Tom for ord av Stephanie Butland

Stephanie Butland

Tom for ord Oversatt av Gry Wastvedt

Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2017 © Stephanie Butland 2017 ISBN 978-82-02-56481-0 1. opplag 2017 Originalens tittel: Lost for Words Oversettelse: Gry Wastvedt Omslagsdesign: Kjersti Iversen Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen, 2017 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.

Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Til Alan

lyrikk

2016 Mistet, men ikke savnet

En bok er en fyrstikk i det rykende øyeblikket fra du river den til den begynner å brenne.

Archie sier at bøker er de beste elskerne og de mest provoserende vennene. Han har rett, men jeg har også rett.

Bøker kan virkelig såre deg.

Jeg trodde jeg visste det den dagen jeg plukket opp den boken av Brian Patten. Det skulle vise seg at jeg fremdeles hadde mye å lære.

Vanligvis går jeg av sykkelen og triller den det siste stykket til jobb. Etter at du har passert busstoppet, blir den brosteinsbelagte gaten smalere, og det blir fortauet også i denne delen av York, så det er faktisk mye lettere å trille.

Den februarmorgenen var jeg i ferd med å manøvrere rundt en dame med en utstråling som sa at «det er min vogn, og jeg stopper hvis jeg vil», med forhjulene i gaten og bakhjulene på fortauet, da jeg fikk øye på boken.

Den lå på bakken ved siden av en søppelkasse, som om noen hadde forsøkt å kaste den, men ikke engang hadde brydd seg med å stanse for å sikte ordentlig. Men altså, jeg stoppet. Selvfølgelig. Hvem vil ikke redde en bok? Damen med vognen smekket med tungen selv om jeg ikke gjorde henne noe. Hun virket som den typen som går gjennom dagen som en smekkende misbilligelsesmaskin. Jeg har møtt mange sånne. De er ikke til å unngå når du har nesering. De ville gått av skaftet hvis de hadde kunnet se tatoveringene mine.

Jeg ignorerte henne. Jeg plukket opp boken. Den het Fli9

rende Jack. Den var hel, bare litt fuktig på den delen av omslaget som hadde hatt kontakt med bakken, men ellers var den i god stand. Noen eselører som var helt vinkelrette trekanter. Sånn ville jeg aldri gjort – jeg har stor respekt for alle bøker, og hvor vanskelig er det å finne et bokmerke, egentlig? Man kan alltid finne noe som kan brukes til det.

En bussbillett, kjekspapir, hjørnet av en regning. Men altså, jeg liker at det finnes noen ord på en side som er så viktige at noen har øremerket dem. (Øremerking har, i overført betydning, vært i bruk siden 1570-tallet. I tilfelle du er interessert. Når du jobber innen en radius på fem meter fra fire hyller med ordbøker, leksika og oppslagsverk, er det rett og slett uhøflig å ikke vite slikt.)

Men altså. Som Archie sier, jeg snakker meg bort. Damen med vognen sa: «Unnskyld, men jeg kan ikke se forbi deg», men hun sa det på en høflig måte, så jeg flyttet bakhjulet på sykkelen opp på fortauet sånn at hun kunne få bedre oversikt over trafikken. Og da husket jeg at jeg ikke skulle anta eller forhåndsdømme. Alle har lov til å like lyrikk. Selv folk som smekker med tungen til syklister.

«Er denne din?» spurte jeg. «Den lå på bakken.»

Hun så på meg. Jeg så at hun la merke til piercingen, og at håret mitt er svart, men etterveksten brun, og at hun nølte, men jeg må innrømme at hun også bestemte seg for ikke å være fordømmende, eller kanskje de rene fingerneglene og tennene gikk i min favør. Skuldrene hennes senket seg en anelse.

«Jeg husker ikke sist jeg holdt i en bok som ikke var en pop-up-bok,» sa hun, og jeg holdt nesten på å bare gi henne boken der og da. Men før jeg rakk det, ble det en åpning i trafikken, og hun hastet over veien mens hun kvitret noe om å gå og svømme til barnet sitt. Jeg kikket meg rundt for å se om det var noen andre i nærheten som kanskje nettopp hadde mistet en bok av en Liverpool-poet, eller noen som lette med blikket limt til bakken. En dame sto utenfor spritsjappa og lette ivrig i vesken sin, og jeg skulle til å spørre henne, men så trakk hun en ringende mobil opp av 10

vesken og svarte. Ikke henne, altså. Ingen andre heller som virket som om de lette etter en bok de hadde mistet. Jeg vurderte å legge den igjen på vinduskarmen til spritbutikken, sånn som du ville gjort med en hanske du fant på bakken, men det skal ikke mye vind og vær til for å ødelegge en bok, så jeg puttet den i kurven – ja, jeg har sykkel med kurv på styret, og hva så? – og fortsatte til bruktbokhandelen jeg har jobbet i de siste ti årene, fra jeg var femten.

Jeg begynner senere på onsdager fordi jeg jobber sent på tirsdager, for da kommer en litteraturgruppe etter stengetid, og det utarter som regel til noe som er mye mindre interessant etter det andre vinglasset. En av dem skal skilles.

Resten er enten misunnelige eller imot det, men alt skjules bak sympati. Det er litt morsomt, men ikke særlig smakfullt, akkurat som Swift.

En ting jeg liker med litteraturgruppen, er at vi bare huser den, vi styrer den ikke, så jeg drikker te og rydder opp og lytter litt når de diskuterer bøker, og overhører alt det andre. Det gir meg muligheten til å gjøre ting jeg ikke kan gjøre når butikken er åpen; det er utrolig hvor mye jeg får gjort når jeg ikke blir avbrutt. Archie sier at hvis jeg fikk bestemme, ville bokhandler organiseres som en gammeldags matbutikk med en disk og hyller bak, slik at ingen ufordragelige kunder kunne lage kaos i mitt vakkert organiserte system. Jeg sier at det er urettferdig av ham å si det, men jeg synes det kunne være en idé å ha et kurs i hvordan man oppfører seg i en bokhandel: Sett boken tilbake der du fant den, behandle den med respekt, ikke oppfør deg som en drittsekk mot dem som jobber der. Det er ikke så veldig vanskelig. Skulle man tro.

Det var rolig i butikken da jeg kom inn. Jeg var litt forsinket på grunn av Brian Patten-boken, men jeg var i utgangspunktet sent ute til å rekke frem til klokken elleve. Jeg jobber etter stengetid såpass ofte at Archie lar meg få litt å gå på når jeg har et viktig kapittel jeg må lese ferdig, så det gjør aldri noe. Jeg låste sykkelen og gikk bort til kafeen ved siden av for å hente en kopp te til meg og en kaffe til 11

Archie. Hvis du overser silkeblomstene og skiltene hvor det står «Du kommer som en fremmed, går som en venn», så er Cafe Ami en ganske god nabo.

Jeg elsker å gå inn gjennom døren til «Tom for ord». Det lukter papir og piperøyk. Archie røyker ikke i butikken lenger, i hvert fall ikke offisielt. Jeg mistenker at han gjør det når han er alene. Alle de årene han gikk rundt og smattet på pipen uten stans, har satt seg i veggene og treverket og boksidene. Det er noe ved det å stå omringet av bokhyller som får meg til å tenke på at jeg står i en skog, selv om jeg aldri, når jeg tenker meg om, har vært i en skog. Og hvis jeg hadde vært det, antar jeg at røyklukt ikke ville vært særlig bra. Men altså. Jeg ga Archie kaffen hans.

«Takk, min alltid hjelpsomme høyre hånd,» sa han. Han er keivhendt og synes at sånne ting er morsomme. Jeg smilte sarkastisk og dyttet en finger i vesten hans. Det er mye Archie under den vesten. Hvis du skulle stikke ham med en kniv, måtte den være veldig lang for å treffe vitale organer. Han tok opp pipen sin. «Jeg går og trekker litt frisk luft,» sa han. «Gjør en god jobb mens jeg er borte, Loveday.»

«Selvfølgelig,» svarte jeg.

Det er karnappvinduer på hver side av butikkdøren, og i det ene karnappet står et stort skrivebord i eik. Archie sier at han vant det i poker fra Burt Reynolds sent på syttitallet, men han er veldig uklar om detaljene. Hvis alle Archies historier er sanne, må han være rundt tre hundre år gammel – ifølge ham selv har han drevet denne bokhandelen i tjuefem år, han har vært i marinen, bodd i Australia, drevet en bar i Canada sammen med «den eneste kvinnen som faktisk har forstått ham», jobbet som croupier i Las Vegas og sittet i fengsel i Hongkong. Jeg tror ham når det gjelder bokhandelen og (kanskje) historien om baren.

Det er et nydelig skrivebord, hvis du klarer å finne det under alle papirene. Brevsprekken er til venstre for butikkdøren, og kanten på skrivebordet er under den: Noen ganger ligger det tre dagers gratisaviser og post der før jeg rekker å 12

rydde alt vekk. Det eneste Archie gjør, er å stable enda mer oppå det som allerede ligger der.

I det andre karnappet står en liten vindusbenk, og den er omtrent like komfortabel som den ser ut – det vil si ikke noe særlig, selv om folk som vokste opp med Anne fra Bjørkely, bare må sette seg der. De blir aldri sittende lenge. Jeg tror en vindusbenk er en sånn ting som alltid er bedre i bøker, akkurat som markedsdager på offentlige fridager, og sex og reiser og i grunnen alt du kan komme på.

Det var mer enn nok for meg å gjøre. Jeg vet at man liksom skal like å ligge lenge, men da føler jeg alltid at dagen har løpt av gårde, og at jeg aldri klarer å ta den igjen. Den eneste fordelen er at jeg ikke trenger å ta inn posene med bøker folk setter igjen utenfor døren fordi de ikke vet forskjellen på en veldedighetsbutikk og en bra bruktbokhandel.

Farmoren min pleide alltid å stå opp med solen. «Den beste delen av dagen, vesla,» pleide hun å si, med rusten stemme og smilende øyne. Min fars foreldre var de første jeg kjente som døde. Vi dro til Cornwall to ganger det året, én gang på våren, da bestemor døde av kreft i magen, og så igjen på høsten, da bestefar fulgte etter henne, og alle ristet på hodet og sa «kjærlighetssorg». Jeg var vel fire eller fem. Jeg husker jeg tenkte at det var rart at det var pappas foreldre som hadde dødd, mens det var mamma som gråt. Stranden vi pleide å dra på i nærheten av Falmouth, der pappa kom fra, var som tatt rett ut av eventyrene: i min erindring var sanden gul, havet tusjblått. Vi bodde nær havet i Whitby, men strendene i Cornwall var annerledes.

De var magiske. Vi dro aldri tilbake etter at bestefar døde.

Pappa sa alltid at han og tante Janey ikke var så gode venner, så da var det vel ingen grunn til å dra tilbake.

Jeg begynte å rydde litt og fortsatte med forespørsler fra kundene. Archie er ikke spesielt flink med pc-en – han kan klare det, men gjør det sjelden – så jeg leste e-posten først.

Jeg satt ved skrivebordet mens han smattet på pipen ute på fortauet. Det var ikke noe viktig; et spørsmål om en bok 13

vi ikke hadde, et nettsalg. Fem minutter, og jeg var ferdig og kikket gjennom esken hvor folk legger igjen lapper med spørsmål og forespørsler. Jeg hadde begynt å la lappene ligge framme sånn at folk kunne fylle dem ut selv, for Archie tar bare de spørsmålene han synes er interessante.

Det var bare én ny forespørsel, etter en bok som vi hadde ett eksemplar av, på lageret ovenpå, så jeg gravde den fram, la den i en brun papirpose, skrev kundens navn på, ringte kunden for å si at boken lå klar, og la den på hyllen bak skrivebordet. Det var en bok av Jean M. Auel, så Archie ville definitivt ignorert hele forespørselen og definert den som under hans verdighet å bry seg med. Boken kostet kanskje bare fem pund, men jeg vedder på at alle mine fempundssalg har brakt inn mer penger enn Archies dyrebare førsteutgaver. Faktisk trenger jeg ikke å vedde. Jeg ser tallene. Archie tar meg med på møtene med regnskapsføreren, for at jeg skal få med meg alt det han selv går glipp av. Han begynner å nikke, og så dupper han av, med dobbelthaken hvilende på brystet. Det er ganske rart, men han virker så liten når han sover. Når han er våken og snakker, virker han altfor stor for butikken, altfor stor for York, enda han sier at byen passer ham perfekt. En gang spurte jeg ham hvordan han hadde endt opp med denne butikken, og da sa han at «det var på tide å bli en del av noe», og det er et latterlig svar.

En annen gang sa han at han kom til York for å besøke en venn, ble «litt for munter» og kjøpte butikken etter et innfall. Også latterlig, men sannsynligvis nærmere sannheten.

Ben, som kjøper opp dødsbo og kommer med bøker til oss, hadde levert et par esker, og etter bokryggene på de bøkene jeg kunne se å dømme, ville de være et kjærkomment tillegg til seksjonen Musikkbiografi, klassisk. Der hadde jeg jobb resten av dagen. Jeg liker det når vi får inn sånne esker, som følger et tema og ikke bare er en tilfeldig sammenrasket samling fra et liv. Det får meg til å føle at jeg tilbringer tid sammen med en person med litt substans. Dessuten er det alltids en mulighet for å finne det Archie kaller begravde skatter. Det er mer sannsynlig at en 14

som har hatt en stor interesse for noe, har kjøpt og beholdt førsteutgaver og lett opp sjeldne ting på grunn av innholdet i dem, uten å ha brydd seg særlig om den økonomiske verdien, fordi verdien for dem har ligget i innholdet. Personlig er jeg enig med dem, men som Archie elsker å påpeke, så er det ikke jeg som betaler husleien.

Før jeg kastet meg over esken, lagde jeg en lapp til å henge opp – «Funnet» – sånn som de lappene med «Savnet» som folk henger opp når katten deres blir borte. Som om katten ikke bare har funnet et bedre sted og gitt blaffen i dem. På lappen skrev jeg: «Funnet: Flirende Jack av Brian Patten. Hvis du er den (uforsiktige) eieren, så kom inn og spør etter Loveday.» Jeg hengte den i vinduet og la boken på kontoret bak døren som var merket «Privat». Hvis ingen andre ville sette pris på den, skulle jeg gjøre det selv.

Archie bruker en halvtime på å røyke pipen og slarve med alle som går forbi, før han kommer inn igjen. Han bryr seg overhodet ikke om hva slags vær det er, og jeg må nesten beundre staheten hans, selv om jeg vet at hadde det vært sigaretter han røykte, ville jeg ikke vært så velvillig. Lukten av sigarettrøyk minner meg om pappa. Mamma tvang ham til å slutte å røyke da vi hadde lite penger. Selv i dag blir jeg litt uvel av sigarettrøyk, samtidig som det liksom lukter litt hjemme.

Jeg fant en biografi om J.S. Bach i esken, og da jeg åpnet den, fant jeg et stykke matpapir som var pent brettet rundt en rose. Det raslet i papiret da jeg brettet det til side, men det ble ikke ødelagt. Rosen så ut til å være enda mer skjør enn papiret, så jeg holdt pusten, for jeg ville ikke komme borti den i tilfelle den skulle gå i oppløsning. Rosebladene hadde kanskje vært rosa en gang, men nå hadde de en støvet gråfarge, siden de hadde vært frarøvet både lys og luft. Jeg pakket den inn i papiret igjen og festet den på oppslagstavlen ute i butikken, der vi henger opp ting vi finner i bøkene, mens jeg lurte på hvem som hadde spart på den, og hvorfor. Om den hadde blitt presset etter en innskytelse, for så å bli glemt, eller om den var et symbol på noe viktig. Jeg 15

liker tanken på at jeg aldri vil få vite svaret. Det er godt å bli minnet på at verden er full av historier som kanskje er like smertefulle som min egen.

Det gikk en uke, og ingen hadde kommet inn og krevd å få tilbake Brian Patten-boken. Jeg hadde planer om å ta ned lappen den ettermiddagen. Planen var å legge boken under disken, og så ville jeg gi den til en som kom inn og kjøpte noe som fikk meg til å tro at han eller hun ville sette pris på den. Jeg ville ikke selge den; det føltes ikke riktig. Ja da, jeg tenker for mye innimellom. Det finnes verre feil man kan ha.

Jeg satt på bakrommet og spiste lunsj. Egentlig er det bare er et ørlite rom med toalett, en håndvask og en tredør som ikke går helt inntil, sånn at man må dra hardt i den for å lukke den, og dytte hardt for å åpne den; en lenestol foran nødutgangen; en hylle, en søppelkasse og støvsugeren under hyllen. Lenestolen som er presset inn der, er stor og god å sitte i. Jeg kan sitte med beina i kors under meg i den. Jeg spiser frokostblanding med en banan til lunsj – det samme som jeg spiser til frokost, men jeg er mest glad i frokost, så hvorfor i huleste skulle jeg ikke spise frokost to ganger om dagen? – og jeg var kommet halvveis gjennom måltidet da jeg hørte at Archie ropte på meg.

Når Archie roper, er det som regel fordi en av «mine» kunder (det vil si en av dem han ikke liker) kommer inn.

Han roper ikke for å høre hva vi har inne, for han vet nøyaktig hvilke bøker vi har, og hvor de er, det kan jeg sverge på.

Archie og jeg har begge lav toleranseterskel for folk som irriterer oss – ingen fordel når man er i servicebransjen, pleier han å si – men det som er bra med det, er at vi lar oss irritere av forskjellige typer mennesker. Jeg liker ikke folk som fniser. Han sier at det ikke er noe i veien med litt joie de vivre. Han liker ikke folk som lukter. Jeg sier at man ikke burde straffe folk for å ha det vanskelig i livet, og bøker bryr seg ikke om når du vasket deg sist. Jeg liker ikke 16

folk som prøver å prute på prisen, eller som maser om at de kunne fått en bok billigere på nettet. De folkene skjønner ikke at ganske mange søk på sjeldne bøker fører til at de havner hos oss uansett, og så må vi ta betalt for porto i tillegg. Jeg er ganske fornøyd når det skjer. Litt skadefryd kan lyse opp en tjue minutters kø på postkontoret. Jeg føler meg som Becky Sharp i Forfengelighetens marked.

Archie liker ikke folk han kaller superfans, men jeg liker at kundene er engasjert. Det er ikke noe galt i å ville eie alle utgaver av hver eneste bok av en spesiell forfatter, og de fleste forfatterne som folk leter etter i våre hyller, er døde, så hvis ikke de plages av pågående fans, skjønner jeg ikke hvorfor vi skulle gjøre det.

Jeg trodde først at kunden var en samler, og dem pleier Archie automatisk å henvise til meg, uten å ta hensyn til at jeg er midt i lunsjen. Jeg overser hans små brudd på arbeidsmiljøloven fordi hans gode sider oppveier hans mangler med en ratio på omtrent tre til én. Den gamle damen som elsker gotiske romaner, har en sjette sans som forteller henne når hun kan ødelegge lunsjen min, så jeg ventet at det skulle være henne, men da jeg kom rundt hjørnet ved kokebokseksjonen, så jeg at Archie sto og snakket med en jeg aldri hadde sett før. For det ville jeg ha husket.

Skinnfrakk og piggsveis, metallic-blå Doc. Martens som var snørt forskjellig, en latter – Archie så ut som om han var på sjarmoffensiven – som lød som bølger over småstein.

Archie så at jeg kom og fanget blikket mitt.

«Nå må du stålsette deg,» sa han til kunden. «Hun liker ikke folk som ikke behandler bøker pent.»

«Greit nok,» sa den fremmede. «Jeg liker ikke sånne folk, jeg heller.»

«Her er hun,» sa Archie, «villkatten min.» Et forferdelig øyeblikk trodde jeg han ville kaste seg ut i historien om hvordan vi møttes, men han klarte å la være.

«Kan jeg hjelpe deg?»

«Ja, det tror jeg absolutt du kan,» sa den fremmede. «Du har allerede hjulpet meg, tror jeg.» Han smilte. Tennene var 17

rette og jevne. Middelklassetenner. Som sikkert hadde hatt dyr regulering for å se så rette ut.

«Jaså?» Han skulle ikke få noe gratis.

«Loveday,» sa Archie, «denne herremannen leter etter en dikter han har mistet.»

«Lappen i vinduet. Boken.» Den fremmedes stemme var klar, uten snev av aksent, men ikke direkte overklasse heller.

«Jeg fant den på fortauet.» Jeg hørte selv hvor anklagende jeg lød, men ga blanke. Det gjorde ikke meg noe. Poesien har det vanskelig nok om ikke folk skal kaste den fra seg på gaten også.

«Jeg tror den ramlet ut av lommen min,» sa han. «Den er ganske dyp, men jeg satt på bussen og leste i den, og så oppdaget jeg at jeg holdt på å sitte over stoppet mitt, og det kan hende jeg ikke fikk lagt den ordentlig nedi.» Han puttet hånden i lommen på frakken, og den forsvant opp til håndleddet. Jeg merket meg at han hadde store hender, selv i forhold til resten av kroppen. Fingrene ble smalere mot tuppen, og tuppen på tommelen svingte vekk fra hånden som om den hadde tenkt å stikke av.

«Uff da,» sa jeg. Jeg syntes han kunne få jobbe enda litt hardere, selv om jeg syntes det var festlig at han trodde han måtte argumentere for seg, som om han hadde kommet for sent til et jobbintervju.

«Og jeg elsker Liverpool-poetene,» sa han. «Jeg har studert dem. Folk er ikke klar over at de faktisk var de opprinnelige stuntpoetene. Det var de som oppfant The Beatles, faktisk.»

Jeg trengte ikke å høre hele avhandlingen hans. «Jeg skal hente boken,» sa jeg. Ute på bakrommet var det litt frokostblanding igjen, men den var blitt til grøt.

«Vår uforsiktige nye venn er selv poet,» sa Archie da jeg kom tilbake.

«Da burde han vite bedre enn å lage eselører i en diktsamling,» sa jeg og rakte ham Brian Patten-boken. Jeg hadde ikke tenkt å la meg imponere. Hjemme har jeg et par notat18

bøker med mine egne dikt, men jeg ville aldri finne på å kalle meg poet. Jeg ville sagt at jeg jobber i en bokhandel.

Hvis jeg mente at det var noe de hadde noe med.

«Ja, det burde jeg, det er en fæl uvane,» sa den skinnkledde og smilte. Jeg smilte tilbake, selv om jeg egentlig ikke ville. Smil avslører så mye. Mer enn tenner.

Han stappet boken i lommen og dro flappen over, som for å vise meg at han hadde lært. Vi var i begynnelsen av mars, og det var fremdeles kaldt. Jeg lurte på hvordan han gikk kledd om sommeren.

«Vel, jeg skal være mer forsiktig i framtiden.» Han gjorde en bevegelse med hånden, som om han hilste med hatten, men han hadde ingen hatt, så det virket litt teit, eller burde gjort det. Han strakte fram hånden, og jeg tok den. «Tusen takk, Loveday,» sa han. «Nathan Avebury.» Håndleddene hans var smale og rette.

«Bare hyggelig,» sa jeg. Dette er grunnen til at jeg ikke liker å snakke med folk. Jeg finner aldri noe interessant å si.

Jeg trenger tid til å finne ord når folk ser på meg. Dessuten er jeg ikke særlig glad i folk. Vel, noen er greie. Men ikke mange nok til at greie folk er en selvfølge.

Han snudde seg, og jeg kjente at det lå noe i hånden min.

En sjokolademynt innpakket i gullfolie og minner om lykkelige julemorgener for lenge siden. Hvis han hadde sett på meg da og ventet på en reaksjon, ville jeg ha avskrevet ham som en dustete fyr som bare ville vise seg. Men det hadde allerede klimpret i bjellen over døren, et signal om at han var gått, og da jeg kikket opp, var han ikke å se utenfor lenger heller.

«Vel,» sa Archie. «Nathan Avebury.»

«Kjenner du ham?» spurte jeg.

Det er ikke mange i denne delen av York som Archie ikke kjenner. Han er venn med pubeiere, selv om de har endret seg litt de siste årene, etter hvert som pubene er blitt mer og mer lik restauranter og drives av matelskere snarere enn av folk som er glade i godt drikke. Han gjør et poeng av å handle i alle butikkene i området, kjøper puter og bilder 19

av kysten, håndlagd sjokolade og masse, masse ost. Legen hans snakker ofte om kolesterol og om å gå ned i vekt, men Archie sier at å ha et godt forhold til andre er viktigere enn at du klarer å se føttene dine.

«Bare av omtale,» sier Archie. «En gang i tiden ble det sagt at han var den neste store.»

Jeg visste at han ventet på at jeg skulle be om detaljer, så da gjorde jeg ikke det. Jeg gikk tilbake til lenestolen og spiste resten av bananen, og da jeg kom ut i butikken igjen, tok jeg ned lappen som det sto «Funnet» på. Så kastet jeg meg over esken med musikkbiografier igjen.

Det var ingen flere skatter mellom sidene, ingen pressede blomster eller postkortbokmerker eller mystiske navn skrevet på tittelsiden. Min absolutte favoritt var en utgave av Mansfield Park fra 1912. I den sto det skrevet «Edith Delaney, 1943» med et barns løkkeskrift, på innsiden av forsiden. Så var «Delaney» strøket ut, og «Bishop» streket under. Så var «Bishop» strøket ut, og et annet, lengre dobbeltnavn var streket under det igjen, og siden så grundig overstreket at det var helt uleselig. «Brompton-Smith» er det nærmeste jeg kan komme. Og så «Humphrey» under der. Alt skrevet med samme hånd, men det synes at hun blir eldre. Den boken har jeg hjemme. I tillegg til lønnen får jeg lov til å velge meg ut en bok, og dette var en av de første jeg tok. Jeg ser på den og tenker at vel, Edith Delaney-BishopBrompton-Smith-Humphrey, jeg håper du giftet deg med dem fordi du likte dem, selv om Brompton-Smith viste seg å være en drittsekk, i hvert fall om jeg skal gjette ut fra overstrykingen. Bra du ikke fant deg i noe dritt fra noen.

Onsdag er Archies bridgekveld, så han gikk tidlig. Han tok på seg Crombie-frakken sin med den mosegrønne fløyelskragen og ropte: «Ha det, Loveday» da han gikk. Jeg ble igjen litt etter stengetid, gikk gjennom resten av esken og la til side de bøkene som jeg mente Archie ville gidde å se på.

Jeg låser alltid døren klokken fem, for Rob liker å stikke innom sent på ettermiddagen og snakke om at jeg bør bli 20

sammen med ham igjen siden det ikke gikk så bra sist. Han ville aldri prøvd seg på noe ufint – det ville han ikke våge – men jeg gidder ikke å bry meg med ham. Jeg gidder ikke å bry meg med menn sånn generelt heller, og merker jeg ikke noe til den omtalte spenningen og sitringen, kan det være det samme med resten også.

Kvart over fem banket det på døren, og der sto Rob og gliste og ga tegn til at jeg måtte slippe ham inn. Jeg ristet på hodet, pekte på «Lukket»-skiltet og fortsatte med arbeidet. Han banket på et par ganger til, men jeg overså ham.

Så hørte jeg en slags skrapende knaselyd, og skjønte at han holdt på å dytte en rose gjennom brevsprekken. Det er det han pleier å gjøre. Han pleier også å komme med konfekt til meg som han gir til Archie fordi han vet at jeg ikke vil ta imot noe fra ham. Jeg spiser den ikke. Jeg setter den på det store bordet med et skilt der det står «Bare forsyn deg», og den er borte i løpet av en time. Jeg skulle gjerne sett at Rob ville lese lappen som en beskjed til ham – som for eksempel «Bare forsyn deg av all hjelp du kan få» – men hvis han kommer innom når konfekten står framme, ser han bare forbanna ut.

Rob ble stående en stund og vente på at jeg skulle hente rosen, men jeg gjorde ikke det, så til slutt gikk han, etter å ha ristet hardt i dørhåndtaket en siste gang. Jeg plukket opp stilken og de ødelagte rosebladene fra skrivebordet og var på vei mot søppelbøtten med dem da det plutselig kom lyder fra brevsprekken igjen. Jeg snudde meg og rakk å se ryggen på en skinnfrakk som svinset bort, og et flygeblad stakk ut fra brevsprekken.

Poesikveld på The George and Dragon Onsdager fra klokken 20.00. Inngang 3 pund. Åpen mikrofon

Det sto en Facebook-adresse nederst på arket. Jeg festet flygebladet på den generelle oppslagstavlen, som er ved siden av den hvor jeg henger opp ting vi har funnet i bøker, og så låste jeg og gikk. Jeg går forbi The George på vei hjem: Den ligger på hjørnet før sykkelstien begynner.

21