Rikdommens språk by Cappelen Damm AS

RIKDOMMENS SPRÅK

Tekster om oljefondet

Red. Eivind Hofstad Evjemo & Knut Christian Myhre

Forord Av Knut Christian Myhre og Eivind Hofstad Evjemo

Eigarskap Av Klaus Mohn

Portefølje Av Amalie Kasin Lerstang

Ressurs Av Karl Emil Rosenbæk

Verdi Av Cathrine Knudsen

Ode til oljen i det norske Oljefondet Av Øyvind Rimbereid

107

Ansvarlighet Av Anne Karin Sæther

131

Generasjon Av Bjørn Vatne

145

Tid Av Morten Søberg

162

Etter Ord Av Knut Christian Myhre og Eivind Hofstad Evjemo

Forord Av Knut Christian Myhre og Eivind Hofstad Evjemo

1. Statens pensjonsfond utland – bedre kjent som Oljefondet – har mer penger på bok enn andre land har i gjeld, og har tilgang til markeder verden rundt. Fondet betyr at Norge kan ha et høyt offentlig forbruk, og at landet klarer kriser uten dystre dødstall og betydelig tilbakegang. Denne boken tematiserer to aspekter ved dette fondet som har gjort Norge til et sant privilegienes land. Det første er at rikdommen har en særegen språklig dimensjon og historie som springer ut av fondets opphav og forvaltning. Det andre er at rikdommen har blitt en sentral del av en samfunnsorden og væremåte, som nordmenn nærmest tar som gitt. Rikdommen er stor og kanskje abstrakt. Men fondet er like fullt noe som er skapt og utviklet både i samarbeid med og på vegne av andre. Språk er en viktig dimensjon i dette, som forhandles, forvaltes og foredles i samvær og samtale. Språk gjør det mulig for personer å reflektere over og kommunisere om sin egen situasjon og handlinger, og å kjenne, erkjenne og påvirke sine omgivelser. Språk er med andre ord både meningsskapende og fellesskapsdannende, og grunnleggende for det rommet der mennesker lever sine liv – inkludert i mer abstrakte felt som finans. Rikdommens språk dreier seg derfor om de betydningene og fellesskapene som Oljefondet og dets talemåter innebærer og legger til rette for. 2. Mandag 31. mai 2021 markerte Finansdepartementet og Norges Bank at det den dagen hadde passert 25 år siden det første innskuddet ble gjort i Oljefondet, eller det som offisielt heter Statens pensjonsfond utland. Den første tilførselen var på knappe to milliarder kroner, og stammet fra et overskudd på statsregnskapet for 1995. Opphavet til overskuddet var statens inntekter fra utvinningen av olje og gass på norsk sokkel i Nordsjøen, og dette ble etter hvert satt til forvalting av en egen avdeling i Norges Bank ved navn Norges Bank Investment Management – forkortet NBIM. Deres forvaltere investerer fondet i formuesobjekter i utlandet etter regler som er fastsatt av Finansdepartementet og forankret i Stortinget. Den dagen da fondet feiret seg selv i slutten av mai 2021, oversteg verdien av disse investeringene 11 000 milliarder kroner. Men mens NBIM investerer kapitalen i utlandet, så kan fondet kun brukes til å dekke det årlige underskuddet på statsbudsjettet etter

vedtak i Stortinget. Den såkalte handlingsregelen tilsier at disse overføringene over tid ikke skal overstige fondets forventede realavkastning, som nå anslås til 3 % av markedsverdien. På grunn av størrelsen til fondet utgjør dette allikevel betydelige summer. Ifølge regjeringens tall ble det i unntaksåret 2020 overført over 433 milliarder kroner fra fondet til et budsjett på 1 583 milliarder. På grunn av tiltak knyttet til pandemien, oversteg denne overføringen de fra tidligere år. Allikevel har disse betydd at fondet har dekket omtrent 20 % av lønningene til alle landets universitetslærere, sykehusleger og byråkrater, og en lik andel av alle statens øvrige utgifter til helse, utdanning, forskning, bistand, diplomati og forsvar – inkludert pensjoner og andre trygdeytelser. På tross av det offisielle navnet, så har altså fondet ingen pensjonsforpliktelser. Fondet møter i stedet et mangfold av sosiale forpliktelser, og er tett vevd inn i livene til alle som nyter godt av tjenester finansiert over det norske statsbudsjettet. Faktisk omslutter og innlemmes fondet i liv som leves verden rundt, i kraft av investeringene som NBIM gjør og effektene disse har langt utenfor Norges grenser. Oljefondet er en finurlig respons på oljeinntektenes egenart, som har fått en sentral betydning både for det norske samfunnet og verdens finansmarkeder. Grunntanken er å omdanne og omplassere en oljeformue i bakken til en finansformue i utlandet, og forlenge levetiden og lønnsomheten til en begrenset ressurs slik at den også skal komme fremtidige generasjoner til gode. Daværende finansminister Jan Tore Sanner beskrev det slik: «Vi skal ta den ikke-fornybare energikilden olje, og så skal den bli en evigvarende ressurs for oss og fremtidige generasjoner gjennom at den forvaltes i et generasjonsperspektiv.» Man kan si at fondet forvandler inntektene fra fossilt liv til fremtidig velferd slik at de skal muliggjøre nytt liv i en annen form. Men hva den velferden og disse livene skal bestå i forblir et åpent spørsmål, som hver generasjon må ta stilling til gjennom politiske organer i lys av sin egen situasjon. 3. Oljefondet eksisterer og opererer i et demokrati, og det betyr at det er bundet opp i språk og begreper, som ligger under og rundt tallene som fondet gjerne omtales ved hjelp av, og grafene og diagrammene som er finansverdenens foretrukne måte å presentere seg selv. Fondet er underlagt politiske prosesser, forvaltning og byråkrati, og det innebærer at det er gjenstand for diskusjoner og forhandlinger der man både

bruker og skaper språk. Argumenter er her de viktigste virkemidlene, og overenskomst det foretrukne resultatet. Den språklige dimensjonen til fondet manifesterer seg jevnlig ved pressekonferanser i Finansdepartementet og Norges Bank, og en årlig høring og debatt i Stortinget. Den kom også frem i fondets feiring av sitt eget 25-års jubileum, i form av et seminar og samtaler. Og den ble bevisst eller ubevisst understreket i åpningstalen der kommunikasjonssjefen sa de håpet at arrangementet ville være «et innsiktsfullt og nyttig bidrag til fortellingen om Oljefondet». Språk muliggjør og brukes for å se fondet i større sammenhenger, og til å tematisere mulighetene det gir og makten det har. Språk gir ulike aktører evner til å beskrive, bekrefte, reagere, kritisere, provosere og aksjonere, og dermed forholde seg til og handle overfor fondet på forskjellig vis. Fondet er derfor også gjenstand for en løpende offentlig debatt, der bidragene spenner fra akademiske diskusjoner av investeringsstrategien til sivilsamfunnets kritikk av enkeltinvesteringer, og politikeres forslag til hvordan fondet kan brukes på nye måter. Men denne debatten er ofte innhyllet i abstrakte begreper eller fremsatt i termer som «pensjon», som tilslører snarere enn avdekker fondets mangfoldige formål og virkninger. I motsetning til det offisielle navnet, har tilnavnet «Oljefondet» som fortrinn at det sier noe om kilden til kapitalen. Navnet er revitalisert av NBIMs leder Nicolai Tangen, som nylig uttrykte med en entusiasme som ikke alltid har preget Norges Bank: «Det alle kjenner oss som er Oljefondet, og det er det eneste merkevarenavnet vi ikke bruker, og det er jo litt synd. For det er jo så kult!» Samtidig utgjør statens petroleumsinntekter en stadig mindre del av fondets verdi i forhold til avkastningen på investeringene, og slik sett fremstår «Oljefondet» stadig mindre relevant. I 2020 påpekte Tangens forgjenger, Yngve Slyngstad, at det like gjerne kunne hete «Fiskefondet» fordi kapitalen stammer fra eksportoverskudd der oljen utgjør bare én, om enn viktig, del. Og på sin side tok fondets første leder, Knut Kjær, nylig til orde for å endre navnet til «Generasjonsfondet» for slik å få inn at det eies av fremtidige generasjoner. Selv de som er nærmest fondets forvaltning ser altså ikke ut til å enes om hvordan det best bør betegnes. 4. Ved hjelp av fondet har Norge fått til noe ingen andre har greid, nemlig å utnytte en ikke-fornybar naturressurs uten å ødelegge økonomien ellers, og sikre at rikdommen kommer både dagens og fremtidige

generasjoner til gode. Allikevel ser det ut til at vi mangler et fullgodt språk for å begripe og omtale opparbeidelsen og overførselen av store verdier mellom generasjoner, som fondet medfører. Både «pensjon» og «arv» omhandler dette, men fanger dårlig hva fondet betyr og hvordan det fungerer. Mangelen på språk og begreper gjør det fristende å si at det eksisterer en språklig fattigdom om den materielle rikdommen. Men fondet bygger samtidig på samfunnsøkonomiske vurderinger og det forvaltes på bakgrunn av finansteoretiske prinsipper, som begge er både språklig og matematisk fundert. Petroleumsinntektene har også bidratt til nye begreper som «oljerente», «strukturelt, oljekorrigert underskudd» og «fastlands-BNP». Disse danner grunnlaget for opptjeningen av fondet og bruken over statsbudsjettet. Politikere og medier omtaler gjerne det som overføres til statsbudsjettet som «oljepenger», men handlingsregelen betyr at også dette er misvisende. Som sjefsøkonom Harald Magnus Andreassen har argumentert: «Det er egentlig ikke oljepenger vi nå bruker. Det vi tar ut, er avkastningen av et fond vi har spart opp, fordi vi ikke har brukt oljepenger.» Handlingsregelen er også en særegen innovasjon, som er tallfestet, men også basert i språk. Da handlingsregelen ble presentert i 2001, sammenlignet Jens Stoltenberg den med god skogforvaltning, der man hogger tilveksten og lar skogen stå for å muliggjøre videre vekst. Historikere hevder at både forestillingen om «bærekraft» som Finansdepartementet bruker for å forklare handlingsregelen, og den økonomiske modellen for «diskontering» som finansforvaltere bruker for å beregne nåverdien av fremtidige kontantstrømmer, stammer fra nettopp 1800-tallets skogforvaltning. Historien lodder altså kanskje dypere enn man tror, og språklige bilder kan romme større innsikter enn intendert. Bærekraft er ellers også helt sentralt i NBIMs ansvarlige forvaltning, der de deltar i utviklingen av internasjonale standarder og utøver eierskap i selskapene de investerer i. Disse aktivitetene har åpenbare språklige dimensjoner, all den tid de i hovedsak består av høringsprosesser, dialogmøter og stemmegivning på bedriftenes generalforsamlinger. I tillegg til dette kommer språket som Etikkrådet for Statens pensjonsfond utland bruker og skaper for å vurdere om enkeltinvesteringer bryter med fondets etiske retningslinjer. Og betydningen av språk understrekes av at filosofer, jurister og samfunnsforskere har vært vel så viktige som økonomer i etableringen og utviklingen av NBIMs ansvarlige forvaltning og Etikkrådets virksomhet. Oljefondet er med andre ord bundet opp i et rikholdig språk som omfatter et mangfold av begreper og talemåter med ulike opphav og historier. Disse språklige virkemidlene henger sammen og overlapper

i ulik grad, og utgjør derfor ikke et sammenhengende og konsistent språk. De danner i stedet en flertallsform og et lappverk – Rikdommens språk – som lar deg, meg, oss se og forholde oss til ulike personer, ting og hensyn. Men samtidig skjuler og utelater språket andre elementer – avhengig av hvilke begreper, ord og talemåter som brukes og vektlegges i en gitt situasjon. 5. I denne boka utforsker åtte forfattere ulike aspekter ved språket som omgir og brukes om Oljefondet. Hver av bidragsyterne har fått hvert sitt nøkkelbegrep som man ofte ser fremtre i fondets egne selvfremstillinger, ord som brukes når det skal presentere seg selv for verden. Begrepene som er valgt er «verdi», «ressurs», «ansvarlighet», «eierskap», «portefølje», «generasjon» og «tid». På grunn av den mangfoldige og sammensatte karakteren til dette språket står forfatterne også i ulike relasjoner til fondet, der noen kjenner det godt, mens andre har truffet det på nytt eller for første gang. Fordi vi mener at Oljefondet trenger et vell av språklige strategier for å tre frem, har vi også invitert skjønnlitterære forfattere til å stå sammen med sakprosaforfatterne. Ved hjelp av ulike språklige former og virkemidler håper vi boken fanger noe av kompleksiteten og fasettene i Oljefondet og dets rolle for det norske samfunnet – og dermed åpner for nye forståelser av denne institusjonen. På samme vis representerer de to redaktørene ulike litteraturformer. Utgangspunktet for boka er et forskningsprosjekt ledet av Knut Christian Myhre, som undersøker rollen til og betydningen av et stort statlig investeringsfond i et velfungerende demokrati, og hva det vil si å forvalte store verdier og eie en andel av alle verdens børsnoterte selskaper på vegne av et lite fellesskap, som omfatter de som ennå ikke er født. Eivind Hofstad Evjemo, derimot, er skjønnlitterær forfatter og opptatt av språk i samspill med sosiale rom og situasjoner. Sammenstillingen og samarbeidet speiler kanskje også noe av fondets karakter av både å være noe oppfunnet og oppdiktet som sjelden sees, og å være noe virkelig i folks liv som finansierer velferdstjenester og andre goder. Oljefondet arter seg også på lignende vis gjennom store tall og verdiene det skaper, samtidig som det preger livsrommene alle nordmenn og enda flere går, tenker og snakker i. På sin nest siste dag som finansminister uttalte Jan Tore Sanner at statsbudsjettet egentlig «er 13,5 kg med politiske prioriteringer fortalt gjennom store tall og bokstavrike setninger», og la til at «tallene og

setningene kan brytes ned til enkelthistorier». Grunnen var at statsbudsjettet er politikk i praksis, og at politikk handler om mennesker – hvis liv, hverdag og fremtid påvirkes av politikernes prioriteringer. Det samme gjelder åpenbart for Oljefondet, som jo også bidrar stort til statsbudsjettet. I tråd med dette er boken som helhet en ansats til å møte og samtale om Oljefondet og Rikdommens språk på nye måter. Som fondet, er jo også språket et felleseie og et fellesgode, som stabiliserer våre liv og verden rundt oss. Det er gjennom språket vi formulerer, kanaliserer og distribuerer våre liv, og forteller og samler vår historie. Språket skal brukes av både barna og de voksne, og det skal omfatte de døende og gi plass til de nyfødte. Det rommer vår historie, og det gjør oss synlig for oss selv og andre, i klasserom, på jobben og hjemme, og det gjør oss forhåpentligvis forståelige for fremtidens mennesker. Som fondet, kobler språket tidsrommet her og nå til lange kjeder av hendelser der verdier også omdannes. Vi håper leserens møte med tekstene vil forlenge disse kjedene, og at de vil anspore og inspirere til oppfinnsom, men like fullt ansvarlig, meningsytring og meningsutveksling om Oljefondet og Rikdommens språk.

EIGARSKAP

Klaus Mohn

1. Som folkeferd sit nordmenn i sanning på ei gyllen grein. Rikdommen har fleire kjelder, men det er ikkje til å kome unna at mykje kjem frå naturen. Nær sagt kor ein snur seg her til lands, ved kysten, på havet, i skogen eller på fjellet, så kan ein kjenne nærleiken til naturen og alt han har å by på. Historietimane i grunnskulen har lært oss at mange har fått mykje ut av hausting frå skog og hav gjennom hundreåra bak oss. Industribygging førte med seg ei storstilt utbygging av vasskraft, og bante veg for kraftforsyning til heile landet. I byen der eg sjølv blei fødd og vaks opp var naturressursen leire, som la grunnlag for teglverk, Sandnes-panner og potteriverksemd. For ikkje å snakke om arbeidsplassar og løn for breie lag av folket. Alvorleg rike skulle me likevel ikkje bli før det viste seg at havbotnen utanfor kysten vår skjulte store skattar i form av olje og gass. Som gutunge grov eg i komposten etter mark til aurefiske, og ein gong fant eg ein sjeldan mynt. Den selte eg, kjøpte cola og spelte flipper-spel for pengane og dukka deretter i komposten etter fleire skattar. Men alt eg fant var mark. Slik er det med naturen. Han byr på verdiar av ulike slag. Som meitemark er skog, fisk og vatn fornyelege. Med god forvaltning vil dei aldri slutte å gje. Olje og gass er på den andre sida avgrensa og ikkje-fornyelege, som mynten eg fant. Når eit oljefelt er tømt, så er det ikkje meir å hente. Det same gjeld mineralutvinning, om det er edle metall eller råstoff til bygge- og anleggsverksemd. Høvet til å høvle ned eit fjell kjem berre ein gong. Med slike ressursar får ein dermed berre ein einaste sjanse til utvinning. Og om ein gjer ei avgjerd om utvinning i dag, så tek ein samstundes denne sjansen frå dei som kjem etter oss. Desto viktigare er det å være trygg på at avgjerda er god når ein først set i gong. Spesielt gjeld dette verksemd som fører med seg naturinngrep. Her er det kanskje fiskeriverksemda som gjev dei minste inngrepa, i alle fall av synleg karakter. Inngrepa knytt til havbruk og skogsdrift er større, men stort sett av forbigåande karakter, medan fornyeleg vasskraft og vindkraft føreset til dels store naturinngrep som i realiteten ikkje let seg gjere om. I utvinning av naturressursar står ein gjerne overfor store økonomiske verdiar, absolutte arealbehov og naturinngrep som kan være omfattande. Dermed er det ikkje så rart at hausting av naturressursar gjerne kan føre med seg uro og konflikt. Blant meir opplagte kjelder til usemje finn me spørsmål knytt til tilgang og utestenging, rettar og rammevilkår. Samstundes fører utnytting av naturressursane med seg inngrep i naturen, som igjen reiser spørsmål knytt til naturkvalitetar som måtte gå tapt. Ofte kokar slike spørsmål ned til kva ein har rett til

og kva ein ikkje har rett til. Til dømes gjeld dette retten til utnytting av fisk og skog, retten til utvinning av olje og gass, samt retten til å gjere naturinngrep som ikkje let seg gjere om – som ved utbygging av vindkraft. Slik me er lært opp til å tenke er slike rettar gjerne knytt til eigarskap. Med eigarskap tenker ein gjerne på retten til å råde over land, eigedom, gjenstandar eller pengar. Med andre ord gjeld det retten til å avgjere korleis det ein eig skal bli brukt. Eigarskap omfattar retten til bruk, men samstundes òg retten til å selje, låne ut – eller gje vekk. Slike rettar er sikra av staten. Eigarskap vil normalt være eksklusivt, slik at ein kan avgrense eller stenge ute andre sin tilgang. Sjølve utøvinga av eigarskap er avgrensa av rammene i lovverket, men i somme tilfelle og av sedvane, etikk og moral. God organisering av eigedom og eigedomsrett blir ofte trekt fram som premissar for industrialisering og økonomisk vekst i den vestlege verda. I vår del av verda er det mange som tenker at eigarskap vil spore til motivasjon og innsats. Så naturleg og sjølvsagt er retten til eigarskap i vestlege liberale demokrati, at han jamvel er omfatta av FN si erklæring om menneskerettar (artikkel 17). I oppfølginga frå den Europeiske konvensjonen for menneskerettar heitar det at «Enhver fysisk eller juridisk person har rett til å få nyte sin eiendom i fred. Ingen skal bli fratatt sin eiendom unntatt i det offentliges interesse og på de betingelser som er hjemlet ved lov og ved folkerettens alminnelige prinsipper». Mange vil dermed nærmast sjå ideen om eigarskap som gjeven frå naturen si side, og dermed udiskutabel. Andre vil ha eit meir nyansert syn på ideen om eigedomsrett, og ser gjerne privat eigarskap som eit uttrykk for sosiale relasjonar, som er spesifikke for moderne industrialiserte land som Noreg. Slike vestlege syn på eigarskap og eigedomsrett er djupt forankra i politisk teori og filosofi, og har vore flittig diskutert av filosofar i Europa heilt frå 1600-talet og inn i nyare tid. Den engelske filosofen John Locke argumenterte mellom anna for at ei nøkkelrolle for staten var å sikre eksklusivitet i privat eigarskap og forsvare den enkelte sin rett til eigedom. Med dette gjorde Locke privat eigedomsrett til ein grunnpilar i forsvaret av staten sin rett til å eksistere. I andre delar av verda tenker dei gjerne annleis om eigarskap, og ikkje minst til natur. Urfolk verda over delar til dømes ei utbreidd oppfatning om at retten til naturressursane er styrt av omsynet til fellesskapen, og ikkje til individa. Eit liknande tankegods er reflektert av den franske sosialfilosofen og økonomen Pierre Joseph Proudhon, som på midten av 1800-talet hevda at privat eigedom er å sjå på som tjuveri, og at retten til eigedom umogleg kan knytast til andre interes-