Salomonøyenes forbannelse av Clive Cussler og Russell Blake

Clive Cussler

Clive Cussler med Russell Blake

Salomonøyenes forbannelse Oversatt av Sigrunn Stokke Johnsen

© CAPPELEN DAMM AS 2017 Denne utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo 2018 ISBN 978-82-02-55323-4 Copyright © 2015 by Sandecker, RLLLP. All rights reserved.

By arrangement with Peter Lampack Agency, Inc. 350 Fifth Avenue, Suite 5300, New York, NY 10118 USA 1. opplag 2018 Originalens tittel: The Solomon Curse Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering inngått med KOPINOR, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Kopiering i strid med lover eller avtaler kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

Oversettelse: Sigrunn Stokke Johnsen Omslag: Rune Kårstad-Hærnes Omslagsfoto: Shutterstock.com Sats: Type-it AS, Trondheim 2017 Trykk: ScandBook UAB, Litauen, 2018

Prolog

Guadalcanal, Salomonøyene, for en uke siden Aldo braste inn i buskaset, fektet seg gjennom den tette vegetasjonen mens han flyktet for livet. Svetten rant og pulsen steg der han brøytet seg vei gjennom jungelen og søkte etter sporet av en sti eller et tråkk. Han ignorerte smerten, presset seg hardere og lyttet etter forfølgerne.

Han stoppet foran en liten elv, et lysende bånd i skinnet fra månen, og vurderte om han skulle krysse den og fortsette dypere inn i regnskogen, eller følge den ut til havet.

Så hørte han dem.

Hunder.

De var ikke langt unna.

Han måtte holde seg i bevegelse. Dersom forfølgerne fikk tak i ham, var han mer enn død.

Aldo plasket uti vannet og valgte å følge strømmen i elveleiet. Han tråkket på en skarp stein, men bet i seg smerten og fortsatte langs elvebredden på den andre siden, svingte hit og dit i vannet for å forvirre hundene.

Han ble drevet av rent instinkt. Aldo var bare sytten år gammel, men dersom han ble tatt denne natten, kom han til å dø som en mann.

Tanken fikk ham til å sette opp farten: Rist dem av deg eller dø. Det fantes ingen annen utvei.

Som innfødt fra Guadalcanal hadde Aldo aldri vært på denne delen av øya – det hadde ingen – så han kjente ikke 5

området og hadde heller ingen kunnskaper han kunne dra fordel av. Alt han hadde, var den panikkslagne energien og desperasjonen til et jaget byttedyr.

Han hørte at de nærmet seg.

Hvordan hadde han havnet i dette marerittet? Det virket umulig, men likevel flyktet han for livet i ly av nattemørket.

Et bambuskratt stakk ut fra mørket til høyre for ham, og et øyeblikk vurderte han om han skulle forsøke å gjemme seg der for å få igjen pusten.

Han hadde hold; et skarpt smertesting i siden, men han tillot seg ikke tanken på å stoppe opp. Han måtte fortsette videre.

Men i hvilken retning? Hvis han klarte å unnslippe forfølgerne, hvor kunne han oppholde seg og være trygg? Øya var liten. Han kunne for så vidt vende hjem og håpe at alt hadde vært en drøm, et mareritt. Men de ville innhente ham før han fikk varslet noen, og så ville han bare forsvinne, bli borte.

Som alle de andre.

Det tordnet. Himmelens sluser åpnet seg, varme regndråper falt på Aldo og han smilte mens han lot blikket gli over krattskogen. Regnet kunne kanskje bidra til at hundene mistet sporet av ham.

Et lynglimt skjøt over himmelen og lyste opp omgivelsene en stakket stund. Han fikk øye på et svakt vilttråkk gjennom det tykke bladverket til venstre for seg, og tok en rask beslutning. Bakken var blitt fuktig og glatt fra skybruddet da han klatret opp på elvebredden og fulgte stien langsmed elven. Nå kunne Aldo tydelig høre hundene som fulgte sporet hans, de sanset at han befant seg i nærheten, og lot all forsiktighet fare.

Ethvert håp han hadde hatt om å riste dem av seg, fordunstet da han hørte de krafsende klørne deres mot bakken, etterfulgt av trampende støvler. Aldo stålsatte seg og beveget seg enda raskere, løp i blinde nå, mens huden på føttene ble skrapt opp og blødde.

6

Så snublet han plutselig, havnet på ryggen og skled nedover en skråning på et teppe av våte blader. Tyngdekraften trakk ham ned mot avgrunnen som stien gikk utenom. Han ble stoppet av en trestamme, smalt inn i den, lamslått og mørbanket. Da han tok seg til hodet, ble fingrene hans klissete av blod. Han hev etter pusten som om han var i ferd med å drukne, og forsøkte å orientere seg mens han ristet av seg svimmelheten.

Aldo tvang seg opp. Smerten jog gjennom brystkassen og den venstre armen, og han visste øyeblikkelig at han hadde brukket noen ribbein. Heldigvis var ikke beina skadet, men smerten var nok til å sinke ham i dette ulendte terrenget. Han kikket seg omkring i det tette mørket, med tåkete syn etter fallet, og fikk øye på en lovende åpning i bladverket. Han beveget seg mot åpningen og fant et nytt tråkk.

Pulsen dundret i ørene hans mens han fortsatte å presse seg, mot grensen av utholdenhet. De brukne ribbeina sendte spasmer gjennom brystkassen for hvert åndedrag. Lyden av forfølgerne svant mens han presset seg til det ytterste, og for første gang siden han hadde flyktet mot friheten, våget han å håpe – tro at han kanskje kunne klare det.

Aldo viklet foten inn i en slyngplante og ramlet. Han skrek uvilkårlig idet han traff bakken, og ankelen hans gav etter med et vemmelig knak. Tårer av sinne veltet fram i øynene, og så svartnet det for ham.

Da han kom til bevissthet igjen noen få minutter senere, stirret han rett inn i geværmunningen til en snerrende innfødt. Hjertet hans sank selv før den forhatte stemmen til forfølgeren hans drev mot ham gjennom tåken – og uttalte de siste ordene han noen gang kom til å høre, det var han sikker på.

«Vet du ikke at du aldri kan flykte på en øy?»

En støvel smalt mot hodet hans før han fikk summet seg til å åpne munnen for å protestere eller trygle om nåde. Det føltes som om hodet hans eksploderte; smerten var uuthol7

delig. Han forsøkte å sette seg til motverge, men armene og beina var som bly.

Aldos siste tanke var at det var skjedd en feil, en misforståelse, og så traff støvelen ham igjen, hardere denne gangen. Nakken hans brakk med et smell, og det siste Aldo oppfattet her i livet, var de varme regndråpene som plasket mot ansiktet hans, og så forsvant han stille over i en annen verden.

Kapittel 1

Guadalcanal, Salomon-øyene, 1170 e. Kr. Den speilblanke sjøen lå og skinte i lyset fra soloppgangen idet en kolonne øyboere kom marsjerende bortover stien.

De senket stemmen da de nærmet seg kysten og målet; den nye byen som etter sigende var blitt reist på havets overflate.

Forrest i gruppen gikk sjamanenes øverste leder og trosset den allestedsnærværende heten med en fargerik kappe. Huden hans hadde samme farge som tørket kjøtt, og ansiktet perlet av svette. Han var en av ytterst få som allerede hadde foretatt denne pilegrimsreisen til det nylig ferdigstilte palasset ytterst på Guadalcanals vestkyst, og nå ledet han flokken sin dit. Han kastet et tilfreds blikk bak seg på følget sitt – han hadde samlet de viktigeste mennene i kongedømmet til denne reisen. Mange av dem hadde nylig ankommet fra de omkringliggende øyene for å delta i seremonien og festlighetene som skulle foregå resten av uken.

Trekronene på de høye, tropiske trærne filtrerte sollyset mens gruppen beveget seg bortover det svake vilttråkket, omgitt av tett jungel på alle kanter. Øya var utemmet, og majoriteten av stammene levde innenfor hundre meter fra kysten, unngikk områdene innover land, der det krydde av rovdyr, både virkelige og innbilte. Det fantes legender om kjemper; glupske skapninger mer enn dobbelt så store som mennesker, som forserte øya gjennom underjordiske grotter og tilfredsstilte sin tørst for menneskeblod ved å angripe 9

de som var uforsiktige eller ikke var på vakt. Dessuten fantes det ingen grunn til å ta turen innover øya så lenge havet skjenket dem en sjenerøs overflod av alt de trengte.

Sjamanen stanset på toppen av en stigning. Mirakelet under dem stakk nå frem fra bukten – bygninger reiste seg fra bølgene, der det før bare hadde vært vann. Han avslørte det umulige synet for reisefølget sitt, pekte ut forseggjorte utskjæringer med relieffer av guddommer og mumlet kongens navn i en tone som var reservert for bønn til gudene. Det virket i sannhet som om kongen hadde steget ned fra himmelen, så ulik vanlige mennesker at han var blitt en levende legende.

Dette – kong Locs største bedrift – fikk alt annet til å blekne i sammenligning. Locs visjon om en rekke menneskeskapte øyer var blitt realisert ved bruk av lokal stein i den relativt grunne, halvmåneformede havnen. Etter feiringen skulle bygningene benyttes som kongelig residens. Øyas hellige menn betraktet det sakrale bygningskomplekset, beviset for Locs guddommelige overlegenhet. Bygningsarbeiderne hadde brukt ti år på å skape det, og tusener av menn hadde brutt stein og transportert den til stranden.

Ingen hadde sett dets like, og kongen hadde forsikret rådgiverne sine om at ferdigstillelsen ville signalisere begynnelsen på en ny tid.

Ingen tvilte på hans ord – Loc var herskeren som hadde forvandlet øya fra et ydmykt handelskollektiv til et velstående kongedømme, et kongerike med uante rikdommer, som det gikk gjetord om blant folket. Ved å organisere en primitiv gruvebedrift som konsentrerte seg om edelsteiner og gull, hadde han skapt øyas velstand. Det som bare hadde vært et stoppested langs en alminnelig handelsrute, var blitt et sentrum for velstand som det ble snakket om på fjerne strender.

Etter som årene gikk, begynte øyboerne å sette pris på verdien av arven sin. Handelsreisende fra andre øyer og så langt unna som Japan, kom for å bytte varene sine mot skattene 10

som de innfødte hadde sanket. Gull var spesielt verdifullt, og nå fantes det flere stammer som arbeidet med å grave ut det kostbare metallet fra fjellene. Leveviset deres hadde utviklet seg til en relativ velstand, mens deres gode hersker oppmuntret dem og våket over dem.

Sjamanen og følget hans trasket videre og fylte opp lysningen på toppen av åsen, der alle omringet den hellige mannen og mumlet i ærefrykt og vantro. En tettbygd høvding fra den store øya mot sør stilte seg opp ved siden av sjamanen og pekte mot en plattform på den nærmeste holmen, der en gruppe skikkelser kom langsomt stigende ut fra et forseggjort steintempel.

«Er det der Loc?» spurte han og myste mot den høyeste av mennene, kledd i en tunika pyntet med juveler og gull, som glitret i sollyset.

Den hellige mannen svarte. «Ja. Det er ham.»

«Tempelet er storslagent,» sa høvdingen. «Det symboliserer begynnelsen på vår tusenårige himmelfart, som spådd i profetien.»

Det var viden kjent at Locs regjeringstid symboliserte begynnelsen på en gyllen æra for øyene, en tid da kongedømmet ville bli regionens kraftsenter, hyllet av alle, og spådd til å vare i tjue livsløp. Den muntlige tradisjonen fortalte om en mektig magi som ville opptre samtidig med tilsynekomsten av «den utvalgte», selve legemliggjørelsen av guddommen på jorden. Man trodde at Loc var dette vesenet. Den store skatten han hadde skaffet seg, befestet makten og stillingen hans, som om jorden verdsatte dominansen hans ved å tilby sine rikdommer til sin nye mester.

Høvdingen nikket. Dette var ingen vanlig mann. Hvem kunne så tvil om det, etter alt han hadde utrettet siden han hadde inntatt tronen? Enhver skepsis høvdingen måtte ha huset hittil, forsvant ved synet av vidunderet foran ham.

Når han reiste tilbake til øya si, ville han bringe med seg nyheten om dette mirakelet.

En flokk fugler flakset høylytt opp mot himmelen, skarpe 11

skrik brøt morgenens stillhet og gjenlød fra regnskogen. Sjamanen snudde seg mot forsamlingen med et forfjamset uttrykk i ansiktet, og så begynte bakken å skjelve under dem.

Jordskjelvet ble akkompagnert av et dempet drønn. Han snappet etter pusten idet rystelsene økte, og jorden begynte å gynge som dekket på et skip i storm. Han måtte gripe tak i nærmeste ranke for å holde seg oppreist.

En mann skrek ut idet grunnen revnet under ham, og han forsvant ned i en dyp kløft. Reisefølget spredte seg mens flere revner åpnet seg i jordskorpen. Verden tippet, og sjamanen kastet seg på knærne og sa frem en bønn mens han stirret ut mot stedet der den nye byen hadde ligget.

Tempelet og øya der Loc hadde stått for bare et øyeblikk siden, var borte. Vannet hadde trukket seg tilbake fra stranden, som om den uforskammete kongens ynkelige forsøk på å overvinne naturen var blitt sugd til havs. Det som hadde tatt et tiår å bygge opp, var blitt rasert i løpet av et øyeblikk, og etter hvert som jordskjelvet økte i styrke, forsvant hele kystlinjen idet bunnen under havbukten kollapset.

Den hellige mannen sperret øynene opp i skrekk da havet strømmet inn for å fylle igjen hullet etter den grunne bukten, og så, like brått som marerittet hadde begynt, var det over. Øya falt til ro. Lyden av dampen fra de nye sprekkene i jordskorpen var det eneste som hørtes, bortsett fra stønnene fra sårede og skrekkslagne stammemenn. De overlevende lå på knærne og stirret på sjamanen for råd og veiledning. Han speidet ut over havet med et panikkslagent blikk før han fikk stablet seg på beina.

«Løp! Kom dere opp til høyden. Nå,» ropte han og klatret oppover stien så fort de skjelvende beina kunne bære ham.

Han hadde hørt historiene til de eldre fra svunne tider, om vegger av vann i bevegelse den gangen gudene over jord og vann kjempet om makten, og en primitiv del av hjernen hans forstod at når havet kom tilbake og strømmet innover den nye kløften som var i ferd med å fylle seg, ville den gjøre det så det forslo.

12

Mennene løp i en forvirret flukt mot høyden for å komme seg i sikkerhet, men bare noen få klarte det. Idet tsunamien angrep øya, var bølgen tretti meter høy. Da den traff det harde berget, bar bølgekraften vannet en drøy kilometer innover land og tok med seg alt. Det var som om havgudens hånd feide bakken ren i én sveip.

Den natten samlet sjamanen og en håndfull overlevende seg rundt et bål langt unna stranden, der havet ikke lenger var deres velvillige forsørger.

«Dette er endetiden,» sa den hellige mannen med fastheten til en sann troende. «Vår hersker har pådratt seg gudenes vrede. Det finnes ikke noen annen forklaring på hva vi nettopp har utholdt. Vi er blitt fordømt for vår arroganse, og alt vi kan gjøre nå, er å be om tilgivelse og vende tilbake til et liv i ydmykhet.»

Mennene nikket. Kongen deres hadde satt seg selv like høyt som gudene, og var blitt straffet for sin synd, sitt utålelige overmot. Templene og palassene hans var borte, og med dem han selv, visket bort som om han aldri hadde eksistert.

I dagene som fulgte, samlet de overlevende seg og snakket lavmælt om dagen da gudenes strenge dom ble utmålt.

Sjamanene holdt møte, og etter tre døgn kom de ut av sin hellige hule for å gi råd til øyboerne. Kongens navn måtte aldri nevnes igjen, og enhver referanse til kongen og templene til hans ære skulle raderes fra det kollektive minnet.

Deres eneste håp var at gudene ville la seg blidgjøre og tilgi øyboerne for kongens gjerninger dersom de bannlyste hans eksistens fra øyas overleveringer.

Kyststrekningen der byen en gang hadde ligget, ble ansett som forbannet av de som overlevde katastrofen. Med tiden ble den nøyaktige årsaken glemt, og det ble også hendelsene rundt den dystre dagen da øyas gullalder brått var over. Til slutt ble åsen med utsikt til den vesle viken en leir for syke og døende; et sted for lidelser, mørklagt av ryktet om en ulykke, som ble mer og mer tilslørt etter hvert som årene gikk.

Av og til kunne kongens navn høres som en mumlende 13

forbannelse, men bortsett fra det sank den tusen år gamle arven inn i et glemselens slør, og i løpet av noen få livsløp ble Loc bare husket i forbudte fortellinger, fremsagt hviskende av de opprørske. Legenden om hans guddommelige palasser og rikdommer ble redusert for hver nye generasjon inntil den omsider ble ansett for å være ren folklore, ignorert av de unge, som hadde lite til overs for skrekkhistorier fra en fjern fortid.

Kapittel 2

Salomonhavet, 8. februar 1943 En vind av kulings styrke kvernet havet til hvitt skum idet den japanske destroyeren Konami forserte den opprørte sjøen sørøst for øya Bougainville. Skipet seilte uten lys i duskmørket før morgengry, der det pløyde seg gjennom de store bølgene. Motorene slet mens femten meter store klipper av svart vann slo mot baugen.

Tilstanden om bord var miserabel. Fartøyet rullet faretruende der det fulgte kursen langt unna den trygge leden mot vest, der marinestyrken evakuerte de siste soldatene som var stasjonert på Guadalcanal, og satte fart utover den rolige sjøen.

Destroyeren av Yugumo-klassen var smekker, med en lang kjøl, og hadde en toppfart på minst trettifem knop i åpen sjø. Men i natt tøffet den av sted i sneglefart. Drivverket gikk stødig under dekk, men vannet sinket fremdriften.

De plutselige stormkastene hadde tatt dem på sengen, og de utslitte og utarmede soldatene som ble transportert hjem, hadde vansker med å holde på maten; en stusselig rasjon ris. Selv ansiktene til erfarne sjøfolk var stramme av julingen de fikk. En av sjømennene beveget seg langsmed køyene og delte ut vann til soldatene, tilbød dem den sparsomme komforten han kunne. Uniformene var bare filler, og kroppene deres viste tydelige spor av sult.

Oppe på broen stod kaptein Hashimoto og fulgte rorman15

nens forsøk på å møte de ujevne dønningene for å ta brodden av de verste. Det virket ikke som om det fantes noen rytme eller retning i stormen, og skipet strevde for å holde kursen. En stund hadde han overveid å sette kursen mot roligere farvann, men valgte å fortsette nordover mot Japan.

Tidsrammen hans tillot ingen omveier, uansett grunn.

Destroyeren var blitt tildelt et topphemmelig oppdrag i ly av mørket, der de skulle dra fordel av forvirringen rundt den siste japanske evakueringen av øya. Offiseren de hadde tatt om bord, var ansett som altfor viktig for krigsmakten til å overlates til den øvrige evakueringen, så han og elitesoldatene hans var blitt smuglet om bord i Konami, som deretter hadde styrt østover, mens resten av styrken fortsatte på en mer vestlig kurs og fulgte den vanlige spissrotgangen fra Guadalcanal til øya Bougainville.

Hashimoto visste ikke hva som var så spesielt med hæroffiseren at han måtte transporteres med en destroyer. Han brydde seg ikke heller. Han var vant til å følge ordrer, ofte tilsynelatende i konflikt med sunn fornuft. Hans rolle som kaptein på en japansk destroyer var ikke å sette spørsmålstegn ved planen – dersom myndighetene i Tokyo ønsket at han skulle seile sitt mannskap til helvete og tilbake, skulle hans eneste spørsmål være når de ville at han skulle kaste loss.

Et monster av en bølge dukket plutselig opp på babord side. Den smalt inn i skipet med en slik kraft at hele fartøyet ristet og rykket Hashimoto ut av stillingen sin. Han grep tak i konsollen for å støtte seg, og rormannen kikket bekymret på ham. Hashimotos skulende blikk var like mørkt som stormen da han vurderte å utstede ordren som han hatet.

Han sukket og stønnet idet en ny monsterbølge nærmet seg.

«Sakk farten med ti knop,» knurret han mens furene i pannen hans ble enda dypere.

«Aye, aye, sir,» bekreftet rormannen.

Begge mennene stod og så på mens den neste klippen av vann steg opp i nattemørket og skylte inn over baugen, la 16

den under vann et øyeblikk, før den fortsatte innover dekket i hele skipets lengde. Fartøyet la seg tungt over mot styrbord side, men så rettet det seg opp og fortsatte sitt angrep på de rasende bølgene.

Kaptein Hashimoto var vant til dårlig vær etter å ha styrt fartøyet sitt gjennom noen av de verste værforhold et skip kunne havne i siden det ble sjøsatt for et år siden. Han hadde vært igjennom to tyfoner, alle varianter av uvær, og overlevd. Men denne uvanlige stormen presset skipet til det ytterste, og det visste han.

Da morgenen opprant, stod han ansikt til ansikt med en enda større fare – muligheten for å støte på et av de alliertes hangarskip, som var utstyrt med torpedoer. Natten var hans beskyttende kappe, og vanligvis hans venn – med dagslyset fulgte sårbarheten og den allestedsværende trusselen om at flaksen tok slutt – det gode hellet han hadde hatt med seg i sin korte krigskarriere.

Hashimoto innså at han kom til å dø på et eller annet tidspunkt, men ikke i natt – og ikke på grunn av litt vind og noen få bølger. Kunne det være at krigen var tapt, nå da okkupasjonen av Guadalcanal var over? I så fall ville han gjøre sin plikt til den bitre slutt og dø på en heltemodig måte, som ville yte hans rang og slektsnavn rettferdighet – det var gitt – og han aktet å følge eksempelet til så mange av sine medkjempere, etter beste samuraitradisjon.

Hæroffiseren de hadde reddet fra øya, steg opp på broen.

Ansiktet hans var blekt og dratt, men holdningen stiv og stram. Han hilste høflig på Hashimoto med et kort nikk og betraktet det frådende vannet gjennom frontglasset.

«Har vi satt ned farten?» spurte han med en lavmælt, raspende stemme.

«Ja. Det er bedre å gå forsiktig frem i dette været enn å gå til bunns.»

Mannen gryntet, som om han var uenig, og studerte de lysende instrumentene. «Har dere noe på radaren?»

Hashimoto ristet på hodet og stålsatte seg mot et nytt 17

rykk idet en bølge skjøt ut fra mørket og brøt mot baugen med en gruvekkende kraft. Han kastet et stjålent blikk på offiserens ansikt, men så ikke annet enn besluttsomhet og utmattelse i øynene hans – og noe annet. Noe mørkt som fikk Hashimoto til å skutte seg av angst, en ukjent følelse for en hardbarket veteran. Mannens øyne minnet ham barndommen, om en av de klassiske illustrasjonene av en oni, en demon. Tanken slo ham uvilkårlig, og han ristet den av seg.

Han var ikke sju år lenger, og hadde sett virkelighetens djevler siden krigen startet; han hadde ikke noe behov for å tro på en mystisk fortid.

Han snudde seg for å spørre offiseren om det var noe han kunne gjøre for ham, da skipet med ett skalv som om det hadde gått på grunn, så begynte alle på broen å rope idet alarmen gikk.

«Hva er det som skjer?» spurte offiseren.

«Jeg vet ikke.» Kapteinen ønsket ikke å si sin største frykt høyt.

«Har vi truffet noe?»

Hashimoto nølte. «Det finnes ingenting å treffe. Vi befinner oss midt ute på havet.» Han gjorde en pause da en underoffiser kom bort til ham med et alvorlig ansikt og en dyster rapport. Hashimoto nikket og utstedte en skarp ordre før han snudde seg mot hærmannen. «Jeg er redd for at vi må forberede oss på det verste. Jeg må be deg om å gå under dekk og følge de nødvendige instruksjoner, slik de blir gitt.»

«Hva?» Hashimoto sukket. «Det ser ut til at et reparert område av skroget har revnet. Vi kommer til å gjøre alt vi kan, men det er usikkert om pumpene kan holde det gående. Hvis ikke kan vi bli nødt til å forlate skipet.»

Offiseren ble helt hvit i ansiktet. «I dette været?» Han stirret på stormen gjennom frontglasset.

«Det får vi snart vite. Vi kan forhåpentligvis kontrollere skaden.» Han så vekk. «Vennligst la meg gjøre min plikt.»

Hæroffiseren nikket dystert. Han snudde seg og beveget 18

seg mot trappen. Han klarte med nød og neppe å holde seg på beina da en ny bølge slo mot baugen på babord side slik at skipet krenget faretruende.

Hashimoto fulgte gjeldende prosedyre og kommanderte mannskapet til å ta alle mulige forhåndsregler mens rormannen kjempet med å rette opp skipet, men den frådende sjøen viste seg å være for sterk når det kom til stykket. Idet de mørke bølgene fortsatte sitt angrep, og de siste lysene på broen flakket og sluknet, ble fartøyets tunge skrog som et anker og sank. Tankene gikk til konen, Yuki, og hans ett år gamle sønn – sønnen som han bare hadde tilbrakt noen korte timer sammen med under landlov, og som han aldri kom til å se igjen.

Men selv den visjonen kunne ikke fjerne skammen han følte over å ha mislykkes med sitt oppdrag. Han svor på at han ville dø med verdighet og gå ned med skipet, i stedet for å kjempe for å overleve som en feig hund.

Tre timer senere var uværet over. Stormen hadde beveget seg nordover. Dypet hadde slukt det fire hundre fot lange skipet uten spor. Og uten en logg eller eskorte eller andre fartøyer i nærheten ville ulykken gå ubemerket hen, og skipets eksistens bli strøket fra de offisielle protokoller, idet det tok med seg sin siste hemmelighet til bunns.

Bare fire overlevende ble til slutt reddet av et alliert skip; røff sjø og haier tok livet av resten. Den allierte kommandostyrken viste ingen interesse for hva et japansk skip gjorde så langt utenfor sin normale kurs, og mennene som ble trukket opp fra sjøen, hadde ikke noe annet å tilby enn stoisk taushet. Deres rolle i krigen var over, og deres skam var en skjebne verre enn døden.

Kapittel 3

Guadalcanal, Salomonøyene, vår tid Tre robåter av glassfiber lå og drog i tauene fra baugen, som var festet til palmetrær, mens det blå vannet omkring dem glitret i ettermiddagssolen. Sam og Remi Fargo satt i skyggen av et palmetre. Palmebladene svaiet dovent i den svake brisen. Remi skygget for øynene med en velpleid hånd og så noen dykkere stikke hodet opp av vannet i nærheten av en fjerde båt, omtrent hundre meter fra land.

Sam flyttet på seg og strøk fingrene gjennom det brune håret mens han kikket på kvinnen han var gift med. Det lange, rødbrune håret som rammet inn de vakre, rene trekkene, og huden som skinte i solen. Han lot blikket gli nedover den atletiske kroppen hennes og strakte ut en hånd. Hun tok den, smilte og sukket. Etter talløse eventyr jorden rundt på leting etter arkeologiske skatter var de fremdeles uatskillelige, noe som beviste det sterke båndet mellom dem.

«Jeg kunne bli vant til å ligge på denne stranden, Sam,» sa hun og lukket øynene.

«Den er fantastisk, du har rett i det,» medgav han.

«Hvis de bare hadde hatt en Bloomingdale’s her på øya …»

«Eller en anstendig dykkerbutikk.»

«Hver sin smak.» Remi løftet foten og lot en flipp-flopp, designet av Valentino, dingle fra tærne.

De hadde ingen anelse om hva som ventet dem da de ble 20

enige om å fly til Guadalcanal, og ble lettet over å befinne seg i et tropisk paradis bestående av varmt vann og blå himmel.

En høy og hengslete mann i femtiårene dukket opp på landtungen. Ansiktet var blitt rødt av solen, og det satt et par medtatte stålinnfattede briller ytterst på nesen. De slitte fjellstøvlene hans kastet opp en sky av hvit sand for hvert skritt han tok. En gruppe øyboere lå og slappet av i nærheten, og betraktet dykkerne. De lo lavt over en privat spøk.

Mannen kastet en lang skygge bortover stranden idet han nærmet seg. Sam kikket opp på nykommeren, og et bredt smil lyste opp det røffe, pene ansiktet hans.

«Nå, Leonid. Hva synes du om alt dette?» spurte Sam. «Det er helt ulikt alt annet på øya,» sa Leonid med sin svakt russiske aksent. «Det ser mer menneskeskapt ut. Men som jeg sa over telefonen, er det umulig. Det ligger tjuefem meter under vann.»

«Kanskje du har funnet Atlantis?» foreslo Remi og ertet Sams gode gamle venn. «Men da er du omtrent åtte hundre mil ute av kurs, hvis man skal tro de tradisjonelle nedtegnelsene.»

Leonid så bistert på dem, og ansiktsuttrykket hans avslørte ikke noe annet enn hans sedvanlige misnøye med alt og ingenting. Til å være en akademiker fra Moskva som hadde innvilget seg tre sabbatsår, var Leonid Vasyev en ulykkelig mann, og det til tross for at han var kvitt den russiske vinteren og kunne reise kloden rundt på leting etter tapte sivilisasjoner – hans lidenskap – ved hjelp av midler fra Fargo Foundation.

Da Sam og Remi fikk en oppringning fra ham om at det var blitt gjort et funn utenfor Salomonøyene, hadde de ikke nølt med å reise halve kloden rundt for å slutte seg til ham.

De hadde landet samme morgen, men kommet for sent til å skaffe seg dykkerutstyr, og nøyd seg med å gå igjennom bakgrunnsmaterialet han hadde samlet sammen mens de nøt strandlivets fred og ro.

21

To uker tidligere hadde en oppskaket lærer fra Guadalcanal ringt til sin tidligere professor i Australia og fortalt en underlig historie. Mannen og sønnen hennes hadde registrert noen uvanlige avlesninger på sitt nye ekkolodd, og bedt henne om hjelp. Den australske professoren hadde vært altfor opptatt med undervisning til å foreta seg noe, men henviste henne til Leonid, en kollega hun visste hadde fri og var økonomisk uavhengig.

Etter flere langdistanse-diskusjoner hadde den motvillige russeren fløyet til øya for å ta en titt på det læreren beskrev.

I løpet av de siste dagene var han blitt mer og mer forvirret over formasjonene dykkerne hans rapporterte om. Fiskerne hadde trodd at ujevnhetene kunne være et vrak fra krigens dager, men de hadde tatt feil. Ekkoloddet, et av de første på denne øya, hadde oppdaget noe uforklarlig – noe som stakk opp fra havbunnen og lot til å være menneskeskapte byggverk.

Det var da Leonid besluttet å tilkalle forsterkninger. Han var akademiker, ikke dypvannsdykker, og han visste at han trengte hjelp. I og med at ekteparet Fargo var både hans velgjørere og venner, bestemte han seg for å henvende seg direkte til dem, og etter et telefonmøte hadde de avtalt å komme til Guadalcanal.

«Undervannskamerasystemet ditt bør finjusteres,» sa Sam og studerte et uklart fotografi som var tatt dagen før. «Og kunne du ikke ha skaffet deg fotopapir? Det ser ut som om noen har sølt vin på en avis.»

«Du skal være glad for at jeg fant et sted som hadde fargeprinter. Guadalcanal er ikke akkurat La Jolla, i tilfelle du ikke har lagt merke til det,» bemerket Leonid tørt. Han betraktet bildet som Sam gransket. «Kom igjen, nå. Hva synes du?»

«Det kan være hva som helst. Vi må vente til jeg får på meg utstyret og kan dykke. Dette kan like godt være en Rorschach-test, med alle detaljene det viser.»

«Kan du se din mors strenge fjes?» spurte Remi troskyldig.

22

Leonid glodde på dem som om de var insekter i et glass.

«Jeg skjønner at den famøse Fargo-humoren ikke har smeltet i varmen. Det er jo en lettelse.»

«Ta det med ro, Leonid. Vi befinner oss i et paradis, og dette ser ut til å være hva vi er ute etter: et mysterium. Vi skal nok komme til bunns i det,» sa Sam. «Men mamma så faktisk litt irritert ut på det siste bildet.» Han kastet et blikk på dykkerne. «Er du sikker på at jeg ikke kan få lånt noe utstyr?»

Leonid ristet på hodet. «Jeg har spurt allerede. De er svært beskyttende når det gjelder sånt. Vi kan reservere noe til i morgen, når vi er tilbake i byen.» På grunn av den begrensede tilgangen til utstyr var mesteparten av øyas dykkerutstyr allerede lovt bort av de lokale dykkerturoperatørene.

«Det går greit,» sa Sam. «Jeg skal sjekke hva dykkerne har funnet denne gangen,» sa Leonid og tørket pannen med håndbaken.

De så ham traske bortover stranden, ulenkelig som en stork, i kakishorts og langermet hawaiiskjorte. Remi bøyde seg mot Sam. «Hva tror du?»

Sam ristet på hodet. «Jeg aner ikke. Jeg venter med å uttale meg til vi vet mer. Men det er absolutt interessant.»

«Det som forundrer meg, er hvordan noe sånt kan være uoppdaget når det ligger så nærme land.»

Sam kikket seg omkring i den folketomme bukten. «Vel, det virker temmelig forlatt her, eller hva?»

Remi nikket. «Jeg mener at vi ble enige om det for noen minutter siden.» Hun løsnet på det lange håret, og Sam la merke til at hun hadde fått en fin farge allerede. Han så nedover formene hennes og la seg tett inntil henne.

De hørte Leonid rope til de daffe øyboerne, som motstrebende reiste seg og trakk en av lettbåtene inntil land så han kunne gå om bord.

En kortvokst, senesterk mann med avklipte olabukser og en mørkebrun T-skjorte vasset ut til akterenden og klatret 23

om bord. Etter tre energiske forsøk startet påhengsmotoren med et brøl, og de rygget ut i vannet og styrte rett mot dykkerbåten.

Remi kikket bort på stranden, der flere av øyboerne lå og døste i skyggen nær vannkanten, og sukket.

«Du må innrømme at dette stedet er idyllisk. Jeg mener, blå himmel, varmt vann og en deilig bris … Hva mer kan man be om?»

Sam gliste. «En iskald øl?»

«Du er så ensporet, Fargo.»

«Jeg har faktisk andre lyster,» sa Sam. Remi lo. «Det får vente til i kveld.»

Leonids båt kom tilbake flere minutter senere, og da han gikk i land, var furene i pannen hans dypere enn noensinne.

Han glodde olmt etter de tiltaksløse innfødte og kom traskende tilbake til ekteparet. «De har bekreftet at det finnes flere hauger som er dekket av bunnslam og marinevekster.

De tror det er byggverk.»

Remi myste mot ham. «Byggverk? Hva slags byggverk?»

«De er ikke sikre, men det ser ut til å være ruiner av bygninger.»

Sam så utover havet, mot noen stormskyer i horisonten.

«Rarere og rarere.»

«De må være eldgamle,» sa Leonid og kastet et blikk på båten. «De fordømte innfødte og deres overtro …»

Remi så misbilligende ut. «Hvorfor sier du det?» «Å, lederen av det lokale dykkerteamet lager vanskeligheter. Han sier at etter dette funnet ønsker han ikke å dykke ned til funnstedet lenger. Han husker at oldefaren hans nevnte noe om at denne bukten var dårlig juju eller noe sånt tøys.» Leonid snøftet og tørket pannen med et skittent bandanna. «Han prøver å få mer penger ut av meg, den skurken. Gamle guder, du liksom!»

«Hva sa du til ham?»

«At dersom han ønsker å få betalt, må han avslutte dagens dykk, og så kommer jeg til å avgjøre om jeg skal hyre 24

ham igjen basert på hva han har klart å finne. Jeg betaler ham allerede langt mer enn det som er vanlig. Det stoppet kjeften på ham.»

Sam gransket russeren. «Hør her, Leonid. Det varmer mitt hjerte at du er så påholden med pengene våre, men disse karene er etter hva jeg har forstått de eneste du har fått tak i, ikke sant? Hvis du ikke benytter deg av dem, hva er plan B?» «Jeg skal få mine egne folk fløyet inn.»

«Med eget utstyr?» spurte Sam skeptisk.

«Ja da,» sa Leonid, men blikket hans avslørte en usikkerhet.

«Hvis det finnes ruiner der nede, burde vi kanskje forsøke å finne et velutstyrt ekspedisjonsskip. Noe selvgående som kan utforske funnet,» foreslo Remi. «Hvem kjenner vi i denne delen av verden?»

Sam tenkte seg om. «Jeg kan ikke komme på noen. Hva med deg, Leonid?»

Russeren ristet på hodet. «Jeg kan forhøre meg.»

«Vi ringer til Selma. Hun finner nok noen.»

Remi nikket. «Det er synd at det ikke finnes en hendig mobilmast i nærheten.»

Sam smilte. «Det er ikke noe problem. Jeg har tatt med meg en satellitt-telefon,» sa han og rotet rundt i ryggsekken sin. Han fant frem en gammel, men pålitelig Iridium Extreme, slo den på og sjekket klokken. «Hun bør være på plass.»

Leonid skiftet vekten fra den ene foten til den andre og var tydeligvis spent. Sam ruslet ned til vannkanten mens han lyttet til den skurrende summetonen, og Leonid snudde seg mot de innfødte i nærheten. Etter flere sekunder svarte Selma, og Sam hørte den opplagte stemmen hennes i den andre enden.

«Selma! Gjett hvem som ringer?» sa Sam. «En telefonselger?»

«Veldig morsomt. Hvordan går det i San Diego?»

25

«Det er ingen forandring etter at dere reiste for et par dager siden. Zoltán har spist nok et digert kjøttstykke, og Lazlo lusker rundt her og driver meg til vanvidd.»

«Det later til at du har hendene fulle. Hør her, vi har funnet noe under forsøksdykkene, og ønsker å få et moderskip hit. Et fartøy med alt nødvendig utstyr. Sonar, dykkerutstyr, magnetometer, og så videre. Tror du at du kan finne et for oss?»

«Selvfølgelig. Det er bare snakk om tid og penger. Når og hvor lenge trenger dere det?»

«Ubegrenset varighet, og vi burde hatt det i går.»

«Et typisk tidsskjema for ferien, med andre ord.»

«Aldri et kjedelig øyeblikk, vet du.»

«Nettopp. Jeg skal ta meg av saken. Det blir nok fra Australia eller New Zealand, vil jeg tro.»

Sam nikket for seg selv. «Det høres fornuftig ut. Og kunne du samtidig se hva du finner om tapte sivilisasjoner i regionen?»

«Selvsagt. Skal jeg sende alt jeg finner til e-posten din?»

«Det ville ha vært flott, Selma. Lykke til med å finne et skip.»

«Hva gjør jeg med budsjettet?»

«Du gjør som du pleier.» Det betydde ingen begrensninger. Fargos fond inneholdt mer penger enn de klarte å bruke, og i tillegg tjente de penger på rettighetene til Sams oppfinnelser, slik at de hadde god mulighet til å betale sine egne ekspedisjoner.

«Jeg ringer når jeg har fått tak i et som er kvalifisert.»

«Den er god, Selma. Takk skal du ha, og klapp bamsen fra oss.» Zoltán var en stor schäferhund som Remi hadde adoptert under et opphold i Ungarn, men den minnet mest av alt om en grizzlybjørn.

«Det høres ut som en god måte å miste noen fingre på, men jeg gjør jo hva som helst for dere,» spøkte Selma. Zoltán tilbad henne og forlot ikke Selmas side når Sam og Remi var utenbys. Hun for sin del så på hunden som det barnet 26

hun aldri fikk, og benyttet enhver anledning til å kjæle med ham og skjemme ham bort.

Sam avsluttet samtalen og undersøkte batteriet. Det var nesten fulladet.

Han gikk tilbake til Remi og dumpet ned ved siden av henne. «Selma har satt i gang jakten,» rapporterte han.

«Bra. Ikke for å fornærme Leonid, men et par tvilsomme våtdrakter og en robåt er antagelig ikke den rette måten å håndtere dette på,» sa Remi.

«Det er sant, men jeg forstår logikken hans. Hvorfor tilkalle kavaleriet før han vet om han har funnet noe? For alt han vet, kan det dreie seg om et nedskutt fly eller et senket landingsfartøy. Du må huske på at Guadalcanal var et svært strategisk punkt under krigen. Det finnes masse skraprester rundt disse øyene.»

Hun nikket. «Noe av det er nok fremdeles eksplosivt, etter alle disse årene.»

«Akkurat som du.»

Remi overhørte ham og kastet et blikk mot dykkerbåten.

«Hva tror du det er for noe?»

«Menneskeskapt byggverk på tjuefem meters dyp? Nei, si det.» Han strakte armene over hodet og kikket på Remi.

«Det får vi tidsnok vite.»

Remi strøk fingrene gjennom håret og skulle til å svare ham, da stillheten ble brutt av et skrik som fikk blodet til å isne i årene på dem.

Kapittel 4

Sam kom seg på beina i en fart, tett fulgt av Remi, og de spurtet mot treklyngen i vannkanten, der skrikene nå var blitt til smerteskrik. Sam stoppet Remi med en utstrakt arm idet de nærmet seg skogholtet og pekte på det lange, grønne halepartiet til et reptil som stakk ut mellom buskene.

En gurgling og flere våte klask lød inne fra skogholtet.

Halen stivnet og ble liggende stille. Bak seg hørte de Leonids støvler over sanden. Han kom løpende sammen med andre øyboere, to av dem bar på macheter, og én hadde tatt med seg en brannøks.

Et nytt smerteskrik flerret luften. Sam tråkket gjennom vegetasjonen og beveget seg langsetter den massive kroppen til en saltvannskrokodille, som nå lå død etter tre kraftige hugg i hodet. På bakken foran den lå en av de innfødte og klemte om restene av det høyre beinet sitt. Halvannen meter unna stod en annen øyboer med en gammel øks i den skjelvende hånden og blikket stivt av sjokk og frykt.

Blodet strømmet fra offerets lår. Sam trakk av seg beltet og knelte ved siden av offeret. Remi innhentet ham idet han festet beltet rundt mannens lårstump og strammet til.

Den sårede mannen stønnet og mistet bevisstheten.

«Hvis han ikke fraktes til et sykehus straks, kommer han ikke til å klare seg,» sa Sam med anstrengt stemme.

Remi kikket på Leonid. «La oss bære ham til en av jeepene. Sekundene teller,» sa hun.

28

Leonid stirret på den døde krokodillen med store øyne og ble stående som fastfrosset mens fargen forsvant fra ansiktet hans.

«Kom igjen, Leonid,» sa Remi skarpt.

Russeren virvlet rundt mot øyboerne, som stod i en samlet gruppe flere meter bak ham, og beordret dem til å bære deres ulykksalige kamerat til Land Roveren. Ingen gjorde mine til å røre seg. Sam ristet på hodet og lirket armen sin under den blødende mannen. «Slipp meg frem,» sa han og løftet offeret opp. Remi hjalp ham, og sammen bar de mannen til et kjøretøy som stod parkert i nærheten av stien opp til hovedveien.

De la ham i baksetet, og Sam snudde seg mot Leonid, som stod og kranglet med en av de innfødte nede i vannkanten.

«Hvem er den beste sjåføren?» spurte han, men mennene ristet på hodet.

Remi og Sam vekslet blikk, og Sam rakte frem hånden.

«Greit. Gi meg bilnøklene. Jeg aner ikke hva som er galt med dere, men kameraten deres er døden nær og trenger hjelp. Hvem kan vise meg veien til nærmeste sykehus?»

Leonid fomlet i lommene sine mens øyboerne mumlet seg imellom, og så tok en ungdom i tenårene et skritt frem. «Jeg kan gjøre det. Det er onkelen min, Benji, som er skadet,» sa han med en tykk pidgin-engelsk aksent.

«Hva heter du?» spurte Remi idet hun klatret opp i passasjersetet.

«Ricky.»

Sam satte seg bak rattet. Leonid kom bort til bildøren og rakte ham nøklene. «Jeg kommer etter dere i den oransje jeepen.»

«Bra.» Sam kikket på Ricky. «Sett deg i baksetet sammen med onkelen din, og pass på at beltet sitter stramt. Hvor langt er det til sykehuset?»

«Kanskje førtifem minutter …» sa Ricky usikkert.

Sam skar en grimase. «Spenn dere fast. Vi får se om vi kan klare det på et kvarter.»

29

Remi og Ricky gjorde som han sa mens Sam startet motoren. Han satte bilen i gir, og de kjørte av sted, humpet og spratt bortover stien som ikke var noe annet enn et smalt tråkk gjennom den tette jungelen. Den kraftige motoren jobbet hardt i det våte terrenget, og det virket som om det tok en evighet før de nådde frem til den hullete asfaltstripen av en kystvei som slynget seg rundt øya. Idet de hadde fast asfalt under dekkene, gav Sam full gass så SUV-en skjøt fremover. Han holdt blikket stivt på veibanen og taklet svingene med hvinende dekk i en alt annet enn fornuftig fart.

Remis knoker hvitnet der hun grep rundt armlenene. «Det vil ikke hjelpe ham stort dersom de blir nødt til å sende en ambulanse for å skrape oss av asfalten.»

«Slapp av. Jeg har eid en Ferrari.»

De skrenset rundt en sving, og alle de fire dekkene protesterte høylytt idet de mistet festet. Sam presset motoren ytterlige og girte ned for å beholde kontrollen over bilen. Etter å ha kastet et blikk på Remi, trakk han på skuldrene og senket farten med noen få kilometer i timen, men presset fremdeles grensen for hva det kraftige kjøretøyet kunne holde.

Remi snudde seg for å se til den blodige mannen, som hadde vondt for å puste. Ricky holdt hånden sin om beltet, med et engstelig uttrykk i det unge fjeset. Han møtte Remis blikk og svelget hardt.

«Tror du han vil klare seg?» spurte han.

«Vi skal gjøre alt vi kan for ham. Hvordan er sykehuset?

Hvor avansert er det?» spurte hun.

Han ristet på hodet. «Det er helt greit, antar jeg. Jeg har aldri vært på noen andre, så jeg har ikke noe å sammenligne med.»

«Håndterer de mange skader?»

«Jeg tror det.» Han hørtes tvilende ut.

Sam akselererte på en relativt rett strekning og ropte over skulderen. «Skjer det ofte at krokodiller angriper mennesker her?»

Et nytt skuldertrekk. «Av og til. Det hender at mennesker 30

forsvinner, men vi vet ikke om det er krokodillene som har tatt dem.» Tonen hans var dagligdags, som om han beskrev de jevnlige regnskyllene eller følgene av alderdom.

Remi stirret hardt på ham. «Hvorfor var det ingen som hjalp ham?»

Ricky skulte på henne. «De er overtroiske. De var så opptatt av å snakke om forbannelsen som hviler over området, at ingen klarte å bestemme seg for hva de skulle gjøre. Det skjer ofte når det oppstår en uenighet.»

«Forbannelse?» gjentok Remi.

«En av de eldre dykkerne sa at det gikk rykter om at stedet er hjemsøkt. Fordømt. Som jeg sa, finnes det mye overtro.» Han så på onkelen sin. «Jeg synes i hvert fall det.»

«Det der var en svær krokodille,» sa Sam. «Det hadde ingenting med overtro å gjøre, bare en sulten krokodille og et par karer som var uforsiktige.»

«Blir det vanskelig for Leonid å få noen til å hjelpe seg etter dette?» spurte Remi.

Ricky så vekk. «Det finnes ikke mange folk som ønsker å utfordre skjebnen blant krokodillene for noen få dollar om dagen,» forklarte han.

Sam oppfattet Remis ansiktsuttrykk og tok sjansen på å kaste et blikk i bakspeilet.

«Nei, de gjør vel ikke det.» Det var åpenbart for alle og enhver at Leonids undervannsprosjekt nettopp hadde møtt en alvorlig hindring, eller i verste fall veggen. «Det er merkelig at ingen hadde en rifle, når det finnes krokodiller i området.»

Ricky ristet på hodet. «Det er forbudt å bære våpen her.

Det har ikke vært lov siden den australske fredsstyrken tok over.»

«Det er et stort fremskritt for krokodillene, antar jeg,» sa Remi.

De rundet det vestligste punktet på øya og fortsatte østover mot hovedstaden Honiara, hvor det eneste ordentlige sykehuset lå, ifølge Ricky. Da de stoppet foran inngangen til 31

akuttmottaket, hadde tjueseks minutter gått, og Rickys onkel var i en svært dårlig forfatning. Ricky bykset ut av bilen for å hente hjelp, og en liten stund senere kom to øyboere løpende ut med en båre, fulgt av en pen kvinne i grønn sykehuskittel.

Remis blikk møtte kvinnens da hun nærmet seg bilen.

Hun så ut som en øyboer, men hun bar håret annerledes enn de andre innfødte de hadde møtt, og holdningen hennes kalte øyeblikkelig på oppmerksomhet. Dette var tydeligvis en kvinne med en viss myndighet, til tross for sin relativt unge alder. Da hun nådde frem til offeret, kastet hun et blikk på Remi og Sam før hun konsentrerte seg om skaden.

«Hvor lenge er det siden ulykken?» spurte hun med markert australsk aksent.

«En halv time. En krokodille på østsiden av øya,» sa Remi.

Kvinnen så nærmere på den blodige mannen. Hun gransket den maltrakterte beinstumpen før hun snudde seg mot portørene og utstedte en rask ordre på pidgin. Mennene bøyde seg inn i kjøretøyet og halte i Benjis ubevegelige skikkelse. De plasserte ham på båren, som så ut til å ha overlevd den japanske okkupasjonen, og inspiserte Sams forbinding.

Kvinnen snurpet munnen sammen, som om hun oppfattet Sams og Remis tvil om hva slags pleie han ville få.

«Ta det med ro. Utstyret i operasjonssalen er i bedre stand enn denne relikvien.» Hun rakte dem hånden. «Dr. Vanya.

Jeg leder dette sykehuset.» Hun håndhilste på Remi og deretter Sam. Dr. Vanya tok seg tid til å takke dem før hun snudde seg mot sykehusbygningen, der de to portørene trillet Benji inn. «Dere må ha meg unnskyldt, men plikten kaller. Dere kan vente i akuttmottakets venteværelse. Der finner dere en benk og ti år gamle utgaver av Times. Dere gjorde forresten en god jobb med å stoppe blødningen.»

Før noen av dem fikk sagt et ord til svar, forsvant hun inn i bygningen. Sam fikk øye på blodsølet i bilsetet, og blikket 32

hans vandret nedover klærne, som var dekket av rustrøde flekker. De hadde bare vært på øya i fem timer og hadde allerede hjulpet en mann som nå kjempet for livet.

En trøblete start på det som burde ha vært et avslappende dykkereventyr, og et uhyggelig omen for resten av oppholdet deres på Salomonøyene.

Kapittel 5

Leonids pickup kom rullende inn på parkeringsplassen flere minutter senere og stoppet ved siden av SUV-en. Leonid steg ut og vinket til sjåføren, som ruset motoren og svingte ut på hovedveien igjen i en sky av eksos. Russeren nærmet seg Sam med et skyldbetynget uttrykk i ansiktet.

«Klarte han seg?» spurte han.

«Så vidt,» sa Sam. «Men det var nære på.»

«Stakkars fyr. For en måte å dø på.»

«Det er rart at de ikke advarte deg mot krokodiller,» sa Remi.

«De gjorde det. Det var derfor de hadde med seg macheter og økser.»

Sam stirret på Leonid. «Et par AK-47 hadde vært en bedre idé.»

«Tro meg, min venn, hvis det fantes geværer på øya, så ville jeg ha skaffet meg dem.»

«Hvor er mannskapet ditt?» spurte Remi.

«De er igjen i bukten. De pakker sammen og tar båtene sjøveien med alt utstyret. Ingen ønsket å kjøre med meg. Jeg har på følelsen at de gir meg skylden for kameratens ulykke, av en eller annen grunn.» Han var taus en liten stund. «La du merke til størrelsen på det dyret? Det var lengre enn pickupen.»

«Og det kan ha nære slektninger i området,» sa Sam. Remi nikket. «Ja, og familien kan ha tatt drapet personlig og være ute etter hevn.»

34

Leonid så forskrekket ut. «Jeg har da ikke gjort noe.»

Sam sendte Remi et sørgmodig smil. «Du trenger ikke å forklare deg for oss. Spar det til krokodillene.»

I samlet tropp gikk de inn i sykehusbygningen, som viste seg å være like enkel innvendig som utvendig. Akuttmottakets venteværelse var en trang tarm med dårlig ventilasjon, der et titall syke eller skadde ventet på noen slitte benker.

Ricky hadde holdt av en ledig plass innerst i rommet, der han satt og stirret ut i luften. De beveget seg bort til benken og satte seg ved siden av ham mens viftene i taket gjorde et nytteløst forsøk på å avkjøle den innestengte luften. Etter å ha svettet i noen få minutter, reiste Remi seg igjen. «Jeg venter utenfor.»

Sam reiste seg også, og Leonid gjorde likeså. «Vi skal holde deg med selskap.»

Remi snudde seg mot Ricky. «Kommer du og henter oss når du hører noe?»

«Ja.» Ricky så ut til å være upåvirket av varmen. «Dr. Vanya er den beste legen vi har, så han er i gode hender.»

«Det lover i hvert fall godt,» sa Remi og gned seg i pannen.

En gammel mann som satt i nærheten, hostet surklende, og Sam grep Remis hånd og leide henne mot utgangen.

Utenfor var temperaturen nær kokepunktet, men luften føltes likevel forfriskende etter det klaustrofobiske venteværelset. De fant seg et skyggefullt område i nærheten av bygningen, og Sam gransket skjorten sin.

«Det hadde kanskje ikke vært så dumt å dra tilbake til hotellet for å skifte.» Han kikket på Remi, som også hadde størknet blod på seg. «Skal vi ta en rask kjøretur?»

Remi kastet et blikk på Land Roveren. «Hvis vi passerer en bensinstasjon med bilvask på veien, er jeg med.»

Leonid nikket. «Jeg kan kjøre dere. Det er ingen vits i å bli stående her og trykke.»

De klatret inn i SUV-en, og Leonid satte seg bak rattet.

Etter den nervepirrende bilturen fra bukten føltes det som 35

om de stod stille med den forsiktige russeren som sjåfør. Leonids ansikt var surt som eddik mens han navigerte de travle gatene, som var overraskende fulle av trafikk.

«Det er nok kroken på døren for vår del,» sa han. «Mannskapet kommer aldri til å ville dra til bukten igjen etter dette.»

«Har du snakket med dem?»

«Bare to viste tegn til å ville komme tilbake i morgen.»

«Hva med båtene?»

«Ingen av kapteinene ønsker å ha noe med oss å gjøre nå.

Det betyr ulykke.»

«Spesielt for Rickys onkel,» sa Remi og så nedover skjorten sin. «Jeg kan ikke forestille meg hva han gjennomgår akkurat nå.»

«Det var heldig for ham at dere var der. Hvis vi hadde måttet vente til de andre foretok seg noe, hadde han vært død,» erklærte Leonid med flat røst.

«Ricky hevdet at det er kulturelt betinget. Alt går visst tregt på denne øya.»

«Bortsett fra krokodillene,» sa Leonid.

De kom frem til hotellet, hvor de overså de forskrekkede blikkene fra betjeningen og andre gjester, og gikk rett til rommet. Etter en rask dusj og et klesskift var de klare for å dra tilbake til sykehuset. Leonid ventet på dem i den avkjølte lobbyen, der han studerte fotografiene som han hadde greid å redde i kaoset. Sam og Remi slo seg ned på hver sin side av ham og nøt den svale luften fra airconditionen.

«Hvis dere tar en titt på dette bildet, kan dere skimte en konstruksjon i bakgrunnen. Lederen for dykkerteamet sa at han trodde det fantes minst seks slike, kanskje flere,» sa Leonid og holdt opp et fotografi.

«Dersom han har rett, er dette et betydelig funn. Ikke bare en oldtidsruin, men en som har vært tapt lenge nok til at ingen husker den. For ikke å snakke om at beliggenheten innebærer et interessant mysterium,» sa Remi.

«Det dreier seg åpenbart om en eller annen form for na36

turkatastrofe,» spekulerte Sam. «Dette området har vært spesielt utsatt for jordskjelv opp gjennom historien. Det må være slik det havnet i vannet.»

«Ja, men det som er mer interessant for meg, er konstruksjonen. Av stein. Det finnes ingen andre steinbygninger her.

Dette er et viktig spor til en fortid som vi aldri har sett for oss,» sa Leonid.

«Det er rart at det ikke finnes noen nedtegnelser om det, ikke sant?» spurte Remi lavt.

Leonid lot fotografiene synke i fanget. «Ikke for meg.

Dette er et adskilt samfunn som er avhengig av en muntlig fortellertradisjon. Det finnes mer enn sytti språk på disse øyene. Det fører til splittelse og isolasjon. Det kan tenkes at alle som visste noe om dette, ble utryddet. Tenk dere hvor kraftig et jordskjelv måtte ha vært for å senke en hel kystlinje.»

En tanke slo Sam. «Hvis man går ut fra at de bygde på land, da.»

Remi sendte ham et forbauset blikk. «Hvorfor skulle man anta noe annet?»

Sam lente seg frem. «Har dere noen gang hørt om Nan Madol?»

«Nei.» «Det herskende dynastiet konstruerte øyer av store steiner oppå korallrev – en lignende tilnærming som Venezia – med en serie kryssende kanaler,» forklarte Sam. Leonid stirret tankefullt på ham. «Hvis det ble bygd i en lagune eller på et korallrev, kan det være forklaringen på hvorfor det sank. Hvis grunnvollen kollapset under et kraftig jordskjelv –» «Nettopp. Det er i hvert fall min teori, siden vi ikke har en mulighet til å dykke ned til funnet. Vi får vite mer når Selma har funnet et forskningsfartøy til oss.»

De reiste seg og byttet motstrebende ut komforten inne i hotellobbyen med den trykkende heten utenfor. Bygene som hadde ligget og truet i horisonten, nærmet seg sammen med 37

et fuktig drag i luften, og under kjøreturen tilbake til sykehuset ble himmelen stadig mørkere.

Leonid hadde vært på Guadalcanal i en uke nå og var blitt vant til det skiftende været. Han kastet et likegyldig blikk opp mot skyene. Inne i SUV-en luktet det som et slakteri, og han svingte innom en landhandel inntil et jorde som lå brakk. På jordet var det rigget til en bilvask, der vannforsyningen bestod av arbeidere som løp til og fra med bøtter, barføtt og i bar overkropp, som om de jobbet på samlebånd i en bilfabrikk.

Det gode humøret deres forsvant brått da ungdommen som ledet arbeidet, fikk øye på Land Roverens interiør.

Remi, Sam og Leonid tilbrakte den neste halvtimen under et banyantre, der de betraktet arbeiderne som vasket bilen i anspent taushet. Halvveis ut i arbeidet dukket en politibil opp i veikanten, og to politibetjenter kom bort til dem og stilte noen spørsmål, før de kontaktet sykehuset og fikk bekreftet opplysningene.

Leonid sukket lettet ut idet politiet forlot området. Han kikket opp mot himmelen da lyden av et tordenbrak lød i det fjerne.

«Det høres ut som om det nærmer seg,» bemerket han.

«Det kommer til å rote opp vannet og ødelegge sikten hvis vi forsøker å dykke i morgen,» sa Sam. «Jeg antar at dere fremdeles har lyst?»

«Så du ikke krokodillen nede på stranden?» spurte Remi.

«Den var på størrelse med en liten lastebil.»

«Jo da. Da vet vi hvor den er.»

«Mener du alvor?» sa hun.

«Hva er vel livet uten litt spenning?»

Hun skar en grimase. «Ordet du leter etter, er ‘sikkerhet’.

Eller kanskje ‘lengde’.»

Sam viftet en hånd mot himmelen. «Sludder. La oss dra til sykehuset og se til onkelen. Deretter sørger vi for å reservere noe utstyr. Jeg vil ta en nærmere titt på funnstedet, nå som vi først er her. Jeg liker ikke å befinne meg på sidelin38

jen. Dessuten skjedde angrepet på stranden, så det tryggeste stedet i bukten er alle andre steder enn der vi var.»

Leonid nikket. «Det som kommer til å bli vanskelig, er å få tak i en båt. Båtene jeg leide i dag, kommer ikke tilbake.»

«Sett oss av utenfor sykehuset, så kan du lete etter noen nye. Legg igjen en beskjed til oss på hotellet hvis du har lykkes,» sa Sam. «Og se om du kan finne noen som har et pålitelig og pent brukt maskingevær i samme slengen. I tilfelle krypdyret vårt ikke var alene,» sa Remi.

Tordenværet nærmet seg raskt idet Leonid forlot dem utenfor sykehuset, og det var så vidt de kom seg innenfor dørene før himmelen åpnet sine sluser og regnet pøste ned.

Regndråper på størrelse med golfballer hamret mot blikktaket til venteværelset, der Ricky satt ubevegelig som en statue, med øynene lukket. Folkemengden var blitt tynnet ut, og nå var bare den gamle mannen med den stygge hosten igjen, en arbeider som hadde brukket armen og en fisker med en stygg flenge i den ene hånden.

De tok plass på benken ved siden av Ricky. Han beveget på seg og åpnet øynene. Remi smilte til ham, og han gav henne et forsiktig smil tilbake.

«Har du hørt noe?» spurte hun.

Han ristet på hodet. «Nei. Men det har bare gått et par timer. Jeg venter ikke å høre noe på en stund.»

Ingen trengte å påpeke sannsynligheten for at onkelen hans kom til å miste et bein, i beste fall. At han fremdeles var i live etter det grusomme angrepet, var et mirakel i seg selv. Forhåpentligvis ville han fortsatt ha hellet med seg.

Etter en times tid kom dr. Vanya ut gjennom skyvedørene til akuttavdelingen, fremdeles iført operasjonskittelen.

Ricky reiste seg, og Sam og Remi sluttet seg til ham idet hun nærmet seg.

«Vel, den gode nyheten er at vi har stabilisert ham. Vi fikk overført nok blod til at han har en rimelig sjanse til å klare seg. Men det neste døgnet vil være avgjørende. Den største 39

risikoen nå er at han havner i sjokk eller rammes av en infeksjon. Han er i nokså god form og er ennå ung, men det finnes ingen garantier.»

«Og beinet?» spurte Ricky forsiktig.

«Beinet ble knust i hundre beinsplinter mellom de sterke kjevene, så selv om jeg hadde vært på ulykkesstedet, hadde vi likevel måttet amputere det. Jeg er lei for det,» sa hun.

«Kan vi få se ham?» spurte Ricky.

Dr. Vanya ristet på hodet. «Jeg synes han skal få litt tid på seg. Kanskje til kvelden.» Hun vendte seg mot Sam og Remi.

«Hvordan har det seg at dere var i nærheten da angrepet skjedde? Krokodiller holder seg vanligvis unna turiststrendene. Jeg håper ikke det har forandret seg?»

«Vi befant oss på den andre siden av øya. Det er utenfor allfarvei,» forklarte Sam, uten å si for mye. Det var ikke hans jobb å legge ut om Leonids ekspedisjon, selv om ryktet om angrepet nå antagelig hadde spredd seg som ild i tørt gress, sammen med sladderen om bygningene under sjøen.

«Hva i all verden gjorde dere der?» spurte hun.

«Vi hjalp en venn med et prosjekt,» sa Sam. «Et prosjekt?» fortsatte Vanya.

«Arkeologi.»

«Aha,» sa Vanya, som om det forklarte alt. «Dere er amerikanere, ikke sant?»

«Er aksenten vår så avslørende?» spurte Remi.

«Vel, ja. De fleste besøkende er fra Australia eller New Zealand. Det kommer ikke på langt nær så mange amerikanere som det gjorde under min oppvekst. Den gangen fantes det fremdeles mange veteraner som kom for å besøke gammel slagmark og vise sin respekt. Men ikke nå lenger,» forklarte hun. «Å, så du er øyboer?» sa Remi overrasket. Det fantes ikke spor av den lokale pidginaksenten i uttalen hennes.

«Inntil jeg var ti år gammel. Da flyttet familien min til Sydney, der jeg gikk på skole. Et eller annet sted underveis mistet jeg aksenten min.» Hun smilte. «Men dere vet jo hva 40

man sier: En gang øyboer, alltid øyboer. Etter avgangseksamen og turnustjenesten ønsket jeg å gi noe tilbake til folket mitt, så jeg kom tilbake hit for ni år siden.»

«Det er en fin gest,» sa Sam. «Nå ja, jeg ble tross alt født her. Mitt nåværende prosjekt er å skaffe penger til flere klinikker. Dette kan virke som en liten øy, men hvis du skader deg eller det skjer en ulykke, kan de store avstandene bety liv eller død. Og det samme gjelder vaksinasjoner og den slags. Dessverre har myndighetene aldri vært behjelpelige, så skjebnen overlates til privatsektoren, som utretter hva den kan.»

«Det høres edelt ut,» sa Sam. «Kanskje du kan gi meg litt mer informasjon?»

Vanya studerte ham. «Hvorfor det? Har du lyst til å bidra?» spurte hun uten blygsel.

Remi brøt inn. «Vi styrer et fond som støtter veldedighetsarbeid over hele verden.»

Vanya blunket flere ganger før hun smilte, og små smilerynker kom til syne rundt øynene. «Vel, i så fall må dere spise middag sammen med meg. Hvor lenge kommer dere til å bli på Guadalcanal?»

Remi trakk på skuldrene. «Det har vi ikke bestemt oss for ennå.»

Sam humret. «Til vi blir kastet ut.»

Alle lo. Vanya nikket. «Etter deres nylig oppviste heltemot, skjer nok ikke det. Men alvorlig talt: Hvis dere er ledige i kveld, vil jeg gjerne vise dere en av øyas skjulte perler.

Jeg skal spise middag med en kollega av meg, og jeg er sikker på at han gjerne vil diskutere prosjektet deres. Det kommer ikke mange arkeologer hit og snuser omkring. Og jeg skal selvfølgelig fortelle dere alt om klinikkene mine.»

Remi vekslet blikk med Sam. «Og du er sikker på at vi ikke trenger oss på?»

«Absolutt,» sa Vanya. «Sannheten er at jeg begynner å kjede vettet av meg her etter en stund. Jeg kunne trenge litt tid sammen med noen nye ansikter og høre andre historier.

41

Etter å ha bodd i Sydney, er jeg er redd for at Honiara ikke virker like interessant som da jeg var ti år gammel. Jeg kan forsikre dere om at det er ren egoisme som ligger bak invitasjonen min.»

«Vel, i så fall har vi en avtale,» sa Sam. «Skal vi møte deg her?»

«Hvis dere vil.» Hun holdt inne og tenkte seg om. «Eller jeg kan stikke innom hotellet deres. Da rekker jeg hjemom for å stelle meg, og hvis det fortsatt regner, slipper dere å trosse regnværet for å komme hit. Hvor bor dere?»

Sam fortalte henne det, og de ble enige om å møtes i hotellobbyen klokken åtte. Vanya snakket litt med Ricky og redegjorde for onkelens tilstand, før hun forsvant inn i sykehusets indre gemakker igjen, etter å ha stoppet opp og tatt en titt på mannen med den brukne armen.