Rom 66

Rom 66

Hedda Robertsen

Rom 66

© CAPPELEN DAMM AS, Oslo 2022 ISBN 978-82-02-74257-7 1. utgave, 1. opplag 2022 Omslagsdesign: Anders Bergesen / Superultraplus Sats: Type-it AS, Trondheim 2022 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2022 Satt i 10/14 pkt. Sabon og trykt på 60 g Enso creamy 2,0 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.

Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

My heart – I thought it stopped.

So I got in my car and headed for God. Amy Hempel

(1)

Livestream

Hoftebeina presses ned i gulvet, deretter brystet, pannen.

Jeg blir liggende slik med øynene lukket, som å være under vann. Etter morgenyoga setter jeg meg ved et vindusbord på Kaffebrenneriet. Det er en jeg pleier å møte der, en som også har gjort sitt morgenritual, smurt matpakker til barna, kysset konen farvel, så vidt begynt dagens arbeid, bladd i avisa. Hvis han ikke dukker opp, vet jeg at han er opptatt.

Hvis han er der, sitter vi ved hvert vårt bord, drikker hver vår kopp med noe varmt. Han kaffe, jeg te. Vi er stamkunder, det er alt. Later som vi ikke kjenner hverandre. Kanskje hilser vi vennlig slik stamkunder kan gjøre, uten å ha noe mer med hverandre å gjøre utenfor kafeen. Noen ganger går han først ut, andre ganger jeg. Så møtes vi på hjørnet ved Arno Bergs plass, tar til venstre i Gyldenløves gate.

Der føler jeg meg fri, i alleen med blomstrende trær. Jeg er elastisk og utbøyd etter yogaen, klar for alt. Jeg følger ham hjem. G er forfatter, som jeg. Han låser oss inn, vi tar av yttertøyet i gangen, går inn i stuen, til kontoret hans. Vi gjør det aldri i sengen, den deler han med konen. Vi har sex på sofaen, på skrivebordet, på gulvet. Jeg tar av yogatightsen, legger meg på kanten av sofaen, naken med rumpa mot 9

ham. Han slår meg, det er det jeg er her for. Jeg lengter etter slagene. Oftest bruker han bare håndflaten, en gang iblant et belte. I dag holder det med hendene, harde slag mot ømfintlig hud. Jeg hikster, han knebler munnen min med et tørkle. Jeg synker sammen, han sørger for at jeg står på alle fire. Han teller slagene fra én til ti, gradvis hardere, det svir mot huden. Smekkene gir gjenlyd i veggene. Høyt under taket, rosetter i svak rosa, grålig hvitt. Ute regner det. Jeg hører vannet surkle gjennom takrennene, ser for meg dråpene samles på rosebuskene som står plantet inn mot veggen i den gamle bygården. Vaskemaskinen durer i et rom lenger inne i leiligheten. Etter ti slag holder G opp, kjenner etter med fingrene. Jeg er våt, varm, rødglødende. Han stryker fingrene over pannen og øyelokkene mine, tårer har rent langs kinnet. Etterpå er han bare øm. Tar tørkleet ut fra munnen min, det er vått av spytt og sikkel. Jeg legger meg flat, også kneskålene er såre av det ruglete tekstilet. G tar av seg buksene, studerer meg med oppmerksomhet, jeg lengter alltid etter blikket hans. Ingenting unnslipper ham, jeg kan ikke lyve. Han trekker ned bokseren og legger seg over meg, støter inn og stønner, gir fra seg et klynk som et skadet dyr, holder rundt meg slik en liten gutt søker trøst.

Jeg føler at han trenger meg, slik jeg også trenger denne timen hos ham. Jeg tar imot ham, huden og håret, kjøttet og blodet, det er ingenting jeg ikke aksepterer. Jeg lar ham fylle meg helt, kjenner sæden bre seg i meg. Senere snakker vi med fortrolighet, slik man kun kan snakke med en man ikke deler hjem med. Når jeg drar derfra, føler jeg meg lettere. Jeg går hjemover, forbi Briskeby brannstasjon, krysser Bogstadveien, til St. Hanshaugen og Telthusbakken. Jeg dusjer, setter meg ved bordet og skriver, føler meg frisk og 10

ren. Resten av døgnet lever vi hvert vårt liv, G med familien, jeg alene. Vi forteller ikke om hverandre til noen. Vi sender sjelden meldinger. Det er kun den ene timen om morgenen.

En relasjon som gjør meg mer hektet på verden. * Jeg vil skrive om middelklassekvinnens ensomhet. I bokhandelen kjøper jeg en pakke brevpapir. Jeg faller for det røde brevstempelet på emballasjen. Så enkel er jeg. Jeg kjøper en fyllepenn, et blekkhus, rødt blekk. Brevet er det løsslupne uttrykkets form. Min form. * Å fortelle om drømmene mine er mer bekjennende enn å si hva jeg gjorde i natt, eller hvem jeg sist hadde sex med. Å fortelle at jeg vil i kloster, er mer avslørende.

Siden jeg flyttet til den gaten jeg bor i nå, som er like ved Pilegrimsleden i Oslo, har jeg slukt all kunnskap jeg kan finne om klosterliv. Nonner og helgener. Hagene de dyrket, likøren de produserte, urtene de plantet og brukte i te. Forebyggende, reparerende, medisinsk. Jeg ser nonner overalt, på gatehjørner, i gravlunden, i filmene som flimrer på skjermen min om kvelden. Nonnene underviser på den katolske skolen like ved der jeg bor. De går til og fra undervisningstimer, fra klosteret til dagens arbeidsøkt. Det føles som om jeg bor midt i middelalderen. Leiligheten min ligger på kanten av en skråning med parsellhager der eldre kvinner luker og raker, sår og sanker, setter løk i jorden, vanner og venter mens jeg går forbi med handlenett, med en ny date, med solbriller eller paraply. Jeg går ut døren og rusler bort til kirke11

gården, Oslos eldste kirke. Jeg drømmer om ruiner, kapper, slør, en brønn i utkanten av en hage. Når jeg ikke har annet å gjøre, som skjer ofte, leser jeg teksten på gravsteinene.

Interessen for nonnen handler om hva jeg kan klare meg uten, hvilke ting jeg ikke trenger, selv om kulturen sier at en kvinne skal trenge det og det. Å spørre seg selv: Hva kan jeg skrelle vekk? Å våkne idet sola skinner, stå opp og gjøre yoga før klokken er seks. Arbeid, disiplin og anarki. Lettelsen i underkastelse. Et rom jeg kan puste i, en arkitektur der det går an å leve, et emosjonelt territorium – klosteret. * Det jeg liker med en gift mann: Han har gitt fra seg noe.

Han har trodd på livet med et annet menneske, åpnet seg, gitt opp den han var for å bli noe større sammen med en annen, og ikke fordi han var udugelig i utgangspunktet, det ville ha vært feigt. Det er tusenvis av relasjoner der de to var udugelige i utgangspunktet og bare gjorde det enkleste, det som var forventet, men ikke min G. Han hadde noe på gang, han levde komfortabelt, men han ville noe mer, noe høyere og større. Det er det jeg elsker i ham. Viljen til noe godt. Åpenheten for det mulige, grenseløse, uendelige, når han stapper et tørkle inn i munnen min og binder hendene fast, binder anklene fast, når jeg står naken på knærne og hendene som et dyr på de brede gulvplankene, når han samler fingrene rundt halsen, strammer til, akkurat så hardt det går. De neste dagene: merker på halsen, først blått, så gradvis lilla, gult. G sier han blir emosjonell av hvor lett huden min merkes. Han sier jeg får ham til å føle seg som en liten gutt. Han slår meg til uskyld. Hvert slag tar meg nærmere 12

spedbarnets renhet. Etterpå vasker han meg med en klut.

Han tilbyr et glass vann, jeg drikker mens han ser på. På vei hjem går jeg innom den katolske butikken, kjøper stearinlys og en kalender. Jeg ligger på balkongen og vet at jeg må reise snart. Syrinenes tid. Ingenting av dette kan vare for lenge. * Drømte om en politibetjent, han minnet om en ung versjon av Kyle MacLachlan, kledd i dress og med håret gredd stramt bakover. Jeg var på et hotell. Betjenten kom inn i rommet, jeg prøvde å slå på nattbordslampen, men bryteren virket ikke. Jeg lå på sengeteppet, kledd i nylonstrømper, rutet skjørt, lakksko med spiss tå, de pekte mot Kyle som stod ved enden. Jeg så ham i øynene mens jeg gnidde meg, hånden presset inn mellom lårene, det var alt. Han rørte meg ikke, jeg lå bare slik og lot fingrene pulsere mot nylonstoffet, en bomullstruse under, kjente blodet strømme, orgasmen bygge seg opp, fuktigheten bre seg. I mørket så jeg Kyle skjelve, som om han følte den samme spenningen, en telepatisk forbindelse mellom kroppene og kjønnene. Jeg holdt blikket hans og stakk fingrene inn i det våte. Nytelsen var større enn sjenansen. Kyle spiste svarte kirsebær fra en papirpose han holdt i hånden. Steinene spyttet han ut på vegg-til-vegg-teppet før han fylte munnen på nytt. Saften rant fra munnvikene, ned på den hvite skjortekragen, men han enset det ikke. Han tygget, svelget, spyttet, igjen og igjen, mens jeg vred meg, stønnet, sukket, hele tiden like før, uten å komme. Som da jeg forsøkte å tenne nattbordslampen uten at det ble lys, det var noe som ikke responderte, jeg forble i en mellomtilstand, sitrende, mens Kyle 13

gikk i oppløsning. Senere våknet jeg og registrerte drømmen i notat-appen på mobilen. Jeg var svett, ryggen klistret seg til lakenet. Rommet var fylt av kald, fuktig luft. Ute regnet det. Balkongdøren stod på gløtt. Kjøleskapet durte. Jeg så på klokka at jeg kunne sove lenger, pakket dynen rundt meg og falt inn i lett søvn de siste morgentimene. * Drømte at jeg var i den butikken med frosne produkter på Frogner. Kjøleskap, frysere, en gutt bak kassa, kledd i en stripet uniform. En boks med iskrem ved inngangen, pekannøtter og vanilje. Jeg gikk på rulleskøyter, nakne legger, tennissokker. Jeg trillet mellom frysediskene, studerte tekstene på produktemballasjen, lister med ingredienser og tilberedningsmetoder. Frossen rosenkål, froskelår, franske bønner.

Det anbefales å dampe dem og servere med smør. Pizzabunner i plastfolie, croissanter man må tine i mikrobølgeovn, klare på fire minutter. Lyset var skiftende, blinkende, bluss.

Så ble alt svart, så ble alt rødt, så ble alt lilla, rosa, grønt. Så stod jeg på toppen av en bratt bakke der biler var parkert på hver side. Hustak, parabolantenner og strender der nede.

En pastellfarget horisont. Jeg stod slik og lurte på om jeg skulle trille, slippe taket i stolpen jeg holdt fast i. Turte jeg?

Jeg trengte et spark. Alt under meg var asfalt, brennende betong, øynene sved i solskinnet. Jeg hadde ingen bremser, ingen hjelm, ingen knebeskyttelse. Kun sykkeltights og T-skjorte. Vinden strøk mot huden. Plutselig var det en som dyttet meg. Jeg hørte ikke noen komme bak meg, ingen skritt eller motordur, ingen stemmer eller åndedrett, alt var stille. Det var hånden til en mann som la seg på korsryggen.

Jeg tippet framover, så våknet jeg. Iling gjennom brystet, en 14

følelse av panikk. Et bilde av rulleskøytene på netthinnen.

Noe knust. Jeg prøvde å se ansiktet til han som dyttet, men det gled unna, mer og mer utvisket, jeg vet fortsatt ikke hvem hånden tilhørte. * Drømte om en biltur, et verksted, mekanikeren. Han kom fra et rom bakerst i verkstedet, oljete, skitten, svett, kledd i hvit T-skjorte, smilende. Han hadde sendt veibeskrivelsen på melding. Jeg ga ham nøklene til bilen, han la seg på et brett på hjul, et slikt mekanikere bruker for å komme under karosseriet, som et skateboard. Mekanikeren lå med ryggen på brettet, føttene i bakken, ansiktet mot understellet på bilen, trillet innunder. Jeg så kroppen hans fra magen og ned. Han hadde på seg arbeidsbukser og store sko. Hendene strakte seg etter verktøy, redskap han la klart i en sirkel. Gulvet var av betong. Bilen var en leiebil. Jeg hadde fått motorstopp. Jeg hadde kjørt hele dagen, det var blitt sent, jeg var tørst og tom i magen. Jeg trengte et sted å sove.

Følte meg utmattet, bortkommen, avhengig av mekanikerens hjelp, hans velvilje, hans overskudd. Stod slik og ventet på at han skulle trille ut igjen, si noe for å gjøre meg glad, si at han hadde fikset bilen, men det skjedde ikke. Han ble bare liggende slik, halve kroppen under bilen og halve utenfor, mens jeg begynte å fryse og det ble mørkt. Utenfor verkstedet var det ingen lys, ingen lykter, ingen skilt. Jeg stod fastfrosset, klarte ikke å bevege meg, klarte ikke å bruke stemmen. Prøvde å si noe til mekanikeren, men han hørte meg ikke. Jeg forsøkte å trekke ham ut fra bilens underside, men kroppen var lammet.

15

Jeg våknet desorientert. Utenfor persiennene var det svart.

Jeg har fortsatt ikke hengt opp gardiner, selv om jeg har bodd her i over et år. Så snart det lysner ute, ser jeg dagen renne inn gjennom persiennene, men ikke nå, fortsatt mørklagt. Jeg så på mobilen, skrev ned drømmen i appen, tenkte på den virkelige mekanikeren. Den siste meldingen jeg sendte ham, var et bilde av et verksted jeg så i en film, en brakke ved en landevei, neonfarger, neonskilt, plakater fra gamle Playboy-blader. Jeg spurte om det var slik i verkstedet han driver på Ensjø. Han skrev nei, ikke helt sånn, jeg fikk komme og se en dag. Så ble det stille i flere uker. Jeg mister dømmekraft om natten, skriver jeg savner deg, trykker send. Jeg trenger en å savne, en å la savnet gå ut over.

Bestemmer meg for å kjøpe gardiner neste dag, før jeg legger bort mobilen, lukker øynene, glir inn i søvnen igjen. * Vin med Ivan i går, min eks, min venn, vi satt på benken utenfor Nektar. Jeg fortalte at jeg var ute og kjørte på fredag og fikk en fartsbot på vei hjem til Oslo. Politiet blinket meg inn til siden av motorveien slik at begge bilene tok til høyre i avkjøringen fra E6, som på film; å bli forfulgt av en sivil politibil, å parkere i en liten lomme ved veien. Motorveiens tomhet. Jeg fortalte om politibetjentene og promillemåleren de ba meg blåse inn i. Alt jeg tenkte den morgenen var: Så vakker veien er når himmelen er pastellfarget og skiltene blinker i neon. Jeg satt i bilen enda tidligere enn jeg pleier å stå opp av sengen, for å unngå rushtrafikken. Jeg spiste en banan i førersetet, drakk vann, alt var enkelt og stille, og så, på hjemveien var jeg midt i verdens kaos, lastebiler, forbikjøringer, søvnmangel, lavt blodsukker, fredagsettermiddagsrush.

16

Siden Ivan og jeg ikke lenger har sex, forteller jeg ham alt, om hva jeg skriver, hvem jeg går på date med, hva de ulike crushene gjør med meg når vi treffes. Jeg forteller om interiøret i leilighetene jeg besøker, siden jeg oftest blir med menn hjem heller enn omvendt. Ivan liker å høre om tilfellene der jeg har blitt avvist. Jobben hans er å oversette undertekster for HBO, han liker best tragiske komedier. Jeg forteller om han som ville diskutere de ti bud før vi gikk til sengs, mens vi drakk naturvin og lyttet til en kvinnelig countrysanger. Mot slutten av historien legger jeg til det var bedre med deg, for å se gleden spre seg over Ivans ansikt.

De små rynkene ved øynene, kinnene som presses opp, tennene som kommer til syne. Jeg er svak for skjønnhet. Jeg ser gjennom fingrene når det gjelder forfengeligheten hans, alle timene han bruker på å sove, løpe, gjøre ting for seg selv.

Jeg unner ham alt, lykke, en følelse av velvære og, hvis det skulle falle seg slik, ny kjærlighet. En regel jeg holder på, er å vente med å fortelle om en ny crush til det allerede er en anekdote i preteritum. Slik holder jeg mulighetene åpne.

Hvis Ivan hadde foreslått å bli sammen igjen, ville jeg vært hans. * På en bar, en kveld i Lisboa, overhører jeg en samtale.

Han: Jeg trenger et øyeblikks lidenskap.

Hun: En kortvarig affære?

Han: Ja. Hun: Forholdene mine har alltid vært midlertidige.

Hun: Hvis det kan hjelpe å ligge med meg, vil jeg gjøre det som en god gjerning.

17

Han: Det ville vært egoistisk av meg.

Hun: Også av meg.

Hun: La oss akseptere vår delte interesse.

Glassene deres er tomme, natten er mild. De sitter på en takterrasse og bor på samme hotell.

Hvilket rom, spør han.

Mitt, sier hun. Rom 66.

Resten forestiller jeg meg. * I Eugène Greens The Portuguese Nun (2009) møter vi franske Julie som skal spille rollen som den portugisiske nonnen i en spillefilm i Lisboa. Hun forelsker seg i en soldat kledd i hvite tights og en jakke med brede skuldre. I en scene står de på kanten av en klippe. Byen ligger under dem, en masse av pastellfargede tak, heftig dialog. «Alt skjer til riktig tid», sier hun. Senere, i et kapell, møter hun vaskedama som sier: «Hver natt kommer en helgen på besøk.» * Jeg vil til et sted med sitrustrær i blomst og kultur for å møtes til et glass vin rundt midnatt. Et sted der jeg kan spasere i smugene, gjennom sidegater og over åpne plasser. En hvilken som helst by med en kirke i sentrum, der de tunge dørene står på gløtt. Mosaikk i taket og stearinlys ved inngangen, tenn et lys og be en bønn. En kirke der jeg kan gå inn hver kveld, sette meg på en benk og komme i kontakt med det hellige. Det er dit jeg vil.

18

* I Viridiana, Luis Buñuels film fra 1961, er en ung nonne i ferd med å gi sitt løfte til det katolske klosteret hun bor i.

«Jeg vil helst ikke forlate klosteret», sier hun til abbedissen i en av åpningsscenene. «Jeg ville ha foretrukket ikke å se verden utenfor igjen.»

Før hun kan forplikte seg til klosterlivet, blir Viridiana bedt om å besøke onkelen som bor alene på den spanske landsbygda. Hun syns det er pussig at han plutselig tar kontakt og inviterer, men hun gjør som abbedissen formaner henne.

Motvillig pakker hun kofferten og tar toget til den gamle mannen. Vi ser henne installere seg på gjesterommet mens hun pakker ut eiendelene fra kofferten: en tornekrans, et kors, tre store spikre dandert på en hvit pute med broderte kanter. Ved siden av puten, en stor hammer. Vi ser henne kle av seg strømpene og slå ut det platinablonde håret som har vært skjult under hetten på nonnedrakten. Vi ser henne re sengen sin, en madrass på gulvet. Tjenestejenta titter gjennom nøkkelhullet og kommenterer det harde underlaget.

Vi ser Viridiana ta på seg tornekransen mens hun setter seg på knærne, lukker øynene og ber. Om natten er hun kledd i en hvit nattkjole, sydd i et stritt stoff som tjenestejenta beskriver for onkelen som sitter ved pianoet i stuen. «Det må gnage mot den tynne huden hennes», sier hun. «Ikke si mer», svarer onkelen. * I vår hadde jeg en fase da jeg leste rumenske Emil Cioran hver morgen, grønn te og Cioran på sengekanten, jeg følte 19

meg ekstatisk. Å ha tid, oppdage en ny forfatter, være singel og søkende, hvilken frihet! Jeg kjøpte boken på grunn av tittelen, Tårer og hellighet, visste at jeg ville trenge den på et tidspunkt. På omslaget var et portrett av en martyr. Hos Cioran er tristheten frodig, sorgen frimodig. Sjelens avgrunn er så dyp! Klostrene kaster lange skygger, forbinder oss med omgivelsene, en bunnløshet som lærer oss å forstå helgenene. Ensomheten er en tilstand å etterstrebe, som for Fleur Jaeggy, den tilbaketrukne forfatteren fra Sveits. «Tomheten er en plante som må vannes kontinuerlig.» Det er ingen overlegenhet i dette, heller en tilbøyelighet til å trives i stillheten, i fraværet av forhold. Det som interesserer meg med Cioran, er også at han skiftet navn, ble en annen, reiste fra én identitet i Romania og skapte en ny i Frankrike. Slik føles det å ha skrevet en bok, man har pumpet ut et jeg, og så er man ikke det samme jeget lenger.

Man er ingen, åpen og porøs for verden. * Katolisismen er det gamle Hollywoods religion, som i Gudfaren-filmene, der vold og kriminalitet smelter sammen med baptisme, flammer, blod, hevn, gjenfødelse. Som i Lana Del Reys kostyme på The Met Gala i 2018, da hun kledde seg som Sorgens Frue. Hvit kjole og et hjerte av gull på brystet, spiddet av syv sverd. Jomfruens smerte. Provokasjonen i en kvinne som ikke smiler eller ler. Men Lana ler jo på bildene, hun smiler til kameraet, hun har vokst ut av nihilismen, hun har en glorie på hodet og blå vinger.

20