SiriØstli
Stikkelsbærsøstre
©2015CAPPELENDAMMAS
ISBN978-82-02-47084-5 1.opplag2015
Omslagsfoto:iStock/GettyImages
Omslagsdesign:JohannaBlom Sats:Type-itAS,Trondheim2015
Trykkoginnbinding:UABPRINT-IT,2015
Materialetidennepublikasjoneneromfattetavåndsverklovensbestemmelser. UtensærskiltavtalemedCappelenDammASerenhvereksemplarfremstilling ogtilgjengeliggjøringbaretillattidenutstrekningdeterhjemletiloveller tillattgjennomavtalemedKopinor,interesseorganforrettighetshaveretil åndsverk.Utnyttelseistridmedlovelleravtalekanmedføreerstatningsansvar oginndragning,ogkanstraffesmedbøterellerfengsel.
www.cappelendamm.no
Myvåknetklokkenhalvfemavenlitenhåndsomtrakkhenne forsiktiginesen.
«Hagenerfullavtroll,»hvisketenbarnestemme.«Storehaugermedtroll!Ogdetliggernoenmedhestehalepåmormors sofa.»
Mygjespet,åpnetøynenehalvtogsåinnisindatterssøvnige fjes.Huntenktesegomogfantutatdetførsteutsagnetantageligvarendrøm.Detandrekunnegodtstemme.
«Komogleggdeg,»bahunogløftetdynen.«Determidtpå natten.»
«Skalviordnedetimorgen?»
«Viordnerdetimorgen.»
Amandakrabbetunderdynen,krølletsegsammentettinntil morenogsukkettilfreds.Såkomhunpånoe:«JegglemteMonstermus.»
«Gåoghenthenne,»mumletMy,mensåhuskethunpådenne ‘noen’medhestehalenogombestemteseg.«Bareligg,jegskal henteMonstermus.»
Hunkrøputavdenvarmesengen,løppåtærneoverdetiskaldeganggulvetoginnpåAmandasrom.DervaringenMonstermus.Hunletteundersengen,isengenogrundtsengen,men Monstermusvarsøkkborte.KunneAmandahalagtigjenkosedyretistuen?Mytenktesegomogsånedoversegselv–påen
idiotisk,litenstringtruse.Ogstringtrusevarikkenoepassende antrekknårhunskulletreffemorensmenn,dethaddeMyfunnet utalleredesomsekstenåring.
Menhvavarverst,enukjentmannellerenulykkeligAmanda? Detvarikketvilomsvaret,ogMyskulleakkurattilåtrykke neddørklinkeninntilstuen,dahunfikkøyepåMonstermusiet hjørne.Hunsukketlettetogbestemtesegforåinvestereipyjamasogetparekstrastoreunderbukserallerededagenetter.
«HererMonstermus,»hviskethundahunkomtilbaketilsengen,menAmandahaddealleredesovnet.
TankefullstakkMyMonstermusinniarmkrokentilAmanda ogsånedpådem;denvakre,femårigedatterenogdetfillete,rosa tøydyret.Amandapåstoatdetvarenmus,selvomalleandre pektepåkamelhodetogkamelbena,forikkeåsnakkeompuklene.MenAmandabryddesegikkeomdenslagssmåligeinnvendinger.Sahunatdetvarenmus,såvardetdet.
«Enjente,»erklærtehun.«Akkuratsomjeg,bareatdenerveldiglitenogveldigredd.»
HunhaddegittdennavnetMonstermusfordidetnavnetville skremmebortsultnekatter,farligeedderkopperog–herså Amandaekstrastrengut–dummevoksnesomtroddeMonstermusvarenkamel.
Amanda,tenkteMy,varenutspekulertogegenrådig,litenperson.
Hunsukketogkrøpnedisengenigjen.Denvaraltforsmal fortopersoner,iallefallnårdenenelåmedbenogarmeralle veier.MenMyvartakknemligforatAmandakomtilhennenår hunvåknetogvarreddomnatten.Hunhaddenettopplagetkaos iAmandasliv,ogsyntesslettikkeatdenveslejentafortjentedet.
Klokkensjublehunigjendrattinesen,ogMyåpnetmotvillig øynene.
«Ikkedra,»bahun.
«Mafaldalikteatjegdro,»saAmandabebreidende,menMy betikkepå.
«Mafaldablebetaltforåblidrattinesen,»sahunoglukket øynene.«Deterannerledesmedmødre.»
Amandatenktesegomogfanttydeligvisdetterimelig.Idet minstesluttethunådra.Menhunhaddeandretinghunville taopp:«Trolleneerderfortsatt,»hviskethun.«Monstermustør ikkeåståoppnårdetertrollihagen.Oghunersulten…»
«Deteringentrollihagen.»
«Jo!Kom!Kom!»
Myåpnetøynenehalvveisogsådetbestemteuttrykketidatterensansikt.Hunsukketresignert.Detvaringenannenrådenn åståoppogfinnedissetrollene.Medhestehalemannenitankene tokhunpåsegenmorgenkåpeogetparullsokker,ogderetter tassetdesammenutpåkjøkkenet.Utevardetennåikkeheltlyst, ogdenlillestripenavhageforanhusetlåihalvmørke.Mymyste ut,ogsåatdetfaktisklånoepågresset.Noenstorehauger,som godtkunneseutsomtrollforenfemåring.
«Troll,»erklærteAmandatriumferende.«Monstermuser redd.»
«Deterikketroll,»mumletMyogbøydesegfremover.«Det er…detersøppelsekker.Ogklær.»
«Trollklær?»
«Nei.Vanligeklær.»
«Å,ja,»saAmandalettetogkonsentrerteseghelleromåfinne matidethalvtommekjøleskapet.
Mystirretutihagen.HunvartakknemligforatAmandabare varfem,ellerskunnehunkanskjehalurtpåhvorforhagenplutseligvarfullavklær.Storesøppelsekkermedklærogsko.Defløt utoverhagegangen,knektespireneimorenshøytelskedehage oghektetsegfastistikkelsbærbuskene.Mykjenteathunfikk tåreriøynene,forhunvisstegodthvorfordesøppelsekkenelå der.HunsnudderyggentilAmanda,tørketøynenekjaptogsamletsegomdetmestnærliggendeproblemet:Morenkomikketil ålikedette.
Denvanligvissåvennligsinnedemorenkunnebliganskearg nårnoentrampetpåhenneskjærehage,ognåsådetutsomom
etavAmandastrollhaddestabbetrundtderute.ForttrakkMy forgardinene.Detvarbestmorenfikkfrokostførhunoppdaget hagekatastrofen.
HunklistretpåsegetstrålendesmilogsnuddesegmotAmanda: «Skalvilagepannekaker?»
HusettilMysmorlåpåKampen.NårMyfortalteatmorenfaktiskeideethusfraattenhundretalletmidtitrehusbebyggelsenpå Kampen,fikkselvdemesthardbarkedeminimalisternostalgiske tåreriøynene.Mendetvarførdehaddesetthuset,ogMyvar derfornoksånøyemedåikkeinviterefolkhjem.Fordetførstepå grunnavmorenoghennesforkjærlighetforukjentemenn,både medogutenhestehale,ogfordetandrevardethuset.
Husetvarskjevt,storehusmorvinduerdekketfasaden,bareavbruttavslitte,lysegrønneeternittplater,såfulleavasbestathele nabolagetmåtteevakueres,skullemanfjernedem.Ietidyllisk nabolagmedvakkertoppussedetrehusstakkhusettilMysmor segutsomenslittogfalskgulltann.Denlillehagenforanvar riktignokvelstelt–ellerdenhaddeværtdetførdenbleinvadert avsøppelsekker–menrestenvaretsørgeligresultatavpengemangel,forsømmelseog,klagetMy,elendigsmak.
«Ikkeværsåsnobbete,»haddeMysmor,Linda,sagt,daMy forlengesidenhaddeymtetfrempåomlittoppussing.«Jegsynesdeterfint.Jegkanikkeskjønnehvorfordetskalseutsom detgjordefør.Ventervilengenok,blirdet in igjen,ogdakan detjohendebådeduogdederrefinevennenedinevillikedet!»
Mytviltepådet,ihvertfallhvaangikkdefinevennene.Men nårdetgjaldthenneselv,varhunmerusikker.Fortidenfanthun faktisktrøstidetoverfylte,noksågloreteinteriøret,ogdetbekymrethenne.Hunvartrossaltsinmorsdatter,såkanskjehun endagvillevåknemedenuimotståeligtrangtilåharosastriper ihåret?Villehunogsåslengeenleopardmønstretboarundthalsenogtoppedetmedencowboyhatt«bareforgøy»?Og–enda verre–villehunbegynneåsamlepåporselensdukker?Moren haddehundreogtoforrigegangMytelte.
Fortidenvardissetankenesåplagsommeatdeholdthenne våkenomnatten.Hunvisstegodtatdetvarlatterlig,menlikevel: BlantMysmangebekymringervardettedensomplagethenne mestnårhunstirretutimørketmellomklokkentoogfemhver natt.
Kjøkkenetstoistilmedrestenavhuset.Detvarfyltmedtørkedeblomster,bokser,krukker,kopperogkariallemuligefargerogmønstre.Veggenevardekketavbeskjederavtypen‘Grip dagen!’,‘Nytlivet!’og,morensfavoritt:‘Fremmedeervenner duennåikkeharmøtt.’
Amanda,somfortidenikkelikteåsittepåstoler,sattpåkjøkkenbenkenogspistepannekaker.Dethaddedenfordelathun samtidigkontrollerteatgardinenevartetttrukketfor,enoppgave hungikkinnformedstortalvor.
«Hvatrorduhungjørnårhunsertrollhaugene?»hviskethun. «Skyter,kanskje?»
«Vigirhennepannekakerførst.Detgårnokbra.»
«Deterbestatjegblirhjemmefrabarnehagenidagogpasserpågardinene,»saAmandagammelklokt,ogMysmiltelitt. Amandafantstadignyegrunnertilathunikkeburdegåibarnehagen.DagenførhaddeMonstermushattvondtientå,ogdet holdtAmandafastved,selvomMyhaddepåpektatMonstermus faktiskikkehaddetær.
Littføråttegikknoenigangen,ogLindabrasteinn,fullav energi.FørMyfikksagtetpip,grephunfattigardinene,revdem frahverandreogutbrøtnoeomenstrålendedag.Såbledetstille, ogAmandaogMysåpåhverandre.Amandaskvattfortnedfra kjøkkenbenkenogsmattinnbakMy.Morenvarheltrødifjeset, ogutavmunnenhenneskomrasende,halvkvaltelyder.
«Pannekake?»foresloAmandamedtynnstemme.
«Pannekake!»Lindasnuddesegoppbrakt,fikkøyepå Amandasforskremtefjesogtoksegtydeligsammen.
«Nei,sukkerungenmin,ikkeennå,»sahunsammenbittogså påMyssamlingavnoksåbrentepannekaker.Såsnuddehunseg
tilbake,tokpåsegbrilleneogbøydesegfrem.Rettutenforvinduetlåent-skjortemedlogo.
«Chanel,»lestehunhøytogtenktesegom.Sååpnethunvinduet,stakkarmenutogfisketfremenpaljettbesattkjolefraden nærmestesøppelposen.
«Balenciaga?Marilyn!Balenciaga!Erdetdusom…»
«Jegvisstedetikke,»forsvarteMyseg.«Debarelåder.»
«Jegtroddedetvartroll,»saAmanda.«Erdetikkefintatdet ikkeertroll,mormor?»
«Veldigfint,lillegullklump.»SåhenvendtehunsegtilMy: «Hagenminerinvadertavsøppelsekker,ogsepåstikkelsbærbuskene,Marilyn!Jegharakkuratfunnetennyoppskriftpåstikkelsbærvin,jeghaddegledetmegtilå…ogrosebuskeneogså! Allebuskeneernestenknekt.Marilyn,jegvetatdetteikkeer dinskyld,mendukunnehagjortnoe!Forsøktåreddedem!»
Hunviftetopprørtmedarmene,ogAmandagrepfortstabelen medpannekakerførhelefatetgikkigulvet.Sågjemtehunseg bakmorenigjen.
«Marilyn?»
«Jegturteikke,»mumletMyogkjentetilsinirritasjonogfortvilelseattåreneigjenbegynteårenne.
«Turteikke?MenMarilyn…»
OgmedetavdeomslagenesomvarsåtypiskforLindaslo hunarmenerundtMyogklemtehennesåhardtatMygispetetter pusten.
«Kjæreungenmin,detordnerseg,»forsikrethun.«Vifikser det!»
Myprøvdeånikke,hunprøvdeåtørketårene,menmoren holdthennesomienskrustikke,ogMykunneikkeannetennå hengeoverskulderenhennessomenannenfilledukke.Ogmens hunhangder,stirrethunrettinniendaetavmorensordtak:
‘Livetbeståravøyeblikk–nytdem!’
MyssøsterMarlene(oppkaltetterMarleneDietrich,akkuratsom MyvaroppkaltetterMarilynMonroe,forLindahaddehattstor sansforgamleHollywood-stjernerdahunvarung)tørketdesiste smuleneavkjøkkenbenkendatelefonenringte.
Marlenekikketrasktpåklokken,hunskulleværepåjobbom trekvarteroghaddedårligtid.Dessutenhaddehunennåikkevasketbadet,ogMarlenevarnøyemedrenholdet.Hunvarigrunnennøyepådetmeste,ogsåsamvittighetensin,ogderfortokhun telefonenselvomhunsåatdetvarmorensomringte.Marlene haddeverkentidellerlysttilåsnakkemedmorensin.
«Ja,mamma?»
«Vennenmin,»saLindakjærlig.TonefalletfikkMarlenetilå skjæretenner.Detvarlengesidenhunhaddehattlysttilåvære ’vennenmin‘–faktiskvillehungjerneslippeåværedetmer. Ikkeathunønsketmorendød,langtifra,barevekk.TilAustralia,foreksempel.
«Jegvilleveldiggjernebedegomentjeneste,»saLinda.«Ja, entendegellerTobias,detkanderebestemmeheltselv.»
«Takk,»mumletMarleneironisk.Hunglemteatironivarbortkastetpåmoren.
«Å,kjæredeg,detskullebaremangle.DetgjelderMarilyn.»
Marlenekjenteathunblesvimmel.Hunsatteseghardtned påenkjøkkenstologvurderteåkastetelefonentversoverrom-
met,gåogleggesegogtrekkeenputeoverhodet.«Kandu hjelpeMarilyn?»varetavhennesmareritt.GjennombarndommenogheltfremtilMyforsvantinnidetMarleneironiskkalte ‘dehøyeresosialesfærer’,hadde«hjelpMarilyn»værtetstadig omkved.OgMarlenehaddestiltopp.Detvarumuligforhenne ålaværeåstilleoppnårmorenbaomnoe.Detvarumuligåla væreåstilleoppnårhvemsomhelstbahenneomnoe.Marlene haddeenvelutvikletpliktfølelse.
«Jeghardårligtid,»sahunsammenbitt.«OgjegtroddeMy varutenlands.Hvorfortrengerhunhjelpnå?»
«Menkjæredeg.Marilynerher.Hosmeg.Sammenmedlille Amanda.Vissteduikkedet?DethardaståttiSeogHør,tilog med.HelehistorienharståttiSeogHør.»
«JegleserikkeSeogHør.»
«Selvfølgeligikke,»samorenmuntert.«Deterdetingensom gjør.»
Marlenetørketvekknoensmulerogsåsegopprørtrundt.Hun haddeikketidtildette.Hunhaddeikketidtilnoesominvolverte Myogmoren,detfikkhennetilåfølesegsomenflueietedderkoppnett.Hunkunnesprellesåmyehunbareville,mendet komikketilåhjelpe.
«DeterSeogHørsomharskylden,»forklartemoren.
«HvaharSeogHørskyldenfor?AtMyerhjemmehosdeg?»
«Selvsagtikke.DeterAxelsskyld,denslimålen!Huskerdu jegsaatMyikkeburdegiftesegmedham?VelghellerRonny, sajeg;hanvargaletterhenne.EllerJonas.Eller…ja,ja,deter lengesiden.»
«Blæh!»saMarleneogslohåndenformunnen. «Hvasadu?»
«Ingenting.Jegfikkbarenoeihalsen.»
Lindasevnetilåomskrivevirkelighetenvarstor.Hunhadde ennesegrusbeundringforAxel(ikkesårart,forfamilie,venner,naboer,ja,selvkjøpmannenpåhjørnethaddeværtenigi athanvarenkjernekar).Mysbrylluphaddeværtåretsbegivenhetderistrøket,ogLindahaddeikkeenganghatttidtilågå
påjobb.Konkurshaddetruetdenlillefrisørsalongenhuneide, menshunhaddefortaptsegisvigermorkjoler,svigermorhårpynt, svigermorsminkeogsvigermorundertøy.Axelsfamilievarbåde høyborgerligogreligiøsoghaddeklokeligholdthenneunnabryllupsplanleggingen.Dehaddeikkesansforknallrosainvitasjonermedpaljetter,hjerterogpålimtesløyfer.
Ibryllupet,husketMarlene,haddemorensettutsomenoppstasethøne,medfjærbådeherogder,oghunhaddeværtsåstolt avklærnesineathunhaddefortaltdemsomsattrundthennei kirkenaltomantrekket,inkluderthvadethaddekostet.
DaMarlenegiftetsegseneredetåret,varpiffengåttutavmoren,somhaddemøttopphosbyfogdenienpausemidtimellom topermanenterogenklipp.MenMarlenesatilsegselvathun vargladfordet.IdetminsteslappTobias’familieåblifortaltat LindasBHhaddekostet325,50.
«JegvetikkehvaAxelhargjort,»hvisketLindanåitelefonen.«Mennoeerdet.Myvilikkesnakkeomdet.Mendeter SeogHørsinskyldathunikkevilgåutoghenteinnsekkene, ogdesekkeneødeleggerallebuskenemine.Rosehekkenogstikkelsbærenesomjegskallagevinav–ja,duvethvajegsnakker om.»
«Nei,»svarteMarlenetrassig,mendetvarløgn.Hunhadde vokstoppmedstikkelsbærvinibøtter(ikkeballonger,detvarfor pyser!Lindabruktebøtterdekketmedplankeroghåndkle)ihver krokidetlillehuset.Hunhaddeværtmedpålykkeligeoppturer («Å!Denerbedreennfranskvin!»)oghysteriskenedturernår grumsetfulgtemedellernårvillgjærenødela.Marlenehatetluktenavstikkelsbærvin!
«Nei,»gjentokhunhøyt.
«Klartdugjør,»samorenrolig.«Vel,MyerreddforatAxel harringtSeogHørogtipsetdem,slikatdeliggeribuskeneog viltabildeavMymenshunhalerinnsøppelsekker.»
«Hvorforskullede…»
«Foråydmykehenne,selvsagt.Ogderforvilhunikkeatjeg skalgåut,heller.Dethaddeikkegjortmegnoeåblifotografert
avSeogHør,tvertimot,menMyblånekter.Jegharenvennher somkunnehahjulpetmeg;enaktiv,oppegåendeogsnillmann. Menhanhardessverredårligrygg–ellervardethofter?Såhan kanikkeløfte.»
Detoppstoenlitenpause.Marlenevissteatmorenvilleat hunskullespørrenærmereomdennemannen,menhunlukket munnenhardtigjen.Hunvilleikkevitenoeommorenskjærester.Ingenting!Forrestenskiftetdesåfortatdetvarlitesannsynligathunnoengangskulletreffedenneoppegåendemannen medhofte-ellerryggproblemer.BortkomnemennmedomsorgsbehovsummetrundtLindasombierrundtenbikube(eller,som Marlenepleideåtenke,fluerrundtetølglass),ogLindatoksjenerøstimot.Dessverrevardetofteengrunntilatdissemennene varenslige,ogetterenstundkunneselvLindablioppgitt,kvitte segmedstakkarenpåsnillestmuligvisogoptimistiskskifteham utmedennykandidat.
Marlenesukket,hunstirretutavvinduet,påsinpene,nyklipte plenogvelstelteblomsterbed,ogblunketborttårene.Samtaler medmorenfikkhenneoftetilågråteavsinneogfrustrasjon,og Marlenekunneikkefordraågråte.AltsåunngikkhunLinda,My oghusetpåKampenmestmulig.
Jegtrorjegharkontroll,tenktehunogknepøynenesammen. Jeginnbillermegatjegharkontrollpåjobben,påhuset,pålivetmitt,og,iallefallavogtilpåmannenmin.Mensåringer plutseligmammaogminnermegpåatjegbarenarrermegselv. Detfinnesverkenkontrollellerordenimammasverden.
«Ja,ja,»saLindaetterenstund,dadetbleklartatMarleneikke komtilåsinoe.«Jegkanfortelledegomhamenannengang, jeg.Forrestenmåjeggånå.Mylagerfrokost.Pannekaker.»
«LagerMypannekaker?Å,nei!»
Myhaddealltidværtenkatastrofepåkjøkkenet.Dabegge døtreneboddehjemmehosLinda,haddealleværtenigeomat kjeler,røykvarslereogomgivelsenegenerelthaddedetbesthvis Myholdtseglangtunnakomfyren.Fortsattvardetmerkeritaket etterMysforsøkpååstekeeggenminneverdigdagforfemten
årsiden.BareMarlenesrådsnarebrukavetlokkhaddehindret athusetbrantned.
«Brentepannekaker.Ogseige,»sukketLindaitelefonen.«Men hunmåjodetnåsomhunharAmanda.Jegskalinstallereny røykvarsler.»
«Jegskjønnerikkeatdutør.OgMyharhattAmandaifemår. Kanhunikkelagematennå,lærerhundetaldri.»
«Menhuntrengtejoikkeålagemat.HjemmehosAxelhar dekokke.Deharbarnepike,sjåføroggartnerogså!»
Lindasstemmevarærbødig.Hunvarlangtfrasnobbete,men synteslikeveldetvarstasatMyhaddedetLindakalte‘tjenere’, Marlenehimletmedøynene.«Deterbareenstakkarsaupair,» sahunbrutalt.«JentalagermatenogpasserAmandaogstelleri hagen.Deterutnyttingavfattig,utenlandskarbeidskraft!»
NåvarikkeMarleneheltsikkerpådette.Hunhaddesettau pairenengang,oghunhaddeikkeakkuratsettoverarbeidetog kuetut,menlikevel;Marlenekunneikkemotståfristelsentilå slåhullimorensnesegrusebeundringfor‘tjenerskapet’tilMy.
«Trordudet?JegkanikketenkemegatMyville…Menkanskjesvigermoren?Huff,da.»
Lindahørtesoppriktigbekymretutpåaupairensvegne.Men sålysnethunlitt.«DaerdetjobraatMyogAmandaerher,så slipperhundenjobben,iallefall.Vel,kandukomme,da?Du ellerTobias?»
«Foråtainnsøppelsekkermedklær?Mendaviljo jeg blifotografertavSeogHør.»
«Å,ikketenkpådet,»samorenvennlig.«Deteringensom vethvem du er.»