, røykvarslere og omgivelsene generelt hadde det best hvis My holdt seg langt unna komfyren. Fortsatt var det merker i taket etter Mys forsøk på å steke egg en minneverdig dag for femten 14
år siden. Bare Marlenes rådsnare bruk av et lokk hadde hindret at huset brant ned. «Brente pannekaker. Og seige,» sukket Linda i telefonen. «Men hun må jo det nå som hun har Amanda. Jeg skal installere ny røykvarsler.» «Jeg skjønner ikke at du tør. Og My har hatt Amanda i fem år. Kan hun ikke lage mat ennå, lærer hun det aldri.» «Men hun trengte jo ikke å lage mat. Hjemme hos Axel har de kokke. De har barnepike, sjåfør og gartner også!» Lindas stemme var ærbødig. Hun var langt fra snobbete, men syntes likevel det var stas at My hadde det Linda kalte ‘tjenere’, Marlene himlet med øynene. «Det er bare en stakkars au pair,» sa hun brutalt. «Jenta lager maten og passer Amanda og steller i hagen. Det er utnytting av fattig, utenlandsk arbeidskraft!» Nå var ikke Marlene helt sikker på dette. Hun hadde sett au pairen en gang, og hun hadde ikke akkurat sett overarbeidet og kuet ut, men likevel; Marlene kunne ikke motstå fristelsen til å slå hull i morens nesegruse beundring for ‘tjenerskapet’ til My. «Tror du det? Jeg kan ikke tenke meg at My ville … Men kanskje svigermoren? Huff, da.» Linda hørtes oppriktig bekymret ut på au pairens vegne. Men så lysnet hun litt. «Da er det jo bra at My og Amanda er her, så slipper hun den jobben, i alle fall. Vel, kan du komme, da? Du eller Tobias?» «For å ta inn søppelsekker med klær? Men da vil jo jeg bli fotografert av Se og Hør.» «Å, ikke tenk på det,» sa moren vennlig. «Det er ingen som vet hvem du er.»