Issuu on Google+


2 1

5

3 4

6

7

Roma syv vandringer_materie_kap 1.indd 8

29-01-10 13:59:46


Første vandring

Gjennom Roma – i bylandskapet

Hensikten med den første vandringen i Roma er å følge noen hoveddrag i bylandskapet. Det er uansett alltid å anbefale først å få tak i helheten, for dernest å dukke ned i delene. Det gjelder særlig i Roma, der man fort blir retningsløs og forvillet i de trange gatene. Det hjelper heller ikke noe særlig å gå rett på de store magnetene som Colosseum, Kapitol eller Peterskirken. Uten helhetsblikket vil resten av byen lett fortone seg som en fremmed masse mellom severdighetene. Derfor starter vi midt på Piazza del Popolo 1, som er byens entré ved den gamle hovedinngangen fra nord. Derfra ser vi nedover «Il Tridente», som er de tre utstrålende gatene som danner selve ryggraden i Romas byplan. For enden av Via del Corso, som er den midtre gaten og Romas «Karl Johan», ser vi «Il Vittoriano», eller Vittorio Emanuelemonumentet, som er målet for den første vandringen. Monumentet ligger med ryggen til Kapitol, antikkens gudehøyde, og er en gigantisk manifestasjon av italiensk nasjonalfølelse. For å komme dit tar vi først svingen opp på Monte Pincio 2, der en av de viktigste folkeparkene i Roma ligger. Herfra får vi et storslått overblikk over høydene rundt, byens taklandskap og Peterskirken på den andre siden av Tiberen.

Roma syv vandringer_materie_kap 1.indd 9

Derfra går vi ned igjen via den svungne La Scalinata di Trinità dei Monti, eller Spansketrappen 3, som ikke bare er en trapp, men like mye en scene med teologiske undertoner. Vel nede går vi rett frem og inn i Via dei Condotti, som krysser Via del Babuino, som er en av de tre gatene som stråler ut fra Piazza del Popolo. Vi går videre rett til neste strålegate som er Via del Corso, eller «Corsoen». Herfra går vi inn i barokkirken S. Carlo al Corso, der alle veggene er malt som ekte marmor for å spare penger. I ett av kapellene finner vi det norske St. Olavsalteret 4, der helgenkongen er fremstilt som en rødmusset viking. Deretter spaserer vi til Ara Pacis Augustae 5, som ligger ut mot Via di Ripetta, som er den tredje strålegaten fra Piazza del Popolo. Dette «Augustus’ fredsalter» er en moderne museumsbygning som noen mener passer bedre på den amerikanske vestkysten enn i Roma. Deretter vender vi enda en gang tilbake til Corsoen og stopper på Piazza Colonna 6, der en av verdens høyeste søyler kneiser over hustakene. Søylen er reist til minne om seire på slagmarken til en keiser som elsket filosofi. Tilslutt vandrer vi helt til bunnen av Corsoen, der Vittorio Emanuele-monumentet 7 venter for enden av Piazza Venezia.

29-01-10 13:59:50


Piazza del Popolo og entreen

B

etegnelsen Piazza del Popolo, «Folkets plass», skriver seg fra kirken S. Maria del Popolo, som ligger til venstre for byporten når man kommer inn. Der lå det opprinnelig et kapell som ble reist og betalt av befolkningen i Roma for å feire korsfarernes erobring av Jerusalem i 1099.

Det var altså innenfor murene man første gang møtte det romerske folket. Herfra spredte de sine initialer S.P.Q.R over hele byen, på kumlokk, søyler, vegger og kunstverk. Forkortelsen S.P.Q.R., som står for SENATUS POPULUSQUE ROMANUS, «senatet og det romerske folket», har helt siden republikken, lenge før keisertiden, synliggjort romernes selvbevissthet. Helt fra den nåværende bymuren sto ferdig i 275 e.Kr., har det alltid ligget en åpen plass inntil portmassivet. Her kunne man slå seg ned etter å ha forsert de siste lange kilometerne på Via Flaminia. Denne gaten er snorrett, og ble anlagt som en nordgående marsjlinje direkte til Europa ca. 500 år før muren ble reist.

Entreen og presentasjonen Plassen ved byporten er Romas entré. Slik har det alltid vært i byenes historie. Som førsteinntrykk for de tilreisende var det ved inngangen at en by presenterte seg. Selvfølgelig hadde slike forplasser også praktisk betydning. Det åpne rommet gav armslag for forsvarerne i tilfelle fiender brøt igjennom. Og i fredelige tider ble de brukt som markedsplasser for salg av varer som bøndene kom inn med fra jordene utenfor murene.

10

Roma syv vandringer_materie_kap 1.indd 10

Det å presentere seg og sitt ved inngangen er for øvrig en allmenn foreteelse, også i boliger. I antikkens domus ble de besøkende tatt imot i det høytidelige atriet av verten, men også av vertens forfedre, som så ned fra portrettbyster på veggene rundt. Senere, i engelske haller, var peisen det første som møtte gjestene, men også familieportrettene som hang opp langs trappeløpene. Og i renessansen fikk verten malt prospekter av sine eiendommer på veggene i forhallen for å overbevise den besøkende om at familien var rik. I vår tid er det de færreste som har haller. Allikevel gjør vi det samme i våre egne vindfang: Vi er formelle når gjestene kommer inn med blomster og hilsener. Og når gjestene går ut samme sted etter en løssluppen fest, blir det hele plutselig formelt igjen: Vi strammer oss opp, de takker for seg, og alle ønsker hverandre på gjensyn. På Piazza del Popolo er det hele Europa som blir mottatt som gjest. Førsteinntrykket av plassen er at den er symmetrisk, storslått og åpen. Dikteren Johann Wolfgang von Goethe (1749–1832) kalte den for «verdens vakreste mottagelse» og plassens utforming ble gjennomført gradvis, siste gang på begynnelsen av 1800-tallet. Den første store opprustingen etter middelalderen ble satt i gang etter motreformasjonen på slutten av 1500-tallet. Motreformasjonen startet etter at Martin Luther (1483–1546) i 1517 hadde brukt døren i Wittenberg til å protestere mot avlatshandelen. Luther ble lyst i bann, og det er blitt sagt at pave Leo 10 (1513–1521) red ute på jakt da ku-

ROMA – GUIDE TIL SYV VANDRINGER

29-01-10 13:59:51


Piazza del Popolo og ÂŤtvillingkirkeneÂť

Roma syv vandringer_materie_kap 1.indd 11

29-01-10 14:00:01


St. Olav og vikingen

S

om norsk kan man få et kultursjokk når man trer inn den svære kirken S. Carlo al Corso, og ikke bare ved synet av det enorme barokkrommet fra 1600-tallet. Alle veggene er dekket av flammende marmor, som for øvrig ikke er ekte, men malt for å spare penger. Viktigst for nordmenns opplevelse er møtet med Norvegiae Rex, «Norges konge». Til venstre i et eget kapellrom med kuppel henger et gigantmaleri av St. Olav over et alter med en liten Jesus som viser hjertet sitt. Bildet er malt i 1893 av en polakk som aldri hadde vært i Norge. Umiddelbart tenker man på kulisser fra en heroisk scene i en kraftopera av Wagner. Som en høyreist og rødmusset viking står helgenkongen i nordisk blest ut mot havet. Han kneiser under en urolig himmel og er omgitt av norske fjell med en hildrende stavkirke i det fjerne.

Romersk stridsmann Men bak det germanske uttrykket ligger et kristent billedspråk som har tusenårgamle røtter helt tilbake til både egypterne og grekerne. Ser man nøye på Olav, står han i positur som en gresk gud. Han hviler med hoften på det ene benet, mens det andre stikker lett frem. Slik sto greske helter flere hundre år før Kristus, og slik ble stillingen videreført inn i romertidens statuer av keiserne. Selv vår egen kong Christian 4 står på samme måte midt på Stortorget i Oslo. Videre er helgenkongen kledd i rustning som en Guds stridsmann, men med et brystpanser som kunne vært brukt av både Augustus og Konstantin.

28

Roma syv vandringer_materie_kap 1.indd 28

Også tunikaen, eller skjorten, har romerske forbilder. Det var slik romersoldatene var kledd når de kjempet på slagmarken. Men skjorten er rød, som er blodets og martyriets farge, og minner om fallet på Stiklestad. Derimot er den hvelvede skulderkappen blå, en henvisning til himmelen både i form og farge. Hermelin-fôret levner ingen tvil om at Olav fortsatt er konge, sågar «Norges evige» blant alle de hellige der oppe. Sverdet viser at jobben er gjort, for det er låst til sliren, og seieren formgis som en døende drage som kveiler seg under stålføttene. Dragen symboliserer kongens mordersinn, som herjet ham da han levde. Men den uttrykker også alt det onde på jorden, som man på 1800-tallet tydeligvis mente kom fra Afrika, om man ser på dragens ansiktstrekk. Men motivet med det onde som drepes av det gode, er eldre og er hentet fra bilder av St. Georg og dragen. Og Georgs kamp er i sin tur hentet fra solguden Horus’ kamp mot krokodillen, som var egypternes symbol på det samme. Og fra Olavs panne stråler kongekronen, som har sitt utspring i laurbærkransen som ble båret av de romerske keiserne, mens glorien over hodet risser opp sirkelen som et bilde på kosmos. Skikkelsen i S. Carlo skal altså vise en nordisk helgen i romersk tjeneste. Og som kunst betraktet er maleriet kanskje «en utfordring for katolske nordmenn (…) med god smak» (biskop Bernt Eidsvig). Men pave Leo 13 (1878–1903) var visstnok svært fornøyd med gaven han fikk av norske katolikker.

ROMA – GUIDE TIL SYV VANDRINGER

29-01-10 14:00:51


S. Carlo al Corso. Alteret for St. Olav

Roma syv vandringer_materie_kap 1.indd 29

29-01-10 14:01:01


Vittorio Emanuele-monumentet og nasjonalfølelsen

R

omas skjebnefortelling kan grovt deles inn i tre hovedfaser: antikken (753 f.Kr.–300 e.Kr.), pavetiden (300–1870) og nasjonstiden (1870–). Tilsvarende grovt kan vi påstå at disse fasene er synliggjort i tre hovedverk: Forum Romanum fra antikken, Peterskirken fra pavetiden og Vittorio Emanuele-monumentet fra nasjonstiden. Vittorio Emanuele-monumentet, eller «Il Vittoriano», er en koloss. Den er heller ingen bygning i vanlig forstand, selv om det inne i sokkelen er hult ut noen rom som kan brukes til utstillinger. Anlegget er først og fremst et massivt monument, noe som rett forstått betyr at det er laget for et budskap som skal minnes og huskes. Noen vil si at Il Vittoriano brøler dette budskapet ut over byen: Endelig var Italia samlet med Roma som hovedstad, takket være slosshelten Giuseppe Garibaldi, strategen grev Cavour (1810–1861) og den godmodige kong Viktor Emanuel 2 (1820–1878). Litt motstrebende ble kongen hentet ned fra Piemonte i Nord-Italia, der familien regjerte. Nå sitter han til hest midt i monumentet og veier femti tonn i bronse. Over tyve mann hadde kranselag inne i hestebuken før bakparten ble sveiset igjen. Naturlig nok var den daværende paven, Pius 9 (1846–1878), rasende over at Roma ble tatt fra ham, og sendte bannbuller i alle retninger på vei til Vatikanet, der han murte seg inne. En av bannbullene traff kongen, noe som såret den fromme man-

38

Roma syv vandringer_materie_kap 1.indd 38

nen dypt. Men da kong Viktor Emanuel ble syk og lå på dødsleiet noen få år senere, skal paven ha vært på besøk, og de to gamle ble forlikt. Raushet er også en del av Romas historie.

Den store fortiden Alt ved Il Vittoriano strutter av nasjonalfølelse. Steinkjempen står som et hvitt fjell over de urørlige æressoldatene som flankerer den ukjente soldats grav under rytterstatuen. Nasjonalmonumentet sto for det meste ferdig i 1911, og var faktisk beskjedent i størrelse sammenlignet med flere av de andre forslagene i arkitektkonkurransen. Selv steinen som ble valgt, skulle vise at situasjonen var unik. Følgelig ble det ikke anvendt tradisjonell marmor som i antikken, og slett ikke travertin, som var typisk for pavetidens kirkefasader. I stedet ble bygningen oppført i en kritthvit kalksteinssort fra Brescia i Nord-Italia, i nærheten av der kongen kom fra. Statsministeren var deleier av steinbruddet, så man kan vel anta at begrunnelsene ikke bare var idealistiske. Men uansett hadde man ikke regnet med luftforurensningene. Hvert tiår må monumentet renses for å få bort de sorte tjærebekkene som renner ned fra utstikkerne. Alle flatene er dekket av relieffer med muskuløse menn og like muskuløse kvinner. Rett under kongen står gudinnen Roma fremstilt som seierens Athene mot en bakgrunn av gull. Inn fra hver side skrider det høytidelige rekker med triumferende helter. Den ene rekken representerer fedrelandets

ROMA – GUIDE TIL SYV VANDRINGER

29-01-10 14:01:21


Vittorio Emanuele-monumentet

Roma syv vandringer_materie_kap 1.indd 39

29-01-10 14:01:31


1

2 3 4

5

7

6

Roma syv vandringer_materie_kap 2.indd 42

29-01-10 14:03:01


Andre vandring

Mot Colosseum – i Imperiets fotspor

Hensikten med den andre vandringen i Roma er å gi en introduksjon til det viktigste området fra tiden da det romerske imperiet hersket over verden.

Piazza del Campidoglio ble anlagt i senrenessansen, men viser Kapitols betydning fra Romas spedeste begynnelse. Dessuten ble plassen utformet i et formspråk som var inspirert av romertiden.

Vi starter der vi slapp etter vår første vandring, ved foten av Vittorio Emanuele-monumentet. Sett i sammenheng vil disse to vandringene ha beskrevet hele strekket fra Piazza del Popolo i nord til Colosseum i sør, og dermed hoveddraget i Romas historiske grunnstruktur.

Fra Kapitol går vi ned til Forum Romanum, Romas sentrum i antikken. For å forstå det uoversiktlige ruinlandskapet deler vi bebyggelsen opp i tre bruksområder der hver enkelt av dem avspeiler noen av imperiets viktigste funksjoner: staten 2, handelen 3 og religionen 4.

Vårt første mål er Piazza del Campidoglio 1 på Kapitolhøyden. Vi går til høyre for Vittorio Emanuele-monumentet og passerer på vår venstre side ruiner av en bygård fra antikken. Den viser butikkfasader og leiligheter og gir et inntrykk av hvor lavt gatenivået lå, i dette tilfellet seks meter under det moderne. Vi passerer også de to trappene som fører til Kapitolhøyden, der den ene er steil og leder opp til en høytliggende mariakirke, mens den andre er slak og fører oss opp til Kapitolplassen.

Deretter stopper vi ved keiserdømmets fremste varemerke, triumfbuen, representert ved Titusbuen 5 i enden av Forumdalen, før vi tar en kort svipptur opp til Palatinhøyden 6.

Roma syv vandringer_materie_kap 2.indd 43

Vandringen ender ved amfiteatret Colosseum 7, som med sin ovale form kretser om blodarenaen i midten.

29-01-10 14:03:03


Kapitol og verden

I

l Campidoglio, «Kapitol»-høyden, er under 50 meter høy. Den er den minste og laveste av de syv klassiske høydene – men den viktigste. Den er «Verdens Hode», Caput Mundi, og har gitt navn til alt som er fremst og betydeligst, som for eksempel «kapittel», «kaptein» – og «hovedstad». Herfra ble verden styrt, og der glitret det i diamanter og glass fra et palass av det reneste gull, heter det i Mirabilia Urbis Romae, en reisebok fra 1200-tallet. Slik tennes fantasien for all ettertid av det som startet med innvielsen av Jupitertempelet i året 509 f.Kr. På en av de to kollene på toppen av Kapitol fikk himmelstyreren, Jupiter Optimus Maximus Capitolinus, sin lysende bolig, flankert under samme tak av gudinnene Juno og Minerva. På den andre kollen lå etter hvert tempelet for Juno Moneta plassert over en høy sokkel hvor det ble laget mynter. Det igjen gav opphavet til begrepene «mynt» og «monetær», som i ettertid har gitt pengevekslingens kunst en touch av det sakrale – fortjent eller ufortjent. Triumftogenes festmarsj gjennom Roma endte alltid oppe på gudehøyden foran Jupiters tempeltrapp. Her ble trofeene satt, offerdyrene slaktet, røkelsen tent og votivene gitt, alt som takk for himmelsk støtte. Gjennom århundrene var det et yrende liv på Kapitol mellom en voksende skare av statuer, altre, minnestøtter – og gjess. De var gudinnen Junos fugler og løp rundt og kaklet hellig lyd og advarte alle. Det hadde de også gjort i en fjern fortid da de reddet Roma fra fiender som ville snike seg over bymuren.

44

Roma syv vandringer_materie_kap 2.indd 44

Under platået foran Jupitertempelet lå Den tarpeiske klippe. Den var retterstedet for forrædere og falne politikere, som ble kastet over kanten og ned i dypet. Det var altså ikke langt mellom topp og bunn i samfunnet, eller som det ble knurret mot adelen under den franske revolusjonen: «Husk – det er ikke langt fra Kapitol til Den tarpeiske klippe!» En påminnelse som vel har gyldighet fortsatt, i alle fall for oppblåste maktpersoner av de fleste slag.

Høyden Det å reise templer og hellige bygg på høyder og topper har romerne felles med de fleste kulturer. Selvfølgelig hadde en høy plassering, det være seg av tempelanlegg eller byer, både praktisk og militær betydning. Bebyggelsen ble mer utilgjengelig og bedre beskyttet mot angrep. Men samtidig gav det opphøyede i seg selv også uttrykk for makt, for bygninger på topper er både dominerende og utilnærmelige. Aristoteles (384–322 f.Kr.) hevdet at det å reise byer på høyder passet for konger, mens det å bygge på en slette, passet for demokratier. Grekernes Olympos lå høyt, det samme gjorde deres akropolis, deres «by på høyden». Mest kjent er Athens Akropolis, sikkert også et forbilde for romernes Kapitol med sin klynge av store gudeboliger. Også i ettertid har romernes gudehøyde hatt virkekraft. I Nord-Amerika satte opprørerne seg ned etter 1776 og funderte på hva som skulle være logoen for det nye demokratiet. Det skulle være tegn og bilder fra Roma, dog ikke fra keisertiden, men fra republikken. Derfor fant de på tittelen «presi-

ROMA – GUIDE TIL SYV VANDRINGER

29-01-10 14:03:03


Kapitol

Roma syv vandringer_materie_kap 2.indd 45

29-01-10 14:03:12


Roma av Thomas Thiis-Evensen